9 Merknader til de enkelte bestemmelsene i forslaget til lov om inn- og utførsel av varer (vareførselsloven)

9.1 Kapittel 1 Innledende bestemmelser

Generelle merknader til kapittel 1

Kapitlet har bestemmelser om lovens formål og virkeområde samt definisjoner av viktige ord og uttrykk i loven. Tollmyndighetenes oppgaver for andre myndigheter ved grensekryssende vareførsel er gjort tydelig, ved at dette området er særskilt nevnt i lovens formålsbestemmelse. Loven gjelder i tollområdet, som er det norske fastland og territorialfarvann, men det er hjemmel for å bestemme i forskrift at loven eller deler av denne skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen. Kapitlet har også bestemmelser om bruk av politiattest ved ansettelser i etaten og om forholdet til forvaltningsloven. Bestemmelsene om tollmyndighetenes adgang langs kysten mv., om åpningstider ved ekspedisjonssteder og adgang til å kreve vederlag for Tolletatens tjenester og om autorisering av foretak, som i høringsforslaget var plassert i dette kapitlet, er flyttet til kapittel 7 om særlige forvaltningsregler.

Til § 1-1 Lovens formål

Bestemmelsen angir formålet med vareførselsloven, og er noe omformulert i forhold til forslaget i høringsnotatet, blant annet som følge av høringsuttalelse fra Justisdepartementet.

Etter bokstav a skal loven sikre riktige og fullstendige opplysninger om varer som inn- og utføres, som grunnlag for fastsetting av avgifter og til bruk for kartlegging og statistikk.

Ved at loven skal sikre riktige og fullstendige opplysninger om varer som innføres, som grunnlag for fastsetting av skatter og avgifter, bidrar tollmyndighetene til å sikre finansiering av offentlige tjenester. I tillegg bidrar de til å sikre rettferdige konkurransevilkår for lovlydige aktører. Grensekryssende vareførsel utgjør et stort og økende volum. Det er viktig at vareførselen kan skje så effektivt som mulig, og at varer som innføres, raskt blir underlagt riktig tollbehandling og prosedyre. Dette gjelder både av hensyn til private og næringsdrivende, og av hensyn til samfunnsøkonomien. Samtidig må reglene legge til rette for tollmyndighetenes kontroll av vareførselen.

Også ut fra et bredere samfunnsperspektiv er det nødvendig å ha opplysninger om alle varer som føres inn i og ut av landet. Det gjelder blant annet opplysninger om varens verdi, opprinnelsesland og type samt antall varer som inn- og utføres. Statistisk sentralbyrå baserer sin statistikk for utenrikshandelen på opplysninger mottatt fra tollmyndighetene. Også andre myndigheter bruker opplysninger om grensekryssende vareførsel for å kartlegge forhold på sine områder. For eksempel har Landbruksdirektoratet behov for opplysninger om vareførselen i sin forvaltning av tollvernet for landbruksvarer.

Etter bokstav b skal loven bidra til å beskytte samfunnet mot ulovlig inn- og utførsel av varer ved å sikre at restriksjoner gitt av hensyn til blant annet samfunnssikkerhet, beskyttelse av menneskers liv og helse, dyrevelferd, plantevern og miljøvern, overholdes. Med restriksjoner siktes det til blant annet forbud mot inn- eller utførsel og krav om tillatelse, lisens mv. for inn- eller utførsel.

Gjennom innhenting av opplysninger og kontroll av vareførselen avdekker og hindrer tollmyndighetene blant annet innførsel av falske legemidler, miljøfarlige produkter og ulovlig inn- og utførsel av våpen, eksplosiver, forsvarsmateriell og flerbruksvarer. Videre kontrollerer de inn- og utførsel av vernede dyre- og plantearter, kulturgjenstander, forurensende produkter og andre restriksjonsbelagte varer, og forhindrer ulovlig inn- og utførsel av slike varer. I tillegg overvåker og avdekker de innførsel av en rekke varer som kan brukes som innsatsvarer og produksjonsutstyr for andre typer kriminalitet, blant annet til produksjon av narkotika, eksplosiver og våpen. Tollmyndighetene er en viktig aktør i arbeidet med å bekjempe grensekryssende kriminalitet på vareområdet, blant annet ved utstrakt kontrollvirksomhet rettet mot ulovlig innførsel av narkotika og høyt avgiftsbelagte varer som alkohol og tobakk.

Tollmyndighetene utfører oppgaver på vegne av en rekke andre offentlige myndigheter. Det er imidlertid ingen ensartet regulering av grunnlaget for denne myndighetsutøvelsen. Tollmyndighetenes oppgaver for andre myndigheter synliggjøres i loven her ved at slike oppgaver er en del av vareførselslovens formål. Dersom tollmyndighetene er gitt myndighet til å få fremlagt tillatelser eller utøve kontroll i særlov, som for eksempel kulturminneloven, vil vareførselslovens bestemmelser, både prosedyreregler, særlige forvaltningsregler, kontrollbestemmelser og sanksjoner, gjelde utfyllende. I andre tilfeller vil bestemmelsene i vareførselsloven i utgangspunktet gjelde fullt ut.

Vareførselsloven skal også, etter bokstav c, sikre at Norge oppfyller sine forpliktelser etter internasjonale avtaler om grensekryssende vareførsel. Vareførsel over landegrensen er omfattet av en rekke internasjonale avtaler som Norge er part i, både multilaterale og bilaterale avtaler. Norge er også tilsluttet World Trade Organization (WTO) og World Customs Organization (WCO). Flere av tollovens bestemmelser er gitt for å oppfylle Norges forpliktelser i henhold til internasjonale avtaler, og videreføres derfor i loven her.

Til § 1-2 Lovens virkeområde

Bestemmelsen regulerer lovens saklige og stedlige virkeområde

Første ledd første punktum slår fast at loven gjelder innhenting av opplysninger om og kontroll med varer som føres inn i og ut av tollområdet. For å oppfylle lovens formål, er det nødvendig at tollmyndighetene innhenter opplysninger om og fører kontroll med varer som føres inn i og ut av tollområdet. Overordnet er det denne virksomheten vareførselsloven regulerer, og det er dens primære saklige virkeområde.

Vareførselsloven har i kapittel 10 og 13, i likhet med tolloven kapittel 10 og 15, bestemmelser om kontroll med varer som gjør inngrep i immaterialrettigheter, og iverksetting av handelstiltak. Disse virkeområdene fremgår av første ledd annet punktum.

Det følger av annet ledd at tollområdet er det norske fastland og territorialfarvann, men ikke Svalbard, Jan Mayen og Norges biland. Bestemmelsen viderefører definisjonen av tollområde i tolloven § 1-1 bokstav i.

Tredje ledd viser til lovens kapittel 9 om samarbeid med annen stat, når det gjelder håndheving av loven på annen stats territorium. Her fremgår det av § 9-3 at norske bestemmelser om inn- og utførsel av varer og andre bestemmelser om trafikken som tollmyndighetene håndhever, etter avtale med annen stat kan anvendes på denne statens område. Videre kan den andre statens tjenestepersonell gis myndighet til, helt eller delvis, å håndheve slike bestemmelser på den andre statens område.

Fjerde ledd slår fast at lovens bestemmelser om kontroll også gjelder i den tilstøtende sonen utenfor territorialfarvannet. Bestemmelsen viderefører tolloven § 1-3 annet ledd, men slik at uttrykket «grensetollsamarbeid» er tatt ut, da det i praksis ikke skjer noe slikt samarbeid i denne sonen.

Det følger av territorialfarvannsloven § 4 at det kan føres kontroll med lovgivningen om toll i den tilstøtende sonen. I forarbeidene til loven, Ot.prp. nr. 35 (2002–2003), er det på side 19 uttalt:

«I den tilstøtende sone kan norske myndigheter gjennomføre nødvendige kontrolltiltak knyttet til håndhevelsen av lovgivning på områdene toll, skatt, innvandring og helse. Dette er i samsvar med Havrettskonvensjonens artikkel 33, som gir kyststaten mulighet til å iverksette slike tiltak i en tilstøtende sone for å forhindre og straffe overtredelser på sitt territorium av slik lovgivning.»

Departementet legger til grunn at lovgivningen om toll, som nevnt i territorialfarvannsloven, også omfatter tollovens regler om vareførselen. Som følge av forslaget om å innta reglene om tollavgift og vareførsel i to lover, bør det presiseres i territorialfarvannsloven § 4 at det også kan føres kontroll med lovgivningen om vareførsel over grensen. Det vises til forslag til endring i territorialfarvannsloven.

Femte ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om lovens virkeområde, herunder om i hvilken utstrekning de enkelte bestemmelsene i loven skal gjelde for trafikk til og fra boreplattformer, utvinningsanlegg og lignende på havet, i forbindelse med utforskning og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster.

Etter sjette ledd kan departementet gi forskrift om at loven eller deler av loven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen. Tilsvarende forskriftshjemmel ble foreslått i høringen. Justis- og beredskapsdepartementet, Klima- og miljødepartementet og Utenriksdepartementet har merknader til høringsforslaget. De mener alle det bør tilrettelegges for bedre kontroll med vareførselen til og fra Svalbard.

Justis- og beredskapsdepartementet trekker frem utviklingen på Svalbard de senere årene og behovet for å kunne etterleve folkerettslige forpliktelser som momenter for en styrket kontroll. Klima- og miljødepartementet fremhever at det er viktig blant annet for god etterlevelse av svalbardmiljølovens bestemmelser med forbud mot inn- og utførsel av flora, fauna og kulturminner og konvensjonen 3. mars 1973 om internasjonal handel med truede arter av vill flora og fauna og uttaler:

«I takt med økningen i menneskelig aktivitet på Svalbard og økt tilstrømning av turister, har det vært en merkbar økt interesse for å ta med seg eksemplarer av biologisk materiale og kulturminner fra Svalbard, noe som i de fleste tilfeller innebærer brudd på svalbardmiljøloven. Samlet sett kan slike lovbrudd medføre en reell belastning på natur- og kulturminneverdiene på Svalbard, i strid med miljømålene for Svalbard som dette regelverket skal ivareta.

Flora og fauna på Svalbard er fredet etter §§ 28-30, og høsting/uttak er forbudt med mindre det foreligger et særskilt hjemmelsgrunnlag. Konvensjonen av 3. mars 1973 om internasjonal handel med truede arter av vill flora og fauna (CITES) gjelder også på Svalbard (jf. CITES-forskriften § 3 og svalbardmiljøloven § 26 annet ledd), og håndhevingen av denne krever tilstrekkelig kontroll med innførsel og utførsel av de artene som omfattes av konvensjonen. Det har blitt stilt kritiske spørsmål rundt handel med Canadiske isbjørnskinn på Svalbard og i den forbindelse om kontrollen med CITES—regelverket her er god nok, eller om den bør styrkes. Alle kulturminner og deler av et kulturminner er fredet, og det er i utgangspunktet ulovlig å ta med seg slike «souvenirer» med mindre det foreligger et særskilt hjemmelsgrunnlag (jf. svalbardmiljøloven §§ 39 – 42). Kulturminner er alle spor eller gjenstander fra menneskelig aktivitet før 1946. All utførsel av kulturminner fra Svalbard er ulovlig, med mindre det foreligger særlig tillatelse.»

Justis- og beredskapsdepartementet og Klima- og miljødepartementet trekker samtidig frem at det må tas hensyn til de særlige forholdene som gjelder på Svalbard, og behovet for lokale tilpasninger og eventuelle særlige regler for Svalbard, der disse ikke har en parallell i det regelverket som foreslås for fastlands-Norge. Alle tre departementene trekker frem at regelverket – siden Svalbard er holdt utenfor EØS-avtalens virkeområde – må tilpasses slik at kontrollen mellom fastlandet og Svalbard fortsatt ivaretas. Utenriksdepartementet mener det bør vurderes å gi reglene anvendelse også for Jan Mayen, men uttaler at det praktiske behovet er mindre der enn for Svalbard.

Departementet mener det er viktig å tilrettelegge for å kunne etablere en bedre kontroll med vareførselen til og fra Svalbard og eventuelt Jan Mayen. Hvordan en slik kontroll eventuelt bør innrettes og hvilket omfang den i så fall bør ha er ikke avklart, og forslaget i høringsnotatet om at det i forskrift kan bestemmes at loven helt eller delvis skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen opprettholdes. For å sikre at kontrollen mellom fastlandet og Svalbard fortsatt ivaretas, kan det være nødvendig at Svalbard blir et eget tollområde. Det samme kan gjelde for Jan Mayen. Dette må eventuelt utredes nærmere og det gis derfor hjemmel for å bestemme i forskrift at Svalbard, og eventuelt Jan Mayen, hver for seg eller sammen, skal være eget tollområde. Dette gir lovgrunnlag for å innføre kontroll med vareførselen til og fra Svalbard og Jan Mayen innenfor vareførselslovens formål og rammer. I hvilken utstrekning vareførselsloven skal gjelde for disse områdene og om områdene i så fall hver for seg eller sammen skal være eget tollområde, må vurderes nærmere i et eventuelt forskriftsarbeid. Det må da også vurderes om det er behov for særskilte regler for Svalbard og Jan Mayen, innenfor forskriftshjemmelen i den enkelte lovbestemmelse som gjøres gjeldende. Som eksempel kan nevnes særlige regler om plikten til å forhåndsvarsle etter § 2-1 og om innholdet i deklarasjonen for prosedyren overgang til fri disponering etter § 4-1 og prosedyren utførsel etter § 5-9. Det kan også være behov for å gi særlige regler tilpasset forholdene på Svalbard som avviker fra lovens bestemmelser og forskriftshjemler, og loven gir hjemmel for det.

Til § 1-3 Definisjoner

Bestemmelsen definerer enkelte sentrale uttrykk i loven. Noen av definisjonene i tolloven § 1-1 videreføres i bokstav c, d, f og h, mens enkelte nye uttrykk er definert i bokstav a, b, e og g. Næringslivets hovedorganisasjon mener det bør vurderes om flere av begrepene som regelverket i vareførselsloven bygger på, bør defineres. Dette for å skape større klarhet i regelverket, og gjøre det lettere tilgjengelig for brukerne. Også Tolldirektoratet mener at definisjoner bidrar til å gjøre regelverket lettere tilgjengelig.

Departementet viser til at man generelt bør være tilbakeholden med bruk av definisjoner innledningsvis i en lov. Definisjoner bør bare benyttes dersom det er et særskilt behov for å klargjøre uttrykk som brukes i loven, og ikke dersom innholdet i uttrykkene fremstår klart uten en definisjon. Dette er i samsvar med anbefalinger fra Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling, jf. veilederen «Lovteknikk og lovforberedelse». Departementet har ikke funnet grunn til å definere flere uttrykk enn i høringsforslaget. Hva som menes med for eksempel forpassing og transittering, som er definert i tolloven § 1-1, fremgår av vareførselsloven §§ 4-2 og 4-3.

I bokstav a defineres «deklarant». Med deklarant menes den som leverer en deklarasjon i eget navn, eller den som deklarasjonen leveres på vegne av. Det omfatter både deklarasjon ved innførsel og ved utførsel. Enkelte høringsinstanser har merknader til denne definisjonen. Advokatforeningen mener at forslaget til definisjon kan synes forvirrende, da uttrykket deklarant i dag brukes om den som gjennomfører fortollingen, som oftest en speditør. Norsk Øko-forum skriver at det er «uheldig å endre begrep som er så godt innlemmet i handels- og transportbransjen», og at den foreslåtte endringen «kan føre til uklarheter og misforståelser». Også Statistisk sentralbyrå gir uttrykk for at definisjonen er uklar.

Departementet viser til at tolloven ikke har noen definisjon av deklarant, men at uttrykket i praksis brukes om den som leverer deklarasjonen. Departementet mener det er hensiktsmessig å definere uttrykket i loven, nettopp for å unngå uklarhet om innholdet. Definisjonen tilsvarer definisjonen av «declarant» i EUs tollkodeks artikkel 5 nr. 15. Det vises ellers til merknaden til § 3-3 om levering av deklarasjon.

I bokstav b defineres «deklarasjon». Med deklarasjon menes en melding om at en vare skal underlegges en bestemt tollprosedyre. Det følger av § 3-2 at det for alle varer som skal underlegges en tollprosedyre, skal leveres en deklarasjon tilpasset den aktuelle prosedyren. Deklarasjonen skal inneholde alle opplysninger som er nødvendige for den prosedyren varen skal underlegges.

I bokstav c er «fartøy» definert som ethvert transportmiddel til vanns.

I bokstav d er «fører» definert som den som har kommandoen på et transportmiddel.

I bokstav e er «innførsel» definert som det forhold at en vare rent fysisk føres inn i tollområdet, det vil si over grensen til det norske fastland eller territorialfarvann. Når det er skjedd, må varen enten underlegges en tollprosedyre eller gjenutføres eller avstås til tollmyndighetene. Uttrykket innførsel må ikke forveksles med det forhold at varen underlegges tollprosedyren fri disponering.

«Luftfartøy» er i bokstav f definert som ethvert transportmiddel i luften.

«Utførsel» er definert i bokstav g. Med utførsel menes det forhold at en vare føres ut av tollområdet. Når det skal skje, må varen underlegges tollprosedyren utførsel. Gjenutførsel av en vare etter § 3-7 er ikke å anse som utførsel etter bokstav g.

Uttrykket «vare» er sentralt i loven og defineres i bokstav h. Vare er alt som omfattes av forskrift om klassifisering av varer fastsatt med hjemmel i loven § 6-1. Dette omfatter, som etter tolloven, også betalingsmidler.

Tolldirektoratet har stilt spørsmål om lovens formål og saklige virkeområde og definisjonen av «vare» i § 1-3 bokstav h, i tilstrekkelig grad ivaretar de pliktene tollmyndighetene er pålagt gjennom Eksportkontrolloven med forskrift. De viser til at eksportkontrolloven, lov 18. desember 1987, og forskrift 19. juni 2013 om eksport av forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi og tjenester, også omfatter kontroll av «teknologi, herunder immaterielle ytelser, tekniske datapakker eller produksjonsrettigheter for varer, samt visse tjenester». Det følger av forskriften § 21 at leverandøren ved eksport av lisenspliktige varer og teknologi skal legge frem gyldig lisens for tollmyndigheten senest ved fremleggelse av tolldeklarasjon.

Departementet mener eksportkontrolloven med forskrift må forstås slik at tollmyndighetene bare skal kontrollere om gyldig lisens foreligger, når immaterielle rettigheter, tekniske datapakker eller produksjonsrettigheter for varer samt tjenester, eksporteres sammen med en vare som definert i loven § 1-3. Dersom rettigheter eller tjenester eksporteres uten at de er tilknyttet en vare, vil tollmyndighetene ikke etter vareførselsloven ha mulighet til å innhente opplysninger om eller kontrollere om det foreligger gyldig lisens for det som eksporteres.

Til § 1-4 Politiattest

Bestemmelsen regulerer tollmyndighetenes adgang til å kreve fremleggelse av politiattest ved tilsettinger i Tolletaten. Fremleggelse av politiattest ved tilsettinger i etaten er begrunnet i de særlige forholdene ved vareførselskontrollen, og skal sikre at de som tilsettes er godt egnet for oppgavene. Bestemmelsen tilsvarer tolloven § 12-15, som ble endret med virkning fra 1. januar 2018, jf. Prop. 1 LS (2017–2018) kapittel 20.

Etter første ledd er hovedregelen at tollmyndighetene kan kreve fremleggelse av ordinær politiattest dersom det er behov for det. Utvidet og uttømmende politiattest kan bare kreves ved tilsetting i særskilte stillinger. Som særskilte stillinger anses i praksis tollfaglige stillinger og stillinger i Tolletatens etterretningssenter.

Annet ledd gir anvisning på hvilke forhold tollmyndighetene skal ta hensyn til ved vurdering av om politiattest skal kreves, og i tilfelle hvilken type attest. Forhold som skal vurderes er blant annet stillingens art, omfang og varighet, hvilke rettigheter og plikter som ligger til stillingen og hvilke oppgaver som skal utføres.

Til § 1-5 Forholdet til forvaltningsloven

Bestemmelsen klargjør forholdet til forvaltningsloven, og slår fast at forvaltningsloven gjelder for tollmyndighetenes virksomhet, hvis ikke annet er bestemt i loven her. Bestemmelsen svarer til tolloven § 1-8. Unntak fra bestemmelser i forvaltningsloven er gitt i § 7-4, § 7-10 fjerde ledd, § 11-7 annet ledd og § 12-1 fjerde ledd.

Forvaltningsloven § 15 a regulerer elektronisk kommunikasjon mellom forvaltningen og borgerne. Nærmere regulering følger av forskrifter. Forvaltningen har som hovedregel adgang til å kommunisere elektronisk med borgerne, og alle som henvender seg til et forvaltningsorgan kan benytte elektronisk kommunikasjon dersom forvaltningsorganet har lagt til rette for det, det skjer på anvist måte og ikke annet følger av lov eller forskrift. Tolletaten har i stor grad tilrettelagt for slik elektronisk kommunikasjon, men forvaltningsloven § 15 a gir ikke hjemmel til å kreve at opplysninger til tollmyndighetene gis elektronisk. Plikt til å kommunisere elektronisk bør vurderes konkret, på områder der det er aktuelt, og departementet foreslår derfor ingen generell lovbestemmelse om plikt til å kommunisere elektronisk med Tolletaten. I stedet foreslås hjemmel til å gi forskrift om leveringsmåten i bestemmelser der det kan være aktuelt. Slik hjemmel er gitt i § 2-3 annet ledd, § 3-2 tredje ledd og § 7-2 tredje ledd.

9.2 Kapittel 2 Plikter ved ankomst til tollområdet

Generelle merknader til kapittel 2

Kapitlet har bestemmelser om plikten til å gi tollmyndighetene forhåndsvarsel om varer og å legge frem varene for tollmyndighetene for kontroll. Disse pliktene gjelder i utgangspunktet for alle som bringer en vare til tollområdet. Det er imidlertid omfattende unntak fra plikten til å gi forhåndsvarsel. Videre reguleres enkelte plikter som kun retter seg mot fører av transportmiddel ved ankomst til tollområdet. Dette gjelder blant annet plikt til å sørge for at transportmiddelet går direkte til sted der tollmyndighetene er stasjonert og plikt til å gi melding til tollmyndighetene om ankomst til bestemmelsesstedet. Bestemmelsene viderefører i hovedsak bestemmelsene i tolloven kapittel 2 om trafikken til tollområdet, men med særskilte lovbestemmelser om plikten til å gi forhåndsvarsel og plikten til å fremlegge varer, og noe forenkling i samsvar med dagens praksis.

I tolloven er bestemmelsene om plikter ved ankomst til og avreise fra tollområdet plassert i det samme kapitlet. For å bedre tilgjengeligheten og i samsvar med systematikken i EUs tollkodeks, er bestemmelsene om plikter ved avreise fra tollområdet og prosedyren utførsel plassert i et eget kapittel, se lovens kapittel 5.

Til § 2-1 Forhåndsvarsel om varer

Bestemmelsen regulerer plikten til å gi tollmyndighetene forhåndsvarsel om varer som bringes til tollområdet. Bestemmelsen om varslingsplikt bygger på tolloven § 3-1 første ledd, men i tolloven er plikten til å forhåndsvarsle inntatt i samme paragraf som reglene om melde- og fremleggelsesplikt. For å gjøre regelverket mer tilgjengelig, reguleres plikten til å forhåndsvarsle i en egen paragraf. Unntaket fra plikten til å forhåndsvarsle varer som innføres direkte fra tollområdet i EU eller tollområdet i Sveits mv., er tatt inn i loven da dette unntaket har stor praktisk betydning. Unntaket fra plikten til å forhåndsvarsle i tolloven § 3-1 tredje ledd bokstav a om reisegods, videreføres i forskrift med hjemmel i § 2-1 tredje ledd.

Etter første ledd skal den som bringer en vare til tollområdet, gi tollmyndighetene forhåndsvarsel om varen. Forhåndsvarselet danner grunnlag for tollmyndighetenes risikoanalyse av transporten. Fra dette utgangspunktet er det en rekke unntak, hvorav det mest sentrale følger av § 2-1 annet ledd.

Plikten til å forhåndsvarsle varer som innføres fra land utenfor EUs tollsikkerhetsområde, gjennomfører Norges forpliktelser etter EØS-avtalen protokoll 10 kapittel IIa – Tollsikkerhetstiltak, med vedlegg. Som følge av disse forpliktelsene er det gitt nærmere regler i forskrift om blant annet forhåndsvarsling og risikovurderinger for varer som sendes til og fra tredjeland. Gjennom reglene i EØS-avtalen protokoll 10 kapittel IIa er Norge innlemmet i EUs tollsikkerhetsområde. Det er derfor ikke plikt til å forhåndsvarsle varer som sendes mellom Norge og resten av tollsikkerhetsområdet.

Kapittel IIa får kun anvendelse mellom EU og Norge, jf. protokoll 10 artikkel 2 punkt 3. Sveits har inngått en egen tollsikkerhetsavtale med EU som innebærer at også Sveits er innlemmet i EUs tollsikkerhetsområde. Videre har Norge og Sveits inngått en avtale seg imellom som gjenspeiler de to landenes avtaler med EU, og som innebærer at kravet om forhåndsvarsel ikke gjelder for varer som sendes mellom Norge og Sveits. Liechtenstein er i tollunion med Sveits, og er derfor omfattet av tollsikkerhetsavtalen som Sveits har inngått med EU, se St.prp. nr. 71 (2008–2009) side 3.

Annet ledd regulerer unntaket fra plikten til å forhåndsvarsle varer som innføres direkte fra tollområdet i EU eller tollområdet i Sveits og dens tollenklaver samt fra Fyrstedømmet Liechtenstein så lenge det er tilknyttet Sveits gjennom Tolluniontraktaten av 29. mars 1923. Bestemmelsen viderefører tollforskriften § 3-1-2 første ledd.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om plikten til å forhåndsvarsle, og om unntak fra den. EØS-avtalen protokoll 10 kapittel IIa har en omfattende regulering av hvilke varer og forsendelser som skal forhåndsvarsles, frister for å levere forhåndsvarsel, og hvordan informasjonen om varer som transporteres skal gis. Forpliktelsene som følger av bestemmelsene i kapittel IIa, vil som i dag inntas i forskrift. Det følger også av protokollen at autoriserte foretak kan gis lettelser i varslingsplikten. Bestemmelser om dette gis i forskrift. Forskriftshjemmelen omfatter også unntak fra plikten til å forhåndsvarsle for eksempel reisegods.

Til § 2-2 Bestemmelsessted ved ankomst til tollområdet

Bestemmelsen regulerer hvor et transportmiddel skal gå når det kommer til tollområdet. Den gjelder alle typer transportmidler, og retter seg mot føreren av transportmiddelet. Bestemmelsen viderefører tolloven § 3-2. Nærmere regler er gitt i tollforskriften §§ 3-2-1 flg. Utgangspunktet er at den som kommer til tollområdet med fartøy, skal føre fartøyet direkte til en kommune hvor det er et tollsted, mens fører av luftfartøy skal føre dette direkte til en internasjonal flyplass. Fører av tog skal sørge for at toget går direkte til sted hvor kontroll skal finne sted, eller tollmyndighetene skal komme om bord. Fører av motorvogn skal ved ankomst til tollområdet følge vei hvor tollmyndighetene er stasjonert, og sørge for at motorvognen går til nærmeste tollsted innen tollområdet.

Første ledd pålegger føreren av ethvert transportmiddel som kommer til tollområdet på vei til et innenriks sted, å sørge for at transportmiddelet går direkte til et sted der tollmyndighetene er stasjonert, med mindre tollmyndighetenes tillatelse til å gå til et annet sted er innhentet på forhånd.

Etter annet ledd kan tollmyndighetene pålegge føreren av fartøy og luftfartøy å følge bestemte fly- eller seilingsleder. Tollmyndighetene kan også pålegge føreren av motorvogn som er på vei til tollområdet, å følge bestemte veier.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om plikter for fører av transportmiddel, blant annet om fremgangsmåten ved innhenting av tillatelse, om fly- og seilingsleder og om unntak fra pliktene.

Til § 2-3 Melde- og opplysningsplikt om ankomst til bestemmelsessted i tollområdet

Bestemmelsen viderefører tolloven § 3-3 om meldeplikt om ankomst til et bestemmelsessted i tollområdet, men omfatter i tillegg plikt til å gi opplysninger om transportmiddelet, besetningen og varer som bringes med som last.

Tolloven § 3-3 med tilhørende forskrift har sitt utspring i fartøystrafikken, og sammenfatter en rekke ulike plikter og unntak fra plikter fra tidligere regelverk. Disse pliktene gikk for det første ut på at fartøyets fører skulle være utstyrt med en fortegnelse over fartøyets last, utarbeidet på forhånd. Deretter skulle vedkommende ved første anledning, enten det var ved innseiling eller ankomst til et tollsted, melde fra om fartøyets ankomst og overlevere fortegnelsen. Denne ble brukt som grunnlag for kontroll av om det som var oppgitt, virkelig var det som befant seg om bord, og at det ikke ble medbrakt varer som ikke var oppgitt. Fortegnelsen fungerte deretter som generalangivelse, som ble holdt opp mot spesialangivelse levert av mottakeren når varene skulle tollekspederes.

Det samme gjelder i dag, i modernisert form, men fremgår ikke direkte av lovteksten. Den tilhørende opplysningsplikten fremgikk i tolloven 1966 av samme bestemmelse, § 22, men ble ved tolloven 2007 flyttet til forskrift, jf. tollforskriften §§ 3-3-1 til 3-3-3. Førerens opplysningsplikt om varene fremkommer dermed ikke direkte av loven, noe den etter departementets syn bør gjøre. Opplysningene har betydning for kontroll mot opplysninger om varene som er gitt i deklarasjonen.

Etter tolloven § 3-3 gjelder meldeplikten for fører av fartøy og luftfartøy, mens fører av motorvogn og tog i forskrift kan ilegges tilsvarende meldeplikt. I høringsnotatet foreslo departementet at den generelle melde- og opplysningsplikten etter loven skulle gjelde for fører av alle typer transportmidler. Departementet ser at en slik løsning vil innebære en utvidelse av meldeplikten for fører av motorvogn og tog som det ikke er grunnlag for, og viderefører derfor ikke dette forslaget. I stedet videreføres hjemmelen til å gi forskrift om at melde- og opplysningsplikten også skal gjelde for fører av motorvogn og tog.

NHO Logistikk og Transport og NHO Mat og Drikke har merknader til førers opplysningsplikt. NHO Mat og Drikke skriver at de er tvilende til verdien av å ansvarliggjøre sjåføren, med mindre sjåføren selv har lagt varer inn i lasten som det er ulovlig å medbringe. De viser til uttalelsen fra NHO Logistikk og Transport som skriver:

«I praksis pålegger man her en sjåfør en umulig plikt. Det er slik at når man laster vogntog i utlandet får sjåføren verken lov til å være til stede under lastingen og langt mindre sjekke hva som lastes. Ofte begrunnes slike pålegg med HMS, og det er nokså fast praksis i Europa. Sjåføren får derved en ferdig opplastet bil sammen med papirer som han jo må stole på. Han har ingen sjanse til å vite om lasten stemmer med papirene.

Vi synes det da er gammeldags å påføre sjåføren en slik plikt. Domstolpraksis ender ofte med bot mot en sjåfør. Reaksjoner mot avvik mellom papirer og last bør derfor skje mot de som utsteder dokumentene.»

Departementet viser til at vareførselsloven § 2-3 ikke pålegger fører av transportmiddel plikter ut over det som følger av tollforskriften, og som tidligere fulgte av loven.

Første ledd regulerer førerens plikt til å melde fra til tollmyndighetene om ankomst til sted i tollområdet, og å gi opplysninger om transportmiddelet, besetningen og varer som bringes med som last. Bestemmelsen retter seg som nevnt mot fører av fartøy og luftfartøy.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om blant annet hvilke opplysninger som skal gis, og om når og på hvilken måte de skal gis. Bestemmelsen viderefører forskriftshjemmelen i tolloven § 3-3 annet ledd, men slik at hjemmelen også omfatter «leveringsmåten». Det legges dermed til rette for at departementet kan kreve at opplysninger gis elektronisk og på forhånd, se omtalen av forvaltningsloven § 15 a i merknaden til § 1-5.

