3 Landbrukseiendommer i dødsbo

3.1 Bakgrunn

Når eieren av en landbrukseiendom dør, vil landbrukseiendommen automatisk inngå i dødsboet. Et dødsbo skal bestå bare midlertidig. Så snart den avdødes forpliktelser er gjort opp og boets netto er overført til arvingene, vil dødsboet opphøre. De fleste dødsbo blir gjort opp innen rimelig tid, men et mindre antall bo forblir uoppgjort over lang tid. Dette kan være uheldig – ikke minst der det inngår en landbrukseiendom i dødsboet. Driften av eiendommen kan lide under fraværet av en aktiv eier. I tillegg kan driften av omliggende eiendommer påvirkes negativt av at en eiendom blir værende i et dødsbo over tid. De omliggende eiendommene kan for eksempel ha behov for samtykke til utvikling av eller deltakelse i felles prosjekter i området. Ligger eiendommen i et dødsbo, kan det være vanskelig å vite hvem man skal henvende seg til, det kan være problematisk for arvingene å bli enige om mulige tiltak, og arvingene kan ha ulike interesser i driften mv. Slike ulemper forverres om eiendommen forblir i dødsboet i lang tid. Dødsfall blant arvingene kan også bety at det oppstår flere dødsbo på eiersiden.

Særlig i enkelte fylker har det vært et problem at landbrukseiendommer forblir i dødsbo og ikke skiftes. Det vises her til vedlegg 1 til proposisjonen, som er utarbeidet av Landbruks- og matdepartementet, og som viser statistikken over landbrukseiendommer i dødsbo.

3.2 Gjeldende rett

Gjeldende skiftelov inneholder flere bestemmelser som har til formål å sikre betryggende ordninger for skifte av dødsbo og for å sikre tilstrekkelig fremdrift i private skifter av dødsbo. Arvingene kan innen en frist på tre år også få bistand til å gjennomføre skiftet ved å kreve at boet skiftes offentlig. Loven inneholder i tillegg regler om en egen skifteprosess for å sikre en tilpasset og effektiv tvisteløsning dersom det oppstår tvister mellom arvingene underveis i skiftet.

Den nye arveloven trer i kraft 1. januar 2021. I tillegg til å videreføre de sentrale elementene i gjeldende skiftelov har den nye loven flere bestemmelser som skal sikre en trygg, effektiv og tilpasset prosess for skifte av dødsboet fra dødsfallet og frem til et ferdig oppgjort dødsbo. Det er imidlertid ikke fastsatt noen tidsfrist for når et skifte må være gjennomført. Det er antatt at en absolutt frist i enkelte tilfeller kan gi uheldige resultater i lys av Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6 og retten til en rettferdig rettergang.

For privat skifte er arvingenes oppgaver underveis i skiftet tydeliggjort i § 119. Det er i bestemmelsen blant annet uttrykkelig fastslått at boet «skal» skiftes «innen rimelig tid». Av § 119 bokstav i fremgår det at arvingene «skal» avklare om de ønsker å overta eiendeler på skiftet, eller om eiendelene skal selges. For offentlig skifte er det i den nye loven regulert en ordning med forberedende rettsmøte, jf. § 131, og bostyreren er gitt et uttrykkelig ansvar for at skiftet gjennomføres «uten unødig opphold og uten unødige omkostninger», jf. § 150 første ledd tredje punktum. Disse reglene vil medvirke til fremdrift og et ryddig skifteoppgjør uansett hvilken type aktiva som inngår i boet. I tillegg er det i § 90 femte ledd fastsatt en egen meldeplikt for retten når det inngår en landbrukseiendom i boet. Etter denne bestemmelsen skal retten melde fra til landbruksmyndighetene i den kommunen eiendommen ligger, om hvem som er arvinger i boet. Formålet med bestemmelsen er å legge til rette for landbruksmyndighetenes arbeid med å følge opp bruk som ligger i dødsbo. Det fremgår av merknaden til bestemmelsen på side 318 i Prop. 107 L (2017–2018) at det ved vurderingen av hvilke eiendommer meldeplikten gjelder for, er naturlig å ta utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås definisjon av landbrukseiendom, det vil si eiendommer som har over fem dekar dyrket jord eller 25 dekar produktiv skog.

I høringsnotatet ble konsesjonslovens regler om boplikt beskrevet slik:

«I konsesjonsloven § 5 første ledd er det fastsatt konsesjonsfrihet for nær slekt og odelsberettigede. Konsesjonsfriheten er betinget av at den nye eieren selv bosetter seg på eiendommen innen et år og bor der i minst fem år (lovbestemt personlig boplikt), jf. konsesjonsloven § 5 annet ledd. Den lovbestemte boplikten gjelder erverv av bebygd eiendom som har mer enn 35 dekar fulldyrka og overflatedyrka jord eller mer enn 500 dekar produktiv skog. Som bebygd eiendom regnes eiendom med bebyggelse som er eller har vært brukt som helårsbolig. Boplikten gjelder også hvor det er gitt tillatelse til oppføring av bebyggelse som tar sikte på boligformål, men hvor bebyggelsen ikke er tatt i bruk som helårsbolig, eller hvor bebyggelse er under oppføring.

