3 Gjeldende rett

3.1 Dagens minstegrense for rett til medlemskap

3.1.1 Statens pensjonskasse

Lov om Statens pensjonskasse gjelder for statsansatte og enkelte andre stillingsgrupper som er særskilt innlemmet, herunder lærere. Alle medlemmene betaler to prosent pensjonsinnskudd av pensjonsgrunnlaget. Om lag 60 prosent av arbeidsgiverne betaler i tillegg en arbeidsgiverandel. Pensjonsordningen i Statens pensjonskasse er ikke fondsbasert. Pensjonspremien inntektsføres i statsbudsjettet og pensjonsutgiftene dekkes som en bevilgning («pay-as-you-go»).

Det framgår av loven § 5 at minstekravet for medlemskap er 14 timer pr uke. Minstegrensen tilsvarer 37,33 prosent stilling ved 37,5 timers arbeidsuke. Minstegrensen for lærere er fastsatt til 35 prosent stilling. Dagens minstekrav har vært gjeldende siden 1. juli 1993. Fra dette tidspunktet ble det også innført en regel om medlemskap for dem som arbeider under 14 timer per uke når de mottar alders- eller uførepensjon. En deltidsstilling under minstegrensen er pensjonsgivende dersom summen av stillingsforhold tilknyttet Statens pensjonskasse overstiger minstegrensen. Dette gjelder uavhengig av om stillingene er hos samme eller forskjellige arbeidsgivere.

I tillegg gjelder en særskilt ordning som Statens pensjonskasse og kommunale pensjonsleverandører har avtalt for tilfeller der en arbeidstaker har flere stillingsforhold hos én arbeidsgiver, men hvor stillingene er tilknyttet både Statens pensjonskasse og kommunale tjenestepensjonsordninger. Stillingene skal da innrapporteres til én av pensjonsordningene etter nærmere fastsatte kriterier, også når en eller flere av stillingene er under minstegrensen. Avtalen vil for eksempel gjelde for musikkskolelærere som også er ordinære lærere når arbeidsgiveren for begge stillingene er én kommune. Ordningen ble innført fra 1. juli 2001.

3.1.2 Pensjonsordning for apotekvirksomhet mv.

Lov om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. gjelder for apotekere og ansatte i apotek. I tillegg er enkelte andre grupper særskilt innlemmet. Pensjonsordningen har eget styre, og administreres av Statens pensjonskasse. Pensjonsordningen er fondsbasert, og pensjonspremie betales av medlemmene og arbeidsgiverne.

Etter § 1 første ledd bokstav a er alle apotekere omfattet av pensjonsordningen. Medlemskap for alle apotekere var naturlig da pensjonsordningen ble opprettet i 1953. Apotekeren eide apoteket og var ansvarlig for driften. Gjennom endringene i apoteksektoren på starten av 2000-tallet ble det gitt en friere mulighet til å etablere og eie apotek. Nå regnes de fleste apotekere som ordinært ansatte i apotek som er en del av en apotekkjede. Det er likevel enkelte apotekere som eier og driver eget apotek.

I § 1 første ledd bokstav b framgår det at vilkåret for å kunne være medlem av pensjonsordningen som ansatt, er fast ansettelse ved apotek med en gjennomsnittlig arbeidstid på minst 15 timer per uke, eller ved faste vaktapotek med tarifflønn som minst svarer til tarifflønnen for 15 timer pr. uke i dagtjeneste. Etter loven anses arbeidstakere i denne sammenheng som fast tilsatt etter tre måneders tjenestetid. Kravet om fast ansettelse gjelder ikke når arbeidstakeren har opptjente rettigheter i annen offentlig tjenestepensjonsordning. Kravet om en minste arbeidstid på 15 timer per uke har vært gjeldende siden 1. mai 1984.

Av § 1 andre ledd framgår det at arbeidstakere som har flere stillinger som omfattes av pensjonsordningen er medlemmer når stillingene til sammen fyller minstekravet om 15 arbeidstimer per uke.

3.1.3 Pensjonsordning for sykepleiere

Lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere omfatter offentlig godkjente sykepleiere som er knyttet til sykepleie ved kommunale, fylkeskommunale eller private helseinstitusjoner, jf. loven § 1. Pensjonsordningen har eget styre, og administreres av Kommunal Landspensjonskasse (KLP). Pensjonsordningen er fondsbasert og finansieres av pensjonsinnskudd fra arbeidstakerne og arbeidsgiverandel fra arbeidsgiverne.

Etter § 3 første ledd bokstav b er vilkåret for medlemskap at sykepleiere oppebærer minst halvdelen av den lønn som er fastsatt for stillingen, eller har en arbeidstid på minst 14 timer i uken. Sykepleiere som fortsetter eller gjeninntrer i arbeid i minst 10 prosent stilling, samtidig som de mottar alders- eller uførepensjon fra pensjonsordningen, skal være medlemmer også når arbeidstiden er kortere enn 14 timer pr. uke.

Nåværende grense har vært gjeldende siden 1. januar 1987.

3.2 Historisk utvikling av minstegrensen

3.2.1 Statens pensjonskasse

Fram til 1. juli 1957 var det krav til 100 prosent stilling for å kunne være medlem av Statens pensjonskasse. Fra dette tidspunktet ble kravet redusert til halv lønn. Fra 1. mai 1976 ble kravet justert til enten halv lønn eller 17 timer per uke, og fra 1. januar 1977 ble grensen nedjustert til 15 timer per uke. Dagens grense ble innført fra 1. juli 1993. Fra da av ble også grensen på 35 prosent stilling for lærere innført. Samtidig ble det innført en regel om at de som mottar alders- eller uførepensjon er medlemmer når de arbeider under 14 timer per uke.

