3 Gjeldende rett

3.1 Alminnelig inntektsbeskatning

I likhet med andre selskap hjemmehørende i Norge, betaler vindkraftselskap selskapsskatt på overskudd på 22 pst., beregnet etter ordinære skatteregler. På fradragssiden gjelder de alminnelige reglene med ett unntak. For driftsmidler ervervet fra og med 19. juni 2015 til og med 31. desember 2021 gjelder særskilt gunstige avskrivningsregler for vindkraft, jf. skatteloven § 14-51. Hovedhensikten med bestemmelsen var å gjøre norske avskrivningsregler for vindkraftanlegg likere de svenske. Mens disse driftsmidlene tidligere ble avskrevet i tråd med de ordinære avskrivningsreglene, jf. tabell 3.1, kunne de fra 2015 avskrives lineært over fem år. Reglene ble godkjent som lovlig statsstøtte av ESA 6. juli 2016, med virkning for driftsmidler ervervet frem til og med 31. desember 2021. Det betyr at de særlige avskrivningsreglene kan få betydning frem til og med inntektsåret 2025.

De raske avskrivningene øker verdien av fradraget, målt som nåverdi, og utgjør dermed en fordel for eiere av vindkraftanlegg. Støttebeløpet beregnes som differansen mellom nåverdien av avskrivningene etter ordinært saldosystem og etter de særlige lineære avskrivningene for vindkraft. Støtten anslås å utgjøre i størrelsesorden 1,5 mrd. kroner samlet over perioden.

3.2 Eiendomsskatt

Det er kommunestyret i den enkelte kommune som avgjør om, og i hvilket omfang, det skal skrives ut eiendomsskatt i kommunen, jf. eigedomsskattelova § 2 og § 3. Inntektene fra skatten tilfaller kommunen i sin helhet. Eiendomsskatt kan skrives ut etter syv ulike utskrivningsalternativ, jf. § 3. Det første utskrivningsalternativet er å skrive ut eiendomsskatt på fast eiendom generelt i kommunen. Videre inngår vindkraftverk i en rekke andre utskrivningsalternativ, jf. første ledd bokstav c til f. Eiendomsskattesatsen skal være mellom 1 og 7 promille av takstgrunnlaget, jf. § 11. Grunnlaget fastsettes som hovedregel ved taksering hvert tiende år, jf. § 8 A-3.

Vindkraftverk inngikk tidligere i eiendomsskattekategorien «verk og bruk». Denne kategorien opphørte ved lov av 19. desember 2017 nr. 118 om endring av eigedomsskattelova. Det ble innført en overgangsordning hvor kategorien ble vedtatt utfaset fra og med skatteåret 2019 til og med skatteåret 2024. Etter endringen skal produksjonsutstyr og produksjonsinstallasjoner ikke lenger inngå i grunnlaget for eiendomsskatt på næringseiendom. For visse typer anlegg gjelder særskilte regler. Dette gjelder blant annet vindkraftanlegg. Slike anlegg har beholdt de gamle reglene, jf. eigedomsskattelova § 8 A-2. Av bestemmelsen følger det at vindkraftverk skal verdsettes til teknisk verdi. Teknisk verdi skal tilsvare gjenanskaffelseskostnaden etter fradrag for slit, elde og eventuell utidsmessighet. Eigedomsskattelova § 8 A-2 åpner også for at vindkraftverk verdsettes etter avkastningsverdi når denne verdsettelsesmetoden best reflekterer verdien. For eiendomsskatt på vannkraftanlegg vises det til nærmere omtale i punkt. 3.5.

3.3 Avgift på landbasert vindkraft (produksjonsavgift)

Avgiften på landbasert vindkraft ble vedtatt i forbindelse med statsbudsjettet for 2022, og trådte i kraft 1. juli 2022 med en avgiftssats på 1 øre/kWh.

For 2023 betales avgiften med 2 øre/kWh elektrisk kraft produsert i landbaserte vindkraftanlegg som er konsesjonspliktige etter energiloven § 3-1. Avgiften skal betales av innehaver av konsesjon (konsesjonær) for vindkraftanlegget. Fra 1. januar 2023 er skattleggingsperioden endret fra årstermin til månedstermin.

Avgiften er utformet som en ordinær særavgift til statskassen, som Stortinget årlig vedtar etter Grunnloven § 75 bokstav a, men det er forutsatt at inntektene skal fordeles til vertskommunene gjennom bevilgninger over statsbudsjettet, jf. Prop. 1 LS (2021–2022) Skatter, avgifter og toll 2022 punkt 7.2.5. Inntektene fra produksjonsavgiften tilbakeføres til vertskommunene året etter avgiftsåret gjennom utbetaling fra Norges vassdrags- og energidirektorat, se omtale i Prop. 1 S (2023–2024) for Olje- og energidepartementet under kap. 1820, post 62.

