3 Endringer i forsvarsloven

3.1 Utvidet adgang for Forsvaret til å inngå kontrakt om tjenesteplikt med personer uten verneplikt og utvidet tjenesteplikt for vernepliktige

3.1.1 Gjeldende rett

Etter forsvarsloven § 2 første ledd er tjenestepliktige i Forsvaret de som er vernepliktige etter loven, militært tilsatte og andre som har inngått kontrakt om tjeneste med Forsvaret. Forsvarsloven § 2 første ledd er ikke ment som en generell hjemmel til å inngå kontrakt om tjenesteplikt. Forsvarets adgang til å inngå kontrakter om tjenesteplikt er lovfestet, fordi tjenesteplikten i Forsvaret er ansett å være så inngripende, både for den enkelte og for berørte tredjeparter, at Forsvaret må ha hjemmel i lov for å pålegge personer en slik tjenesteplikt. Forsvaret har etter gjeldende rett en særskilt lovregulert adgang til å inngå kontrakter om frivillig tjeneste i Heimevernet etter forsvarsloven § 24 og om frivillig tjeneste for kvinner født før 1. januar 1997 etter forsvarsloven § 25. Disse kontraktsforholdene reguleres nærmere av vernepliktsforskriften kapittel 6. Forsvaret har også en lovfestet adgang til å inngå kontrakt om tjeneste i internasjonale operasjoner i forsvarsloven § 50.

Etter forsvarsloven § 24 kan personer tas opp i Heimevernet fra de har fylt 16 år (heimevernsungdommen) og personer som har fylt 19 år kan inngå kontrakt om frivillig tjeneste i Heimevernet. Kongen gir forskrift om de frivilliges tjeneste i Heimevernet, jf. forsvarsloven § 24 fjerde ledd.

Kontrakt om tjeneste i Heimevernet kan inngås med og uten tjenesteplikt. Kontrakter uten tjenesteplikt reguleres i vernepliktsforskriften § 43 og for heimevernsungdom i § 44.

I dag er det største volumet av personer som har inngått kontrakt om utvidet tjenesteplikt knyttet til Heimevernets innsatsstyrke. Kontrakt om tjeneste i Heimevernets innsatsstyrker innebærer en utvidet tjenesteplikt, ved at tjeneste ut over den pliktige årlig tjenesten i Heimevernet ikke regnes som del av den ordinære tjenesten på 19 måneder etter forsvarsloven § 18. Videre kan den årlige tjenesten være lenger enn det Stortinget fastsetter etter forslag i de årlige budsjettproposisjonene. Kontrakt om tjeneste i Heimevernets innsatsstyrker innebærer i dag inntil 30 dager utvidet tjenestetid per år.

Som følge av at allmenn verneplikt trådte i kraft 1. januar 2015, jf. Prop. 122 L (2013–2014), er kvinner født etter 1. januar 1997 vernepliktige. Etter forsvarsloven § 25 første ledd kan kvinner født før 1. januar 1997 inngå kontrakt om tjenesteplikt i Forsvaret. De som inngår en slik kontrakt forplikter seg til tjeneste på samme vilkår som vernepliktige og tjenestepliktige. Etter andre ledd kan Kongen gi nærmere bestemmelser i forskrift om vilkår og fritak for tjenesteplikten. Kvinner som inngår kontrakt etter denne bestemmelsen kan søke om fritak, men kontrakten kan ikke sies opp.

Personer som ikke har tjenesteplikt i henhold til verneplikten, eller gjennom tilsetting i Forsvaret, kan først kalles inn til tjeneste eller utdanning i Forsvaret når de inngår kontrakt om tjeneste. Kontrakten skal inneholde informasjon om hvilke plikter og rettigheter som gjelder for den tjenestepliktige, jf. vernepliktsforskriften § 22.

Etter dommen fra Frostating lagmannsrett må det legges til grunn at rettstilstanden for personer med frivillig kontrakt i Heimevernets innsatsstyrke i dag er at de er å anse som arbeidstakere i ferielovens forstand.

3.1.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å endre forsvarsloven § 25, som i dag omhandler kontrakt om tjeneste for kvinner født før 1. januar 1997 til å omfatte kontrakt om tjenesteplikt med Forsvaret for personer uten verneplikt, og utvidet tjenesteplikt for vernepliktige. Forslaget innebærer at kontrakt om tjenesteplikt for personer uten verneplikt og utvidet tjenesteplikt for vernepliktige samles i én bestemmelse. Departementet presiserte i høringsnotatet at personer med kontrakt om tjenesteplikt i Heimevernets innsatsstyrke vil omfattes av forslaget.

Forslaget ble i høringsnotatet begrunnet med behovet for en mer forutsigbar og fleksibel tilførsel av kompetanse enn det som følger av verneplikten alene. Departementet la til grunn at Forsvaret først bør utnytte mulighetene innenfor den lovpålagte verneplikten. Departementet pekte derfor på at kontrakt om tjenesteplikt først og fremst er aktuelt for personer som allerede har avtjent ordinær tjeneste i 19 måneder i henhold til forsvarsloven § 18, eller for personer som ikke er vernepliktige etter loven.

Personer som inngår kontrakt om tjenesteplikt etter den nye bestemmelsen, skal ha tilsvarende rettigheter og forpliktelser som personell med lovpålagt verneplikt.

For personer som er vernepliktige etter forsvarsloven, men som allerede har avtjent 19 måneder ordinær tjeneste, jf. begrensingen i forsvarsloven § 18 første ledd, innebærer kontrakten en utvidelse av lengden på tjenesteplikten. Dette personellet vil uavhengig av kontrakten kunne kalles inn til ekstraordinær tjeneste i medhold av den lovpålagte verneplikten. For personer som ikke har lovpålagt verneplikt, foreslo departementet at kontraktinngåelsen skulle innebære forpliktelse til både ordinær og ekstraordinær tjeneste etter forsvarsloven § 17.

Tjenestepliktens varighet skal fremgå av kontrakten. Det er Stortinget som fastsetter lengden på den ordinære tjenesten etter forslag i de årlige budsjettproposisjonene. Antall dager den kontraktbaserte reservisten kan kalles inn til trening og øving i løpet av et år, vil fremgå av de årlige budsjettproposisjonene.

Departementet foreslo en tolv måneders oppsigelsesfrist. Dette ble begrunnet med Forsvarets behov for forutsigbarhet og Forsvarets behov for å ha tilstrekkelig styrkedisponert personell som er trent og øvet i tilfelle styrkeoppbygging. Videre ble det foreslått at kontraktbasert tjenesteplikt ikke kan sies opp når Norge er i krig eller når krig truer.

Ut fra hensynet til forutsigbarhet for Forsvaret, ble det foreslått at kontrakten ikke vil kunne sies opp dersom reservisten er kalt inn til ekstraordinær tjeneste etter forsvarsloven § 17 tredje ledd.

Departementet foreslo at personer som har inngått kontrakt om tjenesteplikt gis samme arbeidsrettslige status som de vernepliktige i de tilfellene der kontraktsinngåelsen innebærer tilsvarende tjenesteplikt som den lovpålagte verneplikten pålegger den enkelte. Forslaget innebærer derfor å lovfeste at personer med en slik kontrakt ikke anses som arbeidstakere. Dette ble begrunnet med at dette er personell i funksjoner som Forsvaret i en normaltilstand ikke har behov for at er bemannet. Tjenesten i fredstid er begrenset til ordinær og/eller ekstraordinær tjeneste etter forsvarsloven § 17. Departementet vurderte at reservisten i disse tilfellene også bør ha de samme pliktene som vernepliktige. Dette innebærer blant annet en plikt å til møte opp i henhold til innkallingen og utføre tjenesten, uavhengig av om dette innebærer en risiko for eget liv og helse.

Reservisten bør da også ha tilsvarende rettigheter som vernepliktige som kalles inn til tjeneste, herunder krav på permisjon fra sin hovedarbeidsgiver etter arbeidsmiljøloven § 12-12 og utvidet oppsigelsesvern etter arbeidsmiljøloven § 15-10. Bestemmelsen gir arbeidstaker rett til permisjon ved pliktig eller frivillig militærtjeneste, eller lignende allmenn vernetjeneste. Departementet la også til grunn at reservisten med kontraktbasert tjenesteplikt vil være omfattet av særregler om erstatning til vernepliktige dersom personskade oppstår under tjenestetiden etter forsvarsloven § 33 og utvidet yrkesskadedekning i folketrygdloven § 13-8.

Departementets vurdering i høringsnotatet innebærer en differensiert løsning når det gjelder reservistenes arbeidsrettslige status. Lovforslaget om at personer med kontrakt om tjenesteplikt ikke skal anses som arbeidstakere, er avgrenset til kontrakter som medfører en tjenesteplikt i fredstid til ordinær og ekstraordinær tjeneste etter § 17, på lik linje med tjenesteplikten for de vernepliktige. I de tilfeller der kontrakten innebærer andre forpliktelser enn de vernepliktige har etter forsvarsloven § 17, eksempelvis oppdukkende behov i produksjonsstrukturen, la departementet til grunn at reservistens tilknytning til Forsvaret bør være gjennom et midlertidig tilsettingsforhold.

For områdesjefene i Heimevernet foreslo departementet i høringsnotatet at for den delen av tjenesten som kan likestilles med annen tjeneste i styrkestrukturen, bør de omfattes av forslaget til § 25. For den delen av stillingen som innebærer rene forvaltningsoppgaver og således ikke faller inn under tjeneste etter forsvarsloven § 17, ble det foreslått en særskilt hjemmel for tilsetting på åremål. Departementet viser her til lovproposisjonens punkt 3.4.

Selv om departementet foreslo å lovfeste at reservister som påtar seg en kontraktbasert tjenesteplikt ikke er å anse som arbeidstakere, vurderte departementet at det i lys av dommen fra Frostating lagmannsrett er riktig at kontraktbaserte reservister likevel skal tilstås en kompensasjon tilsvarende feriepenger. Innføringen av en ny godtgjøringsmodell tilsa etter departementets syn at en slik kompensasjon ikke lovfestes. Departementet bad om høringsinstansenes syn på dette.

