1 Proposisjonens hovedinnhold

Finansdepartementet legger med dette frem forslag til ny lov om inn- og utførsel av varer (vareførselsloven) og ny lov om tollavgift (tollavgiftsloven). De to nye lovene skal erstatte lov 21. desember 2007 nr. 119 om toll og vareførsel (tolloven). Det overordnede målet med forslaget er å etablere et oppdatert lovverk som er tilpasset Tolletatens ansvarsområder etter oppgaveoverføringen til Skatteetaten, både ved å synliggjøre etatens oppgaver etter eget regelverk og å klargjøre og forankre i loven at etaten også utfører en rekke oppgaver for andre myndigheter.

Reglene om toll og reglene om vareførsel i dagens tollov regulerer ulike forhold som har til dels ulike formål. Toll er en avgift på nærmere bestemte varer som føres inn i landet, og reglene om toll gjelder i hovedsak plikten til å svare toll, beregning av toll og fritak for toll. Toll har i egenskap av å være et offentligrettslig pengekrav klare likhetstrekk med merverdiavgift og særavgifter som oppstår ved innførsel av varer.

Vareførselsreglene har en mye bredere begrunnelse, og er et generelt rammeverk for inn- og utførsel av alle varer. Reglene skal sikre myndighetene opplysninger om og kontroll med alle varer som føres inn i og ut av landet. De gjelder dermed uavhengig av om det skal beregnes toll ved innførselen. Både når det gjelder innhenting av opplysninger om varer som inn- og utføres, kontroll med vareførselen og sanksjoner ved lovbrudd er det behov for andre regler på vareførselsområdet enn for toll.

Departementet foreslår at reglene om toll og reglene om vareførsel inntas i to lover. Etter departementets vurdering vil en slik fordeling av regelverket legge til rette for at reglene på hvert av områdene kan få en bedre struktur og bli mer oversiktlige. Det vil igjen gjøre reglene mer tilgjengelig for brukerne. Det vil også gjøre det enklere å rendyrke regelverket ut ifra formålet med reglene, og lette arbeidet med regelverksendringer.

Departementet foreslår at ny lov om vareførsel og ny lov om tollavgift trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Ny lov om inn- og utførsel av varer

Forslaget til ny lov om inn- og utførsel av varer (vareførselsloven) viderefører i stor grad de bestemmelsene i dagens tollov som gjelder innhenting av opplysninger om og kontroll med den grensekryssende vareførselen. Lovens systematikk er imidlertid noe endret sammenlignet med tolloven, både for å gjøre regelverket mer tilgjengelig og som en konsekvens av forslaget om en egen lov om tollavgift.

Departementet har lagt vekt på å synliggjøre at vareførselsloven også skal bidra til å beskytte samfunnet mot ulovlig inn- og utførsel av varer ved å sikre at restriksjoner gitt av hensyn til blant annet samfunnssikkerhet, beskyttelse av menneskers liv og helse, dyrevelferd, plantevern og miljøvern, overholdes. På disse områdene har Tolletaten viktige samfunnsoppgaver. Videre er bestemmelsene om plikter ved inn- og utførsel av varer og de enkelte tollprosedyrene i større grad enn i tolloven utformet etter mønster av tilsvarende regler i EUs tollkodeks, når det gjelder oppbygging og begrepsbruk.

Departementet har også gått grundig gjennom kontrollbestemmelsene med sikte på å tydeliggjøre Tolletatens kontrollhjemler, og dette er også særskilt omtalt i proposisjonens kapittel 6. Reglene om tollmyndighetenes adgang til å tilbakeholde og beslaglegge varer og behandlingen av slike varer, er klargjort, systematisert og samlet i et eget kapittel. I tillegg er straffebestemmelsene betydelig omarbeidet i samsvar med strukturen i straffeloven.

Lovforslaget er delt inn i 14 kapitler.

Kapittel 1 Innledende bestemmelser har bestemmelser om lovens formål. Loven skal sikre riktige og fullstendige opplysninger om varer som inn- og utføres, som grunnlag for fastsetting av avgifter og til bruk for kartlegging og statistikk. Tollmyndighetenes oppgaver for andre myndigheter ved kontroll av den grensekryssende vareførselen er særskilt nevnt i lovens formålsbestemmelse. Loven skal også sikre at Norge overholder sine forpliktelser etter internasjonale avtaler om grensekryssende vareførsel.

