5 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til arveloven § 43

Det foreslås å flytte forskriftshjemmelen i § 43 annet ledd til § 42 nytt femte ledd, som gir en mer naturlig plassering. Det foreslås ikke realitetsendringer.

Til arveloven § 77

I annet punktum er begrepet «gravlegat» erstattet av «midler til fremtidige utgifter til stell av graven», som gir en mer dekkende beskrivelse av hva det siktes til. En avtale om fremtidig stell av graven kan inngås med kirkevergen, den lokale menigheten og enhver annen som leverer slike tjenester der gravferden finner sted. I tredje punktum foreslås en presisering av forskriftshjemmelen slik at det klargjøres at det også kan gis regler i forskrift om utpeking av en person som skal ha ansvaret for graven og for bestilling av gravstellet.

Til arveloven § 89

§ 89 første ledd første punktum i den nye arveloven har regler om plikt til å melde dødsfall. Det følger av den nåværende bestemmelsen at dødsfall straks skal meldes til tingretten eller til namsmannen eller lensmannen der dødsfallet fant sted. Meldingen skal gis av legen som utstedte dødsattesten, av den avdødes ektefelle, samboer eller nærmeste slektninger eller av person som var til stede ved dødsfallet. Den meldepliktige kan gi en annen i oppdrag å melde dødsfallet på sine vegne.

Folkehelseinstituttet, eHelse og Skatteetaten har sammen arbeidet for å få på plass en elektronisk dødsmelding til erstatning for den eksisterende manuelle ordningen. Fordelen med en digital melding er at relevante registre kan oppdateres langt raskere enn ved en manuell meldingsrekke. Målsetningen er at dødsfall skal kunne meldes elektronisk både til Folkeregisteret og til Dødsårsaksregisteret i alle kommuner og i alle helseforetak, men dette vil neppe være på plass for alle kommuner når den nye arveloven trer i kraft 1. januar 2021. Det er etter dette behov for å tilpasse bestemmelsen i § 89 første ledd til den pågående endringsprosessen der manuelle og digitale meldinger må kunne anvendes parallelt.

Det foreslås på denne bakgrunnen å legge til rette for et tosporet system – i alle fall i en overgangsfase. Det foreslås å videreføre de nåværende reglene, men med et unntak for tilfeller der dødsfallet meldes elektronisk av legen. Det legges til grunn at hver kommune og hvert helseforetak i overgangsperioden velger én løsning som sin hovedløsning, slik at tingrettene skal kunne forutse om meldingen kommer digitalt eller manuelt, og innrette seg etter det. En slik løsning innebærer også at man vil kunne ha et manuelt alternativ som beredskap dersom det elektroniske systemet for melding av en eller annen grunn ikke skulle være tilgjengelig.

Det foreslås i tillegg en begrensning i antall etater som dødsfallet skal kunne meldes til når dødsfallet ikke meldes elektronisk. Gitt en forventning om at det vil bli få manuelle meldinger om dødsfall, foreslås det at meldingen fra lovens ikrafttredelse kun skal rettes til tingrettene. Forslaget innebærer at lensmennene og namsmennene ikke lenger skal motta meldinger om vanlige dødsfall, og at disse instansene da ikke lenger trenger å opprettholde rutiner for dødsfallsmelding. Melding om unaturlig dødsfall skal imidlertid skje fra legen direkte til politiet slik som før. Dette gjelder uansett om meldingen skjer manuelt eller elektronisk.

En ytterligere endring er at meldingen i disse tilfellene skal gis til tingretten der den avdøde hadde bopel, eventuelt oppholdssted, jf. henvisningen til § 84. Etter gjeldende lov skal meldingen gis til tingretten der dødsfallet fant sted. Det kan være forenklende om meldingen i stedet rettes til tingretten som vil ha oppgaver i forbindelse med dødsfallsbehandlingen.

Nåværende første ledd fjerde punktum foreslås flyttet til annet ledd.

I tredje ledd foreslås det at forskriftshjemmelen også skal omfatte opplysningsplikten etter annet ledd. Videre foreslås det en utvidelse av derogasjonshjemmelen slik at man i forskrift kan gjøre unntak fra reglene i annet ledd. I en slik forskrift kan det være aktuelt å regulere nærmere hvilke opplysninger som skal gis, og hvordan de skal gis. Det kan også være aktuelt å begrense opplysningsplikten gjennom forskrift hvis behovet for opplysningene reduseres fordi tingretten kan få informasjon på annen måte, for eksempel gjennom registerdata.

