2 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/92/EU av 23. juli 2014 om sammenlignbarheten av gebyrer forbundet med betalingskontoer, bytte av betalingskontoer og tilgang til betalingskontoer med grunnleggende funksjoner

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 114,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske sentralbank1,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité2,

etter den ordinære regelverksprosedyren3 og

ut fra følgende betraktninger:

• 1) I henhold til artikkel 26 nr. 2 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) skal det indre marked utgjøre et område uten indre grenser der fritt varebytte og fri bevegelighet for personer, tjenester og kapital er sikret. Oppsplittingen av det indre marked er skadelig for konkurranseevnen, veksten og skapingen av arbeidsplasser i Unionen. Fjerning av direkte og indirekte hindringer for et velfungerende indre marked er avgjørende for dets gjennomføring. Unionens tiltak når det gjelder det indre marked for finansielle tjenester til privatkunder, har allerede bidratt vesentlig til å utvikle betalingstjenesteyternes virksomhet over landegrensene, forbedre forbrukernes valgmuligheter og øke kvaliteten på og åpenheten i tilbudene.

• 2) I den forbindelse har europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/64/EF4 fastsatt grunnleggende krav til åpenhet med hensyn til gebyrene betalingstjenesteyterne krever for betalingskontotjenester. Innføringen av ensartede regler for yting av betalingstjenester og opplysningene som skal framlegges, har vesentlig forenklet virksomheten for betalingstjenesteytere, redusert den administrative byrden og skapt kostnadsbesparelser for betalingstjenesteyterne.

• 3) Et velfungerende indre marked og utviklingen av en moderne, sosialt inkluderende økonomi er i stadig økende grad avhengig av at alle har tilgang til betalingstjenester. Ethvert nytt regelverk på dette området må være del av en smart økonomisk strategi for Unionen, som på en effektiv måte tar hensyn til svakerestilte forbrukeres behov.

• 4) Som anført i Europaparlamentets resolusjon av 4. juli 2012 med anbefalinger til Kommisjonen om tilgang til grunnleggende banktjenester må det imidlertid gjøres mer for å forbedre og utvikle det indre marked for banktjenester til privatkunder. Mangelen på åpenhet og manglende mulighet for å sammenligne gebyrer samt vanskene med å bytte betalingskonto utgjør fortsatt hindringer for utviklingen av et fullstendig integrert marked og bidrar til liten konkurranse om privatkunder i banksektoren. Disse problemene må håndteres, og standarder av høy kvalitet må oppnås.

• 5) De rådende forholdene på det indre marked kan avskrekke betalingstjenesteytere fra å utøve sin etableringrett eller adgang til å yte tjenester i Unionen på grunn av vanskene med å tiltrekke seg kunder på et nytt marked. Å gå inn på nye markeder medfører ofte store investeringer. Slike investeringer kan bare forsvares dersom yteren forventer tilstrekkelige muligheter og en tilsvarende etterspørsel fra forbrukerne. Forbrukernes lave mobilitet når det gjelder finansielle tjenester til privatkunder, skyldes i stor grad mangelen på åpenhet og manglende mulighet for å sammenligne gebyrene og tjenestene som tilbys, samt vanskene med å bytte betalingskonto. Disse faktorene demper også etterspørselen. Dette er særlig tilfellet i grensekryssende sammenhenger.

• 6) Videre kan oppsplitting av gjeldende nasjonale rammeregler skape store hindringer for gjennomføringen av det indre marked når det gjelder betalingskontoer. Gjeldende nasjonale bestemmelser med hensyn til betalingskontoer, og særlig muligheten for å sammenligne gebyrer og bytte betalingskonto, varierer. Når det gjelder kontobytte, har mangelen på ensartede bindende tiltak på unionsplan ført til sprikende praksis og ulike tiltak på nasjonalt plan. Disse forskjellene blir enda tydeligere når det gjelder sammenligning av gebyrer, der det på unionsplan ikke finnes noen tiltak, heller ikke selvregulerende tiltak. Dersom disse forskjellene blir enda større framover som følge av at betalingstjenesteytere har tendens til å tilpasse sin praksis etter de nasjonale markedene, vil dette øke kostnadene ved å drive virksomhet over landegrensene sammenliknet med kostnadene innenlandske tilbydere har, og det vil derfor gjøre det mindre interessant å drive virksomhet over landegrensene. Grensekryssende virksomhet i det indre marked hindres også av vanskelighetene forbrukerne møter dersom de ønsker å åpne en betalingskonto i utlandet. Gjeldende kriterier for å åpne en betalingskonto er restriktive, og dette kan hindre EU-borgerne i å bevege seg fritt i Unionen. Å gi alle forbrukere tilgang til en betalingskonto vil gi dem mulighet til å delta i det indre marked og dermed høste fordelene av det indre marked.

• 7) Ettersom visse potensielle kunder ikke åpner en betalingskonto, enten fordi de har fått avslag, eller fordi de ikke tilbys egnede produkter, er den mulige etterspørselen etter betalingskontotjenester i Unionen ennå ikke utnyttet til fulle. Bredere deltakelse av forbrukerne i det indre marked vil videre stimulere betalingstjenesteyterne til å tre inn på nye markeder. Å skape de nødvendige vilkårene som gjør det mulig for alle forbrukere å ha tilgang til en betalingskonto, er en forutsetning for å kunne fremme deres deltakelse i det indre marked og gi dem mulighet til å høste fordelene det indre marked har skapt.

• 8) Åpenhet om og sammenlignbarhet av gebyrer er vurdert på unionsplan i et selvreguleringsinitiativ initiert av banksektoren. Det ble imidlertid ikke oppnådd endelig enighet om dette initiativet. Når det gjelder kontobytte, inneholder de felles prinsippene fastsatt i 2008 av EBIC (European Banking Industry Committee) en mal for en ordning for å bytte mellom betalingskontoer som tilbys av banker i samme medlemsstat. Men ettersom de felles prinsippene ikke er bindende, har de vært ulikt anvendt i Unionen og ikke gitt effektive resultater. Dessuten gjelder de felles prinsippene bytte av betalingskonto på nasjonalt plan og ikke over landegrensene. Når det gjelder tilgangen til en grunnleggende betalingskonto, ble medlemsstatene i kommisjonsrekommandasjon 2011/442/EU5 oppfordret til å treffe de nødvendige tiltakene for å sikre at rekommandasjonen ble gjennomført senest seks måneder etter offentliggjøringen. Så langt er det bare et fåtall medlemsstater som følger hovedprinsippene i den rekommandasjonen.

• 9) For å bidra til effektiv og smidig finansiell mobilitet på lang sikt er det veldig viktig å innføre et ensartet sett med regler for å håndtere problemet med lav kundemobilitet, forbedre mulighetene for å sammenligne betalingskontotjenester og -gebyrer, stimulere til bytte av betalingskonto og unngå at forbrukere som ønsker å åpne og bruke en betalingskonto i et annet land, forskjellsbehandles på grunnlag av bosted. Det er dessuten avgjørende at det treffes hensiktsmessige tiltak for å fremme forbrukernes deltakelse i betalingskontomarkedet. Disse tiltakene vil gjøre det mer attraktivt for betalingstjenesteytere å delta i det indre marked, og de vil sikre like konkurransevilkår og derved bidra til sterkere konkurranse og effektiv fordeling av ressursene i Unionens finansmarked for privatkunder, til fordel for både virksomheter og forbrukere. Dessuten vil åpenhet om gebyropplysninger og bedre muligheter for kontobytte, sammen med retten til tilgang til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner, gjøre det lettere for unionsborgerne å bevege seg rundt i og innhente tilbud fra hele Unionen og dermed dra nytte av et fullt ut fungerende indre marked for finansielle tjenester til privatkunder, og det vil bidra til fortsatt utvikling av det indre marked.

• 10) Det er også viktig å sikre at dette direktivet ikke hindrer nyskaping innen finansielle tjenester til privatkunder. Hvert år blir ny teknologi tilgjengelig, noe som kan bety at dagens modell med betalingskontoer blir utdatert, for eksempel mobilbaserte banktjenester og forhåndsbetalte betalingskort.

• 11) Dette direktivet skal ikke være til hinder for at medlemsstatene kan beholde eller innføre strengere bestemmelser for å beskytte forbrukerne, forutsatt at disse bestemmelsene er i samsvar med medlemsstatenes forpliktelser i henhold til unionsretten og dette direktivet.

• 12) Bestemmelsene i dette direktivet om sammenlignbarheten av gebyrer og bytte av betalingskontoer bør gjelde for alle betalingstjenesteytere i henhold til definisjonen i direktiv 2007/64/EF. Bestemmelsene i dette direktivet om tilgang til betalingskontoer med grunnleggende funksjoner bør gjelde bare for kredittinstitusjoner. Alle bestemmelser i dette direktivet bør gjelde betalingskontoer som forbrukerne kan bruke til å utføre følgende transaksjoner: sette inn midler, ta ut kontanter og utføre og motta betalingstransaksjoner til og fra tredjemann, herunder gjennomføre betalingsoverføringer. Følgelig bør kontoer med mer begrensede funksjoner ikke være omfattet. For eksempel bør kontoer som sparekontoer, kredittkortkontoer der midler vanligvis innbetales utelukkende for å tilbakebetale kredittkortgjeld, rammelånskontoer og kontoer for e-penger i prinsippet ikke omfattes av dette direktivets virkeområde. Skulle imidlertid slike kontoer bli brukt til daglige betalingstransaksjoner og omfatte alle funksjonene oppført ovenfor, vil de høre inn under dette direktivets virkeområde. Kontoer som innehas av virksomheter, også små og svært små bedrifter, bør ikke omfattes av dette direktivets virkeområde, med mindre de er personlige. Medlemsstatene bør kunne velge om de vil utvide anvendelsen av dette direktivet til andre betalingstjenesteytere og andre betalingskontoer, for eksempel kontoer med mer begrensede betalingsfunksjoner.

• 13) Ettersom en betalingskonto med grunnleggende funksjoner i henhold til dette direktivet er en type betalingskonto, får bestemmelsene om åpenhet og kontobytte anvendelse også på slike kontoer.

• 14) Definisjonene i dette direktivet bør i størst mulig grad stemme overens med definisjonene i andre unionsrettsakter, særlig definisjonene i direktiv 2007/64/EF og europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 260/20126.

• 15) Det er avgjørende at forbrukerne er i stand til å forstå gebyrene, slik at de kan sammenligne tilbud fra ulike betalingstjenesteytere og ta velbegrunnede beslutninger om hva slags betalingskonto som best vil dekke deres behov. Det er ikke mulig å sammenlikne gebyrer dersom betalingstjenesteyterne bruker forskjellig terminologi for samme tjenester og gir informasjonen i ulike formater. Standardisert terminologi, sammen med målrettede gebyropplysninger som presenteres i et enhetlig format og dekker de mest representative betalingskontotjenestene, vil kunne bidra til at forbrukerne både kan forstå og sammenligne gebyrer.

• 16) Forbrukerne vil ha størst nytte av informasjon som er kortfattet og standardisert og gjør det lett å sammenligne ulike betalingstjenesteytere. Verktøyene som gjøres tilgjengelig for forbrukerne for å sammenligne betalingskontotilbud, vil imidlertid være til liten nytte dersom tiden det tar å gå gjennom lange lister over gebyrer, overgår fordelen ved å velge det økonomisk sett beste tilbudet. Disse verktøyene bør være av mange slag, og det bør gjennomføres forbrukerundersøkelser. For å unngå risikoen for informasjonsoverflod og legge til rette for rask gjennomføring bør gebyrterminologien på det nåværende tidspunkt bare standardiseres for de mest representative begrepene og definisjonene i medlemsstatene.

• 17) Gebyrterminologien bør fastsettes av medlemsstatene, slik at det blir mulig å ta hensyn til særtrekkene ved lokale markeder. For å anses som representative bør tjenestene være gebyrbelagt hos minst én betalingstjenesteyter i en medlemsstat. Dersom tjenestene er felles for et flertall av medlemsstatene, bør terminologien som brukes for å definere disse tjenestene, dessuten standardiseres på unionsplan, slik at det blir lettere å sammenligne tilbud om betalingskontoer i hele Unionen. For å sikre tilstrekkelig ensartethet i de nasjonale listene bør Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) («EBA»), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1093/20107, utstede retningslinjer for å hjelpe medlemsstatene med å fastslå hvilke tjenester som er mest brukt, og som medfører de høyeste kostnadene for forbrukerne på nasjonalt plan. For dette formål bør medlemsstatene innen 18. desember 2014 meddele Kommisjonen og EBA hvilke myndigheter disse retningslinjene bør rettes til.

• 18) Når medlemsstatene har fastsatt foreløpige lister over de mest representative gebyrbelagte tjenestene på nasjonalt plan, sammen med de begrepene og definisjonene som er brukt, bør EBA gå gjennom dem ved hjelp av utkastene til tekniske reguleringsstandarder for å fastslå hvilke tjenester de fleste medlemsstatene har felles, og foreslå begreper og definisjoner som standardiseres på unionsplan på alle de offisielle språkene i Unionens institusjoner. EBA bør sikre at det ikke brukes mer enn ett begrep for hver tjeneste på noe offisielt språk i en medlemsstat som også er et offisielt språk i Unionens institusjoner. Dette innebærer at det i ulike medlemsstater som har et av Unionens institusjoner offisielle språk til felles, kan brukes forskjellige begreper for samme tjeneste, idet det tas hensyn til nasjonale særtrekk. Medlemsstatene bør deretter innarbeide alle begrepene som får anvendelse på unionsplan, i sine midlertidige lister og offentliggjøre sine endelige lister på grunnlag av dette.