Lovens sentrale virkeområde er innhenting av opplysninger om og kontroll med varer som føres inn i og ut av tollområdet. Loven gjelder i tollområdet, som er det norske fastland og territorialfarvann, men ikke Svalbard, Jan Mayen og Norges biland. Det foreslås hjemmel for departementet til å gi forskrift om at loven eller deler av denne skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen, og om disse områdene hver for seg eller sammen skal være eget tollområde.

Kapittel 2 Plikter ved ankomst til tollområdet har blant annet bestemmelser om plikten til å gi forhåndsvarsel om varer og å legge frem varer for tollmyndighetene til kontroll. Plikten til å gi forhåndsvarsel gjelder i utgangspunktet for alle som bringer en vare til tollområdet, men det omfattende unntaket som følger av avtale med EU og Sveits, foreslås synliggjort i loven. Kapitlet har også enkelte bestemmelser som kun retter seg mot føreren av transportmiddel ved ankomst til tollområdet. Dette gjelder blant annet plikt til å sørge for at transportmiddelet går direkte til sted der tollmyndighetene er stasjonert, og plikt til å gi melding til tollmyndighetene om ankomst til bestemmelsesstedet.

Kapittel 3 Tollbehandling ved innførsel har bestemmelser om plikten til å tollbehandle alle varer som innføres til tollområdet. Varer som innføres, skal underlegges en tollprosedyre, men kan i særlige tilfeller i stedet gjenutføres eller avstås til tollmyndighetene. Videre reguleres plikten til å deklarere alle varer som underlegges en tollprosedyre, og levering av deklarasjoner. Departementet foreslår egne bestemmelser om aksept av deklarasjoner, og om frigjøring av varer for disponering i tråd med den valgte prosedyren.

Kapittel 4 Tollprosedyrer ved innførsel har bestemmelser om tollprosedyrer ved innførsel av varer. Det er en bestemmelse om hver enkelt prosedyre hvor det fremgår hva prosedyren innebærer, blant annet om valg av prosedyren utløser plikt til å beregne tollavgift og andre avgifter. De aktuelle prosedyrene er overgang til fri disponering, forpassing, transittering, tollager, frisone, midlertidig innførsel og innenlands bearbeiding.

Prosedyren overgang til fri disponering innebærer at varen stilles til fri disponering og kan omsettes, brukes eller forbrukes i tollområdet. Det tilsvarer fortolling etter tolloven, og medfører at eventuell tollavgift og merverdiavgift og særavgift som påløper ved innførsel, skal beregnes. Varer som ikke skal innføres til tollområdet for overgang til fri disponering, må deklareres for en av de andre tollprosedyrene. Disse prosedyrene har det til felles at tollavgift og andre innførselsavgifter som hovedregel ikke skal beregnes.

Departementet foreslår at innlegg av varer på tollager gjøres til en tollprosedyre, noe som vil innebære deklareringsplikt. Deklarering av varer under prosedyren tollager vil bidra til at tollmyndighetene får bedre kunnskap om den store mengden varer som innføres og legges på tollager. Det vil gi tollmyndighetene bedre muligheter for å motvirke ulovlig vareførsel, noe som vil bidra til rettferdige konkurransevilkår for lovlydige aktører. Regler om innholdet i deklarasjon for bruk av prosedyren tollager skal fastsettes i forskrift som sendes på høring.

Kapittel 5 Plikter ved utførsel og utstedelse av opprinnelsesbevis samler reglene som gjelder ved utførsel av varer fra tollområdet. På samme måte som ved innførsel av varer, skal den som utfører en vare fra tollområdet gi tollmyndighetene forhåndsvarsel om varen. Som i bestemmelsen om forhåndsvarsel ved innførsel av varer, foreslås det at unntaket fra plikten til å forhåndsvarsle som følge av avtalen med EU og Sveits, tas inn i loven. Plikten til å legge varen frem for tollmyndighetene er synliggjort ved at den er regulert i egen bestemmelse. Videre fremgår det at varer som skal utføres fra tollområdet, skal tollbehandles og underlegges prosedyren utførsel, og at det skal leveres en deklarasjon. Det er også bestemmelser om aksept av deklarasjon og om frigjøring av varer for utførsel. I tillegg er det i kapitlet enkelte bestemmelser som kun retter seg mot føreren av transportmiddel ved avreise fra tollområdet.