Til § 2-4 Fremleggelse av varer for kontroll

Bestemmelsen gjelder den plikten alle som innfører en vare til tollområdet, har til å legge varen fysisk frem for tollmyndighetene. Fremleggelsesplikten har vært, og er fortsatt, en av grunnpilarene for tollmyndighetenes kontrollvirksomhet. Bestemmelsen er ment å videreføre tolloven § 3-1 annet til fjerde ledd, men er forenklet i tråd med dagens praksis.

Etter tolloven § 3-1 annet ledd skal enhver som bringer en vare til tollområdet, «melde fra om dette til tollmyndighetene og fremlegge eller oppgi varen for kontroll. Tilsvarende gjelder plikt til å registrere varen.» Bestemmelsen sammenfatter en rekke tidligere plikter tilknyttet de ulike transportmåtene. Felles for disse var at de gjaldt reisende eller andre som ikke var omfattet av plikten til å få varene sine ført inn i førerens fortegnelse over lasten, som for eksempel passasjerer på fartøy eller landeveisreisende. Etter departementets syn er dagens bestemmelse unødvendig komplisert, noe som bidrar til å gjøre det rettslige innholdet utydelig. Det sentrale er plikten til å legge frem varen for tollmyndighetene, mens en lovregulert plikt til å melde fra om og oppgi varen for kontroll synes unødvendig i tillegg. Til illustrasjon gir tilsvarende bestemmelse i EUs tollkodeks artikkel 139 plikt til «presentation of goods to customs». Dette er nærmere definert i artikkel 5 nr. 33, som en melding til tollmyndighetene om varenes ankomst, og om at de er tilgjengelige for kontroll.

Første ledd slår fast hovedregelen om at den som innfører en vare til tollområdet, skal legge varen frem for tollmyndighetene. Utgangspunktet er at varen og relevante opplysninger om varen skal kunne legges frem slik at tollmyndighetene kan kontrollere dem. Det betyr ikke at alle varer skal vises frem i ekspedisjonen, men de må være fysisk tilgjengelige for kontroll. Plikten til å legge frem varer omfatter også kontanter og andre betalingsmidler. Med hjemmel i annet ledd kan departementet begrense fremleggelsesplikten til kontanter mv. over en viss beløpsgrense, tilsvarende tollforskriften § 3-1-10.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om fremleggelse, herunder om hvor og hvordan fremleggelse skal skje, og om unntak fra fremleggelsesplikten.

Fremleggelsesplikten gjelder for store volum av varer, og det er derfor nødvendig at den kan oppfylles enkelt og effektivt for å unngå store forsinkelser i vareførselen. Etter tolloven § 3-1 fjerde ledd kan tollmyndighetene derfor innføre forenklede rutiner for fremleggelse av varer på grenseoverganger, fergeterminaler, flyplasser og andre innpasseringssteder, dersom forholdene ligger til rette for det. Med hjemmel i denne bestemmelsen følger det av tollforskriften § 3-1-14 at man kan oppfylle melde- og fremleggelsesplikten ved bruk av fortollingsautomat og tollapplikasjoner. Videre kan den som bare medbringer «tollfritt» reisegods som kan innføres uten tillatelse fra andre myndigheter, eller har brukt fortollingsautomat mv., passere i grønt felt. Valg av grønt felt anses da som endelig melding om og fremleggelse av varer, jf. tollforskriften § 3-1-15.

Forskriftshjemmelen i paragrafen her er ment å omfatte adgangen til å innføre forenklede rutiner for fremleggelse. I tillegg til de konkrete stedene som nevnes i dagens regelverk, vil det også kunne være behov for å innføre forenklede rutiner på andre steder, som for eksempel på gods- og postterminaler. Også bestemmelsen i tollforskriften § 3-1-12 om at besetningen skal oppfylle melde- og fremleggelsesplikten etter tolloven § 3-1 ved å gi oversikt over varer de bringer med seg til føreren av fartøyet, kan videreføres med hjemmel i bestemmelsen her.

Departementet legger til grunn at unntaket fra fremleggelsesplikten for personer som bare har med seg toll- og avgiftsfritt reisegods som kan innføres uten særskilt tillatelse, som i dag følger av tolloven § 3-1 tredje ledd bokstav a, reguleres i forskrift.

Til § 2-5 Tillatelse til videre transport i tollområdet

Bestemmelsen retter seg mot fører av fartøy som ved videre transport i tollområdet, frakter varer som ikke er tollbehandlet. Den viderefører tolloven § 3-6. Bestemmelsen skal sikre tollmyndighetenes kontroll med fartøy som går fra et sted i tollområdet til et annet sted i tollområdet med varer som ikke er tollbehandlet.

Alle varer som innføres til tollområdet, skal etter § 3-1 tollbehandles ved at de enten underlegges en tollprosedyre eller gjenutføres eller avstås. For fartøy som frakter varer som skal leveres på flere steder i tollområdet, er det imidlertid etablert en særordning med meldeplikt i stedet for at varene tollbehandles. Grunnen er at varer som fraktes med fartøy, ikke omfattes av ordningen med transittering, og at det heller ikke er praktisk at varene forpasses. Bestemmelsen her pålegger i slike tilfeller føreren å innhente tillatelse for varer som ikke er tollbehandlet, før videre transport i tollområdet. For fartøy innebærer det at det gis en tillatelse i Safe Sea Net Norway (SSNN).

Første ledd bestemmer at dersom det i et fartøy finnes varer som ikke er tollbehandlet, herunder proviant, må føreren ikke la fartøyet gå videre til annet sted i tollområdet før tollmyndighetene har gitt tillatelse til det. Alle varer som innføres til tollområdet skal tollbehandles, men det kan med hjemmel i § 3-1 tredje ledd gis unntak i forskrift. Dersom det i fartøyet er varer som er omfattet av et slikt unntak, må føreren ikke la fartøyet gå videre før tollmyndighetene har gitt tillatelse til det. Når tollmyndighetene har gitt slik tillatelse, gjelder pliktene etter §§ 2-2, 2-3, 2-4 og 2-6 tilsvarende ved ankomst til det nye bestemmelsesstedet i tollområdet.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om tillatelse til videre transport i tollområdet av varer som ikke er tollbehandlet, og fastsette at slik tillatelse kan gis fører av andre transportmidler.

Til § 2-6 Lossing

Bestemmelsen gjelder lossing av varer som ikke er tollbehandlet, og ivaretar hensynet til tollmyndighetenes kontroll med slike varer. Bestemmelsen viderefører tolloven § 3-4, men uten annet ledd om plikt til umiddelbart å registrere medbrakte varer «etter gjeldende bestemmelser», som anses unødvendig.

Første ledd slår fast at varer som ikke er tollbehandlet, ikke skal losses eller på annen måte fjernes fra et transportmiddel som er ankommet tollområdet, før tollmyndighetene har gitt tillatelse til det. Ved lossing i nødstilfelle, skal føreren melde fra til tollmyndighetene snarest mulig.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om hvor og når lossing kan finne sted og om unntak fra plikten til å innhente tillatelse før lossing.

9.3 Kapittel 3 Tollbehandling ved innførsel

Generelle merknader til kapittel 3

Kapitlet har bestemmelser om plikten til å tollbehandle varer som innføres til tollområdet, deklarering av varer, aksept av deklarasjon og frigjøring av varer for disponering i tråd med den valgte prosedyren. Kapitlet har også bestemmelser om adgangen til å gjenutføre varer eller avstå varer til tollmyndighetene. Bestemmelsene er hentet fra tolloven kapittel 4 om tollbehandling, og enkelte er utformet etter mønster av EUs tollkodeks.

Til § 3-1 Tollbehandling av varer som innføres til tollområdet

Bestemmelsen regulerer hva som skal skje med varer som innføres til tollområdet. Etter § 1-3 bokstav e er innførsel at varen føres inn i tollområdet. Det vil si at varen rent fysisk føres over grensen til det norske fastland eller territorialfarvann. Paragraf 3-1 er langt på vei en videreføring av tolloven § 4-1, men noe endret fordi bestemmelsene om tollprosedyrer mv. er endret for i større grad å synliggjøre de ulike alternativene for tollbehandling.

Første ledd slår fast at varer som innføres til tollområdet, enten skal underlegges en tollprosedyre etter kapittel 4 eller gjenutføres eller avstås etter § 3-7.

Etter annet ledd kan varer likevel ligge midlertidig på losseplassen eller lagres på annen måte, forutsatt tollmyndighetenes godkjenning og eventuell sikkerhetsstillelse. Bestemmelsen viderefører tolloven § 4-1 annet ledd.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om unntak fra kravet om tollbehandling ved innførsel og om omkostninger og sikkerhetsstillelse ved midlertidig lagring av varer. Som omtalt i merknaden til § 2-5 om tillatelse til videre transport i tollområdet, kan det være aktuelt å gi unntak fra kravet om tollbehandling for fartøy som frakter varer som skal leveres flere steder i tollområdet.

Til § 3-2 Deklarering av varer

Bestemmelsen gjelder deklarering av varer og viderefører tolloven § 4-10 med noen endringer. Paragrafen her angir ikke, som tolloven § 4-10, at deklarasjon er nødvendig for å «disponere over vare som ikke er fortollet». Departementet ser ikke behov for en slik presisering. Det følger av § 3-1 i loven her at varer som innføres til tollområdet, skal underlegges en tollprosedyre. Varer kan i stedet gjenutføres eller avstås. Det vil si at enhver vare som ønskes innført og frigjort, skal underlegges en prosedyre. Varer som underlegges prosedyren overgang til fri disponering, vil fritt kunne omsettes, brukes eller forbrukes, mens varer som underlegges en av de andre prosedyrene, som for eksempel transittering eller tollager, må behandles i samsvar med de vilkårene som følger av den aktuelle prosedyren.

Første ledd bestemmer at det for alle varer som skal underlegges en tollprosedyre, skal leveres en deklarasjon tilpasset den aktuelle prosedyren. Tilsvarende bestemmelse følger av EUs tollkodeks artikkel 158 nr. 1. Med «den aktuelle prosedyren» menes den prosedyren som deklaranten ønsker at varen skal underlegges. Deklaranten er den som leverer en deklarasjon i eget navn, eller den som deklarasjonen leveres på vegne av, jf. definisjonen i § 1-3 bokstav a. Deklarering av varer etter vareførselsloven er å anse som selvdeklarering, og deklaranten er ansvarlig for å gi riktige og fullstendige opplysninger. Denne opplysningsplikten er regulert i § 7-1, som sier at den som har plikt til å gi opplysninger etter vareførselsloven, skal gi riktige og fullstendige opplysninger, opptre aktsomt og lojalt og gjøre tollmyndighetene oppmerksom på eventuelle feil i de opplysningene som er gitt.

Etter annet ledd skal deklarasjonen inneholde alle opplysninger som er nødvendige for den prosedyren varen skal underlegges. Tilsvarende bestemmelse følger av EUs tollkodeks artikkel 162. I tolloven kommer dette frem i § 4-10 annet ledd annet punktum som sier at «deklaranten skal gi alle de opplysninger tollmyndighetene finner nødvendig for at varen kan tollekspederes». Videre fremgår det av tolloven § 4-10 fjerde ledd tredje punktum at tollmyndighetene kan avvise en deklarasjon inntil alle pliktige dokumenter eller opplysninger er fremlagt. Departementet ser ikke grunn til å videreføre en slik regel. Tollmyndighetene har en slik adgang som følge av at de utøver myndighet etter loven, og det følger av § 3-5 i loven her at varen ikke frigjøres for den valgte tollprosedyren før vilkårene for prosedyren er oppfylt.

Etter tolloven § 4-10 fjerde ledd skal det sammen med deklarasjonen legges frem slik dokumentasjon som tollmyndighetene finner nødvendig. Dette er videreført ved at det i §§ 4-1 til 4-8 er hjemmel for å bestemme innholdet i deklarasjonen for den enkelte prosedyren i forskrift. Tollmyndighetene kan da bestemme at deklarasjonen skal ha vedlegg med ytterligere informasjon eller dokumentasjon. Departementet viser også til at § 8-10 om kontrollopplysninger fra den som er opplysningspliktig, gir tollmyndighetene adgang til å kreve at kontrollopplysninger dokumenteres.

I praksis vil tollmyndighetene, som i dag, utforme standarddeklarasjoner for hver enkelt prosedyre. Forskriftshjemmelen om innholdet i deklarasjonen, som er inntatt i paragrafen om den enkelte prosedyren, vil omfatte ulike former for deklarasjoner som i dag er regulert i tollforskriften. Departementet legger til grunn at forskriftshjemmelen i bestemmelsene om hver enkelt prosedyre vil dekke alle former for deklarasjoner, basert på hvilke opplysninger tollmyndighetene anser nødvendig for hver enkelt tollprosedyre.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om leveringsmåten for deklarasjoner. Hjemmelen omfatter regler om elektronisk levering, som i dag er regulert i tolloven § 4-13. Det innebærer at forslag om å endre leveringsmåte som hovedregel må sendes på høring. Se nærmere om forvaltningsloven § 15 a om elektronisk kommunikasjon i merknaden til § 1-5. Ved bruk av tollapplikasjon og tollautomat blir varen deklarert for prosedyren overgang til fri disponering og det gis melding for tollavgift. Disse måtene å deklarere på reguleres derfor i forskrift til § 4-1. Det samme gjelder regler om adgang til muntlig deklarering.

Til § 3-3 Levering av deklarasjon

Bestemmelsen gjelder hvem som kan levere en deklarasjon. Etter § 1-3 bokstav a er den som leverer en deklarasjon, eller den som en deklarasjon leveres på vegne av, å anse som deklarant. Departementet legger til grunn at deklaranten i de fleste tilfeller vil være den som skal motta varen.

Første ledd bestemmer at enhver som kan gi de opplysninger som er nødvendige for den valgte prosedyren, kan levere deklarasjonen. Vedkommende må også kunne legge frem den aktuelle varen eller få den fremlagt for tollmyndighetene. Bestemmelsen er utformet i tråd med EUs tollkodeks artikkel 170 nr. 1 første ledd.

Deklarasjonen kan leveres i eget navn eller på vegne av en annen av en representant eller fullmektig. Den som leverer deklarasjonen i eget navn, eller den deklarasjonen leveres på vegne av, er å anse som deklarant, jf. § 1-3 bokstav a. I EUs tollkodeks er forholdet mellom deklaranten og en fullmektig formalisert gjennom ordningen med tollrepresentant («customs representative»), som er en fullmektig som har fullmakt til å opptre og handle på vegne av andre. Dette er ikke på samme måte formalisert i vareførselsloven, men det fremgår av annet punktum at dersom deklarasjonen leveres på vegne av en annen, må den som leverer deklarasjonen om nødvendig kunne godtgjøre at deklarasjonen leveres på vegne av denne. Det følger av tredje punktum at den som leverer deklarasjonen må kunne legge frem de aktuelle varene for tollmyndighetene. I praksis blir varene som oftest lagt frem av transportøren ved grensepassering.

Dersom prosedyren medfører særlige forpliktelser for en person, bestemmer annet ledd at deklarasjonen må leveres av denne personen eller dennes fullmektig. Et eksempel på en slik særlig forpliktelse er innførsel av varer under prosedyren midlertidig innførsel med vilkår om utførsel av varene innen ett år. Da må den som har ansvaret for at varene utføres, eller dennes fullmektig, levere deklarasjonen. Bestemmelsen er delvis utformet i tråd med EUs tollkodeks artikkel 170 nr. 1 annet ledd.

Tredje ledd åpner for at deklarasjonen kan leveres før varen legges frem for tollmyndighetene, og tilsvarer EUs tollkodeks artikkel 171. Adgangen bør imidlertid av praktiske årsaker ikke være ubegrenset. Av hensyn til internasjonal harmonisering settes fristen til 30 dager, noe som tilsvarer fristen EU har satt fra deklarasjonen leveres til varen skal være meldt og fremlagt for tollmyndighetene. Etter dette annulleres deklarasjonen, og deklarasjonen anses som ikke levert. Med «legges frem» siktes det til fremleggelsesplikten etter § 2-4. Som det fremgår i merknaden til § 2-4, må varen kunne legges frem slik at tollmyndighetene kan kontrollere den. Det betyr ikke at alle varer skal vises frem i ekspedisjonen, men de må være fysisk tilgjengelige for kontroll.

Til § 3-4 Aksept av deklarasjon

Bestemmelsen er ny og regulerer tidspunktet for når en deklarasjon anses å være akseptert av tollmyndighetene. Tidspunktet har betydning for anvendelsen av bestemmelsene som gjelder for den prosedyren varen er deklarert for. Bestemmelsen er utformet etter mønster av EUs tollkodeks artikkel 172, men tilpasset norske forhold.

Tidspunktet for aksept etter paragrafen her tilsvarer tidspunktet etter tollavgiftsloven § 2-2, som bestemmer at tollavgift skal beregnes etter de regler og satser som gjelder på det tidspunktet tollmyndighetene aksepterer deklarasjonen.

Første ledd slår fast at en deklarasjon aksepteres når den oppfyller vilkårene i §§ 3-2 og 3-3. Det vil si at deklarasjonen, som skal være tilpasset den aktuelle prosedyren, er utfylt med alle nødvendige opplysninger, og at vilkårene i § 3-3 er oppfylt. De fleste deklarasjoner leveres i TVINN-systemet. De anses da å være akseptert når de passerer «input-kontrollen». Input-kontrollen omfatter blant annet om det er oppgitt gyldig varenummer og om innførselsavgifter og tillatelser knyttet til varenummeret er oppgitt. Det er i tillegg et vilkår at varen som omfattes av deklarasjonen, er fremlagt for tollmyndighetene. At varen er fremlagt, betyr ikke at den faktisk er fremlagt, men at den er fysisk tilgjengelige for tollmyndighetenes kontroll.

Annet ledd presiserer at det er tidspunktet for aksept av deklarasjonen som skal legges til grunn for de bestemmelsene som gjelder for den prosedyren varen deklareres for. Det kan for eksempel være utgangspunktet for beregning av fristen for gjenutførsel av varer innført under prosedyren midlertidig innførsel.

Til § 3-5 Frigjøring av vare

Bestemmelsen har vilkår for når en vare kan frigjøres for disponering i tråd med prosedyren den er deklarert for. Bestemmelsen er ny, og utformet etter mønster av EUs tollkodeks artikkel 194 og 195.

Etter første ledd frigjøres en vare for disponering i tråd med den valgte prosedyren, når vilkårene for å underlegge varen prosedyren er oppfylt. For eksempel må vilkåret om at eieren av en vare som innføres under prosedyren innenlands bearbeiding av industrivarer, er bosatt eller hjemmehørende i utlandet, være oppfylt før varen kan frigjøres. Ved bruk av prosedyren transittering, må varen være underlagt en transitteringsordning for at den kan frigjøres. For noen prosedyrer oppfylles imidlertid vilkårene etter at varen er innført, som for eksempel prosedyren midlertidig innførsel som stiller vilkår om at varen gjenutføres innen ett år etter innførselen.

Bestemmelsen oppstiller i tillegg et vilkår om at de nødvendige tillatelser for å innføre varen foreligger. Dette gjelder for varer som ved innførsel er underlagt restriksjoner, som kvantitative reguleringer eller krav om tillatelse, gitt av hensyn til blant annet samfunnssikkerhet, beskyttelse av menneskers liv og helse, dyrevelferd, plantevern og miljøvern. Hvorvidt dette vilkåret er oppfylt, vil bero på den enkelte restriksjonen og vurdert i sammenheng med den prosedyren varen er deklarert for.

Deklarasjoner som behandles automatisk i TVINN, gjennomgår en automatisert kontroll, såkalt «maskekontroll» etter at de er akseptert. I maskekontrollen blir det avgjort om deklarasjonen skal legges til manuell behandling hos en tolltjenesteperson for vare- eller dokumentkontroll eller fysisk kontroll av varene. For deklarasjoner som leveres utenom TVINN, ved muntlig deklarasjon eller levering på papir, foregår slik kontroll på den måten tollmyndighetene finner hensiktsmessig. Tollmyndighetenes kontroll av en akseptert deklarasjon er en del av myndighetsutøvelsen etter vareførselsloven og krever ikke særskilt hjemmel, men den kan føre til at det tar tid før varene frigjøres, eller at de ikke frigjøres fordi vilkårene for det ikke er til stede. I EUs tollkodeks artikkel 194 fremgår det at varen frigjøres straks opplysningene i deklarasjonen er verifisert eller godkjent uten verifisering. Departementet ser ikke behov for å regulere dette særskilt i § 3-5.

Det følger av annet ledd at dersom det oppstår plikt til å betale tollavgift eller andre avgifter ved bruk av prosedyren overgang til fri disponering, frigjøres varen først når avgiften er betalt eller det er stilt sikkerhet for betaling. Sikkerhet for betaling omfatter også bruk av tollkreditt.

Med andre avgifter siktes det her særlig til merverdiavgift og særavgifter som oppstår ved innførsel, for uregistrerte avgiftspliktige som skal levere skattemelding med opplysninger om grunnlaget for og beregning av avgiften i deklarasjonen. Registrerte avgiftspliktige skal derimot beregne og betale merverdiavgift ved innførsel etter de alminnelige reglene som gjelder ved innenlands omsetning, og avgiftsplikten er ikke til hinder for at varer frigjøres etter paragrafen her.

Varer som deklareres i TVINN, frigjøres når deklarasjonen er tildelt ekspedisjons- og løpenummer. Informasjon om at en vare er frigjort for disponering i tråd med den valgte prosedyren gis ved elektronisk melding til deklaranten, men kan også gis direkte til fører av transportmiddelet ved åpen bom, lyssignal eller på lystavle.

Til § 3-6 Annen disponering av vare enn etter den deklarerte prosedyren

Bestemmelsen slår fast at den som vil disponere over en vare på annen måte enn prosedyren den er deklarert for, må deklarere varen på nytt etter § 3-2. Det innebærer at det må leveres en ny deklarasjon. Bestemmelsen viderefører tolloven § 4-25 annet ledd.

§ 3-7 Adgang til å gjenutføre eller avstå vare til tollmyndighetene

Bestemmelsen gjelder adgangen til å gjenutføre eller avstå en vare til tollmyndighetene dersom man av ulike grunner ikke ønsker å underlegge varen en tollprosedyre. Bestemmelsen er ment å videreføre tolloven § 4-26, men er noe endret som følge av at plikten til å beregne tollavgift er regulert i tollavgiftsloven.

Første ledd gir deklaranten rett til å gjenutføre eller avstå en vare til tollmyndighetene dersom vedkommende ikke ønsker å motta varen, eller ønsker å disponere over varen på en annen måte enn den er deklarert for. Dersom varen avstås til tollmyndighetene, tilfaller den staten. Tollmyndighetene kan da behandle varen på den måten de finner hensiktsmessig, etter retningslinjene i «Instruks for utrangering, kassasjon og avhending av materiell og fast eiendom som tilhører staten», fastsatt ved kgl.res. 17. mars 1978.

Gjenutførsel eller avståelse vil særlig være aktuelt der varen er deklarert for prosedyren overgang til fri disponering slik at avgifter ved innførsel skal beregnes, jf. § 4-1 annet ledd. En deklarant kan for eksempel ønske å gjenutføre en vare dersom det viser seg at avgiftene blir uventet høye, eller nødvendige tillatelser for å innføre varen ikke foreligger. Konsekvensen av gjenutførsel eller avståelse etter første ledd er at man slipper å svare eventuell tollavgift og andre innførselsavgifter. Tolloven § 5-5 har en egen bestemmelse om fritak for tollavgift for varer som ødelegges før varen er frigjort. I praksis kan slike varer avstås til tollmyndighetene etter § 3-7. Tolloven § 5-5 foreslås derfor ikke videreført.

Deklarantens adgang til å gjenutføre eller avstå en vare uten å svare avgifter forutsetter at reglene for innførsel er fulgt. Det følger derfor av annet ledd at deklaranten ikke kan velge å gjenutføre eller avstå en vare etter første ledd dersom varen er innført eller disponert over i strid med bestemmelsene i loven her. Tollmyndighetene kan imidlertid, i særlige tilfeller, tillate at en vare gjenutføres eller avstås, selv om den er innført eller disponert over i strid med bestemmelser i loven her. Konsekvensen av en slik tillatelse er at eventuell tollavgift og andre innførselsavgifter ikke skal beregnes. Denne adgangen er ment som en sikkerhetsventil, og skal bare brukes i helt spesielle tilfeller.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om fremgangsmåten ved gjenutførsel og avståelse og om tollmyndighetenes adgang til å kreve dekning av kostnader når varer avstås.

9.4 Kapittel 4 Tollprosedyrer ved innførsel

Generelle merknader til kapittel 4

Kapitlet har bestemmelser om tollprosedyrene for innførsel. Bestemmelsene er hentet fra tolloven § 4-20 om fortolling, § 4-21 om forpassing, § 4-22 om transittering og § 4-24, jf. tollforskriften § 4-24-1 om midlertidig innførsel og kapittel 6 om tollfritak for vare som skal gjenutføres. Bestemmelsene er noe endret i forhold til tolloven, og i større grad utformet etter mønster av bestemmelsene om tollprosedyrer i EUs tollkodeks.

Prosedyren overgang til fri disponering innebærer at varen stilles til fri disponering og kan omsettes, brukes eller forbrukes i tollområdet. Det medfører at eventuell tollavgift og merverdiavgift og særavgift som påløper ved innførsel, skal beregnes. Varer som ikke skal innføres til tollområdet for overgang til fri disponering, må deklareres for en av de andre tollprosedyrene. Disse prosedyrene har det til felles at tollavgift og andre innførselsavgifter som hovedregel ikke skal beregnes. Dette gjelder blant annet prosedyren for varer som bare skal gjennom tollområdet i form av transitt, og prosedyren for varer som bare midlertidig skal brukes i tollområdet før de igjen utføres.

Departementet drøftet i høringsnotatet om det bør være en særlig tollprosedyre for varer som innføres og gis tollfritak fordi de skal brukes til et bestemt formål, også omtalt som «særlig anvendelsesformål» eller «bestemt sluttbruk». EUs tollkodeks har i artikkel 254 regulert prosedyren «særlig anvendelsesformål». Etter nr. 1 kan en vare gå over til fri disponering med tollavgiftsfritak (eller nedsatt sats) dersom varen brukes til et særlig formål. Det følger av nr. 4 at varen er under tolltilsyn inntil den er anvendt til det oppgitte formålet eller den er utført, tilintetgjort eller avstått, eller varen er anvendt til et annet formål og innførselsavgifter er betalt.

Etter tolloven er ordningen at varer som kan innføres med tollfritak på grunn av særlig anvendelsesformål skal fortolles, og at fritak enten følger av bruk av varenummer i tolltariffen hvor tollsatsen er null på grunn av bestemt bruk, eller at tollfritak gis som individuelle eller generelle tollnedsettelser. For landbruksvarer gjelder en ordning med bruk av anvendelseserklæring som skal følge varen dersom den videreselges, se omtale i merknaden til tollavgiftsloven § 5-3. Departementets vurdering i høringsnotatet var at tollovens ordning bør videreføres på den måten at varen innføres under prosedyren overgang til fri disponering, og at nedsettelse eller fritak for tollavgift reguleres i tollavgiftsloven. Det ble samtidig foreslått en bestemmelse i tollavgiftsloven § 2-6 om tollavgiftsplikt ved brudd på vilkår ved kjøp av vare med nedsatt tollavgift på vilkår om at varen brukes på en bestemt måte. Landbruks- og matdepartementet uttaler at de har forståelse for at det av ulike årsaker på dette området ikke er hensiktsmessig å innføre en egen tollprosedyre i vareførselsloven, selv om det er gjort i EUs tollkodeks. Landbruksdirektoratet uttaler at det avgjørende er at det etableres et regelverk som i bedre grad enn i dag gir mulighet for å kunne kontrollere og sanksjonere brudd på vilkår om sluttbruk. Begge instanser har innspill til regulering i § 2-6 i tollavgiftsloven, se merknad til bestemmelsen.

Til § 4-1 Prosedyren overgang til fri disponering

Bestemmelsen gjelder prosedyren overgang til fri disponering, det vil si innførsel av varer som skal disponeres fritt i tollområdet. Bestemmelsen viderefører tolloven § 4-20 om frigjøring av ufortollet vare – fortolling.

Første ledd slår fast at vare som innføres for fri omsetning, bruk eller forbruk, skal underlegges prosedyren overgang til fri disponering. Prosedyren overgang til fri disponering med angivelse av vilkår er utformet etter mønster av EUs tollkodeks artikkel 201.

Videre fremgår det at kontanter og andre likestilte betalingsmidler som innføres, skal underlegges denne prosedyren. Med «andre likestilte betalingsmidler» menes reisesjekker, forhåndsbetalte kort og andre fysiske verdipapirer, som for eksempel sjekker, veksler og gjeldsbrev, som enten er i ihendehaverform, utstedt til fiktiv mottaker, utstedt uten å navngi mottakeren, endossert videre uten restriksjoner eller som på annen måte er i en slik form at råderetten følger av ihendehavelsen.

Kontanter mv. er omfattet av tolltariffen og dermed å anse som varer. Tollforskriften § 3-1-16 har regler om at den som innfører eller utfører betalingsmidler over NOK 25 000, uoppfordret skal legge frem eller oppgi disse til tollmyndighetene. Videre følger det av tollforskriften § 4-10-2 syvende ledd at kontanter og verdipapirer over beløpsgrensen som følger av § 3-1-16, skal deklareres ved bruk av skjema RD 0026.

I høringsnotatet foreslo departementet å videreføre plikten til å gi opplysninger til tollmyndighetene om inn- og utførsel av betalingsmidler som en opplysningsplikt og ikke en deklarasjonsplikt. Tolldirektoratet har i sin høringsuttalelse påpekt viktigheten av at deklareringsplikten for kontanter mv. over beløpsgrensen videreføres og skriver blant annet:

«Tolletaten bemerker for det første at etter gjeldende regelverk skal valuta og andre betalingsmidler utover beløpsgrensen deklareres på forhånd ved søknad på et skjema som fylles ut og underskrives av den som medbringer valuta/betalingsmidler. Skjemaet blir deretter registrert i valutaregisteret av tollmyndighetene. Valutaregisteret blir blant annet benyttet til etterretning og til etterkontroller, og et så korrekt valutaregister som mulig er viktig.»

Departementet har etter en ny vurdering kommet til at deklarasjonsplikten ved innførsel av kontanter mv. bør videreføres, men slik at plikten fremgår av loven og ikke bare av forskrift. Etter departementets vurdering bør deklareringsplikten fremgå tydeligere av regelverket enn i dag, ettersom tollmyndighetene etter § 12-3 kan ilegge overtredelsesgebyr for brudd på deklareringsplikten og etter § 11-1 tilbakeholde betalingsmidler til sikring av overtredelsesgebyr. Ved utførsel av kontanter mv. følger deklareringsplikten av § 5-9.

Annet ledd gjelder andre følger av at varen innføres til tollområdet til fri disponering. Innførsel av vare til fri disponering innebærer at tollavgift og andre innførselsavgifter, som merverdiavgift og særavgifter, skal beregnes. Plikten til å beregne avgift følger av de enkelte avgiftslovene. Dette er inntatt i bestemmelsen her for å få frem at bruk av prosedyren har betydning for plikten til å beregne innførselsavgifter.