3.1.3 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser er positive til at departementet foreslår å lovregulere kontraktsforholdet til personer med kontrakt om tjenesteplikt.

Forsvaret mener at dagens hovedutfordringer knyttet til tjenesteplikt i Forsvaret med bakgrunn i kontrakter og klargjøring av de tjenestepliktiges status, er godt ivaretatt i høringsforslaget. Forsvaret har videre spilt inn at behovet for å kalle inn til tjeneste tilsvarende ekstraordinær tjeneste er knyttet til behovet til å kunne ha forhøyet beredskap for enkelte grupper innsatsstyrker som ikke tilhører Heimevernet. Forsvaret uttaler at fastsettelse av den forhøyede beredskapen og vilkår for denne, er dekket gjennom forslaget til ny § 25 siste ledd. Forsvaret støtter i prinsippet forslaget til endringer av § 25, men mener at andre ledd om at militært tilsatte ikke kan inngå kontrakt om tjenesteplikt også må omfatte sivilt ansatte i Forsvaret. Etter Forsvarets syn er hensikten med bestemmelsen at ansatte i Forsvaret som er tenkt styrkedisponert på bakgrunn av stilling i produksjonsstrukturen ikke kan inngå kontrakt om annen tjenesteplikt med Forsvaret. Forsvaret mener videre at det må fremgå av lovens forarbeider etter hvilke lover personer med kontrakt om tjenesteplikt vurderes å ikke være arbeidstakere.

Norske reserveoffiserers forbund (NROF) er positive til forslaget, og uttaler at de ser at en mer aktiv bruk av reservister, slik som forslaget legger opp til, vil kunne bidra til å oppnå de effekter som er nødvendig for at fremtidens Forsvar skal være relevant.

Advokatforeningen tar ikke stilling til om det bør innføres en adgang til å engasjere reservister, herunder at disse ikke anses som arbeidstaker, men støtter forslaget om at dette i tilfelle klargjøres i loven for å sikre forutsigbarhet for personellet og for hovedarbeidsgiver. Advokatforeningen støtter at det presiseres hvilke rettigheter reservisten har i forhold til andre lover. De mener departementets forslag til § 25 er egnet til å oppnå dette. Advokatforeningen viser til at det foreligger forslag om endring av arbeidstakerbegrepet i NOU 2021: 9, og at Forsvarsdepartementet vurderer eventuell samordning med lovprosessen knyttet til denne utvalgsinnstillingen. Advokatforeningen oppfordrer departementet til å vurdere om det bør gjøres endringer i arbeidsmiljøloven § 1-6 bokstav b slik at reservisten faller utenfor arbeidstakerbegrepet i arbeidsmiljøloven.

Når det gjelder henvisningen til arbeidsmiljøloven §§ 12-12 og 15-10 i forslaget til § 25 femte ledd, har Justis- og beredskapsdepartementet og Advokatforeningen spilt inn at det følger direkte av disse bestemmelsene at personer med kontrakt om tjenesteplikt er omfattet. Justis- og beredskapsdepartementet mener man bør være tilbakeholden med henvisninger som kan få betydning i rent informasjonsøyemed, og Advokatforeningen mener det kan skape uklarhet med en slik dobbel regulering.

Justis- og beredskapsdepartementet anbefaler at det klargjøres i lovproposisjonen om innkalling til tjeneste er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Videre mener de at det bør komme tydeligere frem hvorfor departementet legger til grunn at den alminnelige kontraktsfriheten ikke er et tilstrekkelig rettsgrunnlag for inngåelse av slike kontrakter. Justis- og beredskapsdepartementet skriver i sitt innspill at dersom departementet mener at tjenesteplikten i Forsvaret er så inngripende at samtykke alene ikke vil kunne gi grunnlag for den, er det ikke åpenbart at dette avhjelpes ved en hjemmel til å inngå kontrakt. De stiller spørsmål ved om det er mer treffende å si at det er tjenesteplikten for denne gruppen som må lovfestes, og foreslår at det klargjøres om forsvarsloven § 2 er tilstrekkelig rettsgrunnlag for dette.

Helse- og omsorgsdepartementet uttaler følgende i sitt høringssvar:

«Helsetjenesten er helt avhengig av kritisk personell for å kunne fungere, i fredstid så vel som i krisesituasjoner. Ved Forsvarets praktisering av tjenesteplikt er det derfor viktig at personell som er kritisk viktig for helsetjenestens drift, ikke pålegges tjeneste i Forsvaret fordi det kan medføre at helsetjenestene ikke vil være i stand til å støtte Forsvaret som forutsatt. Helse- og omsorgsdepartementet viser i den sammenheng til ordningen som er besluttet av Helseberedskapsrådet og utviklet videre av Helse Nord og Vernepliktsverket for å ivareta at Forsvarets behov for personell kan dekkes uten at det går ut over ytelsen av kritiske tjenester i helsesektoren.»

Politidirektoratet viser til at personell i blant annet politiet er omfattet av fritaksordningen for fremmøte i Forsvaret på grunn av sivil stilling eller fagkyndighet som understøtter samfunnets kritiske funksjoner, jf. forsvarsloven § 32, jf. vernepliktsforskriften § 59. Fritak for personell i politistilling er i tillegg særlig regulert i vernepliktsforskriften § 61. Politidirektoratet viser videre til at fritaksordningen ikke gjelder personer med kontrakt om tjenesteplikt, og mener at en utvidelse av adgangen til å inngå tjenestekontrakt vil kunne innebære økt antall politiansatte på kontrakt som ikke vil omfattes av fritaksordningen. Etter Politidirektoratets syn kan dette medføre mulig svekkelse av politiets behov for forutsigbarhet med hensyn til kapasitet, planleggingsforutsetninger og beredskap. Politidirektoratet mener at lovforslaget ikke bør få anvendelse for personell i politiet og andre virksomheter med samfunnskritiske funksjoner med personell omfattet av fritaksordningen i vernepliktsforskriften kapittel 11. Politidirektoratet mener videre at det bør inntas et krav i forskriften om at den som vil inngå tjenestekontrakt må dokumentere at arbeidsgiveren er informert, samt at manglende dokumentasjon stenger for adgang til å inngå kontrakt.

Generaladvokaten viser i sitt høringssvar til at det militære disiplinærinstituttet i dag forutsetter at militært personell enten er vernepliktige i tjeneste eller militært ansatte, jf. disiplinærloven § 2. Generaladvokaten skriver at det ikke fremstår som helt klart når reservister med kontrakt om tjenesteplikt skal anses som menige, eller hvilke reservister dette skal gjelde for. For at ordningen skal kunne praktiseres i tråd med øvrig regelverk, herunder sanksjonering av eventuelle brudd på tjenesteplikten, forutsetter Generaladvokaten at det klargjøres hvor reservistene plasseres i det militære kommandosystemet. Generaladvokaten mener videre at en lovfestet oppsigelsesfrist på tolv måneder er uvanlig, og viser til at militært tilsatte har en alminnelig oppsigelsestid på tre måneder i henhold til statsansatteloven § 22. Etter generaladvokatens syn bør avvik fra dette begrunnes godt. Generaladvokaten mener at Forsvarets behov for planlegging av øvelser og trening bør kunne avhjelpes gjennom en bestemmelse om at en oppsigelse ikke får virkning for varslet tjeneste. Etter Generaladvokatens syn er det overflødig med oppsigelsesforbudet i krig og når krig truer når man har bestemmelser om tjenesteplikten i krig eller når krig truer i forsvarsloven §§ 34 og 48. Generaladvokaten viser til at en oppsigelse ikke vil få virkning før krigen eventuelt er over.

Norges offisers- og spesialistforbund (NOF) støtter i utgangspunktet forslaget om å kunne inngå kontrakter om tjenesteplikt med personer uten verneplikt, og en mulighet til å avtale utvidet tjenesteplikt for tjenestepliktige. NOF mener imidlertid at lovforslaget ikke ivaretar reservistene på en tilfredsstillende måte og forslaget på enkelte områder fremstår som en omkamp på områder hvor domstolene har tatt et standpunkt. NOF mener at sentrale problemstillinger er mangelfullt drøftet eller ikke berørt i forslaget. NOF har videre spilt inn at de anbefaler at kontrakter om tjenesteplikt bør tilpasse innholdet i en arbeidskontrakt, og at det bør etableres et samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene for å sikre kontrakten juridisk og innholdsmessig.

NOF, Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Krigsskoleutdannede offiserers landsforening (KOL) er uenig i departementets forslag om at personer med kontrakt om tjenesteplikt ikke skal anses som arbeidstakere. Disse høringsinstansene mener at personer med kontrakt om tjenesteplikt skal anses som arbeidstakere. LO og NOF viser til at utgangspunktet i norsk rett er fast ansettelse, og mener nødvendige tilpasninger kan gjøres i forsvarsloven. Disse høringsinstansene trekker frem dommen fra Frostating lagmannsrett om at personer med kontrakt om tjeneste i Heimevernets innsatsstyrker er å anse som arbeidstakere etter ferieloven. NOF mener at personer med kontrakt om tjeneste bør være tilsatt, enten midlertidig, fast eller som tilkallingsvikarer. NOF trekker frem at arbeidsmiljølovens vernebestemmelser ikke er ivaretatt for reservistene i departementets forslag når de vurderes å ikke være arbeidstakere. Etter NOF sitt syn vil det å anse gruppen som arbeidstakere, skape forutsigbarhet og gjøre ordningen enklere å administrere.

Norges veteranforbund for internasjonale operasjoner mener at departementets forslag om at personer med kontrakt om tjenesteplikt ikke skal være arbeidstakere kan være begrensende for rekrutteringen.

Departementet bad særskilt om høringsinstansenes syn på forslaget om at alle reservister med kontraktbasert tjenesteplikt tilstås en kompensasjon tilsvarende feriepenger, og at en slik kompensasjon ikke lovfestes. Av høringsinstansene er det kun NOF som direkte har kommentert forslaget om kompensasjon tilsvarende feriepenger. NOF støtter ikke departementets forslag om at reservistene skal tilstås en kompensasjon tilsvarende feriepenger, og viser til at ved å ha status som arbeidstaker vil feriepenger være en rettighet etter ferieloven. NOF mener at å regulere kompensasjonen i den enkelte kontrakt og i tråd med ny godtgjøringsmodell, vil innføre et nytt kompliserende administrativt ledd for Forsvaret.