3.4 Avgift på kraftproduksjon (høyprisbidrag)

Ved behandlingen av budsjettet for 2023 ble det innført et høyprisbidrag på vann- og vindkraft, jf. Prop. 1 LS (2022–2023) punkt 5.2.2 og Prop. 1 S Tillegg 2 (2022–2023) punkt 2.4. Høyprisbidraget er utformet som en særavgift til statskassen. Registreringspliktige for avgiften er eiere og leietakere av avgiftspliktige vannkraftverk eller vindkraftverk, samt deltakere i produksjonsfellesskap som ikke er egne skattesubjekter etter skatteloven § 2-2 annet ledd. Formålet med høyprisbidraget er å omfordele mer av de ekstraordinært høye inntektene fra kraftproduksjon. Høyprisbidraget beregnes med 23 pst. av oppnådd gjennomsnittspris på kraft per måned som overstiger 70 øre/kWh.

Høyprisbidraget kommer ikke til fradrag i alminnelig inntekt. Det kommer heller ikke til fradrag i grunnlaget for grunnrenteskatt eller eiendomsskatt for vind- og vannkraft. Høyprisbidraget gjelder fra 1. januar 2023 for vindkraftanlegg, og omfatter produksjon av kraft i konsesjonspliktige vindkraftanlegg. I Prop. 1 S Tillegg 2 (2022–2023) informerte departementet om at det legges til grunn at høyprisbidraget skal avvikles senest innen utgangen av 2024, og det ble gjort enkelte klargjøringer og justeringer.

Regjeringen foreslår å avvikle høyprisbidraget med virkning fra og med 1. oktober 2023, se omtale i Prop. 1 LS (2023–2024) skatter og avgifter 2024 punkt 7.6.

3.5 Skattlegging av vannkraftverk

Ved utformingen av en grunnrenteskatt på landbasert vindkraft er det naturlig å se hen til de eksisterende grunnrenteskattene. Skattleggingen av vannkraftverk er særlig relevant. Den har, i likhet med forslaget om grunnrenteskatt på landbasert vindkraft, som formål å særbeskatte kraftproduksjon. Hos enkelte aktører er kraftproduksjon basert på vann- og vindkraft til dels integrert. Noen eiere av vindkraftverk vil derfor allerede ha erfaring med denne skattemodellen. I dette punktet redegjøres det for hovedtrekkene i grunnrenteskatten på vannkraft, slik de følger av skatteloven kapittel 18 og tilhørende forskrift.

Siden kraftskattereformen i 1997 har vannkraftverk vært underlagt grunnrenteskatt i tillegg til alminnelig selskapsskatt. Reformen bygget på Rødseth-utvalget (NOU 1992: 34). Utvalget pekte på vannkraft som en nasjonal, stedbunden ressurs og foreslo en grunnrenteskatt på kraftproduksjonen.

Grunnrenteskatten beregnes per vannkraftverk. Etter dagens regelverk beregnes det grunnrenteskatt til staten med en effektiv sats på 45 pst. for all kraftproduksjon fra kraftverk med påstemplet merkeytelse på 10 000 kVA eller mer. Det fastsettes ikke grunnrenteskatt av produksjon i kraftverk med generatorer som i inntektsåret har en samlet påstemplet merkeytelse under 10 000 kVA (nedre grense).

Kraftverkets inntekter fastsettes med utgangspunkt i spotmarkedsprisen, som er en markedsbasert normpris. Spotmarkedsprisen beregnes per time for det enkelte kraftverks faktiske produksjon i de tilhørende tidsavsnittene gjennom inntektsåret. Spotmarkedsprisen reflekterer den løpende markedsverdien av kraften, det vil si hva den alternativt kunne ha vært solgt for i markedet. Fra hovedregelen er det gjort enkelte unntak:

• Kraft som forbrukes i den skattepliktiges produksjonsvirksomhet, verdsettes til det volumveide gjennomsnittet av prisen på kraft levert i henhold til den skattepliktiges egne langsiktige kjøpskontrakter med uavhengig part.

• Konsesjonskraft verdsettes til oppnådd pris.

• Langsiktige kontrakter inngått mellom uavhengige parter før 1996, verdsettes til kontraktsprisen.

• Kontrakter inngått etter 1. januar 1996 på stortingsbestemte vilkår med varighet på syv år eller mer, verdsettes til kontraktsprisen.

• Kontrakter inngått fra og med 1996 med uavhengig kjøper og med samlet leveranse på minst 150 GWh og med varighet på syv år eller mer, hvor kraften skal brukes i kjøpers industrielle virksomhet, verdsettes til kontraktsprisen.

• Kraft levert i henhold til leieavtale på 15 år eller mer mellom uavhengige parter, hvor kraften brukes i produksjonsvirksomhet eid av leietaker, verdsettes til kontraktspris.

