10 Kostnadsfordeling

10.1 Gjeldende rett

Det følger av ekomloven § 2-8 første ledd at tilbyder skal tilrettelegge nett og tjeneste slik at lovbestemt tilgang til informasjon om sluttbruker og elektronisk kommunikasjon sikres. Etter dagens kostnadsfordeling belastes ekomtilbyderne for investeringskostnadene for slik tilrettelegging fordi det er tilbyder som selv har behov for dataene til kommunikasjons- og faktureringsformål, og derfor uansett måtte ha dataene tilgjengelig i perioden politiet kan få tilgang.

Det følger av § 2-8 andre ledd at «[t]ilbyders driftskostnader knyttet til oppfyllelse av tilretteleggingsplikten dekkes av staten for de merkostnader som følger av disse tjenestene». Politiet betaler med andre ord for tilbyders driftskostnader ved tilretteleggingen, forutsatt at dette er merkostnader, i tillegg til tilbyders uthentingskostnader ved utlevering av IP-data til politiet. Dette er avtaleregulert mellom politiet og de forskjellige tilbyderne i en rekke enkeltavtaler mellom partene.

10.2 Forslaget i høringsnotatet

I departementenes vurdering av hvilken kostnadsfordelingsmodell som er mest hensiktsmessig, ble hensynet til kriminalitetsbekjempelse og kommunikasjonsvern vektlagt. I tillegg måtte modellen ivareta konkurransen i ekommarkedet og understøtte samfunnsøkonomisk kostnadseffektivitet. Siden forslaget til lagring av IP-adresser først og fremst er begrunnet i kriminalitetsbekjempelse, forventet ikke departementene at tilbyderne skal dekke alle kostnadene.

Kostnadene i forslaget kategoriseres som investeringskostnader, faste driftskostnader og uthentingskostnader. Investeringskostnader forklares som kostnader til anskaffelse og oppgradering av maskinvare og programvare. Faste driftskostnader omfatter drift, vedlikehold, testing, avskriving av investeringer, lisens- og supportkostnader, leiekostnader og tilhørende personellkostnader. Uthentingskostnader omfatter kostnader knyttet til selve uthentingen av data, og inkluderer blant annet personell- og administrasjonskostnaden for behandling av utleveringsbegjæringer. Denne fordelingen legges til grunn i omtalen av de ulike kostnadsfordelingsmodellene nedenfor.

Forslaget i høringsnotatet er til dels basert på tidligere arbeid med kostnadsfordeling mellom ekomtilbydere og politi, blant annet Kostnadsutvalgets utredning «Forslag til kostnadsfordelingsmodell i forbindelse med innføring av datalagringsdirektivet i norsk rett», som ble fremlagt 1. februar 2012.

10.2.1 Alternative fordelingsmodeller

Det er tre ulike utgangspunkt for valg av kostnadsfordelingsmodell. Det ene er at tilbyderne skal dekke kostnadene forbundet med å etterkomme offentligrettslige pålegg. Det andre er at staten må dekke kostnadene knyttet til pålegg som skal ivareta samfunnsmessige hensyn. Det tredje er at kostnadene fordeles mellom tilbyderne og staten. Fordelingen kan gjøres på ulike måter.

En modell der tilbyderne dekker egne kostnader til klargjøring for lagring uten kompensasjon, er i overensstemmelse med utgangspunktet for andre næringer som er pålagt kriminalitetsbekjempende tiltak, for eksempel finansnæringen som blant annet dekker kostnadene for hvitvaskingsregisteret. Dette er også dagens ordning i ekomsektoren når det gjelder investeringskostnadene for tilrettelegging for lovbestemt tilgang til informasjon, jf. ovenfor, fordi tilbyder utelukkende lagrer til egne behov. Det kan imidlertid argumenteres for at kostnadene som følger av lovendringen, forventes å bli større enn dagens kostnader, og det vil medføre uheldige virkninger i markedet dersom tilbyderne skal dekke disse selv. På den andre siden vil en modell hvor staten fullt ut dekker kostnadene, ikke gi tilbyderne insentiv til å velge kostnadseffektive løsninger, og dermed kunne medføre en økt totalkostnad for samfunnet samlet sett. Det er derfor departementenes vurdering at en modell hvor kostnadene fordeles mellom staten og tilbyder, vil være mest hensiktsmessig, både av hensyn til virkninger i markedet og av hensyn til insentiv for valg av kostnadseffektive løsninger. På bakgrunn av dette, og i tråd med tidligere utredninger, har departementene vurdert følgende modeller:

