3 Utenlandsk rett

3.1 Om fellesskapsrettens regler på tollområdet

Romatraktaten slo fast allerede i 1957 at medlemslandene utgjør en tollunion, med en felles ytre tolltariff og et tollfritt varebytte innad. En felles tolltariff overfor tredjeland ble imidlertid ikke praktisert før i 1968, og en fullstendig tollovgivning på fellesskapsnivå kom ikke i stand før i 1993, da Rådets forordning om den felles tollkodeks trådte i kraft (Rådsforordning 2913/92). Gjeldende tollkodeks i EU (Union Customs Code (UCC)) vedtatt 9. oktober 2013 (Rådsforordning 952/2013) trådte delvis i kraft 1. mai 2016 og skulle etter planen implementeres fullt ut innen 31. desember 2020. Overgangsperioden er nå utvidet frem til utviklingen av enkelte mindre formaliteter og elektroniske systemer er helt ferdigstilt i 2025.

Tollkodeksen erstatter tollkodeksen fastsatt ved rådsforordning 450/2008 (Community Customs Code). Tollkodeksens status som forordning innebærer at den gjelder direkte i hvert medlemsland, men enkelte av de materielle reglene i tollkodeksen og i gjennomføringsbestemmelsene kan utfylles nasjonalt. De bestemmelser som har preg av rammelovgivning og kan utfylles nasjonalt, er særlig bestemmelsene i tollkodeksen om sanksjoner (artikkel 42), klage på vedtak (artiklene 43–45) og kontroll av varer (artiklene 46–49).

Tollkodeksen utgjør en regelsamling som innholdsmessig kan sammenlignes med tradisjonelle tollover i de fleste land. Den detaljeres ytterligere ved delegasjonsbestemmelser ved The UCC Delegated Act 28. juli 2015 og bestemmelser om gjennomføring ved The UCC Implementing Act 24. november 2015, som begge er gitt av Kommisjonen. I tillegg har Kommisjonen gitt overgangsbestemmelser ved The UCC Transitional Delegated Act 17. desember 2015.

Tollkodeksen samler de aller fleste generelle regler som gjelder handelen med varer mellom EU og tredjeland, i én sammenfattet utgave med til sammen 9 deler og 288 artikler.

Den første delen av tollkodeksen har i kapittel 1 generelle bestemmelser om blant annet lovens formål, tollmyndighetenes oppgaver, tollunionens geografiske område (tollområdet) og gir de grunnleggende definisjoner. Kapittel 2 i del 1 har alminnelige bestemmelser om fysiske og juridiske personers rettigheter og plikter, tollmyndighetenes vedtak, behandling av opplysninger og bindende forhåndsuttalelser.

I EUs tollkodeks del 2 er det regler som har betydning for fastsetting av avgifter mv. Kapittel 1 gjelder tolltariffen og klassifisering av varer, mens kapittel 2 har bestemmelser om varers opprinnelse. Del 3 har bestemmelser om plikten til å svare toll (tollavgiftsplikten og subjekter for toll) og fritak fra pliktene og refusjon av toll.

Del 4 har regler om plikter knyttet til varer som ankommer EUs tollområde, herunder om plikt til fremleggelse og kontroll av varer som ankommer, og del 5 har generelle regler om tolldeklarasjon og tollprosedyrer. Bestemmelser om tollprosedyren overgang til fri omsetning er regulert i del 6, mens særlige tollprosedyrer er regulert i del 7. I del 8 er det gitt bestemmelser om plikter og prosedyrer ved utførsel av varer fra EUs tollområde. Del 9 har regler om utvikling av elektroniske systemer og diverse bestemmelser om forenklinger, delegasjon og om ikrafttredelse og overgangsregler.

Gjennomføringsbestemmelsene til tollkodeksen utgjør et svært omfattende regelverk. Her finnes detaljregler om bindende forhåndsvedtak, varers opprinnelsessted, tollverdi, innførselsprosedyrer, tolldeklarasjoner, tollagerordninger, transittering, tollprosedyrer for innenlands- og utenlands foredling (Customs Warehouses), eksportkontroll, frisoner, tollskyld og sikkerhetsstillelse, tollrefusjon og enkelte bestemmelser om kontroll.