I høringsbrev av 13. november 1996 foreslo det daværende Administrasjonsdepartementet å redusere minstegrensen i Statens pensjonskasse til 20 prosent stilling av full stilling:

«Kravet om stillingsprosent på 20 er satt ut i fra tanken om at deltidsstillingen må være av et visst omfang for at den skal gi rett til medlemskap. Dersom man setter dette kravet til én dag pr uke, svarer det til 20 prosent av en hel stilling.

…

Et annet positivt trekk ved forslaget er at det vil kunne eliminere mye av den usikkerheten som reiser seg rundt spørsmålet om dagens minstekrav til arbeidstid for rett til medlemskap, innebærer en faktisk diskriminering av kvinner, og at det dermed kan være i strid med EØS-avtalen artikkel 69 og vedlegg XVIII nr 20 (Rådsforordning 86/378 EØF av 24. juli 1986 om gjennomføring av prinsippet om lik behandling av kvinner og menn i yrkesbaserte trygdeordninger). Ved å redusere minstekravet til arbeidstid pr uke for rett til medlemskap i Pensjonskassen til 20 prosent av en hel stilling, vil man etter ADs mening ta bort denne usikkerheten.»

Forslaget i høringsbrevet ble ikke gjennomført. I 2007 ble det gitt følgende svar til Stortinget på et skriftlig spørsmål der årsaken til at forslaget ikke ble gjennomført ble tatt opp:

«I forbindelse med at Stortinget i 2000 vedtok lov om foretakspensjon, vurderte etter det jeg har fått opplyst Fornyings- og administrasjonsdepartementet hvorvidt minstegrensene for medlemskap i SPK og andre lovfestede pensjonsordninger burde senkes fra 14 timer pr. uke (37,5 pst. stilling) til 20 pst. stilling. Fornyings- og administrasjonsdepartementet fant imidlertid da at regler om samordning mellom tjenestepensjon i slike ordninger og pensjon fra folketrygden ville føre til at deltidsansatte som arbeider mindre enn henholdsvis 15 timer (apotekene) eller 14 timer (SPK), ville kunne komme dårligere ut dersom grensen for medlemskap ble senket i forhold til det som gjelder for disse ordningene, slik at de ble medlemmer av ordningene. For personer med noen år i full stilling og noen år i lav deltidsstilling, er det antatt at medregning av opptjening for årene med lav deltidsstilling ville føre til reduksjon av ytelsene fra den offentlige pensjonsordningen sammenliknet med en ordning der lav deltidsstilling ikke gir opptjening. Disse effektene er bl.a. utredet i NOU 1995:29 «Samordning av pensjons- og trygdeytelser», hvor det under punkt 9.6.6 er redegjort for nevnte problemstilling. Dette er ifølge Fornyings- og administrasjonsdepartementet årsaken til at minstegrensen for Statens Pensjonskasse eller Pensjonsordning for apotekvirksomhet ikke har blitt senket til 20 pst. stilling.»

3.2.2 Pensjonsordning for apotekvirksomhet mv.

Da pensjonsordningen for apotekvirksomhet ble opprettet i 1953, hadde apotekere rett til medlemskap. Det samme hadde arbeidstakere som hadde fylt 21 år og som var fast tilsatt ved apotek med en arbeidstid på minst 23 timer per uke. Det ble da presisert at arbeidstaker med 3 måneders tjenestetid var å anse som fast tilsatt. Fra 12. mai 1972 ble minstegrensen for arbeidstakerne endret til at arbeidstiden per uke måtte være minst halvparten av ordinær arbeidstid. Samtidig ble det innført en regel om at arbeidstakere med flere stillinger som omfattes av pensjonsordningen, skulle være medlem når sammenlagt arbeidstid oversteg halvparten av ordinær tjenestetid. Slik sammenslåing gjaldt imidlertid ikke for stillinger der arbeidstiden var mindre enn 8 timer per uke. Fra 1. juli 1972 ble kravet om minst halvparten av ordinær arbeidstid erstattet med et krav om minst halv tariffmessig lønn for stilling i dagtjeneste med ordinær arbeidstid. Neste endring var fra 1. mai 1984 da minstekravet ble redusert til minst 15 timer per uke. Da ble også vilkårene knyttet til sammenslåing av stillingsforhold justert, blant annet ble kravet om at bare stillingsforhold som oversteg 8 timer per uke kunne inngå opphevet. Fra 12. desember 1986 ble vilkåret om minst 3 måneders ansettelse før medlemskap kunne oppnås modifisert. Det ble da gitt et tillegg om at arbeidstakere kunne få medlemskap fra første tilsettingsdag dersom vedkommende hadde opparbeidet rettigheter i annen pensjonsordning. I Ot.prp. nr. 21 (1986–87) framkom det at meningen med «annen pensjonsordning» var pensjonsordninger omfattet av overføringsavtalen som gjelder mellom Statens pensjonskasse og andre leverandører av offentlig tjenestepensjon. På denne tiden var Pensjonsordning for apotekvirksomhet omfattet av overføringsavtalen.

