2 Nærmere om innholdet i rettsaktene

2.1 Overordnet om betalingskontodirektivet

Direktivet har til formål å forbedre de rådende forhold på det indre marked som kan avskrekke betalingstjenesteytere fra å utøve sin etableringsadgang eller frihet til å yte tjenester i medlemsstatene på grunn av vanskene med å få kunder på et nytt marked. Å gå inn på nye markeder medfører ofte store investeringer. Det fremgår av direktivets fortale at slike investeringer er berettiget bare dersom betalingstjenesteyteren forventer tilstrekkelige muligheter og en tilsvarende etterspørsel fra forbrukerne. Forbrukernes lave mobilitet når det gjelder finansielle tjenester til privatkunder, skyldes i stor grad mangelen på åpenhet og mulighet for å sammenligne gebyrene og tjenestene som tilbys, samt vanskene med å bytte betalingskonto. Disse faktorene demper også etterspørselen. Dette er særlig tilfellet i grenseoverskridende sammenhenger.

Ettersom visse potensielle kunder ikke åpner betalingskonto, enten fordi de har fått avslag, eller fordi de ikke tilbys egnede produkter, er den mulige etterspørselen etter betalingskontotjenester i medlemsstatene ennå ikke utnyttet til fulle. Bredere deltakelse av forbrukerne i det indre marked vil videre stimulere betalingstjenesteyterne til å tre inn på nye markeder. Å skape de nødvendige vilkår for at alle forbrukere skal ha tilgang til en betalingskonto, er en forutsetning for å fremme deres deltakelse i det indre marked og gi dem mulighet til å høste fordelene det indre marked har skapt.

Direktivet er ikke til hinder for at medlemsstatene kan beholde eller innføre strengere bestemmelser for å beskytte forbrukerne, forutsatt at disse bestemmelsene er i samsvar med deres forpliktelser i henhold til EØS-retten og direktivet.

2.2 Regler om sammenlignbarheten av gebyrer for betalingskontoer

Sammenlignbarheten av gebyrer for betalingskontoer er nærmere regulert i artikkel 3 til 8. Direktivet gir regler som innebærer at medlemsstatene skal utarbeide en liste over de mest representative betalingskontotjenestene som er gebyrbelagt på nasjonalt nivå, og en standardisert terminologi for de samme tjenestene. Forbrukerne skal videre sikres en adgang til et dokument med gebyropplysninger og en ordliste med standardisert terminologi. I tillegg gir direktivet regler om en årlig gebyroppgave for betalingskontoer, regler om sammenlignbare prisopplysninger på nettsteder og markedsføring av betalingskontotjenester til forbrukere. Direktivet inneholder særskilte regler som gjelder for betalingskontoer som tilbys i pakker med andre produkter eller tjenester.

2.3 Kontobytte

Regler om kontobytte gis i artikkel 9 til 14. Direktivet gir her regler som skal sikre at en forbruker har tilgang til en tjeneste som lar forbrukeren bytte leverandør av betalingskonto. Tjenesten er begrenset til bytte av leverandør der betalingskontoen føres i samme valuta. Direktivet innebærer detaljerte regler om byttetjenesten, herunder regler for overføring av tidligere inngåtte avtaler om faste betalingsoppdrag og direktebelastninger. Byttetjenesten gjelder ikke kun for bytte mellom betalingstjenesteytere i forbrukerens medlemsstat, men også i et visst omfang der forbrukeren ønsker å bytte til en leverandør av betalingskontoer i en annen medlemsstat.

For å sikre forbrukerne tilgang til kontobyttetjenester gir direktivet også regler om gebyrer for bruk av byttetjenesten og regler om betalingstjenesteyternes erstatningsansvar for eventuelt finansielt tap for forbrukeren. Videre inneholder direktivet regler om en opplysningsplikt for betalingstjenesteytere som skal sikre at forbrukere får informasjon om kontobyttetjenester.

2.4 Tilgang til betalingskontoer

Direktivet har i artikkel 15 til 20 regler som skal sikre at alle forbrukere har en likestilt tilgang til betalingskontoer med grunnleggende funksjoner. Rettigheten kan gjøres gjeldende i enhver medlemsstat. Direktivet gir videre nærmere regler om tjenester som knyttes til betalingskontoer med grunnleggende funksjoner som forbrukerne etter direktivet har en rett til. For å sikre forbrukernes rettigheter gir direktivet dessuten visse regler om bl.a. betalingstjenesteyterens adgang til å si opp en kontoavtale med forbrukeren, samt om at forbrukere har en generell tilgang til opplysninger om betalingskontoer med grunnleggende funksjoner.

2.5 Håndheving, tvisteløsning og sanksjoner

Artikkel 21 til 26 gir nærmere regler om håndhevingsmyndighet og forholdet mellom håndhevingsmyndigheter i ulike medlemsstater. Videre gis det nærmere regler om alternativ tvisteløsning og sanksjoner som skal bidra til å sikre forbrukernes rettigheter etter direktivet.

2.6 Delegerte rettsakter

I medhold av betalingskontodirektivet er det fastsatt en delegert kommisjonsforordning og to gjennomføringsforordninger fastsatt av Kommisjonen:

• Delegert kommisjonsforordning (EU) 2018/32 av 28. september 2017 om utfylling av europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/92/EU med hensyn til tekniske reguleringsstandarder for en standardisert EU-terminologi for de mest representative betalingskontotjenestene

• Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2018/33 av 28. september 2017 om fastsettelse av tekniske gjennomføringsstandarder for det standardiserte presentasjonsformatet for gebyroppgaven og dens felles symbol i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/92/EU

• Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2018/34 av 28. september 2017 om fastsettelse av tekniske gjennomføringsstandarder for det standardiserte presentasjonsformatet for dokument med gebyropplysninger og dets felles symbol i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/92/EU