Innføringen av EUs nye tollkodeks i 2013 (952/2013) var en teknisk revisjon og ledd i en større omstillings- og moderniseringsprosess som Kommisjonen tok initiativet til, under betegnelsen «eCustoms». Målsetningen var at det omfattende tollregelverket i EU skal legge til rette for at all kommunikasjon mellom økonomiske aktører og tollmyndighetene skal kunne skje elektronisk, både deklareringer og pengetransaksjoner, enten disse gjelder innkreving av toll og andre avgifter som måtte påløpe ved vareførselen, eller overføringer av refusjoner fra tollmyndighetene tilbake til de næringsdrivende.

Kodeksrevisjonen innebærer videre at alle økonomiske operatører som kvalifiseres etter de samme kriterier i hele EU, skal kunne benytte samme informasjonsportal til EUs tollmyndigheter (Single Window), uavhengig av i hvilket medlemsland vareførselen skjer. Den elektroniske kommunikasjonen med tollmyndighetene er innrettet slik at den omfatter også andre offentlige instanser, som nasjonale avgiftsmyndigheter og andre kontroll- og inspeksjonsmyndigheter som overvåker vareførselen (One-stop Shop).

3.2 Tollovgivningen i våre naboland

Tollovgivningen i våre naboland kjennetegnes ved at disse er EU-medlemmer, og at fellesskapets rettsregler om tollunionen har direkte anvendelse og forrang foran medlemslandenes nasjonale lovgivning. Tollunionens sekundærlovgivning er gitt i forordnings form, og det gjelder et alminnelig forbud mot å innskrive (transformere) denne lovgivningen i medlemslandenes internrett, for å sikre ensartet rettsanvendelse og like muligheter for enhver til å påberope seg de samme rettsreglene overfor nasjonale myndigheter og i nasjonale domstoler, så vel som i Europa-domstolen. I medlemslandenes nasjonale tollovgivning er det derfor benyttet en henvisningsteknikk til tollunionens rettsakter, og av samme grunn er de nasjonale tollovene relativt kortfattede. Det vises til forarbeidene til tolloven 2007, Ot.prp. nr. 58 (2006–2007) kapittel 9 hvor det er gitt en omfattende beskrivelse av forholdet mellom nasjonal tollovgivning og tollunionens regler.

Den svenske tolloven, «Tullag» (2016:253), har bestemmelser om blant annet tollskyld, skatt (blant annet merverdiavgift), utfyllende prosedyreregler for innførsel og utførsel av varer, kontroll, sanksjon i form av tolltillegg, forsinkelsesavgift og klageadgang.

Den danske tolloven, «Toldloven» av 20. september 2016, har regler om kontroll, tollbehandling, toll- og avgiftsfritak, avgiftsfri innlegging av varer i frihavn og på tollager, straff og sanksjoner og andre bestemmelser om blant annet bistand til andre lands tollmyndigheter og inngåelse av avtaler. «Tollbehandlingsbekendtgørelsen», som tilsvarer den norske tollforskriften, har regler om tollbehandling, og gir mer detaljerte prosedyreregler.

Finland har i tillegg til «Tullag» av 29. april 2016, «Lag om brottsbekämpning inom Tullen» og «Lag om behandling av personuppgifter inom Tullen». Tolloven regulerer «tullklarering», «tullövervakning» og «tullbeskatning av varor», og har regler om blant annet kompetente myndigheter og deres oppgaver, kontroll og bruk av makt og prosedyrer for dette, andre fullmakter som er tillagt tollmyndighetene, tollfritak, «tullklarering», tollskyld, omgjøring og sanksjoner. Loven utfyller også EUs regler om statistikkføring. Loven om «brottsbekämpning» regulerer hvilke metoder tollmyndighetene kan ta i bruk for å hindre, avsløre, etterforske og tiltale overtredelser av blant annet tolloven.