3.2.3 Pensjonsordning for sykepleiere

Ved opprettelsen av pensjonsordningen for sykepleiere i 1962 var de som var i deltidsarbeid og hadde «mindre enn halvdelen av den for stillingen fastsatte lønn», unntatt fra medlemskap. I Ot.prp. nr. 66 (1961–62) Om lov om pensjonsordning for sykepleiere ble det vist til at tilsvarende grense gjaldt i Statens pensjonskasse. Fra 1. mai 1976 ble grensen satt til enten halv lønn eller 17 timer per uke, og fra 1. januar 1977 ble grensen ytterligere satt ned til 15 timer per uke. Nåværende grense på minst 14 arbeidstimer per uke, har vært gjeldende siden 1. januar 1987.

3.3 Pensjonsordninger i andre land

3.3.1 Danmark

Det danske pensjonssystemet består av allmenne ordninger, tjenestepensjoner og privat pensjonssparing. «Folkepension» er en offentlig ordning som sikrer alle en inntekt når de når pensjonsalderen på 65 år. Folkepensjonsalderen vil bli hevet gradvis til minst 67 år, og ytterligere stigning avhenger av utviklingen i levealderen. Opptjeningen baseres på botid og ikke arbeidsinntekt. ATP (Arbeidsmarkedets Tilleggspensjon) sikrer ekstra pensjon i tillegg til folkepensjonen og omfatter alle lønnsmottagere som jobber mer enn 9 timer per uke. Arbeidstakerne betaler 1/3 av premien og 2/3 betales av arbeidsgiverne.

Tjenestepensjonsordningene (arbeidsmarkedspensjoner) er knyttet til tariffområde/fagområde eller til virksomheter. Bortsett fra den lovfestede ordningen for tjenestemenn i staten er arbeidsmarkedspensjonene tariffbaserte eller individuelt fastsatte innskuddspensjonsordninger.

De fleste ansatte i staten er overenskomstlønnede. Lønn og ansettelsesvilkår for disse er fastsatt i avtaler mellom Finansministeriet og de enkelte fagforeningene, og den alminnelige arbeidsmarkedslovgivning gjelder. De er omfattet av kollektive pensjonsordninger i pensjonskasser eller forsikringsselskaper. Dette er innskuddsordninger der arbeidsgiver betaler inn samlet pensjonsinnskudd, men likevel slik at 1/3 er den ansattes bidrag. Innskuddet varierer mellom forskjellige områder fra 15 til 18 prosent. Det ytes alderspensjon, invalidepensjon, barnepensjon og ektefellepensjon.

Fra 2001 er det bare i særskilte stillinger at ansettelsen skjer som tjenestemann (enkelte sjefsstillinger, dommere, geistlige, forsvarspersonell ansatt før 1. september 2014, politibetjenter og fengselsansatte). Ansettelsesvilkårene for tjenestemenn er fastsatt dels i tjenestemandsloven og tjenestemandspensionsloven, og dels ved kollektiv avtale. Lønn og ansettelsesvilkår avtales mellom Finansministeriet og hovedsammenslutningene (centralorganisationene). Tjenestemenn er omfattet av den alminnelige arbeidsmarkedslovgivningen, men med enkelte unntak. De viktigste forskjellene mellom tjenestemenn og andre grupper ansatte er at tjenestemenn ikke har streikerett, de har rett til 3 års lønn dersom stillingen nedlegges. Pensjonsordningen er ytelsesbasert.

Pensjonen til tjenestemenn er regulert i lov om tjenestemandspension. Pensjonen beregnes av tjenestemannens lønn på pensjoneringstidspunktet og «pensionsalderen» som er opptjent. Ett års ansettelse på fulltid gir ett års «pensionsalder». Ved deltid skjer opptjeningen forholdsmessig. Deltidsarbeid er altså en faktor i opptjeningstiden i stedet for at det blir lagt inn en deltidsprosent ved pensjonsberegningen. Det kreves ingen minste stillingsstørrelse for å være omfattet.

EU-kommisjonen har anlagt sak for EU-domstolen med påstand om at Danmark ikke har overholdt forpliktelsene etter Rådsdirektiv 97/81/EF av 15. desember 1997 om rammeavtale om deltidsarbeid (deltidsdirektivet). Saken gjelder deltidsansatte i undervisningssektoren på kommunalt plan. I pensjonsordningen som gjelder for disse omfattes ikke de som er ansatt mindre enn en måned eller som har en ukentlig arbeidstid på mindre enn 8 timer. Saken er ikke ferdigbehandlet.

3.3.2 Sverige

Den allmenne pensjonsordningen i Sverige omfatter alle som har arbeidet og bodd i Sverige. Pensjonen utbetales av Pensionsmyndigheten. Etter hovedregelen settes det av 18,5 prosent av pensjonsgivende inntekt opp til 7,5 inkomstbasbelopp (for 2015 utgjør inkomstbasbeloppet 58 100 SEK). Den største delen på 16 prosent går til «inkomstpension». Den resterende delen på 2,5 prosent går til «premiepension» som gir anledning til individuelle investeringsvalg. Det gjelder overgangsordninger for dem som er født før 1954. Den som har hatt lav eller ingen inntekt får «garantipension». For å kunne motta garantipensjon må vedkommende ha fylt 65 år. For å få full garantipensjon kreves det minst 40 års botid i Sverige fra fylte 16 år til og med fylte 64 år. Ved kortere botid avkortes pensjonen med 1/40 for hvert år som mangler.

Om lag 90 prosent av de ansatte i Sverige har tjenestepensjon gjennom sin arbeidsgiver. Størrelsen på pensjonen avhenger av hvilket avtaleområde som gjelder. Tjenestepensjonen utbetales som tilleggsytelser til den allmenne ordningen, og de kan være både innskuddsbaserte og ytelsesbaserte.