• a. Staten godtgjør tilbyder for uthentingskostnader. Dette innebærer at tilbyder selv må dekke investeringskostnader og faste driftskostnader.

• b. Staten godtgjør tilbyders investeringskostnader og uthentingskostnader. Dette innebærer at tilbyder selv dekker faste driftskostnader.

• c. Staten godtgjør tilbyders faste driftskostnader og uthentingskostnader. Dette innebærer at tilbyder selv dekker egne investeringskostnader.

• d. Investeringskostnader deles mellom staten og tilbyderne i henhold til en fastsatt fordelingsnøkkel. Staten dekker faste driftskostnader og uthentingskostnader.

• e. Investeringskostnader og faste driftskostnader deles mellom staten og tilbyderne i henhold til en fastsatt fordelingsnøkkel. Staten dekker uthentingskostnader.

Fordelingsnøkkelen ble i forslag til bestemmelse i høringen eksemplifisert med at tilbyders merkostnader for investeringer som påløper for å oppfylle lagringsplikten, dekkes av tilbyder med 20 prosent. Tilsvarende eksempel ble også brukt for modell E.

Tabell 10.1 viser en oversikt over hvem som dekker de ulike kostnadskategoriene i de ulike modellene.

Modellene A, B og C er modeller som innebærer kostnadsdeling mellom staten og tilbyderne fordelt etter kategoriene investerings-, drifts- og uthentingskostnader. I modell A dekker staten uthentingskostnadene. I modellene B og C dekker staten i tillegg henholdsvis investeringskostnadene eller de faste driftskostnadene. Modell C ligger nær opptil dagens praktisering av kostnadsfordelingen mellom tilbyderne og politiet.

Modellene D og E skiller seg fra A, B og C ved at én eller flere av kostnadskategoriene deles mellom tilbyder og staten etter en på forhånd fastsatt fordelingsnøkkel. Fordelingsnøkkelen kan enten være fast for alle tilbyderne, eller fastsettes etter vurdering av utvalgte kriterier for den enkelte tilbyder. Det er fordeler og ulemper ved begge varianter, for eksempel knyttet til variasjon i størrelse på tilbyderne, variasjon i eksisterende system hos tilbyderne, administrasjonskostnader ved individuelle tilpasninger osv.

10.2.2 Insentiv og kostnadseffektivitet

I et konkurranseutsatt marked vil tilbyderne søke å minimere enhver kostnad for å opprettholde god lønnsomhet. Tilbyderne vil derfor ha insentiver til å finne kostnadseffektive løsninger når de selv må dekke en kostnad eller en andel av en kostnad.

I modell A må det forventes at tilbyderne vil søke å finne de totalt sett mest kostnadseffektive løsningene for drift og investering. For modellene B og C vil tilbyderne i hovedsak søke løsninger som minimerer henholdsvis de faste driftskostnadene og investeringskostnadene. Modellene gir imidlertid insentiver for tilbyderne til å vri kostnader over på kostnadskategoriene som staten skal dekke.