• 19) For å gjøre det lettere for forbrukerne å sammenligne gebyrene for betalingskontoer i hele det indre marked bør betalingstjenesteyterne gi forbrukerne et dokument med gebyropplysninger der gebyrene for alle tjenestene på listen over de mest representative betalingskontotjenestene på nasjonalt plan er oppgitt. Der det er relevant, bør dokumentet med gebyropplysninger benytte de standardiserte begrepene og definisjonene som er fastsatt på unionsplan. Dette vil også bidra til å skape like konkurransevilkår mellom betalingstjenesteytere som konkurrerer på betalingskontomarkedet. Dokumentet med gebyropplysninger bør ikke omfatte noen andre gebyrer. Dersom en betalingstjenesteyter ikke tilbyr en tjeneste som står på listen over de mest representative betalingskontotjenestene, bør tjenesten for eksempel merkes med «tilbys ikke» eller «ikke relevant». Medlemsstatene bør kunne kreve at nøkkelindikatorer, for eksempel en oversiktlig kostnadsindikator som oppsummerer de samlede årlige kostnader ved betalingskontoen for forbrukere, skal legges fram sammen med dokumentet med gebyropplysninger. For å bidra til at forbrukerne skal forstå hvilke gebyrer de må betale for sin betalingskonto, bør de få tilgang til en klar, ikke-teknisk, utvetydig ordliste som i det minste forklarer hvilke gebyrer og tjenester som omfattes av dokumentet med gebyropplysninger. Ordlisten bør være et nyttig verktøy for å sikre bedre forståelse av hva gebyrene innebærer, og derved sette forbrukerne i stand til å velge fra er bredere utvalg av betalingskontotilbud. Det bør også stilles krav til betalingstjenesteyterne om å informere forbrukerne minst én gang i året vederlagsfritt om alle gebyrer som er belastet deres betalingskonto, herunder, dersom det er relevant, om rentesatsen for brukskontokreditt og kredittrentesatsen.

  Dette berører ikke bestemmelsene om kontokreditt i europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/48/EF8. Etterhåndsinformasjon bør framlegges i et eget dokument kalt «gebyroppgave». Dokumentet skal gi en oversikt over opptjente renter og alle gebyrer som er påløpt for bruk av betalingskontoen, slik at forbrukeren kan forstå hvilke gebyrer utgiftene gjelder, og vurdere behovet for enten å endre forbruksmønster eller bytte tilbyder. Informasjonsverdien vil bli størst dersom opplysningene som presenteres i etterhånd om gebyrene for de mest representative tjenestene, har samme oppsett som gebyropplysningene som gis på forhånd.

• 20) For å imøtekomme forbrukernes behov er det nødvendig å sikre at opplysningene om gebyrene for betalingskontoer er korrekte, klare og sammenlignbare. EBA bør derfor, etter å ha rådført seg med nasjonale myndigheter og gjennomført forbrukerundersøkelser, utarbeide utkast til tekniske gjennomføringsstandarder for et standardisert presentasjonsformat for dokumentet med gebyropplysninger, gebyroppgaven og de felles symbolene for å sikre at forbrukerne kan forstå og sammenligne dem. Alle dokumenter med gebyropplysninger og gebyroppgaver i alle medlemsstater bør ha samme format og rekkefølge på opplysninger og avsnitt, slik at forbrukerne kan sammenligne de to dokumentene og får best mulig forståelse og utbytte av opplysningene. Det bør være lett å skille dokumentet med gebyropplysninger og gebyroppgaven fra annen kommunikasjon. Ved utvikling av disse formatene bør EBA videre ta hensyn til at medlemsstatene kan velge å legge fram dokumentet med gebyropplysninger og gebyroppgaven sammen med opplysninger som kreves i henhold til annet unionsregelverk eller annen nasjonal lovgivning om betalingskontoer og tilknyttede tjenester.

• 21) For å sikre konsekvent bruk av gjeldende EU-terminologi i hele Unionen bør medlemsstatene stille krav til betalingstjenesteyterne om å bruke gjeldende EU-terminologi sammen med øvrig nasjonal standardisert terminologi som er fastsatt i den endelige listen, i sin kommunikasjon med forbrukerne, herunder i dokumentet med gebyropplysninger og gebyroppgaven. Betalingstjenesteyterne bør kunne bruke merkenavn i sine opplysninger om avtaler, kommersielle opplysninger og markedsføringsopplysninger til forbrukerne så lenge de klart angir det tilsvarende standardiserte begrepet som gjelder. Dersom de ønsker å bruke merkenavn i dokumentet med gebyropplysninger eller gebyroppgaven, bør dette angis i tillegg til de standardiserte begrepene som en sekundær betegnelse og for eksempel skrives i parentes eller med en mindre skrifttype.

• 22) Sammenligningsnettsteder som er uavhengige, gir forbrukerne en effektiv mulighet til å vurdere fordelene ved de ulike betalingskontotilbudene på ett enkelt sted. Slike nettsteder kan gi den rette balansen mellom behovet for klar og kortfattet informasjon og behovet for fullstendig og detaljert informasjon ved at de gir brukerne mulighet til å hente fram mer detaljerte opplysninger dersom de ønsker det. For at oversikten skal bli representativ, bør de ha som mål å omfatte et bredest mulig utvalg av tilbud, samtidig som de dekker en vesentlig del av markedet. De kan også redusere kostnadene ved søk ettersom forbrukerne ikke vil trenge å innhente opplysninger fra hver enkelt betalingstjenesteyter. Det er avgjørende at opplysningene som gis på slike nettsteder, er troverdige, nøytrale og åpne, og at forbrukerne informeres om at slike nettsteder finnes. I denne forbindelse bør medlemsstatene underrette offentligheten om slike nettsteder.

• 23) For å få nøytrale opplysninger om hvilke gebyrer og rentesatser som gjelder for betalingskontoer, bør forbrukerne kunne bruke offentlig tilgjengelige sammenligningsnettsteder som drives uavhengig av betalingstjenesteyterne, noe som innebærer at ingen betalingstjenesteytere skal prioriteres i søkeresultatene. Medlemsstatene bør derfor påse at forbrukerne har fri tilgang til minst ett slikt nettsted på deres respektive territorier. Slike nettsteder kan drives av eller på vegne av vedkommende myndigheter, andre offentlige myndigheter og/eller private operatører. Behovet for en funksjon som sammenligner gebyrer for betalingskontoer, kan også dekkes av eksisterende nettsteder som sammenligner et bredt utvalg av finansielle eller ikke-finansielle produkter. Slike nettsteder bør drives i samsvar med nærmere angitte kvalitetskriterier, herunder kravet om å inneholde nærmere opplysninger om nettstedets eiere, inneholde korrekte, oppdaterte opplysninger, angi tidspunkt for siste oppdatering, fastsette klare, objektive kriterier som sammenligningen skal baseres på, og omfatte et bredt utvalg av betalingskontotilbud som dekker en vesentlig del av markedet. Medlemsstatene bør kunne bestemme hvor ofte sammenligningsnettstedene skal gjennomgå og oppdatere opplysningene de gir forbrukerne, samtidig som det tas hensyn til hvor ofte betalingstjenesteyterne generelt oppdaterer sine gebyropplysninger. Medlemsstatene bør også definere hva som menes med et bredt utvalg av betalingskontotilbud som dekker en vesentlig del av markedet, ved å vurdere for eksempel hvor mange betalingstjenesteytere som finnes, og dermed om simpelt flertall eller mindre vil være tilstrekkelig, og/eller markedsandel og/eller geografisk beliggenhet. Et sammenligningsnettsted bør sammenligne gebyrene som må betales for tjenester oppført på listen over de mest representative betalingskontotjenestene, og bruke EU-terminologi.

  Medlemsstatene bør kunne kreve at slike nettsteder sammenligner andre opplysninger, for eksempel opplysninger om faktorer som påvirker nivået på tjenestene betalingstjenesteyterne yter, som antall filialer eller kontantautomater og deres beliggenhet. Dersom det bare er ett nettsted i en medlemsstat og det blir lagt ned eller ikke lenger oppfyller kvalitetskriteriene, bør medlemsstaten sikre at forbrukerne innen rimelig tid får tilgang til et annet sammenligningsnettsted på nasjonalt plan.

• 24) Det er gjeldende praksis for betalingstjenesteytere å tilby en betalingskonto i en pakke med andre produkter eller tjenester enn betalingskontotjenester, for eksempel forsikringsprodukter eller finansiell rådgivning. Denne praksisen kan være en metode betalingstjenesteyterne bruker for å diversifisere sine tilbud og konkurrere mot hverandre, og den kan i siste instans være gunstig for forbrukerne. Kommisjonens undersøkelse i 2009 av koplingssalg i finanssektoren samt samråd og forbrukerklager i den forbindelse har imidlertid vist at betalingstjenesteytere har tilbudt betalingskontoer i pakker med produkter som forbrukerne ikke har bedt om, og som ikke er vesentlige for betalingskontoen, for eksempel hjemforsikring. Videre har man konstatert at slik praksis kan redusere åpenheten om og muligheten for å sammenligne priser, begrense kjøpsalternativene for forbrukerne og virke negativt inn på deres mobilitet. Derfor bør medlemsstatene sikre at forbrukerne i tilfeller der betalingstjenesteytere tilbyr pakker med betalingskontoer, gis informasjon om hvorvidt det er mulig å kjøpe betalingskontoen separat, og i så fall får særskilt informasjon om hvilke kostnader og gebyrer som er forbundet med hvert av de andre produktene eller tjenestene som inngår i pakken, og som kan kjøpes separat.

• 25) Prosessen for å bytte betalingskonto bør harmoniseres i hele Unionen. På det nåværende tidspunkt er gjeldende tiltak på nasjonalt plan svært varierende, og de sikrer ikke et tilstrekkelig nivå for forbrukervern i alle medlemsstater. Innføring av lovgivningsmessige tiltak for å fastsette hovedprinsippene som betalingstjenesteyterne skal følge når de yter en slik tjeneste i den enkelte medlemsstat, vil forbedre det indre markeds virkemåte for både forbrukere og betalingstjenesteytere. På den ene side vil dette sikre like konkurransevilkår for forbrukere som kan ønske å åpne en betalingskonto i en annen medlemsstat, da det vil sikre at de har et tilsvarende vernenivå. På den annen side vil det redusere forskjellene mellom de lovgivningsmessige tiltakene som er på plass på nasjonalt plan, og følgelig redusere den administrative byrden for betalingstjenesteytere som har til hensikt å tilby sine tjenester over landegrensene. Dette innebærer at tiltakene for kontobytte vil gjøre det lettere å yte betalingskontotjenester i det indre marked.

• 26) Kontobytte bør ikke forutsette at avtalen overføres fra den overførende betalingstjenesteyteren til den mottakende betalingstjenesteyteren.

• 27) Forbrukerne vil ha insentiv til å bytte betalingskonto bare dersom prosessen ikke medfører en for stor administrativ og økonomisk byrde. Derfor bør betalingstjenesteyterne tilby forbrukerne en klar, hurtig og sikker prosedyre for å bytte betalingskonto, herunder betalingskontoer med grunnleggende funksjoner. Forbrukerne bør være garantert en slik prosedyre når de ønsker å bytte fra en betalingstjenesteyter til en annen, men også når de ønsker å bytte mellom ulike betalingskontoer hos samme betalingstjenesteyter. Da vil forbrukerne kunne dra fordel av de tilbudene på markedet som passer dem best, og lett kunne bytte fra sin eksisterende betalingskonto til andre, potensielt mer egnede kontoer, uten hensyn til om byttet finner sted hos samme betalingstjenesteyter eller mellom ulike betalingstjenesteytere. Eventuelle gebyrer som betalingstjenesteyterne krever for byttetjenesten, bør være rimelige og stå i forhold til betalingstjenesteyternes faktiske kostnader.

• 28) Når det gjelder kontobytte der begge betalingstjenesteyterne er etablert på deres territorium, bør medlemsstatene kunne innføre eller beholde ordninger som avviker fra ordningene fastsatt i dette direktivet, dersom dette klart er i forbrukerens interesse.

• 29) Bytteprosessen bør være så enkel som mulig for forbrukeren. Derfor bør medlemsstatene sikre at den mottakende betalingstjenesteyteren er ansvarlig for å iverksette og styre prosessen på vegne av forbrukeren. Medlemsstatene bør kunne benytte ytterligere midler, for eksempel en teknisk løsning, når de etablerer kontobyttetjenesten. Slike ytterligere midler kan gi bedre ytelser enn kravene fastsatt i dette direktivet gir; for eksempel kan byttetjenesten gjennomføres med kortere frist, eller betalingstjenesteyterne kan pålegges, på forbrukerens anmodning, å sikre at innbetalinger på den gamle betalingskontoen automatisk eller manuelt overføres til den nye betalingskontoen i en gitt, begrenset periode som begynner idet fullmakten til kontobytte blir mottatt. Slike ytterligere midler kan også brukes av betalingstjenesteytere på frivillig grunnlag, selv der dette ikke er et krav i medlemsstaten.

• 30) Forbrukerne bør ha anledning til å be den mottakende betalingstjenesteyteren om å gjennomføre byttet for alle eller visse innbetalinger, faste betalingsoppdrag eller direktebelastningsfullmakter, helst i løpet av ett enkelt møte med den mottakende betalingstjenesteyteren. For dette formål bør forbrukerne kunne undertegne én enkelt fullmakt til at hver av de ovennevnte oppgavene kan utføres. Medlemsstatene kan kreve at fullmakten fra forbrukeren skal være skriftlig, men kan også velge å godta tilsvarende midler der det er hensiktsmessig, for eksempel der det finnes et automatisert system for kontobytte. Før forbrukeren gir denne fullmakten, bør vedkommende underrettes om alle trinnene i prosedyren som er nødvendig for å fullføre byttet. For eksempel kan fullmakten omfatte alle oppgavene som inngår i byttetjenesten, og gi forbrukeren mulighet til å velge bare noen av disse oppgavene.

• 31) For at kontobyttet skal kunne gjennomføres, må den overførende betalingstjenesteyteren samarbeide. Den overførende betalingstjenesteyteren bør gi den mottakende betalingstjenesteyteren alle opplysninger som er nødvendige for å overføre betalingene til den andre betalingskontoen. Opplysningene bør imidlertid ikke omfatte mer enn det som er nødvendig for å gjennomføre byttet.

• 32) For å legge til rette for at kontoer kan åpnes over landegrensene, bør forbrukeren ha anledning til å be den nye betalingstjenesteyteren om å opprette på den nye betalingskontoen alle eller visse faste betalingsoppdrag, akseptere direktebelastninger fra slik dato som kunden angir, og gi forbrukeren informasjon med nærmere opplysninger om den nye betalingskontoen, fortrinnsvis i løpet av ett enkelt møte med den nye betalingstjenesteyteren.

• 33) Forbrukerne bør ikke lide økonomiske tap, heller ikke i form av gebyrer eller renter, som følge av feil gjort av noen av betalingstjenesteyterne som er involvert i bytteprosessen. Særlig bør forbrukerne ikke bære noe økonomisk tap som følge av at ytterligere gebyrer, renter eller andre kostnader må betales, og heller ikke bøter, sanksjoner eller andre typer økonomisk tap, fordi betalingen er forsinket.