Konsesjonsplikt og lovbestemt boplikt forutsetter at det foreligger et «erverv» av fast eiendom, jf. konsesjonsloven § 2. Det er den som erverver konsesjonspliktig eiendom som skal oppfylle bl.a. den personlige boplikten. Begrepet «erverv» omfatter alle former for eiendomsovergang, herunder kjøp, arv, skifte, gave, makeskifte, tvangssalg, ekspropriasjon m.m. Også gjenlevende ektefelle som overtar eiendom etter en avdød ektefelle ved uskifte, anses å ha ervervet eiendommen i konsesjonslovens forstand.

Når en eiendom som oppfyller vilkårene for lovbestemt boplikt etter § 5 annet ledd inngår i et dødsbo som enda ikke er skiftet, oppstår det ingen lovbestemt boplikt. Bakgrunnen er at fram til boet er skiftet og uavhengig av om boet skiftes offentlig eller privat, skjer det normalt ikke et erverv i henhold til konsesjonslovens regler. Er dødsboet overtatt til privat skifte og fristen på tre år for å kreve offentlig skifte er ute etter gjeldende skiftelov § 85 og ny arvelov § 130 annet ledd, kan imidlertid eiendommen etter omstendighetene ha gått over fra å ligge i et dødsbo til å være ervervet av arvingene i et tingsrettslig sameie. Lovgivningen inneholder imidlertid ingen klare regler om hva som skal til for at det i slike tilfeller har skjedd en eiendomsovergang som utløser boplikt. Situasjonen er omtalt som følger i rundskriv M3/2017 Konsesjon priskontroll og boplikt, punkt 7.5:

«Ved arveovergang må fristen [for å bosette seg] regnes fra det tidspunkt det er klart hvem av arvingene det er som skal overta eiendommen. I slike tilfeller kan en som regel holde seg til tidspunktet for avslutning av skiftet. Departementet har, i de tilfeller det drøyer med å få avsluttet skifte, antatt at når fristen for å kreve offentlig skifte er gått ut 3 år etter arvelaterens død, må det som hovedregel legges til grunn at det har oppstått et tingsrettslig sameie i eiendommen mellom arvingene og dermed et erverv som utløser boplikt. Fristen skal i tilfelle regnes fra det tidspunkt sameiet har oppstått. Er det fastsatt i testament hvem som skal overta eiendommen, må fristen regnes fra tidspunktet for arvelaters død.»

Ved vesentlig brudd på boplikten kan landbruksmyndighetene med hjemmel i konsesjonsloven § 19 kreve at eiendommen blir solgt videre til ny eier. Myndighetene kan som et alternativ etter § 16 fastsette tvangsmulkt.»

Bo- og driveplikten etter odelslova ble beskrevet slik:

«Det følger av odelsloven § 28 at manglende oppfyllelse av den lovbestemte boplikten etter konsesjonsloven eller driveplikten etter jordloven kan gi andre med dårligere odelsprioritet rett til å løse eiendommen på odel. Et slikt løsningskrav forutsetter etter odelsloven § 40 tinglyst hjemmelsoverføring fra dødsboet til en ny eier med odelsrett. Løsningskravet må i henhold til odelsloven § 28 settes fram innen fem år etter overtakelsen. Reglene om bo- og driveplikt gjelder tilsvarende når en åsetesarving overtar eiendommen på skifte, se odelsloven § 51.»

3.3 Svensk rett

I Sverige synes man å ha hatt gode erfaringer med å sette en frist for når arvingene må ha sørget for at en landbrukseiendom i dødsboet er overført til en ny eier. I høringsnotatet 23. juni 2020 ble dette omtalt slik:

«Den svenske Ärvdabalken 1958:637 kapittel 18 § 7 inneholder en plikt for dødsbodeleiere som har overtatt en landbrukseiendom til å avvikle eierforholdet til landbrukseiendommer innen fire år etter utgangen av det kalenderåret dødsfallet inntrådte. Uttrykket dødsbodeleiere omfatter gjenlevende ektefelle eller samboer, arvinger og testamentsarvinger. Det følger av kapittel 18 § 1 a at henvendelser som gjelder landbrukseiendom kan rettes mot en av dødsbodeleierne. De landbrukseiendommene plikten gjelder for må være taksert som landbruksenheter i skattesammenheng.

