1 Bakgrunn

EØS-komiteen vedtok 14. juni 2019 ved beslutning nr. 165/2019 å innlemme europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/2366 av 25. november 2015 om betalingstjenester i det indre marked, om endring av direktiv 2002/65/EF, 2009/110/EF og 2013/36/EU og forordning (EU) nr. 1093/2010 og om oppheving av direktiv 2007/64/EF i EØS-avtalen. Beslutningen omfatter også delegert kommisjonsforordning (EU) 2017/2055 av 23. juni 2017 om utfylling av europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/2366 med hensyn til tekniske reguleringsstandarder for samarbeid og utveksling av opplysninger mellom kompetente myndigheter i forbindelse med betalingstjenestetilbyderes utøving av etableringsretten og retten til tjenesteyting.

Gjennomføring av det reviderte betalingstjenestedirektivet (Payment Services Directive, PSD2) forutsatte, på tidspunktet for beslutning i EØS-komiteen, lovendring. Stortingets samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning er derfor nødvendig i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd.

Lov av 18. desember 2020 nr. 146 om finansavtaler gjennomfører de privatrettslige delene av direktivet, jf. Prop. 92 LS (2019–2020) og Innst. 104 L (2020–2021). Loven har ennå ikke trådt i kraft. Stortinget vedtok 23. november 2018 lov om endringer i finansforetaksloven mv. (andre betalingstjenestedirektiv) for å gjennomføre de offentligrettslige delene av direktivet i norsk rett jf. Prop. 110 L (2017–2018) og Innst. 25 L (2018–2019). Lovendringene trådte i kraft 1. april 2019. Finansdepartementet fastsatte 15. februar 2019 utfyllende forskriftsregler som trådte i kraft samtidig som lovendringene. Den delegerte kommisjonsforordningen krever ikke lovendring.

EØS-komiteens beslutning og rettsaktene i uoffisiell norsk oversettelse følger som trykte vedlegg til proposisjonen.