• Kraft som leveres til en strømleverandør i henhold til langsiktig fastpriskontrakt, og som leveres videre i henhold til standard fastprisavtaler i sluttbrukermarkedet, verdsettes til kontraktsprisen. Unntaket er midlertidig og gjelder for fastprisavtaler inngått innen utgangen av 2024.

I Prop. 1 LS (2023–2024) er det foreslått å utvide kontraktsunntaket i grunnrenteskatten for vannkraft for kraftintensiv industri. Det gjeldende kontraktsunntaket omfatter industrikraftavtaler på sju år eller lengre. Det foreslås at kontraktsunntaket fra 2024 skal gjelde for avtaler med varighet på ned til tre år. Forslaget forutsetter en lovendring i skatteloven § 18-3.

Inntekter fra realisasjon av driftsmiddel, driftsstøtte til produksjon av ny vannkraft, og inntekter fra salg av elsertifikater og opprinnelsesgarantier, er inkludert i grunnrenteskattepliktig inntekt, jf. skatteloven § 18-3 annet ledd bokstav b-e.

For grunnrenteskatten angir skatteloven § 18-3 tredje ledd bokstav a at det gis fradrag for kostnader som har eller vil få sammenheng med produksjonen ved kraftverket. Fradragsberettigede kostnader ved beregning av grunnrenteskatt skiller seg fra fradragsberettigede kostnader i alminnelig inntekt, hvor det generelt gis fradrag for kostnader som er pådratt for å erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktig inntekt, jf. skatteloven § 6-1 første ledd. Etter skatteloven § 18-3 tredje ledd bokstav a nr. 1 gis det i grunnrenteinntekten fradrag for driftsutgifter som regulært følger av kraftproduksjonen, som lønn og personalkostnader, vedlikehold, forsikring, administrasjon, erstatninger til grunneiere, pumping, tap ved realisasjon av driftsmidler og andre produksjonskostnader. Det gis ikke fradrag for salgs-, overførings- eller finanskostnader. Videre følger det av § 18-3 tredje ledd bokstav a nr. 2 og 3 at det gis fradrag for konsesjonsavgift, eiendomsskatt og investeringer som er knyttet til kraftproduksjonen.

Før 2021 var grunnrenteskatten på vannkraft utformet som en skatt med periodiserte fradrag, hvor investeringen kom til fradrag over driftsmiddelets levetid gjennom avskrivninger og med tillegg av en friinntekt. Friinntekten kompenserer for ulempen ved å måtte aktivere og avskrive investeringen over tid, fremfor å kunne utgiftsføre investeringskostnaden direkte. Fra og med 2021 ble grunnrenteskatten lagt om til en kontantstrømskatt for nye investeringer, med umiddelbar utgiftsføring av investeringskostnader. Endringen medfører et tosporet system i grunnrenteskatten. Det innebærer at investeringer foretatt før 1. januar 2021 skal aktiveres med påfølgende rett til fradrag for avskrivninger og friinntekt. Friinntektsrenten er fastsatt til en risikofri rente, korrigert til renten etter skatt på alminnelig inntekt. For inntektsåret 2022 er rentesatsen for friinntekt satt til 1,7 pst. Investeringer foretatt etter 1. januar 2021 kan utgiftsføres umiddelbart.

Fra 2007 ble det innført samordningsregler ved negativ grunnrenteinntekt både mellom kraftverk og innad i konsern, og en ordning med årlig utbetaling av skatteverdien av eventuell negativ grunnrenteinntekt.

Vannkraftverk kan realiseres uten skattlegging når driftsmidlene overføres samlet. Overtaker må videreføre de skattemessige verdiene og ervervstidspunktene for eiendeler, rettigheter og forpliktelser som overføres. Også fremført negativ grunnrenteinntekt og fremført naturressursskatt og produksjonsavgift videreføres i det overtakende selskapet.

Sammen med innføringen av grunnrenteskatt, ble det i kraftskattereformen i 1997 innført en naturressursskatt. Naturressursskatten er en avgift på kraft produsert i vannkraftverk med påstemplet merkeytelse på 10 000 kVA eller mer, sammenfallende med nedre grense i grunnrenteskatten. Den kan trekkes fra krone mot krone i utlignet selskapsskatt. Naturressursskatten går til kommunen og fylkeskommunen som er tilordnet kraftanleggsformuen. Den beregnes på grunnlag av 1/7 av kraftverkets samlede produksjon av elektrisk kraft for inntektsåret og de seks foregående årene. Dersom naturressursskatten overstiger fastsatt inntektsskatt til staten for inntektsåret, kan det overskytende fremføres til fradrag senere år med en rente som Finansdepartementet fastsetter i forskrift. Inntektene fra naturressursskatten inngår i inntektsutjevningssystemet.