• 34) Medlemsstatene bør sikre at forbrukere som har til hensikt å åpne en betalingskonto, ikke forskjellsbehandles på grunnlag av statsborgerskap eller bosted. Selv om det er viktig for kredittinstitusjonene å sikre at deres kunder ikke bruker finanssystemet for ulovlige formål som bedrageri, hvitvasking av penger eller finansiering av terrorisme, bør de ikke innføre hindringer for forbrukere som ønsker å utnytte fordelene ved det indre marked og åpne og bruke betalingskontoer i andre land. Derfor bør bestemmelsene i europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/60/EF9 ikke brukes som påskudd for å avvise forbrukere som kommersielt sett er mindre attraktive.

• 35) Forbrukere som har lovlig opphold i Unionen, bør ikke forskjellsbehandles på grunnlag av statsborgerskap eller bosted eller av noen av de andre grunnene nevnt i artikkel 21 i Den europeiske unions pakt om de grunnleggende rettigheter («pakten») når de søker om eller bruker en betalingskonto i Unionen. Videre bør medlemsstatene sikre tilgang til betalingskontoer med grunnleggende funksjoner, uten hensyn til forbrukernes økonomiske situasjon, som yrkesstatus, inntektsnivå, kreditthistorikk eller personlige konkurs.

• 36) Forbrukere som har lovlig opphold i Unionen, og som ikke har en betalingskonto i en gitt medlemsstat, bør kunne åpne og bruke en betalingskonto med grunnleggende funksjoner i den medlemsstaten. Begrepet «lovlig opphold i Unionen» bør omfatte både unionsborgere og tredjestatsborgere som allerede nyter godt av rettigheter de har fått ved unionsrettsakter som rådsforordning (EØF) nr. 1408/7110, rådsdirektiv 2003/109/EF11, rådsforordning (EF) nr. 859/200312 og europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/38/EF13. Det bør også omfatte personer som søker asyl i henhold til Genève-konvensjonen av 28. juli 1951 om flyktningers stilling, protokollen til denne av 31. januar 1967 og andre relevante internasjonale traktater. Videre bør medlemsstatene kunne utvide begrepet «lovlig opphold i Unionen» til å omfatte andre tredjestatsborgere som befinner seg på deres territorium.

• 37) Samtidig som medlemsstatene overholder de grunnleggende frihetene traktatene garanterer, bør de kunne kreve at forbrukere som ønsker å åpne en betalingskonto med grunnleggende funksjoner på deres territorium, viser at de har en reell interesse av det. Uten at det berører anvendelsen av kravene vedtatt i samsvar med direktiv 2005/60/EF for å forhindre hvitvasking av penger, bør det ikke kreves fysisk tilstedeværelse i kredittinstitusjonenes lokaler for at en slik reell interesse skal vises.

• 38) Medlemsstatene bør sikre at antall kredittinstitusjoner som tilbyr betalingskontoer med grunnleggende funksjoner, er tilstrekkelig høyt til å sikre at de kan tilbys alle forbrukere, til at enhver form for forskjellsbehandling mellom dem unngås, og til å forhindre konkurransevridning. Ved fastsettelsen av hva som er et tilstrekkelig antall kredittinstitusjoner, bør faktorene som skal tas i betraktning, omfatte hvilken dekning nettverket av kredittinstitusjoner har, størrelsen på medlemsstatens territorium, forbrukernes spredning på territoriet, kredittinstitusjonenes markedsandel samt hvorvidt betalingskontoer med grunnleggende funksjoner bare utgjør en liten del av de betalingskontoene som kredittinstitusjonen tilbyr. I prinsippet bør betalingskontoer med grunnleggende funksjoner tilbys av så mange kredittinstitusjoner som mulig, for å kunne garantere at forbrukerne kan åpne slike kontoer i lokalene til en kredittinstitusjon som ligger i nærheten av deres bosted, at de ikke på noen måte blir forskjellsbehandlet når de bruker disse kontoene, og at de kan bruke dem på en effektiv måte. Særlig bør medlemsstatene sikre at det ikke forekommer synlig forskjellsbehandling, for eksempel ved at kortet har et annet utseende eller ved at det brukes andre kontonumre eller kortnumre. Det bør imidlertid være mulig for en medlemsstat å fastsette at bare et mindre antall kredittinstitusjoner skal tilby betalingskontoer med grunnleggende funksjoner, men dette bør være begrunnet for eksempel med at disse kredittinstitusjonene har et så stort nettverk på medlemsstatens territorium at de kan betjene alle forbrukere uten at disse må reise for langt hjemmefra for å nå dit. Dessuten bør forbrukere som bruker betalingskontoer med grunnleggende funksjoner, ikke stigmatiseres på noen måte, og dette målet kan lettere nås dersom et større antall kredittinstitusjoner utpekes.

• 39) Medlemsstatene bør kunne innføre ordninger som sikrer at forbrukere uten fast adresse, asylsøkere og forbrukere som ikke har fått oppholdstillatelse, men som av juridiske eller faktiske årsaker ikke kan utvises, får hjelp til å dra full nytte av dette direktivet.

• 40) Når medlemsstatene tillater at kredittinstitusjoner på anmodning fra en forbruker tilbyr brukskontokreditt i tilknytning til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner, bør de kunne fastsette høyeste beløp og lengste varighet for slik brukskontokreditt. Medlemsstatene bør også sikre at forbrukerne informeres om eventuelle gebyrer i den forbindelse på en gjennomsiktig måte. Endelig bør kredittinstitusjonene overholde direktiv 2008/48/EF når de tilbyr brukskontokreditt i tilknytning til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner.

• 41) For at brukerne av betalingskontoer med grunnleggende funksjoner skal kunne betjenes på en god måte, bør medlemsstatene kreve at kredittinstitusjonene sikrer at relevant personale har fått hensiktsmessig opplæring, og at eventuelle interessekonflikter ikke påvirker kundene negativt.

• 42) Medlemsstatene bør kunne tillate at kredittinstitusjonene nekter å åpne en betalingskonto med grunnleggende funksjoner for forbrukere som allerede har en aktiv og minst likeverdig betalingskonto i samme medlemsstat. For å kontrollere om en forbruker allerede har en betalingskonto, bør kredittinstitusjonene kunne basere seg på en forsikring på ære og samvittighet framlagt av forbrukeren.

• 43) Medlemsstatene bør sikre at kredittinstitusjonene behandler søknader om betalingskonto med grunnleggende funksjoner innen fristene fastsatt i dette direktivet, og at kredittinstitusjonene i tilfelle avslag på en slik søknad underretter forbrukeren om de konkrete årsakene til avslaget, med mindre slike opplysninger ville være i strid med nasjonal sikkerhet, offentlig orden eller direktiv 2005/60/EF.

• 44) Forbrukerne bør garanteres tilgang til en rekke grunnleggende betalingstjenester. Tjenester knyttet til betalingskontoer med grunnleggende funksjoner bør omfatte muligheten til å sette inn midler og ta ut kontanter. Forbrukerne bør kunne gjennomføre grunnleggende betalingstransaksjoner som å motta lønn eller ytelser, betale regninger eller skatter og avgifter og kjøpe varer og tjenester, herunder gjennom direktebelastning, betalingsoverføring og bruk av betalingskort. Slike tjenester bør gjøre det mulig å kjøpe varer og tjenester på internett, og de bør gi forbrukerne mulighet til å iverksette betalingsoppdrag via kredittinstitusjonens nettbaserte tjeneste, der en slik foreligger. En betalingskonto med grunnleggende funksjoner bør imidlertid ikke bare kunne brukes på internett, da dette ville innebære en hindring for forbrukere som ikke har tilgang til internett. Når det gjelder tjenester knyttet til åpning, bruk og avslutning av en betalingskonto, innsetting av midler, uttak av kontanter og gjennomføring av betalingstransaksjoner med betalingskort, kredittkort unntatt, bør medlemsstatene sikre at det ikke settes noen grense for antall operasjoner som vil være tilgjengelig for forbrukeren innenfor rammen av de særlige prisfastsettelsesreglene fastsatt i dette direktivet. Når det gjelder gjennomføring av betalingsoverføringer, direktebelastninger og transaksjoner som utføres ved hjelp av et kredittkort som er knyttet til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner, bør medlemsstatene kunne fastsette et minsteantall operasjoner forbrukeren skal ha tilgang til i henhold til de særlige prisfastsettelsesreglene fastsatt i dette direktivet, forutsatt at tjenestene disse operasjonene gjelder, er for forbrukerens personlige bruk. Ved vurdering av hva som skal anses som personlig bruk, bør medlemsstatene ta hensyn til rådende forbrukeratferd og vanlig handelspraksis. Gebyrene som kreves for operasjoner ut over minsteantallet operasjoner, bør aldri være høyere enn gebyrene som kreves i henhold til kredittinstitusjonens vanlige prispolitikk.

• 45) I prosessen med å identifisere de tjenestene som skal tilbys sammen med en betalingskonto med grunnleggende funksjoner, og det minsteantall operasjoner som skal være inkludert, bør det tas hensyn til nasjonale særtrekk. Særlig kan visse tjenester som er svært utbredt på nasjonalt plan, anses som nødvendige for å sikre full nytte av en betalingskonto i en gitt medlemsstat. I en del medlemsstater er det for eksempel helt vanlig at forbrukerne bruker sjekk, mens dette betalingsmiddelet er svært sjeldent i andre medlemsstater. Dette direktivet bør derfor gi medlemsstatene mulighet til å fastsette hvilke tilleggstjenester som anses som nødvendige på nasjonalt plan, og som bør tilbys sammen med en betalingskonto med grunnleggende funksjoner i den berørte medlemsstaten. Medlemsstatene bør videre sikre at gebyrene som kredittinstitusjonene krever for å tilby slike tilleggstjenester i tilknytning til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner, er rimelige.

• 46) For å sikre at flest mulig forbrukere har tilgang til betalingskontoer med grunnleggende funksjoner, bør disse tilbys vederlagsfritt eller mot et rimelig gebyr. For å oppmuntre svakerestilte forbrukere uten bankkonto til å delta i markedet for banktjenester til privatkunder, bør medlemsstatene kunne fastsette at disse forbrukerne skal ha tilbud om betalingskontoer med grunnleggende funksjoner på særlig gunstige vilkår, for eksempel vederlagsfritt. Medlemsstatene bør fritt kunne bestemme hvilken ordning som skal brukes for å identifisere forbrukere som kan dra nytte av betalingskontoer med grunnleggende funksjoner på gunstigere vilkår, forutsatt at ordningen sikrer at svakerestilte forbrukere kan få tilgang til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner. Under alle omstendigheter bør en slik tilnærming ikke berøre den retten alle forbrukere har, også ressurssterke forbrukere, til i det minste å ha tilgang til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner mot et rimelig gebyr. Videre bør eventuelle tilleggsgebyrer for forbrukeren for manglende overholdelse av vilkårene fastsatt i avtalen, være rimelige. Medlemsstatene bør fastsette hva som utgjør et rimelig gebyr ut fra nasjonale forhold.

• 47) Kredittinstitusjonene bør avslå å åpne eller bør si opp en avtale om en betalingskonto med grunnleggende funksjoner bare under særlige omstendigheter, for eksempel ved manglende overholdelse av regelverket om hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme eller om forebygging og etterforskning av kriminalitet. Selv i disse tilfellene er avslag bare berettiget dersom forbrukeren ikke har overholdt nevnte regelverk, og ikke fordi prosedyren for å kontrollere overholdelse av regelverket er for belastende eller kostbar. Det kan imidlertid være tilfeller der forbrukere misbruker sin rett til å åpne og bruke en betalingskonto med grunnleggende funksjoner. For eksempel bør en medlemsstat kunne tillate at kredittinstitusjoner treffer tiltak mot forbrukere som har begått lovbrudd, for eksempel grovt bedrageri mot en kredittinstitusjon, for å unngå at et slikt lovbrudd skjer igjen. Slike tiltak kan for eksempel omfatte begrenset tilgang for vedkommende forbruker til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner i et visst tidsrom. I tillegg kan det være situasjoner der tidligere avslag på en søknad om betalingskonto kan være nødvendig for å kunne identifisere forbrukere som kan ha nytte av en betalingskonto på gunstigere vilkår. I slike situasjoner bør kredittinstitusjonen underrette forbrukeren om at han eller hun i tilfelle avslag på en søknad om en betalingskonto som det kreves gebyr for, i henhold til dette direktivet kan benytte en særskilt ordning for å få vederlagsfri tilgang til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner. Begge disse ytterligere situasjonene bør imidlertid være begrenset, klart beskrevet og ha hjemmel i nøyaktig angitte bestemmelser i nasjonal rett. Når medlemsstatene fastsetter andre situasjoner der kredittinstitusjonene kan avslå å tilby forbrukerne en betalingskonto, bør de blant annet kunne ta med hensynet til offentlig sikkerhet eller offentlig orden.

• 48) Medlemsstatene og kredittinstitusjonene bør gi forbrukerne klare og forståelige opplysninger om retten til å åpne og bruke en betalingskonto med grunnleggende funksjoner. Medlemsstatene bør sikre at kommunikasjonstiltakene er målrettet, og særlig at de når ut til svakerestilte og mobile forbrukere uten bankkonto. Kredittinstitusjonene bør aktivt gi forbrukerne tilgang til lett tilgjengelig informasjon og yte hensiktsmessig hjelp om særtrekkene ved den betalingskontoen med grunnleggende funksjoner som tilbys, om gebyrene og bruksvilkårene for dem, og om hvordan forbrukerne kan utøve sin rett til å åpne en betalingskonto med grunnleggende funksjoner. Forbrukerne bør særlig informeres om at det ikke er obligatorisk å kjøpe tilleggstjenester for å få tilgang til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner.

• 49) Medlemsstatene bør fremme tiltak som bidrar til opplæring av de svakest stilte forbrukerne, ved å gi dem veiledning og hjelp til å forvalte sin økonomi på en forsvarlig måte. Det må også gis informasjon om den veiledningen som forbrukerorganisasjoner og nasjonale myndigheter kan gi forbrukerne. Videre bør medlemsstatene fremme initiativer fra kredittinstitusjoner som ønsker å kombinere tilbudet om betalingskontoer med grunnleggende funksjoner med en uavhengig økonomisk opplæring.

• 50) For å gjøre det lettere for betalingstjenesteyterne å yte sine tjenester over landegrensene, og med sikte på samarbeid, utveksling av opplysninger og løsning av tvister mellom vedkommende myndigheter, bør vedkommende myndigheter som har ansvar for håndhevingen av dette direktivet, være de myndighetene som opptrer i regi av EBA i henhold til forordning (EU) nr. 1093/2010 eller andre nasjonale myndigheter, forutsatt at de samarbeider med myndighetene som opptrer i regi av EBA, for å utføre sine oppgaver i henhold til dette direktivet.