Til arveloven § 92

Det foreslås å endre henvisningen til skatteforvaltningsloven § 3-3 da skatteforvaltningsloven nå er endret slik at det i stedet skal henvises til § 3-10.

Til ny § 99 a i arveloven

I første ledd fastsettes en frist for hvor lenge en landbrukseiendom kan inngå i et dødsbo. Det følger av første punktum at dersom det i dødsboet befinner seg en landbrukseiendom, skal denne eiendommen overføres fra dødsboet til en ny eier innen tre år regnet fra tidspunktet for arvelaterens død. En landbrukseiendom defineres i lovteksten som en eiendom som består av minst fem dekar jordbruksareal eller minst 25 dekar produktiv skog. Dette omfatter de samme eiendommene som de som omfattes av tingrettens meldeplikt etter § 90 femte ledd, se punkt 3.2. Plikten til å overdra eiendommen kan oppfylles ved salg til en tredjepart eller ved at en av arvingene, herunder ektefellen eller samboeren, overtar eiendommen, jf. særlig arveloven §§ 104 og 108. Bestemmelsen innebærer en plikt både til å sørge for at eiendommen overdras til en ny eier, og til å bidra til at den tinglyste hjemmelen blir overført i Kartverkets registre. Både overdragelsen og registreringen skal være gjennomført innen fristen på tre år. I praksis betyr dette at dødsboet bør gjøre overdragelsen av eiendommen betinget av at mottakeren påtar seg å tinglyse innen fristen. Bestemmelsen gir ingen frist for når boet som sådan skal være skiftet.

Plikten til å overføre landbrukseiendommen til en ny eier innen tre år omfatter også tilfeller der en sameieandel i en slik landbrukseiendom inngår i dødsboet, jf. første ledd annet punktum.

I første ledd tredje punktum presiseres det at også en lengstlevende ektefelle eller samboer som får eiendommen overført til seg, blir ansett som ny eier i lovens forstand. For en ektefelle eller samboer i uskifte innebærer det at denne innen tre år må ha overført landbrukseiendommen til seg selv, til en annen arving eller til en tredjepart. Dersom den lengstlevende ektefellen eller samboeren allerede fra dødsfallstidspunktet har bestemt seg for at eiendommen skal overtas av andre, kan et alternativ være at boet overtas i delvis uskifte. For samboere er delvis uskifte det normale, jf. den nye arveloven § 32 første ledd, men en samboer kan ha rett til å sitte i uskifte med en landbrukseiendom etter testament eller samtykke, jf. § 32 annet ledd.

Plikten til å overdra landbrukseiendommen innen en frist på tre år er ikke ment å påvirke den fordelingen av verdier og eiendeler som ellers følger av loven. Reglene i kapittel 15 avsnitt III gjelder på vanlig måte. Det vil si at blant annet reglene om skiftetakst, om rett til å overta bestemte eiendeler, om rett til å kreve eiendeler solgt og om plikt til å betale det overskytende tilbake til boet når en eiendel er overtatt, også gjelder når en landbrukseiendom må selges før resten av boet er gjort opp. De nevnte bestemmelsene må anvendes så langt de passer i lys av at det kun er landbrukseiendommen som skal overdras på dette tidspunktet og ikke samtlige eiendeler.

Det følger av første ledd fjerde punktum at kommunen skal varsle dødsboet om fristen etter første punktum innen ett år etter dødsfallet. Det er naturlig at varselet inneholder nærmere informasjon om plikten til å overføre eiendommen, hva som skal til for at arvingene kan etterleve plikten innenfor tidsfristen, og informasjon om sanksjonene ved mislighold. Tidlig veiledning kan sikre en god prosess uten unødig bruk av saksbehandlingsressurser og sanksjonshjemler.