Insentivene som følge av kostnadsdeling etter kostnadskategori mellom staten og tilbyderne, kan føre til høyere kostnader for tilbyderne og staten samlet sett. Dersom en av modellene B, C eller D skal benyttes, må det for å motvirke slike effekter utformes avtaler som sikrer kostnadseffektivitet samlet sett. Erfaringene fra dagens kostnadsfordelingsmodell tilsier at det er uklarheter knyttet til hvilke kostnader som faller innenfor den enkelte kostnadskategori. Dette kan bidra til den relativt store variasjonen i prisen politiet betaler de ulike tilbyderne for å få utlevert etterspurt IP-data. I tillegg kan noe av prisvariasjonen skyldes at tilbyderne benytter forskjellig utstyr og løsninger. Ulik størrelse på tilbyderne og ulikt antall forespørsler medfører trolig variasjoner i prosesser og rutiner for uthenting av IP-data, noe som igjen resulterer i varierende uthentingskostnader mellom tilbydere.

Dersom en av modellene B, C eller D skal benyttes, bør det derfor vurderes om det bør utdypes hvilke kostnader som inngår i de ulike kategoriene. Dette kan spesifiseres på et detaljeringsnivå som er lettere å forholde seg til både for tilbyderne og for staten. I den grad det skulle være hensiktsmessig, kan dette eventuelt reguleres i forskrift. Det vil være viktig å finne måter å gjøre dette på som ikke er til hinder for at nye tekniske løsninger tas i bruk.

I modellene D og E deles én eller flere av kostnadskategoriene i henhold til en fordelingsnøkkel. I Kostnadsutvalgets utredning vises det til at selv en liten andel av kostnadene tillagt tilbyderne gir dem insentiv til å velge en kostnadseffektiv løsning.

På bakgrunn av at lovforslaget i liten grad gir egenverdi for tilbyderne, kan bruk av fordelingsnøkkel for én eller flere kostnadskategorier fremstå som mer rettferdig overfor tilbyderne sammenlignet med modell A, B og C, samtidig som man ivaretar insentiver for valg av kostnadseffektive løsninger.

Modell D gjenspeiler i størst grad at lagringsordningen først og fremst kommer i stand til bruk for politiet og at kostnadene derfor i hovedsak dekkes av staten, med de uheldige virkningene som er beskrevet ovenfor, knyttet til insentiv for å vri kostnader over på staten. Modell E vil i størst grad gi insentiv for valg av kostnadseffektive løsninger, men samtidig pålegge tilbyderne kostnader som i liten grad har egenverdi for dem selv.

For samtlige kostnader som staten skal dekke, må det etableres en kontrollordning for eksempel i form av en kompetent enhet i staten eller en tredjepart (revisor), som gjennomgår og godkjenner tilbydernes tekniske løsningsforslag og andre kostnader som dekkes. Der hvor kostnadene fordeles etter en fordelingsnøkkel mellom stat og tilbyder, vil det imidlertid være mindre behov for å kontrollere valgt løsning, ettersom tilbyderne selv har insentiver til å velge den mest kostnadseffektive løsningen. Denne fordelen er størst i modell A og E.

10.2.3 Fordelingsvirkninger

Graden av negative virkninger for tilbyderne vil først og fremst avhenge av størrelsen på kostnaden som tilbyderne skal bære. I modell A og C, og i noen grad modell D og E, vil tilbyderne måtte dekke investeringskostnadene. Det vil kunne medføre at nyetablerte tilbydere, samt tilbydere uten tilfredsstillende lagringsløsninger, må foreta investeringer for å innfri kravene ved innføring av lagringsplikten. Dette vil kunne være til hinder for etablering, og det kan i verste fall drive små aktører ut av markedet. I modell A og B, og i noen grad modell E, må tilbyderne dekke faste driftskostnader. Det vil også kunne føre til at kapitalsvake tilbydere må avvikle virksomheten, som følge av økte driftskostnader knyttet til lagringsplikten. Alle modellene vil kunne medføre en viss form for konkurransevridning i ekommarkedet. Dette er ikke ønskelig, men må veies opp mot gevinstene knyttet til kostnadseffektivitet for samfunnet samlet sett.