Länstyrelsen har etter förordning (2017:868) § 4 nr. 1 som oppgave å føre tilsyn med at eierforholdet avvikles, og kan etter reglene i Ärvdabalken pålegge dødsbodeleierne å gjennomføre overføringen. Blir eiendomsforholdet ikke avviklet innen tiden, kan Länstyrelsen med hjemmel i Ärvdabalken kapittel 18 § 7 annet ledd, kreve at en domstol fastsetter bot/tvangsgebyr som kan bidra til at boet ikke lenger sitter med eiendommen. Länstyrelsen kan også gi utsettelse med avviklingen hvis det foreligger særlige grunner for det. Länstyrelsens pålegg og avgjørelse om utsettelse kan angripes ved søksmål til den alminnelige forvaltningsdomstolen.

Rent praktisk gjennomføres Länstyrelsens kontroll ved at skattemyndighetene årlig over-sender en digital liste over landbrukseiendommer som har blitt liggende i dødsbo i det foregående året. Länstyrelsen foretar seg ikke noe med listen før det er gått to år. Da tas listen fram, og styrelsen ser om noe har skjedd med dødsboene. Länstyrelsen sender ut brev til dødsbodeleiere hvor eiendommen ikke er overført til ny eier, og påpeker at eierforholdet må avvikles i løpet av to år. Når det har gått fire år, sjekkes listen igjen. Der det fortsatt er en landbrukseiendom i dødsboet, fastsettes det en frist på to måneder for å overføre til ny eier. Arvingene kan søke om å få fristen forlenget.»

3.4 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet 23. juni 2020 ble det foreslått en frist for hvor lenge en landbrukseiendom kan bli værende i et dødsbo. Det ble foreslått en regel om at landbrukseiendommen må være overført til en ny eier innen fem år fra arvefallet.

Det ble i høringsnotatet drøftet hvilke landbrukseiendommer som bør omfattes av en slik regel. Det ble vist til at meldeplikten etter § 90 femte ledd i den nye arveloven retter seg mot eiendommer med minst fem dekar jordbruksareal eller minst 25 dekar produktiv skog. Det ble lagt til grunn at en regel som setter en frist for å overføre landbrukseiendommen til en ny eier, bør gjelde de samme eiendommene. Det ble ansett som ønskelig at reglene om meldeplikt og en eventuell ny fristbestemmelse korresponderer med hverandre.

Hensynet til omliggende eiendommer kan likevel tilsi en regulering også av større eiendommer uten produktive arealer. Også slike eiendommer kan for eksempel være til hinder for at det kan gjennomføres forskjellige typer fellestiltak, for eksempel veiutbygging. Hensynet til tjenlig drift av omliggende eiendommer kan med andre ord tilsi at også utmarkseiendommene over 1 000 dekar bør omfattes av en fristregel. I høringsnotatet ble det vist til at det i 2010 var ca. 5 413 slike eiendommer. Det ble på den bakgrunn reist spørsmål om en fristregel bør gjelde også for utmarkseiendommer uten produktive arealer. Departementet antok imidlertid at det i praksis kan bli utfordrende for tingrettene å finne ut av om eiendommen er en utmarkseiendom som faller inn under karakteristikken landbrukseiendom, eller ikke.

I høringsnotatet ble det også drøftet hva plikten til å sørge for at landbrukseiendommen blir overført til en ny eier, bør bestå i. Utgangspunktet var et ønske om ikke å gripe mer inn i de privatrettslige forholdene enn nødvendig. Om dette heter det i høringsnotatet:

«Departementet mener på dette grunnlaget at det vil være å gå unødvendig langt hvis boet pålegges en plikt til å gjennomføre skiftet slik skiftelovutvalget foreslo i NOU 2007: 16. Se omtale av skiftelovutvalgets forslag i punkt 2.2. Etter departementets syn er det tilstrekkelig at boet pålegges en plikt til å overdra landbrukseiendommen til ny eier […].»

Videre ble følgende presisert:

«Ny eier kan være en eller flere arvinger i boet, eller en utenforstående. Ny eier i denne sammenheng kan også være en ektefelle eller samboer som skal sitte i uskifte etter §§ 14 eller 32. Bakgrunnen for dette er at overtakelse i uskifte regnes som et erverv i konsesjonslovens forstand og utløser lovbestemt boplikt, se omtale i punkt 3.2. Det bør imidlertid gå uttrykkelig fram av lovteksten at også ektefeller eller samboere som overtar i uskifte regnes som ny eier. […]

Hensynet til å oppnå en tjenlig eiendoms- og bruksstruktur med driftsmessig gode løsninger, jf. jordloven § 1, kan tilsi at arvingene bør kunne velge å overdra hele eiendommen som selvstendig enhet, eller om de ønsker å dele eiendommen og holde tilbake bebyggelse med tomt mens det øvrige arealet (landbruksarealene) overdras til ny eier som tilleggsjord. Velger arvingene å dele fra bebyggelse med tomt, er den fradelte bebygde eiendommen ikke lenger en landbrukseiendom. Det er følgelig ikke behov for å lovfeste valgfriheten for arvingene, men lovteksten bør synliggjøre at det er landbrukseiendommen som skal overføres.»