• 51) Medlemsstatene bør utpeke vedkommende myndigheter som skal sikre at dette direktivet håndheves, og sørge for at de får undersøkelses- og håndhevingsmyndighet og tilstrekkelige midler til å kunne utføre sine oppgaver. Vedkommende myndigheter bør, når det gjelder visse aspekter ved dette direktivet, kunne henvise saken til en domstol som har kompetanse til å treffe en rettslig avgjørelse, herunder eventuelt ved overprøving. Dette kan gjøre det mulig for medlemsstatene å overlate håndhevingen av disse bestemmelsene til relevante organer og domstoler, særlig dersom bestemmelsene i dette direktivet er innarbeidet i sivilretten. Medlemsstatene bør kunne utpeke ulike vedkommende myndigheter til å håndheve overholdelsen av de omfattende kravene som er fastsatt i dette direktivet. For eksempel kan medlemsstatene i forbindelse med noen bestemmelser utpeke vedkommende myndigheter som har ansvar for håndheving av forbrukervern, mens de i forbindelse med andre bestemmelser kan beslutte å utpeke tilsynsmyndigheter. Muligheten til å utpeke ulike vedkommende myndigheter bør ikke berøre forpliktelsen til løpende tilsyn og samarbeid mellom vedkommende myndigheter som fastsatt i dette direktivet.

• 52) Forbrukerne bør ha tilgang til effektive og formålstjenlige prosedyrer for alternativ tvisteløsning for å løse tvister som måtte oppstå i forbindelse med rettighetene og forpliktelsene fastsatt i dette direktivet. Når det gjelder relevante avtalerelaterte tvister, er slik tilgang allerede sikret ved europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/11/EU14. Forbrukerne bør imidlertid også ha tilgang til prosedyrer for alternativ tvisteløsning når det gjelder tvister som oppstår forut for avtaleinngåelsen om rettighetene og forpliktelsene fastsatt i dette direktivet, for eksempel dersom de får avslag på tilgang til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner. Dette direktivet fastsetter derfor at forbrukerne bør ha tilgang til prosedyrer for alternativ tvisteløsning for å løse tvister om rettigheter og forpliktelser fastsatt i dette direktivet, uten at det gjøres forskjell på om tvisten oppstår før eller etter at avtalen er inngått. Slike prosedyrer for alternativ tvisteløsning og organene som tilbyr dem, bør oppfylle kvalitetskravene fastsatt i direktiv 2013/11/EU. For å kunne overholde dette direktivet må forbrukernes personopplysninger behandles. Den behandlingen er underlagt europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF15. Dette direktivet bør derfor være i samsvar med reglene fastsatt i direktiv 95/46/EF.

• 53) Hvert annet år og første gang senest fire år etter at dette direktivet har trådt i kraft, bør medlemsstatene innhente pålitelig årlig statistikk om hvordan tiltakene som innføres ved dette direktivet, virker. De bør bruke alle relevante informasjonskilder og oversende denne informasjonen til Kommisjonen. Kommisjonen bør framlegge en rapport på grunnlag av informasjonen den mottar fra medlemsstatene, første gang fire år etter at dette direktivet har trådt i kraft, og deretter hvert annet år.

• 54) Dette direktivet bør gjennomgås fem år etter at det har trådt i kraft, for å ta hensyn til markedsutviklingen, for eksempel framveksten av nye typer betalingskontoer og betalingstjenester, utviklingen på andre områder innenfor unionsretten samt medlemsstatenes erfaringer. Rapporten basert på gjennomgåelsen bør inneholde en liste over traktatbruddsbehandlinger som Kommisjonen har innledet vedrørende dette direktivet. Den bør også inneholde en vurdering av gjennomsnittlige gebyrnivåer i medlemsstatene for betalingskontoer som omfattes av dette direktivet, av om tiltakene som er innført, har gitt forbrukerne bedre forståelse av gebyrene for betalingskontoer, av sammenlignbarheten mellom betalingskontoer, av hvor lett det er å bytte betalingskonto, og av antall kontohavere som har byttet betalingskonto siden dette direktivet ble innarbeidet.

  Rapporten bør videre inneholde en analyse av antallet tilbydere av betalingskontoer med grunnleggende funksjoner og antall slike kontoer som har blitt åpnet, herunder av forbrukere som tidligere ikke hadde bankkonto, eksempler på beste praksis i medlemsstatene for å redusere antallet forbrukere som ikke har tilgang til betalingstjenester, og gjennomsnittlig årsgebyr som kreves for betalingskontoer med grunnleggende funksjoner. Den bør dessuten inneholde en vurdering av kostnadene og fordelene ved portabilitet for betalingskontoer i hele Unionen, av mulighetene for å opprette en ramme for å sikre automatisk omdirigering av betalinger fra en betalingskonto til en annen i samme medlemsstat kombinert med automatiske meldinger til betalingsmottakere eller betalere når deres overføringer omdirigeres, og av det å utvide byttetjenesten til også å omfatte tilfeller der den mottakende og den overførende betalingstjenesteyteren er etablert i forskjellige medlemsstater. Den bør også inneholde en vurdering av eksisterende tiltaks effektivitet og behovet for ytterligere tiltak for å øke den økonomiske integrasjonen og gi hjelp til svakerestilte medlemmer av samfunnet som er overforgjeldet. Den bør i tillegg vurdere om bestemmelsene om informasjonen som betalingstjenesteyterne skal framlegge når de tilbyr produktpakker, er tilstrekkelige, eller om ytterligere tiltak er nødvendig. Videre bør den inneholde en vurdering av behovet for ytterligere tiltak med hensyn til sammenligningsnettsteder og av behovet for akkreditering av sammenligningsnettsteder. Kommisjonen bør legge fram denne rapporten for Europaparlamentet og Rådet, eventuelt sammen med forslag til regelverk.

• 55) Dette direktivet er forenlig med de grunnleggende rettigheter og de prinsipper som er anerkjent i pakten i samsvar med artikkel 6 nr. 1 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV).

• 56) Ettersom målene for dette direktivet, som er å fremme åpenhet om og sammenlignbarheten av gebyrer knyttet til betalingskontoer, bytte av betalingskontoer og tilgang til betalingskontoer med grunnleggende funksjoner, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene, men, på grunn av behovet for å løse problemet med oppsplitting av markedet og sikre like konkurransevilkår i Unionen, bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 5 i TEUV. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går dette direktivet ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå disse målene.

• 57) I samsvar med den felles politiske erklæringen fra medlemsstatene og Kommisjonen av 28. september 2011 om forklarende dokumenter16 har medlemsstatene forpliktet seg til at underretningen om innarbeidingstiltakene i berettigede tilfeller skal følges av ett eller flere dokumenter som forklarer sammenhengen mellom et direktivs bestanddeler og de tilsvarende delene av de nasjonale innarbeidingsdokumentene. Med hensyn til dette direktivet anser regelgiveren at oversendingen av slike dokumenter er berettiget.

• 58) EUs datatilsyn er blitt rådspurt.

VEDTATT DETTE DIREKTIVET:

KAPITTEL I

FORMÅL, VIRKEOMRÅDE OG DEFINISJONER

Artikkel 1

Formål og virkeområde

• 1. Dette direktivet fastsetter regler for åpenhet om og sammenlignbarhet av gebyrene som forbrukerne pålegges for betalingskontoer de har i Unionen, regler for bytte av betalingskontoer i en medlemsstat og regler for å gjøre det lettere for forbrukerne å åpne betalingskontoer i et annet land.

• 2. Dette direktivet fastsetter også en ramme for regler og vilkår som medlemsstatene skal anvende for å sikre forbrukerne rett til å åpne og bruke betalingskontoer med grunnleggende funksjoner i Unionen.

• 3. Kapittel II og III får anvendelse på betalingstjenesteytere.

• 4. Kapittel IV får anvendelse på kredittinstitusjoner.

  Medlemsstatene kan beslutte å anvende kapittel IV på andre betalingstjenesteytere enn kredittinstitusjoner.

• 5. Medlemsstatene kan beslutte ikke å anvende hele eller deler av dette direktivet på enhetene nevnt i artikkel 2 nr. 5 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/36/EU17.

• 6. Dette direktivet får anvendelse på betalingskontoer som minst gir forbrukerne mulighet til å

  • a) sette inn midler på en betalingskonto,

  • b) ta ut kontanter fra en betalingskonto,

  • c) utføre og motta betalingstransaksjoner, herunder betalingsoverføringer, til og fra tredjepart.

    Medlemsstatene kan beslutte å anvende hele eller deler av dette direktivet på andre betalingskontoer enn dem som er nevnt i første ledd.

• 7. Åpning og bruk av en betalingskonto med grunnleggende funksjoner i henhold til dette direktivet skal skje i samsvar med direktiv 2005/60/EF.

Artikkel 2

Definisjoner

I dette direktivet menes med

• 1) «forbruker» enhver fysisk person som handler for formål som faller utenfor vedkommendes nærings-, forretnings-, håndverks- eller yrkesvirksomhet,

• 2) «lovlig opphold i Unionen» den rett en fysisk person har til å oppholde seg i en medlemsstat i henhold til Unionens regelverk eller nasjonal rett, herunder forbrukere uten fast adresse og personer som søker asyl i henhold til Genève-konvensjonen av 28. juli 1951 om flyktningers stilling, protokollen til denne av 31. januar 1967 og andre relevante internasjonale traktater,

• 3) «betalingskonto» en konto som innehas i en eller flere forbrukeres navn, og som brukes til å utføre betalingstransaksjoner,

• 4) «betalingstjeneste» en betalingstjeneste som definert i artikkel 4 nr. 3 i direktiv 2007/64/EF,

• 5) «betalingstransaksjon» en handling som iverksettes av betaleren eller betalingsmottakeren for å innbetale, overføre eller ta ut midler, uten hensyn til eventuelle underliggende forpliktelser mellom betaleren og betalingsmottakeren,

• 6) «betalingskontotjenester» alle tjenester i forbindelse med åpning, bruk og avslutning av en betalingskonto, herunder betalingstjenester og betalingstransaksjoner som omfattes av artikkel 3 bokstav g) i direktiv 2007/64/EF, samt brukskontokreditt og overtrekk,

• 7) «betalingstjenesteyter» en betalingstjenesteyter som definert i artikkel 4 nr. 9 i direktiv 2007/64/EF,

• 8) «kredittinstitusjon» en kredittinstitusjon som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 1 i europaparlaments- og rådsforordning nr. 575/201318,

• 9) «betalingsinstrument» et betalingsinstrument som definert i artikkel 4 nr. 23 i direktiv 2007/64/EF,

• 10) «overførende betalingstjenesteyter» den betalingstjenesteyteren som nødvendige opplysninger for kontobyttet overføres fra,

• 11) «mottakende betalingstjenesteyter» den betalingstjenesteyteren som nødvendige opplysninger for kontobyttet overføres til,

• 12) «betalingsoppdrag» en anmodning fra en betaler eller betalingsmottaker til en betalingstjenesteyter om å foreta en betalingstransaksjon,

• 13) «betaler» en fysisk eller juridisk person som er innehaver av en betalingskonto og tillater et betalingsoppdrag fra denne betalingskontoen, eller, dersom det ikke finnes noen betalingskonto, en fysisk eller juridisk person som utfører et betalingsoppdrag til en betalingsmottakers betalingskonto,

• 14) «betalingsmottaker» en fysisk eller juridisk person som skal motta midlene som inngår i en betalingstransaksjon,

• 15) «gebyrer» alle eventuelle kostnader som forbrukeren må betale til betalingstjenesteyteren for eller i forbindelse med betalingskontotjenester,

• 16) «kredittrentesats» den rentesatsen som betales til forbrukeren for midler innestående på en betalingskonto,

• 17) «varig medium» enhver innretning som gjør forbrukeren i stand til å lagre opplysninger som er rettet til forbrukeren personlig, på en slik måte at opplysningene er tilgjengelige for bruk i framtiden i et tidsrom som er tilstrekkelig for opplysningenes formål, og som gir mulighet til uendret gjengivelse av de lagrede opplysningene,

• 18) «kontobytte» eller «byttetjeneste» overføring på en forbrukers anmodning fra en betalingstjenesteyter til en annen av enten opplysninger om alle eller visse faste betalingsoppdrag, regelmessige direktebelastninger og regelmessige innbetalinger på en betalingskonto, eller av enhver positiv saldo på en betalingskonto fra en betalingskonto til en annen, eller begge deler, enten den gamle betalingskontoen avsluttes eller ikke,

• 19) «direktebelastning» en innenlandsk eller tverrnasjonal betalingstjeneste for belastning av en betalers betalingskonto der betalingstransaksjonen iverksettes av betalingsmottakeren på grunnlag av betalerens samtykke,

• 20) «betalingsoverføring» en innenlandsk eller tverrnasjonal betalingstjeneste for å godskrive en betalingsmottakers betalingskonto med én eller en rekke betalingstransaksjoner fra en betalers betalingskonto, foretatt av den betalingstjenesteyteren som innehar betalerens betalingskonto, etter instruks fra betaleren,

• 21) «fast betalingsoppdrag» en instruks gitt av betaleren til betalingstjenesteyteren som innehar betalerens betalingskonto, om å utføre betalingsoverføringer med regelmessige intervaller eller på datoer som er fastsatt på forhånd,

• 22) «midler» pengesedler og mynter, kontopenger og elektroniske penger som definert i artikkel 2 nr. 2 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/110/EF,

• 23) «rammeavtale» en avtale om betalingstjenester som regulerer den framtidige gjennomføringen av enkeltstående og gjentatte betalingstransaksjoner, og som kan inneholde en forpliktelse til og vilkår for å opprette en betalingskonto,

• 24) «virkedag» en dag da den aktuelle betalingstjenesteyteren holder åpent som påkrevd for gjennomføring av en betalingstransaksjon,

• 25) «brukskontokreditt» en uttrykkelig kredittavtale der en betalingstjenesteyter gir en forbruker tilgang til midler som overstiger løpende saldo på forbrukerens betalingskonto,

• 26) «overtrekk» en stilltiende akseptert overskridelse der en betalingstjenesteyter gir en forbruker tilgang til midler som overstiger løpende saldo på forbrukerens betalingskonto eller avtalt brukskontokreditt,

• 27) «vedkommende myndighet» en vedkommende myndighet som er utpekt av en medlemsstat i samsvar med artikkel 21.