Reglene om når tollavgift skal beregnes, følger av tollavgiftsloven. Etter § 2-1 første ledd skal tollavgift beregnes når en vare går over til fri disponering etter vareførselsloven § 4-1. Tollavgiftsloven § 9-2 bestemmer at melding for tollavgift skal leveres av den som deklarerer en vare for prosedyren overgang til fri disponering etter vareførselsloven § 4-1. Meldingen skal gis som en del av deklarasjonen, og inneholde alle opplysninger som har betydning for fastsetting av tollavgift. Tollavgiftsloven § 9-3 slår fast at den som leverer melding for tollavgift etter § 9-2, fastsetter grunnlaget for tollavgift, og beregner tollavgift av det fastsatte grunnlaget. Avgiften må også betales før varen kan frigjøres, se § 3-5 i loven her som bestemmer at varen først frigjøres når tollavgift eller andre avgifter som pliktes betalt som følge av den valgte prosedyren, er betalt, eller det er stilt sikkerhet for betaling.

Andre avgifter som skal beregnes ved innførsel, er merverdiavgift og særavgifter. Det følger av merverdiavgiftsloven § 3-29 at det skal beregnes merverdiavgift av varer ved innførsel. I forslag til nytt annet punktum i § 3-29 første ledd følger det at tollavgiftsloven § 2-1 om når tollavgift skal beregnes, gjelder tilsvarende for merverdiavgift ved innførsel. For registrerte merverdiavgiftspliktige skal skattemelding for merverdiavgift ved innførsel leveres etter de alminnelige reglene som gjelder innenlands, jf. skatteforvaltningsloven § 8-3 første og annet ledd. Det vil si at det vanligvis skal leveres skattemelding (tidligere merverdiavgiftsoppgave) for to kalendermåneder av gangen. Merverdiavgiften betales samme dag som skattemeldingen leveres, jf. skattebetalingsloven § 10-30 første ledd. Det vil si at verken oppgaveplikten eller betalingsplikten er knyttet til selve innførselen. Uregistrerte avgiftspliktige derimot skal, på samme måte som de tollavgiftspliktige, levere skattemelding med opplysninger som har betydning for fastsetting av merverdiavgift ved innførsel, i deklarasjonen for tollprosedyren overgang til fri disponering etter paragrafen her. For disse må avgiften betales før varen frigjøres, jf. § 3-5 annet ledd. Tilsvarende gjelder for særavgifter for ikke-registrerte avgiftspliktige som oppstår ved innførsel.

En vare som skal innføres til fri disponering, må deklareres for denne prosedyren etter § 3-2 om deklarering av varer. Deklarasjonen skal inneholde alle opplysninger som er nødvendige for prosedyren overgang til fri disponering, jf. § 3-2 annet ledd. Deklarasjonen vil i praksis også omfatte melding for tollavgift etter tollavgiftsloven § 9-2 første ledd, som bestemmer at den som deklarerer en vare for prosedyren overgang til fri disponering, skal levere melding for tollavgift som del av deklarasjonen. Levering av en utfylt deklarasjon vil dermed både oppfylle opplysningsplikten etter vareførselsloven § 4-1, jf. § 3-2, og plikten til å gi melding om tollavgift etter tollavgiftsloven § 9-2.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om innholdet i deklarasjonen for prosedyren overgang til fri disponering. Tollforskriften § 4-20-1 har bestemmelser om opplysninger i deklarasjon mv. ved fortolling, og § 4-20-2 har bestemmelser om fremleggelse av dokumenter mv. ved fortolling. Tilsvarende bestemmelser skal gis i forskrift med hjemmel i vareførselsloven § 4-1 tredje ledd.

Tollforskriften § 4-10-2 har regler om deklarering av blant annet flyttegods, varer til ambassader og konsulater og proviant som medbringes i fartøy etter tolloven § 5-2. Dette er varer som innføres til fri disponering, men som er fritatt for tollavgift. Departementet legger til grunn at tilsvarende bestemmelser gis i forskrift med hjemmel i vareførselsloven § 4-1 tredje ledd. Selv om varene er fritatt for tollavgift, vil deklarasjonen for slike varer omfatte melding for tollavgift, jf. tollavgiftsloven § 9-2. Dette må det tas hensyn til ved utforming av deklarasjonen for disse typene innførsel til fri disponering. På samme måte kan adgang til bruk av tollautomat og tollapplikasjoner mv. reguleres i forskrift med hjemmel i § 4-1 tredje ledd. Også disse deklarasjonene vil omfatte melding for tollavgift etter tollavgiftsloven § 9-2. Tilsvarende gjelder muntlig deklarering.

Tollforskriften § 4-10-4 gjør unntak fra deklarasjonsplikt for blant annet reisegods og andre varer til personlig bruk. Slike unntak kan også videreføres i forskrift. Denne typen fritak fremmer effektiv vareførsel, og innebærer at den reisende kan benytte grønn sone dersom han eller hun bare har med seg slikt reisegods. Slike fritak er i dag regulert i tolloven kapittel 5. Fritakene videreføres i tollavgiftsloven § 6-1 og ny § 7-2 i merverdiavgiftsloven, om fritak fra henholdsvis tollavgift og merverdiavgift som følge av unntak fra plikt til å levere deklarasjon for varen etter tollprosedyren overgang til fri disponering. Tilsvarende regulering er aktuell på særavgiftsområdet. Departementet legger til grunn at unntak fra deklarasjonsplikt for prosedyren overgang til fri disponering blant annet vil omfatte reisegods, gave til personlig bruk mv., men nærmere avklaring av dette må gjøres i forskrift.

Forskriftshjemmelen i tredje ledd omfatter også regler om utsatt endelig fastsetting av tollverdi for å oppfylle WTO-avtalen om gjennomføring av artikkel VII i Generalavtalen om tolltariffer og handel artikkel 13. Også adgangen til foreløpig deklarasjon og såkalt samlefortolling, det vil si at varer til flere mottakere deklareres i samme deklarasjon, kan reguleres i forskrift til § 4-1 om prosedyren overgang til fri disponering.

Til § 4-2 Prosedyren forpassing

Bestemmelsen regulerer prosedyren forpassing, og viderefører tolloven § 4-21 om sending av ufortollet vare til sted i tollområdet.

Første ledd bestemmer at under prosedyren forpassing kan en vare sendes fra et sted til et annet innenfor tollområdet på vilkår som følger av den aktuelle forpassingsordningen. Prosedyren, som benyttes mye i praksis, innebærer at tollmyndighetene gir tillatelse til at en vare kan sendes til et bestemt sted i tollområdet. Tillatelsen skal gis på de vilkår som følger av den forpassingsordningen som benyttes. Forpassing kan skje ved at varen sendes fra ankomststedet (landegrensen, kysten eller flyplass) til et annet sted i tollområdet. Dette kan være aktuelt når mottakeren hører hjemme et annet sted i landet og ønsker varen underlagt prosedyren overgang til fri disponering ved det ekspedisjonsstedet som ligger nærmest. Ved forpassing skal det ikke beregnes tollavgift eller andre innførselsavgifter.

Annet ledd gjelder plikter som påligger den ansvarlige for prosedyren. I EUs tollkodeks artikkel 5 nr. 35 er «den ansvarlige for prosedyren» definert som den personen som leverer deklarasjonen, eller den deklarasjonen leveres på vegne av, eller den personen som de gjeldende rettigheter og forpliktelser vedrørende en tollprosedyre er overført til. Det samme gjelder etter bestemmelsen her. Vedkommende skal sørge for at varen bringes til bestemmelsesstedet uten unødig opphold, og ved ankomst umiddelbart legge varen frem for tollmyndighetene i samme mengde og i uendret tilstand.

Det følger av tredje ledd at føreren av transportmiddelet er ansvarlig for å oppfylle forpliktelsene etter annet ledd sammen med den ansvarlige for prosedyren. NHO Logistikk og Transport uttaler at det er urimelig å pålegge føreren en slik forpliktelse. Føreren har et transportoppdrag, og kjenner ikke nødvendigvis til plikten som følger av tollprosedyren. Departementet viser til at dette er en videreføring av tolloven § 4-21 annet ledd, og at føreren ikke pålegges mer omfattende plikter enn det som følger av gjeldende rett.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om innholdet i deklarasjonen for prosedyren forpassing og om unntak fra plikten til å levere deklarasjon samt om sikkerhetsstillelse, låsing og forsegling, bruk av og dekning av omkostninger ved tollvakt og om følger av brudd på vilkår i forpassingstillatelsen.

Til § 4-3 Prosedyren transittering

Bestemmelsen regulerer prosedyren transittering, og viderefører tolloven § 4-22 om «grensekryssende sending av ufortollet vare – transittering». Transittering vil si at en vare sendes gjennom tollområdet eller til et sted i tollområdet etter bestemmelser i enten Transitteringskonvensjonen eller TIR-konvensjonen. Dette er internasjonalt avtalefestede ordninger som blant annet skal gjøre grensepassering enklere og raskere for næringslivet.

Transitteringskonvensjonen bygger på et system med en «hovedansvarlig» som forplikter seg til å gjennomføre transporten i henhold til regelverket. Den hovedansvarlige må stille garanti for tollavgift og andre avgifter som eventuelt oppstår. Hvis transporten skjer til, fra eller gjennom andre land enn dem som er tilknyttet transitteringskonvensjonen, kan systemet med TIR (Transports Internationaux Routiers), basert på carneter benyttes. TIR-konvensjonen gjelder internasjonal transport av varer. Også ved transittering etter denne konvensjonen benyttes garantier, men disse er knyttet opp mot TIR-carneter som utstedes av garanterende forbund i de ulike landene. Et TIR-carnet er en garanti for tollavgift og andre avgifter og muliggjør transport gjennom landene som er med i avtalen uten at det betales tollavgift og andre innførselsavgifter.

Det følger av første ledd at under prosedyren transittering kan en vare sendes enten gjennom tollområdet eller til annet sted i tollområdet etter bestemmelsene i Transitteringskonvensjonen og TIR konvensjonen. Ved transittering skal det ikke beregnes tollavgift eller andre innførselsavgifter. Vare som sendes ut av tollområdet ved transittering (som starter i Norge) må deklareres for prosedyren utførsel.

Etter annet ledd kan departementet gi forskrift om innholdet i deklarasjonen for prosedyren transittering. Videre kan departementet gi forskrift om transitteringsordninger, blant annet om gjennomføring av prosedyren, elektroniske transitteringssystemer, autorisasjonsordninger og vilkår for disse, og om ansvar ved brudd på vilkår i en transitteringstillatelse. Dette gir hjemmel for å videreføre tollforskriften § 4-22-1, som slår fast at Transitteringskonvensjonen og vedlegg I til IIIa til konvensjonen gjelder som forskrift med de reservasjoner som er tatt med hjemmel i konvensjonen. Det samme gjelder tollforskriften § 4-22-2 om at TIR-konvensjonen artiklene 1 til 5 og 12 til 64 med tilhørende vedlegg gjelder som forskrift med de reservasjoner som er tatt med hjemmel i konvensjonen.

Til § 4-4 Prosedyren tollager

Bestemmelsen regulerer prosedyren tollager. Tollager er ikke regulert som en egen prosedyre i tolloven, men i §§ 4-30 følgende er det regler for opprettelse, drift mv. av tollager. Tollager er et lager som er godkjent av tollmyndighetene, hvor det kan lagres varer som ikke er gått over til fri disponering innenfor de tidsfrister og på de betingelser som er fastsatt av tollmyndighetene. Ved utforming av prosedyren tollager er det sett hen til EUs tollkodeks, som har regler om prosedyren tollager i artikkel 240, jf. artikkel 237.

Varer kan legges på tollager etter at de er innført og varslings- og fremleggelsesplikten etter tolloven kapittel 3 er overholdt. Det er i dag ikke krav om at varer som legges på tollager, deklareres. Tidligere ble varer som skulle legges på tollager, ført inn i et register hos tollmyndighetene og kvittert ut av registeret når de ble deklarert. Etter hvert som vareførselen økte i omfang ble denne registreringen for omfattende for tollmyndighetene, og i dag er det tollagerholderen som har ansvar for å holde oversikt over varene på tollager. Tollagerholder er pålagt å føre tollagerregnskap, som innebærer at lagerholder må ha løpende kontroll med varene på lageret. Varene blir først deklarert når de tas ut av tollageret for frigjøring eller for å legges under en annen tollprosedyre.

Tillatelse til å opprette og drifte tollager gis av tollmyndighetene. Det finnes fire ulike typer tollager: tollager A, B, C og D. Tollager A benyttes av de fleste speditører som mottar og håndterer varer på vegne av andre, men også importører benytter tollager A. Tillatelse til å opprette og drifte tollager A kan omfatte lagring hos varemottaker, såkalt direktekjøring, jf. tollforskriften § 4-30-11. Direktekjøring innebærer at varene etter innførsel kjøres direkte til varemottaker for lossing og lagring, i stedet for at de legges inn på tollagerholderens lager. Anslagsvis 95 prosent av alle varer under tollagerordningen blir direktekjørt.

Tollager A omfatter også varer som kommer i retur fra norsk del av kontinentalsokkelen. Disse varene er unntatt deklarasjonsplikt. Tollmyndighetene kan gi tillatelse til at varene repareres og vedlikeholdes både på og utenfor tollager. Nærmere regulering og vilkår vil fremgå i forskrift og tollagerbevilling.

På tollager B (sentraltollager) kan det kun lagres egne varer eller varer for ett enkelt foretak. Tollager C (tollfritt utsalg på lufthavn) er tax-free-butikker hvor det omsettes brennevin, vin, sigaretter osv. i avgangs- og ankomsthall med tilhørende lager på en flyplass. For varene på et slikt lager er det, som for andre varer på tollager, ikke beregnet merverdiavgift og særavgift. Tollager D (bearbeidingstollager) er lager der varer deles, pakkes om eller bearbeides. Bearbeidingen eller fremstillingen må skje inne på tollageret, adskilt fra de varene som er tiltenkt det norske markedet.

Første leddførste punktum bestemmer at under prosedyren tollager kan en vare lagres i bygning eller på annet sted som er godkjent av tollmyndighetene. Bestemmelsen er som utgangspunkt ment å omfatte alle typer tollager. I annet punktum slås det fast at det ikke skal beregnes tollavgift eller andre innførselsavgifter, som merverdiavgift og særavgifter, ved bruk av tollager. Tilsvarende regler følger av EUs tollkodeks artikkel 237.

At tollager blir en egen tollprosedyre, innebærer at varer som skal legges på tollager, i likhet med varer som underlegges andre tollprosedyrer, skal deklareres etter § 3-2. Deklarasjonen skal inneholde alle opplysninger som er nødvendige for å benytte prosedyren tollager. Nærmere regler om dette gis i forskrift med hjemmel i § 4-4 annet ledd. Det pågår et arbeid i Tolletaten med sikte på deklareringsplikt for bruk av tollager. Dette kan gjøres innenfor dagens tollov, men loven her tydeliggjør hjemmelen og legger ytterligere til rette for dette ved at tollager gjøres til en tollprosedyre med tilhørende deklareringsplikt. Deklarering av varer under prosedyren tollager vil bidra til at tollmyndighetene får bedre kunnskap om den store mengden varer som innføres og legges på tollager. Det vil gi tollmyndighetene bedre muligheter for å motvirke ulovlig vareførsel, noe som vil bidra til rettferdige konkurransevilkår for lovlydige aktører.

Næringslivets hovedorganisasjon mener det er positivt at tollmyndighetenes hjemler for å kreve informasjon er klare, men viser til at det er viktig at de næringsdrivende ikke pålegges plikter som er mer omfattende enn nødvendig. De uttaler at «det er viktig at deklarasjonsplikten gjennomføres på en enkel og effektiv måte, slik at pliktene knyttet til tollager ikke blir mer ressurskrevende enn i dag». NHO Logistikk og Transport viser til at man ved innførsel ofte ikke har alle opplysninger som er tilstrekkelig for å fortolle varen (innføre den for fri disponering), og at det er viktig at opplysningene som kreves for å bruke prosedyren tollager, blir langt mindre omfattende enn de som kreves ved innførsel til fri disponering. De uttaler også at det er viktig at reglene ikke endres før næringslivet er i stand til å praktisere dem. NHO Mat og Drikke går imot forslaget dersom det innebærer at ordningen med direktekjøring skal fjernes, men uttaler:

«Dersom det imidlertid finnes en god elektronisk løsning for en forenklet deklarering av varer som skal inn på tollager, og at varene så fortsatt, som i dag, kan kjøres direkte til tollageret, kan vi støtte deklareringsplikten. Enhver annen løsning vil være økonomisk og administrativt tyngende, og vi frykter at en rekke varer vil få forsinket fremføring, med fare for ødeleggelse av varer der høy grad av ferskhet er et krav».

Departementet legger til grunn at disse forholdene vurderes i arbeidet med forskrifter til vareførselsloven, som også skal på høring, og at det ikke vil bli innført nye ordninger uten at det er etablert elektroniske løsninger med mulighet for automatisk overføring av data.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om innholdet i deklarasjonen for prosedyren tollager og om unntak fra plikten til å levere deklarasjon. Også vilkår for å opprette og drifte tollager fastsettes i forskrift. Regler om lagringstid og tollmyndighetenes adgang til tvangssalg fastsettes i forskrift. Skattebetalingsloven § 14-10 gjelder ved tvangssalg. Regler om tillatelse til å ta varene midlertidig ut av lageret fastsettes også i forskrift.

Til § 4-5 Prosedyren frisone

Bestemmelsen gjelder prosedyren frisone og viderefører tolloven §§ 4-33 og 4-34, men endret slik at frisone blir en tollprosedyre. Frisone er etter tolloven § 4-1 en tollbehandling som ikke krever tollekspedering, og dermed ikke deklarering. Det er ikke per i dag opprettet frisoner eller frihavner etter tollovens bestemmelser, men adgangen til å opprette slike videreføres i vareførselsloven. I EUs tollkodeks er frisone en prosedyre som reguleres i artikkel 243 følgende.

Etter første ledd første punktum kan Kongen, med Stortingets samtykke, gi tillatelse til å opprette frisoner eller frihavner dersom handels- og næringshensyn tilsier det. I frisoner kan varer oppbevares, deles, ompakkes eller bearbeides.

I annet punktum slås det fast at det ikke skal beregnes tollavgift eller andre innførselsavgifter ved bruk av frisone. Dette er i realiteten en videreføring av tolloven § 4-33 annet ledd, som bestemmer at frisoner og frihavner anses å ligge utenfor tollområdet for så vidt gjelder plikten til å svare toll.

Annet ledd viderefører tolloven § 4-34 og bestemmer hva det kan stilles betingelser for ved opprettelse og drift av frisone og frihavn.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om innholdet i deklarasjonen for prosedyren frisone og om unntak fra plikten til å levere deklarasjon samt om opprettelse og drift av frisone og frihavn, og i hvilken utstrekning det skal tillates industriell virksomhet og handel i en frisone.

Til § 4-6 Prosedyren midlertidig innførsel

Bestemmelsen gjelder tollprosedyren midlertidig innførsel, og er utformet etter mønster av EUs tollkodeks artikkel 250.

Ved midlertidig innførsel skal varen som innføres, etter en tid utføres fra tollområdet igjen. Tollovgivningen har regler som gjør at det i slike tilfeller, på nærmere vilkår, ikke beregnes tollavgift eller merverdiavgift og særavgift som følge av innførselen. Reglene er i stor grad i samsvar med traktatforpliktelser. Utfyllende omtale er tatt inn i merknadene til §§ 6-1 og 6-2 i Ot.prp. nr. 58 (2006–2007) om lov om toll og vareførsel. I tolloven er reglene for midlertidig innførsel hjemlet i § 4-24 om annen disponering over ufortollet vare og tollforskriften § 4-24-1. Det følger av sistnevnte at tollmyndighetene kan gi tillatelse til midlertidig innførsel av ufortollede varer dersom vilkårene i tolloven §§ 6-1 og 6-2 er oppfylt. Tolloven § 6-1 har regler om tollfritak ved midlertidig innførsel uten sikkerhetsstillelse, og § 6-2 har regler om tollfritak ved midlertidig innførsel mot sikkerhetsstillelse.

I EUs tollkodeks er prosedyren midlertidig innførsel regulert i artikkel 250 og 251 (tidsrom). Det følger av artikkel 250 nr. 2 at ett av vilkårene for å anvende prosedyren, er at varen ikke er bestemt til å skulle endres på noen måte, ut over normal verdiforringelse som følge av bruk, at det er mulig å sikre at varene kan identifiseres og at vilkår for fritak for avgift etter tollovgivningen er oppfylt. I tillegg kreves det i utgangspunktet at den ansvarlige for prosedyren er etablert utenfor EU.

Første ledd oppstiller vilkårene for bruk av prosedyren midlertidig innførsel. En vare som skal gjenutføres, kan innføres under prosedyren midlertidig innførsel dersom varen innføres for et bestemt formål og ikke er bestemt til å skulle endres på annen måte enn verdiforringelse som følge av normal bruk, jf. bokstav a. Videre er det et vilkår at varen kan identifiseres, jf. bokstav b, og at den gjenutføres innen ett år etter innførselen, jf. bokstav c.

Et vilkår i EUs tollkodeks artikkel 250 er at betingelsene for avgiftsfritak fastsatt i tollovgivningen er oppfylt. Departementet foreslo i høringsnotatet at det i § 4-6 gis hjemmel for at departementet i forskrift kan fastsette nærmere vilkår for innførsel av varer under prosedyren, og la til grunn at forskriften skulle omfatte de vilkårene for tollfritak som følger av tolloven §§ 6-1 og 6-2 med tilhørende forskrifter. Det er nå også inntatt som vilkår i § 4-6 første ledd at varen innføres for et bestemt formål. Ved denne reguleringen vil de bestemte formålene for innførsel ikke være bestemmelser om fritak for tollavgift, men om når varen kan innføres midlertidig under prosedyren. Fritakene i tolloven §§ 6-1 og 6-2 gjelder i hovedsak varer tilhørende person bosatt i eller hjemmehørende utenfor tollområdet, og departementet mener tollmyndighetene vil ha de beste forutsetninger for å forvalte reglene og vurdere om vilkårene for midlertidig innførsel etter disse bestemmelsene er oppfylt.

Det følger av annet ledd at det ved bruk av prosedyren midlertidig innførsel ikke beregnes tollavgift eller andre innførselsavgifter.

Etter tredje ledd kan departementet gi forskrift om innholdet i deklarasjonen for prosedyren midlertidig innførsel og om unntak fra plikten til å levere deklarasjon. Forskriftshjemmelen omfatter også vilkåret om at varer må være innført for nærmere bestemte formål, hvor det, som omtalt ovenfor, siktes til vilkårene for tollfritak i tolloven §§ 6-1 og 6-2. Videre er det hjemmel for å gi forskrift om forlengelse av fristen for utførsel. Forskriftshjemmelen omfatter også vilkårene i ATA-konvensjonen artikkel 3 om varer som kan innføres midlertidig. Konvensjonen gjelder i dag som forskrift med de reservasjoner som er tatt med hjemmel i konvensjonen.

Etter tolloven § 6-5 kan vilkåret om gjenutførsel frafalles dersom varen tilintetgjøres i samsvar med reglene i tolloven § 4-2 tredje ledd. Også slike regler kan gis i forskrift med hjemmel i tredje ledd. Videre omfatter forskriftshjemmelen adgang til å kreve sikkerhet, noe som i dag følger av tolloven § 6-2 første ledd.

Til § 4-7 Prosedyren innenlands bearbeiding av industrivarer

Bestemmelsen regulerer prosedyren innenlands bearbeiding av industrivarer. Innenlands bearbeiding av landbruksvarer reguleres i § 4-8.

Innførsel av en vare for bearbeiding eller reparasjon i tollområdet før den utføres igjen, reguleres i tolloven § 4-24 om annen disponering over ufortollet vare. Det følger av tollforskriften § 4-24-1 at tollmyndighetene kan gi tillatelse til midlertidig innførsel av varer dersom vilkårene i § 6-3 om industrivare som innføres for reparasjon eller bearbeiding og deretter gjenutføres, er oppfylt. I EUs tollkodeks reguleres dette som en tollprosedyre i artikkel 256 om aktiv foredling. At innenlands bearbeiding av industrivarer gjøres til en tollprosedyre, er ikke ment å innebære materielle endringer.

I første ledd reguleres vilkårene for å innføre en vare under prosedyren innenlands bearbeiding av industrivarer. Prosedyren kan benyttes for varer som innføres for bearbeiding eller reparasjon i tollområdet, og som deretter skal gjenutføres dersom den opprinnelige varen kan identifiseres i det bearbeidede produktet, jf. bokstav a, og varen gjenutføres innen ett år etter innførselen, jf. bokstav b. Det er videre et vilkår at eieren av varen er bosatt eller hjemmehørende i utlandet, jf. bokstav c.

I annet ledd er det slått fast at ved bruk av prosedyren innenlands bearbeiding beregnes ikke tollavgift eller andre innførselsavgifter. Det gjelder også for deler mv. som enten blir forbrukt når varen bearbeides eller repareres, eller som gjenutføres sammen med varen.

I tredje ledd er det hjemmel for å gi forskrift om innholdet i deklarasjonen for prosedyren innenlands bearbeiding av industrivarer og om unntak fra plikten til å levere deklarasjon. Forskriftshjemmelen gir også adgang til å gi unntak fra vilkårene i første ledd, som vilkåret om gjenutførsel innen ett år etter bokstav b. Tolloven § 6-3 annet ledd som bestemmer at vilkåret om at eieren er bosatt eller hjemmehørende i utlandet, kan fravikes dersom varen tilhører norsk skip i utenriksfart, eller varen gjenutføres til bruk i forbindelse med utforskning og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster i havområder utenfor tollområdet, videreføres i forskrift.

Etter tolloven § 6-5 kan vilkåret om gjenutførsel frafalles dersom varen tilintetgjøres i samsvar med reglene i tolloven § 4-2 tredje ledd. Også slike regler kan gis i forskrift med hjemmel i tredje ledd. Videre omfatter forskriftshjemmelen adgang til å kreve sikkerhet, noe som i dag følger av tolloven § 6-3 første ledd.

Til § 4-8 Prosedyren innenlands bearbeiding av landbruksvarer

Bestemmelsen regulerer prosedyren for innføring av landbruksvarer for innenlands bearbeiding.

Regler om tollfritak for landbruksvarer som innføres for bearbeiding og deretter gjenutføres, er gitt i tolloven § 6-4 og tollforskriften §§ 6-4-1 flg. Av tolloven § 6-4 første ledd fremgår det at en landbruksvare kan fritas for tollavgift, selv om den innførte varen ikke kan identifiseres ved gjenutførselen. Ved produksjon av landbruksvarer vil det ofte ikke være mulig å direkte identifisere innsatsvarene i den gjenutførte ferdigvaren, for eksempel der det er benyttet innførte melprodukter i produksjon av bakervarer. Etter § 6-4 annet ledd er fristen for gjenutførsel seks måneder for landbruksvarer. Ordningen, som er begrunnet i hensynet til næringsmiddelindustrien og avsetningsmulighetene for norske landbruksprodukter, videreføres i vareførselsloven som en prosedyre.

Det følger av første ledd at under prosedyren innenlands bearbeiding kan en virksomhet innføre landbruksvarer for bearbeiding dersom varen gjenutføres innen seks måneder etter innførselen. Det stilles ikke krav om at den opprinnelige varen kan identifiseres i det bearbeidede produktet.

I annet ledd er det slått fast at ved bruk av prosedyren innenlands bearbeiding beregnes ikke tollavgift eller andre innførselsavgifter.

Etter tredje ledd kan departementet gi forskrift om innholdet i deklarasjonen for prosedyren innenlands bearbeiding av landbruksvarer og om unntak fra plikten til å levere deklarasjon. Videre kan det gis forskrift om unntak fra fristen for gjenutførsel og om krav til tollbehandling av restprodukter, om unntak fra krav om gjenutførsel ved destruksjon og om sikkerhetsstillelse. Regler om å fravike kravet om gjenutførsel ved destruksjon følger av tolloven § 6-5 og adgangen til å kreve sikkerhet følger av tolloven 6-4 første ledd.

Departementet kan også gi forskrift om at det på forhånd må søkes om tillatelse til bearbeidingen, om at det kan stilles krav til virksomhetens produksjonsforhold, lagerhold og organisering og om hva som skal regnes som vare av samme kvalitet og samme slag. Dette viderefører tolloven § 6-4 tredje ledd. Kompetanse etter § 6-4 tredje ledd er overført til Landbruks- og matdepartementet ved vedtak i statsråd 20. desember 2019, jf. forskrift 23. juni 2020 nr. 1349 om tillatelse til innenlandsk bearbeiding av landbruksvarer (IB-forskriften).

9.5 Kapittel 5 Plikter ved utførsel og utstedelse av opprinnelsesbevis

Generelle merknader til kapittel 5

Kapitlet har bestemmelser om plikter ved avreise fra tollområdet, om tollbehandling av varer for utførsel og om prosedyren utførsel. Bestemmelsene om plikter ved avreise og tollbehandling tilsvarer i stor grad bestemmelser i kapittel 2 og 3 som gjelder ved innførsel av varer. Det vises derfor til de mer omfattende merknadene til de aktuelle bestemmelsene der.

Bestemmelsene i dette kapitlet viderefører tilsvarende bestemmelser i tolloven kapittel 3 og 4 med noen forenklinger og enkelte materielle endringer. Statistisk sentralbyrå uttaler:

«For å tydeliggjøre korrekt vareførsel, og gi bedre kontrollmuligheter av blant annet vilkårene i tollavgiftslovens §3-4-2, virker det naturlig å ha egne tollprosedyrer for midlertidig utførsel og gjenutførsel, som speiler de to prosedyrene for midlertidig innførsel og gjeninnførsel. Midlertidig utførsel og gjenutførsel kan alltids identifiseres ved egne prosedyrekoder i tolldeklarasjonen, men det synes tydeligere å forankre dette i loven. SSB ser i dataene at det er et stort potensial for å bedre konsistensen i deklarering av midlertidig inn-/ utførsel og tilhørende gjeninn-/ utførsel.»

Departementet har vurdert forslaget om å innføre en prosedyre for midlertidig utførsel, men har kommet til at blant annet forbedringer i prosedyrekodene i tilstrekkelig grad vil kunne bidra til mer korrekt handelsstatistikk. Gjenutførsel vil henge sammen med midlertidig innførsel, og departementet ser heller ikke behov for å følge opp denne delen av forslaget.

Kapitlet har også bestemmelser om utstedelse av opprinnelsesbevis for varer som utføres fra tollområdet.

Til § 5-1 Forhåndsvarsel om varer

Bestemmelsen regulerer plikten til å gi tollmyndighetene forhåndsvarsel om varer før de utføres fra tollområdet.

Første ledd slår fast hovedregelen om at den som skal utføre en vare fra tollområdet, skal gi forhåndsvarsel til tollmyndighetene om varen. Plikten til å gi forhåndsvarsel følger i dag av tolloven § 3-1 første ledd sammen med reglene om melde- og fremleggelsesplikt. Plikten til å forhåndsvarsle varer som utføres til land utenfor EUs tollsikkerhetsområde, det vil si land utenfor EU-området og tollområdet i Sveits og dens tollenklaver og Liechtenstein, gjennomfører Norges forpliktelser etter avtale med EU om gjensidige tollsikkerhetstiltak, jf. EØS-avtalen protokoll 10 kapittel IIa – Tollsikkerhetstiltak. Se nærmere omtale i merknaden til § 2-1.

På tilsvarende måte som for varslingsplikten ved innførsel av varer etter kapittel 2, reguleres plikten til å gi forhåndsvarsel ved utførsel i en egen paragraf.

Annet ledd regulerer et unntak av stor praktisk betydning, og tilsvarer unntak fra forhåndsvarsel ved innførsel av varer etter § 2-1. Annet ledd slår fast at forhåndsvarsel ikke skal gis for varer som skal direkte til tollområdet i Den europeiske union eller tollområdet i Sveits og dens tollenklaver samt til Liechtenstein, så lenge Liechtenstein er tilknyttet Sveits gjennom Tolluniontraktaten av 29. mars 1923. Bestemmelsen tilsvarer tollforskriften § 3-1-2 første ledd. Det innebærer at plikten til å gi forhåndsvarsel i praksis bare gjelder for varer som utføres til land utenfor EUs tollsikkerhetsområde.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om plikten til å forhåndsvarsle tollmyndighetene og om unntak fra denne plikten. Protokoll 10 kapittel IIa har en omfattende regulering av hvilke varer og forsendelser som skal forhåndsvarsles, frister for å levere forhåndsvarsel, og hvordan informasjonen om varer som transporteres, skal gis. Forpliktelsene som følger av bestemmelsene i kapittel IIa vil som i dag inntas i forskrift. Det følger også av protokollen at autoriserte foretak kan gis lettelser i varslingsplikten. Bestemmelser om dette gis i forskrift. Forskriftshjemmelen omfatter også unntak fra plikten til å forhåndsvarsle for eksempel reisegods.