Det er lagt til grunn at staten må betale for uthenting av IP-data i alle modellene. Dette er begrunnet i at staten bør betale for politiets innhenting av IP-adresser til bruk i politiets arbeid uten at omfanget av dette belastes tilbyderne. Dersom man legger hele eller deler av uthentingskostnadene på tilbyderne, vil det kunne gi uheldige konkurransevridende effekter ved at enkelte tilbydere må bære større kostnader enn andre tilbydere, avhengig av hvor ofte politiet ber om utlevering av IP-data.

Det antas at større tilbydere som kan fordele sine merkostnader over mange kunder, lettere kan bære en lagringsplikt enn små tilbydere med langt færre kunder.

10.2.4 Nærmere om uthentingskostnader

En sentral del av formålet med lovforslaget er å legge til rette for at politiet skal kunne innhente IP-data i de sakene de faglig sett har behov for det i kampen mot alvorlig kriminalitet. Politiet har opplyst at de forventer at antall anmodninger om uthenting av IP-data vil øke betydelig ved innføring av lovforslaget, og det vil derfor være en forutsetning for oppfyllelse av formålet med lovforslaget at politiet kan innhente IP-data i flere saker enn i dag. Departementene forutsetter at politiet begrenser uthentingen av IP-data til det som er nødvendig for politiets arbeid, slik at hensynet til kommunikasjonsvernet ivaretas i enkeltsaker.

Som det fremkommer i kapittel 11 om økonomiske og administrative konsekvenser, er det relativt stor variasjon i prisene hos tilbyderne ved utlevering av IP-data til politiet. Dette kan blant annet indikere at det er betydelig variasjon i hvor kostnadseffektive systemer og prosesser de ulike tilbyderne har. Det er derfor en målsetting for departementene at det blir implementert forenklinger i systemene slik at uthentingskostnadene kan gå ned til et rimelig nivå. Særlig gjelder dette hos de største tilbyderne, som mottar flest uthentingshenvendelser. Automatisering og forenkling kan være aktuelt på to nivåer – for det første på tilbyders hånd for å finne frem den aktuelle informasjonen, og for det andre ved selve utleveringen/overleveringen til politiet (for eksempel en API-lignende ordning). Departementene har gjennom uformelle henvendelser til markedsaktører fått forståelse av at det til en viss grad kan være mulig å forenkle fremskaffelsen av den aktuelle informasjonen i tilbydernes systemer, uten at det vil gå på bekostning av sikkerheten og kvaliteten.

10.3 Høringsinstansenes syn

Ekomtilbyderne og deres organisasjoner mener at staten må dekke merkostnadene som oppstår ved lagring av IP-adresser til bekjempelse av alvorlig kriminalitet, fordi dette utelukkende er til statens formål og ikke gir noen fordeler for ekomtilbyderne. Dersom ekomtilbyderne må velge mellom de hørte modellene, peker de på modell D.

IKT-Norge påpeker at tilbyderne «(..) pålegges plikter som ikke er knyttet til deres egne formål, prioriteringer og ønsker – men som tvert imot står i kontrast til den sentrale forpliktelsen og forventningen som påhviler dem om kommunikasjonsvern. I slike saker er det prinsipielt viktig at det offentlige tar ansvar for og finansierer merutgiftene ved ordningen.» IKT-Norge fremhever videre at markedet er konkurranseutsatt, og at tilbyderne vil ha forskjeller i kostnader ved ordningen, blant annet på grunn av forskjellig innretning av virksomhetene og størrelse/antall sluttbrukere, og at det i motsetning til den gjeldende tilretteleggingsplikten etter ekomloven § 2-8, her er snakk om investeringskostnader som ikke er knyttet til egne behov. IKT-Norge viser også til at allokering av utgiftene til staten kan føre til en modererende effekt på antall utleveringsbegjæringer, og dermed styrke nødvendighetsvurderingen og hensynet til kommunikasjonsvernet i den enkelte sak hvor politi/påtalemyndighet vurderer å begjære utlevering. IKT-Norge mener at en kostnadsdelingsmodell mellom tilbydere og staten for investeringskostnader kan være et fornuftig virkemiddel, dersom en lav andel dekket av tilbyder kan erstatte omfattende oppfølging i form av rapportering og revisjoner. Bredbåndsfylket (Troms) AS og Enivest AS stiller seg i sine høringssvar bak denne uttalelsen.