KAPITTEL II

SAMMENLIGNBARHET AV GEBYRER FOR BETALINGSKONTOER

Artikkel 3

Liste over de mest representative betalingskontotjenestene som er gebyrbelagt på nasjonalt plan, og standardisert terminologi

• 1. Medlemsstatene skal utarbeide en foreløpig liste over minst 10 og høyst 20 av de mest representative betalingskontotjenestene som er gebyrbelagt og tilbys av minst én betalingstjenesteyter på nasjonalt plan. Listen skal inneholde begrepene og definisjonene for hver av tjenestene som er identifisert. På hvert enkelt offisielle språk i en medlemsstat skal det ikke brukes mer enn ett begrep for hver tjeneste.

• 2. Ved anvendelsen av nr. 1 skal medlemsstatene ta hensyn til de tjenestene som

  • a) forbrukerne bruker mest i forbindelse med sin betalingskonto,

  • b) medfører de høyeste kostnadene for forbrukerne, både samlet sett og per enhet.

    For å sikre tilfredsstillende anvendelse av kriteriene fastsatt i første ledd i dette nummeret skal EBA utstede retningslinjer i samsvar med artikkel 16 i forordning (EU) nr. 1093/2010 av 18. mars 2015.

• 3. Medlemsstatene skal innen 18. september 2015 oversende de foreløpige listene nevnt i nr. 1 til Kommisjonen og EBA. Med hensyn til kriteriene fastsatt i nr. 2 skal medlemsstatene på anmodning framlegge for Kommisjonen tilleggsopplysninger om de data som disse listene er utarbeidet på grunnlag av.

• 4. På grunnlag av de foreløpige listene som er oversendt i henhold til nr. 3, skal EBA utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder som fastsetter standardisert EU-terminologi for de tjenestene som er felles for minst et flertall av medlemsstatene. Den standardiserte EU-terminologien skal omfatte felles begreper og definisjoner for de felles tjenestene og skal gjøres tilgjengelige på de offisielle språkene i Unionens institusjoner. På hvert enkelt offisielle språk i en medlemsstat skal det ikke brukes mer enn ett begrep for hver tjeneste.

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 18. september 2016.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 5. Medlemsstatene skal innarbeide den standardiserte EU-terminologien fastsatt i henhold til nr. 4 i den foreløpige listen nevnt i nr. 1 og offentliggjøre den endelige listen over de mest representative betalingskontotjenestene umiddelbart og senest innen tre måneder etter at den delegerte rettsakten nevnt i nr. 4 har trådt i kraft.

• 6. Hvert fjerde år etter offentliggjøringen av den endelige listen nevnt i nr. 5, skal medlemsstatene vurdere og om nødvendig oppdatere listen fastsatt i henhold til nr. 1 og 2 over de mest representative tjenestene. De skal underrette Kommisjonen og EBA om resultatet av sin vurdering og eventuelt om den oppdaterte listen over de mest representative tjenestene. EBA skal gjennomgå og om nødvendig oppdatere den standardiserte EU-terminologien i samsvar med prosessen fastsatt i nr. 4. Når den standardiserte EU-terminologien oppdateres, skal medlemsstatene oppdatere og offentliggjøre sine endelige lister som nevnt i nr. 5, og de skal sikre at betalingstjenesteyterne bruker de oppdaterte begrepene og definisjonene.

Artikkel 4

Dokument med gebyropplysninger og ordliste

• 1. Uten at det berører artikkel 42 nr. 3 i direktiv 2007/64/EF og kapittel II i direktiv 2008/48/EF, skal medlemsstatene sikre at betalingstjenesteyterne i god tid før de inngår en avtale om en betalingskonto med en forbruker, gir forbrukeren et dokument med gebyropplysninger på papir eller et annet varig medium som inneholder de standardiserte begrepene på den endelige listen nevnt i artikkel 3 nr. 5 i dette direktivet over de mest representative betalingskontotjenestene, og, dersom disse tjenestene tilbys av en betalingstjenesteyter, gebyret for hver av disse tjenestene.

• 2. Dokumentet med gebyropplysninger skal

  • a) være et kortfattet og selvstendig dokument,

  • b) presenteres og utformes slik at teksten er tydelig og lett å lese, med tilstrekkelig store, lesbare bokstaver,

  • c) ikke være mindre forståelig dersom det opprinnelig ble framstilt i farger, men skrives ut eller kopieres i svart og hvitt,

  • d) skrives på det offisielle språket i den medlemsstaten der betalingskontoen blir tilbudt, eventuelt på et annet språk dersom forbrukeren og betalingstjenesteyteren har blitt enige om det,

  • e) være korrekt, ikke villedende og uttrykt i betalingskontoens valuta, eventuelt i en annen valuta i Unionen dersom forbrukeren og betalingstjenesteyteren har blitt enige om det,

  • f) ha overskriften «Dokument med gebyropplysninger» øverst på første side ved siden av et felles symbol for å skille dokumentet fra annen dokumentasjon, og

  • g) inneholde en erklæring om at det inneholder gebyrene for de mest representative betalingskontotjenestene, og at fullstendige opplysninger for alle tjenester før og i forbindelse med avtaleinngåelse er gitt i andre dokumenter.

    Forutsatt at alle kravene i første ledd er oppfylt, kan medlemsstatene fastsette at dokumentet med gebyropplysninger ved anvendelse av nr. 1 skal framlegges sammen med opplysninger som kreves i henhold til annet unionsregelverk eller annen nasjonal lovgivning om betalingskontoer og tilknyttede tjenester.

• 3. Dersom en eller flere av tjenestene blir tilbudt som en del av en pakke av betalingskontotjenester, skal dokumentet med gebyropplysninger angi gebyret for hele pakken, hvilke og hvor mange tjenester som inngår i pakken, og tilleggsgebyret for eventuelle tjenester ut over det antall som omfattes av gebyret for pakken.

• 4. Medlemsstatene skal stille krav til betalingstjenesteyterne om å gi forbrukerne tilgang til en ordliste som minst inneholder de standardiserte begrepene fastsatt i den endelige listen nevnt i artikkel 3 nr. 5 og tilhørende definisjoner.

  Medlemsstatene skal sikre at det i ordlisten som gjøres tilgjengelig i henhold til første ledd, herunder i eventuelle andre definisjoner, brukes et klart og utvetydig ikke-teknisk språk som ikke er villedende.

• 5. Betalingstjenesteyterne skal påse at dokumentet med gebyropplysninger og ordlisten til enhver tid er tilgjengelig for forbrukerne. Disse dokumentene skal framlegges på en måte som er lett tilgjengelig, også for personer som ikke er kunder, om mulig i et elektronisk format på betalingstjenesteyternes nettsteder og i betalingstjenesteyternes lokaler som er tilgjengelige for forbrukerne. De skal også på anmodning fra forbrukeren utleveres vederlagsfritt på papir eller et annet varig medium.

• 6. EBA skal, etter å ha rådført seg med nasjonale myndigheter og gjennomført forbrukerundersøkelser, utarbeide utkast til tekniske gjennomføringsstandarder for et standardisert presentasjonsformat for dokumentet med gebyropplysninger og dets felles symbol.

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske gjennomføringsstandarder for Kommisjonen innen 18. september 2016.

  Kommisjonen gis myndighet til å vedta de tekniske gjennomføringsstandardene nevnt i første ledd i dette nummeret i samsvar med artikkel 15 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 7. Etter at den standardiserte EU-terminologien er oppdatert i henhold til artikkel 3 nr. 6, skal EBA om nødvendig revidere og oppdatere det standardiserte presentasjonsformatet for dokumentet med gebyropplysninger og dets felles symbol etter framgangsmåten fastsatt i nr. 6 i denne artikkelen.

Artikkel 5

Gebyroppgave

• 1. Uten at det berører artikkel 47 og 48 i direktiv 2007/64/EF og artikkel 12 i direktiv 2008/48/EF, skal medlemsstatene sikre at betalingstjenesteyterne minst én gang i året og vederlagsfritt gir forbrukerne en oversikt over alle påløpte gebyrer samt, der det er relevant, opplysninger om rentesatsene nevnt i nr. 2 bokstav c) og d) i denne artikkelen for betalingskontotjenester. Der det er relevant, skal betalingstjenesteyterne bruke de standardiserte begrepene som er fastsatt i den endelige listen nevnt i artikkel 3 nr. 5 i dette direktivet.

  Det skal avtales med forbrukeren hvilken kommunikasjonskanal som skal brukes for gebyroppgaven. Forbrukeren skal i det minste på anmodning få gebyroppgaven på papir.

• 2. Gebyroppgaven skal minst inneholde følgende opplysninger:

  • a) Gebyret belastet per enhet for hver tjeneste, og antall ganger tjenesten ble brukt i løpet av den aktuelle perioden, og, dersom tjenestene er kombinert i en pakke, gebyret belastet for pakken som helhet, antall ganger gebyret for pakken har blitt belastet i den aktuelle perioden, og tilleggsgebyret belastet for eventuelle tjenester ut over det antall som omfattes av gebyret for pakken.

  • b) Det samlede gebyrbeløpet som er påløpt i den aktuelle perioden for hver tjeneste, for hver pakke av tjenester som er ytt, og for tjenester ut over det antall som omfattes av gebyret for pakken.

  • c) Rentesatsen for brukskontokreditt på betalingskontoen og samlet rentebeløp belastet for bruk i den aktuelle perioden, der det er relevant.

  • d) Kredittrentesatsen for betalingskontoen og samlet rentebeløp opptjent i løpet av den aktuelle perioden, der det er relevant.

  • e) Det samlede gebyrbeløpet belastet for alle tjenester som er ytt i den aktuelle perioden.

  • 3. Gebyroppgaven skal

  • a) presenteres og utformes slik at teksten er tydelig og lett å lese, med tilstrekkelig store, lesbare bokstaver,

  • b) være korrekt, ikke villedende og uttrykt i betalingskontoens valuta, eventuelt i en annen valuta dersom forbrukeren og betalingstjenesteyteren har blitt enige om det,

  • c) ha overskriften «Gebyroppgave» øverst på første side ved siden av et felles symbol for å skille dokumentet fra annen dokumentasjon, og

  • d) skrives på det offisielle språket i den medlemsstaten der betalingskontoen blir tilbudt, eventuelt på et annet språk dersom forbrukeren og betalingstjenesteyteren har blitt enige om det.

    Medlemsstatene kan fastsette at gebyroppgaven skal framlegges sammen med opplysninger som kreves i henhold til annet unionsregelverk eller annen nasjonal lovgivning om betalingskontoer og tilknyttede tjenester, så lenge alle kravene i første ledd er oppfylt.

• 4. EBA skal, etter å ha rådført seg med nasjonale myndigheter og gjennomført forbrukerundersøkelser, utarbeide utkast til tekniske gjennomføringsstandarder for et standardisert presentasjonsformat for gebyroppgaven og dens felles symbol.

  EBA skal framlegge utkastene til tekniske reguleringsstandarder nevnt i første ledd for Kommisjonen innen 18. september 2016.

  Kommisjonen gis myndighet til å vedta de tekniske gjennomføringsstandardene nevnt i første ledd i dette nummeret i samsvar med artikkel 15 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

• 5. Etter at den standardiserte EU-terminologien er oppdatert i henhold til artikkel 3 nr. 6, skal EBA om nødvendig revidere og oppdatere det standardiserte presentasjonsformatet for gebyroppgaven og dens felles symbol etter framgangsmåten fastsatt i nr. 4 i denne artikkelen.

Artikkel 6

Opplysninger til forbrukerne

• 1. Medlemsstatene skal sikre at betalingstjenesteyterne i sine opplysninger om avtaler, kommersielle opplysninger og markedsføringsopplysninger til forbrukerne bruker, der det er relevant, de standardiserte begrepene fastsatt i den endelige listen nevnt i artikkel 3 nr. 5. Betalingstjenesteyterne kan bruke merkenavn i dokumentet med gebyropplysninger og i gebyroppgaven, forutsatt at merkenavnene angis i tillegg til de standardiserte begrepene fastsatt i den endelige listen nevnt i artikkel 3 nr. 5 som en sekundær betegnelse for disse tjenestene.

• 2. Betalingstjenesteyterne kan bruke merkenavn som betegnelse på sine tjenester i sine opplysninger om avtaler, kommersielle opplysninger og markedsføringsopplysninger til forbrukerne, forutsatt at de, der dette er relevant, klart angir de tilsvarende standardiserte begrepene som er fastsatt i den endelige listen nevnt i artikkel 3 nr. 5.

Artikkel 7

Sammenligningsnettsteder

• 1. Medlemsstatene skal sikre at forbrukerne har vederlagsfri tilgang til minst ett nettsted som sammenligner gebyrene som betalingstjenesteytere på nasjonalt plan krever, i det minste for tjenestene oppført på den den endelige listen nevnt i artikkel 3 nr. 5.

  Sammenligningsnettstedene kan drives enten av en privat operatør eller av en offentlig myndighet.

• 2. Medlemsstatene kan kreve at sammenligningsnettstedene nevnt i nr. 1 omfatter ytterligere faktorer for sammenligning av tjenestenivået som betalingstjenesteyteren tilbyr.

• 3. Sammenligningsnettstedene etablert i samsvar med nr. 1 skal

  • a) være operativt uavhengige og sikre likebehandling av betalingstjenesteyterne i søkeresultatene,

  • b) inneholde klare opplysninger om eierne,

  • c) fastsette klare, objektive kriterier som sammenligningen skal baseres på,

  • d) bruke et klart og entydig språk og, der det er relevant, de standardiserte begrepene som er fastsatt i den endelige listen nevnt i artikkel 3 nr. 5,

  • e) inneholde korrekte, oppdaterte opplysninger og angi tidspunktet for siste oppdatering,

  • f) omfatte et bredt utvalg av betalingskontotilbud som dekker en vesentlig del av markedet, og dersom opplysningene ikke gir en fullstendig oversikt over markedet, klart opplyse om dette før resultatene vises, og

  • g) ha en effektiv framgangsmåte for å melde fra om uriktige opplysninger om gebyrene som er offentliggjort.

• 4. Medlemsstatene skal påse at det er opplysninger tilgjengelig på internett om at det finnes nettsteder som er i samsvar med denne artikkelen.

Artikkel 8

Betalingskontoer i pakker med andre produkter eller tjenester

Medlemsstatene skal påse at når en betalingskonto tilbys som del av en pakke sammen med andre produkter eller tjenester som ikke er knyttet til en betalingskonto, skal betalingstjenesteyteren informere forbrukeren om hvorvidt det er mulig å kjøpe betalingskontoen separat, og i så fall legge fram særskilt informasjon om hvilke kostnader og gebyrer som er forbundet med hvert av de andre produktene eller tjenestene som inngår i pakken, og som kan kjøpes separat.