LO og NOF setter videre lovforslaget i sammenheng med Forsvarets samarbeid med private aktører (strategiske samarbeidsavtaler). NOF mener at lovforslaget er umodent når det gjelder forhold knyttet til ansatte hos strategiske samarbeidspartnere, og LO mener at flere viktige problemstillinger hverken er belyst eller utredet. Både LO og NOF viser til Hurdalsplattformen hvor det fremgår at regjeringen vil gå gjennom Forsvarets samarbeid med private aktører med hensyn til sikkerhet, beredskap, kompetanse og krigens folkerett. De mener at lovforslaget bør vurderes på nytt etter at regjeringen har gjennomgått dette. LO viser også til Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021) hvor følgende fremgår:

«Stortinget ber regjeringen innen 2022 legge fram en utredning om bruk av ikke-militært ansatte og forhold knyttet til krigens folkerett og ikke-militært personell som legitime militære mål.»

Bedriftsklubben Kjeller Jern og Metall KAMS har gitt et kritisk innspill til lovforslaget, og bedt om at hele saken stilles i bero inntil saken er utredet på en åpen og tillitsfull måte. I denne forbindelse viser de til utredningen om bruk av ikke-militære ansatte og forholdet til krigens folkerett og ikke-militært personell som legitime militære mål.

3.1.4 Departementets vurdering

3.1.4.1 Generelt

Forsvaret har spilt inn at forskriftshjemmelen i forslaget til § 25 siste ledd, etter Forsvarets vurdering åpner for fastsettelse av forhøyet beredskap og vilkår for denne. Departementet understreker at forskriftshjemlene i proposisjonens utkast til § 25 siste ledd ikke gir departementet kompetanse til å fastsette i forskrift hvem som har myndighet til å kalle inn personer med kontrakt om tjenesteplikt til ekstraordinær tjeneste. Denne myndigheten er regulert i forsvarsloven § 17 fjerde ledd. Det vil heller ikke være adgang til å forskriftsregulere annen type tjeneste enn ordinær og ekstraordinær tjeneste. Forskriftshjemmelen i utkastet til § 25 siste ledd er begrenset til forskrift om gjennomføringen av tjenesten, herunder bestemmelser om rettigheter, innholdet i kontraktene, fritak for tjenesteplikt og godtgjøring.

Forsvaret mener videre at forslag til § 25 andre ledd om at militært tilsatte ikke kan inngå kontrakt om tjenesteplikt, også må gjelde sivil tilsatte i Forsvaret. Departementet forutsetter at Forsvaret har nødvendig oversikt over styrkedisponert personell, slik at det ikke inngås kontrakt om tjenesteplikt med personer som gjennom sitt tilsettingsforhold allerede inngår i Forsvarets styrkestruktur. Departementet ser derfor ikke behov for å videreføre forslaget til andre ledd, verken hva gjelder militært eller sivilt tilsatte.

Når det gjelder Politidirektoratets innspill om at utvidet adgang til å inngå kontrakt om tjenesteplikt ikke bør få anvendelse for personer i politiet og andre virksomheter med personell omfattet av fritaksordningen, er departementet ikke enig i at det bør oppstilles en slik avgrensning i loven. Departementet viser til at formålet med fritaksordningen i forsvarsloven § 32 er at virksomheter som dekker samfunnskritiske funksjoner i den totale samfunnsberedskapen skal beholde sitt personell i situasjoner med krise, krig og konflikt, jf. Prop. 102 L (2015–2016) s. 128. Det er gitt nærmere regler om dette i vernepliktsforskriften, og det er i forskriften regulert kriterier for fritak. Personer med kontrakt om tjenesteplikt er ikke omfattet av fritaksordningen. Den foreslåtte lovhjemmelen om utvidet adgang til å inngå kontrakt om tjenesteplikt er ikke ensbetydende med en ambisjon om å inngå flere kontrakter om tjenesteplikt. Hensikten er at adgangen til å inngå slike kontrakter utvides til å gjelde flere grupper enn de som er omtalt i forsvarsloven. Departementet er enig i at Forsvarets behov må balanseres opp mot den totale samfunnsberedskapen. Operasjonaliseringen av det reservistkonseptet Stortinget har vedtatt, forutsetter at Forsvaret kan inngå kontrakter om tjenesteplikt basert på behovet for å fylle styrkestrukturen med riktig kompetanse. Det vil være begrensende for Forsvaret hvis loven avskjærer muligheten til å inngå slike kontrakter med alle personer som er omfattet av fritaksordningen. Departementet viser videre til at det er lagt til grunn at Forsvaret i forkant av inngåelse av kontrakt om tjenesteplikt med enkeltpersoner, i størst mulig utstrekning skal uttømme de styrkedisponerte reservistenes lovbestemte tjenesteplikt. Den største andelen styrkedisponerte reservister vil derfor fortsatt tjenestegjøre med bakgrunn i verneplikten, og er således omfattet av fritaksordningen. Departementet viser for øvrig til at departementet nå foretar en gjennomgang av fritaksordningen, herunder Forsvarets forvaltning av fritaksordningen og eventuelle behov for endringer i lov, forskrift eller praksis. Departementet vil vurdere problemstillingen knyttet til personer med kontrakt om tjenesteplikt i virksomheter som dekker samfunnskritiske funksjoner i denne gjennomgangen.

Departementet er enig med Politidirektoratet i at det er viktig at arbeidsgiver gis informasjon om inngåelse av kontrakt. Etter departementets vurdering vil en arbeidstakers plikt til å informere arbeidsgiver om inngåelse av kontrakt følge av den alminnelige lojalitetsplikt i et arbeidsforhold. Departementet forutsetter at den enkelte ivaretar denne lojalitetsplikten overfor sin arbeidsgiver. Departementet vil imidlertid vurdere Politidirektoratets innspill nærmere i det videre forskriftsarbeidet. For øvrig viser departementet til at Forsvaret, i lys av innføringen av en aktiv reserve, har satt i gang et arbeid for utarbeidelse av et konsept for arbeidsgiverdialog. Dette arbeidet har som målsetting å ivareta arbeidsgiveres informasjonsbehov når en av deres ansatte kalles inn til tjeneste i Forsvaret.

Departementet har merket seg Helse- og omsorgsdepartementets innspill knyttet til personer ansatt i helsesektoren og Forsvarets praktisering av tjenesteplikt. Departementet legger til grunn at Forsvaret også for fremtidige kontrakter om tjenesteplikt vil praktisere innkalling av tjenestepliktige i tråd med ordningen Helse- og omsorgsdepartementet viser til i sitt innspill.

Departementet finner på bakgrunn av innspillet til Justis- og beredskapsdepartementet, at det er behov for å klargjøre hvorfor departementet mener at en utvidet adgang for Forsvaret til å inngå kontrakt om tjenesteplikt bør lovfestes og hvorvidt forsvarsloven § 2 er et tilstrekkelig rettsgrunnlag for tjenesteplikt til de som har inngått kontrakt. Etter departementets vurdering innebærer en kontrakt om tjenesteplikt med Forsvaret særlig inngripende plikter. Den enkelte påtar seg tilsvarende plikter som den lovpålagte verneplikten gir, herunder en plikt til ordinær og ekstraordinær tjeneste i fredstid og vil kunne kalles inn til trening og øving basert på Forsvaret behov. Den enkelte er pliktig til å møte til slik tjeneste, og brudd på møteplikten kan straffes etter militær straffelov, jf. forsvarsloven § 66 sjette ledd. Personer med kontrakt påtar seg også en tjenesteplikt i krig og når krig truer. Inngåelse av kontrakt vil også pålegge tredjeparter forpliktelser. Som eksempel kan nevnes at arbeidsmiljøloven § 12-12 gir enhver arbeidstaker rett til permisjon ved pliktig eller frivillig militærtjeneste og annen allmenn vernetjeneste. Kontrakt om tjenesteplikt vil derfor også være inngripende for den enkeltes arbeidsgiver. En lovregulering vil også gjøre det mer forutsigbart, både for den enkelte som inngår kontrakt og for berørte tredjeparter, hvilke rettigheter og plikter som oppstår som følge av slik kontraktsinngåelse. Departementet har derfor vurdert det som nødvendig å lovregulere adgangen til å inngå kontrakt om tjenesteplikt. Når det gjelder forsvarsloven § 2 første ledd annet punktum, som slår fast at de som har inngått kontrakt om tjeneste med Forsvaret er tjenestepliktige, mener imidlertid departementet at bestemmelsen ikke skal forstås som en generell adgang for Forsvaret til å inngå kontrakt om tjenesteplikt med enkeltpersoner. Denne adgangen er særskilt regulert andre steder i forsvarsloven. Departementet viser denne forbindelse til Prop. 102 L (2015–2016) punkt. 16.1 på side 118.

Når det gjelder innspillet fra Justis- og beredskapsdepartementet om at det bør klargjøres om innkalling til ordinær og ekstraordinær tjeneste for personer med kontrakt om tjenesteplikt er enkeltvedtak etter forvaltningsloven, viser departementet til at reglene for enkeltvedtak i forvaltningsloven kapittel IV og VI ikke gjelder ved innkalling til tjeneste etter forsvarsloven § 19, jf. forsvarsloven § 64 første ledd. Det er heller ikke bestemt i forskrift at reglene om enkeltvedtak likevel skal gjelde ved innkalling til tjeneste, jf. § 64 andre ledd.

I medhold av arbeidsmiljøloven § 12-12 har en arbeidstaker rett til permisjon fra sitt arbeid ved pliktig eller frivillig militærtjeneste. Arbeidsmiljøloven § 15-10 regulerer et utvidet oppsigelsesvern ved slik tjenestegjøring. Departementet foreslo at det skulle fremgå av forslaget til § 25 femte ledd at personer med kontrakt om tjeneste var omfattet av arbeidsmiljøloven §§ 12-12 og 15-10. Departementet er imidlertid enig i innspillet fra Justis- og beredskapsdepartementet og Advokatforeningen om at henvisningen til arbeidsmiljøloven §§ 12-12 og 15-10 kan skape uklarheter, og en slik henvisning er ikke nødvendig. Departementet har justert lovforslaget i samsvar med dette. Departementet finner likevel grunn til å understreke at personer med kontrakt om tjenesteplikt etter utkastet til § 25 omfattes av ordlyden «pliktig eller frivillig militærtjeneste» i arbeidsmiljøloven § 12-12, jf. § 15-10.