Det finnes fire store tjenestepensjonsavtaler i Sverige:

• Privatansatte arbeidere (SAF-LO) omfatter ca. 2,8 millioner arbeidstakere. Alderspensjonen tjenes opp fra 25 til 65 år gjennom en innskuddspensjonsordning. Pensjonsalderen er 65 år, men det er mulig å ta ut pensjonen både tidligere og senere. Det kreves ingen minste stillingsstørrelse for å være omfattet.

• Privatansatte tjenestemenn (ITP) omfatter ca. 2 millioner arbeidstakere. ITP 1 gjelder tjenesetemenn født etter 1978 og er en innskuddspensjonsordning. ITP 2 gjelder tjenestemenn født før 1979. Opptjeningen til alderspensjon består av både en ytelsesbasert del og en innskuddsbasert del. Det kreves ingen minste stillingsstørrelse for å være omfattet.

• Kommune- og landstingsansatte (KAP-KL og AKAP-KL) omfatter ca. 1 million arbeidstakere. KAP-KL gjelder ansatte født før 1986. Alderspensjonen består av både en innskuddsbasert del og en ytelsesbasert del. For den innskuddsbaserte delen kreves det at de ansatte er fylt 21 år og at lønnen minst utgjør en prosent av inkomstbasbeloppet (581 SEK i 2015). For den ytelsesbaserte delen kreves det at de ansatte har fylt 28 år og at lønnen overstiger 7,5 inkomstbasbelopp (36 313 per måned i 2015). AKAP-KL gjelder ansatte født etter 1985. Alderspensjonen er en innskuddspensjonsordning. Det kreves ingen minstealder for å være omfattet, men inntekten må overstige 1,5 prosent av inkomstbasbeloppet.

• Statlig ansatte (PA-03) omfatter ca. 0,5 millioner arbeidstakere. Den gjelder med overgangsordninger for arbeidstakere som er født i 1943 eller senere. Den består av tre deler. Den ene delen, Individuell ålderspension, er en innskuddsordning. Opptjeningen gjelder fra den ansatte er 23 år og fram til 65 år. Medlemmet velger selv hvordan innskuddet skal plasseres og forvaltes. Normalt utbetales alderspensjonen livsvarig fra 65 år. Den andre delen, Kompletterande ålderspension – Kåpan Tjänste, er også en innskuddsordning. Opptjeningen gjelder fra den ansatte er 23 år og fram til 65 år. Innskuddet forvaltes av et sentralt organ. Vanlig periode for pensjonsutbetaling er 5 år, men annen uttaksalder og andre uttaksperioder kan velges. Den siste delen, Förmånsbestämd ålderspension, er en ytelsesordning som gjelder for lønn over 7,5 inkomstbasbelopp. Pensjonsrettighetene tjenes opp fra fylte 28 år. Full opptjeningstid er 30 år. Pensjonen utbetales normalt fra 65 år og er livsvarig. For denne ytelsesbaserte delen gjelder et krav om minst 20 prosent stilling for å omfattes.

3.3.3 Finland

Pensjonssystemet i Finland består av «folkpension», «arbetpension» og privat pensjonssparing.

Folkepensjonen (FPA) er knyttet til botid i Finland. Vilkåret for å være omfattet er å være fast bosatt i Finland, omfattet av det finske trygdesystemet og bodd i Finland i minst tre år etter fylte 16 år. Også familieforhold og varigheten av oppholdet i Finland påvirker pensjonen. I tilfeller der pensjonsinntektene er svært små, gis det en garantipensjon. Alderspensjon fra FPA utbetales normalt fra fylte 65 år, men den enkelte kan søke om å ta ut pensjonen fra 62 år, eller utsette uttaket til etter fylte 65 år. Ved tidligere uttak blir pensjonen livsvarig mindre. Blir pensjonen tatt ut senere, utbetales en utsettelsesgodtgjørelse.

Arbeidspensjon er knyttet til arbeidsforhold. Grunnlaget for arbeidspensjonen er all arbeidsinntekt den enkelte har hatt i alderen 18–68 år. Arbeidspensjonen beregnes av den årlige arbeidsinntekten og en inntjeningsprosent som er avhengig av den forsikredes alder. Størrelsen av arbeidspensjonen påvirker folkepensjonen størrelse. De som får en stor arbeidspensjon får mindre eller ingen folkepensjon. Både arbeidsgiverne og arbeidstakerne bidrar til pensjonsopptjeningen gjennom en pensjonspremie. Arbeidstakerne kan ta ut alderspensjon fleksibelt i alderen 63–68 år. Personer som helt eller delvis har mistet sin arbeidsevne på grunn av sykdom kan få invalidepension eller delinvalidpension.

Det finnes flere lover om arbeidspensjon. De fleste lønnsmottakere er enten omfattet av loven om pensjon for arbeidstakere (ArPL), loven om sjømannspensjoner (SjPL), loven om kommunale pensjoner (KomPL), loven om statens pensjoner (StaPL) eller pensjonsloven for den evangelisk-lutherske kirken (KyPL). Næringsdrivende forsikres enten etter loven om pension för företagare (FöPL) eller etter loven om pensjon for jordbrukere (LFöPL). Av alle forsikrede omfattes ca. 20 prosent av loven om kommunale pensjoner og ca. 7 prosent av loven om statens pensjoner.