Om kommunen skulle varsle for sent eller varsel skulle utebli, vil ikke det forlenge fristen etter første punktum. Kommunens plikt til å varsle dødsboet forutsetter at kommunen har fått kunnskap om at det inngår en landbrukseiendom i boet. Slik kunnskap vil kommunen normalt kunne få ved at tingretten har gitt melding til landbruksmyndighetene i kommunen etter arveloven § 90 femte ledd. Tingretten vil kunne få opplysninger om at det inngår en landbrukseiendom i boet, gjennom egne undersøkelser, jf. Prop. 107 L (2017–2018) side 318, og gjennom arvingenes opplysningsplikt, jf. arveloven § 89 annet ledd. Kommunen vil imidlertid ha varslingsplikt også om den på annen måte er gjort kjent med at det inngår en landbrukseiendom i boet. Om det på det tidspunktet kommunen får tilstrekkelig kunnskap til å kunne varsle dødsboet, har gått mer enn ett år fra dødsfallet, bør varselet gis innen rimelig tid.

I annet ledd er kommunen gitt en adgang til å forlenge fristen etter første ledd første punktum når det foreligger «særlige grunner». Har arvingene kommet godt i gang med og har en god prosess for å få gjennomført overdragelsen av eiendommen, men det har oppstått forsinkelser i fremdriften utenfor arvingenes kontroll, vil det kunne tilsi at det gis fristutsettelse. Slike forsinkelser kan for eksempel følge av at den som er ansvarlig for gjennomføringen av skiftet eller overføringen av eiendommen, på grunn av sykdom eller andre forhold ikke lenger er i stand til å utføre sine oppgaver, eller av at en arving som har rett til å løse eiendommen på odel, uventet takker nei. Behov for å gi flere arvinger tilbud om å løse eiendommen på odel, noe som vil gi hver av arvingene rett til seks måneder til å områ seg, jf. odelsloven §§ 19 og 51, kan også tenkes å utgjøre en særlig grunn. Videre kan det være aktuelt å gi fristutsettelse i saker om såkalt «herreløs arv» etter arveloven §§ 76 og 77, da bobehandlingen i disse sakene kan trekke ut i tid i forbindelse med avklaringer av om det finnes arvinger. Uenighet mellom arvingene eller manglende kunnskap om reglene vil derimot i seg selv ikke utgjøre en særlig grunn til å gi fristutsettelse. En kort fristutsettelse kan likevel tenkes også i slike tilfeller hvis det vil redusere kommunens bruk av ressurser til oppfølging og vedtak, gi bedre ressursutnyttelse og innebære en raskere overføring til en ny eier enn det som vil være tilfellet hvis det skal gjennomføres et tvangssalg av eiendommen.

Kompetansen etter annet ledd ligger til kommunen der eiendommen ligger. Om en landbrukseiendoms areal ligger i mer enn én kommune, ligger kompetansen til den kommunen som ellers ville ha fulgt opp den aktuelle eiendommen etter den etablerte oppgavefordelingen mellom kommunene.

Det følger av tredje ledd første punktum at kommunen «kan» la eiendommen selge etter konsesjonsloven § 19 hvis fristen etter første eller annet ledd oversittes. Lovforslaget gir her en adgang til å vurdere om det i det konkrete tilfellet er hensiktsmessig å gjennomføre et tvangssalg etter den nevnte bestemmelsen i konsesjonsloven. Kommunen har med andre ord ingen plikt til å gjennomføre et tvangssalg ved fristoversittelse, men det må utøves et skjønn som sikrer likebehandling og forutberegnelighet. Vurderingen bør primært være basert på de hensynene som begrunner fristbestemmelsen i første ledd.

I tredje ledd annet punktum er det fastslått at reglene om odelsløsning i odelslova § 28 får tilsvarende anvendelse. Dette innebærer at en odelsberettiget, uavhengig av om vedkommende er arving i boet eller ikke, kan løse eiendommen på odel. Odelslova § 8 regulerer hvem som har odelsrett til eiendommen.

Det følger av fjerde ledd at departementet er klageinstans for kommunens vedtak etter annet ledd og tredje ledd første punktum. Denne kompetansefordelingen er ment å sikre mulighet for utøvelsen av et vesentlig lokalt skjønn samtidig som at man legger til rette for statlige myndigheters innflytelse i saker om eiendoms- og bruksstruktur av nasjonal interesse. Det vises i den forbindelse til høringsuttalelsen fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet, gjengitt i punkt 3.5.