Abelia viser til at forslaget om lagring av IP-adresser er bistand til løsning av myndighetsoppgaver, og at selskapenes utgifter må dekkes av staten. Innføring av lagringsplikt må ikke få utilsiktede konkurransemessige effekter i ekommarkedet, eller utilsiktede, uheldige og unødvendig fordyrende konsekvenser for næringslivet. Abelia mener videre at ingen av de foreslåtte modellene for kostnadsfordeling er tilstrekkelige, men at modell D er å foretrekke dersom en av de fremlagte modellene må velges. Valg av kostnadsfordelingsmodell bør imidlertid utredes nærmere i dialog med bransjen.

Prinsipielt mener Telenor og Telia at når staten pålegger private aktører utvidede oppgaver av ulik art, bør også staten ta kostnadene både for investering og drift i tilknytning til disse. Telenor mener at ingen av de foreslåtte modellene reflekterer at staten bør bære alle kostnadene. I valg mellom modellene mener Telenor at det kan være aktuelt å diskutere videre alternativ D, under forutsetning av at private aktører ikke pålegges en urimelig byrde. Modell D legger opp til at «Investeringskostnader deles mellom staten og tilbyderne i henhold til en fordelingsnøkkel. Staten dekker faste driftskostnader og uthentingskostnader». Telenor understreker videre at automatisering og forenkling – for eksempel med en API-lignende ordning ved utlevering til politiet – ikke bør pålegges ISPene, selv om Telenor i sitt interne arbeid stiller seg positive til automatisering og forenkling i den grad dette er praktisk gjennomførbart.

Telia fremhever at kostnader for politiets uthentinger bør dekkes av staten, fordi dette kan bidra til å moderere antall utleveringsbegjæringer og dermed styrke nødvendighetsvurderingen i den enkelte sak hvor politi/påtalemyndighet vurderer å begjære opplysninger utlevert. Selskapet viser videre til at dersom staten dekker alle kostnader vil en lagringsplikt heller ikke medføre konkurransevridende effekter i ekommarkedet. Av modellene som er skissert i høringsnotatet fremholder selskapet at modell D sammenfaller best med Telias vurderinger.

Altibox mener det klare utgangspunktet er at utleveringskostnadene bør dekkes av staten, fordi dette kan ha en modererende effekt for antall utlevering av denne type opplysninger. I valget mellom de foreslåtte modellene, er modell D å foretrekke.

GlobalConnect viser til at en plikt til å lagre IP-adresser i 6–12 måneder ikke har noen form for egenverdi for ekomtilbyderne, og mener at staten bør dekke alle investerings-, drifts- og uthentingskostnader. Dette vil også disiplinere de som ber om tilgang, og gi insentiver til at ordningen ikke blir mer omfattende, komplisert og inngripende enn nødvendig. Eventuelle bekymringer for at tilbyderne kan påføre staten ekstra kostnader, kan løses gjennom avtaler, forhåndsgodkjenning eller etterfølgende kontroll. Av de fem skisserte modellene mener GlobalConnect at modell D er den eneste akseptable, men fordelingsnøkkelen bør justeres slik at staten dekker 90 prosent, og ikke kun 80 prosent av de relevante merkostnadene.