Kapitlet har også bestemmelser om opprinnelsesbevis. Preferensielle opprinnelsesbevis utstedes for varer som skal utføres, for å oppnå tollbegunstigelse i et annet land, mens ikke-preferensielle opprinnelsesbevis kan ha betydning for anvendelse av handelstiltak og for andre formål innførselslandet måtte bestemme.

Kapittel 6 Klassifisering og tollverdi har innledningsvis en hjemmel til å gi forskrift om klassifisering av varer. Klassifisering av varer skal, som i dag, skje i samsvar med Konvensjonen om det harmoniserte system for beskrivelse og koding av varer (HS-konvensjonen) og HS-nomenklaturen. Departementet kan i tillegg bestemme ytterligere oppdeling med formål å innhente opplysninger om varer til bruk for avgift, statistikk- og kontrollformål.

Kapitlet har også detaljerte bestemmelser om fastsetting av varers tollverdi, det vil si der tollavgiften skal beregnes i prosent av verdien. Reglene om varers tollverdi har betydning ved fastsetting av beregningsgrunnlaget for tollavgift, merverdiavgift og enkelte andre avgifter. Tollverdien benyttes også av Statistisk sentralbyrå for å utarbeide handelsstatistikken. I tillegg er tollverdien en viktig inngangsport for å avdekke handelsbasert hvitvasking av penger og ulovlige økonomiske strømmer.

Kapittel 7 Særlige forvaltningsregler har regler som erstatter eller supplerer forvaltningsloven. Det er blant annet bestemmelser om alminnelig opplysningsplikt, endring av opplysninger i deklarasjonen og bindende forhåndsuttalelser. Klagefristen foreslås forlenget fra tre til seks uker. Norge er etter EØS-avtalen protokoll 10 kapittel IIa – Tollsikkerhetstiltak, med vedlegg, forpliktet til å ha et system for å autorisere økonomiske operatører som er involvert i vareførsel over landegrensene, såkalte AEOer (Authorized Economic Operators). Dette er også regulert i kapitlet. Kapitlet har videre bestemmelser om tollmyndighetenes taushetsplikt og adgangen til å utlevere opplysninger til andre offentlige myndigheter. Bestemmelsen om adgangen til å utlevere taushetsbelagte opplysninger til andre offentlige myndigheter foreslås endret slik at det blir enklere å imøtekomme endringer i behovet for utlevering. Samtidig foreslås det i kapittel 8 at tollmyndighetenes adgang til å utlevere passasjeropplysninger som er innhentet for kontroll av vareførselen, begrenses i forskrift. Det samme gjelder opplysninger om grensekryssende trafikk innhentet ved bruk av skiltgjenkjenningssystem. Videre foreslås endringer i bestemmelsen om overført taushetsplikt.

Kapitlet har også bestemmelser om sammenstilling av personopplysninger, om lagring av personopplysninger og om bruk av personopplysninger ved utvikling og testing av IT-systemer. Departementet foreslår i tillegg en hjemmel for bruk av personopplysninger i automatiserte avgjørelser.

Kapittel 8 Kontroll har omfattende hjemler for tollmyndighetens kontroll med den grensekryssende vareførselen, og hjemler som gir rett til å innhente ytterligere opplysninger fra den opplysningspliktige selv, tredjeparter og offentlige myndigheter. Tollmyndighetene kan også innhente opplysninger om passasjerer og besetning fra transportselskap og innhente opplysninger om grensekryssende trafikk ved bruk av skiltgjenkjenningssystem.

De sentrale kontrollbestemmelsene i tolloven §§ 13-1 og 13-3 foreslås videreført, men slik at vilkårene for at tollmyndighetene kan kontrollere i større grad tar utgangspunkt i formålet, som er kontroll med varer som krysser grensen. Flere høringsinstanser har hatt merknader til disse forslagene, og det vises til særskilt omtale i proposisjonens kapittel 6 om Tolletatens kontrollvirksomhet, punkt 6.1. Der omtales også tollmyndighetenes adgang til systematisk og langvarig observasjon i punkt 6.2 og prosessuelle regler for kontrolltiltak i punkt 6.3.