Advokatforeningen har gitt innspill om at det bør vurderes å endre arbeidsmiljøloven § 1-6 første ledd bokstav b. Departementet viser til at forslaget legger til grunn at personer med kontrakt om tjenesteplikt skal ha tilsvarende rettigheter (og plikter) som vernepliktige inne til tjeneste. Det innebærer etter departementets vurdering at personer med kontrakt om tjenesteplikt vil ha tilsvarende rettigheter som vernepliktige etter arbeidsmiljøloven § 1-6 bokstav b og forskrift til denne. Departementet ser derfor ikke behov for å endre bestemmelsen i arbeidsmiljøloven, men vil se nærmere på om det er behov for endringer i arbeidsmiljøloven og øvrig lovverk som reservistene forutsettes å omfattes av.

I lys av at Advokatforeningen peker på at det i NOU 2021: 9 foreslås en endring av arbeidstakerbegrepet, viser departementet til sitt høringssvar til utvalgets rapport der det blant annet ble gjort en vurdering av trefningspunkter mellom rapporten og forsvarssektorens behov. Departementet uttrykte i sitt høringssvar støtte til utvalgets forslag om samarbeid mellom partene i arbeidslivet og myndighetene om kartleggingsprosjekter for å vurdere utviklingen i bruken av alternative tilknytningsformer.

Departementet er enig med Generaladvokaten i at reservistens plassering i det militære kommandosystemet er viktig ved for eksempel sanksjonering av eventuelle brudd på tjenesteplikten. Departementet bemerker imidlertid at plasseringen i det militære kommandosystemet avhenger av hvilken funksjon i styrkestrukturen som den enkelte tjenestepliktige med kontrakt skal fylle. Dette vil være opp til Forsvaret å vurdere i forbindelse med kontraktsinngåelse.

Når det gjelder Generaladvokatens innspill til departementets forslag om tolv måneders oppsigelsesfrist for kontrakt om tjenesteplikt, mener departementet at oppsigelsesfristen for personer med kontrakt om tjenesteplikt, ikke er sammenlignbart med oppsigelsesfristen for militært tilsatte. Etter forsvarsloven § 13 har tidligere militært tilsatte som har vært tilsatt i minst et år etter førstegangstjenesten, verneplikt til og med det året de fyller 55 år. Tidligere militært tilsatte vil etter en oppsigelse fortsatt være vernepliktig, og kan øves og trenes innenfor rammen av verneplikten og styrkedisponeres på lik linje med andre vernepliktige. Personer uten verneplikt som inngår kontrakt om tjenesteplikt, vil etter en oppsigelse av kontrakten ikke lenger være tjenestepliktige etter forsvarsloven og kan ikke styrkedisponeres. Oppsigelsesfristen skal blant annet sikre at Forsvaret har tilstrekkelig med styrkedisponert personell frem til nytt personell kan disponeres inn i samme funksjon, og må derfor være av en viss varighet. Etter departementets vurdering vil derfor ikke en bestemmelse om at oppsigelse ikke gjelder for varslet tjeneste være tilstrekkelig for å ivareta Forsvarets behov for forutsigbarhet knyttet til styrkedisponering. Forsvarets behov for forutsigbarhet nødvendiggjør en lengre oppsigelsesfrist også utenfor de tilfeller der tjenesten er varslet.

Departementet er ikke enig med Generaladvokaten i at et oppsigelsesforbud i tilfelle av krig eller når krig truer er overflødig ved siden av forsvarsloven §§ 34 og 48. Etter departementets vurdering er det ikke tilstrekkelig at en oppsigelse ikke vil få virkning før etter at en eventuell krig er over som følge av disse bestemmelsene. Departementet mener at et forbud mot oppsigelse av kontrakten er inngripende overfor den enkelte og av den grunn bør fremgå av lovbestemmelsen. Departementet opprettholder derfor forslagene om at kontrakt om tjenesteplikt kan sies opp med tolv måneders varsel, og oppsigelsesforbud i krig, når krig truer eller når personen har mottatt innkalling til ekstraordinær tjeneste.

Når det gjelder innspillet fra NOF knyttet til at innholdet i kontrakter om tjenesteplikt bør tilpasses en arbeidskontrakt, viser departementet til at utkastet til § 25 syvende ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om innholdet i kontrakten. Departementet vil ta stilling til innholdet i kontraktene i forskriftsarbeidet. For øvrig viser departementet til at det foreslås å lovfeste at personer som inngår kontrakt om tjenesteplikt ikke er å anse som arbeidstakere.

Flere høringsinstanser har bemerkninger til høringsnotatets omtale av ny godtgjøringsmodell for reservister. Departementets beskrivelse av ny godtgjøringsmodell ble inkludert i høringsnotatet som en erkjennelse av at en kontrakt om tjenesteplikt for personer uten verneplikt og kontrakt om utvidet tjenesteplikt for vernepliktige, sett opp mot Forsvarets økte ambisjon for trening og øving av de reservistene, kan utgjøre en økt belastning for den enkelte tjenestepliktige. Departementet og Forsvaret har derfor satt i gang et arbeid med å forbedre forvaltningen av denne personellgruppen. Ny godtgjøringsmodell for reservister har imidlertid ingen direkte tilknytning til departementets forslag til lovhjemmel om utvidet adgang til å inngå kontrakt om tjenesteplikt med Forsvaret. Høringsinstansenes bemerkninger til ny godtgjøringsmodell for reservister vil følges opp i det videre arbeidet med ny godtgjøringsmodell.

3.1.4.2 Arbeidsrettslig status

LO, NOF og enkelte andre høringsinstanser mener at personer med kontrakt om tjenesteplikt skal anses som arbeidstakere. Departementet er ikke enig i dette. Vernepliktige som tjenestegjør med bakgrunn i verneplikten utfører en lovpålagt plikt til ordinær og ekstraordinær tjeneste i fredstid, og regnes som følge av dette ikke som arbeidstakere i Forsvaret. Etter departementets vurdering bør personer med kontrakt om tjenesteplikt gis samme arbeidsrettslige status som de vernepliktige, i de tilfeller der kontraktsinngåelsen innebærer en tilsvarende tjenesteplikt som etter den lovpålagte verneplikten. Departementet viser til at de vernepliktige reservistene og de med kontraktbasert tjenesteplikt vil gjennomføre samme type tjeneste i samme tidsrom. De bør da også ha samme vilkår for tjenesten. Forslaget om at personer med kontrakt om tjenesteplikt skal ha samme arbeidsrettslige status som de vernepliktig, ivaretar dette.

Departementet viser til at forslaget er begrenset til kun å gjelde reservister som skal bekle en funksjon i styrkestrukturen. Reservister generelt, inkludert tjenestepliktige på kontrakt etter forslaget til § 25, er personell som Forsvaret i en normalsituasjon (fredstid) ikke har behov for. Reservistene skal imidlertid være klare til å kunne settes inn i den funksjonen de skal bekle i styrkestrukturen i en krise- eller krigssituasjon. Det er derfor behov for at de kan kalles inn til trening og øving i fredstid. Slik øving og trening i fredstid innebærer ikke at reservisten inngår i den daglige driften i Forsvaret. Departementet understreker at på det tidspunktet personellet kalles inn for å tjenestegjøre i en krise-/krigssituasjon, vil dette utelukkende være på bakgrunn av den lovbestemte verneplikten som følger av Grunnloven § 119 og forsvarslovens bestemmelser.

Ettersom denne gruppen personer kun skal bekle en funksjon i Forsvarets styrkestruktur, vil de etter departementets vurdering heller ikke ha et tilknytningsforhold til Forsvaret som tilsier at de må anses som arbeidstakere. Departementet understreker at den foreslåtte lovbestemmelsen avgrenser Forsvarets mulighet til å benytte denne gruppen i fredstid til ordinær og ekstraordinær tjeneste etter forsvarsloven § 17. Dette er tilsvarende begrensning som gjelder for personell som tjenestegjør med bakgrunn i den lovpålagte verneplikten.

Departementet viser videre til det i høringsnotatet er lagt til grunn at Forsvaret bør utnytte mulighetene til å kalle inn personer med bakgrunn i den lovpålagte verneplikten, før det inngås kontrakt om tjenesteplikt. Det betyr at for personer som er vernepliktige vil inngåelse av kontrakt om tjenesteplikt innebære en frivillig tilslutning til videre tjeneste i Forsvaret når begrensingen på 19 måneders ordinær tjeneste, jf. forsvarsloven § 18 første ledd, er nådd. For personer som ikke har en lovpålagt verneplikt innebærer inngåelse av kontrakt at de forplikter seg til tjeneste tilsvarende den tjenesten de vernepliktige er pålagt. Departementet viser for øvrig til at man allerede har bestemmelser om inngåelse av kontrakt om tjenesteplikt med tilsvarende vilkår som de vernepliktige i gjeldende § 25 i forsvarsloven. Denne bestemmelsen er en videreføring av den tidligere vernepliktsloven § 50 a andre ledd. Inngåelse av kontrakt om tjenesteplikt etter gjeldende § 25 har ikke vært ment å innebære et ansettelsesforhold.

Departementet viser videre til at tjenestepliktige etter forsvarsloven har en ubetinget plikt til å møte til tjeneste i en krise-/krigssituasjon. Denne plikten går etter omstendighetene lengre enn pliktene en arbeidstaker har til å utsette seg for risikofylt arbeid, jf. arbeidsmiljøloven § 2-3 andre ledd bokstav c. Opphøret av arbeidsplikten etter arbeidsmiljøloven vil imidlertid være situasjonsbestemt og avhengig av hvilken type stilling det er tale om. Bestemmelsen må tolkes og anvendes med bakgrunn i arbeidsforholdet, arbeidsavtalen og de oppgaver som arbeidstakeren er satt til å løse, jf. blant annet Rt. 1989 s. 329. Selv om opphøret av arbeidsplikten etter arbeidsmiljøloven vil være situasjonsbestemt, er Forsvaret helt avhengig av at den arbeidsrettslige statusen ikke er til hinder for at denne gruppen reservister har en uomtvistelig plikt til å møte til, og utføre tjenesten uavhengig av hvilken risiko dette innebærer.