I loven om statens pensjoner (StaPL) består pensjonsopptjeningen av to deler, opptjening fram til utgangen av 2004 og opptjening fra 2005. Pensjonsopptjening for tiden fram til utgangen av 2004 regnes av pensjonsgivende tjenestetid og lønn. For slik opptjening var det et krav at den ansatte hadde fylt 23 år og at ansettelsesforholdet varte i mer enn en måned. For ansettelsestid før 1998 kreves dessuten en minstelønn. Fra 1. januar 2005 gjelder ingen minstekrav for å være omfattet. Eneste kravet er at opptjeningen skjer i perioden mellom fylte 18 og 68 år. Etter hovedregelen skjer opptjeningen av pensjon med 1,5 prosent av årsinntekten som 18–52 åring, 1,9 prosent av årsinntekten som 53–62 åring og 4,5 prosent av årsinntekten som 63–67 åring.

3.4 Diskrimineringsreglene

3.4.1 Forbud mot diskriminering av deltidsansatte etter arbeidsmiljøloven

Arbeids- og sosialdepartementet legger til grunn at de tre pensjonsordningene som lovforslaget gjelder er omfattet av kapittel 13 i arbeidsmiljøloven som gjelder vern mot diskriminering.

I arbeidsrettssaken mellom KS og Fagforbundet (jf. punkt 2.1 og 3.5) var det ikke omtvistet at diskrimineringsforbudet omfattet den kommunale tjenestepensjonsordningen.

Etter arbeidsmiljøloven § 13-1(3), jf. § 13-2 (1) bokstav c, er det forbudt å diskriminere arbeidstakere som arbeider deltid eller er midlertidig ansatt når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår. I § 13-3 framgår en unntaksbestemmelse til forbudet mot diskriminering. Første og andre ledd lyder slik:

(1) Forskjellsbehandling som har et saklig formål, ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles og som er nødvendig for utøvelse av arbeid eller yrke, anses ikke som diskriminering etter loven her.

(2) Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles er ikke i strid med forbudet mot indirekte diskriminering, diskriminering på grunn av alder eller diskriminering av arbeidstaker som arbeider deltid eller er midlertidig ansatt.

Diskrimineringsreglene i arbeidsmiljøloven er blant annet en oppfølging av bestemmelsene i Rådsdirektiv 97/81/EF av 15. desember 1997 om rammeavtale om deltidsarbeid (deltidsdirektivet) og Rådsdirektiv 99/70/EF av 28. juni 1999 om rammeavtale om midlertidig ansettelse (direktivet om midlertidig ansatte). Av deltidsdirektivet artikkel 1 framgår følgende:

«Med hensyn til ansettelsesvilkår skal deltidsansatte ikke behandles på mindre gunstig måte enn tilsvarende heltidsansatte utelukkende fordi de arbeider deltid, med mindre en forskjellsbehandling kan forsvares av objektive grunner.»

Kjernen i vurderingen av om unntaksbestemmelsen er oppfylt når det gjelder minstegrensen for rett til medlemskap i offentlig tjenestepensjonsordning, er om en minstegrense er nødvendig for å oppnå et saklig formål som ikke er uforholdsmessig inngripende. I vurderingen skal det, som det framgår av det siterte avsnittet ovenfor, skje en sammenligning mot heltidsansatte. Sammenligningsgrunnlaget er det prosentvise forholdet mellom pensjon og lønn.

Som nevnt i punkt 3.2 vurderte det daværende Administrasjonsdepartement i 1996 en reduksjon av minstegrensen. Forslagene ble ikke fulgt opp. I brev 12. april 2000 til Kommunal- og regionaldepartementet anførte det daværende Arbeids- og administrasjonsdepartementet blant annet:

«Siden direktivet ikke omfatter deltidsansattes rett til trygdeytelser er ikke lov om Statens Pensjonskasse vurdert særskilt i denne sammenheng, men det gjøres oppmerksom på at det her er satt som betingelse for å bli pensjonsberettiget i Statens Pensjonskasse at arbeidstakere arbeider minst 14 timer pr uke og for lærere tilsatt i statens tjeneste at de er tilsatt i eller arbeider i minst 35% stilling. Slik bruttosystemet i Statens Pensjonskasse er i dag vil deltidsansatte under 14 timer ikke få noen pensjon fra Statens Pensjonskasse grunnet samordning med folketrygden.»

I svarbrev 2. mai 2000 fremholdt Kommunal- og regionaldepartementet blant annet følgende:

«1. Nedre grense for medlemskap i Statens Pensjonskasse (SPK) – evt. nedsettelse fra 14 til 7 timer.

AAD spør om en endring av den nedre grensen fra 14 til 7 timer kan forsvares ut fra EF-direktiv 97/81/EF om rammeavtalen om deltidsarbeid mv. (i det følgende kalt deltidsdirektivet).

Først må det avklares om pensjonsordningene i SPK er omfattet av bestemmelsene i direktivet om deltidsarbeid. Direktivet/rammeavtalen omfatter ansettelsesvilkår (eng: employment conditions). Direktivet omfatter ikke «lovfestede trygdeordninger» (eng: statutory social security»), jf. innledningen til rammeavtalen avsnitt 3.

Reglene om medlemskap av SPK (herunder grensen på 14 arbeidstimer pr. uke), pensjonsgrunnlag mv. finnes i lov om Statens Pensjonskasse. Utfyllende regler finnes i Hovedavtalen i Staten samt særavtale for deltidstilsatte mv. 14-timers grensen er ifølge det opplyste også skrevet inn i Hovedavtalen.