Bestemmelsene i kapittel 8 er ellers i stor grad en videreføring av tollovens kontrollbestemmelser, men med enkelte presiseringer og lovtekniske endringer. Departementet foreslår blant annet at reglene om kontroll av person inntas i en egen bestemmelse, og at inngripende undersøkelse av personer hjemles klart i loven. Også tollmyndighetenes adgang til å bruke makt overfor personer som forsøker å unndra seg kontroll, og adgangen til å innhente opplysninger om passasjerer og besetning fra transportselskaper, som i dag er regulert i tollforskriften, foreslås regulert i loven.

Kapittel 9 Samarbeid med annen stat har bestemmelser om tollmyndighetenes samarbeid med andre lands myndigheter innenfor vareførselslovens saklige virkeområde. Norge har i dag en tollsamarbeidsavtale med Sverige inngått i 1959, og en avtale med Finland inngått i 1968. Som følge av svensk og finsk EU-medlemskap, ble avtalene reforhandlet i 1997 og påbygd med en avtale mellom EU og Norge.

Kapittel 10 Tilbakehold av varer som gjør inngrep i immaterialrettigheter regulerer tollmyndighetenes tilbakehold av varer som gjør inngrep i immaterialrettigheter og enkelte lignende overtredelser av markedsføringsloven. Reglene ble vesentlig endret ved lov 12. juni 2020 nr. 67 om endringer i varemerkeloven og tolloven mv. (gjennomføring av nytt varemerkedirektiv mv.).

Kapittel 11 Tilbakehold og beslag av varer mv. regulerer tollmyndighetenes adgang til å holde tilbake, beslaglegge, selge og destruere varer og andre gjenstander. Dagens bestemmelser om dette er plassert i både kapittel 4 og 16 i tolloven, og med henvisninger til hverandre. Reglene om adgangen til tilbakehold og beslag av varer er klargjort og samlet i et eget kapittel, med felles regler om salg og destruksjon. I tillegg foreslås nye regler om tollmyndighetenes adgang til å holde tilbake og destruere varer som er inn- eller utført uten tillatelser mv. fastsatt i annen lov.

Kapittel 12 Administrative reaksjoner og straff regulerer tollmyndighetenes adgang til å ilegge administrative reaksjoner som tvangsmulkt, overtredelsesgebyr og bortfall av adgangen til å representere deklaranter. Straffebestemmelsene i kapitlet er betydelig omarbeidet sammenlignet med straffebestemmelsene i tolloven kapittel 16. Det gjelder først og fremst oppbyggingen av bestemmelsene som tilsvarer strukturen i straffeloven. Departementet foreslår også at enkelte straffebestemmelser ikke videreføres, enten fordi de straffbare handlingene rammes av andre straffebud i loven eller i straffeloven, eller fordi ileggelse av overtredelsesgebyr anses som en tilstrekkelig sanksjon.

Kapittel 13 Handelstiltak har bestemmelser om iverksetting av handelstiltak for å beskytte det norske markedet mot ulike former for urettferdig konkurranse fra andre stater. Handelstiltak kan iverksettes som antidumpingtiltak, utjevningstiltak, beskyttelsestiltak og mottiltak. Adgangen til å iverksette slike tiltak er begrenset av WTO-avtalen. Også mange frihandelsavtaler har bestemmelser om når handelstiltak kan iverksettes mot en avtalepart. Kapitlet har også særlige regler om opplysningsplikt og undersøkelser i slike saker.

Ny lov om tollavgift

Forslaget til ny lov om tollavgift viderefører de bestemmelsene i tolloven som gjelder selve tollkravet, blant annet bestemmelser om når tollavgift skal beregnes og hvem som er ansvarlig for tollavgift, satser og beregningsgrunnlag for tollavgift, preferansetollavgift, nedsettelse av tollavgiftssats for landbruksvarer og fritak for tollavgift. Departementet har særlig lagt vekt på å tydeliggjøre hvem som kan bli ansvarlig for å beregne tollavgift i forskjellige situasjoner, og å avklare hvilke fritak for tollavgift som har sin hovedbegrunnelse på tollavgiftsområdet og dermed bør reguleres i tollavgiftsloven. Landbruksmyndighetenes adgang til å sette ned de ordinære tollavgiftssatsene på landbruksvarer videreføres med enkelte mindre endringer. I tillegg foreslår departementet en ny ordning for å bedre kontrollmulighetene og regulere et eventuelt ansvar for tollavgift når landbruksvarer som er innført med redusert tollavgiftssats på vilkår om sluttbruk, selges videre.