Dersom Forsvaret har et oppdukkende behov for bemanning av den daglige driften av Forsvaret (produksjonsstrukturen), eller til annen tjeneste enn ordinær og ekstraordinær tjeneste etter forsvarsloven § 17, understreker departementet at dette vil være tjeneste som faller utenfor lovforslaget. I slike tilfeller vil reservisten være å anse som en ordinær arbeidstaker og vil måtte tilsettes midlertidig for oppdragets varighet etter reglene i statsansatteloven.

Departementet kan heller ikke se at status som arbeidstaker vil gjøre ordningen enklere å administrere slik NOF skriver i sitt høringssvar. Tvert imot mener departementet at det vil skape økte administrative oppgaver for Forsvaret dersom personell som utfører samme type tjeneste (ordinær og ekstraordinær tjeneste etter forsvarsloven § 17) skal forvaltes på forskjellige måter avhengig av om de er å anses som arbeidstakere eller tjenestepliktige. Videre mener departementet at NOF sitt innspill om at reservistene kan ansettes som tilkallingsvikarer, hverken vil ivareta Forsvarets behov for kompetanse eller behov for forutsigbarhet. Tilkallingsvikarer inngår bare et midlertidig tilsettingsforhold for det aktuelle oppdragets varighet, og står derfor fritt til å takke nei til videre oppdrag. Dette vil ikke være en akseptabel løsning for Forsvaret.

Når det gjelder innspillet om at vernebestemmelsene i arbeidsmiljøloven ikke er ivaretatt for reservistene, viser departementet til at personer med kontrakt om tjenesteplikt vil ha samme rettigheter som de vernepliktige. Det innebærer at de vil omfattes av de samme vernebestemmelsene som gjelder for vernepliktige i medhold av arbeidsmiljøloven § 1-6 bokstav b og forskrift til arbeidsmiljøloven.

Departementet opprettholder på denne bakgrunn forslaget om å lovfeste at personer med kontrakt om tjenesteplikt ikke anses som arbeidstakere i proposisjonens utkast til § 25.

Departementet har etter at lovforslaget var på høring vurdert om det bør fremgå eksplisitt av lovbestemmelsen etter hvilke lover personer med kontrakt om tjenesteplikt ikke anses som arbeidstakere. Etter departementets vurdering er det tilstrekkelig at det fremgår av lovbestemmelsen at personer med kontrakt om tjenesteplikt ikke anses å være arbeidstakere, uten at det tas inn henvisning til relevante lover i bestemmelsen. Departementet bemerker imidlertid at dette skal forstås som at personer med kontrakt om tjenesteplikt ikke omfattes av arbeidstakerbegrepet i arbeidsmiljøloven eller ferieloven, og at kontraktsforholdet ikke vil anses som et ansettelsesforhold med Forsvaret, hverken som militært tilsatte etter forsvarsloven eller som sivilt ansatte etter statsansatteloven.

Departementet bad særskilt om høringsinstansenes syn på at kompensasjon tilsvarende feriepenger ikke lovfestes. NOF er imot en slik kompensasjon, og knytter det opp mot at de mener at reservistene skal anses som arbeidstakere og at retten til feriepenger da vil følge av ferieloven. Øvrige høringsinstanser har ikke kommentert dette. Med bakgrunn i at departementet opprettholder at personer med en kontrakt om tjenesteplikt ikke anses som arbeidstakere, fastholder departementet at en kompensasjon tilsvarende feriepenger bør reguleres i den enkelte kontrakt. Departementet foreslår derfor ikke å lovfeste en slik kompensasjon. Departementet vil ta stilling til innretningen av kompensasjonen i arbeidet med ny godtgjøringsmodell.

3.1.4.3 Lovforslaget og forholdet til EØS-retten

Arbeidsmiljøloven gjennomfører mange ulike direktiver som Norge er forpliktet av etter EØS-avtalen. EU-direktivene på arbeidsrettsområdet oppstiller krav til vern av arbeidstakere på ulike områder. Dette gjelder minimumsdirektiver om arbeidsmiljøkrav, arbeidstid, virksomhetsoverdragelse, masseoppsigelser, informasjon og drøfting, krav til skriftlig arbeidsavtale mv. På samme måte som Norge er forpliktet til å implementere de materielle reglene, er vi også forpliktet til å sørge for at direktivreglene gis anvendelse for de personer direktivet er ment å gjelde for.

Arbeidstakerbegrepet må i utgangspunktet avgjøres i forhold til hvert enkelt direktiv. Det er imidlertid mulig å identifisere i hovedtrekk to ulike tilnærmingsmåter i rettspraksis fra EU-domstolen når det gjelder arbeidstakerbegrepet, som knytter seg til hvorvidt direktivene henviser til den nasjonale definisjonen av arbeidstakerbegrepet eller ikke. Når det gjelder de direktivene som viser til arbeidstakerbegrepet som definert i nasjonal rett, har medlemslandene en viss skjønnsmargin til å definere dette begrepet i samsvar med nasjonal rett og praksis. I direktivene hvor det ikke er en henvisning til nasjonal rett, anvender EU-domstolen regelmessig et autonomt EU-rettslig arbeidstakerbegrep. Skillelinjen er imidlertid ikke absolutt i rettspraksis.

Med tanke på førstnevnte kategori, benytter EU-domstolen typisk effektivitetshensyn som skranke for utøvelsen av den skjønnsmarginen medlemsstatene er tillagt. Det er sikker rett at medlemsstatenes definisjoner ikke kan sette til side forpliktelsen medlemslandene har til å respektere direktivets effektive virkning eller generelle prinsipper i EU-retten. Medlemslandene kan derfor ikke gjennom sin definisjon av arbeidstakere vilkårlig utelukke visse kategorier av personer fra den beskyttelsen som er tilsiktet med direktivet. Her foretar domstolen gjerne en sammenligning med personer som er ansett som arbeidstakere etter nasjonal rett, og vurderer så om det er en vesentlig forskjell mellom de som er ansett som arbeidstakere og de som ikke er det som kan begrunne den ulike statusen.

Når det gjelder direktiver som ikke henviser til nasjonal rett med tanke på arbeidstakerbegrepet, anvender EU-domstolen regelmessig et autonomt EU-rettslig arbeidstakerbegrep. Dette begrepet nedstammer opprinnelig fra tolkning av artikkel 45 i Traktaten om Den europeiske unions virkemåte, og har tre grunnleggende, objektive elementer: tilbud av arbeidskraft, godtgjøring (lønn) og underordning. EU-domstolen har formulert dette slik i dansk versjon (sak C-66/85):

«Det væsentligste kendetegn ved arbejdsforholdet er, at en person i en vis periode præsterer ydelser mod vederlag for en anden og efter dennes anvisninger.»

Departementet har vurdert hvorvidt lovforslaget om en kontraktbasert tjenesteplikt vil omfattes av det EØS-rettslige arbeidstakerbegrepet.

Når det gjelder den lovbestemte verneplikten, er dette en offentligrettslig plikt til å gjennomføre ordinær og ekstraordinær tjeneste, og faller av den grunn utenfor det nasjonale arbeidstakerbegrepet. Etter departementets vurdering kan det med samme begrunnelse argumenteres for at gjennomføring av en lovpålagt verneplikt faller utenfor også det EU-rettslige arbeidstakerbegrepet, slik blant annet EU-Kommisjonen har gjort i en tidligere sak for domstolen (sak C-186/01).

Lovforslaget om kontraktbasert tjenesteplikt som den enkelte frivillig påtar seg, skiller seg prinsipielt noe fra tjeneste som utføres med bakgrunn i den lovpålagte verneplikten. Likevel viser departementet til at forpliktelsene til de kontraktbaserte reservistene tilsvarer det som kan pålegges den enkelte i kraft av den lovpålagte verneplikten. Forsvarets mulighet til å anvende personellet i fredstid er for begge grupper begrenset til ordinær og ekstraordinær tjeneste, jf. forsvarsloven § 17. Innholdet i den kontraktbaserte tjenesteplikten kan da fullt ut sidestilles med gjennomføring av lovbestemt verneplikt. Reservistene på kontraktbasert tjeneste vil da også ha samme rettigheter og plikter som vernepliktige inne til tjeneste. På mange måter kan inngåelse av en kontraktbasert tjenesteplikt ses på som en frivillig forlengelse av verneplikten, eller en frivillig tilslutning til den.

Når det gjelder de direktivene som henviser til arbeidstakerbegrepet som definert i nasjonal rett, er det etter departementets syn så store likheter mellom de vernepliktige og personer som inngår kontraktbasert tjenesteplikt at det kan argumenteres for at det er innenfor den skjønnsmarginen EØS-landene har å bestemme at denne gruppen faller utenfor arbeidstakerbegrepet. Slik departementet ser det, er det vesentlige forskjeller på tilknytningsforholdet til Forsvaret mellom ordinært ansatte og personer med kontraktbasert tjenesteplikt. Med tanke på de direktivene hvor domstolen benytter det autonome EU-rettslige arbeidstakerbegrepet, mener departementet at personene som påtar seg kontraktbasert tjenesteplikt faller utenfor også dette arbeidstakerbegrepet. Slik departementet ser det, stiller ikke personene med kontraktbasert tjenesteplikt sin arbeidskraft til disposisjon som sådan, men tilslutter seg frivillig til det som ellers er en lovpålagt plikt. I fredstid vil personene kalles inn til trening og øving for å være klare til å settes inn i den funksjonen de skal bekle i en krise- eller krigssituasjon. På det tidspunktet de kalles inn for å tjenestegjøre i en krise-/krigssituasjon, vil dette utelukkende være på bakgrunn av den lovbestemte verneplikten som følger av Grunnloven § 119 og forsvarslovens bestemmelser. Arbeid som utføres i henhold til en lovbestemt plikt vil i utgangspunktet ikke omfattes av arbeidsrettslige regler, fordi det faller utenfor et arbeidsforhold i tradisjonell forstand.