I femte ledd er departementet gitt kompetanse til å gi forskrift med nærmere regler om oppgavefordeling, saksbehandling og øvrig gjennomføring av bestemmelsene i første til fjerde ledd. Utarbeiding av en veileder eller rundskriv kan også være egnet for å lette gjennomføringen og sikre en enhetlig praksis på området.

For tilfeller der arvelateren døde før ny § 99 a trer i kraft, er det foreslått en overgangsbestemmelse om anvendelsen av § 99 a i lovens del II nr. 2.

Til arveloven § 149

Det foreslås en justering av ordlyden i annet ledd første punktum. Bestemmelsen gjelder forsikringsordning for bostyrere. Departementet legger til grunn at dagens ordning i regi av Advokatforeningen og med godkjennelse av Domstoladministrasjonen videreføres etter ikrafttredelsen av den nye loven. Det kan være behov for en regulering av godkjennelsesordningen i forskrift. Lovforslaget går ut på å tydeliggjøre at det er regler om godkjennelsen som kan fastsettes i forskrift, ikke selve godkjennelsen.

Til arveloven § 181

§ 181 har regler om endringer i annen lovgivning som følge av den nye arveloven. Bestemmelsen gir, slik den nå er utformet, bare en begrenset regulering av hvilke endringer som må foretas i andre lover. Med den foreslåtte endringen av § 181 tas det sikte på å gi en mer fullstendig regulering av endringer det er behov for i annen lovgivning.

Skifteloven oppheves ved ikrafttredelsen av den nye arveloven, jf. § 179 annet ledd i den nye loven. Reglene om dødsboskifte er inntatt i den nye arveloven, mens ekteskapsloven får et nytt kapittel 18 med regler om fremgangsmåten ved delingen av formuen ved separasjon og skilsmisse. Reglene i nytt kapittel 18 i ekteskapsloven er videreført uendret i forslaget til § 181 nr. 1. Det samme gjelder andre innholdsmessige endringer som allerede følger av § 181 slik bestemmelsen nå er vedtatt.

Forslagene til nye endringsbestemmelser i § 181 gjelder i hovedsak justering av lov- og paragrafhenvisninger og endringer som følge av endret begrepsbruk. Slike endringer av rent teknisk art omtales i liten grad i merknadene under. Når det gjelder endret begrepsbruk sammenlignet med arveloven 1972 og skifteloven 1930, vises til Prop. 107 L (2017–2018) side 37–38.

Til nr. 1 (endringer i ekteskapsloven)

Når det gjelder endringene i § 69, § 77, ny § 78 a og nytt kapittel 18, vises til merknadene til bestemmelsene i Prop. 107 L (2017–2018) på side 362–366.

For øvrig går endringsforslagene ut på justeringer av paragrafhenvisninger mv.

Til nr. 5 (endringer i odelslova)

Det foreslås en endring av § 56 første ledd. Bestemmelsen i tredje punktum foreslås flyttet fra skifteloven § 62 første ledd til odelslovas regler om åsetestakst. Fjerde punktum svarer til tidligere tredje punktum. De øvrige endringene i odelslova går ut på å endre henvisninger til skifteloven og arveloven 1972 slik at det i stedet vises til den nye arveloven.

Til nr. 6 (endringer i foreldelsesloven)

Nåværende § 15 nr. 1 tredje punktum i foreldelsesloven har en særregel om avbrudd av foreldelse ved begjæring om avgjørelse etter skifteloven § 11 annet ledd annet punktum. Departementet ser ikke grunn til en videreføring av bestemmelsen ved siden av § 15 nr. 1 første punktum. Se i den forbindelse Kjønstad/Tjomsland: Foreldelsesloven (1983) side 109.