Departementet har ved gjennomgang av forvaltningsreglene for tollavgift sett hen til skatteforvaltningsloven, som gjelder for alle andre skatte- og avgiftskrav. Tollavgift er, som de andre skatte- og avgiftskravene, et offentligrettslig pengekrav, og departementet mener at forvaltningen av disse bør følge generelle regler dersom ikke særskilte hensyn tilsier særregler. De sentrale forvaltningsbestemmelsene i tollavgiftsloven er derfor utformet i samsvar med skatteforvaltningslovens bestemmelser, så langt det passer. Dette gjelder blant annet reglene om opplysningsplikt, fastsetting og beregning av tollavgift, endringsregler og -frister og sanksjoner. Denne delen av forslaget innebærer enkelte materielle endringer, blant annet forlenges den ordinære endringsfristen fra tre til fem år. Departementet foreslår også at vilkårene for å ilegge tilleggsavgift og satser for tilleggsavgift utformes tilsvarende som for tilleggsskatt etter skatteforvaltningsloven.

Lovforslaget er delt inn i 13 kapitler.

Kapittel 1 Innledende bestemmelser har bestemmelser om lovens virkeområde, definisjoner av enkelte sentrale ord og uttrykk i loven, samarbeid med annen stat og forholdet til forvaltningsloven. Lovens saklige virkeområde er plikt til å beregne tollavgift for varer som innføres til tollområdet, og fastsetting av tollavgift. Lovens stedlige virkeområde er tollområdet, det vil si det norske fastland og territorialfarvann, men ikke Svalbard, Jan Mayen og Norges biland.

Kapittel 2 Plikt til å beregne tollavgift har bestemmelser om når tollavgift skal beregnes, tidfesting, hvem som skal beregne tollavgift og medansvar for tollavgift. Som følge av nye prosedyrer i vareførselsloven, er disse bestemmelsene utformet på en annen måte enn i tolloven. Departementet har dessuten lagt vekt på å klargjøre når avgiftsplikten oppstår. Videre er tollovens uttrykk «tollskyld», som et samleuttrykk for plikten til å svare toll, erstattet med «plikt til å beregne tollavgift». Som følge av dette videreføres heller ikke uttrykket «tollskyldner». Uttrykket tollavgiftspliktig omfatter en snevrere gruppe enn tollskyldner i tolloven. Gruppen som ikke anses som tollavgiftspliktig, vil imidlertid kunne bli medansvarlig for tollavgift. Kapitlet har også en ny bestemmelse om at den som erverver en vare som er innført med nedsatt tollavgift på vilkår om at varen brukes på en bestemt måte, blir tollavgiftspliktig ved brudd på vilkåret.

Kapittel 3 Satser og beregningsgrunnlag for tollavgift regulerer hvilke satser som fastsettes av Stortinget og kunngjøres som del av tolltariffen. Dette er de ordinære tollavgiftssatsene og preferansetollavgiftssatser for varer med opprinnelse i land Norge har frihandelsavtale med, og varer med opprinnelse i land Norge ensidig gir tollavgiftsbegunstigelse. Kapitlet har også hjemmel for departementet til å sette ned de ordinære satsene for landbruksvarer. Denne myndigheten til å forvalte tollvernet for landbruksvarer er tildelt Landbruks- og matdepartementet. Bestemmelsene om beregningsgrunnlaget for tollavgift gir nærmere regler om beregning på grunnlag av vekt, volum, antall og verdi. Når beregningsgrunnlaget er verdi, er det tollverdien som er beregningsgrunnlaget. Bestemmelsene om tollverdi er inntatt i kapittel 6 i vareførselsloven. Kapitlet har også bestemmelser om beregningsgrunnlag ved utenlands bearbeiding og når varen er skadet eller bedervet.

Kapittel 4 Opprinnelse har bestemmelser om opprinnelse når varer innføres til tollområdet. Bestemmelser om preferensiell opprinnelse har betydning for om det kan gis tollavgiftslettelser etter frihandelsavtale eller det generelle preferansesystemet for utviklingsland (GSP). Bestemmelser om ikke-preferensiell opprinnelse har betydning for andre spørsmål enn preferansetollavgift, for eksempel tollavgift som ilegges etter vareførselsloven kapittel 13 om handelstiltak.