Departementet viser videre til at EU-domstolen i sak C-742/19 drøfter unntak fra arbeidstidsdirektivet for militære arbeidstakere når disse tar del i spesifikke militære aktiviteter. Departementet mener at den type tjeneste som utøves av personell underlagt kontraktbasert tjenesteplikt i praksis vil sammenfalle med de aktivitetene som EU-domstolen uttalte at faller utenfor arbeidstidsdirektivets (og dermed også rammedirektivets) virkeområde.

Videre understreker departementet at den kontraktbaserte tjenesteplikten kun vil gjelde for reservister som skal bekle en funksjon i styrkestrukturen, som er Forsvarets krigsstruktur. Forslaget om en kontraktbasert tjenesteplikt er foreslått avgrenset mot reservister som skal dekke et oppdukkende behov i produksjonsstrukturen, dvs. den daglige driften av Forsvaret. I disse tilfellene er man utenfor anvendelsesområdet til forslaget om kontraktbasert tjenesteplikt. Reservisten som skal utføre en jobb for Forsvaret i den daglige driften, vil være midlertidig ansatt for oppdragets varighet og således fullt ut være omfattet av det nasjonale og EØS-rettslige arbeidstakerbegrepet.

Departementet viser videre til at forslaget ikke innebærer en endring av den arbeidsrettslige statusen til personer som inngår kontrakt om tjenesteplikt etter gjeldende regler. Etter forsvarsloven § 25 kan kvinner født før 1. januar 1997 inngå kontrakt om tjenesteplikt med Forsvaret. En slik kontrakt innebærer at man frivillig påtår seg tjeneste på samme vilkår som de vernepliktige og tjenestepliktige, jf. Prop. 102 L (2015–2016) s. 126. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett under vernepliktsloven, og det har ikke vært hensikten at en slik kontrakt skulle innebære at det inngås et ansettelsesforhold.

Arbeidsmiljøloven kapittel 10 om arbeidstid gjennomfører EUs arbeidstidsdirektiv. I medhold av arbeidsmiljøloven § 10-12 åttende ledd er det i forskrift og tariffavtaler gjort unntak for feltmessig øvingsvirksomhet i Forsvaret og andre forsvarsspesifikke aktiviteter. Tjenesten til de som inngår kontrakt om tjenesteplikt vil i all hovedsak være av samme karakter som det er gjort unntak for når det gjelder militært tilsatte i Forsvaret. Vernebestemmelsene i arbeidstidsdirektivet er således heller ikke et argument for at denne persongruppen skal anses som arbeidstakere, verken i en nasjonal eller EØS-rettslig kontekst. Men heller ikke på dette området vil de tjenestepliktige stå uten et arbeidsrettslig vern. Tjenestepliktige på kontrakt vil være omfattet av de samme vernebestemmelsene for arbeidstid som følger av Forsvarets interne regelverk for vernepliktige inne til tjeneste.

Etter dette er departementets vurdering at lovforslaget om at personer med kontraktbasert tjenesteplikt ikke anses som arbeidstakere, ikke i strid med Norges EØS rettslige forpliktelser.

3.1.4.4 Lovforslaget og forholdet til strategiske samarbeidspartnere

LO og NOF har knyttet lovforslaget opp mot Forsvarets inngåelse av strategiske samarbeidsavtaler. Departementet bemerker til dette at lovforslaget ikke har noen direkte sammenheng med Forsvarets samarbeid med private aktører. Intensjonen med lovforslaget er å sikre Forsvaret forutsigbar tilgang til nødvendig kompetanse i styrkestrukturen. Departementet understreker at lovforslaget gjelder avtaler om tjenesteplikt for enkeltpersoner og skal primært dekke Forsvarets behov for å kunne trene og øve personell som fyller en stilling/funksjon i styrkestrukturen. Dette innebærer i utgangspunktet at Forsvaret kan inngå kontrakt om tjenesteplikt med personer som har uttømt tjenesteplikten med hensyn til alder og tjenestelengde. Videre understreker departementet at muligheten for å inngå kontrakt om tjenesteplikt ikke skal brukes som et virkemiddel for å tilrettelegge for en økt grad av out-sourcing. Det betyr at adgangen til å inngå kontrakt om tjenesteplikt ikke gjelder personell som er tilknyttet strategiske samarbeidspartnere. Når det gjelder det som er beskrevet i Hurdalsplattformen om at regjeringen skal gå gjennom Forsvarets samarbeid med private aktører med hensyn til blant annet sikkerhet, beredskap, kompetanse og krigens folkerett, vil dette videreføres uavhengig av lovforslaget. Det samme gjelder utredningen gjennom Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021):

«Stortinget ber regjeringen innen 2022 legge fram en utredning om bruk av ikke-militært ansatte og forhold knyttet til krigens folkerett og ikke-militært personell som legitime militære mål».

Etter departementets vurdering er ikke disse utredningene avgjørende for et lovforslag om utvidet adgang til å inngå kontrakt om tjenesteplikt etter proposisjonens utkast til § 25.

I den grad Forsvaret i en krigssituasjon har behov for personell ansatt hos strategiske samarbeidspartnere eller andre steder som ikke er tjenestepliktig, vil dette måtte løses med hjemmel i beredskapslovgivningen og de muligheter militære myndigheter har til å rekvirere ressurser. Forsvaret har en lovfestet rett til rekvisisjon av blant annet bedrifter og personell etter lov om militære rekvisisjoner § 1. Departementet viser videre til at det i medhold av forsvarsloven § 16 i krig eller når krig truer kan fastsettes forskrift om blant annet en utvidet verneplikt fra fylte 18 år til fylte 55 år, og at personer som er over vernepliktige alder da kan kalles inn til tjeneste.

Departementet opprettholder forslaget om en utvidet adgang for Forsvaret til å inngå kontrakt om tjenesteplikt med personer uten verneplikt og en utvidet tjenesteplikt for vernepliktige i proposisjonens utkast til § 25.

3.2 Øvrige endringsforslag som følge av forslag til ny § 25 i forsvarsloven

3.2.1 Gjeldende rett

Tjenesteplikten i fred for de vernepliktige omfatter ordinær og ekstraordinær tjeneste, jf. forsvarsloven § 17 første ledd første punktum. Denne tjenesteplikten går foran annen lovpålagt tjenesteplikt. Hva som regnes som ordinær og ekstraordinær tjeneste er regulert i § 17 andre og tredje ledd.

3.2.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringen å endre forsvarsloven § 17 første ledd første punktum slik at det fremgår at de som inngår kontrakt om tjenesteplikt i medhold av forslag til § 25, omfattes av plikten til ordinær og ekstraordinær tjeneste etter andre og tredje ledd på lik linje med de vernepliktige.

3.2.3 Høringsinstansenes syn

Forsvaret støtter departementets forslag til endring av § 17 første ledd første punktum og uttaler at tilføyelsen klargjør tjenesteplikten i fred for personer som har inngått kontrakt om tjenesteplikt. Øvrige høringsinstanser har ikke uttalt seg direkte om dette forslaget.

3.2.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget slik at det tydeliggjøres gjennom endring av forsvarsloven § 17 første ledd at de som inngår kontrakt om tjenesteplikt i medhold av forslag til ny § 25 også omfattes av tjenesteplikten etter § 17 andre og tredje ledd på lik linje med de vernepliktige.

Etter en nærmere vurdering ser departementet at det er behov for tilsvarende klargjøring i § 17 fjerde ledd som regulerer hvem som har myndigheten til å kalle inn vernepliktige til ekstraordinær tjeneste i Forsvaret og i Heimevernet. Etter § 17 fjerde ledd første punktum er det Kongen i statsråd som har myndigheten til å beslutte at de vernepliktige skal kalles inn til ekstraordinær tjeneste. For vernepliktige i Heimevernet er det åpnet for at myndigheten til å kalle inn til ekstraordinær tjeneste etter § 17 tredje ledd bokstav a til c, ved forskrift kan delegeres til Forsvaret. Slik delegasjon er gjort i vernepliktsforskriften § 40.

Departementet foreslår at § 17 fjerde ledd endres slik at det fremgår at bestemmelsen omhandler myndigheten til å kalle inn både vernepliktige og personer med kontrakt om tjenesteplikt etter utkastet til § 25. Departementet bemerker at dette forslaget ikke var en del av høringen om endringer i forsvarsloven. Endringen er i all hovedsak av lovteknisk karakter for å skape sammenheng mellom § 17 og forslaget til ny § 25, og kan derfor fremmes uten forutgående høring.

I lys av forslaget til § 25 syvende ledd, hvor det foreslås en hjemmel for at departementet kan fastsette forskrift om godtgjøring for de som inngår kontrakt om tjenesteplikt, mener departementet at det bør inntas en tilsvarende forskriftshjemmel i § 19 tredje ledd for de vernepliktige reservistene. Dagens godtgjøring til de vernepliktige er ikke forskriftsfestet. Dersom godtgjøringen til de med kontrakt om tjenesteplikt fastsettes i forskrift med hjemmel i utkast til § 25 syvende ledd, mener departementet at godtgjøringen til de vernepliktige reservistene også bør fremgå av forskrift. Departementet foreslår derfor at § 19 tredje ledd endres slik at det i tillegg til forskrift om innkalling til tjeneste og fritak for tjeneste, kan fastsettes forskrift om godtgjøring. Endringen er i all hovedsak av lovteknisk karakter for å skape sammenheng mellom § 19 og forslaget til § 25 syvende ledd, og kan derfor fremmes uten forutgående høring.

3.3 Inngåelse av kontrakt om tjenesteplikt med sivil tilsatte

3.3.1 Sivilt tilsattes tjenesteplikt etter forsvarsloven

Av forsvarsloven § 2 fjerde ledd fremgår det at loven gjelder for sivilt tilsatte i Forsvarsdepartementet og underliggende etater der det er fastsatt i loven. Det er få av forsvarslovens bestemmelser hvor det er eksplisitt fremgår at sivilt tilsatte er omfattet.