Til nr. 8 (endringer i rettshjelploven)

Det foreslås å rette en inkurie i § 16 annet ledd, se nr. 2 i bestemmelsen. § 16 annet ledd ble endret ved endringslov 16. desember 2016 nr. 97. Formålet med denne endringen var at domstolen ikke lenger skulle kunne innvilge fri sakførsel i saker om felleseieskifte, jf. Prop. 14 L (2016–2017) punkt 3. Ved en feil ble henvisningen til ekteskapsloven helt sløyfet. Det fremgår dermed ikke lenger at domstolen fortsatt kan innvilge fri sakførsel i andre saker etter ekteskapsloven. Dette omfatter blant annet krav om å kjenne et ekteskap ugyldig, skilsmisse ved dom og krav om ektefellebidrag. I sammenheng med at det foreslås å rette den nevnte inkurien, foreslås det av pedagogiske hensyn også en lovteknisk endring av § 16 annet ledd slik at de forskjellige sakstypene fremgår av en punktoppstilling.

Til nr. 11 (endringer i rettsgebyrloven)

Når det gjelder endringene i § 16 nr. 1 og 3 og § 18 annet og tredje ledd, vises til merknaden til disse bestemmelsene i Prop. 107 L (2017–2018) på side 366. For øvrig går endringsforslagene ut på å endre paragrafhenvisninger mv. og endringer som følge av endret begrepsbruk i den nye arveloven.

Til nr. 12 (endringer i konkursloven)

I § 126 tredje ledd første punktum foreslås det å føye til samboere siden også samboere kan sitte i uskifte både etter gjeldende arvelov §§ 28 c flg. og etter kapittel 6 i den nye arveloven.

Til nr. 13 (endringer i dekningsloven)

Det vises til merknaden til bestemmelsen i Prop. 107 L (2017–2018) på side 366.

Til nr. 17 (endringer i husstandsfellesskapsloven)

Det vises til merknadene til bestemmelsene i Prop. 107 L (2017–2018) på side 366–367.

Til nr. 18 (endringer i tvangsfullbyrdelsesloven)

I § 4-8 første ledd første punktum foreslås det å føye til samboere siden også samboere kan sitte i uskifte både etter gjeldende arvelov §§ 28 c flg. og etter kapittel 6 i den nye arveloven.

Til nr. 21 (endringer i gravferdsloven)

Det vises til merknaden til forslaget om et nytt tredje punktum i § 9 femte ledd i Prop. 107 L (2017–2018) på side 367.

Til nr. 24 (endringer i skatteloven)

I §§ 9-7 og 9-13 er samboere tatt med siden også samboere kan ha arverett etter loven (både etter arveloven 1972, jf. endringslov 19. desember 2008 nr. 112, og arveloven 2019). For øvrig er endringene i skatteloven av rent teknisk art.

Til nr. 25 (endringer i deltakerloven)

Det foreslås i annet ledd første punktum at reglene om tidsbegrenset ervervstillatelse i § 7 annet ledd ikke bare skal gjelde når et fartøy overtas av slektsarvinger eller ektefelle etter arveloven kapittel 2 eller 3, men også når et fartøy overtas av arveberettiget samboer etter arveloven kapittel 4. En tilsvarende endring foreslås i annet ledd tredje punktum ved at samboere i uskifte er tatt med i tillegg til ektefeller i uskifte. Det foreslås videre en presisering av at bestemmelsen om tidsubegrenset ervervstillatelse så lenge uskifteboet består bare gjelder når fartøyet inngår i uskifteboet. At fartøyet ikke inngår i uskifteboet, kan være aktuelt særlig for samboere, jf. arveloven § 32 første og annet ledd, men dette kan også være tilfellet for ektefeller.

Til nr. 29 (endringer i konsesjonsloven)

Det foreslås en mindre justering av lovens tittel, slik at den kommer i samsvar med den vanlige måten å utforme lovtitler på. I den nåværende tittelen er parentesen med korttittelen «(konsesjonsloven)» etterfulgt av «mv.». Det foreslås at denne forkortelsen plasseres foran parentesen med korttittelen. Som følge av denne endringen foreslås det endringer også i bestemmelser i enkelte andre lover som viser til konsesjonslovens tittel, se forslagene til endring av energiloven § 10-3, jordlova § 3 og havenergilova § 10-7 (nr. 16, 20 og 34 i lovforslaget).

Endringen av § 5 går kun ut på en endring av en henvisning.

Til nr. 31 (endringer i tvisteloven)

Endringen av § 6-2 er i tråd med Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16. Det vises til punkt 34.4 i Prop. 107 L (2017–2018).