EF-domstolen har i visse saker i relasjon til direktiv 79/7/EØF om likestilling mellom menn og kvinner innen for sosial sikring vært inne på hva «social security» omfatter. Det må antas at liknende betraktninger vil være avgjørende ved tolkningen av begrepet «lovfestede trygdeordninger» (eng: «statutory social security») i deltidsdirektivet. EF-domstolen har bl.a. lagt vekt på om det er nær sammenheng mellom ansettelsen og pågjeldende ytelse eller om ordningen primært er begrunnet i «sosialpolitiske overveielser». EF-domstolen har i tilknytning til dette uttalt at det ikke nødvendigvis er avgjørende om ordningen er lovfestet.

…

Etter direktivets klausul 4.1 må deltidsansatte ikke behandles på mindre gunstig måte enn tilsvarende heltidsansatte utelukkende fordi de arbeider deltid, med mindre en forskjellsbehandling kan forsvares av objektive grunner. For å vurdere om det er objektive grunner for en bestemmelse som muligens kan virke diskriminerende, må det være logisk å se på bakgrunnen for bestemmelsen.

Grensen på 14 arbeidstimer pr. uke (35%-stilling for lærere) for medlemskap av SPK er i følge det opplyste fastsatt av hensyn til samordningen med Folketrygden. Dersom ansatte som arbeider mindre enn 14 timer i uken (mindre enn 35%-stilling for lærere) hadde innbetalt bidrag til SPK ville de fleste på grunn av samordningen med Folketrygden allikevel ha fått 0-pensjon fra SPK.

Samordningsreglene gjelder imidlertid også for ansatte på full tid slik at pensjonen fra SPK reduseres med et samordningsfradrag. Til gjengjeld utbetales folketrygdens ytelser full ut. Bakgrunnen for samordningsreglene er at samlet pensjon ikke skal utgjøre mer enn den lønnen en har som yrkesaktiv. Samordningsfradraget svarer ifølge AAD omtrent til det grunnbeløpet som 14-timers grensen er beregnet ut fra.

Det kan derfor argumenteres for at det ikke er forskjellsbehandling mellom ansatte på deltid og ansatte på full tid når alle er underlagt samordningskravet.

Dessuten kan det argumenteres for at det er gode grunner for å sette grensen for medlemskap av SPK på 14 timer når de fleste allikevel ville få 0-pensjon.

Etter vårt syn vil deltidsansatte komme enda dårligere ut dersom 14-timers grensen settes ned til 7 timer. I tilfelle skulle de innbetale bidrag til SPK, men de fleste ville ikke få noen pensjonsytelse fra SPK. I forhold til deltidsdirektivet er det således bedre argumenter for en grense på 14 timer enn en grense på 7 timer.

Det skal dog presiseres at KRD ikke med dette har tatt stilling til selve samordningsbestemmelsen.»

Forholdene som tidligere Kommunal- og regionaldepartement framholdt har til en viss grad endret seg i årene etter 2000. Blant annet er beregningsmåten for uføre- og etterlattepensjon endret, se punkt 4.4.

3.4.2 Forbud mot forskjellsbehandling av kvinner og menn etter likestillingsloven

Bestemmelsene om medlemskap i de tre pensjonsordningene som lovforslaget gjelder inneholder ingen regler som kan anses som direkte diskriminering. Siden det er flere kvinner enn menn som har deltidsstillinger, må det derimot vurderes om minstegrensen for rett til medlemskap innebærer indirekte diskriminering.

Etter lov 21. juni 2013 nr. 59 om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven) § 5 er diskriminering på grunn av kjønn forbudt. Bestemmelsen viderefører det som gjaldt etter den nå opphevede lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene. Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter likestillingsloven § 6 eller § 7. Direkte forskjellsbehandling er handling eller unnlatelser som har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes kjønn. Indirekte diskriminering er enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av kjønn.

Av likestillingsloven § 6 framgår det at forskjellsbehandling er lovlig når den har et saklig formål og er nødvendig for å oppnå formålet, samt at det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere. Bestemmelsen viderefører det som var gjeldende rett, og erstatter den ulovfestede saklighetsregelen på likestillingslovens område og unntaket for indirekte forskjellsbehandling i den tidligere likestillingsloven § 3 fjerde og femte ledd. I merknaden til § 6 i Prop. 88 L (2012–2013) Diskrimineringslovgivning (diskrimineringsloven om seksuell orientering, likestillingsloven, diskrimineringsloven om etnisitet, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) framgår det at likestillingsloven § 6 skal fortolkes i lys av definisjonen av indirekte diskriminering i EUs likebehandlingsdirektiv (2006/54/EF) artikkel 2 bokstav b. Indirekte diskriminering defineres slik (dansk):

«at en tilsyneladende neutral bestemmelse, betingelse eller praksis stiller personer af det ene køn særlig ufordelagtigt i forhold til personer af det andet køn, medmindre den pågældende bestemmelse, betingelse eller praksis er objektivt begrundet i et legitimt mål, og midlerne til at opfylde det er hensigtsmæssige og nødvendige»

Videre framgår det av Prop. 88 L (2012–2013) at:

«Adgangen til å forskjellsbehandle i arbeidsforhold vil være særlig snever. Bestemmelsen i § 6 må fortolkes i lys av EUs likebehandlingsdirektiv artikkel 14 nr. 2. Diskrimineringsforbudet er med andre ord strengere i arbeidsforhold; det er bare adgang til forskjellsbehandling dersom det at arbeidstakeren er enten mann eller kvinne er nødvendig for å utføre arbeidet eller eventuelt en bestemt rolle, oppgave eller liknende.»