En eventuell plikt til å overføre eiendommen innen en bestemt frist forutsetter at landbruksmyndighetene kan fastslå med sikkerhet om fristen er oppfylt eller ikke. Det ble derfor foreslått å kreve at overføringen av hjemmelen måtte være tinglyst.

I høringsnotatet ble fristens lengde drøftet ytterligere, og det ble vurdert om fristen bør være tre, fire eller fem år:

«I NOU 2007: 16 foreslo skiftelovutvalget at landbruksmyndighetene etter å ha mottatt melding fra tingretten skulle kunne fastsette en frist for salg, se omtale i punkt 2.2. Forslaget innebar at kommunen måtte fatte et enkeltvedtak om fristens varighet i hvert enkelt tilfelle. En fordel med dette er at fristen ville kunne tilpasses konkrete behov i det enkelte boet, evt. konkrete forhold som gjør seg gjeldende for den enkelte eiendommen. Forslaget forutsetter imidlertid at kommunen gjør en konkret vurdering fra sak til sak, og det åpner for at arvingene klager over fristen. Håndhevingen av regelen blir følgelig krevende for landbruksmyndighetene, noe som kan føre til at reglene blir lite effektive opp mot formålet som er å legge til rette for bedre etterlevelse av reglene om bl.a. boplikt. […]

Fristens lengde bør være så romslig at arvingene innenfor lovens ramme bør ha en reell mulighet for å ordne opp selv. Fristens lengde bør samtidig bidra til å legge et visst press på arvingene og stimulere dem til å overdra til ny eier. Statistikken i punkt 4.2 viser at antallet eiendommer i dødsbo reduseres betydelig de første årene etter dødsfallet. Når eieren har vært død i fem år, viser statistikken at den senere reduksjonen fra år til år er forholdsvis liten. Opplysningene innebærer at hovedtyngden av arvinger i praksis overfører eiendommen til ny eier innen ett til tre år. Departementet ser ikke grunn til å gripe inn med bruk av tvang for å få overført eiendommen til ny eier i denne perioden.

Retten til å kreve offentlig skifte faller iht. § 130 annet ledd bort tre år etter dødsfallet. I punkt 3.2 er det vist til at Landbruks- og matdepartementet i sitt veiledningsmateriell til kommunene gir uttrykk for at det som hovedregel kan legges til grunn at eiendommen er gått over til å være et tingsrettslig sameie når tidsfristen for å begjære offentlig skifte er ute. Hvis det er tilfelle, oppstår det boplikt. Hvis fristen settes til tre år, legger regelen til rette for en praksis i tråd med rundskrivet. En frist på tre år legger også til rette for sammenheng mellom reglene i arv og skifteloven; fristreglene samkjøres. De svenske reglene fastsetter en frist på fire år, og bygger på at landbruksmyndighetene varsler boet etter to år.

En kort frist kan imidlertid påføre arvingene/boet og landbruksmyndighetene merarbeid, og omfanget av dette merarbeidet vil variere. Statistikkopplysningene i punkt 4.2 kan tyde på at en frist på tre år kan være snau for en forholdsvis stor andel av dødsboene. Det kan føre til at de må søke om utsatt frist, noe som innebærer et visst merarbeid både for arvingene og myndighetene i forhold til i dag. En lovbestemt frist for å overføre eiendommen til ny eier innebærer at kommunen istedenfor for eksempel dagens oppfølging av misligholdt bo- eller driveplikt, må ta stilling til om arvinger som oversitter fristen skal pålegges å overføre eiendommen, eventuelt om de skal få utsettelse med å overføre den. Settes det en lang tidsfrist, for eksempel fem år eller mer, vil antallet slike saker være færre enn om fristen er kortere. Hensynet til arvingene og kommunenes arbeidsbyrde kan tale for å sette en tidsfrist på for eksempel fem år.»

I høringsnotatet ble det også vurdert om det kan være behov for å kunne gi fristutsettelse:

«En frist som er fastsatt i loven tar ikke høyde for at det kan oppstå omstendigheter som gjør det umulig for arvingene å overholde fristen. Det er derfor behov for at loven åpner for at det kan gis utsatt frist. Det er vanskelig å forutse alle omstendigheter som kan hindre overføring av eiendommen. En eventuell hjemmel for å gi utsatt frist må derfor utformes nokså åpent. Hvis fristen er kort, bør det være enklere å få utsettelse enn ved en lang frist. Hjemmelen bør likevel ikke føre til at en hvilken som helst begrunnelse er tilstrekkelig for å gi utsatt frist.

En avgjørelse om å utsette fristen bør legges til landbruksmyndighetene. Avgjørelsen vil være et enkeltvedtak som kan påklages. I utkastet til lovtekst er myndigheten på samme måte som avgjørelsesmyndigheten etter jordloven og konsesjonsloven lagt til departementet som kan legge myndigheten videre til hhv. kommune eller fylkesmann.»