Politiet og påtalemyndigheten mener at tilbyderne må dekke merkostnadene ved investeringer- og drift av IP-lagringen, dvs. modell A, med bakgrunn i at kriminalitetsbekjempelse er en del av tilbydernes samfunnsansvar. Det pekes videre på at det er utfordrende å skille mellom investerings- og driftskostnader, og dersom det velges en løsning hvor staten skal dekke annet enn rene uthentingskostnader, bør man gå for en modell der det ikke skilles mellom investerings- og driftskostnader, jf. modell E.

Politidirektoratet (inkludert høringsinnspill fra politidistriktene Sør-Øst, Innlandet, Sør-Vest, Nordland, Øst, Oslo, og Trøndelag, samt fra Kripos, Politihøgskolen og Politiets utlendingsenhet) støtter Kripos’ vurdering om at kostnader knyttet til lagring, herunder investering i og drift av løsninger, må dekkes av tilbyderne selv. Kriminalitetsbekjempelse er et sentralt samfunnsmessig hensyn, og staten bør kunne pålegge næringer tilretteleggingskrav uten kompensasjon, slik som for eksempel finansnæringene er pålagt å dekke kostnadene knyttet til hvitevaskingsregisteret. Politidirektoratet og Kripos mener videre at det er utfordrende å skille mellom investeringskostnader og driftskostnader, for eksempel dersom man inngår leasingavtale istedenfor innkjøp av serverpark. Disse høringsinstansene mener videre at dersom det velges en løsning hvor staten skal dekke annet enn rene uthentingskostnader, bør man gå for modell E, der det ikke skilles mellom investerings- og driftskostnader. Politidirektoratet viser til at det store antall tilbydere tilsier at individuelle refusjonsavtaler vil være ressurskrevende å drifte, og at en fast fordelingsnøkkel derfor er bedre. Kripos peker i sitt innspill på at uthentingskostnader bør begrenses til å gjelde rene kostnader med å hente ut lagrede data og overføre disse til politiet. Valget av kostnadsfordelingsmodell må ikke få konsekvenser for om politiet faktisk velger å innhente data, og lage utfordringer for de innarbeidede ordningene som gjelder for innhenting av trafikkdata og tilrettelegging for kommunikasjonskontroll. Politidirektoratet tiltrer disse vurderingene.

Det nasjonale statsadvokatembetet mener at ekomtilbyderne skal dekke 50 prosent av merkostnadene for investeringer som følge av lovendringen, fordi ekomtilbyderne hvert år omsetter for betydelige beløp. Det vises til at Telenor alene skal utbetale utbytte på 12,4 milliarder kroner til sine aksjonærer i 2020, og det anføres at det er rom for en likedeling av utgiftene, ikke en skjevdeling.

Politiets Fellesforbund mener at tilbyderne må ta utgiftene, og at det vil være prinsipielt feil å overføre kostnadene til politiet, noe som kan føre til en svekket polititjeneste, stikk i strid med intensjonen.

KS er dypt bekymret for at økte kostnader for små, lokale bredbåndsutbyggere som følge av lagringsplikten, kan gå utover god dekning og robusthet i ekominfrastrukturen i alle landets kommuner. KS mener videre at det er viktig å unngå uheldige konkurransevridende effekter i ekommarkedet når merkostnader for den nye lagringsplikten skal fordeles mellom staten og tilbydere. KS er særlig bekymret for at økte kostnader for små, lokale bredbåndsutbyggere som følge av lagringsplikten, kan gå utover god dekning og robusthet i ekominfrastrukturen i alle landets kommuner, og fremhever at lokale bredbåndtilbyderes nettutbygging er viktig i mange kommuner for å sikre at flest mulige innbyggere, bedrifter og offentlige lokasjoner får tilbud om høykapasitetsbredbånd de nærmeste årene. Dersom ikke staten dekker det meste av kostnadene for lagringsplikten, vil merkostnader kunne utgjøre en større kostnads- og konkurranseulempe for små lokale aktører, enn for de store nasjonale bredbåndstilbyderne, som har flere kunder å fordele en merkostnad på. KS påpeker at mange lokale bredbåndsutbyggere har vært viktige «motorer» for regional utvikling og kompetansearbeidsplasser utenfor sentrale strøk de senere årene, og de er bekymret for at dette kan skape utfordringer for det videre digitaliseringsarbeidet i mange kommuner. Staten bør dekke det meste av kostnadene ved etablering og drift av den nye lagringsplikten for IP-adresser, og Modell D vil best understøtte behovet for god dekning og robusthet i ekominfrastrukturen i det videre digitaliseringsarbeidet i kommunal sektor.