Til § 5-2 Lasting

Bestemmelsen regulerer adgangen til å laste varer i transportmidler som har bestemmelsessted utenfor tollområdet, og viderefører tolloven § 3-5. Den ivaretar hensynet til tollmyndighetenes kontroll med varer som skal utføres fra tollområdet.

Første ledd slår fast at lasting av varer i fartøy som har bestemmelsessted utenfor tollområdet, forutsetter tillatelse fra tollmyndighetene. Lastetillatelse kreves likevel ikke for produkter av fiske og fangst som er tatt om bord i fartøy på fiske- og fangstfeltene.

Annet ledd bestemmer at dersom varer er lastet uten tillatelse fra tollmyndighetene, kan tollmyndighetene pålegge fartøyets fører å losse varene hvis det er nødvendig for å undersøke varene.

Etter tredje ledd kan departementet gi forskrift om lasting, herunder om at lasting bare kan finne sted ved bestemte steder, til bestemte tider eller i bestemte områder, og om unntak fra plikten til å innhente tillatelse. Videre kan departementet i forskrift bestemme at plikten til å innhente tillatelse og plikt til lossing også skal gjelde for fører av andre transportmidler.

Til § 5-3 Meldeplikt ved avreise fra tollområdet

Bestemmelsen retter seg mot fører av transportmidler, og viderefører tolloven § 3-7.

Første ledd bestemmer at føreren av fartøy og luftfartøy skal melde fra til tollmyndighetene om avreisen før fartøyet eller luftfartøyet forlater tollområdet. Hensynet bak bestemmelsen er at det skal være mulig å kontrollere fartøyet eller luftfartøyet før avgang. Føreren plikter å melde fra til tollmyndighetene i god tid før avreisen og må derfor ta hensyn til tollmyndighetenes åpningstid. Fører av andre transportmidler enn fartøy og luftfartøy kan også pålegges meldeplikt før avreise. Regler om dette må gis i forskrift med hjemmel i tredje ledd.

Annet ledd pålegger føreren å forsikre seg om at det er innhentet nødvendig eksporttillatelse for varer som omfattes av lovgivningen om eksportkontroll, før transportmiddelet forlater tollområdet. Eksempler på slike varer er våpen og ammunisjon, jf. eksportkontrolloven (lov 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi mv.).

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om meldeplikt, herunder om når og hvordan melding skal gis og hva meldingen skal inneholde, og om unntak fra meldeplikten. Departementet kan også gi forskrift om at meldeplikten skal gjelde for førere av andre transportmidler.

Til § 5-4 Fremleggelse av varer for kontroll

Bestemmelsen regulerer plikten til å legge varer som skal utføres fra tollområdet, frem for tollmyndighetene. Fremleggelsesplikten ved inn- og utførsel av varer følger i dag av tolloven § 3-1 annet ledd, der også meldeplikten er regulert. Som det fremgår i merknaden til § 2-4, mener departementet at det ikke er nødvendig å presisere at det også gjelder en meldeplikt for varer som innføres. Tilsvarende gjelder for varer som utføres.

Første ledd slår fast hovedregelen om plikt til å legge frem varer for tollmyndighetene for kontroll før avreise fra tollområdet. Plikten gjelder i utgangspunktet alle som bringer en vare fra tollområdet. Unntak fra fremleggelsesplikten vil følge av forskrift med hjemmel i annet ledd.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om fremleggelse, om hvor og hvordan fremleggelse skal skje og om unntak fra fremleggelsesplikten.

Til § 5-5 Tollbehandling av varer som utføres fra tollområdet

Bestemmelsen regulerer hva som skal skje med varer som utføres fra tollområdet, og bestemmer i første ledd at slike varer skal underlegges prosedyren utførsel. Dette gjelder også kontanter og andre likestilte betalingsmidler, se omtale i merknaden til § 4-1.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om unntak fra kravet om tollbehandling av varer ved utførsel.

Til § 5-6 Deklarering av varer

På samme måte som ved innførsel av varer, skal varer som utføres, deklareres. Bestemmelsen viderefører tolloven § 4-11. Ved utførsel skal alle varer underlegges prosedyren utførsel.

Første ledd slår fast at det for alle varer som skal underlegges en prosedyre, skal leveres en deklarasjon som skal inneholde alle opplysninger som er nødvendige for prosedyren.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om leveringsmåten for deklarasjoner. Hjemmelen omfatter regler om elektronisk levering, som i dag er regulert i tolloven § 4-13.

Til § 5-7 Levering av deklarasjon

Bestemmelsen gjelder hvem som kan levere en deklarasjon, og tilsvarer § 3-3 om levering av deklarasjon ved innførsel av varer.

Første ledd bestemmer at enhver som kan gi de opplysninger som er nødvendige for prosedyren utførsel, kan levere deklarasjonen. Dersom deklarasjonen leveres på vegne av en annen, må den som leverer deklarasjonen om nødvendig kunne godtgjøre at deklarasjonen leveres på vegne av denne. Den som leverer deklarasjonen, må også kunne legge frem den aktuelle varen eller få den fremlagt for tollmyndighetene.

Annet ledd bestemmer at deklarasjonen skal leveres i så god tid at tollmyndighetene kan undersøke varene før de lastes inn i transportmiddelet.

Tredje ledd åpner for at deklarasjonen kan leveres før varen fremlegges. Adgangen bør imidlertid av praktiske årsaker ikke være ubegrenset. Av hensyn til internasjonal harmonisering settes fristen til 150 dager, noe som tilsvarer fristen EU har satt fra deklarasjonen leveres til varen skal være meldt og fremlagt for tollmyndighetene. Etter dette annulleres deklarasjonen, og deklarasjonen anses som ikke levert.

Til § 5-8 Aksept av deklarasjon

Bestemmelsen er ny og regulerer tidspunktet for når en deklarasjon anses å være akseptert av tollmyndighetene. Tidspunktet har betydning for anvendelse av bestemmelsene som gjelder for prosedyren utførsel. Tilsvarende bestemmelse om aksept av en deklarasjon ved innførsel følger av § 3-4.

Første ledd slår fast at en deklarasjon aksepteres når den oppfyller vilkårene i §§ 5-6 og 5-7. Det vil si at deklarasjonen, som skal være tilpasset prosedyren utførsel, er utfylt med alle nødvendige opplysninger, og at vilkårene i § 5-7 er oppfylt. Også ved utførsel leveres de fleste deklarasjoner i TVINN-systemet. De anses da å være akseptert når de passerer «input-kontrollen». Input-kontrollen omfatter blant annet om det er oppgitt gyldig varenummer, og om avgifter og tillatelser knyttet til varenummeret er oppgitt. Det er i tillegg et vilkår at varen som omfattes av deklarasjonen, er fremlagt for tollmyndighetene. At varen er fremlagt, betyr ikke at den faktisk er fremlagt, men at den er fysisk tilgjengelig for tollmyndighetenes kontroll.

Annet ledd presiserer at det er tidspunktet for aksept av deklarasjonen som skal legges til grunn for de bestemmelsene som gjelder for prosedyren utførsel. Tidspunktet har også betydning for andre formaliteter ved utførsel av varen.

Til § 5-9 Prosedyren utførsel

Bestemmelsen gjelder prosedyren utførsel. Regler om utførsel følger av tolloven § 4-23.

Første ledd slår fast at varer som skal føres ut av tollområdet, skal underlegges prosedyren utførsel. Tilsvarende regel følger av EUs tollkodeks artikkel 269 nr. 1. Varer omfatter kontanter og andre likestilte betalingsmidler, se merknaden til § 4-1.

I annet ledd er det hjemmel til å gi forskrift om innholdet i deklarasjonen, om unntak fra plikten til å levere deklarasjon og om frister for å levere deklarasjon. Dette vil omfatte unntak fra deklarasjonsplikten for personer som bare bringer med seg reisegods mv.

Videre er det hjemmel til å gi forskrift om at tollmyndighetene kan tillate at varer som er innført uten at de er gått over til fri disponering, kan leveres til salg eller bruk om bord i fartøy eller luftfartøy som skal forlate tollområdet. Bestemmelsen viderefører tolloven § 4-23 annet ledd.

Til § 5-10 Frigjøring av en vare for utførsel

Etter første ledd skal en vare frigjøres for utførsel når vilkårene for prosedyren utførsel er oppfylt. Det innebærer at alle nødvendige opplysninger må være gitt. I tillegg må de nødvendige tillatelser for utførsel av varen foreligge. Hvorvidt dette vilkåret er oppfylt, må bero på den enkelte restriksjonen. Et viktig eksempel er varer som er omfattet av lovgivningen om eksportkontroll, hvor det følger av forskrift 19. juni 2013 om eksport av forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi og tjenester § 21 at leverandøren ved eksport av lisenspliktige varer og teknologi skal legge frem gyldig lisens for tollmyndigheten senest ved fremleggelse av tolldeklarasjon.

Annet ledd bestemmer at dersom det oppstår plikt til å svare avgifter som følge av den valgte prosedyren, frigjøres varen først når avgiften er betalt eller det er stilt sikkerhet for betaling. Med andre avgifter siktes det her særlig til eksportavgift for fisk.

Til § 5-11 Preferensiell opprinnelse

Bestemmelsen regulerer dokumentasjon for opprinnelse av varer ved utførsel, og gir hjemmel for gjennomføring av preferensielle opprinnelsesregler ved utførsel. Formålet med dokumentasjonen er å oppnå gunstigere tollbehandling etter frihandelsavtale eller det generelle preferansesystemet for utviklingsland (GSP). Preferensielle opprinnelsesbevis utstedes som oftest av eksportøren, og tjener som legitimasjon overfor innførselslandets tollmyndigheter.

Første ledd bestemmer at det ved for varer som utføres, kan utstedes preferensielle opprinnelsesbevis i samsvar med frihandelsavtale eller det generelle preferansesystemet for utviklingsland (GSP). Bestemmelsen innebærer blant annet at en eksportør kan utstede preferensielle opprinnelsesbevis når det foreligger en frihandelsavtale mellom Norge og innførselslandet.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om gjennomføring av preferensielle opprinnelsesregler som følger av gjeldende frihandelsavtaler, det generelle preferansesystemet for utviklingsland (GSP) og andre preferanseordninger som skal gjelde ved utførsel, krav til og vilkår for utstedelse av preferensielle opprinnelsesbevis, dokumentasjon og hvem som kan utstede preferensielle opprinnelsesbevis.

Til § 5-12 Ikke-preferensiell opprinnelse

Bestemmelsen regulerer dokumentasjon for opprinnelse av vare ved utførsel for andre formål enn gunstigere tollbehandling, og gir hjemmel for gjennomføring av ikke-preferensielle opprinnelsesregler. Dokumentasjonen kan blant annet ha betydning for anvendelse av handelstiltak og for andre formål som innførselslandet måtte bestemme. Tollmyndighetene krever ikke fremlagt slike opprinnelsesbevis ved innførsel til tollområdet.

Første ledd bestemmer at det for varer som utføres, kan utstedes ikke-preferensielle opprinnelsesbevis.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om gjennomføring av ikke-preferensielle opprinnelsesregler, utstedelse av ikke-preferensielle opprinnelsesbevis, krav til og vilkår for utstedelse av ikke-preferensielle opprinnelsesbevis, dokumentasjon og hvem som kan utstede ikke-preferensielle opprinnelsesbevis. Departementet kan også gi forskrift om utvidet anvendelsesområde for reglene om ikke-preferensiell opprinnelse til bruk for opprinnelsesmerking, offentlige innkjøp og handelsstatistikk.

9.6 Kapittel 6 Klassifisering og tollverdi

Generelle merknader til kapittel 6

Kapitlet har innledningsvis en hjemmel til å gi forskrift om klassifisering av varer. Klassifisering av varer skal skje i samsvar med Konvensjonen om det harmoniserte system for beskrivelse og koding av varer (HS-konvensjonen) og HS-nomenklaturen. Departementet kan i tillegg bestemme ytterligere oppdeling med formål å innhente opplysninger om varer til bruk for avgift, statistikk- og kontrollformål.

Kapitlet har også detaljerte bestemmelser om fastsetting av varers tollverdi, det vil si der tollavgiften skal beregnes «ad valorem» (i prosent av verdien), jf. § 6-2. Disse viderefører tolloven § 7-2 og §§ 7-10 til 7-19 uten materielle endringer. For mer utførlige kommentarer til tollverdireglene vises det til Ot.prp. nr. 58 (2006–2007) om lov om toll og vareførsel (tolloven).

Kapitlets oppbygging følger i hovedsak samme systematikk som artiklene i WTO-avtalen om gjennomføring av artikkel VII i Generalavtalen om tolltariffer og handel 1994 (tollverdiavtalen). Avtalen bestemmer at de forskjellige metodene for fastsettelse av tollverdi er hierarkiske og skal prøves i den rekkefølgen de står, når ikke annet er bestemt. Man skal etter avtalen likevel etterstrebe å benytte hovedmetoden om transaksjonsverdi i artikkel 1.

Det fremgår av § 6-2 at anvendelse av de norske reglene om tollverdi skal skje i samsvar med tollverdiavtalen, og avtalen gir derfor tolkningsmomenter til lovbestemmelsene om tollverdi. Uttalelser og anbefalinger fra tollverdikomiteen i WTO og den tekniske tollverdikomité i WCO gir også veiledning ved tolkning og anvendelse av de norske bestemmelsene. Hensynet til rettsenhet på dette praktisk viktige rettsområdet, og de økonomiske aktørenes behov for et forutsigelig og konsekvent regelverk, taler for at de folkerettslige tekstene tillegges betydelig vekt ved tolkning og anvendelse av lovens bestemmelser.

Reglene om varers tollverdi har betydning ved fastsetting av beregningsgrunnlaget for tollavgift, merverdiavgift, forskningsavgift og engangsavgift på beltebiler ved innførsel. Tollverdien benyttes også av Statistisk sentralbyrå for å utarbeide handelsstatistikken. I tillegg er tollverdien en viktig inngangsport for å avdekke handelsbasert hvitvasking av penger og ulovlige økonomiske strømmer (illicit financial flows). Reglene er derfor inntatt i vareførselsloven. Bestemmelsen om utsatt endelig verdifastsetting i tolloven § 7-20 er forutsatt videreført i forskrift med hjemmel i § 4-1 tredje ledd om prosedyren overgang til fri disponering.

Til § 6-1 Klassifisering av varer

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om hjemmel for departementet til å gi forskrift om klassifisering av varer.

Det fremgår av bestemmelsen at klassifisering av varer skal skje i samsvar med Konvensjonen om det harmoniserte system for beskrivelse og koding av varer (HS-konvensjonen) og HS-nomenklaturen. Departementet kan i tillegg bestemme ytterligere oppdeling med formål å innhente opplysninger om varer til bruk for avgift, statistikk- og kontrollformål.

HS-konvensjonen vedtas av Verdens tollorganisasjon (World Customs Organization – WCO). Konvensjonen inneholder en nomenklatur, HS-nomenklaturen, som består av alminnelige fortolkningsregler, noter, en beskrivelse av varen og inndeling med en sekssifret kode, som er obligatoriske for alle land som har sluttet seg til konvensjonen, og som benytter systemet som basis for sine tolltariffer. Den norske tolltariffen har to sifre i tillegg til HS-nomenklaturen. De to ekstra sifrene ivaretar ulike nasjonale behov. De brukes for å oppfylle forpliktelser knyttet til vareførsel som følger av internasjonale avtaler og statistiske behov. Også formål som kontroll med restriksjoner for inn- og utførsel av varer av hensyn til blant annet samfunnssikkerhet, beskyttelse av menneskers liv og helse, dyrevelferd, plantevern og miljøvern, gir grunnlag for ytterligere oppdeling. I tillegg benyttes oppdeling for å skille ut tollavgifts- og/eller gebyrbelagte varer. Også i andre land er det praksis for at tolltariffen og klassifisering av varer benyttes ut over tollmyndighetenes behov knyttet til fastsetting av tollavgift. I «The Trade Facilitation Implementation Guide», utviklet av FNs økonomiske komite for Europa, uttales for eksempel følgende om bruken:

«The HS is used for Customs tariffs and the collection of external trade statistics. It is also extensively used by governments, international organizations and the private sector for many other purposes, such as internal taxes, trade policies, monitoring of controlled goods, rules of origin, freight tariffs, transport statistics, price monitoring, quota controls, compilation of national accounts, and economic research and analysis.»

Skattedirektoratet stiller seg positiv til forslaget. De uttaler at mange av særavgiftene har en sterk knytning til tolltariffen, og at klassifiseringen i tolltariffen ofte vil være avgjørende for både spørsmål om avgiftsplikt og avgiftssats. Dersom tolltariffen fastsettes i forskrift vil Skatteetaten få en bedre mulighet til å påvirke utformingen av den nasjonale delen av varenumrene, forutsatt at nye inndelinger, omnummereringer og lignende sendes på høring.

Det følger forutsetningsvis av Grunnloven § 75 at eventuelle endringer i klassifiseringen som gjøres med hjemmel i § 6-1, ikke må komme i strid med Stortingets vedtak om tollavgift.

Adgangen til å bestemme ytterligere oppdeling av tolltariffen med formål å innhente opplysninger om varer til bruk for tollavgift, må ses i sammenheng med tollavgiftsloven § 3-1. Det fremgår der at satser for tollavgift som fastsettes i Stortingets vedtak om tollavgift, kunngjøres som del av forskrift om klassifisering av varer.

Til § 6-2 Tollverdi

Bestemmelsen slår fast at en vares tollverdi skal fastsettes etter §§ 6-3 flg. og i samsvar med WTO-avtalen om gjennomføring av artikkel VII i Generalavtalen om tolltariffer og handel 1994 (tollverdiavtalen). WTO-avtalen er den folkerettslige forankringen for de norske tollverdireglene. Regelverket må derfor tolkes i lys av avtalen og uttalelser fra de relevante tolkningsorganene (tollverdikomiteen i WTO og den tekniske tollverdikomiteen i WCO). Bestemmelsen viderefører tolloven § 7-2 om toll etter verdi og forholdet til WTO-avtalen.

Tolloven § 7-20 om utsatt endelig verdifastsettelse videreføres i forskrift til § 4-1, se merknad til § 4-1 tredje ledd.

Til § 6-3 Varens transaksjonsverdi

Bestemmelsen har regler om en vares transaksjonsverdi, og viderefører tolloven § 7-10.

Første ledd gir hovedregelen om at tollverdien skal fastsettes til varens transaksjonsverdi, som i utgangspunktet er den prisen som faktisk er betalt eller skal betales for varen ved innførsel. Nærmere bestemmelser om fastsetting av transaksjonsverdien er gitt i §§ 6-10 og 6-11. Det er videre en rekke forutsetninger for bruk av transaksjonsverdien i bokstav a til d, blant annet når kjøper og selger er avhengige av hverandre.

I annet ledd er det bestemt at prisen som nevnt i første ledd, skal omfatte alle betalinger som er en betingelse for salget av varen, og etter tredje ledd må prisen være den som gjelder i et eksportsalg hvor varen sendes til en kjøper i Norge.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om i hvilke tilfeller transaksjonsverdien kan godtas for beregning av tollverdi, selv om det foreligger avhengighet etter første ledd bokstav d.

Til § 6-4 Transaksjonsverdien av identisk vare

Bestemmelsen har regler om når tollverdien skal fastsettes til transaksjonsverdien av identisk vare, og viderefører tolloven § 7-11.

Det følger av første ledd at dersom tollverdien ikke kan fastsettes etter § 6-3, skal tollverdien være transaksjonsverdien av identisk vare solgt for innførsel i samme omsetningsledd, i vesentlig samme mengde og på omtrent samme tidspunkt som den varen som skal verdifastsettes. I annet ledd er det regler om hva som menes med identisk vare. Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om fastsetting av transaksjonsverdien av identisk vare, herunder om adgang til å fravike kravene til samme omsetningsledd og samme mengde som nevnt i første ledd.

Til § 6-5 Transaksjonsverdien av lignende vare

Bestemmelsen har regler om når tollverdien skal fastsettes til transaksjonsverdien av lignende vare, og viderefører tolloven § 7-12.

Første ledd bestemmer at dersom tollverdien ikke kan fastsettes etter §§ 6-3 eller 6-4, skal den være transaksjonsverdien av lignende vare solgt for eksport i samme omsetningsledd, i vesentlig samme mengde og på samme eller omtrent samme tidspunkt som varen som skal verdifastsettes. I annet ledd er det regulert hva som menes med lignende vare. Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om fastsetting av transaksjonsverdien av lignende vare, blant annet om adgang til å fravike kravene til samme omsetningsledd og samme mengde som nevnt i første ledd.

Til § 6-6 Deklarantens valg mellom §§ 6-7 og 6-8

Bestemmelsen har regler om når tollverdien skal fastsettes etter §§ 6-7 eller 6-8, og om deklarantens rett til å velge mellom de to fastsettingsmåtene. Den viderefører tolloven § 7-13. Det følger av første ledd at dersom tollverdien ikke kan fastsettes etter §§ 6-3, 6-4 eller 6-5, skal den fastsettes etter § 6-7, eller etter § 6-8 dersom den ikke kan fastsettes etter § 6-7. Etter annet ledd kan den som deklarerer varen overfor tollmyndighetene, velge å fastsette tollverdien etter § 6-8 i stedet for etter § 6-7.

Til § 6-7 Tollverdi fastsatt med utgangspunkt i salgspris i Norge

Bestemmelsen har regler om fastsetting av tollverdi med utgangspunkt i salgspris i Norge, og viderefører tolloven § 7-14. I hvilke tilfeller tollverdien skal fastsettes etter § 6-7, er regulert i § 6-6.

Det følger av første ledd at hvis innført vare eller identisk eller lignende vare blir solgt i Norge i den stand den ble innført, skal tollverdien fastsettes med utgangspunkt i enhetsprisen som den innførte, identiske eller lignende vare er solgt for i størst samlet mengde i første omsetningsledd, på eller omkring innførselstidspunktet for varen som skal verdifastsettes, til personer som ikke er avhengige av selgeren. I annet ledd er det i bokstav a til c bestemmelser om redusering av enhetsprisen. Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om fastsetting av tollverdien med utgangspunkt i salgspris i Norge, herunder om de fradragene som kan gjøres i enhetsprisen etter annet ledd.

Til § 6-8 Utregnet tollverdi

Bestemmelsen gjelder utregning av tollverdien, og viderefører tolloven § 7-15. I hvilke tilfeller tollverdien skal fastsettes etter § 6-8, er regulert i § 6-6.

Første ledd regulerer hvordan tollverdien av en innført vare skal utregnes. Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om utregning av tollverdien.

Til § 6-9 Alternativ tollverdi

Bestemmelsen har regler om fastsetting av alternativ tollverdi, og viderefører tolloven § 7-16. Det følger av første ledd at dersom tollverdien på innført vare ikke kan fastsettes etter §§ 6-3 til 6-8, skal tollverdien fastsettes på grunnlag av tilgjengelige opplysninger, og i samsvar med prinsippene i §§ 6-3 til 6-8. I annet ledd er det i bokstav a til g bestemt hva tollverdien ikke alene skal fastsettes på grunnlag av. Selv om alternativene i annet ledd isolert sett ikke kan legges til grunn som tollverdi, er det ikke noe i veien for at de ulike elementene i alternativene kan brukes som momenter i en totalvurdering av hva tollverdien skal være ved fastsetting etter § 6-9. Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om fastsetting av alternativ tollverdi.

Til § 6-10 Poster som inngår i tollverdien fastsatt etter § 6-3

Bestemmelsen har regler om hvilke poster som skal legges til prisen for varene, ved fastsetting av tollverdien etter § 6-3, og viderefører tolloven § 7-17. I første ledd er det i bokstav a til f bestemmelser om kostnader mv. som skal legges til prisen som faktisk er betalt eller skal betales for den innførte varen. Det følger av annet ledd at tillegg etter første ledd bare skal gjøres når det kan baseres på grunnlag av objektive og kvantifiserbare kostnader, og at det ikke skal gjøres andre tillegg enn de som er nevnt i første ledd. Tredje ledd har hjemmel til å gi forskrift om kostnader som inngår i tollverdien etter § 6-10.

Til § 6-11 Poster som ikke skal inngå i tollverdien fastsatt etter § 6-3

Bestemmelsen regulerer hvilke poster som ikke skal inngå i tollverdien fastsatt etter § 6-3, og viderefører tolloven § 7-18. I første ledd er det bestemt at tollverdien fastsatt etter § 6-3, jf. § 6-10, ikke skal omfatte poster oppregnet i bokstav a til g. I annet ledd er det hjemmel til å gi forskrift om kostnader som ikke skal inngå i tollverdien etter § 6-11.

Til § 6-12 Omregningskurs

Bestemmelsen regulerer hvilken omregningskurs som skal brukes dersom omregning av valuta er nødvendig for å fastsette tollverdien. Den viderefører tolloven § 7-19.

Første ledd bestemmer at i slike tilfeller skal den omregningskursen som til enhver tid er fastsatt av tollmyndighetene, brukes. Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om omregningskurs.

9.7 Kapittel 7 Særlige forvaltningsregler

Generelle merknader til kapittel 7

Forholdet til forvaltningsloven reguleres i § 1-5, der det fremgår at forvaltningsloven gjelder hvis ikke annet er bestemt i denne loven. Dette kapitlet har særlige forvaltningsregler som erstatter eller supplerer forvaltningsloven på enkelte områder. Disse viderefører de bestemmelsene i tolloven kapittel 12 som i hovedsak har betydning på vareførselsområdet. Rekkefølgen på bestemmelsene er endret noe i forhold til høringsforslaget, slik at de bestemmelsene som retter seg mot borgerne, er plassert foran bestemmelsene som regulerer administrative forhold hos tollmyndighetene og andre forvaltningsorganer.

I § 7-1 er det regler om alminnelig opplysningsplikt. En generell bestemmelse om opplysningsplikt følger i dag av tolloven § 12-1 a, men er begrenset til å gjelde opplysninger om egne forhold av betydning for «tollskyld».

I §§ 7-2 og 7-3 er det inntatt to nye bestemmelser om henholdsvis deklarantens og tollmyndighetenes adgang til å endre opplysninger i deklarasjonen. Videre er fristen for å klage over tollmyndighetenes vedtak etter vareførselsloven endret fra tre til seks uker, jf. § 7-4. Regler om bindende forhåndsuttalelser er inntatt § 7-6, og viderefører tolloven § 12-13. I tillegg er bestemmelsen om åpningstider ved ekspedisjonssteder og adgang til å kreve vederlag for Tolletatens tjenester, som i høringsforslaget var plassert i lovens kapittel 1, flyttet til dette kapitlet. Det er også tatt inn en bestemmelse om autorisering av foretak, og en bestemmelse om regelmessige konsultasjoner.

Regelene om taushetsplikt er inntatt i § 7-10. Tollmyndighetenes adgang til å utlevere taushetsbelagte opplysninger til andre offentlige myndigheter, er inntatt i § 7-11. Strukturen i regelen endres slik at det blir enklere å imøtekomme endringer i behovet for utlevering. Regler om overført taushetsplikt i tolloven § 12-1 fjerde ledd er endret til å omfatte dem som ikke selv har lovbestemt taushetsplikt, og inntatt i § 7-13.

Tolloven § 12-2 om andre myndigheters opplysningsplikt første og tredje ledd er ikke videreført i kapitlet her, men inntatt i lovens kapittel 8 om kontroll, se § 8-14 om kontrollopplysninger fra offentlige myndigheter og merknader til bestemmelsen. Bestemmelsen i tolloven § 12-2 annet ledd om opplysningsplikt for myndigheter som utsteder lisenser for import eller eksport av varer, videreføres noe endret i § 7-18.

Reglene i tolloven § 13-12 om innhenting, sammenstilling og lagring av personopplysninger for målretting av kontroller er inntatt i §§ 7-14 til 7-16, med noen endringer som fortrinnsvis er av språklig og lovteknisk art. Videre er det foreslått hjemmel for bruk av personopplysninger i automatiserte avgjørelser. Bestemmelser om bruk av personopplysninger ved utvikling og testing av IT-systemer er tatt inn i § 7-17, og bistands- og opplysningsplikt overfor tollmyndighetene er regulert i § 7-19. Bestemmelsen om tollmyndighetenes adgang til områder er regulert i § 7-20.

Til § 7-1 Alminnelig opplysningsplikt

Bestemmelsen slår fast at den som har plikt til å gi opplysninger etter loven, skal gi riktige og fullstendige opplysninger. Vedkommende skal også opptre aktsomt og lojalt og gjøre tollmyndighetene oppmerksom på eventuelle feil i de opplysningene som er gitt.

Bestemmelsen er ment å angi hovedinnholdet i opplysningsplikten, og retter seg mot alle som har opplysningsplikt etter loven, først og fremst etter kapitlene 2 til 5 i forbindelse med inn- og utførsel av varer og ved kontroll etter kapittel 8. Den får betydning ved vurderingen av om de ulike opplysningspliktene er oppfylt, og dermed indirekte for om vilkårene for å ilegge overtredelsesgebyr eller straff etter kapittel 12 er oppfylt.

En generell bestemmelse om opplysningsplikt følger i dag av tolloven § 12-1 a, men er begrenset til å gjelde opplysninger om egne forhold av betydning for «tollskyld». Videre følger det av tollforskriften § 4-10-3 og § 4-11-1 om opplysningsplikt ved henholdsvis inn- og utførsel av varer at de opplysningspliktige straks skal melde fra til tollmyndighetene dersom de oppdager feil i de opplysningene som er gitt.

Til § 7-2 Deklarantens endring av opplysninger i deklarasjonen

Bestemmelsen regulerer deklarantens adgang til å endre opplysninger som er gitt i deklarasjonen. Deklaranter kan i dag sende søknad om såkalt omberegning til Tolletaten. Dette kan gjøres elektronisk via TVINN, på eget skjema i Altinn, i e-post eller på papir. Dagens endringsadgang er ikke lovfestet.

Ordlyden i bestemmelsen tilsvarer i stor grad tollavgiftsloven § 9-4 om adgang til å endre egenfastsetting for den som har levert melding for tollavgift. Tilsvarende endringsadgang gjelder for særavgifter og merverdiavgift, jf. skatteforvaltningsloven § 9-4. Bakgrunnen for disse reglene er hensynet til at skatte- og avgiftsfastsettinger skal være korrekte, og at hensynet til de skatte- og avgiftspliktiges rettssikkerhet tilsier at de bør ha mulighet til å korrigere feil i fastsettinger de selv har utført. Adgangen til egenendring er innført av praktiske grunner, og fordi det ikke bør brukes for mye ressurser på feil som enkelt lar seg rette opp.

Endringer i deklarerte opplysninger etter vareførselsloven vil ikke i seg selv ha direkte betydning for en eventuell avgiftsfastsetting. En deklarasjon levert etter vareførselsloven § 4-1 vil riktignok være grunnlagsdokument for fastsetting av merverdiavgift ved innførsel for registrerte avgiftspliktige og særavgifter for registrerte særavgiftspliktige, men den avgiftspliktige må på selvstendig grunnlag sørge for at opplysningene som gis til skattemyndighetene i skattemeldingen for merverdiavgift og særavgift, er korrekte. Det er likevel hensiktsmessig at deklaranten enkelt kan rette uriktige opplysninger i deklarasjonen.