KAPITTEL III

KONTOBYTTE

Artikkel 9

Yting av byttetjeneste

Medlemsstatene skal påse at betalingstjenesteyterne tilbyr en byttetjeneste som beskrevet i artikkel 10 mellom betalingskontoer i samme valuta til alle forbrukere som åpner eller innehar en betalingskonto hos en betalingstjenesteyter som er etablert på den berørte medlemsstatens territorium.

Artikkel 10

Byttetjeneste

• 1. Medlemsstatene skal sikre at byttetjenesten iverksettes av den mottakende betalingstjenesteyteren på anmodning fra forbrukeren. Byttetjenesten skal i det minste være i samsvar med nr. 2–6.

  Medlemsstatene kan fastsette eller beholde andre tiltak enn tiltakene nevnt i nr. 2–6, forutsatt at

  • a) dette åpenbart er i forbrukerens interesse,

  • b) det ikke pålegger forbrukeren ekstra byrder, og

  • c) bytteprosessen fullføres i løpet av høyst samme tidsramme totalt som angitt i nr. 2–6.

• 2. Den mottakende betalingstjenesteyteren skal utføre byttetjenesten når den har mottatt fullmakten fra forbrukeren. Dersom kontoen har to eller flere innehavere, skal det innhentes fullmakt fra hver av dem.

  Fullmakten skal være utarbeidet på et offisielt språk i den medlemsstaten der byttetjenesten blir iverksatt, eller på et annet språk partene måtte ha blitt enige om.

  I fullmakten skal forbrukeren kunne gi særskilt samtykke til at den overførende betalingstjenesteyteren utfører hver av oppgavene nevnt i nr. 3, og særskilt samtykke til at den mottakende betalingstjenesteyteren utfører hver av oppgavene nevnt i nr. 5.

  I fullmakten skal forbrukeren også konkret kunne angi hvilke innbetalinger, faste betalingsoppdrag og direktebelastningsfullmakter som skal flyttes. I fullmakten skal forbrukeren også kunne angi fra hvilken dato de faste betalingsoppdragene og direktebelastningene skal foretas fra betalingskontoen som er åpnet eller innehas hos den mottakende betalingstjenesteyteren. Datoen skal være minst seks virkedager etter den datoen da den mottakende betalingstjenesteyteren har mottatt dokumentene som den overførende betalingstjenesteyteren har overført i henhold til nr. 4. Medlemsstatene kan kreve at fullmakten fra forbrukeren skal foreligge skriftlig, og at forbrukeren skal gis en kopi av fullmakten.

• 3. Innen to virkedager etter å ha mottatt fullmakten nevnt i nr. 2, skal den mottakende betalingstjenesteyteren anmode den overførende betalingstjenesteyteren om å utføre følgende oppgaver, dersom dette er angitt i forbrukerens fullmakt:

  • a) Oversende til den mottakende betalingstjenesteyteren og eventuelt til forbrukeren dersom denne uttrykkelig har anmodet om det, en liste over alle aktive faste betalingsoppdrag og tilgjengelige opplysninger om direktebelastningsfullmakter som skal flyttes.

  • b) Oversende til den mottakende betalingstjenesteyteren og eventuelt til forbrukeren dersom denne uttrykkelig har anmodet om det, tilgjengelige opplysninger om regelmessige innbetalinger og direktebelastninger initiert av kreditorer som er gjennomført på forbrukerens betalingskonto i løpet av de siste 13 månedene.

  • c) Dersom den overførende betalingstjenesteyteren ikke har noe system for automatisk omdirigering av innbetalinger og direktebelastninger på forbrukerens betalingskonto hos den mottakende betalingstjenesteyteren, ikke lenger godta direktebelastninger og innbetalinger fra og med datoen fastsatt i fullmakten.

  • d) Annullere faste betalingsoppdrag med virkning fra datoen fastsatt i fullmakten.

  • e) Overføre eventuell resterende positiv saldo til den betalingskontoen som er åpnet eller innehas hos den mottakende betalingstjenesteyteren, på datoen fastsatt av forbrukeren.

  • f) Avslutte betalingskontoen hos den overførende betalingstjenesteyteren på datoen fastsatt av forbrukeren.

• 4. Ved mottak av en anmodning fra den mottakende betalingstjenesteyteren skal den overførende betalingstjenesteyteren utføre følgende oppgaver, dersom dette er angitt i forbrukerens fullmakt:

  • a) Innen fem virkedager sende den mottakende betalingstjenesteyteren opplysningene nevnt i nr. 3 bokstav a) og b).

  • b) Dersom den overførende betalingstjenesteyteren ikke har noe system for automatisk omdirigering av innbetalinger og direktebelastninger på forbrukerens betalingskonto som innehas eller er åpnet hos den mottakende betalingstjenesteyteren, ikke lenger godta innbetalinger og direktebelastninger på betalingskontoen fra og med datoen fastsatt i fullmakten. Medlemsstatene kan kreve at den overførende betalingstjenesteyteren underretter betaleren eller betalingsmottakeren om årsaken til at betalingstransaksjonen ikke godtas.

  • c) Annullere faste betalingsoppdrag med virkning fra datoen fastsatt i fullmakten.

  • d) Overføre eventuell resterende positiv saldo fra betalingskontoen til den betalingskontoen som er åpnet eller innehas hos den mottakende betalingstjenesteyteren, på datoen fastsatt i fullmakten.

  • e) Uten at det berører artikkel 45 nr. 1 og 6 i direktiv 2007/64/EF, avslutte betalingskontoen på datoen fastsatt i fullmakten dersom forbrukeren ikke har noen utestående betalingsforpliktelser på denne betalingskontoen, og forutsatt at tiltakene nevnt i bokstav a), b) og d) i dette nummeret er gjennomført. Betalingstjenesteyteren skal umiddelbart underrette forbrukeren dersom utestående betalingsforpliktelser er til hinder for at forbrukerens betalingskonto kan avsluttes.

• 5. Innen fem virkedager etter at den mottakende betalingstjenesteyteren har mottatt opplysningene den overførende betalingstjenesteyteren er blitt bedt om å overføre i henhold til nr. 3, skal den mottakende betalingstjenesteyteren i samsvar med det som er angitt i fullmakten, og i den utstrekning den mottakende betalingstjenesteyteren er i stand til det på grunnlag av opplysningene mottatt fra den overførende betalingstjenestemottakeren eller forbrukeren, utføre følgende oppgaver:

  • a) Opprette de faste betalingsoppdragene som forbrukeren har anmodet om, og utføre dem med virkning fra datoen fastsatt i fullmakten.

  • b) Gjøre nødvendige forberedelser for å godta direktebelastninger, og godta dem med virkning fra datoen fastsatt i fullmakten.

  • c) Der det er relevant, informere forbrukerne om deres rettigheter i henhold til artikkel 5 nr. 3 bokstav d) i forordning (EU) nr. 260/2012.

  • d) Underrette betalerne som er angitt i fullmakten, og som regelmessig foretar innbetalinger på en forbrukers betalingskonto, om opplysningene om forbrukerens betalingskonto hos den mottakende betalingstjenesteyteren, og sende betalerne en kopi av forbrukerens fullmakt. Dersom den mottakende betalingstjenesteyteren ikke har alle opplysningene som trengs for å underrette betalerne, skal den anmode forbrukeren eller den overførende betalingstjenesteyteren om å framskaffe opplysningene som mangler.

  • e) Underrette betalingsmottakerne som er angitt i fullmakten, og som foretar direktebelastning fra forbrukerens betalingskonto for å innkreve midler, om opplysningene om forbrukerens betalingskonto hos den mottakende betalingstjenesteyteren og fra hvilken dato direktebelastninger skal skje fra denne betalingskontoen, og sende betalingsmottakerne en kopi av forbrukerens fullmakt. Dersom den mottakende betalingstjenesteyteren ikke har alle opplysningene som trengs for å underrette betalingsmottakerne, skal den anmode forbrukeren eller den overførende betalingstjenesteyteren om å framskaffe opplysningene som mangler.

    Dersom forbrukeren selv velger å framlegge opplysningene nevnt i første ledd bokstav d) og e) i dette nummeret til betalerne eller betalingsmottakerne i stedet for å gi særskilt samtykke i samsvar med nr. 2 til at den mottakende betalingstjenesteyteren skal gjøre dette, skal den mottakende betalingstjenesteyteren innen fristen nevnt i første ledd i dette nummeret gi forbrukeren et standardbrev med opplysninger om betalingskontoen og startdatoen fastsatt i fullmakten.

• 6. Uten at det berører artikkel 55 nr. 2 i direktiv 2007/64/EF, skal den overførende betalingstjenesteyteren ikke blokkere betalingsinstrumenter før datoen fastsatt i forbrukerens fullmakt, slik at ytingen av betalingstjenester til forbrukeren ikke avbrytes i forbindelse med ytingen av byttetjenesten.

Artikkel 11

Tiltak for å gjøre det lettere for forbrukere å åpne konto i et annet land

• 1. Medlemsstatene skal sikre at i tilfeller der en forbruker meddeler sin betalingstjenesteyter et ønske om å åpne en betalingskonto hos en betalingstjenesteyter som er etablert i en annen medlemsstat, skal den betalingstjenesteyteren som forbrukeren har en betalingskonto hos, etter mottak av en slik anmodning bistå forbrukeren på følgende måte:

  • a) Vederlagsfritt gi forbrukeren en liste over alle aktive faste betalingsoppdrag og eventuelle direktebelastningsfullmakter initiert av debitorer samt tilgjengelige opplysninger om regelmessige innbetalinger og direktebelastninger initiert av kreditorer som er gjennomført på forbrukerens betalingskonto i løpet av de siste 13 månedene. Denne listen skal ikke innebære noen forpliktelse for den nye betalingstjenesteyteren til å etablere tjenester den ikke tilbyr.

  • b) Overføre eventuell resterende positiv saldo på forbrukerens betalingskonto til betalingskontoen forbrukeren har åpnet eller innehar hos den nye betalingstjenesteyteren, forutsatt at anmodningen inneholder fullstendige opplysninger for å identifisere den nye betalingstjenesteyteren og forbrukerens betalingskonto.

  • c) Avslutte forbrukerens betalingskonto.

• 2. Uten at det berører artikkel 45 nr. 1 og 6 i direktiv 2007/64/EF, og dersom forbrukeren ikke har noen utestående betalingsforpliktelser på betalingskontoen, skal betalingstjenesteyteren som forbrukeren har denne betalingskontoen hos, gjennomføre skrittene beskrevet i bokstav a), b) og c) i nr. 1 i denne artikkelen på datoen fastsatt av forbrukeren, som skal være minst seks virkedager etter at betalingstjenesteyteren har mottatt anmodningen fra forbrukeren, med mindre annet er avtalt mellom partene. Betalingstjenesteyteren skal umiddelbart underrette forbrukeren dersom utestående betalingsforpliktelser er til hinder for at forbrukerens betalingskonto kan avsluttes.

Artikkel 12

Gebyrer for byttetjenesten

• 1. Medlemsstatene skal sikre at forbrukerne vederlagsfritt har tilgang til sine personopplysninger med hensyn til aktive faste betalingsoppdrag og direktebelastninger hos både den overførende og den mottakende betalingstjenesteyteren.

• 2. Medlemsstatene skal sikre at den overførende betalingstjenesteyteren framlegger opplysningene som den mottakende betalingstjenesteyteren anmoder om i henhold til artikkel 10 nr. 4 bokstav a), uten å kreve gebyr verken fra forbrukeren eller den mottakende betalingstjenesteyteren.

• 3. Medlemsstatene skal sikre at eventuelle gebyrer som den overførende betalingstjenesteyteren krever av forbrukeren for å si opp betalingskontoen som innehas der, er fastsatt i samsvar med artikkel 45 nr. 2, 4 og 6 i direktiv 2007/64/EF.

• 4. Medlemsstatene skal sikre at eventuelle gebyrer som den overførende eller den mottakende betalingstjenesteyteren krever av forbrukeren for tjenester ytt i henhold til artikkel 10, med unntak av tjenestene nevnt i nr. 1, 2 og 3 i denne artikkelen, er rimelige og i tråd med betalingstjenesteyterens faktiske kostnader.

Artikkel 13

Økonomisk tap for forbrukerne

• 1. Medlemsstatene skal sikre at eventuelle økonomisk tap, herunder gebyrer og renter, som forbrukerne påføres, og som direkte skyldes at en betalingstjenesteyter som er involvert i bytteprosessen, ikke har oppfylt sine forpliktelser i henhold til artikkel 10, omgående blir dekket av denne betalingstjenesteyteren.

• 2. Ansvar i henhold til nr. 1 får ikke anvendelse ved unormale og uforutsette omstendigheter som betalingstjenesteyteren som påberoper seg dem, ikke har innflytelse på, og med følger som ikke kunne ha blitt unngått til tross for alle anstrengelser for å unngå dem, eller dersom en betalingstjenesteyter er bundet av andre rettslige plikter i henhold til unionsregelverket eller nasjonal lovgivning.

• 3. Medlemsstatene skal sikre at erstatningsansvar i henhold til nr. 1 og 2 fastsettes i samsvar med gjeldende lovfestede krav som gjelder på nasjonalt plan.

Artikkel 14

Opplysninger om byttetjenesten

• 1. Medlemsstatene skal sikre at betalingstjenesteyterne gir forbrukerne tilgang til følgende opplysninger om byttetjenesten:

  • a) Den overførende og den mottakende betalingstjenesteyterens respektive oppgaver på hvert trinn i bytteprosessen, som angitt i artikkel 10.

  • b) Tidsrammen for gjennomføring av hvert trinn.

  • c) Gebyrene som eventuelt kreves for bytteprosessen.

  • d) Eventuelle opplysninger som forbrukeren vil bli bedt om å gi.

  • e) Prosedyrene for alternativ tvisteløsning nevnt i artikkel 24.

    Medlemsstatene kan kreve at betalingstjenesteyterne også gjør andre opplysninger tilgjengelig, herunder eventuelt opplysninger som er nødvendige for å identifisere hvilken innskuddsgarantiordning i Unionen betalingstjenesteyteren er medlem av.

• 2. Opplysningene nevnt i nr. 1 skal være tilgjengelig vederlagsfritt på papir eller et annet varig medium i alle de av betalingstjenesteyterens lokaler som er tilgjengelige for forbrukerne, og de skal til enhver tid være tilgjengelig i elektronisk format på betalingstjenesteyterens nettsted og framlegges for forbrukerne på anmodning.