Etter eigedomsskattelova kan kommunestyret velge å skrive ut eiendomsskatt på vannkraftanlegg i kommunen. Eiendomsskatt for kraftanlegg baseres på verdien som anlegget settes til ved fastsettingen av formues- og inntektsskatt året før skatteåret, jf. eigedomsskattelova § 8 B-1. Verdsettelsen utføres etter reglene i skatteloven § 18-5. Utgangspunktet for verdsettelsen er antatt salgsverdi per 1. januar i fastsettingsåret, beregnet ut fra en nåverdiberegning ved taksering av fremtidige inntekter og utgifter over ubegrenset tid. Brutto salgsinntekter settes i utgangspunktet til gjennomsnittet av summen av hver av de siste fem årenes spotmarkedspriser pr. time multiplisert med faktisk produksjon ved kraftverket. Salgsinntekter fra konsesjonskraft fastsettes etter faktisk oppnådde priser. Tilsvarende beregnes fradrag for driftskostnader, konsesjonsavgift og eiendomsskatt til gjennomsnittet av summen for hver av de siste fem årenes kostnader. Det gis fradrag for pliktig skatt på grunnrenteinntekt. I tillegg gis fradrag for nåverdien av fremtidige kostnader til utskifting av driftsmidler. For kraftanlegg med påstemplet merkeytelse under 10 000 kVA beregnes formuen til skattemessig verdi per 1. januar i skattefastsettingsåret. I tillegg er det minimums- og maksimumsregler som setter et gulv og et tak for eiendomsskattegrunnlaget for vannkraftanlegg, jf. eigedomsskattelova § 8 B-1 fjerde ledd.

Vannkraftverk må svare konsesjonsavgift, samt avstå såkalt konsesjonskraft til kommunen (eventuelt også fylkeskommunen) til en pris som tilsvarer selvkost.

Inntekter fra grunnrenteskatten går til staten. Vertskommuner for vannkraft får sin andel av inntektene fra næringen gjennom eiendomsskatt, naturressursskatt, konsesjonsavgift og konsesjonskraft.

3.6 Regler for motvirkning av overskuddsflytting

Overskuddsflytting til land med lavere beskatning enn Norge er en aktuell problemstilling for flere næringer, også for vindkraftnæringen, jf. omtale i punkt 2.4. Norge deltar aktivt i det internasjonale arbeidet mot overskuddsflytting, blant annet gjennom OECDs arbeid mot uthuling av skattegrunnlag og overskuddsflytting (BEPS) og oppfølgningen av dette.

Typisk skjer overskuddsflytting gjennom for eksempel gjeldsforskyvning og skattemotivert prising av interne transaksjoner. Aktuelle regler for å motvirke slik overskuddsflytting er blant annet rentebegrensningsregelen i skatteloven § 6-41, regler om prising av varer og tjenester mellom selskap i interessefellesskap i skatteloven § 13-1 og skatteloven § 10-80 om kildeskatt på renter. Disse omtales i korte trekk her.

Skatteloven § 6-41 har regler om begrensning av rentefradrag i konsern og mellom nærstående parter. Reglene innebærer at det ikke gis fradrag for rentekostnader som overstiger 25 pst. av en beregnet fradragsramme (EBITDA). Renteinntekter vil være skattepliktig for kreditor selv om debitor kan ha begrenset fradragsrett. Rentebegrensningsregelen kommer bare til anvendelse hvis netto rentekostnader overstiger et nærmere fastsatt terskelbeløp. Størrelsen på terskelbeløpene beror på om selskapet er i eller utenfor konsern.

Skatteloven § 13-1 gir hjemmel for å fastsette skattyters inntekt ved skjønn hvis skattyters «formue eller inntekt er redusert på grunn av direkte eller indirekte interessefellesskap». Dersom det foreligger en slik inntektsreduksjon, fastsettes inntekten «som om interessefellesskapet ikke hadde foreligget». Bestemmelsen gir uttrykk for «armlengdeprinsippet». Et typisk tilfelle av inntektsreduksjon som kan rammes av skatteloven § 13-1 er såkalt tynn kapitalisering. Dersom for eksempel et norsk datterselskap krever større fradrag for renter på lån fra utenlandsk morselskap enn det har økonomisk evne til å betjene, vil det innebære en inntektsreduksjon. Det høye rentefradraget kan skyldes at lånet er svært høyt sammenlignet med selskapets egenkapital (tynn kapitalisering).

Rentebetalinger til nærstående kreditor i lavskatteland omfattes også av bestemmelsen i skatteloven § 10-80 om kildeskatt på renter. Bestemmelsen utfyller regelen i skatteloven § 13-1 for rentebetalinger til selskap hjemmehørende i lavskatteland, og har til formål å motvirke overskuddsflytting, jf. Prop. 1 LS (2020–2021) punkt 6.1.