Kapittel 5 Nedsettelse av tollavgiftssats for landbruksvarer har bestemmelser om de ulike ordningene for nedsettelse av tollavgiftssatser for landbruksvarer. Denne myndigheten etter tolloven er tildelt Landbruks- og matdepartementet ved kongelig resolusjon, og forvaltes av Landbruksdirektoratet i første instans. Tollavgiftssatsene for landbruksvarer kan settes ned som generell nedsettelse, som individuell nedsettelse etter søknad eller ved fastsetting av tollkvoter der kvoteandeler tildeles ved auksjon eller på annen måte. Departementet foreslår en hjemmel for landbruksmyndighetene til å sette ned tollavgiftssatsen med virkning utover budsjettåret med forbehold om at tolltariffen ikke endres, og til å treffe vedtak uten mengdebegrensning når det anses hensiktsmessig.

Kapittel 6 Fritak for tollavgift har bestemmelser om fritak fra plikten til å svare tollavgift for enkelte varer og i enkelte situasjoner. Tolloven kapittel 5 har i dag regler om tollfritak som også gjelder for merverdiavgift via henvisning fra merverdiavgiftsloven. Mange av fritakene i tolloven kapittel 5 foreslås videreført i merverdiavgiftsloven kapittel 7 fordi de har størst betydning for merverdiavgift, mens enkelte fritak videreføres i vareførselsloven kapittel 4 som unntak fra deklarasjonsplikt. I tollavgiftsloven foreslås det innatt enkelte fritak som primært gjelder for tollavgift, samt en bestemmelse som oppstiller fritak når det foreligger unntak fra deklarasjonsplikten i vareførselsloven kapittel 4. I tillegg inneholder kapitlet en bestemmelse om at departementet i forskrift kan bestemme at fritak i merverdiavgiftsloven kapittel 7 gjelder tilsvarende for tollavgift. Selv om lovstrukturen som foreslås for tollfritak er ny, videreføres alle gjeldende tollfritak.

Kapittel 7 Refusjon av tollavgift ved gjenutførsel gjelder refusjon av tollavgift ved gjenutførsel av varer. Tollavgiften kan refunderes ved gjenutførsel av vare benyttet ved reparasjon eller bearbeiding, og ved gjenutførsel av vare i uendret stand. Kapitlet har også en bestemmelse om delvis refusjon når en vare som innføres midlertidig til leie eller lån gjenutføres senere, og ikke fyller vilkårene for å kunne deklareres for tollprosedyren midlertidig innførsel. Tollavgift kan også refunderes når en vare gjenutføres fordi den er feilsendt, feilbestilt eller ikke levert som avtalt. Kapitlet viderefører tolloven kapittel 11 uten vesentlige endringer. Fristen i tolloven § 11-2 annet ledd på ett år fra gjenutførsel for å fremme krav på refusjon foreslås imidlertid ikke videreført. I stedet foreslås det at fristen reguleres av den alminnelige foreldelsesfristen, som er tre år fra kravet på refusjon tidligst kunne vært fremmet.

Kapittel 8 Særlige forvaltningsregler har regler som erstatter og supplerer forvaltningsloven på enkelte områder. Departementet foreslår endringer i oppbyggingen av bestemmelsene om taushetsplikt og utlevering av opplysninger til offentlige myndigheter, som i tilsvarende bestemmelser i vareførselsloven. Videre foreslås enkelte materielle endringer, blant annet i bestemmelsen om overført taushetsplikt og ved forlengelse av klagefristen fra tre til seks uker. Kapitlet har også bestemmelser om ubekreftede personopplysninger i tips mv., sammenstilling av personopplysninger og automatiserte avgjørelser og bruk av personopplysninger ved utvikling og testing av IT-systemer.

Kapittel 9 Opplysningsplikt, fastsetting og beregning av tollavgift har innledningsvis en bestemmelse om alminnelig opplysningsplikt som retter seg mot den som leverer melding for tollavgift. Bestemmelsen angir hovedinnholdet i denne opplysningsplikten, som er å gi riktige og fullstendige opplysninger.

Kapitlet har også bestemmelser om levering av melding for tollavgift, om fastsetting og beregning av tollavgift og om endring av egen fastsetting. Disse bestemmelsene er en konsekvens av departementets forslag om å utforme sentrale forvaltningsbestemmelser i tollavgiftsloven i tråd med skatteforvaltningslovens bestemmelser.