Videre ble det antatt at arvingene i boet bør motta en orientering om den lovbestemte plikten til å overføre eiendommen til en ny eier:

«Rent praktisk kan orienteringen gis når kommunen mottar melding etter § 90 femte ledd fra tingretten. Landbruksdirektoratet har utarbeidet en standardveiledning som rutinemessig sendes ut når kommunen mottar egenerklæringsskjema og ser at en landbrukseiendom med bo- og eller driveplikt har skiftet eier […].»

Det ble også påpekt at et slikt varsel kan bidra til at boet blir skiftet innen tidsfristen for å begjære offentlig skifte.

Når det gjelder sanksjonene ved manglende overholdelse av fristen, ble det uttalt:

«Konsesjonsloven § 19 gir hjemmel for å tvangsselge konsesjonspliktig landbrukseiendom dersom det foreligger et vesentlig mislighold. Et eksempel på at det foreligger vesentlig mislighold er hvor eieren har misligholdt boplikten sin over lang tid. Regelen kan også egne seg hvor eiendommen ikke er overført til ny eier innen fristen i loven om arv og dødsboskifte. Departementet ber om høringsinstansenes syn på om regelen i konsesjonsloven § 19 bør få anvendelse når arvingene ikke har overdratt eiendommen til ny eier innen fristen.

Løsningen vil innebære at landbruksmyndighetene må forhåndsvarsle arvingene/dødsboet. Myndighetene må videre, gjennom et enkeltvedtak, ta stilling til om det foreligger vesentlig mislighold, og varsle om at det vil bli satt fram krav om tvangssalg. Selve begjæringen om tvangssalg regnes ikke som et enkeltvedtak.

Departementet legger til grunn at også reglene om odelsløsning i odelsloven § 29 får anvendelse i tilsvarende tilfeller slik at en odelsberettiget uavhengig av om vedkommende er arving i dødsboet eller ikke, kan løse eiendommen på odel.»

Det ble reist spørsmål om fristen for å overdra landbrukseiendommen bør gjelde uavhengig av skifteform. Landbruks- og matdepartementet pekte på den ene siden på at behovet for en fristregel antakelig er størst ved privat skifte, men at de samme hensynene kan gjøre seg gjeldende også ved offentlig skifte. Det uttales i høringsnotatet:

«Offentlig skifte krever enighet mellom arvingene om beslutninger om forvaltningen av boet og om gjennomføringen av skiftet, se lov om arv og dødsboskifte § 138. Dette fører til at også offentlig skifte kan ta lang tid. Også i slike tilfeller kan det derfor være behov for en regel som stimulerer til at eiendommen overdras til ny eier.»

3.5 Høringsinstansenes syn

Spørsmålet i høringsnotatet om det bør fastsettes en tidsfrist for hvor lenge et dødsbo kan ha en landbrukseiendom i sin besittelse, har fått bred støtte i høringen. Følgende instanser støtter forslaget:

Landbruksdirektoratet, Fylkesmannen i Nordland, Fylkesmannen i Oslo og Viken, Fylkesmannen i Troms og Finnmark, Fylkesmannen i Vestfold og Telemark, Indre Hordaland jordskifterett og Nord- og Midhordaland jordskifterett, Romsdal jordskifterett, Aurskog-Høland kommune, Bærum kommune, Fauske kommune, Fredrikstad kommune, Gjøvik kommune, Kinn kommune, Kvænangen kommune, Namsos kommune, Sarpsborg kommune, Vefsn kommune, Vik kommune, Advokatforeningen, Huseierne, Norges Bondelag, Norges skogeierforbund og Tekna, etatsgruppen for jordskifterettene.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Domstoladministrasjonen, Drammen tingrett, Oslo byfogdembete og NORSKOG har ikke tatt uttrykkelig stilling til spørsmålet om det bør innføres en fristregel, men har hatt andre merknader til forslaget. Ingen høringsinstanser har gått imot forslaget.

Norges Bondelag uttaler blant annet følgende om behovet for en regel som setter en frist for når landbrukseiendommen må være overført til en ny eier:

«Norges Bondelag støtter forslaget om at det i ny lov om arv og dødsboskifte fastsettes en regel om at arvingene innen en viss tidsfrist har plikt til å overføre landbrukseiendom som ligger i dødsbo, til ny eier. Vår erfaring er at landbrukseiendommer i dødsbo ofte blir stående lenge ubebodd, uten tilstrekkelig vedlikehold og uten at jorda holdes i hevd. En tidsfrist vil dermed ha stor betydning for den totale ressursutnyttelsen i distriktene, samt bidra til opprettholdelse av bosettingen på de aktuelle eiendommene. Det er vår erfaring når en eiendom ligger i et dødsbo at den forfaller over tid, noe som øker risikoen for at den på permanent basis blir en fritidseiendom i stedet for et bosted.