Avgiftspliktige som ikke er registrert, fastsetter grunnlaget for og beregner særavgifter og merverdiavgift som oppstår ved innførsel ved levering av deklarasjonen, jf. skatteforvaltningsloven § 8-3 tredje ledd og § 8-4 femte ledd. Endring av slike opplysninger må skje med hjemmel i skatteforvaltningsloven § 9-4. Ved slike endringer er det praktisk at også opplysninger gitt i medhold av vareførselsloven rettes.

Første ledd bestemmer at deklaranten kan endre opplysninger i tidligere levert deklarasjon ved å levere en endringsmelding. Det er imidlertid ikke adgang til å endre tidligere leverte opplysninger dersom tollmyndighetene har varslet at de mottatte opplysningene er under kontroll. Endringsadgangen tilligger deklaranten, det vil si den som har levert deklarasjonen i eget navn, eller den som deklarasjonen er levert på vegne av, jf. § 1-3 bokstav a. Det er likevel ikke noe i veien for at deklaranten bruker en fullmektig (representant), typisk et spedisjonsfirma, til å levere deklarasjonen og en eventuell endringsmelding.

Annet ledd setter en frist for endringer ved at endringsmelding må være kommet frem til tollmyndighetene senest tre år etter at deklarasjonen ble levert. Fristen tilsvarer fristen for å endre egen fastsetting av tollavgift i melding for tollavgift, jf. tollavgiftsloven § 9-4.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om innholdet i endringsmelding og om leveringsmåten.

Til § 7-3 Tollmyndighetenes endring av opplysninger i mottatt deklarasjon mv.

Bestemmelsen er ny og regulerer tollmyndighetenes adgang til å endre opplysninger mottatt i deklarasjonen. Hensikten med bestemmelsen er å tilstrebe at registrerte opplysninger om varer som inn- og utføres, er riktige. Det vil fremme lovens formål om å sikre riktige og fullstendige opplysninger om varer som inn- og utføres, som grunnlag for fastsetting av avgifter og til bruk for kartlegging og statistikk, jf. § 1-1.

Første ledd første punktum gir tollmyndigheten adgang til å endre opplysninger mottatt i deklarasjonen, når de finner at opplysningene er uriktige. Endring av uriktige opplysninger etter denne bestemmelsen vil isolert sett ikke ha betydning for fastsetting av tollavgift eller andre avgifter ved innførsel.

Det var i høringsforslaget ikke satt noen frist for tollmyndighetenes endringsadgang. Både Tolldirektoratet og Skattedirektoratet mener imidlertid at det bør være en slik frist. Departementet viser til at avgjørelse om endring av opplysninger i deklarasjonen isolert sett er uten betydning for fastsetting av avgifter ved innførselen. Slike endringer vil heller ikke ha betydning for andre rettigheter eller plikter ved inn- eller utførsel av varer. For eksempel vil inn- eller utførsel av varer i strid med tillatelser eller restriksjoner avgjøres etter annet regelverk enn vareførselsloven. Endring av opplysninger med hjemmel i paragrafen her skal som nevnt bidra til at opplysninger om inn- og utførsel av varer blir riktige og fullstendige, og det er derfor i utgangspunktet ikke behov for å sette en frist for endring av uriktige opplysninger.

Høringsforslaget hadde heller ingen bestemmelse om tollmyndighetenes adgang til å registrere opplysninger om inn- og utførte varer i tilfeller hvor det ikke er levert noen deklarasjon. Tolldirektoratet skriver i sin høringsuttalelse at «[u]ten en tydelig hjemmel for tollmyndighetene til å fastsette opplysninger ved manglende deklarering (når det ikke er mottatt noen opplysninger i noen deklarasjon), kan Tolletaten neppe blant annet fatte vedtak om tollverdi for varer som smugles, og som oversendes Skatteetaten for beregning av merverdiavgift for privatpersoner og uregistrerte firma». Departementet bemerker at skattemyndighetene selv fastsetter tollverdien ved vedtak om endring av merverdiavgift ved innførsel etter skatteforvaltningsloven § 12-1. Det samme gjelder i prinsippet tollmyndighetene ved vedtak om endring av tollavgift etter tollavgiftsloven § 11-1. For å tilstrebe at opplysninger om varer som inn- og utføres blir riktige, bør imidlertid tollmyndighetene ha adgang til å registrere opplysninger når de blir kjent med varer som ikke er deklarert for inn- eller utførsel. Det følger derfor av første ledd annet punktum at endringsadgangen også gjelder dersom det ikke er levert noen deklarasjon.

Annet ledd bestemmer at tollmyndighetenes avgjørelse om endring av opplysninger kan påklages etter de alminnelige reglene i forvaltningsloven. Avgjørelse om endring av opplysninger vil isolert sett ikke ha betydning for noens rettigheter eller plikter, og vil ikke være et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Adgangen til å klage er derfor særskilt inntatt i loven. Klagefristen er seks uker, tilsvarende fristen for å klage over vedtak etter loven, jf. § 7-4. Dersom tollmyndighetene som følge av de uriktige opplysningene også treffer vedtak om overtredelsesgebyr, vil dette vedtaket kunne påklages, og spørsmålet om opplysningene i deklarasjonen var uriktige vil bli en del av klagebehandlingen.

Til § 7-4 Klagefrist

Bestemmelsen gjelder fristen for å klage over tollmyndighetenes vedtak etter vareførselsloven.

Etter gjeldende rett er fristen tre uker fra tidspunktet for underretning om vedtaket er kommet frem til vedkommende part, jf. forvaltningsloven § 29 første ledd. Tolldirektoratet erfarer imidlertid at parter ofte har behov for en lengre klagefrist, og gir fristutsettelse i mange saker. Fristen lovfestes derfor til seks uker. Det vil gi klagerne bedre tid til å vurdere om det er grunnlag for å klage og til å utarbeide klagen. Det innebærer at forvaltningsloven § 29 første ledd første punktum ikke gjelder for tollmyndighetenes vedtak etter vareførselsloven. Tilsvarende klagefrist følger av tollavgiftsloven § 8-7.

Til § 7-5 Oppbevaring av meldinger, deklarasjoner, dokumenter mv.

Bestemmelsen gjelder krav om oppbevaring av meldinger, deklarasjoner mv. som er gitt til tollmyndighetene etter vareførselsloven. Bestemmelsen viderefører tolloven § 4-12 om oppbevaring av meldinger, deklarasjoner, dokumenter mv.

Første ledd slår fast at den som gir pliktig melding til tollmyndighetene, herunder deklarasjoner, har plikt til å oppbevare meldingen eller en kopi av denne. Det er uten betydning for plikten til oppbevaring i hvilken form meldingen er gitt. Oppbevaringsplikten gjelder også for dokumenter, erklæringer mv. som fremlegges ved inn- og utførsel etter henholdsvis kapittel 2 og 5.

Oppbevaringsplikten gjelder for det første deklarasjoner og andre meldinger som leveres i forbindelse med tollbehandlingen ved innførsel etter kapittel 3, jf. §§ 4-1 flg. om prosedyrer ved innførsel. For utførsel er disse reglene gitt i §§ 5-5 til 5-10. Videre omfattes meldinger som fører av transportmiddel plikter å gi etter kapittel 2 om plikter ved adkomst til tollområdet, og tilsvarende regler i §§ 5-1 til 5-4 i kapittel 5 om plikter ved avreise. Det fremgår ikke av ordlyden i tolloven § 4-12 at oppbevaringsplikten omfatter grunnlagsdokumentasjon til deklarasjoner, men plikten til å oppbevare slike dokumenter er regulert i tollforskriften §§ 4-12-1 og 4-12-2. Bestemmelsen i paragrafen her må forstås slik at også grunnlagsdokumentasjon er omfattet av oppbevaringsplikten.

Departementet legger til grunn at de fleste dokumenter som har betydning for fastsetting av tollavgift, vil være oppbevaringspliktige etter bokføringsloven. Plikten til oppbevaring etter bokføringsloven omfatter ikke bare de dokumenter bokføringen bygger på, men også grunnlagsdokumentasjon. Oppbevaringsplikten etter bokføringsloven sammen med oppbevaringsplikten etter vareførselsloven innebærer etter departementets vurdering at det ikke er nødvendig med bestemmelser om oppbevaring av meldinger mv. i tollavgiftsloven.

Etter annet ledd kan departementet gi forskrift om hvilke dokumenter som skal oppbevares, på hvilken måte og hvor lenge de skal oppbevares, og om fritak fra oppbevaringsplikten. Videre er det presisert at forskriftshjemmelen omfatter pålegg om forlenget oppbevaringstid ved kontroll.

Til § 7-6 Bindende forhåndsuttalelser

Bestemmelsen gjelder adgangen til å få en bindende forhåndsuttalelse og viderefører tolloven § 12-13

Første ledd bokstav a bestemmer at tollmyndighetene etter søknad kan gi bindende forhåndsuttalelse om klassifisering i henhold til gjeldende tolltariff.

Første ledd bokstav b bestemmer at tollmyndighetene etter søknad kan gi bindende forhåndsuttalelse om opprinnelse. Det er først og fremst aktuelt i forbindelse med utførsel av varer, jf. §§ 5-11 og 5-12.

Første ledd bokstav c bestemmer at tollmyndighetene kan gi bindende forhåndsuttalelse om tollavgift og gebyrer som vil påløpe ved innførsel eller utførsel av en vare, eller beregningsmåten for disse.

Det følger av annet ledd at en forhåndsuttalelse kan påklages, men ikke prøves i egen sak for domstolen. Tollmyndighetenes avgjørelse om ikke å gi bindende forhåndsuttalelse kan derimot ikke påklages. Avgjørelse hvor bindende forhåndsuttalelse er lagt til grunn, kan både påklages og bringes inn for domstolen.

Nærmere regler om hvem som kan søke om en bindende forhåndsuttalelse, søknadens innhold og vilkårene for bortfall av uttalelsens bindende virkning gis i forskrift med hjemmel i tredje ledd. Forskriftshjemmelen omfatter også forhold som i dag er regulert i tolloven § 12-13 annet og tredje ledd om begrensninger i plikten til å gi bindende forhåndsuttalelser og om gebyr.

Til § 7-7 Autorisering av foretak

Bestemmelsen gjelder autorisering av foretak og viderefører tolloven § 3-1 femte ledd. Bakgrunnen for bestemmelsen er at Norge etter EØS-avtalen protokoll 10 kapittel IIa – Tollsikkerhetstiltak, med vedlegg, er forpliktet til å ha et system for å autorisere økonomiske operatører som er involvert i vareførsel over landegrensene, såkalte AEO-er (Authorized Economic Operators).

Etter første ledd kan tollmyndighetene autorisere foretak. Dette kan for eksempel være importører, eksportører, speditører og transportører. Autorisering skal skje i samsvar med EØS-avtalen protokoll I0 kapittel IIa – Tollsikkerhetstiltak, med vedlegg. Autoriserte foretak kan få mindre omfattende plikter etter § 2-1 om forhåndsvarsel ved innførsel og § 5-1 om forhåndsvarsel ved utførsel. Dette reguleres i forskrift til hver av bestemmelsene. Autoriserte foretak kan også gis lettelser ved kontroll. Dette er ikke knyttet til særskilte lovbestemmelser og reguleres derfor i forskrift til bestemmelsen her.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om autorisering av foretak, herunder om vilkår for å bli autorisert og om tilbakekall av autorisasjon. Videre kan det gis bestemmelser om lettelser ved kontroll.

Til § 7-8 Regelmessige konsultasjoner

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å gi forskrift om regelmessige konsultasjoner mellom myndigheter med ansvar og oppgaver ved inn- og utførsel av varer og næringslivet mv. Den viderefører tolloven § 12-16, og gir grunnlag for å oppfylle Norges forpliktelser i henhold til WTO-avtalen om handelsfasilitering artikkel 2 nr. 2 og artikkel 10 nr. 1.

Til § 7-9 Åpningstid og vederlag for tolltjenester utenfor åpningstid mv.

Bestemmelsen regulerer tollmyndighetenes plikt til å holde ekspedisjonsstedene åpne, og gir hjemmel til å kreve vederlag dersom tolltjenester utføres utenfor åpningstiden og utenfor ekspedisjonsstedet. Bestemmelsen viderefører tolloven § 4-3, men er noe omformulert. Hjemmelen for å regulere antallet ekspedisjonssteder og deres beliggenhet og vederlagets beregning og størrelse i forskrift videreføres ikke, da det ikke er behov for å forskriftsfeste dette.

Etter første ledd skal tollmyndighetene holde ekspedisjonssteder åpne når trafikkmengden tilsier det. Med ekspedisjonssteder siktes det til steder hvor varer kan tollbehandles. Bestemmelsen følger opp blant annet EØS-avtalen protokoll 10 artikkel 8 for så vidt gjelder tollmyndighetenes område.

Den alminnelige åpningstiden er regulert i tollforskriften § 4-3-1 og tolltjenester utført innenfor den alminnelige åpningstiden er gebyrfrie. Tolltjenester kan også utføres utenfor den alminnelige åpningstiden og utenfor ekspedisjonsstedet. Tollmyndighetene kan da kreve vederlag for det.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om ekspedisjonsstedenes åpningstid og om vederlag for tolltjenester utenfor åpningstiden og ekspedisjonsstedet.

NHO Logistikk og Transport mener at tollmyndighetene bør ha plikt til å utføre tolltjenester utenfor åpningstiden når det er behov for det. NHO Mat og Drikke er av samme oppfatning og uttaler:

«Samfunnet har stadig større behov for tjenester utenfor «vanlig» ekspedisjonstid. Det bør vurderes om tollvesenet bør ha plikt til å utføre de nødvendige tjenester på grenseovergangene dersom behovet tilsier dette. Det bør dessuten finnes andre mekanismer enn at det er opp til tolletaten selv å avgjøre når åpning måtte være nødvendig, særlig når det kan tas ekstra betalt for åpning av tollstasjon.»

Departementet viser til at tollmyndighetene skal holde ekspedisjonsstedene åpne når trafikkmengden tilsier det, og fortløpende vurdere åpningstidene ved de ulike tollstedene basert på trafikkmengden og dialog med næringslivet. I dag har tollmyndighetene flere ekspedisjonssteder med åpningstider utover alminnelig ekspedisjonstid, blant annet Svinesund og Bjørnfjell tollsted. Departementet mener at en plikt for Tolletaten til å utføre tolltjenester utenfor fastsatt åpningstid i realiteten innebærer døgnåpne ekspedisjonssteder over hele landet. Med dagens løsninger for ekspedisjon vil dette kreve at Tolletaten vil ha behov for en stor økning av tolltjenestemenn for å bemanne alle ekspedisjonssteder hele døgnet. Departementet mener at det ikke er hensiktsmessig ressursbruk, hverken for etaten eller samfunnet, og at det er andre tiltak som isteden må vurderes for å dekke samfunnets behov for tolltjenester utenfor vanlig ekspedisjonstid.

Tolletaten arbeider aktivt for å digitalisere og effektivisere tollprosedyrer. Sentralt i dette ligger etablering av løsninger for å automatisere selve grensepasseringen og frigjøring av gods. Slike tiltak vil bidra til i større grad å imøtekomme næringslivets behov for fleksibilitet og effektive tjenester, uten at det forutsetter betydelige nye personalressurser i Tolletaten.

Til § 7-10 Taushetsplikt

Bestemmelsen regulerer tollmyndighetenes taushetsplikt, og viderefører deler av tolloven § 12-1. Tolloven § 12-1 annet ledd om adgangen til å utlevere opplysninger til offentlige myndigheter er inntatt i § 7-11. Videre er bestemmelsen om overført taushetsplikt i tolloven § 12-1 fjerde ledd inntatt i § 7-13.

Første ledd slår fast hovedregelen om taushetsplikt som gjelder for enhver som har eller har hatt verv, stilling eller oppdrag knyttet til tollmyndighetene. De skal hindre at uvedkommende får adgang eller kjennskap til opplysninger om noens formues- og inntektsforhold eller andre økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold. Dette innebærer en noe strengere taushetsplikt enn etter forvaltningsloven, hvor taushetsplikten er begrenset til opplysninger om noens personlige forhold og om tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det er grunn til å hemmeligholde av konkurransemessige årsaker. Det følger av annet punktum at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysningene i en sak gjøres kjent for sakens parter eller deres representanter.

Landbruks- og matdepartementet er ved kongelig resolusjon 2. desember 2016 tildelt myndighet etter blant annet tolloven §§ 10-6 og 12-9. Disse bestemmelsene, som gjelder spesielle beskyttelsestiltak for landbruksvarer og krav om forutgående formelle undersøkelser før slike tiltak iverksettes, videreføres i vareførselsloven §§ 13-10 og 13-11. Departementet legger til grunn at Landbruks- og matdepartementet vil bli tildelt myndighet etter disse bestemmelsene tilsvarende som i dag. Etter departementets vurdering er landbruksmyndighetene ikke å anse som «uvedkommende» når de utøver sin tildelte myndighet etter vareførselsloven. Det innebærer at tollmyndighetene kan utlevere alle opplysninger landbruksmyndighetene trenger for å løse sine oppgaver etter loven. Tilsvarende gjelder når landbruksmyndighetene utøver tildelt myndighet etter tollavgiftsloven, for eksempel treffer vedtak om nedsettelse av tollavgiftssats på landbruksvarer etter kapittel 5. Se også omtale av landbruksmyndighetenes adgang til taushetsbelagte opplysninger etter tollavgiftsloven § 8-1 i merknaden til paragrafen.

Landbruks- og matdepartementet og Landbruksdirektoratet har merknader til reglene om taushetsplikt og informasjonsutveksling. Landbruks- og matdepartementet skriver:

«For å kunne forvalte tollvernet for landbruksvarer er Landbruksdirektoratet avhengig av god samhandling og informasjonsflyt med Tolletaten. Som støtte- og utredningsorgan for Landbruks- og matdepartementet, har Landbruksdirektoratet videre behov for å kunne rapportere til departementet om utfordringer direktoratet ser med det eksisterende tollvernet for landbruksprodukter. Innhenting av handelsstatistikk både på overordnet og detaljert nivå er således avgjørende for landbruksmyndighetenes overvåking av handelen med landbruksvarer. Videre er opplysninger om klassifisering av landbruksvarer og grunnlagsmaterialet for bindende klassifiseringsavgjørelser viktig for å kunne å analysere endringer i handelen, for eksempel bakgrunnen for importøkning på enkeltvarenummer. Landbruksdirektoratets overvåking av importen av landbruksvarer er også helt avgjørende for å identifisere økning i import av varer som kan utløse GSP-sikkerhetsmekanismen eller WTO-sikkerhetsmekanismen. Importdataene som Landbruksdirektoratet mottar fra TVINN via SSB er en nødvendig forutsetning for å kunne forvalte sikkerhetsmekanismene.»

Landbruks- og matdepartementet presiserer at det er viktig at det legges til rette for at Landbruksdirektoratet får tilgang til den informasjonen de trenger, på en hensiktsmessig måte.

Departementet viser til at opplysninger om klassifisering av varer og grunnlagsmateriale for klassifiseringsavgjørelser på detaljnivå vil kunne være opplysninger som omfattes av taushetspliktbestemmelsen i vareførselsloven, mens landbruksmyndighetenes behov for opplysninger kan knytte seg til utøvelsen av myndighet etter tollavgiftsloven. I slike tilfeller vil tollmyndighetenes adgang til å utlevere opplysninger uten hinder av taushetsplikt følge av § 7-11.

Landbruksmyndighetene har også behov for opplysninger som tollmyndighetene har i medhold av vareførselsloven, når de utøver myndighet etter andre lover, som for eksempel forvaltning av tilskuddsordninger etter jordbruksavtalen (lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova)) og markedsregulering av jordbruksråvarer for å sikre en stabil forsyning av varer i alle markeder til en tilnærmet lik pris (lov 10. juni 1936 nr. 6 til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror (omsetningsloven)). Også i slike tilfeller følger tollmyndighetenes adgang til å utlevere eventuelle taushetsbelagte opplysninger til landbruksmyndighetene etter § 7-11, og eventuelt etter § 8-2 i tollavgiftsloven.

Det følger av annet ledd at informasjonsutveksling med fremmed stat eller til organisasjon på mandat fra De forente nasjoner (FN) som Norge har akseptert som offentlig myndighet, ikke er omfattet av taushetsplikten etter § 7-10. Bestemmelsen viderefører tolloven § 12-1 sjette ledd. Taushetsplikt ved informasjonsutveksling med annen stat til gjennomføring av avtale om innhenting av opplysninger og kontroll med vareførselen, reguleres av § 9-8 om utveksling av opplysninger med annen stat. Se merknad til denne bestemmelsen.

Unntaket i tolloven § 12-1 syvende ledd for registreringspliktig statsstøtte etter lov 27. november 1992 nr. 117 om offentlig støtte § 2 a, er ikke aktuelt på vareførselsområdet, men videreføres i tollavgiftsloven § 8-1 annet ledd.

Etter tredje ledd kan Finansdepartementet samtykke i at opplysninger gis uten hinder av taushetsplikt til forskningsformål i samsvar med forvaltningsloven § 13 d. Dette viderefører tolloven § 12-1 tredje ledd. Adgangen til å gi samtykke til fritak fra taushetsplikt etter tolloven er delegert til Tolldirektoratet.

Fjerde ledd viser til hvilke bestemmelser i forvaltningsloven som ikke gjelder som utfyllende bestemmelser til taushetspliktbestemmelsene i vareførselsloven. Det er hovedregelen om taushetsplikt i forvaltningsloven § 13 og §§ 13 b, 13 c og 13 e. Det innebærer en endring fra henvisningene i tolloven § 12-1 femte ledd, ved at forvaltningsloven § 13 a om begrensninger i taushetsplikten når det ikke er behov for beskyttelse, også gjelder på vareførselsområdet. Departementet kan ikke se grunn til at taushetsplikten etter vareførselsloven skal gjelde når det ikke er behov for beskyttelse.

Til § 7-11 Utlevering av opplysninger til offentlige myndigheter

Bestemmelsen regulerer tollmyndighetenes adgang til å utlevere taushetsbelagte opplysninger til andre offentlige myndigheter. Denne adgangen er i tolloven regulert i § 12-1 annet ledd, som i bokstav a til l regner opp til hvilke myndigheter og til hvilket formål taushetsbelagte opplysninger kan utleveres.

Departementet foreslo i høringsnotatet å utforme bestemmelsen tilsvarende som i skatteforvaltningsloven § 3-3. Denne bestemmelsen ble betydelig endret ved lov 20. desember 2018 nr. 107, jf. Prop. 1 LS (2018–2019) kapittel 17, etter mønster av politiregisterloven § 30. Endringen innebærer at det i loven er inntatt generelle vilkår for når skattemyndighetene kan gi taushetsbelagte opplysninger til andre offentlige myndigheter, mens det i forskrift angis hvilke momenter det skal legges vekt på ved vurderingen av om utleveringen er forholdsmessig. I tillegg har forskriften en oppregning av enkelte praktisk viktige utleveringstilfeller der vilkårene for utlevering alltid skal anses oppfylt. Denne oppregningen av myndigheter og utleveringsformål tilsvarer i det vesentlige oppregningen som tidligere fulgte av lovbestemmelsen.

Næringslivets hovedorganisasjon har synspunkter til forslaget om å regulere utleveringsadgangen etter vareførselsloven på samme måte som i skatteforvaltningsloven, og uttaler:

«NHO mener at det er positivt at det skal foretas en vurdering av om det er nødvendig å utlevere de aktuelle opplysningene, og at deler av vurderingen er basert på forholdsmessighet. Det gir grunnlag for en fleksibel bestemmelse, der interessene til partene blir ivaretatt. Samtidig kan en skjønnsmessig regel føre til ulik anvendelse i sammenlignbare situasjoner. Det er viktig at det legges føringer på hvilke elementer som er relevante og hvordan de skal vektes i vurderingen så likebehandlingshensyn ivaretas. Dette må reguleres utførlig i forskrift.»

Datatilsynet uttaler:

«Det er viktig med en praktisk lovgivningsteknikk, men hensynet til forutsigbarhet og klarhet for den enkelte borger må veie tyngre. Det at man ønsker å unnta behandlingen av nye utleveringer stortingsbehandling vil medføre en svekket mulighet for borgerne til å ivareta sine rettigheter.

Den nye bestemmelsen åpner etter vårt syn for formålsutglidning.

Med formålsutglidning menes en situasjon der hvor personopplysninger som er innhentet til et bestemt formål senere benyttes til et annet, nytt formål. Et sentralt personvernprinsipp er formålsbegrensningsprinsippet. Prinsippet er todelt. For det første skal personopplysninger samles inn for spesifikke, uttrykkelig angitte og berettigede formål. For det andre skal ikke opplysningene viderebehandles på en måte som er uforenlig med disse formålene. Prinsippet er begrunnet i kravet til forutberegnelighet, åpenhet og tillit.

Selv om det er gitt en hjemmel til å gi forskrifter til å regulere adgangen til utlevering, så er ikke det tilstrekkelig. Problemet er at § 7-3 gir en generell hjemmel for utlevering, som ikke er begrenset til det som er positivt angitt i forskriften.

Det vil være tilfeller hvor det kommer nye forespørsler om utlevering som ikke er regulert av forskriften. Det er i høringsnotatet ikke beskrevet hvordan man løser den situasjonen. Vil man be departementet om en forskriftsendring før man utleverer, eller vil man benytte seg av hjemmelen som § 7-3 faktisk gir?

Datatilsynet er også negative til at begrensningene når det gjelder utlevering av opplysninger til politi, påtalemyndighet eller skattemyndighet til bruk utenfor tollmyndighetens forvaltningsområde tas ut av loven.

Selv om det i høringsnotatet opplyses at utleveringsadgangen som i dag følger av tolloven § 12-1 annet ledd bokstav a til l skal videreføres i forskriften, så innebærer det en mangel på tilgjengelighet og klarhet som er uheldig på justisområdet.»

Etter departementets vurdering bør strukturen i regelverket endres slik at det blir enklere å imøtekomme endringer i behovet for utlevering. Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet slik at de generelle vilkårene for når tollmyndighetene kan gi taushetsbelagte opplysninger til andre offentlige myndigheter følger av loven, mens det i forskrift angis hvilke momenter det skal legges vekt på ved vurderingen av om utleveringen er forholdsmessig.

Etter første ledd er taushetsplikten ikke til hinder for at opplysninger utleveres til andre offentlige myndigheter dersom dette er nødvendig for å utføre mottakerorganets oppgaver etter lov, eller for å hindre at virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte.

Videre følger det av annet ledd at utleveringen av opplysninger ikke må være uforholdsmessig ut fra de ulempene den medfører i form av inngrep i personvernet og fare for at opplysninger av konkurransemessig betydning kommer på avveie. Bestemmelsen oppstiller et materielt vilkår for utlevering i tillegg til vilkårene som følger av første ledd, og innebærer at tollmyndighetene må foreta en konkret og skjønnsmessig vurdering av om ulempene ved utleveringen er uforholdsmessig store sammenlignet med de fordelene den medfører for mottakeren.

Ved denne forholdsmessighetsvurderingen må tollmyndighetene på den ene siden legge vekt på om mottakerorganet vil settes i bedre stand til å treffe en riktig avgjørelse, eller utføre en mer effektiv og hensiktsmessig tjeneste enn om det ikke hadde mottatt opplysningene. På den annen side skal det legges vekt på formålet med behandlingen av opplysninger hos mottakerorganet, om mottaker er underlagt taushetsplikt, hvilke opplysninger som skal utleveres og antallet personer som får tilgang til opplysningene. Disse momentene understreker at de generelle personvernprinsippene som kommer til uttrykk i personvernforordningen, skal tas i betraktning når utleveringsspørsmålet vurderes. Tollmyndighetene må for eksempel vurdere hvor nær sammenheng det er mellom formålet opplysningene ble hentet inn for og formålet de skal brukes til hos mottakeren. Momentene kan føre til at opplysninger som er av betydning for et offentlig organ, ikke blir utlevert fordi utleveringen vil innebære et stort inngrep i personvernet eller stor fare for at konkurransesensitive opplysninger kommer på avveie.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi nærmere regler om utlevering av opplysninger til andre offentlige myndigheter i deres interesse, blant annet om hvem det skal utleveres opplysninger til, hvilke opplysninger som kan utleveres og hvilke kriterier som skal vektlegges ved vurderingen av om utleveringen er forholdsmessig.

Forskriften skal også angi til hvilke myndigheter og formål opplysninger alltid skal kunne utleveres. Departementet legger til grunn at utleveringsadgangen som i dag følger av tolloven § 12-1 annet ledd bokstav a til l, videreføres i forskriften. Som følge av den nye lovstrukturen med en ny lov om henholdsvis vareførsel og tollavgift, vil det i forbindelse med forskriftsarbeidet være nødvendig å vurdere konkret hvilke av disse unntakene som skal videreføres i forskriften til hver lov. Denne overføringen av regler fra lovs- til forskriftsnivå er i utgangspunktet bare av lovteknisk karakter. Vilkårene for å utlevere opplysninger blir i disse tilfellene ikke endret sammenlignet med det som gjelder i dag. De utfyllende forskriftsbestemmelsene skal forstås slik at opplysninger alltid skal kunne utleveres dersom vilkårene i en av bestemmelsene er oppfylt. Ved vurderingen av om vilkårene for utlevering er oppfylt, skal det legges betydelig vekt på mottakerorganets oppfatning. Det er som regel mottakeren som er nærmest til å vurdere dette spørsmålet.

Datatilsynet har spørsmål knyttet til forholdet mellom lovbestemmelsen og forskriften. Departementet viser til at utleveringsadgangen i de tilfellene som oppregnes i forskriften suppleres av utleveringsadgangen som følger av loven. Det innebærer at utlevering av opplysninger til de etatene som er omfattet av forskriften, ikke er begrenset til tilfeller der vilkårene i de forskriftsoppregnede tilfellene er oppfylt. Opplysninger skal også kunne utleveres til de aktuelle etatene dersom vilkårene i § 7-11 første ledd er oppfylt og den konkrete vurderingen etter § 7-11 annet ledd åpner for det.

Som nevnt i merknaden til § 7-10, har landbruksmyndighetene behov for opplysninger fra tollmyndighetene når de utøver myndighet etter blant annet jordlova og omsetningsloven. Etter omsetningsloven kan landbruksmyndighetene på nærmere vilkår pålegge avgifter ved omsetning av landbruksvarer, mens de etter jordlova forvalter tilskuddsordninger. Tollmyndighetenes adgang til å utlevere opplysninger uten hinder av taushetsplikten vil da følge av forskrift til § 7-11 som forutsettes å videreføre utleveringsadgangen etter tolloven § 12-1 annet ledd bokstav a om at opplysninger kan gis til offentlig myndighet som kan ha behov for dem i sitt arbeid med avgifter eller tilskudd.

Til § 7-12 Taushetsplikt av hensyn til tollmyndighetenes kontrollvirksomhet mv.

Bestemmelsen regulerer tollmyndighetenes adgang til å beholde taushet av hensyn til sitt eget kontrollarbeid, i motsetning til § 7-10 som pålegger taushetsplikt for å verne om private interesser. Bestemmelsen viderefører tolloven § 12-17, men er noe omformulert.

Første ledd slår fast at den som har taushetsplikt etter § 7-10 første ledd første punktum, skal hindre at uvedkommende får adgang eller kjennskap til opplysninger som det ut fra hensynet til tollmyndighetenes etterretnings- og analysevirksomhet, operative kontrollvirksomhet og organiseringen av denne er nødvendig å holde hemmelig. Videre fremgår det at begrensningene i taushetsplikten etter §§ 7-10 og 7-11 gjelder så langt de passer. Hvor langt begrensningene i taushetsplikten skal gjelde, må ifølge forarbeidene, Prop. 1 LS (2016–2017) punkt 13.6.5, avgjøres ut fra formålet med bestemmelsen som er «å beskytte Tolletatens interesser og dens arbeid mot at informasjon om kriminalitetsbekjempelse, enkeltvis eller generelt, blir kjent for de miljøer eller personer som skal bekjempes». Begrensningen i taushetsplikten i vareførselsloven § 7-10 første ledd annet punktum «overfor sakens parter eller deres representanter» bør for eksempel ikke gjelde, da formålet med bestemmelsen er å unngå at denne typen opplysninger utleveres disse. På den annen side vil taushetspliktige opplysninger kunne utleveres politi og påtalemyndighet. Taushetsplikten etter § 7-12 gjelder i tillegg til taushetsplikten etter § 7-10 første ledd første punktum.

