7 Nærmere om innholdet i utkastet til forordning (EU) om koronasertifikat

For at forordningen om koronasertifikater skal bli folkerettslig bindende for Norge, må den innlemmes i EØS-avtalen ved beslutning i EØS-komiteen. Forordningen er ikke ferdig forhandlet og skal etter planen vedtas og tre i kraft i EU i løpet av juni 2021. Utkastet til forordning inneholder en fortale og 15 artikler. Fremstillingen nedenfor tar utgangspunkt i Kommisjonens forslag og omtaler sentrale endringer fra forhandlingene mellom medlemslandene, Europaparlamentet og Kommisjonen der disse er offentlig kjent.

Artikkel 1 slår fast at forordningen lager et rammeverk for utstedelse, verifikasjon og aksept av interoperable sertifikater for covid-19 vaksinasjon, testing og friskmelding, for å legge til rette for fri bevegelse for sertifikatinnehaverne under pandemien. Det er offentlig kjent at Europarlamentet ønsker å endre navnet fra Digitale grønne sertifikater til EU covid-19-sertifikater. Det er ingen krav i forordningen til hvordan utformingen skal være i selve sertifikatet og EØS-EFTA-landenes særegne posisjon vil søkes reflektert på egnet måte på teknisk nivå, der det er behov for dette.

Artikkel 2 omfatter definisjoner av viktige begreper i forordningen. En viktig endring som er kjent fra forhandlingene er at personkretsen for de som har rett på sertifikatet ikke lenger bare omfatter unionsborgere, men alle personer.

Artikkel 3 slår fast at sertifikatet gjelder for vaksinasjon, testing og friskmelding, og viser til medlemslandenes krav om å utstede slike sertifikater både digitalt og i papirversjon. Kommisjonen vil vurdere om sertifikater fra tredjeland kan vurderes som ekvivalente med EUs koronasertifikater i de tilfeller der EU og medlemslandene har en avtale om fri bevegelse med det aktuelle landet. I slike tilfeller vil Kommisjonen utarbeide gjennomføringsrettsakter. Det anses ikke nødvendig med en tilpasningstekst for EØS-EFTA-landene på dette punktet.

Artikkel 4 slår fast at Kommisjonen og medlemslandene skal opprette et rammeverk for digital infrastruktur som skal sikre utstedelse og verifikasjon av sertifikatene.

Artikkel 5 beskriver sertifikater basert på vaksinering og hva slags informasjon sertifikatet skal inneholde.

Artikkel 6 beskriver sertifikater basert på testing og hva slags informasjon sertifikatet skal inneholde.

Artikkel 7 beskriver sertifikater basert på friskmelding fra gjennomgått koronasykdom og hva slags informasjon sertifikatet skal inneholde.

Artikkel 8 beskriver de tekniske spesifikasjonene til sertifikatet.

Artikkel 9 beskriver personvernhensyn i sertifikatene.

Artikkel 10 beskriver en notifiseringsprosedyre der medlemslandene skal notifisere de andre medlemslandene og Kommisjonen om eventuelle reiserestriksjoner, som pålegg om karantene ved innreise. Det er offentlig kjent at dette punktet er til diskusjon mellom medlemslandene og Europaparlamentet. Europaparlamentet ønsker i sterkere grad at sertifikatet skal gi rettigheter som fritak fra karantene, mens medlemslandene ønsker at dette må være opp til hvert enkelt land å bestemme. Informasjonsdeling om innreiserestriksjoner skjer blant annet via en offentlig tilgjengelig webportal kalt Re-open EU, som ivaretar protokoll 1 om topilar-hensynet i EØS-avtalen. Slik artikkelen ser ut nå vurderes det ikke nødvendig med tilpasningstekst.

Artikkel 11-13 gir Kommisjonen mulighet til å utstede delegerte rettsakter og oppretter en komité for å bistå Kommisjonen. Slike rettsakter må tas inn i EØS-avtalen på vanlig måte og EØS-EFTA-landenes mulighet til å delta i komiteen ivaretas av EØS-avtalens generelle bestemmelser.

Artikkel 14 angir rapporteringskrav for Kommisjonen ett år etter at WHO har erklært pandemien for over.

Artikkel 15 angir ikrafttredelse og varighet av forordningen. Det er offentlig kjent at både Europaparlamentet og medlemslandene ønsker en varighet på 12 måneder for rettsakten.

Utkastet til forordning er inntatt i sin helhet som vedlegg til denne proposisjonen.