Landbrukseiendom som ligger i dødsbo, kan også over tid gir uklare og uoversiktlige eierforhold. Dette kan bidra til utfordringer blant annet for gjennomføring av fellesaktiviteter der det er naturlig å inkludere landbrukseiendommen som ligger i dødsbo, f.eks. bygging av skogsbilveg. Tilsvarende utfordringer kan oppstå der fellesaktiviteten på omkringliggende eiendommer medfører at eierne av landbrukseiendommen i dødsbo må bidra, f.eks. ved å undertegne nabovarsel. Slike utfordringer kan reduseres kraftig med en tidsfrist.

Dersom arvingene ikke vil overta landbrukseiendommen, vil tidsfristen gi andre bønder mulighet til å overta jorda. Dels vil dette bidra til at den holdes i hevd, dels vil det bidra til å trygge næringsgrunnlaget for nabobruk som trenger tilleggsjord for å sikre eller utvikle driften på sine eiendommer.»

Norges Skogeierforbund uttaler seg også klart i favør av forslaget:

«Norges Skogeierforbund gir full støtte til å innføre en frist for hvor lenge landbrukseiendom kan være dødsbo. En frist vil legge til rette for å forvalte eiendommens ressurser på best mulig måte gjennom aktivt eierskap. Det vil også gjøre det enklere å gjennomføre fellestiltak der flere grunneiere er med.»

Fylkesmannen i Vestfold og Telemark støtter forslaget av hensyn til en god ressursforvaltning. Høringsinstansen peker på at mange kommuner har et stort behov for bosetting samtidig som at arvingene kan være tjent med å utsette salg, slik at boligmassen forfaller. Dersom boligmassen har forfalt, kan det etter denne høringsinstansens erfaring være vanskelig for kommunen å stille krav om boplikt. Indre Hordaland jordskifterett og Nord- og Midhordland jordskifterett peker i tillegg på at områder med «uoppgjorte dødsbo med påfølgende etter hvert mange sameiere med lite tilknytning til eiendommen(e), kan bidra til utjenlige eiendomsforhold i forhold til ressursutnytting. Dette gjelder både den avdødes eiendom, og for naboer. Uoppgjorte dødsbo skaper også utfordringer med gjennomføring av saker for jordskifteretten».

Flere kommuner har uttalt seg om behovet for en fristregel. Vefsn kommune understreker i tillegg til hensynet til ressursutnyttelse i landbruket blant annet at kommunen opplever «stor interesse for landbrukseiendommer, men lite landbrukseiendommer til salgs».

NORSKOG gjør oppmerksom på at NORSKOG også tidligere har stilt spørsmål ved hvor stort problemet med manglende skifte av landbrukseiendommer er, holdt opp mot ulempene ved å gripe inn i friheten ved et privat skifte og friheten til å tinglyse eller la være.

Høringsinstansene har vært delt i synet på fristens lengde. Noe over halvparten av de instansene som uttaler seg, foretrekker en frist på tre år fra dødsfallet. Nesten like mange foretrekker en frist på fem år, mens kun noen få tar til orde for en frist på fire år.

Norges Bondelag uttaler blant annet:

«Departementet foreslår at fristen skal være på fem år. Norges Bondelag mener at fristen bør settes til tre år. En slik frist vil gi arvingene tilstrekkelig med tid til å avklare hva de vil gjøre med eiendommen, samtidig som de får tid til å løse eventuelle uenigheter mellom seg. Det er viktig at tidsfristen ikke er for lang, siden en lengre frist kan medføre at arvingene utsetter beslutningen om hva de skal gjøre med landbrukseiendommen unødvendig lenge. Et hovedhensyn for å innføre tidsfristen er at jorda holdes i hevd, og en lengre tidsfrist vil kunne svekke noe av hensikten med dette hensynet.»

Norges Skogeierforbund uttaler seg i samme retning:

«Fristen bør være på 3 år. Det innebærer en samkjøring med de andre fristene i arv- og skiftelovgivningen. Ifølge høringsnotatet overfører hovedtyngden av arvinger i praksis eiendommen til ny eier i løpet av ett til tre år.»

Tekna, etatsgruppen for jordskifterettene går inn for en frist på fem år:

«5 år er en rimelig frist for å gjennomføre eiendomsoverdragelsen på. Fristen vil fange opp dem som sliter med å gjennomføre overdragelsen av en eller annen grunn, og som det er behov for at det offentlige følger opp.»

Indre Hordaland jordskifterett og Nord- og Midhordaland jordskifterett har på dette punktet en likelydende uttalelse som Tekna, etatsgruppen for jordskifterettene.