Det følger av annet ledd at forvaltningsloven §§ 13 til 13 e ikke gjelder utfyllende for taushetsplikt etter § 7-12. Det vil si at forvaltningsloven § 13 a nr. 1 om at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger gjøres kjent for dem som de direkte gjelder, eller for andre i den utstrekning de som har krav på taushet samtykker, ikke gjelder ved taushetsplikt etter § 7-12.

Til § 7-13 Overført taushetsplikt

Bestemmelsen gjelder overføring av taushetsplikten når taushetsbelagte opplysninger utleveres til sakens parter, andre offentlige myndigheter eller forskningsformål. Overført taushetsplikt er regulert i tolloven § 12-1 fjerde ledd, men bestemmelsen i § 7-13 avviker fra denne ved at taushetsplikten bare overføres til dem som ikke selv har taushetsplikt etter annen lov. Det er videre presisert i paragrafen her at overført taushetsplikt også gjelder opplysninger som gjøres kjent for sakens parter eller deres representanter.

Etter tolloven § 12-1 fjerde ledd gjelder taushetsplikten etter § 12-1 dersom opplysninger gis til noen som ikke har like streng eller tilsvarende taushetsplikt etter annen lov. Opplysningene kan likevel brukes til det formålet som begrunner at de ble gitt. Tollmyndighetenes taushetsplikt omfatter opplysninger om noens formues- og inntektsforhold eller andre økonomiske og bedriftsmessige forhold, og innebærer en strengere taushetsplikt enn etter forvaltningsloven. Skattemyndighetene har tilsvarende taushetsplikt. Etter skatteforvaltningsloven § 3-11 overføres imidlertid denne taushetsplikten bare hvis opplysninger gis til noen som ikke selv har taushetsplikt etter annen lov, eller til Finansdepartementet. Det innebærer i praksis at den strengere taushetsplikten etter skatteforvaltningsloven ikke følger med ved utlevering av opplysninger til offentlige myndigheter som er underlagt forvaltningslovens taushetspliktbestemmelser. Begrunnelsen for denne løsningen var at ulik taushetsplikt for forskjellige opplysninger avhengig av hvor de stammer fra, kan være komplisert og ressurskrevende for mottaker å gjennomføre i praksis, jf. Prop. 38 L (2015–2016 punkt 9.4.10.

Departementet foreslo i høringsnotatet en bestemmelse om overført taushetsplikt tilsvarende skatteforvaltningsloven § 3-11. Forslaget innebar også at taushetsplikten etter vareførselsloven skal følge med når tollmyndighetene utleverer taushetsbelagte opplysninger til Finansdepartementet. Departementet mottar som overordnet organ for tollmyndighetene en del opplysninger som er underlagt taushetsplikt hos Tolletaten. Departementet vil dermed være bundet av den samme taushetsplikten som underliggende etat, når slike opplysninger mottas. Dette gjelder selv om departementet ellers har en mindre vidtrekkende taushetsplikt etter forvaltningsloven.

Tolldirektoratet peker på at forslaget om at taushetsplikten bare overføres til dem som ikke selv har taushetsplikt etter annen lov, i praksis vil «medføre at tollmyndighetenes strenge taushetspliktregler i realiteten svært sjelden eller aldri blir overført», noe som er motsatt av gjeldende rett hvor taushetsplikten tilnærmet alltid blir overført. De mener blant annet at det er uheldig at den strenge taushetsplikten ikke overføres når tollmyndighetene deler opplysninger med andre offentlige myndigheter. Når det gjelder taushetsplikt av hensyn til tollmyndighetenes kontrollvirksomhet mv., nå § 7-12, uttaler de at det er viktig at det kan gjøres unntak fra § 7-11 om utlevering av taushetsbelagte opplysninger til offentlige myndigheter.

Justis- og beredskapsdepartementet viser til at ansatte i Finansdepartementet med forslaget vil få en mer omfattende taushetsplikt på dette området enn ansatte i andre departementer og offentlige organer ellers. De stiller spørsmål ved om dette kan få konsekvenser for muligheten til samarbeid mellom Finansdepartementet og andre departementer på tollområdet, noe som eventuelt vil være uheldig. Et særlig spørsmål er da om adgangen til å utlevere opplysninger etter vareførselsloven § 7-11 skal gjelde tilsvarende for ansatte i Finansdepartementet som blir pålagt den mer omfattende taushetsplikten.

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at taushetsplikten etter vareførselsloven bare skal overføres til dem som ikke selv har taushetsplikt etter annen lov. Det innebærer at offentlige myndigheter som er underlagt forvaltningslovens regler om taushetsplikt, får en mindre omfattende taushetsplikt om opplysninger mottatt fra tollmyndighetene, enn det som følger av vareførselsloven. Departementet kan ikke se at det er hensyn som tilsier en annen vurdering av behovet for overført taushetsplikt på vareførselsområdet enn på skatteområdet.

Når det gjelder opplysninger underlagt taushetsplikt av hensyn til tollmyndighetens kontrollvirksomhet etter § 7-12, vil tollmyndighetene allerede etter vilkårene i bestemmelsen kunne unnlate å utlevere opplysninger til myndigheter som ikke selv har taushetsplikt om slike forhold. Dessuten gjelder begrensningene i taushetsplikten etter §§ 7-10 og 7-11 så langt de passer.

Departementet har imidlertid kommet til at det ikke er behov for at taushetsplikt etter vareførselsloven overføres til Finansdepartementet når departementet mottar taushetsbelagte opplysninger fra tollmyndighetene. Denne delen av høringsforslaget opprettholdes derfor ikke.

Til § 7-14 Ubekreftede opplysninger i tips mv.

Bestemmelsen regulerer tollmyndighetenes behandling av ikke-bekreftede personopplysninger. Den viderefører tolloven § 13-12 annet ledd, men er noe omformulert.

Tollmyndighetene behandler jevnlig opplysninger som ikke er bekreftet av tollmyndighetene selv eller av andre offentlige instanser. Typiske eksempler er tips fra publikum og opplysninger som tollmyndighetene har innhentet fra åpne kilder eller fra egne observasjoner i det offentlige rom. Slike opplysninger kan være personopplysninger etter personopplysningsloven.

Bestemmelsen slår fast at tollmyndighetene innen fire måneder må avklare om slike ikke-bekreftede opplysninger er korrekte og relevante. Det fremgår også at kildene til opplysningene kan være anonyme.

Til § 7-15 Sammenstilling av personopplysninger og automatiserte avgjørelser

Bestemmelsen regulerer tollmyndighetenes adgang til å sammenstille personopplysninger, og viderefører med noen endringer tolloven § 13-12 første ledd første punktum. Videre lovfestes prinsippet om at graden av personidentifikasjon ikke skal være større enn det som er nødvendig for formålet, og tollmyndighetenes adgang til å bruke personopplysninger i automatiserte avgjørelser.

Tollmyndighetenes oppgaver etter vareførselsloven er å innhente opplysninger om og kontrollere varer som føres inn i og ut av tollområdet, se § 1-2. Når varer inn- eller utføres, skal det gis en rekke opplysninger til tollmyndighetene. I kapittel 2 er det regler om meldeplikt mv. til tollmyndighetene, i kapittel 3 og 4 er det regler om melde- og opplysningsplikt ved innførsel og i kapittel 5 regler om melde- og opplysningsplikt ved utførsel. Opplysningene som tollmyndighetene mottar etter disse bestemmelsene er knyttet til inn- og utførsel av varen, men kan i noen grad omfatte personopplysninger, også opplysninger etter personvernforordningen artikkel 9 og 10. Tollmyndighetene må anses å ha rettslig grunnlag for å behandle personopplysninger som er mottatt etter disse bestemmelsene, uten at det er gitt spesifikke bestemmelser om dette.

Lovens kapittel 8 har regler om tollmyndighetenes innhenting av opplysninger ved kontroll, både ved kontroll med varer som føres inn i eller ut av tollområdet, og ved kontroll av dokumenter mv. i ettertid. Tollmyndighetene innhenter også opplysninger fra åpne kilder, tips mv., se merknad til § 7-14 om behandling av personopplysninger mottatt på denne måten, og omtale av innhenting av kontrollopplysninger ved systematisk og langvarig observasjon i punkt 6.2. Videre har tollmyndighetene et særskilt rettsgrunnlag for å innhente og lagre opplysninger om grensekryssende biltrafikk, se § 8-9 om innhenting av opplysninger ved bruk av skiltgjenkjenningssystem og om lagring av opplysningene i § 7-16 annet ledd. De har også hjemmel for å innhente passasjeropplysninger, se § 8-8. Også opplysninger som innhentes ved kontroll kan være personopplysninger, inkludert opplysninger etter personvernforordningen artikkel 9 og 10.

Kontrollopplysningene som tollmyndighetene innhenter, holdes opp mot opplysninger tollmyndighetene har innhentet om varer mv. etter reglene i kapittel 2 til 5. Departementet legger til grunn at tollmyndighetene som følge av sine myndighetsoppgaver kan bruke og sammenstille alle relevante opplysninger de har mottatt, når de kontrollerer vareførselen. I sin behandling av opplysninger kan tollmyndighetene sammenstille opplysninger fra flere kilder. Opplysninger kan sammenstilles uavhengig av om opplysningene kommer fra de opplysningspliktige etter vareførselsloven, tredjeparter, offentlige myndigheter eller andre kilder. Departementet legger til grunn at det ikke er nødvendig at denne typen behandling av personopplysninger fremgår uttrykkelig av loven. Det samme vil gjelde der tollmyndighetene behandler personopplysninger knyttet til kontroll av inn- og utførselsrestriksjoner etter annet regelverk, for eksempel legemiddelloven og alkoholloven.

En viktig del av tollmyndighetenes kontrollarbeid er å velge ut hvilke objekter som skal kontrolleres. Tollmyndighetene velger i praksis ut de objektene de mener det er hensiktsmessig å kontrollere, basert på en vurdering av hvor det er størst risiko for feil i vareførselen. Dette gjelder både ved kontroll av varer som føres inn i og ut av tollområdet, og ved dokumentkontroll og annen kontroll i ettertid. Risikovurderingene gjøres blant annet ved å sammenstille opplysninger som tollmyndighetene har innhentet. Slike risikovurderinger er helt nødvendige dersom Tolletaten skal klare å gjennomføre tilstrekkelig kontroll med de ressursene de har til rådighet. Departementet legger til grunn at tollmyndighetene i utstrakt grad kan sammenstille innhentede opplysninger i medhold av de alminnelige kontrollbestemmelsene.

Tollmyndighetene har etter tolloven § 13-12 første ledd første punktum, adgang til å sammenstille nødvendige personopplysninger for å planlegge, målrette og gjennomføre kontroller. Det vises til utfyllende omtale i forarbeidene til bestemmelsen, Prop. 150 L (2012–2013) særlig punkt 9.5.2

Med «personopplysninger» menes opplysninger som direkte eller indirekte gjelder identifiserbare enkeltpersoner. Tolloven § 13-12 første ledd første punktum gir også adgang til å behandle nødvendige personopplysninger, herunder helseopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 nr. 1 og opplysninger som nevnt i forordningen artikkel 10.

Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre § 13-12 første ledd, men med noe endret ordlyd. Videre foreslo departementet en hjemmel til å gi regler om bruk av personopplysninger i automatiserte avgjørelser i forskrift.

Tolldirektoratet uttaler at de forstår bestemmelsen om sammenstilling av personopplysninger som en videreføring av tolloven § 13-12, men mener at ordene «planlegge, målrette og gjennomføre» kontrollen bør tas inn i lovteksten, på samme måte som i tollovens § 13-12. I tillegg mener de at «etterretning» bør tas inn som et eget formål, for å klargjøre at innhentede opplysninger kan brukes til etterretningsformål.

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet med noen justeringer. Som nevnt ovenfor legger departementet til grunn at tollmyndighetene i utstrakt grad kan sammenstille personopplysninger for kontrollformål i medhold av de alminnelige kontrollbestemmelsene, og også uten særskilt hjemmel bruke personopplysninger i risikovurderinger for å målrette kontrollen. Departementet finner derfor ikke grunn til at ordene «planlegge, målrette og gjennomføre» tas inn i lovteksten. Det er heller ikke grunn til at «etterretning» tas inn som et særskilt formål for sammenstilling av personopplysninger. Etter departementets vurdering er etterretning en del av tollmyndighetens kontrollvirksomhet, og ikke et eget formål.

Første leddførsteogannet punktum har primært som formål å videreføre tolloven § 13-12 om tollmyndighetenes adgang til å sammenstille opplysninger etter personvernforordningen artikkel 9 nr. 1 (helseopplysninger) og artikkel 10 ved planlegging, målretting og gjennomføring av kontroller, og å klargjøre at adgangen til å sammenstille opplysninger omfatter profilering etter personvernforordningen artikkel 4 nummer 4.

Adgangen til å sammenstille helseopplysninger etter personvernforordningen artikkel 9 nr. 1 og opplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 10 (personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser) for kontrollformål, viderefører tollovens § 13-12 første ledd. Det er mest aktuelt å bruke opplysninger om straffedommer og konstaterte brudd på vareførselsloven, tollavgiftsloven eller annet regelverk tollmyndighetene har ansvar for å kontrollere, men i unntakstilfeller vil tollmyndighetene også kunne benytte helseopplysninger i sammenstillinger. Tollmyndighetene har ikke adgang til å bruke andre personopplysninger etter personvernforordningen artikkel 9 ved sammenstillinger.

Profilering er definert i forordningens artikkel 4 nr. 4 «som enhver form for automatisert behandling av personopplysninger for å vurdere visse personlige aspekter, særlig for å analysere eller forutsi aspekter som gjelder nevnte fysiske persons arbeidspresentasjoner, økonomiske situasjon, helse, personlige preferanser, interesser, pålitelighet, atferd, plassering eller bevegelser».

Departementet legger til grunn at Tolletaten i dag ikke benytter profilering etter forordningen artikkel 4 nr. 4 ved sin sammenstilling av opplysninger for kontrollformål. I arbeidet med målretting av kontroller og utvelgelse av mulige kontrollobjekter sammenstilles opplysninger, herunder personopplysninger, som er innhentet i forbindelse med kontroller og fra andre kilder tollmyndighetene har tilgang til. Denne sammenstillingen omtales i etaten ofte som profilering. Det er imidlertid ikke en automatisert behandling av personopplysninger som ender opp i en score-modell som sier noe om risikoen. Risikoen som knyttes til de aktuelle objektene, baserer seg derimot på en manuell analyse/vurdering av et utplukk av mulige objekter som er generert ved sammenstilling av opplysninger.

Det pågår et digitaliseringsarbeid i Tolletaten, og det kan i relativt nær fremtid være aktuelt for etaten å ta i bruk digitale virkemidler som i større grad vil kunne automatisere behandlingen/analysen for målretting av kontroller. Det er ikke per i dag avklart for hvilke type saker og hvilke type personopplysninger dette kan være aktuelt, og det er dermed ikke mulig å vurdere de nærmere vilkårene for en eventuell profilering. Dette kan først vurderes på grunnlag av konkrete planer om automatisert behandling av personopplysninger i samsvar med artikkel 4 nr. 4. Loven bør åpne for slik behandling, men departementet foreslår at de nærmere vilkårene for behandling av personopplysninger etter personvernforordningen artikkel 4 nr. 4 reguleres i forskrift. Ved en slik regulering må det kreves særlig gode grunner dersom helseopplysninger etter personvernforordningen artikkel 9 nr. 1 skal inngå. Det vil ikke være adgang til å bruke andre personopplysninger som nevnt i artikkel 9, som etnisk opprinnelse, politisk oppfatning og lignende, ved profilering. Hjemmel for å gi forskrift om vilkårene for profilering etter personvernforordningen artikkel 4 nr. 4 er inntatt i tredje ledd.

Etter tolloven § 13-12 er bruken begrenset til «nødvendige» personopplysninger. Departementet mener at det også bør gå frem av § 7-15 at behandlingen kan skje når dette er «nødvendig». Dette er i tråd med forordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e om behandlingsgrunnlag og artikkel 5 nr. 1 bokstav c om dataminimering. Kravet innebærer etter departementets syn blant annet at det ikke kan brukes flere opplysninger enn det som trengs for formålene. Opplysningene skal ha saklig sammenheng med formålet eller formålene som søkes oppnådd ved behandlingen. Opplysningene må enten alene, eller sett i sammenheng med andre opplysninger, ha betydning i kontrollarbeidet.

Departementet foreslo i høringsnotatet å innta i § 7-6, nå § 7-15, at tollmyndighetene skal ha adgang til å sammenstille personopplysninger for analyse- og statistikkformål. Med dette menes at tollmyndighetene skal kunne utarbeide overordnede analyser og vurderinger av forhold og utviklingstrekk på området inn- og utførsel av varer. Slike analyser brukes blant annet ved planlegging av myndighetenes fremtidige arbeid, blant annet ved vurderingen av på hvilke områder det er behov for særlig innsats. Sammenstilling for slike formål omfattes etter departementets vurdering av tollmyndighetenes oppgaver etter vareførselsloven, og departementet finner ikke grunn til at dette bør fremgå uttrykkelig av loven.

Første ledd tredje punktum bestemmer at graden av personidentifikasjon ikke skal være større enn det som er nødvendig for formålet. Dette er en lovfesting av det grunnleggende personvernrettslige prinsippet om at bruk av personopplysninger skal være begrenset til det som er nødvendig for formålene de behandles for, jf. personvernforordningen artikkel 5 bokstav b.

Annet ledd regulerer tollmyndighetenes adgang til å treffe automatiserte avgjørelser hvor personopplysninger inngår. Dette foreslås inntatt i loven, og ikke bare som forskriftshjemmel, slik det ble foreslått i høringen.

Tolletatens maskinelle behandling av opplysninger omfatter i noen grad personopplysninger, men tollmyndighetene treffer i dag i liten eller ingen grad automatiserte individuelle avgjørelser etter personvernforordningen artikkel 22. Under henvisning til den pågående digitaliseringen av etaten, som tilsier at avgjørelser som har rettsvirkninger eller i betydelig grad påvirker den registrerte, i fremtiden vil kunne baseres på helautomatiserte prosesser, foreslo departementet i høringsnotatet en hjemmel til å gi forskrift om bruk av personopplysninger i automatiserte avgjørelser. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget.

Personvernforordningen artikkel 22 har særregler om automatiserte individuelle avgjørelser. Det følger av artikkel 22 nr. 1 at den registrerte har rett til ikke å være gjenstand for en avgjørelse som utelukkende er basert på automatisert behandling, herunder profilering, som har rettsvirkning for eller på tilsvarende måte i betydelig grad påvirker vedkommende. Uttrykket «automatiserte individuelle avgjørelser» er ikke definert i personvernforordningen, men i fortalen er det i punkt 71 presisert at det menes beslutning som tas «uten menneskelig inngripen». Departementet legger til grunn at det innebærer at det treffes et vedtak eller en annen avgjørelse maskinelt, uten at saken på noe tidspunkt vurderes av en saksbehandler. Etter artikkel 22 nr. 2 bokstav b gjelder retten etter nr. 1 ikke dersom avgjørelsen er tillatt etter nasjonal rett, og det er fastsatt egnede tiltak for å verne den registrertes rettigheter, friheter og berettigede interesser.

Departementet ser det som ønskelig å regulere automatisert saksbehandling på vareførselsområdet, noe som vil tilrettelegge for økt bruk av automatisert saksbehandling. Departementet foreslår derfor i første punktum å lovfeste tollmyndighetenes adgang til å treffe helautomatiserte avgjørelser. Behandlingen må sikre partens krav til forsvarlig saksbehandling og være forenlig med retten til vern av personopplysninger. Dette er forhold som må vurderes før tollmyndighetene, som behandlingsansvarlig, beslutter at det skal innføres automatiske avgjørelser for bestemte typer avgjørelser.

Ved automatiserte individuelle avgjørelser skal nasjonal rett fastsette egnede tiltak for å verne den registrertes rettigheter, friheter og berettigede interesser, jf. personvernforordningen artikkel 22 nr. 2 bokstav b. Automatiserte individuelle avgjørelser som er enkeltvedtak vil kunne påklages etter de alminnelige reglene i forvaltningsloven og vil da underlegges manuell behandling. Tollmyndighetene vil også kunne ha behov for å treffe automatiserte individuelle avgjørelser som ikke er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Den registrerte må også i slike tilfelle ha rett til manuell overprøving. Dette er særskilt regulert i annet punktum. Forvaltningsloven har også saksbehandlingsregler som skal sikre parten informasjon og kontradiksjon, og regler om veiledningsplikt og plikt til å innhente informasjon. På denne måten ivaretas retten til menneskelig inngripen, til å protestere mot avgjørelsen, til å uttrykke sine synspunkter og til å få en forklaring på avgjørelsen som er truffet etter en slik vurdering. For å sikre at vedtak basert på automatiske avgjørelser har god nok kvalitet, forutsetter departementet at tollmyndighetene jevnlig kontrollerer bruken av automatiserte avgjørelser.

Det kan bli behov for at tollmyndighetenes adgang til å treffe helautomatiserte avgjørelser reguleres nærmere. Det gis derfor i tredje ledd hjemmel for å gi forskrift om bruk av automatiserte avgjørelser.

Til § 7-16 Lagring av personopplysninger

Bestemmelsen gjelder lagring av personopplysninger, og viderefører tolloven § 13-12 tredje ledd første og tredje punktum.

Første ledd slår fast at personopplysninger ikke kan lagres lenger enn det som er nødvendig ut fra formålet med behandlingen. Dette følger av personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav c om dataminimering og bokstav e om lagringsbegrensninger. Departementet legger til grunn at tollmyndighetene utarbeider retningslinjer for hvor lenge de ulike typer opplysninger kan lagres ut ifra de formålene de er innhentet for.

Opplysningene som tollmyndighetene mottar om varer mv. etter reglene i kapittel 2, 3, 4 og 5, kan omfatte personopplysninger. Det samme gjelder opplysninger som innhentes til kontrollformål, både til kontroll med varer som føres inn i eller ut av landet, og til kontroll i ettertid av dokumenter mv. Disse opplysningene er viktige for kontroll av selve vareførselen, men blir også lagret over tid med tanke på eventuelle endringer av vedtak mv. knyttet til vareførselen. Opplysninger innhentet fra deklarasjoner eller for kontrollformål utgjør også en del av tollmyndighetenes erfaringsdata som benyttes for å planlegge og målrette senere kontroller. Videre innhenter tollmyndighetene personopplysninger fra åpne kilder og mottar opplysninger i tips mv. Når opplysninger sammenstilles for målretting av kontroller etter § 7-15, er det nødvendig å lagre opplysningene over tid.

I enkelte tilfeller er tollmyndighetens adgang til å innhente opplysninger begrenset til å gjelde særskilte kontrollformål. Dette gjelder opplysninger innhentet fra transportselskap, som tollmyndighetene finner nødvendige for kontrollen av varer som passasjerer med selskapets transportmidler bringer med seg på en aktuell reise, jf. § 8-8. Slike opplysninger kan ikke lagres lenger enn det som er nødvendig for at tollmyndighetene kan gjennomføre kontrollen opplysningene er innhentet for, det vil si kontrollen av varer som transportselskapets passasjerer bringer med seg på den aktuelle reisen.

Annet ledd bestemmer at opplysninger innhentet ved skiltgjenkjenningssystem etter § 8-9 kan lagres i inntil seks måneder etter at opplysningene er innhentet. Adgangen til seks måneders lagringstid for slike opplysninger er et resultat av en avveining av tollmyndighetenes behov for å kunne lagre opplysningene for analyse til planlegging og gjennomføring av fremtidige kontroller, og inngrepet i den enkelte borgers frihet.

Tolloven § 13-12 tredje ledd annet punktum om adgang til å lagre personopplysninger fra resultatene av analyser av varer og substanser i inntil fem år, videreføres ikke i en egen bestemmelse. Slike opplysninger kan lagres så lenge det er nødvendig ut ifra formålet med behandlingen etter hovedprinsippet i første ledd.

Til § 7-17 Bruk av personopplysninger ved utvikling og testing av IT-systemer

Bestemmelsen gir tollmyndighetene hjemmel til å behandle innhentede personopplysninger for å utvikle og teste IT-systemer. Den tilsvarer tolloven § 12-18, som trådte i kraft 1. juli 2019, jf. Prop. 1 LS (2018–2019) kapittel 18. Forskriftshjemmelen i tolloven § 12-18 videreføres ikke, da interne retningslinjer dekker behovet.

Den klare hovedregel er at tollmyndighetene skal bruke anonyme eller fiktive opplysninger i sitt utviklings- og testarbeid. Bestemmelsen stiller som vilkår for bruk av personopplysninger at det vil være umulig eller uforholdsmessig vanskelig å oppnå formålet ved å bruke anonyme eller fiktive opplysninger.

Til § 7-18 Opplysninger fra myndigheter som gir tillatelse til inn- eller utførsel av varer

Bestemmelsen regulerer tollmyndighetenes adgang til å innhente taushetsbelagte opplysninger fra myndigheter som gir tillatelser til inn- eller utførsel av varer. Bestemmelsen viderefører deler av tolloven § 12-2 annet ledd.

Et av formålene med vareførselsloven er å sikre at varer inn- og utføres i samsvar med tillatelser og ikke i strid med forbud eller restriksjoner. Det kan for eksempel gjelde import av dyrefor som krever registrering hos Mattilsynet, eller import av fyrverkeri som krever registrering og godkjenning fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Ved inn- og utførsel av slike varer kontrollerer tollmyndighetene nødvendige tillatelser mv. på vegne av den myndigheten som forvalter det aktuelle regelverket. Bestemmelsen slår fast at vedkommende myndighet uten hinder av taushetsplikt skal gi tollmyndighetene opplysninger av betydning for denne kontrollen.

Til § 7-19 Bistands- og opplysningsplikt overfor tollmyndighetene

Bestemmelsen gjelder enkelte myndigheters plikt til å bistå tollmyndighetene. Den viderefører tolloven § 12-3, men slik at tolloven § 12-3 tredje ledd om statslosers opplysningsplikt om fartøy langs kysten og i norske farvann, ikke videreføres. Tollmyndighetene kan nå innhente slike opplysninger fra AIS (automatisk identifikasjonssystem) og liknende tilgjengelige systemer med informasjon om skipstrafikken. Heller ikke fyrvokteres opplysningsplikt videreføres, da denne yrkesgruppen ikke finnes lenger.

Etter første ledd har politiet og militære myndigheter plikt til å yte tollmyndighetene nødvendig hjelp og beskyttelse under utførelsen av tolltjenesten. Bistandsplikten gjelder støtte slik at tollmyndighetene kan utføre sine oppgaver på en sikker og forsvarlig måte, for eksempel ved å medvirke til vakthold. Et eksempel er hjelp av Sjøforsvaret ved kontroll av fartøy i åpen sjø.

Annet ledd bestemmer at ansatte i kommunal havnevirksomhet og statsloser som under sin tjeneste eller i stillings medfør får kjennskap til overtredelser av vareførselsregelverket, eller forhold som viser at slike overtredelser tilsiktes, skal søke å hindre overtredelsen, og uten ugrunnet opphold underrette tollmyndighetene eller politiet. Denne opplysningsplikten går foran eventuell taushetsplikt.

Enkelte av de nevnte myndighetene har også etter eget regelverk en plikt til å bistå tollmyndighetene. Blant annet er plikten til å underrette om overtredelser i henhold til dagens tollov omtalt i interne instrukser for losenes utførelse av tjenesten. Videre følger det av kystvaktloven § 10, at Kystvakten kan føre kontroll med at bestemmelser gitt i eller i medhold av tolloven blir overholdt. Dette er imidlertid mer omfattende enn den hjelpen og beskyttelsen som følger av bestemmelsen her, da det også omfatter å gjennomføre selve kontrollen.

Til § 7-20 Tollmyndighetenes adgang til områder

Bestemmelsen regulerer tollmyndighetenes adgang utendørs og til bygninger og hvem som skal belastes kostnadene ved dette. Bestemmelsen viderefører tolloven § 13-2 og tollforskriften § 13-2-1.

Første ledd slår fast at tollmyndighetene skal ha uhindret adgang langs kysten, i havneområder, til jernbanelinjer med tilhørende stasjonsområder, til stasjoner for busstrafikk med utlandet, til landingsplasser for luftfartøyer og til områder som støter til riksgrensen, uavhengig av sikkerhets- og adgangsprosedyrer som gjelder for slike områder. Adgangen omfatter også bygninger som har sammenheng med driften av områdene.

Etter annet ledd skal sikkerhets- og adgangsprosedyrene til slike områder tilpasses tollmyndighetenes behov, og eier av området belastes kostnadene med å gi tollmyndighetene adgang.

9.8 Kapittel 8 Kontroll

Generelle merknader til kapittel 8

Kapitlet viderefører i hovedsak kontrollbestemmelsene i tolloven kapittel 13, men med enkelte presiseringer og lovtekniske endringer. De sentrale kontrollbestemmelsene i tolloven §§ 13-1 og 13-3 er videreført, men slik at vilkårene for at tollmyndighetene kan kontrollere i større grad tar utgangspunkt i formålet, som er kontroll med varer som krysser grensen. Nye bestemmelser er inntatt i § 8-1 om gjennomføring av kontroll med vareførselen, § 8-2 om undersøkelse av gjenstander, transportmidler og steder og § 8-3 om vilkår for undersøkelse av personer. Flere høringsinstanser har merknader til disse forslagene. Det vises til departementets vurderinger av disse i proposisjonens kapittel 6 om tollmyndighetenes kontrollvirksomhet.

Noen bestemmelser som i dag følger av tollforskriften, er inntatt i loven. Det gjelder gjennomføring av undersøkelse av personer som er hjemlet i § 8-4. Videre er tollmyndighetenes adgang til å bruke makt overfor personer som forsøker å unndra seg kontroll regulert i § 8-6, og tollmyndighetenes adgang til å innhente opplysninger om passasjerer og besetning fra transportselskaper regulert i § 8-8.

Tollmyndighetenes kontroll er i vesentlig grad rettet mot varer som krysser grensen, det vil si pågående vareførsel, men de kan også foreta kontroll etter at varen er inn- eller utført, såkalt etterkontroll. Bestemmelsene i §§ 8-1 til 8-9 er primært rettet mot kontrollen av pågående vareførsel, mens §§ 8-10 følgende er særlig rettet mot etterfølgende kontroll. Det er imidlertid ikke et klart skille i bruken av bestemmelsene. For eksempel kan bestemmelsen om kontrollopplysninger i § 8-10 benyttes når tollmyndighetene ved dokumentkontroll på grensen ønsker å innhente ytterligere opplysninger.

Kontrollbestemmelsene må ses i lys av § 1-2 om lovens virkeområde. Kontrolladgangen er begrenset til varer som «føres inn i eller ut av tollområdet», og avgrenses dermed mot kontroll av innenlands vareførsel. Det vises til nærmere omtale av grensene for tollmyndighetenes kontrollvirksomhet i kapittel 6.

Til § 8-1 Gjennomføring av kontroll med vareførselen

Bestemmelsen regulerer hvordan kontrollen med den grensekryssende vareførselen skal gjennomføres, og viderefører deler av tolloven § 13-3.

Første ledd gir tollmyndighetene adgang til å stanse transportmidler, varesendinger og personer og treffe de tiltak som er nødvendige for å gjennomføre kontroll med varer som føres inn i eller ut av tollområdet. Bestemmelsen viderefører adgangen til å stanse transportmidler etter tolloven § 13-3 første ledd og tolloven § 13-9 første ledd som bestemmer at enhver som er på sted eller under forhold som nevnt i §§ 13-1 og 13-3, plikter å stanse når tollmyndighetene krever det. Bestemmelsen omfatter ethvert transportmiddel som tollmyndighetene har anledning til å kontrollere etter § 8-2, også ikke-motoriserte transportmidler som sykkel, og personer som kan kontrolleres etter § 8-3. Den omfatter også enhver varesending, blant annet varer som finnes i containere og tilhengere til transportmidler.