KAPITTEL IV

TILGANG TIL BETALINGSKONTOER

Artikkel 15

Likebehandling

Medlemsstatene skal sikre at kredittinstitusjonene ikke forskjellsbehandler forbrukere som har lovlig opphold i Unionen, på grunnlag av statsborgerskap eller bosted eller av noen av de andre grunnene som er nevnt i artikkel 21 i pakten, når slike forbrukere søker om eller bruker en betalingskonto i Unionen. Vilkårene som gjelder for innehav av en betalingskonto med grunnleggende funksjoner, skal ikke på noen måte medføre forskjellsbehandling.

Artikkel 16

Retten til tilgang til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner

• 1. Medlemsstatene skal sikre at alle kredittinstitusjoner eller et tilstrekkelig antall kredittinstitusjoner tilbyr forbrukerne betalingskontoer med grunnleggende funksjoner, for å garantere at alle forbrukere på deres territorium har tilgang til slike kontoer, og for å hindre konkurransevridning. Medlemsstatene skal sikre at betalingskontoer med grunnleggende funksjoner ikke bare tilbys av kredittinstitusjoner som utelukkende tilbyr betalingskontoer med nettbaserte tjenester.

• 2. Medlemsstatene skal sikre at forbrukere med lovlig opphold i Unionen, herunder forbrukere uten fast adresse, asylsøkere og forbrukere som ikke har fått oppholdstillatelse, men som av juridiske eller faktiske årsaker ikke kan utvises, har rett til å åpne og bruke en betalingskonto med grunnleggende funksjoner hos kredittinstitusjoner etablert på deres territorium. Denne retten skal gjelde uten hensyn til forbrukerens bosted.

  Samtidig som medlemsstatene overholder de grunnleggende frihetene traktatene garanterer, kan de kreve at forbrukere som ønsker å åpne en betalingskonto med grunnleggende funksjoner på deres territorium, viser at de har en reell interesse av det.

  Medlemsstatene skal sikre at det ikke er for vanskelig eller belastende for forbrukeren å utøve denne retten.

• 3. Medlemsstatene skal sikre at kredittinstitusjoner som tilbyr betalingskontoer med grunnleggende funksjoner, i hvert tilfelle åpner betalingskontoen med grunnleggende funksjoner eller avslår en forbrukers søknad om en betalingskonto med grunnleggende funksjoner uten unødig opphold og senest 10 virkedager etter at den fullstendige søknaden er mottatt.

• 4. Medlemsstatene skal sikre at kredittinstitusjonene avslår en søknad om en betalingskonto med grunnleggende funksjoner i tilfeller der åpning av en slik konto ville innebære overtredelse av bestemmelsene om bekjempelse av hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme fastsatt i direktiv 2005/60/EF.

• 5. Medlemsstatene kan tillate at kredittinstitusjoner som tilbyr betalingskontoer med grunnleggende funksjoner, avslår en søknad om en slik konto dersom forbrukeren allerede har en betalingskonto hos en kredittinstitusjon etablert på deres territorium som gir vedkommende mulighet til å benytte tjenestene oppført i artikkel 17 nr. 1, med mindre forbrukeren erklærer at han eller hun har blitt varslet om at betalingskontoen vil bli avsluttet.

  I slike tilfeller kan kredittinstitusjonen før den åpner en betalingskonto med grunnleggende funksjoner, kontrollere om forbrukeren har eller ikke har en betalingskonto hos en kredittinstitusjon etablert i samme medlemsstat som gir forbrukeren mulighet til å benytte tjenestene oppført i artikkel 17 nr. 1. For dette formål kan kredittinstitusjonene basere seg på en forsikring på ære og samvittighet undertegnet av forbrukeren.

• 6. Medlemsstatene kan fastsette ytterligere begrensede og konkrete tilfeller der kredittinstitusjonene kan pålegges eller velge å avslå en søknad om en betalingskonto med grunnleggende funksjoner. Slike tilfeller skal bygge på bestemmelser i nasjonal rett som får anvendelse på deres territorium, og skal ta sikte på å enten legge til rette for at forbrukerne skal ha vederlagsfri tilgang til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner i henhold til ordningen i artikkel 25, eller forhindre at forbrukerne misbruker sin rett til tilgang til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner.

• 7. I tilfellene nevnt i nr. 4, 5 og 6 skal medlemsstatene, etter at de har truffet sin beslutning, sikre at kredittinstitusjonen umiddelbart og vederlagsfritt underretter forbrukeren skriftlig om avslaget og den konkrete årsaken til avslaget, med mindre slike opplysninger ville være i strid med nasjonal sikkerhet, offentlig orden eller direktiv 2005/60/EF. I tilfelle avslag skal kredittinstitusjonen underrette forbrukeren om framgangsmåten for å påklage avslaget og om forbrukerens rett til å kontakte den berørte vedkommende myndighet og det utpekte alternative tvisteløsningsorganet, og den skal også gi relevante kontaktopplysninger.

• 8. Medlemsstatene skal sikre at kredittinstitusjonen i tilfellene nevnt i nr. 4 vedtar hensiktsmessige tiltak i henhold til kapittel III i direktiv 2005/60/EF.

• 9. Medlemsstatene skal sørge for at tilgangen til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner ikke gjøres betinget av kjøp av tilleggstjenester eller aksjer i kredittinstitusjonen, med mindre sistnevnte er et vilkår for alle kredittinstitusjonens kunder.

• 10. Medlemsstatene skal anses å oppfylle forpliktelsene fastsatt i kapittel IV dersom det foreligger en bindende ramme som klart og presist sikrer at det får full anvendelse, slik at de berørte personene kan få full informasjon om sine rettigheter og påberope seg dem for nasjonale domstoler.

Artikkel 17

Særtrekk ved betalingskontoer med grunnleggende funksjoner

• 1. Medlemsstatene skal sikre at en betalingskonto med grunnleggende funksjoner omfatter følgende tjenester:

  • a) Tjenester som gjør det mulig å utføre alle operasjoner som kreves for å åpne, bruke og avslutte en betalingskonto.

  • b) Tjenester som gjør det mulig å sette inn midler på en betalingskonto.

  • c) Tjenester som gjør det mulig å ta ut kontanter innenfor Unionen fra en betalingskonto, i skranken eller i kontantautomater i eller utenfor kredittinstitusjonens åpningstider.

  • d) Utførelse av følgende betalingstransaksjoner i Unionen:

    • i) Direktebelastninger.

    • ii) Betalingstransaksjoner ved hjelp av et betalingskort, herunder nettbaserte betalinger.

    • iii) Betalingsoverføringer, herunder faste oppdrag, ved terminaler der slike er tilgjengelige, i skranken og via kredittinstitusjonens nettbaserte tjenester.

      Kredittinstitusjonene skal tilby tjenestene oppført i første ledd bokstav a)–d) i den utstrekning de allerede tilbyr disse tjenestene til forbrukere som har andre betalingskontoer enn betalingskontoer med grunnleggende funksjoner.

• 2. Medlemsstatene kan fastsette krav om at kredittinstitusjoner som er etablert på deres territorium, sammen med en betalingskonto med grunnleggende funksjoner skal tilby de tilleggstjenester som etter vanlig praksis på nasjonalt plan anses som nødvendige for forbrukerne.

• 3. Medlemsstatene skal sikre at kredittinstitusjoner som er etablert på deres territorium, tilbyr betalingskontoer med grunnleggende funksjoner i det minste i den berørte medlemsstatens nasjonale valuta.

• 4. Medlemsstatene skal sikre at forbrukere med en betalingskonto med grunnleggende funksjoner kan utføre et ubegrenset antall operasjoner i forbindelse med tjenestene nevnt i nr. 1.

• 5. Når det gjelder tjenestene nevnt i nr. 1 bokstav a), b), c) og d) ii) i denne artikkelen, med unntak av betalingstransaksjoner med kredittkort, skal medlemsstatene sikre at kredittinstitusjonene ikke krever gebyr ut over eventuelle rimelig gebyrer som nevnt i artikkel 18, uansett hvor mange operasjoner som utføres på betalingskontoen.

• 6. Når det gjelder tjenestene nevnt i nr. 1 bokstav d) i) i denne artikkelen, i nr. 1 bokstav d ii) i denne artikkelen, og da bare i forbindelse med betalingstransaksjoner med kredittkort, og i nr. 1 bokstav d) iii) i denne artikkelen, kan medlemsstatene fastsette et minsteantall operasjoner som kredittinstitusjonene bare kan kreve eventuelle rimelige gebyrer for, som nevnt i artikkel 18. Medlemsstatene skal sikre at minsteantallet operasjoner er tilstrekkelig til å dekke forbrukerens personlige bruk, idet det tas hensyn til rådende forbrukeratferd og vanlig handelspraksis. Gebyrene som kreves for operasjoner ut over minsteantallet operasjoner, skal aldri være høyere enn gebyrene som kreves i henhold til kredittinstitusjonens vanlige prispolitikk.

• 7. Medlemsstatene skal sikre at forbrukerne kan styre og iverksette betalingstransaksjoner fra sin betalingskonto med grunnleggende funksjoner i kredittinstitusjonens lokaler og/eller via nettbaserte tjenester, der slike er tilgjengelige.

• 8. Uten at det berører kravene fastsatt i direktiv 2008/48/EF, kan medlemsstatene tillate at kredittinstitusjonene på forbrukerens anmodning tilbyr brukskontokreditt i tilknytning til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner. Medlemsstatene kan fastsette høyeste beløp og lengste varighet for slik brukskontokreditt. Tilgang til eller bruk av en betalingskonto med grunnleggende funksjoner skal ikke være begrenset eller betinget av kjøp av slike kreditt-tjenester.

Artikkel 18

Gebyrer

• 1. Medlemsstatene skal sikre at kredittinstitusjonene tilbyr tjenestene nevnt i artikkel 17 vederlagsfritt eller mot et rimelig gebyr.

• 2. Medlemsstatene skal sikre at gebyrene som forbrukeren pålegges ved manglende overholdelse av sine forpliktelser i henhold til rammeavtalen, er rimelige.

• 3. Medlemsstatene skal sikre at det minst er tatt hensyn til følgende kriterier når de rimelige gebyrene nevnt i nr. 1 og 2 fastsettes:

  • a) Nasjonale inntektsnivåer.

  • b) Gjennomsnittlige gebyrer som kredittinstitusjonene i den berørte medlemsstaten tar for tjenestene som tilbys i forbindelse med betalingskontoer.

• 4. Uten at det berører retten nevnt i artikkel 16 nr. 2 og forpliktelsen i nr. 1 i denne artikkelen, kan medlemsstatene pålegge kredittinstitusjonene å innføre ulike prisordninger som avhenger av graden av forbrukerens tilgang til banktjenester, noe som særlig gjør det mulig å tilby gunstigere vilkår til svakerestilte forbrukere uten bankkonto. I slike tilfeller skal medlemsstatene sikre at forbrukerne får veiledning og tilstrekkelige opplysninger om tilgjengelige alternativer.

Artikkel 19

Rammeavtaler og oppsigelse

• 1. Rammeavtaler som gir tilgang til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner, skal være omfattet av direktiv 2007/64/EF, med mindre annet er angitt i nr. 2 og 4 i denne artikkelen.

• 2. For at kredittinstitusjonen ensidig skal kunne si opp en rammeavtale, må minst ett av følgende vilkår være oppfylt:

  • a) Forbrukeren har forsettlig brukt betalingskontoen for ulovlige formål.

  • b) Det har ikke vært noen transaksjoner på betalingskontoen i over 24 etterfølgende måneder.

  • c) Forbrukeren har gitt uriktige opplysninger for å få åpne betalingskontoen med grunnleggende funksjoner, i en situasjon der riktige opplysninger ville ha medført at forbrukeren hadde fått avslag.

  • d) Forbrukeren har ikke lenger lovlig opphold i Unionen.

  • e) Forbrukeren har senere åpnet en ekstra betalingskonto som gir vedkommende mulighet til å benytte tjenestene oppført i artikkel 17 nr. 1 i medlemsstaten der han eller hun allerede har en betalingskonto med grunnleggende funksjoner.

• 3. Medlemsstatene kan fastsette ytterligere begrensede og konkrete tilfeller der en rammeavtale for en betalingskonto med grunnleggende funksjoner kan sies opp ensidig av kredittinstitusjonen. Slike tilfeller skal bygge på bestemmelser i nasjonal rett som får anvendelse på deres territorium, og skal ta sikte på å unngå at forbrukerne misbruker sin rett til tilgang til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner.

• 4. Medlemsstatene skal sikre at dersom en kredittinstitusjon sier opp avtalen for en betalingskonto med grunnleggende funksjoner av en eller flere av årsakene nevnt i nr. 2 bokstav b), d) og e) og nr. 3, skal forbrukeren skriftlig og vederlagsfritt underrettes om årsakene til og begrunnelsen for oppsigelsen minst to måneder før oppsigelsen trer i kraft, med mindre slike opplysninger ville være i strid med nasjonal sikkerhet eller offentlig orden. Dersom kredittinstitusjonen sier opp avtalen i samsvar med nr. 2 bokstav a) eller c), gjelder oppsigelsen med umiddelbar virkning.

• 5. I oppsigelsesvarselet skal forbrukeren underrettes om framgangsmåten for eventuelt å påklage oppsigelsen og om sin rett til å kontakte vedkommende myndighet og det utpekte alternative tvisteløsningsorganet, og varselet skal også inneholde relevante kontaktopplysninger.

Artikkel 20

Generelle opplysninger om betalingskontoer med grunnleggende funksjoner

• 1. Medlemsstatene skal sikre at det treffes hensiktsmessige tiltak for å opplyse offentligheten om at det finnes betalingskontoer med grunnleggende funksjoner, de generelle prisvilkårene for disse, framgangsmåtene som må følges for å utøve retten til tilgang til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner, og vilkårene for å få tilgang til prosedyrer for alternativ tvisteløsning. Medlemsstatene skal sikre at kommunikasjonstiltakene er tilstrekkelige og målrettet, og særlig at de når ut til svakerestilte og mobile forbrukere uten bankkonto.

• 2. Medlemsstatene skal sikre at kredittinstitusjonene vederlagsfritt gir forbrukerne tilgang til lett tilgjengelig informasjon og yter hensiktsmessig hjelp om særtrekkene ved den betalingskontoen med grunnleggende funksjoner som tilbys, og om gebyrene og bruksvilkårene for dem. Medlemsstatene skal også sikre at opplysningene gjør det klart at kjøp av tilleggstjenester ikke er obligatorisk for å få tilgang til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner.