10.4 Departementets vurdering

Departementet viser til at formålet med lovendringen er å gi politiet et effektivt verktøy i kampen mot alvorlig kriminalitet, hvor de kan innhente IP-data i de sakene de faglig sett har behov for det. Samtidig er det viktig å ivareta hensynet til kommunikasjonsvern, konkurransen i ekommarkedet og samfunnsøkonomisk kostnadseffektivitet når kostnadene skal fordeles mellom stat og tilbyder. I alle kostnadsfordelingsmodellene i høringsnotatet er det lagt til grunn at staten dekker uthentingskostnadene. Dersom tilbyderne hadde blitt pålagt å dekke alle eller deler av uthentingskostnadene, ville det påført tilbyderne enda større kostnader, avhengig av antall utleveringsbegjæringer fra politiet hos hver enkelt tilbyder, noe de selv ikke kan påvirke. Departementet merker seg at IKT-Norge, Abelia, Telenor, Telia, Altibox, GlobalConnect, Bredbåndsfylket (Troms) AS og Enivest AS, mener at det vil være mer rettferdig at staten dekker alle utgiftene, fordi lagring av IP-adresser er bistand til løsning av myndighetsoppgaver. Departementet er imidlertid opptatt av at en modell der staten dekker alle kostnader, ikke vil gi tilstrekkelige insentiver til kostnadseffektive investeringer. Departementet mener at denne utfordringen ikke kan løses gjennom avtaler, forhåndsgodkjenning eller etterfølgende kontroll slik GlobalConnect fremholder. Bakgrunnen er at prisene fastsettes gjennom forhandlinger mellom tilbyder og leverandør, og det er grunn til å anta at forhandlingene vil påvirkes av om tilbyder selv skal dekke en andel av kostnadene. I et slikt tilfelle legger departementet dessuten til grunn at leverandørene vil gi bedre inngangstilbud dersom det på forhånd er klart at tilbyder har en egeninteresse i kostnadene.

Når det gjelder Abelias innspill om at valg av kostnadsfordelingsmodell bør utredes nærmere i dialog med bransjen, viser departementet til at kostnadsfordeling mellom ekomtilbydere og politi, har vært utredet i Kostnadsutvalgets utredning Forslag til kostnadsfordelingsmodell i forbindelse med innføring av datalagringsdirektivet i norsk rett som ble fremlagt 1. februar 2012. Både Telenor og IKT-Norge deltok i utvalget. Selv om IP-lagring er mindre omfattende enn datalagring, vil en ny utredning ikke nødvendigvis gi så mange flere svar at det ville rettferdiggjøre en ny utredning med en tilhørende utsettelse av lovforslaget. Tilbyderne har dessuten gjennom høringen fått anledning til å inngi sine syn på saken.

Departementet merker seg at alle ekomtilbyderne, IKT-Norge og Abelia fremhever at utgifter som selskapene har som følge av at det innføres lagringsplikt for IP-adresser for bekjempelse av alvorlig kriminalitet, må dekkes av staten, men at disse høringsinstansene foretrekker modell D, dersom de må velge mellom de fremlagte modellene. Dette fordi modell D i størst grad tar hensyn til at lagringsplikten ikke gir fordeler for tilbyder og gjenspeiler at lagringsplikten først og fremst er til nytte for politiet. KS påpeker i sitt høringsinnspill at en modell som pålegger tilbyderne kostnader knyttet til IP-lagring, vil kunne gi konkurranseskadelige effekter i ekommarkedet, både ved å hindre etablering og å drive mindre aktører ut av markedet.