Det er bred enighet i høringen om at det er behov for å kunne gi utsatt frist. Enkelte instanser peker imidlertid på behovet for klare kriterier for når det skal kunne gis fristutsettelse. Landbruksdirektoratet uttaler blant annet følgende:

«Forslaget går ut på at fristen kan forlenges, hvis det foreligger særlige grunner. Dette gir muligheter for å innvilge mer tid i den utstrekning det er nødvendig. Siden fristen kan forlenges taler dette for at arvingenes behov for tid til avklaring av det fremtidige eierforholdet av landbrukseiendommen skal være godt ivaretatt med en lovbestemt frist på tre år. Samtidig er det viktig å peke på at dette blir en ny sakstype for landbruksmyndighetene, som kan medføre omfattende saksbehandling. Landbruksdirektoratet vil peke på at det er viktig at landbruksmyndighetene i størst mulig grad får klare kriterier for hva som anses som «særlige grunner» og hva som faller utenfor. Dette kan for eksempel utdypes i rundskriv.»

Landbruksdirektoratet, Fylkesmannen i Nordland, Fylkesmannen i Troms og Finnmark, Fylkesmannen i Vestfold og Telemark, Indre Hordaland jordskifterett og Nord- og Midhordaland jordskifterett, Aurskog-Høland kommune, Bærum kommune, Fauske kommune, Fredrikstad kommune, Kinn kommune, Sarpsborg kommune, Vefsn kommune, Vik kommune, Advokatforeningen, Huseierne, Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund, NORSKOG og Tekna, etatsgruppen for jordskifterettene uttaler seg i favør av en lik fristregel uavhengig av om boet skiftes privat eller offentlig. Domstoladministrasjonen, Oslo byfogdembete, Gjøvik kommune og Namsos kommune tar til orde for at regelen bør gjelde bare når boet skiftes privat.

Det er bred enighet blant høringsinstansene om behovet for sanksjoner. Norges Bondelag uttaler blant annet dette om behov for og valg av sanksjoner:

«Norges Bondelag mener at eventuelle oversittelser av tidsfristen bør få konsekvenser, og at sanksjonsmulighetene bør være innrettet slik at arvingene ser seg tjent med å overholde fristen.

Norges Bondelag støtter derfor departementets forslag om å knytte brudd på tidsfristen opp mot konsesjonslovens § 19 som gir hjemmel til tvangssalg for konsesjonspliktig landbrukseiendom dersom det foreligger et vesentlig mislighold, og odelsloven § 28 som åpner for at en odelsberettiget uavhengig av om vedkommende er arving i dødsboet eller ikke, kan løse eiendommen på odel ved mislighold av bo- og driveplikten.»

Fredrikstad kommune gir uttrykk for at det fortrinnsvis bør benyttes tvangsmulkter, da det er et omfattende arbeid å sette i gang tvangssalg av eiendommen.

Høringsinstansene har delt seg i spørsmålet om plikten til å overdra eiendommen bør begrenses til produktive arealer i jord- og skogbruk. I forarbeidene til § 90 femte ledd i den nye arveloven er det lagt til grunn at tingrettens meldeplikt etter denne bestemmelsen omfatter eiendommer på over fem dekar dyrket jord eller 25 dekar produktiv skog, se punkt 3.2 om dette. Disse høringsinstansene gir uttrykk for at en fristregel bør begrenses til slike produktive landbrukseiendommer: Drammen tingrett, Fauske kommune, Fredrikstad kommune, Gjøvik kommune, Vefsn kommune og NORSKOG. Følgende høringsinstanser uttaler seg i retning av at regelen bør gjelde også for andre (større) eiendommer med uproduktive arealer: Landbruksdirektoratet, Fylkesmannen i Vestfold og Telemark, Indre Hordaland jordskifterett og Nord- og Midhordland jordskifterett, Romsdal jordskifterett, Namsos kommune, Advokatforeningen, Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund og Tekna, etatsgruppen for jordskifterettene. Blant disse høringsinstansene pekes det blant annet på at til tross for at slike arealer ikke anses for å være produktive i seg selv, kan det likevel være uheldig for utnyttelsen av naboeiendommer at arealene blir liggende uskiftet i et dødsbo.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet uttaler:

«KMD mener at myndigheten etter § 98 femte og sjette ledd samt § 119 a andre og tredje ledd bør legges direkte til kommunen. Kommunen er i stor grad landbruksmyndighet for jordbrukseiendom etter jordloven og konsesjonsloven, samt forvalter av arealer etter plan- og bygningsloven. LMD viser som nevnt i høringsnotatet til at det kan være aktuelt å gi myndigheten til kommunene, og vi mener en slik overføring bør skje direkte i loven. Det å legge myndigheten til kommunene, vil også være mest i samsvar med prinsippet i kommuneloven § 2-2 andre ledd.

Det er også uklart om LMD har tenkt at myndigheten skal delegeres eller overføres fra departementet til kommunene, så vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at delegering til kommunene krever særskilt hjemmel.»