Det følger av tolloven § 13-3 annet ledd at tollmyndighetene kan treffe de tiltak som anses nødvendige for å gjennomføre kontrollen med transportmidler og vareførsel som nevnt i bestemmelsens første ledd. Dette videreføres som en generell bestemmelse i vareførselsloven § 8-1 første ledd. Det vil ofte være behov for praktiske tiltak når tollmyndighetene skal kontrollere varer som føres inn i eller ut av tollområdet. Praktisk viktige eksempler er regulert i tollforskriften § 13-3-1, der det fremgår at slike tiltak blant annet kan omfatte demontering av kontrollobjekter, midlertidig tilegnelse av transportmidlers nøkler, flytting av kontrollobjekter til egnet kontrollfasilitet og gjennomlysing av transportmidler og bagasje. Andre tiltak kan være å gi pålegg om ikke å forlate venterom under kontrollen. Tollmyndighetene vil også kunne ha behov for å treffe tiltak som rammer andre enn kontrollobjektet. Det kan være regulering av trafikken, beordring av flytting av andre kjøretøy og sperring av områder i forbindelse med kontroll. Det er i tredje ledd hjemmel til å gi forskrift om hvilke typer tiltak mv. tollmyndighetene kan benytte for å gjennomføre kontrollen.

Første ledd annet punktum slår fast at tollmyndighetene kan gjennomføre tilfeldige og målrettede kontroller. Det vil si at kontrollen kan skje ved tilfeldig utplukk av kontrollobjekter, eller være målrettet basert på innhentede opplysninger om et konkret kontrollobjekt eller av utarbeidede modus, profiler eller indikatorer. Det kan være en glidende overgang mellom en tilfeldig kontroll og en målrettet kontroll.

Det følger av første ledd tredje punktum at de kontrolltiltak som treffes, må stå i forhold til det antatte omfanget av brudd på reglene om vareførsel og omstendighetene ellers. Dette kravet om forholdsmessighet er en kompetansebegrensning for tollmyndighetene, med krav til at kontrolltiltaket er egnet og forholdsmessig i hvert enkelt tilfelle. Nytten eller fordelen må være større enn ulempene. Betydningen av forholdsmessighetsprinsippet er størst der vilkårene for undersøkelse er oppfylt, for eksempel at tiltaket skal være så lite og kortvarig som mulig, men innebærer også en begrensning i valget mellom ulike tiltak. Ved tilfeldige kontroller er det vanskelig å ha noen antakelse om omfanget av brudd på reglene, men tollmyndighetene må innen rimelige grenser ha anledning til å utføre også denne type kontroller.

I annet ledd bokstav a er det hjemmel for at tollmyndighetene som ledd i kontrollen kan ta vareprøver uten vederlag. Tollmyndighetene kan ta vareprøver uten vederlag etter tolloven § 13-4 ved kontroll hos den opplysningspliktige. Adgangen til å ta vareprøver uten vederlag utvides nå, slik at det også vil være adgang til å ta prøver ved kontroll av varer under en pågående vareførsel. Dette vil omfatte kontroll av postsending. Vareprøve kan være aktuelt for varer som tilsynelatende er narkotika, og varer som er underlagt restriksjoner (som legemidler), for å fastslå varens klassifisering eller for å avgjøre om varen utgjør et inngrep i en immaterialrettighet. Vareprøver tas blant annet når varen må undersøkes nærmere på laboratorium. I slike tilfeller vil vareprøven normalt bli ødelagt eller redusert slik at den ikke kan leveres tilbake i uendret tilstand.

Annet ledd bokstav b gir hjemmel for at tollmyndighetene kan åpne og undersøke brev, pakker og annen korrespondanse dersom det er nødvendig for å avklare om forsendelsen inneholder en vare. Tolloven har ingen særskilt bestemmelse om adgang til å kontrollere postsendinger, herunder brev, men varer som sendes som post kan undersøkes etter de alminnelige kontrollbestemmelsene, herunder adgangen til å kontrollere vareførsel uten bruk av transportmiddel etter § 13-3 første ledd bokstav c. Postsendinger, det vil si brevpost inntil 2 kg, aviser og blad i abonnement inntil 2 kg og lettgods inntil 20 kg, er særskilt regulert i postloven, med blant annet strenge regler om taushetsplikt i § 30. Taushetspliktbestemmelsen er en videreføring og presisering av tidligere postlov av 1996 § 13, som i hovedsak videreførte § 8 i postloven fra 1928. I forarbeidene til § 13 i postloven av 1996 er tollmyndighetens adgang til å kontrollere post til og fra utlandet uavhengig av taushetspliktbestemmelsen i § 8 nevnt uttrykkelig. Departementet legger til grunn at dette også gjelder etter dagens regler. Tollmyndighetene må ved kontroll av postsendinger, ut ifra alminnelige regler om bevisbedømmelse i forvaltningssaker, vurdere hvor sannsynlig det er at postsendingen inneholder en vare i lovens forstand. Dersom de kommer til at det er tilfelle, vil de ha adgang til å undersøke postsendingen. Brudd på posthemmeligheter anses som en relativt inngripende handling, og postsendinger kan også inneholde korrespondanse som er vernet etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Tollmyndighetenes undersøkelse av postsendinger må derfor være forholdsmessig og nødvendig. Åpning av postsending kan ikke skje dersom tilstrekkelig undersøkelse kan foretas ved hjelp av andre og mindre inngripende tiltak, for eksempel ved at postsendingen gjennomlyses, og innholdet i brev eller pakker må ikke undersøkes i større grad enn det som er nødvendig for å gjennomføre kontrollen med vareførselen.

Annet ledd bokstav c gir tollmyndighetene adgang til å bruke hund dersom kontrollformål tilsier det. Tollmyndighetene benytter ofte spesialtrenet hund, for eksempel for å søke etter narkotika. Dette gjelder både ved undersøkelse av person og ved undersøkelse av bagasje, transportmidler mv. Bruk av hund ved undersøkelse av person for kontroll med vareførselen er inngripende og hjemmel for bruk av hund er derfor inntatt i loven.

Annet ledd bokstav d gir tollmyndighetene hjemmel til å bruke tollsegl og tollvakt dersom kontrollformål tilsier det. Adgangen til å benytte tollsegl viderefører tolloven § 13-11. Adgangen til å bruke tollvakt er en videreføring av tolloven § 13-10. Denne bestemmelsen fastslår at dersom tollmyndighetene finner at betryggende kontroll med transportmiddel bare kan skje ved hjelp av tollvakt, skal den ansvarlige for transportmiddelet dekke omkostningene. Dersom tollvakt er nødvendig for kontroll med varer som blir liggende på losse- eller lasteplasser eller i lagerskur, har tollskyldnere samme plikt. Det kan kreves sikkerhet for betaling av utgiftene, og ved bruk av tollvakt for kontroll av transportmiddel kan transportmiddelet holdes tilbake inntil sikkerhetsstillelse eller betaling skjer. Bestemmelsen har også regler om at tollmyndighetene kan kreve at tollvakten skaffes passende oppholdssted. Disse bestemmelsene videreføres i forskrift med hjemmel i tredje ledd.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om gjennomføring av kontroll, herunder om stansing, tiltak, vareprøver, kontroll av brev, pakker og annen korrespondanse, bruk av hund, bruk av hjelpemidler ved kontroll, tollsegl og tollvakt og om dekning av omkostninger ved bruk av tollvakt.

Til § 8-2 Undersøkelse av gjenstander, transportmidler og steder

Bestemmelsen regulerer tollmyndighetenes undersøkelse av gjenstander, transportmidler og steder, og er i utgangspunktet en videreføring av deler av tolloven §§ 13-1 og 13-3.

Etter innledningen i første ledd kan tollmyndighetene undersøke gjenstander, transportmidler og steder for å kontrollere varer som føres inn i eller ut av tollområdet. Formålet med bestemmelsen er at tollmyndighetene skal kunne undersøke for å avdekke varer som føres inn i eller ut av landet uten å være fremlagt og tollbehandlet i samsvar med reglene i vareførselsloven, eller inn- eller utført i strid med annet regelverk om inn- og utførsel av varer. For å gjennomføre kontrollen kan tollmyndighetene etter bokstav a undersøke bagasje og andre gjenstander, for eksempel barnevogn, som kan frakte varer. Å undersøke omfatter også å åpne, for eksempel bagasje. Bokstav a viderefører tolloven § 13-3 første ledd bokstav c og d. Videre kan tollmyndighetene etter bokstav b undersøke tog, luftfartøy, fartøy og andre transportmidler. Bestemmelsen viderefører tolloven § 13-3 første ledd bokstav a, b og d. Paragraf 8-2 første ledd bokstav a og b er også ment å dekke tolloven § 13-1 første ledd bokstav a om at tollmyndighetene kan undersøke over alt utendørs, når undersøkelsen skjer i umiddelbar tilknytning til forfølgelse av et forhold som antas å innebære en overtredelse.

Det avgjørende vilkåret er at undersøkelsen og kontrollen er rettet mot varer som føres inn i eller ut av tollområdet. Det vil si at tollmyndighetene blant annet kan undersøke ethvert transportmiddel som er på vei til eller fra grensen, bagasjen til personer som er på vei til eller fra grensen, og eventuelt andre gjenstander eller annet som kan frakte varer. Formuleringen kontroll med «varer som føres inn i eller ut av tollområdet» gir ingen klare holdepunkter for hvor langt fra grensen kontrollen kan utøves. Vilkåret vil være at tollmyndighetene utøver sin myndighet etter loven til å kontrollere varer som føres inn i eller ut av tollområdet. Det må derfor være pågående vareførsel. Tollmyndighetenes kontroll vil normalt finne sted i grensenære områder. På steder lenger unna grensen vil det kreves klare holdepunkter for at det kan dreie seg om varer som føres inn i eller ut av landet dersom tollmyndighetene skal kunne utføre kontroll. Dersom et transportmiddel som antas å frakte varer, har passert grensen, vil tollmyndighetene kunne undersøke transportmiddelet så lenge det er sannsynlig at varene er i transportmiddelet.

Etter første ledd bokstav c kan tollmyndighetene undersøke i bygninger og på steder der varer som er ført inn i eller ut av tollområdet, er losset eller lastet. Dette omfatter også undersøkelse når lossing eller lasting finner sted. Bestemmelsen viderefører tolloven § 13-1 første ledd bokstav b og c. Tollmyndighetenes kontroll og undersøkelse etter bokstav c er betinget av at de undersøker for å kontrollere varer som er ført inn i eller skal føres ut av tollområdet, og kontrollen kan da utøves på steder hvor tollmyndighetene ut ifra en alminnelig bevisvurdering anser det sannsynlig at varene er. Aktuelle steder for kontroll er flyplasser, havner og havnelagre mv. med trafikk til og fra utlandet. Videre kan tollmyndighetene undersøke lagerplasser og lagerbygninger lenger inn i landet dersom varer som er ført inn i landet losses der, eller der varer som skal føres ut av tollområdet, lastes. Tollmyndighetenes adgang til å undersøke i bygninger og på steder etter bokstav c gjelder bare for å kontrollere pågående vareførsel. Etterfølgende undersøkelse for kontroll må skje etter § 8-13 om kontroll hos den opplysningspliktige.

Til § 8-3 Vilkår for undersøkelse av personer

Bestemmelsen gjelder undersøkelse av personer for kontroll av varer som føres inn i eller ut av tollområdet. Den viderefører i utgangspunktet tolloven § 13-1 første ledd bokstav e, men er begrenset til å gjelde kontroll av pågående vareførsel. Videre stilles det i større grad enn etter tolloven krav om mistanke for undersøkelse av person som ikke er på vei til eller fra grensen.

Tollmyndighetene kan som del av vareførselskontrollen undersøke person fordi den reisende kan frakte varer festet på klærne, sko, hodeplagg eller til kroppen. Varen kan være synlig eller skjult. Narkotika, våpen, valuta eller høyverdivarer kan for eksempel være kamuflert i skjulte lommer, under sålen på skoene, inne i et hodeplagg osv. Reisende kan også skjule ulovlige varer som narkotika inne i kroppen, ved bruk av kroppens hulrom eller ved å svelge «varen». Undersøkelse av person kan ikke gjøres for annet formål, som for eksempel for å avdekke om personen bærer med seg id-dokumenter eller annet som kan være av betydning for om vedkommende har lovlig opphold.

Det følger av innledningen i første ledd at tollmyndighetene kan undersøke person for å kontrollere varer som føres inn i eller ut av tollområdet. Når undersøkelse kan finne sted er nærmere regulert i bokstav a og b. Gjennomføring av undersøkelsen er regulert i § 8-4.

Etter første ledd bokstav a kan tollmyndighetene undersøke person som er på vei til eller fra grensen. Dette er ment å omfatte både de som ferdes til fots, og de som benytter transportmiddel. Det dekker dermed tolloven § 13-1 første ledd bokstav e nr. 1 og 2. Bestemmelsen omfatter også reisende som befinner seg på eller underveis til eller fra anløpssted for fartøy eller landingsplass for luftfartøy i utenriks trafikk, jf. § 13-1 første ledd bokstav d (som også gjelder de som ikke reiser). Det avgjørende er om vedkommende er på vei til eller fra grensen. Bestemmelsen er ment å omfatte personer som faktisk har krysset grensen på vei inn i landet, eller som har til hensikt å krysse grensen ut av landet. Det er ikke krav om nærhet til grensen, men sannsynligheten for at personen er på vei til eller fra grensen er størst i grensenære områder, på flyplasser og på anløpssteder for fartøy i utenrikstrafikk. Om en person er på vei til eller fra grensen, må avgjøres etter en konkret vurdering i samsvar med beviskravene i forvaltningsretten, det vil si ved alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det avgjørende er hvordan situasjonen fremstår for tollmyndighetene når de beslutter å undersøke personen, og ikke om det i ettertid viser seg at vedkommende faktisk ikke var på vei til eller fra grensen.

I praksis gjennomfører tollmyndighetene kontroll av vareførsel på tog fra utlandet ved undersøkelse av person også etter at toget har tatt med passasjerer etter grensepassering. Det vil si at passasjerer som kun reiser innenlands kan bli kontaktet av tollmyndighetene. Tollmyndighetene må i slike tilfelle avklare om vedkommende kommer fra utlandet. Normalt gjøres det blant annet ved sjekk av billetten. Er det ikke sannsynlighetsovervekt for at personen er på vei fra grensen, er det ikke grunnlag for å undersøke vedkommende for kontroll av varer.

Tollmyndighetene kontrollerer i enkelte tilfeller vareførselen ved undersøkelse av person, selv om fartøy som kommer fra utlandet har vært innom norsk havn og tatt med passasjerer. Dette gjelder p.t. fartøy som går i rute mellom Danmark, Stavanger og Bergen. Det er nødvendig og praksis for at tollmyndighetene kontrollerer personer som går i land i Bergen, selv om fartøyet har vært innom Stavanger etter at det kom fra Danmark. Også i slike tilfeller må tollmyndighetene først avklare om en person kommer fra utlandet, og det vil bare være grunnlag for å undersøke vedkommende dersom det er sannsynlighetsovervekt for at så er tilfelle.

Det er ikke krav om mistanke om brudd på regelverket for at tollmyndighetene skal kunne undersøke en person etter § 8-3 bokstav a. Det må imidlertid antas at tollmyndighetene sjelden vil undersøke en person utenfor grensenære områder med mindre de har mistanke om brudd på vareførselsloven.

Første ledd bokstav b gir hjemmel til at tollmyndighetene kan undersøke person som ikke er på vei til og fra grensen, men som mistenkes for å unndra varer fra kontroll. Tollmyndighetene kan med hjemmel i tolloven § 13-1 bokstav e nr. 5 foreta undersøkelse på person som befinner seg (1) utendørs når undersøkelsen skjer i umiddelbar tilknytning til forfølgning av et forhold som antas å innebære slik unndragelse av kontrollen, (2) utendørs i områder hvor lossing eller lasting foregår eller antas å ha foregått og (3) i lager eller andre bygninger på steder hvor lossing eller lasting foregår eller har foregått. Det er for alle tilfellene et vilkår at personen mistenkes for å unndra varer fra kontroll.

Tollmyndighetene kan videre med hjemmel i tolloven § 13-1 første ledd bokstav e nr. 4 undersøke person som befinner seg på eller underveis fra eller til anløpssted for fartøy eller landingsplass for luftfartøy i utenriks trafikk. Kontrollen retter seg da mot personer som ikke er på vei til eller fra grensen, men som befinner seg på steder hvor det er en nær tilknytning til vareførsel over grensen. Tollmyndighetene kan i tilfeller som omfattes av tolloven § 13-1 første ledd bokstav e nr. 5, bare undersøke en person dersom de har mistanke om at personen unndrar varer fra kontroll. Kravet til mistanke i tollovens § 13-1 bokstav e nr. 5 anses ikke å være strengt. Marius Stub uttaler i «Tilsynsforvaltningens kontrollvirksomhet» punkt 6.3.4 at krav om mistanke antagelig vil være oppfylt dersom det er objektive holdepunkter i saken for at det er grunn til mistanke. Departementet legger til grunn at også tollmyndighetenes undersøkelse av person som befinner seg på eller underveis fra eller til anløpssted for fartøy eller landingsplass for luftfartøy i utenriks fart uten å være reisende, jf. nr. 4, i praksis skjer på grunnlag av mistanke. Mistanke kan oppstå både på grunn av hendelser på det aktuelle stedet, som antakelse om at en reisende leverer varer til en ikke-reisende for å unndra varene fra kontroll, eller på grunnlag av etterretning.

Disse tilfellene samles nå i en mer generell bestemmelse om at tollmyndighetene, for å gjennomføre kontrollen med varer som føres inn i eller ut av landet, kan undersøke person som mistenkes for å unndra varer fra kontroll. Det er et lovfestet vilkår at personen oppholder seg på steder med nær tilknytning til vareførsel over grensen. Det vil si at personen må være på sted som nevnt i § 8-2 bokstav c eller være ved ankomst- eller avreisested for luftfartøy, fartøy, buss eller tog med utenlandstrafikk. I tillegg er det inntatt i loven at tollmyndighetene kan undersøke person som er i det aktuelle transportmiddelet, dersom vedkommende mistenkes for å unndra varer fra kontroll. Som nevnt har tollmyndighetene behov for å kunne kontrollere passasjerer på tog og ferger som kommer fra utlandet, også når transportmiddelet har tatt med passasjerer fra stopp innenlands før det kommer til endelig ankomststed. Dersom tollmyndighetene har grunn til å tro at passasjeren har passert grensen, kan de foreta undersøkelse etter § 8-3 bokstav a. Ved sammenblanding av passasjerer, vil imidlertid passasjerer som ikke har passert grensen, kunne overta varer og dermed medvirke til å unndra varer fra tollmyndighetenes kontroll. Dersom tollmyndighetene har mistanke om slike forhold, må de ha adgang til å undersøke vedkommende.

Tollmyndighetene vil kunne forfølge og stanse en person på såkalt «ferske spor» som en del av kontrollen etter § 8-3 første ledd bokstav a og b, og bestemmelsene anses dermed å omfatte tolloven § 13-1 bokstav e nr. 5.

Bestemmelsen i tolloven § 13-1 første ledd bokstav e nr. 3 om undersøkelse av person som «forlater lagringsplass for ufortollede varer», gjelder tollager. Undersøkelse i slike tilfelle vil ikke skje som ledd i kontroll av pågående vareførsel, og bestemmelsen er ikke videreført i vareførselsloven § 8-3. Tollmyndighetene kan i slike situasjoner kontakte politiet for videre oppfølgning og i enkelte situasjoner pågripe personen etter § 8-7. For øvrig vil kontroll på tollager skje etter § 8-13 om kontroll hos den opplysningspliktige.

Til § 8-4 Gjennomføring av undersøkelser av personer

Bestemmelsen gjelder hvordan undersøkelser av personer skal gjennomføres, og viderefører tollforskriften § 13-1-1 med noen endringer.

Tollmyndighetenes undersøkelse av en person griper i stor grad inn i den reisendes personlige integritet. Det kreves derfor hjemmel i lov, og jo mer inngripende tiltaket er, desto klarere må lovhjemmelen være. Dette kommer til utrykk i Grunnloven § 102, Grunnloven § 113 og EMK artikkel 8. Hjemmelen for å undersøke personer følger av § 8-3. Departementet mener at også reglene for hvordan tollmyndighetene skal gjennomføre undersøkelsen, bør fremgå av loven, og ikke kun i forskrift som i dag.

Første ledd stiller krav om at undersøkelser av personer skal foretas så skånsomt og hensynsfullt som mulig og på en minst mulig krenkende måte. Dette gjelder ved enhver undersøkelse av person, og innebærer at undersøkelsen ikke skal fremstå som ydmykende eller fornærmende. Det må antas at særlig inngripende undersøkelse vil kunne oppfattes som krenkende, men meningen er at undersøkelsen ikke skal gjennomføres på en mer krenkende måte enn det som er nødvendig.

Annet ledd gjelder det som i tollforskriften omtales som innledende undersøkelse på person. Dette omfatter undersøkelse av klær den som undersøkes har på seg, og hender, føtter og hode. Hodet kan undersøkes med hår og hulrom med sikte på å avdekke ulovlig vareførsel. Dette er en praktisk form for kontroll, selv på et innledende stadium.

Innledende undersøkelse på person tilsvarer i stor grad politiets adgang til visitasjon etter politiloven §§ 7a og 10. I forarbeidene til politiloven uttales at «(m)ed visitasjon menes besiktigelse og undersøkelse av en person utenpå kroppen, av vedkommendes klær, veske o.l. i den hensikt å finne bestemte gjenstander». Departementet legger til grunn at uttrykket visitasjon har samme betydning i paragrafen her. Adgangen til å undersøke hodet med hår og hulrom kommer i tillegg, og nevnes derfor særskilt.

Adgangen til visitasjon innebærer at den som undersøkes kan bli bedt om å ta av seg ytterjakke, sko, hodeplagg, genser osv., men ikke plagg som gjør at undertøyet blir synlig. Tollmyndighetene kan om nødvendig klappe den som undersøkes på kroppen, for å undersøke om varer er festet eller skjult i klær eller på kroppen. Visitasjon innebærer også adgang til å undersøke vedkommendes vesker og lignende. Slike medbragte gjenstander som kan frakte varer, kan også undersøkes etter § 8-2 første ledd bokstav a.

Tredje ledd gir regler om såkalt inngripende undersøkelse, som i dag er regulert i tollforskriften § 13-1-1 annet ledd. Inngripende undersøkelse kan bare skje dersom den som undersøkes, mistenkes for å unndra varer fra kontroll, og handlingen etter loven kan medføre frihetsstraff. En slik mistanke kan skyldes ulike omstendigheter, som for eksempel konkrete tips om enkeltpersoner eller en persons oppførsel ved grensepassering. Mistanken behøver ikke å være til stede ved utvelgelse til undersøkelse, men kan bygge seg opp underveis, for eksempel gjennom en innledende samtale. Det er ikke krav om at mistanken gjør det sannsynlig at overtredelse har funnet sted. Forarbeidene til tolloven 1966 § 12 gir grunnlag for å anta at kravet er noe mindre strengt enn sannsynlighetsovervekt, jf. Innst.O. I (1956–66) side 2, jf. også Marius Stub, «Tilsynsforvaltningens kontrollvirksomhet» punkt 6.3.4.

Vilkåret om at handlingen vedkommende mistenkes for, kan medføre frihetsstraff, følger ikke av gjeldende regler, men inntas på grunn av undersøkelsens inngripende karakter. Departementet legger til grunn at det i praksis ikke vil føre til begrensninger i den kontrollen tollmyndighetene kan utføre etter gjeldende bestemmelser, ettersom inngripende undersøkelse av person primært skjer for å avdekke alvorlige forhold som innførsel av narkotika. Tolldirektoratet uttaler at de er enig i en slik begrensning, og opplyser at endringen i realiteten innebærer en lovfesting av etablert praksis.

Det følger av tollforskriften § 13-1-1 annet ledd at inngripende undersøkelse på person kan omfatte fullstendig avkledning og besiktigelse av kroppen. Det er ikke adgang til fysisk undersøkelse av kroppens hulrom ut over det som gjelder ved innledende undersøkelse. Inngripende undersøkelse av person skal skje på skjermet sted og av tollpersonale av samme kjønn som den undersøkte. Tollmyndighetene kan kreve at den som undersøkes beveger seg, slik at det kan undersøkes om fremmedlegemer er festet til kroppen. Regler om dette videreføres i forskrift med hjemmel i sjette ledd.

Det følger videre av tollforskriften § 13-1-1 tredje ledd at dersom den som undersøkes ønsker å benytte toalett, kan tollmyndighetene kreve at særskilt toalett benyttes. Også regler om dette videreføres i forskrift.

Ved mistanke om at den undersøkte skjuler varer i kroppen, kan tollmyndighetene etter tollforskriften § 13-1-1 fjerde ledd anmode vedkommende om å gi urinprøve eller avføring på særskilt avtrede. På samme vilkår kan tollmyndighetene gjennomlyse kroppen ved hjelp av godkjent apparat. Tollmyndighetene har såkalte kroppsskannere på flyplasser og fergeterminaler som brukes forholdsvis ofte. Adgangen til å gjennomlyse den kontrollertes kropp er inngripende selv om det kreves samtykke, og inntas derfor i loven. Regler om fremgangsmåten for dette reguleres i forskrift. Det samme gjelder tollmyndighetenes adgang til å be den undersøkte om å gi urinprøve eller avføring på spesialtoalett.

Tollmyndighetenes undersøkelsesadgang omfatter enhver, uansett alder. Det finnes ingen generelle regler om at vergen, foreldre eller andre alltid opptrer på vegne av barn under 18 år overfor forvaltningen. Det er ikke i tollovgivningen gitt særskilte regler om samtykke for personer under 18 år. Etter tollforskriften § 13-1-1 er det krav om samtykke for røntgenkontroll og bruk av spesialtoalett og urintest. Passivt (stilltiende) samtykke vil i disse tilfellene ikke være nok, men muntlig samtykke er tilstrekkelig. Forvaltningsloven angir heller ingen aldersgrense for når barn kan samtykke selv.

Fjerde ledd bestemmer derfor at inngripende undersøkelse av barn under 15 år bare kan gjennomføres med samtykke fra den som har foreldreansvaret. Tolldirektoratet støtter en slik lovfesting, og viser til at det vil øke forutberegneligheten for publikum og gjøre gjennomføring av kontrollen enklere for tolltjenestepersonene.

For barn under 15 år skal den med foreldreansvaret som hovedregel informeres, og vedkommende skal ta beslutninger på vegne av barnet. I mange tilfeller vil ikke dette kunne gjennomføres i praksis, for eksempel fordi foreldrene ikke lar seg kontakte eller det ikke er tilrådelig å vente til foreldrene innfinner seg, blant annet når foreldrene er i utlandet eller ellers har for lang reisevei til at det er forsvarlig å vente. Rask gjennomføring av undersøkelsen bør uansett alltid tilstrebes når barn er involvert. Ved mistanke om innvendig smugling kan undersøkelse, av hensyn til barnets helse, ikke utsettes. I slike tilfeller må tollmyndighetene ta beslutninger på vegne av barnet, men barnet skal informeres særskilt og høres, og barnets meninger skal tillegges vekt utfra barnets alder og modenhet.

Ved mistanke om at den med foreldreansvaret utnytter barnet til å begå en ellers straffbar handling, må tollmyndighetene kunne beslutte å gjennomføre inngripende undersøkelse, selv om den med foreldreansvaret ikke samtykker, eller uten at den med foreldreansvaret er hørt. Tilsvarende må tollmyndighetene kunne beslutte at det skal gjennomføres inngripende undersøkelse av barnet, uten at den med foreldreansvaret tillates å være til stede.

Barn over 15 år vil etter bestemmelsen ha selvstendig kompetanse til å samtykke til tollmyndighetenes undersøkelser, der samtykke er et krav. Det er for eksempel mange barn over 15 år som reiser alene, og noen kan ha et ønske om at foreldrene ikke skal være med på undersøkelsen. Den kriminelle lavalder er 15 år, og de fleste særlover om barns samtykkekompetanse setter aldersgrensen til 15-16 år. Barn, som voksne, har også rett til vitne etter forvaltningsloven § 15.

Tollmyndighetene må ha særskilte rutiner for kroppsvisitasjon av barn, som ivaretar hensynet til barnets beste og barnets rett til å bli hørt, valg av vitne, krav til å utrede situasjonen på forhånd og skriftlig begrunnelse. Rutinene må inneholde krav om konkret og individuell vurdering, herunder indirekte påvirkning, for eksempel når det er foreldre som blir kontrollert.

Femte ledd viderefører reglene i tollforskriften § 13-1-1 sjette ledd om rett til å få skriftlig begrunnelse for grunnlaget for en inngripende undersøkelse. Det følger av forskriftsbestemmelsen at dersom den undersøkte, på stedet eller innen en uke etterpå, krever at mistanken begrunnes, skal tollmyndighetene innen en uke deretter gi en skriftlig, kortfattet begrunnelse for undersøkelsen. Det fremgår videre at tollmyndighetene i begrunnelsen skal nevne de faktiske forhold som ligger til grunn for mistanken, og at de i tillegg bør nevne de hovedhensyn som har vært avgjørende for beslutningen. Slike regler om saksbehandlingen videreføres i forskrift.

Sjette ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om omfanget av og fremgangsmåten ved visitasjon og undersøkelse etter annet ledd, om inngripende undersøkelse og gjennomlysing av den undersøktes kropp etter tredje ledd og om saksbehandling ved begrunnelse etter femte ledd.

Til § 8-5 Plikt til å medvirke ved kontroll

Bestemmelsen gjelder plikten til å medvirke ved kontroll, og viderefører tolloven § 13-9.

Den retter seg mot alle som befinner seg på sted og under forhold som nevnt i §§ 8-2 og 8-3. Vedkommende har plikt til å stanse når tollmyndighetene ved tegn eller på annen måte krever det, og yte den hjelpen og rette seg etter de anvisninger tollmyndighetene finner nødvendig for å gjennomføre kontrollen.

Den som stanses, skal gi de opplysninger som tollmyndighetene finner nødvendig for å gjennomføre kontrollen. Vedkommende skal opplyse om varer han eller hun bringer med seg, hvor vedkommende kommer fra osv. Det må være en saklig sammenheng mellom de opplysningene tollmyndighetene krever og formålet med kontrollen, men den som stanses kan ha plikt til å besvare spørsmål som mer indirekte vil kunne avdekke forhold av kontrollmessig betydning. Det kan være spørsmål om formålet med reisen, oppholdssted ved ankomst osv., som etter tollmyndighetens vurdering kan være relevant fordi svaret kan føre til en grundigere undersøkelse. Tollmyndighetene kan ha behov for at den som er stanset, hjelper til ved gjennomføring av kontrollen. Det kan være handlinger som å låse opp dører, åpne bagasje og bidra til utpakking og fremvisning av varer. Slik hjelp har vedkommende plikt til å yte i dag etter tollforskriften § 13-9-1. Vedkommende har også plikt til å rette seg etter anvisninger, som å stoppe kjøretøyet. En person som kontrolleres etter § 8-3, har plikt til å bli med til tollmyndighetenes lokaler, og medvirke ved gjennomføring av personkontroll, røntgenundersøkelse av bagasje mv.

Det følger av siste punktum at den som stanses, på forespørsel skal gi opplysninger og legge frem identifikasjonsdokument. Det følger i dag av tollforskriften § 13-9-1 at enhver som stanses har plikt til å oppgi personalia. Departementet legger til grunn at dette omfatter plikt til å legge frem identifikasjonsdokumenter, og mener at denne plikten bør fremgå av loven. Plikten gjelder bare dersom opplysningene er relevante for kontrollen med vareførselen.