KAPITTEL V

VEDKOMMENDE MYNDIGHETER OG ALTERNATIV TVISTELØSNING

Artikkel 21

Vedkommende myndigheter

• 1. Medlemsstatene skal utpeke de nasjonale vedkommende myndighetene som skal sikre at dette direktivet anvendes og håndheves, og sørge for at de får undersøkelses- og håndhevingsmyndighet og tilstrekkelige midler til å kunne utføre sine oppgaver på en effektiv og formålstjenlig måte.

  Vedkommende myndigheter skal være enten offentlige myndigheter eller organer som er anerkjent i nasjonal rett eller av offentlige myndigheter som i henhold til nasjonal rett uttrykkelig har fullmakt til dette. De skal ikke være betalingstjenesteytere, med unntak av nasjonale sentralbanker.

• 2. Medlemsstatene skal sikre at vedkommende myndigheter, alle personer som arbeider eller har arbeidet for vedkommende myndigheter, samt revisorer eller sakkyndige som opptrer på vegne av vedkommende myndigheter, er underlagt taushetsplikt. Ingen fortrolige opplysninger de får i embets medfør, kan gis videre til noen annen person eller myndighet, unntatt i en summarisk eller sammenfattet form, med forbehold for saker som omfattes av strafferetten eller av dette direktivet. Dette skal imidlertid ikke hindre vedkommende myndigheter i å utveksle eller overføre fortrolige opplysninger i samsvar med nasjonal rett og unionsretten.

• 3. Medlemsstatene skal sikre at myndighetene som er utpekt som ansvarlige for å sikre anvendelsen og håndhevingen av dette direktivet, er en eller begge av følgende:

  • a) Vedkommende myndigheter som definert i artikkel 4 nr. 2 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

  • b) Andre myndigheter enn vedkommende myndigheter nevnt i bokstav a), forutsatt at nasjonal rett og nasjonale forskrifter krever at disse myndighetene samarbeider med vedkommende myndigheter nevnt i bokstav a) når det er nødvendig for at de skal kunne utføre sine oppgaver i henhold til dette direktivet, herunder for å samarbeide med EBA i henhold til kravene i dette direktivet.

• 4. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen og EBA om vedkommende myndigheter og om eventuelle endringer i den forbindelse. Den første underretningen skal foretas snarest mulig og senest 18. september 2016.

• 5. Vedkommende myndigheter skal utøve sine fullmakter i samsvar med nasjonal rett enten

  • a) direkte i henhold til egen myndighet eller under tilsyn av rettsmyndighetene, eller

  • b) ved å henvise saken til en domstol som har kompetanse til å treffe den nødvendige avgjørelse, herunder, der det er relevant, ved overprøving dersom begjæringen om å treffe nødvendig avgjørelse ikke tas til følge.

• 6. Dersom det på en medlemsstats territorium er mer enn én vedkommende myndighet, skal medlemsstaten påse at deres oppgaver er klart definert, og at disse myndighetene samarbeider tett, slik at de kan utføre sine respektive oppgaver på en effektiv måte.

• 7. Kommisjonen skal minst en gang i året offentliggjøre i Den europeiske unions tidende en liste over vedkommende myndigheter og fortløpende ajourføre listen på sin hjemmeside.

Artikkel 22

Samarbeidsplikt

• 1. Vedkommende myndigheter i forskjellige medlemsstater skal ved behov samarbeide for å kunne utføre sine oppgaver i henhold til dette direktivet, og de skal utøve den myndigheten de har i henhold til dette direktivet eller nasjonal rett.

  Vedkommende myndigheter skal bistå vedkommende myndigheter i andre medlemsstater. De skal særlig utveksle opplysninger og samarbeide om undersøkelser eller tilsyn.

  For å lette og framskynde samarbeidet, og særlig utvekslingen av opplysninger, skal hver medlemsstat utpeke en enkelt vedkommende myndighet som kontaktpunkt for dette direktivets formål. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen og de øvrige medlemsstatene om navnet på myndighetene som er utpekt til å motta anmodninger om utveksling av opplysninger eller samarbeid i henhold til dette nummeret.

• 2. Medlemsstatene skal treffe nødvendige administrative og organisatoriske tiltak for å lette bistanden omhandlet i nr. 1.

• 3. Medlemsstatenes vedkommende myndigheter som er utpekt som kontaktpunkter for dette direktivets formål i samsvar med nr. 1, skal uten unødig opphold gi hverandre de opplysningene som er nødvendige for utførelsen av de oppgavene som påligger vedkommende myndigheter i samsvar med tiltakene vedtatt i henhold til dette direktivet.

  Vedkommende myndigheter som utveksler opplysninger med andre vedkommende myndigheter i henhold til dette direktivet, kan, når de oversender opplysningene, angi at de ikke skal gis videre uten deres uttrykkelige samtykke, og opplysningene skal i så fall utveksles bare for de formålene disse myndighetene har gitt samtykke til.

  Vedkommende myndighet som er utpekt som kontaktpunkt, kan gi opplysninger som er mottatt, videre til andre vedkommende myndigheter, men skal ikke overføre opplysningene til andre organer eller fysiske eller juridiske personer uten uttrykkelig samtykke fra vedkommende myndigheter som har gitt opplysningene, og bare for de formålene disse myndighetene har gitt sitt samtykke til, unntatt i behørig begrunnede tilfeller, og i så fall skal den umiddelbart underrette det kontaktpunktet som har gitt opplysningene.

• 4. En vedkommende myndighet kan avslå en anmodning om samarbeid om å foreta en undersøkelse, utøve tilsynsvirksomhet eller utveksle opplysninger i henhold til nr. 3 bare dersom

  • a) undersøkelsen, kontrollen på stedet, tilsynet eller utvekslingen av opplysninger kan være til skade for den anmodede medlemsstatens suverenitet, sikkerhet eller offentlige orden,

  • b) det hos myndighetene i den anmodede medlemsstaten allerede er innledet rettergang for de samme forholdene og mot de samme personene, eller

  • c) disse personene allerede har fått en endelig dom for de samme forholdene i den anmodede medlemsstaten.

  Ved slikt avslag skal vedkommende myndighet underrette vedkommende anmodende myndighet om dette og gi så detaljerte opplysninger som mulig.

Artikkel 23

Løsning av tvister mellom vedkommende myndigheter i forskjellige medlemsstater

Vedkommende myndigheter kan henvise saken til EBA dersom en anmodning om samarbeid, særlig om utveksling av opplysninger, er blitt avslått eller ikke er blitt imøtekommet innen rimelig tid, og kan anmode EBA om bistand i samsvar med artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1093/2010. I slike tilfeller kan EBA handle i samsvar med den myndigheten den er gitt i henhold til nevnte artikkel, og en bindende beslutning som treffes av EBA i samsvar med nevnte artikkel, skal være bindende for de berørte vedkommende myndigheter, uansett om disse vedkommende myndighetene er medlemmer av EBA eller ikke.

Artikkel 24

Alternativ tvisteløsning

Medlemsstatene skal sikre at forbrukerne har tilgang til effektive og formålstjenlige prosedyrer for alternativ tvisteløsning for å løse tvister om rettighetene og forpliktelsene fastsatt i dette direktivet. Slike prosedyrer for alternativ tvisteløsning og organene som tilbyr dem, skal oppfylle kvalitetskravene fastsatt i direktiv 2013/11/EU.

Artikkel 25

Ordning ved avslag på søknad om betalingskonto som det kreves gebyr for

Uten at det berører artikkel 16, kan medlemsstatene innføre en særlig ordning for å sikre at forbrukere som ikke har en betalingskonto på deres territorium, og som har fått avslag på tilgang til en betalingskonto som kredittinstitusjonene krever gebyr for, faktisk får vederlagsfri tilgang til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner.

KAPITTEL VI

SANKSJONER

Artikkel 26

Sanksjoner

• 1. Medlemsstatene skal fastsette regler for sanksjoner som skal få anvendelse ved overtredelse av nasjonal lovgivning som innarbeider dette direktivet, og skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at de gjennomføres. Sanksjonene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende.

• 2. Medlemsstatene skal fastsette at vedkommende myndighet kan offentliggjøre enhver administrativ sanksjon som pålegges ved overtredelse av de tiltakene som er vedtatt for å innarbeide dette direktivet, med mindre slik offentliggjøring kan skape alvorlig uro på finansmarkedene eller påføre berørte parter uforholdsmessig stor skade.

KAPITTEL VII

SLUTTBESTEMMELSER

Artikkel 27

Vurdering

• 1. Medlemsstatene skal gi Kommisjonen opplysninger om følgende, første gang innen 18. september 2018 og deretter hvert annet år:

  • a) Betalingstjenesteyternes overholdelse av artikkel 4, 5 og 6.

  • b) Medlemsstatenes oppfyllelse av kravene om å sikre at det finnes sammenligningsnettsteder i henhold til artikkel 7.

  • c) Antall bytter av betalingskonto som er gjennomført, og andelen søknader om bytte som har blitt avslått.

  • d) Antall kredittinstitusjoner som tilbyr betalingskontoer med grunnleggende funksjoner, antall slike kontoer som har blitt åpnet, og andelen søknader om betalingskontoer med grunnleggende funksjoner som har blitt avslått.

• 2. Kommisjonen skal utarbeide en rapport på grunnlag av opplysningene fra medlemsstatene, første gang innen 18. september 2018 og deretter hvert annet år.

Artikkel 28

Gjennomgåelse

• 1. Innen 18. september 2019 skal Kommisjonen legge fram for Europaparlamentet og Rådet en rapport om anvendelsen av dette direktivet, eventuelt sammen med et forslag til regelverk.

  Rapporten skal inneholde

  • a) en liste over traktatbruddsbehandlinger som Kommisjonen har innledet vedrørende dette direktivet,

  • b) en vurdering av gjennomsnittlige gebyrnivåer i medlemsstatene for betalingskontoer som omfattes av dette direktivet,

  • c) en vurdering av mulighetene for å fastsette en ramme for å sikre automatisk omdirigering av betalinger fra en betalingskonto til en annen i samme medlemsstat kombinert med automatiske meldinger til betalingsmottakere eller betalere når deres overføringer omdirigeres,

  • d) en vurdering av mulighetene for å utvide byttetjenesten i henhold til artikkel 10 til også å omfatte tilfeller der den mottakende og den overførende betalingstjenesteyteren er etablert i forskjellige medlemsstater, og av mulighetene for å kunne åpne kontoer over landegrensene i henhold til artikkel 11,

  • e) en vurdering av antallet kontohavere som har byttet betalingskonto siden dette direktivet ble innarbeidet, på grunnlag av opplysningene fra medlemsstatene i henhold til artikkel 27,

  • f) en vurdering av nytte og kostnader ved å gjennomføre full portabilitet for betalingskontonumre i hele Unionen,

  • g) en vurdering av antallet kredittinstitusjoner som tilbyr betalingskontoer med grunnleggende funksjoner,

  • h) en vurdering av antallet forbrukere som har åpnet betalingskontoer med grunnleggende funksjoner siden dette direktivet ble innarbeidet, og dersom anonymiserte opplysninger er tilgjengelig, en analyse av hva som kjennetegner disse forbrukerne,

  • i) en vurdering av gjennomsnittlig årsgebyr på medlemsstatsplan for betalingskontoer med grunnleggende funksjoner,

  • j) en vurdering av eksisterende tiltaks effektivitet og behovet for ytterligere tiltak for å øke den økonomiske integrasjonen og gi hjelp til svakerestilte medlemmer av samfunnet som er overforgjeldet,

  • k) eksempler på beste praksis i medlemsstatene for å redusere antallet forbrukere som ikke har tilgang til betalingstjenester.

• 2. I rapporten skal det vurderes, blant annet på bakgrunn av opplysningene mottatt fra medlemsstatene i henhold til artikkel 27, om listen over tjenester som inngår i en betalingskonto med grunnleggende funksjoner, bør endres og ajourføres i lys av utviklingen innen betalingsmidler og den teknologiske utviklingen.

• 3. I rapporten skal det også vurderes om det er behov for ytterligere tiltak for sammenligningsnettsteder og pakketilbud i tillegg til dem som er vedtatt i henhold til artikkel 7 og 8, og særlig om det er behov for akkreditering av sammenligningsnettsteder.

Artikkel 29

Innarbeiding i nasjonal rett

• 1. Medlemsstatene skal innen 18. september 2016 vedta og kunngjøre de lovene og forskriftene som er nødvendige for å etterkomme dette direktivet. De skal umiddelbart oversende Kommisjonen teksten til disse tiltakene.

• 2. De skal anvende tiltakene nevnt i nr. 1 fra 18. september 2016.

  Som unntak fra første ledd gjelder følgende:

  • a) Artikkel 3 får anvendelse fra 17. september 2014.

  • b) Medlemsstatene skal anvende de tiltakene som er nødvendige for å etterkomme artikkel 4 nr. 1–5, artikkel 5 nr. 1, 2 og 3, artikkel 6 nr. 1 og 2 og artikkel 7 senest ni måneder etter ikrafttredelsen av den delegerte rettsakten nevnt i artikkel 3 nr. 4.

  • c) Medlemsstater som på nasjonalt plan allerede har et tilsvarende dokument som dokumentet med gebyropplysninger, kan velge å innarbeide det felles formatet og dets felles symbol senest 18 måneder etter ikrafttredelsen av den delegerte rettsakten nevnt i artikkel 3 nr. 4.

  • d) Medlemsstater som på nasjonalt plan allerede har et tilsvarende dokument som gebyroppgaven, kan velge å innarbeide det felles formatet og dets felles symbol senest 18 måneder etter ikrafttredelsen av den delegerte rettsakten nevnt i artikkel 3 nr. 4.

• 3. Når bestemmelsene nevnt i nr. 1 vedtas av medlemsstatene, skal de inneholde en henvisning til dette direktivet, eller det skal vises til direktivet når de kunngjøres. Nærmere regler for henvisningen fastsettes av medlemsstatene.

• 4. Medlemsstatene skal oversende Kommisjonen teksten til de viktigste internrettslige bestemmelsene som de vedtar på det området dette direktivet omhandler.

Artikkel 30

Ikrafttredelse

Dette direktivet trer i kraft den 20. dagen etter at det er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Artikkel 31

Adressater

Dette direktivet er rettet til medlemsstatene i samsvar med traktatene.

Utferdiget i Brussel 23. juli 2014.