Departementet merker seg at politiet mener kriminalitetsbekjempelse er et sentralt samfunnsmessig hensyn hvor staten bør kunne pålegge næringer tilretteleggingskrav uten kompensasjon, herunder at investerings- og driftskostnader knyttet til lagring, derfor må dekkes av tilbyderne som i modell A. Høringsinstansene fra politisiden viser også til at dette er tilfellet for finansnæringen, som er pålagt å dekke kostnadene knyttet til hvitvaskingsregisteret. Departementet merker seg dette samtidig som det også vises til at aktørene i finansnæringen har fordeler av og egeninteresse i registreringen, fordi de kan holdes strafferettslig ansvarlig for gjennomføring av transaksjoner med midler som kommer fra straffbare handlinger. Departementet har også merket seg at Politiets Fellesforbund i sitt høringsinnspill argumenterer for at dersom politiet påføres merkostnader, kan det føre til en svekket polititjeneste, stikk i strid med intensjonen i lovforslaget.

Departementet er enig i at kriminalitetsbekjempelse er et sentralt samfunnsmessig hensyn hvor staten bør kunne pålegge næringer tilretteleggingskrav, og viser til at dette er tilfellet for finansnæringen som er pålagt å dekke kostnadene knyttet til hvitvaskingsregisteret, selv om situasjonen ikke er direkte sammenlignbar med en ordning for lagring av IP-data. Til tross for at det vil være ulikheter mellom finansnæringen og ekomtilbyderne knyttet til henholdsvis hvitvaskingsregisteret og IP-lagringsplikten, viser departementet til at dette trekker i retning av at næringer i visse tilfeller må kunne pålegges tilretteleggingskrav uten kompensasjon.

Departementet viser også til at enkelte av våre naboland praktiserer lignende ordninger. I både Sverige og Danmark må tilbyderne bære kostnadene ved å innrette sine systemer slik at de kan levere nødvendig informasjon til politiet, altså dekker de selv investerings- og driftskostnadene. Når det gjelder uthentingskostnader, er det i Sverige fastsatt en prisliste, differensiert etter hvilken informasjon politiet ber om og om uthenting skjer innenfor ordinær kontortid. Prisintervallet strekker seg fra 150 til 790 svenske kroner. I Danmark er det inngått avtale med de største selskapene om at de leverer informasjonen som politiet etterspør, inkludert IP-data, mot at de får et fast årlig beløp. Departementet har ikke lykkes med å finne ut eksakt hvor mye av totalbeløpet som kan tilskrives utlevering av IP-data. I Finland er det politiet som betaler for investeringskostnadene og deler av driften, mens tilbyder betaler for personalkostnader ved drift og for uthentingen. Våre naboland har med andre ord forskjellige ordninger, men alle ordningene inneholder kostnadsfordelingsmodeller der merkostnadene ved IP-lagring er delt mellom staten og tilbyder, noe som også gjenspeiles i større eller mindre grad i alle forslag til kostnadsmodeller i dette lovforslaget.

Departementet legger til grunn at modell A i størst grad ivaretar hensynet til samfunnsøkonomisk kostnadseffektivitet, ved at tilbyderne har størst insentiv til å velge kostnadseffektive løsninger når de selv må bære investerings- og driftskostnadene. Behovet for en egen kontrollenhet/ordning for å ettergå kostnader ved valgte løsninger, bortfaller med modell A, til forskjell fra de andre modellene.

Etter en totalvurdering av innspillene som er kommet inn, mener departementet at kostnadsfordelingsmodell A bør velges.