Forsvarsloven trådte i kraft 1. juli 2017, og er en sammenslåing av flere lover, blant annet vernepliktsloven. Det fulgte av vernepliktsloven § 8 første ledd andre punktum at bestemmelsene i loven gjaldt for personell som ikke hadde alminnelig verneplikt etter loven, men som frivillig hadde inngått kontrakt om eller gitt skriftlig samtykke til styrkedisponering. For slike frivillige gjaldt loven for kontrakttidens varighet. Bestemmelsen har blitt tolket dithen at sivilt tilsatte i Forsvaret, og som frivillig har inngått kontrakt om eller gitt skriftlig samtykke til styrkedisponering, var omfattet av vernepliktsloven. Dette er også lagt til grunn gjennom langvarig forvaltningspraksis. At de var omfattet av loven innebar at de også var tjenestepliktig i krig eller når krig truer.

I utgangspunktet var departementets hensikt med sammenslåingen av forsvarslovene å videreføre gjeldede rett, jf. Prop. 102 L (2015–2016) s. 7. Det har imidlertid oppstått uklarheter om det materielle innholdet i vernepliktsloven § 8 første ledd andre punktum er videreført i forsvarsloven. Lovens forarbeider gir heller ikke noe klart svar på dette.

3.3.2 Høringsnotatet

Departementet viste i høringsnotatet til at Forsvaret har mange sivilt tilsatte i funksjoner som også må ivaretas i krig. Departementet vurderte at det som følge av uklarheten i forsvarsloven, er behov for å tydeliggjøre at Forsvaret med hjemmel i forsvarsloven kan inngå kontrakt om tjenesteplikt med sivilt tilsatte i Forsvaret. Dette vil også tydeliggjøre at sivilt tilsatte som Forsvaret er avhengig av og som er nødvendig for Forsvarets operative evne, i krig eller når krig truer er pliktig til å møte på jobb og utføre sitt arbeid. Departementet foreslo at kontrakt om tjenesteplikt med sivilt tilsatte reguleres i en egen lovbestemmelse i forslag til ny § 25 a i forsvarsloven.

Departementet foreslo at bestemmelsen gjelder sivilt tilsatte i Forsvaret, og at kontrakt om tjenesteplikt ikke kan sies opp i krig eller når krig truer. Departementet vurderte at kontrakt om tjenesteplikt kan inngås i forbindelse med ansettelse eller på et senere tidspunkt. Departementet la til grunn at kontrakt om tjenesteplikt innebærer en selvstendig forpliktelse i tillegg til arbeidskontrakten.

Sivilt tilsatte som er vernepliktige etter forsvarsloven § 6 kan kalles inn i kraft av den lovpålagte verneplikten og disponeres i henhold til Forsvarets behov. I tråd med forsvarsloven § 2 følger en plikt til i fred og krig å utføre de oppgavene som Forsvaret tildeler, i den stillingen og på det stedet Forsvaret bestemmer. I høringsnotatet vurderte departementet at for denne gruppen sivilt tilsatte vil det ikke være behov for kontrakt om tjenesteplikt slik departementet foreslår.

Bruk av sivile til å understøtte militære operasjoner i væpnet konflikt er, med begrensninger, tillatt etter krigens folkerett. Begrensningene i krigens folkerett skal imidlertid ivaretas. Planlegging for, og trening på, sivil støtte i væpnet konflikt skal være i henhold til krigens folkerett. Dette fremgår av inneværende langtidsplan for forsvarssektoren, Prop. 14 S (2020–2021) punkt 7.2.3 «Krigens folkerett og bruk av sivile». Krigens folkerett bygger på prinsippene om distinksjon mellom sivile og stridende, militær nødvendighet, humanitet og proporsjonalitet. Distinksjonsprinsippet innebærer at sivile skal beskyttes mot farene ved militære operasjoner, og at angrep bare skal rettes mot lovlige militære mål. Ved sivil støtte til militære operasjoner skal Norges folkerettslige plikt til å beskytte sivile mot farene ved militære operasjoner ivaretas. Sivile som deltar direkte i fiendtligheter mister beskyttelse mot angrep og risikerer straffeforfølgelse. Bruken av sivile på denne måten er i strid med den generelle plikten til å beskytte sivile mot faren ved militære operasjoner. Nasjonalt regelverk forbyr forsvarssektoren å benytte sivile i funksjoner som utgjør direkte deltakelse.

For å klarlegge hvor mange sivilt tilsatte i forsvarssektoren dette gjelder, har etatene, gjennom Prop. 14 S (2020–2021) fått i oppdrag å gjennomføre en kartlegging:

«Etatene i forsvarssektoren skal identifisere denne type funksjoner som skal bekles av stridende i væpnet konflikt.»

Dette arbeidet er godt i gang og gjennomføres i tett dialog med etatene og departementet.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at det i kontrakten om tjenesteplikt må tydeliggjøres om funksjonen den sivilt tilsatte skal bekle i krig, vil være stridende eller ikke. Tjenesteplikten i fred vil kunne innebære trening og øving for å inneha den kompetansen som er nødvendig for å fylle funksjonen i krig. For sivilt ansatte som vil defineres som stridende vil tjenesteplikten i fred kunne innebære trening og øving i militære grunnferdigheter. For andre sivile tilsatte, som skal følge styrkene uten å være stridende, vil det etter departementets syn ikke være samme behov for øving og trening som for de som defineres som stridende. Hvilket behov det vil være for øving og trening av sivilt ansatte som ikke er stridende vil være situasjonsbestemt og styrt ut ifra hvilken funksjon de skal ha.

3.3.3 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene som har avgitt innspill til forslaget om kontrakt om tjenesteplikt med sivilt tilsatte, støtter forslaget.

Forsvarets høgskole støtter i hovedsak forslaget, men tar opp forholdet mellom oppsigelse av arbeidsavtalen og oppsigelse av kontrakt om tjenesteplikt, samt lengden på kontrakt om tjenesteplikt. Forsvarets høgskole stiller spørsmål ved frivilligheten av å signere på en kontrakt om tjenesteplikt. De ber om en klargjøring på om det vil stilles som vilkår for fremtidige ansettelser at det inngås kontrakt om tjenesteplikt, og hvordan dette skal praktiseres i eksisterende arbeidsforhold hvor tilsatte ikke ønsker å inngå en slik kontrakt.

Forsvaret støtter forslaget, men mener at parallelt med arbeidet og vedtakelsen av en slik lovbestemmelse må det klargjøres hvilke beredskapstiltak som treffer tilsatte i Forsvaret og/eller sektoren i krig eller når krig truer. Spesielt etterspør Forsvaret en avklaring på når sivilt tilsatte ikke lenger skal kunne forvaltes etter statsansatteloven, herunder mister sin rett til å kunne si opp sin stilling. Videre ber Forsvaret om en avklaring på om kontrakt om tjenesteplikt også kan inngås med innleide konsulenter eller ansatte hos en sivil strategisk partner.

Forsvarsbygg støtter forslaget. Forsvarsbygg mener det er viktig å tydeliggjøre at også sivilt tilsatte i Forsvarsbygg er pliktig til å møte på jobb og utføre sitt arbeid i krig eller når krig truer. Forsvarsbygg antar at dette også gjelder Forsvarsdepartement og øvrige underliggende etater, og mener derfor at muligheten til å inngå kontrakt om tjenesteplikt med egne sivilt tilsatte bør gjelde tilsvarende for hele sektoren.

Generaladvokaten mener det ikke er klart hva som eventuelt er forskjellen på en sivilt tilsatt som inngår kontrakt om tjenesteplikt med Forsvaret, der vedkommende skal tjenestegjøre som stridende, og en annen reservist som er omtalt under forslaget til § 25. Videre mener de at det ikke er klart hva tjenesteplikten innebærer for sivile som inngår kontrakt om tjenesteplikt.

Forsvarets høgskole, Generaladvokaten og Forsvaret påpeker at det har betydning hvorvidt stillingene sivile inngår tjenestekontrakt om er definert som stridende eller ikke etter krigens folkerett. Disse høringsinstansene tar også opp andre forhold knyttet til folkerettslig status og sivile i krig. Forsvaret trekker blant annet frem at sivilt tilsatte er styrkedisponert i en stilling i styrkestrukturen, at de er en del av de væpnede styrker og som følge av dette må gis rettigheter og plikter som lovlige stridende etter krigens folkerett. En privatperson har gitt innspill til bruk av sivilt tilsatte hos leverandører og mener at disse vil være legitime militære mål i en krigssituasjon.

LO støtter muligheten til å inngå kontrakt om tjenesteplikt med Forsvarets egne sivilt tilsatte, men viser til at departementet skal kartlegge hvor mange sivilt tilsatte dette gjelder for i forsvarssektoren. LO mener dette arbeidet vil være viktig bakgrunnsmateriale for utarbeidelse av et revidert lovforslag. LO viser også til Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021) hvor følgende fremgår:

«Stortinget ber regjeringen innen 2022 legge fram en utredning om bruk av ikke-militært ansatte og forhold knyttet til krigens folkerett og ikke-militært personell som legitime militære mål.»

3.3.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Forsvarsbygg i at også Forsvarsdepartementet og de andre underliggende etater, i likhet med Forsvaret, kan ha sivile som må styrkedisponeres i funksjoner som må ivaretas i krig eller når krig truer. Departementet mener derfor det er behov for at både departementet og dets underliggende etater kan inngå kontrakt om tjenesteplikt med egne sivilt tilsatte. Departementet foreslår derfor at ny § 25 a utvides i samsvar med dette.