3.6 Departementets vurdering

I tråd med forslaget i høringsnotatet foreslås det å fastsette en frist for hvor lenge en landbrukseiendom kan bli værende i et dødsbo. Departementet foreslår at bestemmelsen inntas som ny § 99 a i den nye arveloven. Departementet legger vekt på at forslaget har fått bred støtte i høringen. Som det er pekt på i høringen, er det flere tungtveiende hensyn som taler i favør av å fastsette en tidsfrist for hvor lenge dødsboet skal kunne eie en landbrukseiendom. Departementet viser særlig til hensynet til en best mulig ressursutnytting og forvaltning av eiendommen selv, hensynet til de omliggende eiendommene, hensynet til å sikre helårs bosetting og hensynet til å gjøre landbrukseiendom tilgjengelig for andre som vil løse ut eller kjøpe slike eiendommer for å drive aktivt.

Departementet ser samtidig at det gjør seg gjeldende hensyn som trekker i motsatt retning av en slik fristbestemmelse. Det vises til NORSKOGs høringsuttalelse, der det pekes på friheten ved det private skiftet og friheten til å tinglyse eller å la være. Departementet foreslår på den bakgrunn kun en plikt til å overdra landbrukseiendommen innen en viss tid. Det foreslås ikke en frist for å skifte dødsboet som sådan.

Departementet foreslår at fristregelen begrenses til landbrukseiendommer som omfattes av § 90 femte ledd i den nye arveloven, se omtalen av bestemmelsen i punkt 3.2. Dette er de eiendommene som omfattes av Landbruksregisteret, det vil si eiendommer med mer enn fem dekar jordbruksareal eller mer enn 25 dekar produktiv skog. Det er for disse eiendommene at begrunnelsen for å innføre en plikt til å overdra eiendommen innen en bestemt frist gjør seg sterkest gjeldende. Også for andre eiendommer er det ønskelig at skiftet skjer innen rimelig tid, men for disse er det først og fremst hensynet til de omliggende eiendommene som vil kunne begrunne en fristregel. Verken hensynet til å legge til rette for en god forvaltning av eiendommen, hensynet til å sikre helårsbosetting eller hensynet til å løse ut eiendom for andre som ønsker å drive aktivt, slår i særlig grad til for slike eiendommer. Det er imidlertid grunn til å understreke at det også for bo som ikke omfattes av den foreslåtte fristbestemmelsen i § 99 a, stilles krav til gjennomføringen av skiftet. Ved privat skifte følger det av § 119 første ledd tredje punktum at boet skal skiftes «innen rimelig tid», og hvis boet skiftes offentlig med bostyrer, følger det av § 150 første ledd tredje punktum at boet skal skiftes «uten unødig opphold».

Departementet foreslår at fristen for å overdra eiendommen til en ny eier settes til tre år fra dødsfallstidspunktet. Forslaget har fått god støtte blant høringsinstansene. Landbruksstatistikken viser at flertallet av dødsboene med landbrukseiendommer vil være skiftet i løpet av de tre første årene etter arvelaterens død, jf. vedlegg 1. Fristen innebærer at der skiftet av boet av en eller annen grunn ikke ligger an til å bli gjennomført i løpet av tre år, må arvingene likevel sørge for at landbrukseiendommen innen fristen er overført fra dødsboet eller uskifteboet til en ny eier med tinglyst hjemmel.

I tilfeller der en lengstlevende ektefelle eller samboer har valgt å overta i uskifte et bo der det inngår en landbrukseiendom, innebærer bestemmelsen at den lengstlevende har tre år på seg til å overta eiendommen selv eller overdra den til en annen. Fristregelen er ikke ment å påvirke fordelingen av verdier eller eiendeler i boet. For en eiendom det hviler odel på, vil det naturlige for eksempel ofte være å sørge for en overføring til den med best odelsrett.

Lovforslaget innebærer ellers at kommunen kan gi utsatt frist der det foreligger «særlige grunner», jf. forslaget til § 99 a annet ledd. Selv om formålet med fristregelen er å hindre at produktive landbrukseiendommer blir værende i dødsbo i lang tid, kan det være behov for å kunne komme i møte arvinger som på en lojal måte forsøker å gjennomføre en overdragelse innen fristen, men der dette av forskjellige grunner har blitt vanskelig.

Som påpekt i høringsnotatet vil de samfunnsmessige ulempene som følger av at landbrukseiendommer forblir lenge i dødsbo, være de samme uavhengig av om boet skiftes privat eller offentlig. Behovet for en fristregel synes likevel å være størst der boet skiftes privat. Det å la regelen gjelde også ved offentlig skifte kan i tillegg tenkes å gripe inn i det offentlige skiftet på en uhensiktsmessig måte, slik det er påpekt i høringen. Departementet legger likevel vekt på at de fleste høringsinstansene har vært av den oppfatningen at regelen bør være den samme uavhengig av skifteform. En lik regel for privat og offentlig skifte vil også hindre at det begjæres offentlig skifte for å omgå plikten til å overdra landbrukseiendommen. Departementet har derfor kommet til at fristen for å overføre eiendommen til en ny eier bør gjelde både ved privat og offentlig skifte.

Det vises for øvrig til merknaden til § 99 a.