EUs likebehandlingsdirektiv (2006/54/EF) artikkel 14 nr. 2 lyder slik (dansk):

«Med hensyn til adgangen til beskæftigelse, herunder den dertil førende uddannelse, kan medlemsstaterne fastsætte, at ulige behandling, der er baseret på et kønsspecifikt træk, ikke udgør forskelsbehandling, når et sådant kønsspecifikt træk på grund af de pågældende erhvervsaktiviteters art eller den sammenhæng, hvori de udøves, udgør et regulært og afgørende erhvervsmæssigt krav, forudsat at målet hermed er legitimt, og at kravet står i rimeligt forhold hertil.»

Unntaksbestemmelsen i likestillingsloven § 7 om særbehandling av ett kjønn er ikke aktuell i sammenheng med vurderingen av redusert minstegrense for rett til medlemskap i de tre pensjonsordningene.

Bestemmelsene i likestillingsloven imøtekommer kravene i EØS-avtalen slik det framgår av artikkel 69:

«1. Hver avtalepart skal gjennomføre prinsippet om lik lønn til kvinnelige og mannlige arbeidstagere for samme arbeid og sørge for at dette prinsipp opprettholdes.

Ved lønn skal i denne artikkel forstås den alminnelige grunnlønn eller minstelønn og all annen godtgjøring som arbeidsgiveren på grunn av arbeidsforholdet direkte eller indirekte betaler arbeidstageren i penger eller i naturalia.

Lik lønn, uten forskjellsbehandling mellom kjønnene, innebærer

a) at akkordlønn for like arbeidsoppgaver skal fastsettes på grunnlag av de samme måleenheter, og

b) at tidslønn skal være den samme for like arbeidsoppgaver.

2. Vedlegg XVIII inneholder særlige bestemmelser for gjennomføring av nr. 1.»

3.5 Nærmere om Arbeidsrettens dom av 21. juni 2013

Som nevnt i punkt 2.1 avsa Arbeidsretten dom den 21. juni 2013 i sak mellom KS og Fagforbundet. Retten kom fram til at tariffavtalen var ugyldig når det gjaldt den nedre grense for rett til medlemskap i kommunal tjenestepensjonsordning. Grensen var 14 timer per uke. Det ble lagt til grunn at minstegrensen innebar ulovlig diskriminering av arbeidstakere som arbeider deltid under 14 timer per uke. Retten tok ikke stilling til hvilken grense som er akseptabel, men viste til at partene eventuelt måtte bli enige om en passende nedre grense for rett til medlemskap.

Som et resultat av dommen innrapporteres alle stillingsforhold tilknyttet tariffområdet i KS-sektoren til pensjonsleverandørene. Et annet resultat er at alderspensjonen fra de kommunale tjenestepensjonsordningene også reduseres for arbeidsforhold i kommunale stillinger under den tidligere grensen på 14 timer per uke (evt. 168 timer per kvartal). Det er en følge av at alderspensjonen reduseres for inntekt som gir rett til medlemskap.

I vurderingen som Arbeidsretten gjør om forskjellsbehandling framgår følgende:

«(126) Det ble under hovedforhandlingen gjennomgått en rekke tenkte tilfeller for å eksemplifisere beregningen av alderspensjon for deltidsansatte etter dagens regelverk, sammenliknet med situasjonen dersom vedkommende hadde vært innmeldt og hatt opptjening med lavere stillingsbrøk enn 14 timer per uke. Arbeidsretten bemerker at eksemplene uansett vil være beheftet med usikkerhet. Eksemplene viser at Arbeidsretten ikke kan legge til grunn at manglende innmelding i tjenestepensjonsordningen gjennomgående medfører at deltidsansatte med lavere timeantall enn 14 timer kommer dårligere ut enn sammenlignbare heltidsansatte. Forutsatt full opptjening, ville i ett av eksemplene pensjonen til en arbeidstaker i full stilling med årslønn på kroner 400 000 gitt en dekningsgrad på 70,95 % av lønnen. Tilsvarende ville en arbeidstaker som hadde arbeidet 30 % stilling, og dermed ikke vært omfattet av tjenestepensjonsordningen, fått en pensjon som ga en dekningsgrad på 114,86 %. For deltidsansatt med 20 % stilling ville pensjonen gitt en dekningsgrad på 172,29 %. Dette følger av samordningen med folketrygdens ytelser.

(127) Eksemplene forutsetter at arbeidstaker har hatt samme stillingsprosent i hele opptjeningsperioden på 30 år. Arbeidsretten antar at i praksis vil stillingsprosenten ofte variere i løpet av yrkeslivet, slik at arbeidstaker dels har en større stillingsprosent – eventuelt heltid – og dels lavere stillingsprosent i andre år, eksempelvis på grunn av omsorgsoppgaver. På bakgrunn av bevisførselen legger retten til grunn at for arbeidstaker med oppsatt pensjon, det vil si at pensjonen blir beregnet ut fra en opptjeningstid på 40 år, kan bli forskjellig sammenliknet med heltidsansatte.

(128) Tjenestepensjonen omfatter også uførepensjon og ektefelle- og barnepensjon. Uførepensjon fra folketrygden ytes der inntektsevnen er varig nedsatt med minst halvparten, jf. folketrygdloven § 12-7. Rett til uførepensjon etter tjenestepensjonsordningen har ikke tilsvarende begrensning, slik at arbeidstaker har rett til uførepensjon ved lavere uføregrad enn 50 %.

(129) Det er etter dette klart at en grense på 14 timer kan føre til en forskjellsbehandling av deltidsansatte som arbeider under 14 timer per uke. Dette gjelder for det første i forhold til rett til uførepensjon ved uførhet under 50 % og ektefelle- og barnepensjon. Også i forhold til alderspensjon kan ordningen ha slike utslag, selv om samordningen med folketrygden gjennomgående synes å føre til høyere dekningsgrad sammenliknet med de som arbeider heltid.»