Til nr. 33 (endringer i vergemålsloven)

Når det gjelder endringen av § 41, vises til merknaden til bestemmelsen på side 367 i Prop. 107 L (2017–2018).

Vergemålsloven § 42 gjelder blant annet vergens adgang til å gi «avkall eller avslag på arv» på vegne av personen med verge. Det foreslås at ordet «avslag» går ut av lovteksten som følge av at denne terminologien ikke er videreført i den nye arveloven § 74. I den nye arveloven brukes ordet «avkall» uansett om arvingen frasier seg retten til arv før eller etter arvefallet.

Til nr. 35 (endringer i lov om forsvunne personer)

Endringene i §§ 15 og 16 er av rent teknisk art og gjelder endringer av henvisninger. Når det gjelder endringen av § 19, vises til merknaden til bestemmelsen på side 367 i Prop. 107 L (2017–2018).

Til nr. 36 (endringer i skatteforvaltningsloven)

Endringene i skatteforvaltningsloven § 3-10 går for det første ut på at samboere blir likestilt med ektefeller. Bestemmelsen innebærer med denne endringen at taushetsplikten etter skatteforvaltningsloven ikke er til hinder for at det gis opplysninger til ektefeller, samboere og arvinger når de kan vise til et saklig behov for innsyn. Departementet legger til grunn at den som har arverett eller rett til uskifte, gjennomgående vil ha et saklig behov for innsyn frem til skifteform er valgt siden opplysninger om arvelaterens formues- og inntektsforhold kan være avgjørende for beslutningen om hvorvidt boet skal skiftes privat eller offentlig eller om boet skal overtas uskiftet.

Videre foreslås det en ny bestemmelse om innsynsrett for dem som har formuesfullmakt mv. etter arveloven § 92 første og annet ledd. Den som har slik fullmakt, trenger etter forslaget ikke å påvise saklig grunn. Se for øvrig punkt 25.4 i Prop. 107 L (2017–2018).

I § 10-3 er «loddeier» erstattet av «arving» siden ordet «loddeier» ikke er videreført i den nye arveloven.

Til ikrafttredelses- og overgangsreglene

I del II nr. 1 foreslås det at endringsloven trer i kraft straks. Dette innebærer at arveloven er endret fra tidspunktet for sanksjoneringen av endringsloven. Selve arveloven vil imidlertid først tre i kraft 1. januar 2021.

For forslaget om en ny § 99 a i den nye arveloven, jf. punkt 3 i proposisjonen, foreslås det likevel at bestemmelsen trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. I og med at bestemmelsen innebærer en ny sakstype for landbruksmyndighetene, kan det være behov for å sette denne bestemmelsen i kraft på et senere tidspunkt.

I nr. 2 foreslås det en overgangsregel som knytter seg til forslaget til ny § 99 a. Det følger av § 99 a første ledd første punktum at hvis det i dødsboet inngår en landbrukseiendom som består av minst fem dekar jordbruksareal eller minst 25 dekar produktiv skog, må eiendommen overføres fra dødsboet til en ny eier med tinglyst hjemmel innen tre år fra arvelaterens død. I nr. 2 første punktum foreslås det at når arvelateren er død før ikrafttredelse av § 99 a, regnes treårsfristen fra tidspunktet for ikrafttredelsen av § 99 a, ikke fra tidspunktet for arvelaterens død.

Annet punktum knytter seg til bestemmelsen i § 99 a første ledd fjerde punktum, som slår fast at kommunen innen ett år etter dødsfallet skal varsle dødsboet om fristen for å overføre eiendommen til en ny eier etter § 99 a første ledd første punktum. Overgangsbestemmelsen i annet punktum innebærer at hvis kommunen ikke er kjent med at det inngår en landbrukseiendom i dødsboet, gjelder det heller ingen varslingsplikt. Videre følger det av bestemmelsen at dersom kommunen får slik kunnskap, regnes fristen på ett år tidligst fra det tidspunktet kommunen fikk nødvendig kunnskap om dødsboet og landbrukseiendommen. Har kommunen nødvendig kunnskap før ikrafttredelsen av § 99 a, skal dødsboet varsles innen ett år etter ikrafttredelsen.

I nr. 3 foreslås det at departementet kan gi nærmere overgangsregler.