Etter forslaget skal melding for tollavgift leveres av den som deklarerer en vare for tollprosedyren overgang til fri disponering. Det er bruk av denne prosedyren som innebærer at eventuell tollavgift og andre innførselsavgifter oppstår. Melding for tollavgift skal gis som del av deklarasjonen som leveres etter vareførselsloven, og inneholde alle opplysninger som har betydning for fastsetting av tollavgift. Departementet foreslår at den som leverer melding for tollavgift, fastsetter grunnlaget for tollavgift ved levering av meldingen og beregner tollavgift av det fastsatte grunnlaget, såkalt egenfastsetting.

Departementet foreslår videre at den som har levert melding for tollavgift, skal kunne endre egen fastsetting av tollavgift ved å levere en endringsmelding. Adgangen til egenendring innføres av praktiske hensyn, og fordi det ikke bør brukes for mye ressurser på feil som enkelt lar seg rette opp. Fristen for å levere endringsmelding er tre år.

Kapittel 10 Kontroll har bestemmelser om tollmyndighetenes adgang til å innhente kontrollopplysninger fra den tollavgiftspliktige og fra tredjeparter, men begrenset til å gjelde kontroll av plikten til å beregne tollavgift og fastsatt tollavgift. Kapitlet har også bestemmelser om tollmyndighetenes adgang til å ilegge bokføringspålegg og om klage over bokføringspålegg.

Kapittel 11 Endring uten klage og endringsfrister gjelder tollmyndighetenes adgang til å endre en tollavgiftsfastsetting og frister for slik endring. Departementet foreslår at bestemmelsene utformes i tråd med tilsvarende bestemmelser i skatteforvaltningsloven, så langt de passer. Det innebærer at tollmyndighetene kan endre enhver tollavgiftsfastsetting når fastsettingen er uriktig. Bestemmelsen skiller ikke mellom endring til gunst og endring til ugunst, slik tolloven gjør. Det avgjørende er om fastsettingen er uriktig. Konsekvensen av den uriktige fastsettingen må være at det er beregnet for mye eller for lite tollavgift. I motsetning til tolloven, fremgår det av loven hvilke hensyn tollmyndighetene skal ta i betraktning når de vurderer om en fastsetting skal tas opp til endring. Dette bidrar til likebehandling og forutsigbarhet.

Forslaget innebærer også at den generelle fristen for å ta en sak opp til endring økes fra tre til fem år, med en tiårsfrist dersom saken gjelder graverende unndragelse av tollavgift. Femårsfristen vil gjelde både ved endring til gunst og ved endring til ugunst, mens tiårsfristen bare er aktuell ved endring til ugunst.

Departementet foreslår i tillegg å videreføre en bestemmelse om departementets adgang til, på visse vilkår, å treffe enkeltvedtak om nedsettelse av tollavgift.

Kapittel 12 Administrative reaksjoner, straff og søksmål regulerer tollmyndighetenes adgang til å ilegge administrative reaksjoner i form av tvangsmulkt, overtredelsesgebyr og tilleggsavgift, og har i tillegg en bestemmelse om straff for unnlatt medvirkning til kontroll. Departementet foreslår at reglene om tilleggsavgift utformes i tråd med reglene om tilleggsskatt etter skatteforvaltningsloven, så langt de passer. Det innebærer blant annet endringer i reglene om hvem som kan ilegges tilleggsavgift, og i satsstrukturen samt klarere unntaksregler. Tilleggsavgift ilegges en tollavgiftspliktig som gir uriktige eller ufullstendige opplysninger til tollmyndighetene, eller unnlater å gi pliktige opplysninger, når opplysningssvikten eller pliktbruddet kan føre til avgiftsmessige fordeler. Tilleggsavgift skal imidlertid ikke ilegges dersom den tollavgiftspliktiges forhold kan anses unnskyldelig. Hvem som er tollavgiftspliktig, følger av bestemmelser i kapittel 2 som skiller mellom tollavgiftspliktig og medansvarlig for tollavgift, blant annet for å tydeliggjøre og begrense den gruppen som kan ilegges tilleggsavgift. Videre er satsen for tilleggsavgift samordnet med satsen for tilleggsskatt.

Kapitlet har også en bestemmelse om fristen for søksmål mot tollmyndighetenes vedtak, med forslag om at søksmålsfristen skal avbrytes dersom det omtvistede spørsmålet klages inn for Sivilombudet.