Arbeidsretten vurderte om forskjellsbehandlingen var mulig etter arbeidsmiljøloven § 13-3 tredje ledd, det vil si at forskjellsbehandlingen måtte være nødvendig for å oppnå et saklig formål, og den ikke var uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles. Det ble vurdert om målet kunne vært oppnådd med et mindre inngripende middel. Arbeidsretten viste til at Høyesterett i flere avgjørelser har fastslått at unntakene i arbeidsmiljøloven § 13-3 må tolkes slik at de blir forenlig med EUs rådsdirektiv 2000/78/EF om generelle rammebetingelser om likebehandling i arbeidslivet. Arbeidsretten påpekte følgende:

«(134) Arbeidsretten har kommet til at grensen i HTA på 14 timer gjennomsnittlig arbeidstid for medlemskap i tjenestepensjonsordningen er i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av at arbeidstaker arbeider deltid, jf. arbeidsmiljøloven § 13-1. Retten bemerker at tjenestepensjon er et viktig gode, og at den aktuelle tjenestepensjonsordning må kunne betegnes som gunstig. Dette må tillegges vekt i vurderingen av lovlighet at en større gruppe deltidsansatte ikke omfattes av ordningen.»

Arbeidsretten konkluderte med at medlemskapet kunne innebære en økonomisk fordel når det gjaldt uføre- og etterlattepensjon, og til en viss grad også alderspensjon. Retten mente grensen på 14 timer var uforholdsmessig og derfor ikke i samsvar med arbeidsmiljøloven § 13-3 (2).

Retten mente det var mulig å tenke seg en nedre grense for medlemskap, men overlot den nærmere fastsettelsen til tariffpartene:

«(147) Arbeidsretten er enig i at det er argumenter som kan begrunne en nedre grense. Grensen på 14-timer i dagens HTA er imidlertid for høy, og i strid med forbudet mot diskriminering av arbeidstaker som arbeider deltid, jf. arbeidsmiljøloven § 13-1.

…

(153) Som nevnt ovenfor under avsnitt 16 og 18 har blant annet Fagforbundet fremmet krav om at det skal gjelde en grense på 20 % stilling. Dette tilsier at også arbeidstakersiden er av den oppfatning at det bør være en grense. Arbeidsretten har ikke grunnlag for å foreta en nærmere vurdering på dette punkt. Det må være opp til partene å komme frem til en avklaring med hensyn til om – og i så fall hvilken – grense for medlemskap som skal gjelde, men da slik at det ikke kan stilles krav om minst 14 timer per uke.»

3.6 Minstegrense i private tjenestepensjonsordninger

Kravet til minste arbeidstid og lønn for å kunne omfattes av lov om obligatorisk tjenestepensjon, lov om innskuddspensjon, lov om foretakspensjon og lov om tjenestepensjon (tjenestepensjonsloven) er 20 prosent eller mer av full stilling. Den enkelte pensjonsavtale kan bestemme at også stillinger under 20 prosent skal omfattes av pensjonsordningen. Pensjonene fra de private tjenestepensjonsordningene er utformet slik at det alltid vil komme en pensjon til utbetaling fra ordningene. De samordnes ikke med pensjon fra folketrygden etter samordningsloven.

I lovproposisjonen til foretakspensjonsloven, Ot.prp. nr. 47 (1998–99), gis det følgende begrunnelse for minstegrensen på 20 prosent:

«Etter departementets oppfatning bør samtlige ansatte i utgangspunktet være med i foretakets pensjonsordning. Det er imidlertid ikke hensiktsmessig at enhver arbeidsinnsats i foretaket skal begrunne medlemskap i pensjonsordningen. På den annen side er departementet av den oppfatning at dagens adgang til å kreve 50 prosent stilling for rett til medlemskap innebærer at personer med betydelig tilknytning til foretaket ikke oppnår pensjonsrettigheter. Det er også et spørsmål om gjeldende 50 prosentgrense bør settes lavere, for å sikre at Norge oppfyller sine forpliktelser etter EØS-avtalen. Departementet støtter utvalgets forslag i utkastet § 3-5 første ledd om at arbeidstaker som har 20 prosent stilling skal ha rett til medlemskap i foretakspensjonsordningen. Dette innebærer at en arbeidstaker som arbeider én dag i uken, vil ha rett til medlemskap.

Slik det fremgår støtter departementet også utvalgets forslag til beregning av pensjon for deltidsansatte, jf. § 3-5 annet ledd. Denne beregningen vil gi høyere pensjon enn i dag. Utvalgets forslag må anses som en direkte oppfølging av sosialkomitèens standpunkt om at deltidsarbeidende og lavtlønte burde gis en sterkere tilknytning til tjenestepensjonsordninger. Departementet mener at forslaget også vil føre til større pensjonsmessig likestilling mellom kvinner og menn, siden det i stor grad er kvinner som arbeider deltid og som med dagens regler kan utelukkes fra medlemskap i tjenestepensjonsordninger. Departementet legger vekt på at deltakelse i yrkeslivet skal innebære opptjening av pensjonsrettigheter.»

3.7 Statistikk

Nedenfor følger en oversikt over antall ansatte og årsverk fordelt på stillingstørrelse og stillinger i forskjellige stillingskategorier. Det må tas forbehold om en viss unøyaktighet i tallene, men oversikten gir likevel et bilde av hvor mange som blir berørt av at minstegrensen reduseres i de tre tjenestepensjonsordningene.