Til Forsvarets høgskoles innspill knyttet til kontrakt om tjenesteplikt som vilkår for fremtidige ansettelser og oppsigelse, legger departementet til grunn at den enkelte etat eller departementet må ta stilling til hvilke sivile stillinger som skal inngå i styrkestrukturen. For fremtidige stillinger som skal inngå i styrkestrukturen, er det etter departementets syn naturlig at virksomheten vurderer om det bør settes som et kvalifikasjonskrav for stillingen at vedkommende er villig til å inngå kontrakt om tjenesteplikt, og dermed kan styrkedisponeres. Det må da fremgå av utlysningsteksten for stillingen at den ansatte må være villig til å inngå kontrakt om tjenesteplikt. For de tilfellene der det er satt som vilkår for stilingen at vedkommende inngår kontrakt om tjenesteplikt, vil oppsigelse av kontrakt om tjenesteplikt etter departementets vurdering kunne innebære at vedkommende ikke lenger oppfyller de krav som er satt for stillingen. Departementet understreker at en kontrakt om tjenesteplikt ikke begrenser den tilsattes alminnelige rett til å si opp arbeidsforholdet. Inngåelse av kontrakt om tjenesteplikt innebærer etter departementets syn en selvstendig forpliktelse i tillegg til arbeidskontrakten. I tilfelle arbeidsforholdet sies opp, vil kontrakt om tjenesteplikt bestå som en selvstendig forpliktelse til denne eventuelt sies opp. Departementet understreker at arbeidsgiver ikke kan kreve at den sivilt ansatte i et allerede etablert arbeidsforhold inngår kontrakt om tjenesteplikt dersom vedkommende ikke ønsker det. Når det gjelder lengden på kontrakter om tjenesteplikt, mener departementet at det ikke er nødvendig å lovregulere dette ettersom tjenesteplikten vil ha en nær sammenheng med ansettelsesforholdet. Dersom ansettelsesforholdet avsluttes, antar departementet at det i de aller fleste tilfeller vil være i både arbeidsgiver og arbeidstakers interesse at også kontrakten om tjenesteplikt termineres.

Departementet er enig med Forsvaret i at det må klargjøres hvilke beredskapstiltak som treffer ansatte i sektoren, og at det bør klargjøres når sivilt tilsatte ikke lenger kan si opp sin stilling etter statsansatteloven. Dette er imidlertid et arbeid som må gjøres i regi av Nasjonalt beredskapssystem, og faller utenfor denne lovproposisjonen. Når det gjelder Forsvarets innspill knyttet til bruk av kontrakter hos innleide konsulenter eller ansatte hos sivile strategiske samarbeidspartnere, understreker departementet at forslaget til § 25 a er avgrenset til kontrakt om tjenesteplikt med sivilt tilsatte i Forsvarsdepartementet og underliggende etater. Forsvaret kan derfor ikke med hjemmel i denne bestemmelsen inngå kontrakt om tjenesteplikt med innleide konsulenter eller ansatte hos en sivil strategisk partner.

Til Generaladvokatens innspill til hva tjenesteplikten for de sivilt tilsatte vil innebære, understreker departementet at intensjonen med lovforslaget er å ivareta behovet for å disponere sivilt tilsatte i stillinger som inngår i styrkestrukturen. Inngåelse av kontrakt om tjenesteplikt for sivilt tilsatte innebærer at de kan styrkedisponeres. Hvorvidt en stilling skal anses som sivil eller militær vil avhenge av hvilken funksjon de bekler i styrkestrukturen og om de anses som stridende eller ikke. For noen sivil tilsatte kan det være behov for øving og trening i fredstid avhengig av hvilken funksjon de skal bekle i styrkestrukturen. Dersom den sivilt ansatte skal kalles inn til øving og trening i fredstid, vil det være med bakgrunn i at vedkommende har en tjenesteplikt som følge av kontrakten. Den alminnelige arbeidsplikten gjennom arbeidskontrakten gir ikke grunnlag for innkalling til tjeneste etter forsvarsloven.

Departementet har mottatt flere innspill som går på betydningen av hvordan sivilt tilsatte og andre sivile defineres etter krigens folkerett. Departementet vil imidlertid understreke at det ikke tas stilling til hvilken status den sivilt tilsatte skal ha etter krigens folkerett. Når det gjelder folkerettslig status vil regjeringen legge frem en utredning for Stortinget om dette temaet innen utløpet av 2022, jf. Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021). Etatene i forsvarssektoren har gjennom Prop. 14 S (2020–2021) fått i oppdrag å kartlegge hvilke funksjoner som skal bekles av stridende i en væpnet konflikt. Dette er parallelle prosesser som ikke direkte påvirker lovforslaget, og som vil videreføres uavhengig av lovforslaget.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å utvide forslaget til ny § 25 a slik at Forsvarsdepartementet og underliggende etater kan inngå kontrakt om tjenesteplikt med egne sivilt tilsatte.

3.4 Åremålstilsetting av områdesjefer i Heimevernet

3.4.1 Dagens ordning for områdesjefer i Heimevernet

Tjeneste som områdesjef i Heimevernet har to hovedfunksjoner. Tjenesten i primærfunksjonen kan likestilles med annen tjeneste i styrkestrukturen til Heimevernet. Tjeneste som områdesjef i Heimevernet innebærer også en utvidet tjenesteplikt, som ikke regnes som en del av den ordinære tjenesten på 19 måneder.

Stillingen innebærer også rene forvaltningsoppgaver som ikke faller inn under ordinær eller ekstraordinær tjeneste etter forsvarsloven § 17. Sistnevnte oppgaver godtgjøres som ordinære arbeidsoppgaver i produksjonsstrukturen med et fast månedlig beløp. Stillingen som områdesjef i Heimevernet er i dag definert som et verv. Det er imidlertid uklart hvordan dette er forankret.

3.4.2 Høringsnotatet

Departementets foreslo i høringsnotatet at områdesjefenes tilknytning til Forsvaret for den delen av stillingen som innebærer rene forvaltningsoppgaver, bør være gjennom ordinært tilsettingsforhold. Departementet vurderte at selv om funksjonen som områdesjef ikke er av midlertidig karakter, er det viktig å ha en tidsavgrensning på stillingen. Et fast ansettelsesforhold uten tidsavgrensning for områdesjefene vil ikke være forenlig med Forsvarets behov for fleksibilitet i forvaltningen av denne personellgruppen og en hensiktsmessig rotasjon for disse funksjonene. Departementet foreslo derfor en egen hjemmel i forsvarsloven som regulerer at områdesjefene i Heimevernet kan ansettes på åremål, jf. statsansatteloven § 10 første ledd. Departementet foreslo at åremålsperioden for områdesjefene i Heimevernet skal være på seks år. Videre at det kan fastsettes en kortere periode i særlige tilfeller og at tilsetting på åremål bare kan gjentas en gang. For den delen av tjenesten som kan likestilles med annen tjeneste i styrkestrukturen, foreslo departementet at områdesjefene i Heimevernet bør omfattes av forslaget til ny § 25.

Departementet la til grunn i høringsnotatet at områdesjefene i Heimevernet vil omfattes av retten til permisjon etter arbeidsmiljøloven § 12-12, både for den delen av tjenesten som faller inn under kontraktbasert tjenesteplikt, og for den delen av tjenesten som innebærer tilsetting på åremål.

3.4.3 Høringsinstansenes syn

Forsvaret, Norges veteranforbund for internasjonale operasjoner og NOF støtter i hovedsak forslaget.

NOF mener imidlertid at områdesjefer i Heimevernet trenger mer enn 6-12 år i stillingen for å sikre Forsvaret tilstrekkelig kompetanse. Forsvaret peker derimot på at åremålsperioden bør settes til fem år.

NROF mener at åremål kan skape problemer med sivil arbeidsgiver, og begrense muligheten for fri. Videre ber de om en klargjøring av om åremålstilsettingen faller inn under arbeidsmiljøloven eller tjenestemannsloven, og dermed begrenser handlefriheten til distriktssjefen.

NROF og Forsvaret mener at en begrensning av antall ganger et åremål kan fornyes ikke bør lovfestes. Forsvaret peker på at departementet i forskrift kan gi nærmere regler om tilsettingens varighet, arbeidets omfang og innhold, og om adgangen til å gjenta tilsettingen på åremål.

En privatperson er kritisk til bruk av åremål, og mener at rotasjon kan foretas uten åremål eller uten at det er nødvendig å sette en øvre grense på antall kontrakter. Vedkommende tar også opp at det er viktig at områdesjefene sikres rett til permisjon fra sivil arbeidsgiver for å ivareta sin stilling.

3.4.4 Departementets vurdering

Departementet mener at det er behov for adgang til åremålstilsetting av områdesjefene i Heimevernet for å sikre at Forsvaret har tilstrekkelig fleksibilitet i forvaltningen av denne personellgruppen, samt sikre en hensiktsmessig rotasjonssyklus for disse funksjonene.

Forsvaret har foreslått at regler om varighet og adgangen til gjentagelse av åremålsperioden fastsettes i forskrift. Departementet er etter en nærmere vurdering enig med Forsvaret, og mener at det er mer hensiktsmessig at bestemmelser om varighet og adgang til gjentagelse av åremålsperioden reguleres i forskrift til loven. Tilsvarende er også gjort for statsansatte i forskrift til lov om statens ansatte. Departementet foreslår derfor at dette tas ut av lovbestemmelsen. Departementet foreslår at myndigheten til å fastsette forskrift legges til departementet. Dette er tatt inn som et nytt andre ledd i forslaget til § 25 b.

Slik departementet leser innspillet fra NOF, støtter de forslaget om at områdesjefene kan tilsettes på åremål, men mener at perioden bør være lenger enn seks til tolv år. Gitt de justeringene som foreslås over, vil departementet ta stilling til innspillet i det videre forskriftsarbeidet.

Når det gjelder innspillene om rett til permisjon etter arbeidsmiljøloven § 12-12, viser departementet til at denne bestemmelsen er generell og omfatter enhver form for pliktig eller frivillig militærtjeneste. Etter departementets vurdering vil områdesjefene være omfattet av retten til permisjon selv om de tilsettes på åremål. For øvrig viser departementet til at områdesjefene i Heimevernet vil være omfattet av statsansatteloven og arbeidsmiljøloven, med de begrensninger som følger av forsvarsloven, på lik linje med andre militært tilsatte.

Departementet opprettholder forslaget om at områdesjefene i Heimevernet kan ansettes på åremål med noen språklige endringer. Departementet foreslår videre at departementet gis myndighet til å fastsette forskrifter om varigheten av åremålsperioden og adgangen til fornyelse.