Plikten til å medvirke ved kontroll etter paragrafen her gjelder ved undersøkelse for å kontrollere varer som føres inn i eller ut av tollområdet. Dette er en annen type kontroll enn den kontrollen som skjer etter §§ 8-10 til 8-13, som i utgangspunktet gjennomføres for å verifisere riktigheten av dokumenter, erklæringer og andre opplysninger som man skal gi etter loven.

Til § 8-6 Adgang til å bruke makt

Bestemmelsen regulerer tollmyndighetenes adgang til å bruke makt for å kunne gjennomføre en kontroll, og viderefører tolloven § 13-8 og tollforskriften § 13-1-1 femte ledd annet punktum.

Første ledd bestemmer at tollmyndighetene kan skaffe seg adgang med makt dersom de nektes adgang til transportmiddel, sted eller område hvor de har rett til å foreta undersøkelser for kontroll. Adgang til maktbruk vil også omfatte situasjoner der tollmyndighetene, som ledd i kontrollen, må tilegne seg nøkler mv. for å flytte transportmiddel, tilhenger og lignende til egnet sted for undersøkelse. Andre praktiske eksempler er når tollmyndighetene må bryte opp en lås, forsegling eller annen barriere med makt for å kunne åpne bagasje, et bagasjerom eller et område, som en havn. Adgangen til å bruke makt er begrenset til tilfeller hvor det er nødvendig for å få gjennomført kontrollen.

Tollmyndighetenes adgang til å bruke makt gjelder ved undersøkelse for å kontrollere varer som føres inn i eller ut av landet. Adgangen til å bruke makt gjelder ikke når tollmyndighetene skal gjennomføre kontroll hos den opplysningspliktige etter § 8-13, som i utgangspunktet gjelder kontroll for å verifisere riktigheten av opplysninger som pliktes gitt etter loven. I slike tilfeller kan tollmyndighetene kreve bistand fra politiet for å få utlevert regnskapsmateriale, dokumenter, varer mv., etter § 8-13 tredje ledd.

Annet ledd gir tollmyndighetene hjemmel til å holde tilbake med makt personer som forsøker å hindre eller unndra seg kontroll. Typiske tilfeller er når den reisende trekker seg unna ved å gå eller løpe fra stedet. Adgangen til å holde tilbake personer som forsøker å unndra seg kontroll, følger i dag av tollforskriften § 13-1-1 femte ledd annet punktum. Departementet legger til grunn at tollmyndighetene også har adgang til å bruke makt overfor personer som forsøker å hindre kontroll, ikke bare unndra seg kontroll. Dette kan for eksempel være når en person er i ferd med å kaste bilnøkkelen på sjøen, eller når en person fysisk hindrer at tollmyndighetene får tilgang til å kontrollere gjenstander eller personer som kan bringe med seg varer. Slik adferd er straffbar etter tolloven § 16-5 som videreføres i § 12-7 i loven her.

Bruk av fysisk makt overfor en person er i utgangspunktet straffbart og forbudt ved lov, jf. straffeloven kapittel 25 om voldslovbrudd mv. og kapittel 24 om vern av den personlige frihet og fred. Legalitetsprinsippet i Grunnloven § 113 og EMK artikkel 8 tilsier at tollmyndighetens adgang til å bruke makt overfor personer har forankring i loven. Riksadvokaten støtter dette, og skriver at de er enig i at «hjemmelen for utøvelse av makt bør fremgå av lov, ikke som i dag i forskrift». Politidirektoratet bemerker at kravet om klar lovhjemmel, jf. Grunnloven § 102 og § 113 og EMK artikkel 8, må gjelde for § 8-6 om adgang til bruk av makt.

Lovfesting av tollmyndighetenes adgang til å bruke makt må ses i lys av tollmyndighetenes adgang til å pågripe person etter tolloven § 16-13 og straffeprosessloven § 176. Denne adgangen videreføres i § 8-7. Maktbruk som utøves i forbindelse med lovlig pågripelse er lovlig, jf. straffeloven § 18 om nødverge, men fordi tollmyndighetene har lovfestet adgang til å pågripe ut over adgangen «enhver» har etter straffeprosessloven § 176 første ledd annet punktum, mener departementet at også adgangen til å bruke makt i forbindelse med pågripelse bør reguleres i loven.

Tredje ledd slår fast at maktbruken må være nødvendig og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene ellers. Det følger også av § 8-1 annet ledd at tiltak som treffes for å gjennomføre kontrollen, må stå i forhold til overtredelsens antatte omfang og omstendighetene for øvrig. Sett hen til at maktbruk er et sterkt inngrep, inntas proporsjonalitetsregelen særskilt i paragrafen her.

Til § 8-7 Adgang til å pågripe person

Bestemmelsen regulerer tollmyndighetenes adgang til å pågripe en person, og viderefører tolloven § 16-13 annet ledd, men slik at vilkårene for pågripelse fremgår tydeligere av loven.

Det følger av tolloven § 16-13 annet ledd at tollmyndighetene kan pågripe person når vilkårene for pågripelse etter straffeprosessloven er til stede. De materielle vilkårene for å pågripe følger av straffeprosessloven §§ 171 til 173. Det er mest vanlig at pågripelsesgrunnlaget finnes i § 171. Grunnvilkåret i straffeprosessloven § 171 er at den som pågripes, med «skjellig grunn» mistenkes for en handling som etter loven kan føre til høyere straff enn fengsel i seks måneder. Straffebestemmelsene i kapittel 12 i loven her oppfyller vilkåret om høyere straff enn seks måneders fengsel.

Videre må ett av de særskilte fengslingsvilkårene i straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 1 til 4 være oppfylt. Dersom tollmyndighetene har undersøkt en person og funnet gjenstander på vedkommende som tilsier at det er skjellig grunn til mistanke om ulovlig vareførsel og det er konkret begrunnet fare for at vedkommende skal flykte, vil normalt vilkåret i straffeprosessloven § 171 nr. 1 om at det er grunn til å frykte at han vil unndra seg forfølgningen, være oppfylt. Dersom den som kontrolleres forsøker å kvitte seg med bevis, for eksempel ved å kaste fra seg ulovlige varer, vil trolig vilkåret i nr. 2 om at han vil forspille bevis i saken, være oppfylt.

Tolltjenestepersoner har, som alle andre, adgang til å pågripe person dersom den mistenkte treffes eller forfølges på «fersk gjerning eller ferske spor», jf. straffeprosessloven § 176 første ledd annet punktum. Dette trenger ikke reguleres særskilt for tollmyndighetene. Det er imidlertid i juridisk teori lagt til grunn at tollmyndighetene etter tolloven § 16-13 har samme adgang til å pågripe når det er fare ved opphold, som politiet har etter straffeprosessloven § 176 første ledd første punktum. Adgangen til pågripelse ved fare ved opphold er mer omfattende enn adgangen til å pågripe på fersk gjerning eller ferske spor. Det kan for eksempel være aktuelt når en person mistenkt for et tilfelle av narkotikasmugling påtreffes i grensekontrollen dagen etter at den mistenkte smuglingen skjedde, og det er fare for at vedkommende stikker av før politiet rekker frem til stedet. Det vil si at ansatte i Tolletaten som utfører operativ tjeneste, i slike tilfelle kan foreta pågripelse, tilsvarende som polititjenestepersoner. Departementet legger til grunn at det innebærer at tolltjenestepersoner, når det er fare forbundet med opphold, kan foreta pågripelse ved overtredelse av loven her eller andre straffebud knyttet til ulovlig vareførsel. De øvrige vilkårene for pågripelse etter straffeprosessloven §§ 171 følgende må også i slike tilfelle være oppfylt.

Tollmyndighetene skal snarest mulig overlevere den pågrepne til politiet. Tilsvarende følger av straffeprosessloven § 176 annet ledd.

Til § 8-8 Opplysninger fra transportselskap om passasjerer og besetning

Bestemmelsen regulerer tollmyndighetenes adgang til å innhente opplysninger om passasjerer og besetning fra transportselskaper. Denne adgangen er i dag regulert i tollforskriften § 13-9-2. Hensikten er at tollmyndighetene skal kunne innhente nødvendige opplysninger for kontroll av varer som passasjerene og besetningen bringer med seg til eller fra tollområdet.

Hjemmelen i tollforskriften § 13-9-2 har størst praktisk betydning for å innhente passasjeropplysninger fra flyselskap. Tollmyndighetene mottar passasjeropplysninger fra flyselskap på ulike måter, enten ved direkte tilgang til selskapenes bookingsystemer eller ved mottak av listene elektronisk eller på papir. Opplysningene kan ikke overføres elektronisk til eller lagres direkte i tollmyndighetenes datasystemer, jf. tollforskriften § 13-9-2 fjerde ledd. Tollmyndighetene mottar passasjer- og besetningslister fra fartøy med hjemmel i tollforskriften § 3-3-2 sjette ledd. Det følger av bestemmelsen at tollmyndighetene kan kreve at fører av fartøy ved ankomst overfører passasjer- og besetningslister elektronisk i SafeSeaNet Norway. Bestemmelsen er gitt med hjemmel i tolloven § 3-3 om meldeplikt om ankomst til bestemmelsesstedet i tollområdet, som videreføres i loven her i § 2-3 om melde- og opplysningsplikt ved ankomst til bestemmelsessted i tollområdet. Hensynet bak denne bestemmelsen er at tollmyndighetene skal få kjennskap til transportmidler som ankommer tollområdet, og for fartøy også om varene det bringer med seg som last. Reglene gjelder generelt for alle transportmidler som ankommer tollområdet, og er ikke knyttet til en konkret kontrollsituasjon. Paragraf 2-3 vil ikke gi hjemmel for innhenting av passasjer- og besetningslister. Innhenting av slike kontrollopplysninger er derfor hjemlet i paragrafen her.

EU vedtok i 2016 direktiv (EU) 2016/681 om bruk av passasjeropplysninger (PNR-opplysninger) for å forebygge, oppdage, etterforske og rettsforfølge terrorhandlinger og grov kriminalitet (PNR-direktivet). Direktivet pålegger luftfartsselskaper å utlevere passasjeropplysninger som allerede er lagret som en del av reservasjonen eller innsjekkingsprosessen til en flyreise, såkalt PNR-informasjon. PNR er en forkortelse for den engelske betegnelsen «passenger name records». PNR-opplysningene kan lagres i fem år, herunder i seks måneder uten å være anonymisert. Det er kun den nasjonale PNR-enheten som skal ha direkte tilgang til opplysningene. Norge er ikke bundet av direktivet, men norske myndigheter har anmodet EU-kommisjonen om at det startes forhandlinger om norsk tilknytning til PNR-direktivet. Justis- og beredskapsdepartementet sendte 26. mars 2021 på høring forslag om endringer i grenseloven mv., ny forskrift om grensetilsyn og grensekontroll av personer (grenseforskriften) mv. og nytt kapittel 60 i politiregisterforskriften om behandling av flypassasjerinformasjon (PNR-opplysninger), med sikte på å gjennomføre direktivet selv om Norge foreløpig ikke er bundet av det. Tollmyndighetene er i forslaget å anse som kompetent myndighet og er tenkt å ha en rolle i PNR-ordningen. Det vil innebære at tollmyndighetene vil få opplysninger om flypassasjerer for kontroll av varer når strafferammen for det aktuelle lovbrudd er over tre år, gjennom PNR-ordningen.

Forutsatt at en norsk PNR-ordning settes i verk som planlagt, gjelder paragrafen her tollmyndighetenes adgang til å innhente passasjer- og besetningsopplysninger fra alle som i virksomhet frakter passasjerer til og fra tollområdet, unntatt passasjeropplysninger som innhentes via PNR-ordningen.

Første ledd bestemmer at transportselskap etter krav fra tollmyndighetene plikter å gi opplysninger om passasjerer og besetning og andre opplysninger som tollmyndighetene finner nødvendig for å kontrollere varer som passasjerer med selskapets transportmidler og besetningen bringer med seg.

Informasjon om passasjerer og besetning, enten passasjer- og besetningslister eller opplysninger om enkeltpersoner, vurderes av tollmyndighetene før de reisende ankommer. Passasjer- og besetningsopplysningene kan sammenholdes med kjente forhold om reisende, kalt etterretningsinformasjon, og brukes for å målrette kontrollen. Dersom tollmyndighetene på denne måten finner en eller flere reisende som er aktuelle for kontroll, vil denne informasjonen bli ytterligere vurdert, blant annet med tanke på aktualitet og alvorlighetsgrad. Informasjonen om de reisende gjennomgås også for å identifisere reisende som er ukjente i Tolletatens registre, men som passer inn i ett eller flere kjente mønstre, med henblikk på utvelgelse for nærmere kontroll av varene de bringer med seg. Tollmyndighetene kan dermed avklare hvilke personer som er aktuelle kontrollobjekter i løpet av den korte tiden de har tilgjengelig fra passasjerene og besetningen forlater transportmiddelet, til de passerer tollfilteret hvor de fleste tollkontrollene gjennomføres.

Annet ledd slår fast at opplysningsplikten er begrenset til å gjelde passasjer og besetning som er på reise til eller fra tollområdet, eller som er registrert for en nært forestående reise til eller fra tollområdet. Avgrensningen til nært forestående reise understreker at formålet er forberedelse av kontroll av passasjerer som innen kort tid ankommer eller forlater tollområdet. Hvis reisen til tollområdet er kortvarig, tilsier det at passasjer- og besetningsopplysninger må gis noe tid før reisen starter. Ved avreise vil det alltid være behov for opplysninger før reisen starter. Tollmyndighetene forventes ikke å bruke lang tid på å vurdere de mottatte opplysningene, ettersom de i stadig større grad kan sammenstille opplysningene elektronisk, men de må ha noe tid for å forberede den konkrete kontrollen.

Departementet understreker at bestemmelsen ikke er ment å innebære at transportselskaper som i dag ikke registrer opplysninger om sine passasjerer når disse reiser til eller fra landet, vil måtte innføre rutiner for innhenting av opplysninger og rapportering til tollmyndighetene. Departementet legger imidlertid til grunn at transportselskaper som registrerer opplysninger om passasjerer, gir dem videre til tollmyndighetene når de ber om det. Omfanget av opplysningsplikten skal reguleres i forskrift.

Som i tollforskriften § 13-9-2 følger det av bestemmelsen at transportselskapene skal gi opplysninger etter krav fra tollmyndighetene. Det innebærer at transportselskapene ikke plikter å gi opplysningene løpende. Departementet legger imidlertid til grunn at det både for tollmyndighetene og for transportselskaper som jevnlig trafikkerer grensen, kan være hensiktsmessig at passasjerlister gis fortløpende uten at det kreves fra tollmyndighetene for hver grensepassering. En slik ordning praktiseres i dag for passasjerlister som mottas elektronisk i SafeSeaNet Norway. Fortløpende levering av passasjerlister kan etableres som en praktisk ordning, men det vil også være adgang til å bestemme en slik løpende opplysningsplikt i forskrift. Det er en forutsetning at en eventuell forskrift begrenses til transportselskaper som har passasjerlister, og at det gis detaljerte bestemmelser om tidspunkt for å gi opplysninger og hvilke opplysninger som skal gis. Næringslivets hovedorganisasjon har pekt på at en løpende opplysningsplikt kan innebære økte administrative kostnader for transportselskapene. Departementet legger til grunn at dette vurderes i forskriftsarbeidet.

Begrensningen i tollforskriften § 13-9-2 om at opplysningene fra transportselskapene ikke kan overføres elektronisk til tollmyndighetenes datasystemer, er lite anvendelig i dagens digitale samfunn. Denne begrensingen videreføres derfor ikke. Det vil si at opplysningene kan, når de mottas, enkelt analyseres og sammenstilles med andre opplysninger tollmyndighetene har, og på den måten gi grunnlag for målrettet kontroll når transportmiddelet ankommer. Begrensningen om at opplysningene ikke kan lagres i tollmyndighetens datasystemer, videreføres på den måten at opplysningene ikke kan lagres lenger enn det som er nødvendig for å gjennomføre den aktuelle kontrollen. Opplysningene skal bare benyttes for å kontrollere varer som passasjerer på den aktuelle reisen har med seg.

Datatilsynet har til dette uttalt:

«Datatilsynet mener at dette bør presiseres nærmere, blant annet at adgangen til å utlevere denne informasjonen til andre organer bør reguleres nærmere. Passasjerlister inneholder store mengder personopplysninger. Forholdet til for eksempel politi og PST bør behandles særskilt. Denne type informasjon bør fortrinnsvis hentes med egen hjemmel direkte fra for eksempel flyselskaper når det er nødvendig og ikke gå via tolletaten. Det vises for eksempel til hvordan dette er regulert i forslag til endring av utlendingsforskriften § 4-24.

Vi mener for øvrig at det her vil være en klar risiko for formålsutglidning i og med at forslagets § 7-3 åpner for at det er mottakers behov som kan danne grunnlaget for utlevering og at det ofte i denne sektoren vil være tungtveiende hensyn som taler for utlevering. Det er derfor ønskelig å unngå skjønnsmessige og generelle regler, men heller forsøke å oppstille tydelige skranker for deling av opplysninger.»

Departementet deler Datatilsynets vurdering om at det er behov for særskilt regulering av adgangen til å utlevere passasjeropplysninger til andre offentlige myndigheter etter § 7-11. De fleste opplysninger om flypassasjerer vil omfattes av den norske PNR-ordningen som er foreslått regulert i forskrift med hjemmel i politiregisterloven. Inntil en slik ordning eventuelt er iverksatt, bør tollmyndighetenes adgang til å utlevere slike opplysninger reguleres særskilt. Det vil da være nærliggende å se hen til forslaget til regulering av PNR-ordningen, blant annet når det gjelder utlevering til politiet.

Det er også behov for å regulere tollmyndighetenes adgang til å utlevere passasjer- og besetningsopplysninger som innhentes utenom PNR-ordningen. Det gjelder blant annet opplysninger om passasjerer og besetning på fartøy som i dag innhentes via SafeSeaNet Norway. Hvorvidt slike passasjer- og besetningsopplysninger skal kunne utleveres til andre offentlige myndigheter og i hvilket omfang, må vurderes i sammenheng med vurderingen av hvilke opplysninger som skal kunne innhentes, noe som skal reguleres i forskrift. Departementet mener derfor at også adgangen til å utlevere passasjer- og besetningsopplysninger til andre offentlige myndigheter må reguleres i forskrift. Begrensninger i adgangen til å utlevere passasjer- og besetningsopplysninger i forskrift til § 8-8 vil gå foran adgangen til å utlevere opplysninger til offentlige myndigheter etter § 7-11.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om omfanget av opplysningsplikten, om at opplysningene skal gis i elektronisk format og at opplysninger om passasjerer og besetning skal gis løpende, det vil si uten krav fra tollmyndighetene. Departementet kan videre gi forskrift om tollmyndighetenes adgang til å utlevere passasjer- og besetningsopplysninger til andre offentlige myndigheter.

Til § 8-9 Innhenting av opplysninger ved bruk av skiltgjenkjenningssystem

Bestemmelsen regulerer tollmyndighetenes adgang til å innhente opplysninger ved bruk av skiltgjenkjenningssystem, og viderefører tolloven § 13-12 første ledd annet punktum. I annet ledd er det gitt hjemmel for å gi forskrift om adgangen til å utlevere opplysninger til offentlige myndigheter.

Etter første ledd kan tollmyndighetene overvåke grensekryssende trafikk på landeveien og fergeterminaler med utenlands trafikk ved bruk av slikt system. Adgangen til å lagre opplysninger innhentet ved skiltgjenkjenningssystem i inntil seks måneder følger av § 7-16 annet ledd.

I annet ledd er det hjemmel for departementet til å gi forskrift om adgangen til å utlevere slike opplysninger. Opplysninger innhentet ved bruk av skiltgjenkjenningssystem er å anse som personopplysninger fordi de kan knyttes til registrert eier av kjøretøyet, og de er taushetsbelagte etter § 7-10. Tollmyndighetene kan for kontrollformål innhente opplysninger om alle kjøretøy som passerer grensen. Dette er masseinnhenting av opplysninger som også andre myndigheter vil kunne ha nytte av i sin myndighetsutøvelse, men opplysningene vil da benyttes til et annet formål enn det de er innhentet for. Det er i tolloven § 12-1 særskilt regulert når tollmyndighetene kan gi taushetsbelagte opplysninger til andre myndigheter. I dag utleveres opplysninger innhentet ved bruk av skiltgjenkjenningssystemet i første rekke til politiet, med hjemmel i § 12-1 annet ledd bokstav f.

I vareførselsloven reguleres tollmyndighetenes adgang til å utlevere opplysninger til offentlige myndigheter i § 7-11, og det følger av første ledd at opplysninger kan utleveres til andre offentlige myndigheter dersom det er nødvendig for å utføre mottakerorganets oppgaver etter lov, eller for å hindre at virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte. Datatilsynet har til § 8-8 om innhenting av passasjeropplysninger og adgangen til å utlevere opplysninger til offentlige myndigheter, uttalt at «det vil være en klar risiko for formålsutglidning i og med at forslagets § 7-3 åpner for at det er mottakers behov for kan danne grunnlaget for utlevering og at det ofte i denne sektoren vil være tungtveiende hensyn som taler for utlevering». Departementet deler Datatilsynets vurdering og mener de samme hensynene gjelder for opplysninger innhentet ved bruk av skiltgjenkjenningssystem etter § 8-9. Departementet mener derfor at også adgangen til å utlevere slike opplysninger til andre offentlige myndigheter bør reguleres i forskrift. Begrensninger i adgangen til å utlevere opplysninger i forskrift til § 8-9 vil gå foran adgangen til å utlevere opplysninger til offentlige myndigheter etter § 7-11.

Til § 8-10 Kontrollopplysninger fra opplysningspliktige

Bestemmelsen regulerer plikten til å gi kontrollopplysninger etter krav fra tollmyndighetene, og retter seg mot den som skal gi opplysninger etter lovens kapittel 2 til 5. Den viderefører tolloven § 13-3 a, men begrenset til kontroll med vareførselen.

Etter første ledd kan tollmyndighetene be om opplysninger for å kontrollere riktigheten av opplysninger gitt i meldinger, deklarasjoner mv., og kreve at den som skal gi opplysninger dokumenterer opplysningene ved blant annet å gi innsyn i, legge frem, sammenstille, utlevere eller sende inn blant annet fakturaer, fraktdokumenter, kvitteringer mv. Etter innspill fra Tolldirektoratet nevnes noen flere praktisk viktige dokumenttyper som ikke er nevnt i tolloven § 13-3 a. Oppregningen er imidlertid ikke uttømmende. Det avgjørende er om opplysningene, etter tollmyndighetenes vurdering, kan ha betydning for kontrollen med vareførselen.

Annet ledd slår fast at den som kan pålegges å gi opplysninger, skal gi opplysningene uten hensyn til den taushetsplikten vedkommende er pålagt i lov eller på annen måte. Opplysninger som angår rikets sikkerhet, kan imidlertid bare kreves fremlagt etter samtykke fra Kongen.

Til § 8-11 Kontrollopplysninger fra tredjeparter

Bestemmelsen regulerer tredjeparters plikt til å gi kontrollopplysninger etter krav fra tollmyndighetene, men begrenset til kontroll av noens vareførsel. Den viderefører tolloven § 13-3 b. Dersom en tredjepart i lov er pålagt taushetsplikt, går denne foran plikten til å gi kontrollopplysninger. Det gjelder blant annet finansforetak, som har taushetsplikt etter finansforetaksloven § 16-2. Tollmyndighetene kan dermed ikke innhente taushetsbelagte opplysninger fra forsikringsselskaper og banker, selv om det, som Tolldirektoratet har vist til, er uttalt i forarbeidene til tolloven § 13-3 b, Prop. 1 LS (2016–2017) 13.4.5 at de har slik adgang. Departementet legger til grunn at dersom taushetsplikten etter finansforetaksloven skal vike for opplysningsplikten etter paragrafen her, må det skje ved særskilt regulering i vareførselsloven. En slik lovendring må vurderes nærmere og eventuelt sendes på høring.

Etter første ledd gjelder opplysningsplikten ikke fysiske personer som ikke driver næringsvirksomhet. Det innebærer at tollmyndighetene ikke kan be om kontrollopplysninger fra privatpersoner.

Annet ledd gjelder innhenting av opplysninger fra tredjeparter for målretting av kontroller. I slike tilfeller har tollmyndighetene ikke et kjent navn eller en kjent transaksjon som utgangspunkt for å kreve opplysninger fra tredjepart, men for eksempel indikasjoner på at en type varer innføres uten at opplysningsplikten etter kapittel 2 til 5 overholdes, eller i strid med bestemmelser om innførsel i andre lover. Opplysninger fra tredjeparter kan gi tollmyndighetene nyttig informasjon for å identifisere aktuelle kontrollobjekter. I enkelttilfeller vil kontrollene kunne kreve betydelige ressurser hos tredjepartene, og tollmyndighetene må derfor foreta en forholdsmessighetsvurdering av antatt nytte av opplysningene mot byrden som pålegges de opplysningspliktige. Annet punktum bestemmer derfor at innhenting av opplysninger for målretting av kontroller kun kan foretas når det foreligger særlig grunn. Plikten til å gi opplysninger gjelder ikke for privatpersoner.

Tredje ledd bestemmer at tollmyndighetene kan kreve at den opplysningspliktige dokumenterer opplysningene ved blant annet å gi innsyn i, legge frem, sammenstille, utlevere eller sende inn en rekke ulike dokumenter. Oppregningen er ikke uttømmende. Det avgjørende er om tollmyndighetene mener opplysningene kan ha betydning for kontroll av noens vareførsel.

Til § 8-12 Kontrollopplysninger for tollbehandling i et annet land

Opplysninger om varers opprinnelse, klassifisering, verdi, mengde mv. kan ha betydning for tollbehandling i andre land. Preferensielle opprinnelsesbevis etter § 5-11 har betydning for tollettelser ved innførsel i et annet land på grunnlag av frihandelsavtale, bilaterale tollsamarbeidsavtaler og konvensjoner. Ikke-preferensielle opprinnelsesbevis etter § 5-12 brukes for å oppfylle nasjonale krav i importlandet. Norske tollmyndigheter har på forespørsel fra utenlandske tollmyndigheter plikt til å kontrollere opplysninger i opprinnelsesbevis utstedt i Norge. Tilsvarende har de plikt til å kontrollere andre forhold av betydning for tollbehandling i et annet land.

Etter tolloven § 13-4 femte ledd kan tollmyndighetene foreta kontroll hos importør, eksportør eller produsent i forbindelse med kontroll av fakturaer, opprinnelsesbevis eller andre særlige legitimasjonsdokumenter. Etter departementets vurdering bør også adgangen til å innhente kontrollopplysninger fra utsteder av slike dokumenter fremgå av loven. Kontroll kan dermed både bestå i å innhente opplysninger etter paragrafen her, og å foreta kontroll etter § 8-13 hos den som skal gi opplysninger. Kontrolladgangen er ikke knyttet til opplysningsplikt etter norsk lovgivning, og kan for eksempel gjelde dokumenter som er fremlagt for utenlandske tollmyndigheter og som viser seg å være falske.

Første ledd pålegger den som har utstedt opprinnelsesbevis, faktura eller annet legitimasjonsdokument som er bestemt til å tjene som bevis ved tollbehandling av en vare i et annet land, å gi opplysninger som kan ha betydning for tollbehandlingen. Dette kan være opplysninger om varers opprinnelse, klassifisering, verdi mv. Opplysningene skal gis etter krav fra tollmyndighetene. Opplysningsplikten gjelder også for importører og leverandører som har utstedt dokumenter som grunnlag for nevnte opprinnelsesbevis, faktura eller annet legitimasjonsdokument.

Annet ledd regulerer hvordan opplysningene skal dokumenteres. Alle former for underlagsdokumentasjon som bekrefter grunnlaget for tollbehandlingen, slik som varens opprinnelse, klassifisering, verdi mv., pliktes fremlagt. Dette kan blant annet være fakturaer, fraktdokumenter, kvitteringer, regnskapsmateriale med bilag, kontrakter og produksjonskalkyler.

Til § 8-13 Kontroll hos den opplysningspliktige

Bestemmelsen regulerer tollmyndighetenes adgang til å foreta kontroll hos den opplysningspliktige. Den viderefører tolloven § 13-4, men begrenset til kontroll av vareførselen. Tolloven § 13-4 femte ledd om kontroll hos importør, eksportør eller produsent i forbindelse med kontroll av fakturaer mv. videreføres ikke. Denne gruppen er opplysningspliktig etter § 8-12, og tollmyndighetene kan derfor gjennomføre kontroll hos disse etter første ledd i paragrafen her. Tolloven § 13-4 sjette ledd om Riksrevisjonens adgang til å kreve opplysninger videreføres i tollavgiftsloven. Tolloven § 13-7 om kontroll med tollager videreføres heller ikke som en egen bestemmelse, da slik kontroll kan gjennomføres etter reglene i paragrafen her og ved innhenting av kontrollopplysninger etter § 8-10.

Etter første ledd kan tollmyndighetene foreta kontroll hos den som er opplysningspliktig etter §§ 8-10 til 8-12 i loven her. Kontrolladgangen omfatter imidlertid ikke den opplysningspliktiges private hjem, med mindre vedkommende utøver næringsvirksomhet der.

Annet ledd regulerer omfanget av opplysningsplikten ved slik stedlig kontroll, og begrenser den til de opplysningene som er pliktige etter §§ 8-10 til 8-12. I tillegg skal den opplysningspliktige gi tollmyndighetene adgang til å undersøke lokaler og varer og gjennomgå virksomhetens fysiske og digitale informasjon mv.

I forarbeidene til tolloven § 13-4, Prop. 1 LS (2016–2017), er det i punkt 13.4.5 uttalt:

«Det er ikke et vilkår for å foreta kontroll hos den opplysningspliktige at myndighetene først har forsøkt å innhente kontrollopplysningene. Tollmyndighetene kan velge om de ønsker å be om opplysninger, eller om de ønsker å møte opp hos den opplysningspliktige. Sistnevnte kan være aktuelt i tilfeller hvor tollmyndighetene antar at det kan være en risiko for at den opplysningspliktige vil forsøke å unndra tilgjengelige opplysninger fra kontroll, slik at oppmøte i større grad vil kunne sikre tollmyndighetene de ønskede opplysningene.

Som etter gjeldende rett, vil plikten til å gi adgang omfatte virksomhetens arkiver der tollmyndighetene har holdepunkter for at det kan finnes opplysninger av betydning for det som skal kontrolleres. Tollmyndighetene er ikke bundet av anvisninger fra den opplysningspliktige for å identifisere relevante opplysninger. For tollmyndighetene vil det kunne være aktuelt å undersøke om varer som kjøretøy, båter, prefabrikerte bygg og elementer ol. er innført utenom tollmyndighetenes kontroll. Tolletaten vil også kunne kontrollere lokaler hvor varer oppbevares.»

Ved gjennomgang av fysisk og digital informasjon kan tollmyndighetene kopiere til datalagringsmedium for senere gjennomgang, enten hos den opplysningspliktige eller hos tollmyndighetene. Tollmyndighetene kan dessuten kreve vareprøver uten å betale for dem.

Tollmyndighetenes adgang til å bruke makt etter § 8-6 gjelder ikke ved kontroll hos den opplysningspliktige etter paragrafen her, men det følger av tredje ledd at tollmyndighetene om nødvendig kan kreve hjelp av politiet for å få utlevert regnskapsmateriale, bøker, dokumenter, varer mv.

Fjerde ledd bestemmer at den opplysningspliktige eller en fullmektig har plikt til å være til stede og yte nødvendig veiledning og bistand under kontrollen dersom tollmyndighetene krever det.

Forvaltningsloven § 15 om fremgangsmåten ved gransking o.l. gir blant annet regler om plikt til å legitimere seg, meddele formålet med forretningen og oppgi hjemmelen for den. Disse reglene gjelder for tollmyndighetene når de foretar kontroll hos opplysningspliktige etter paragrafen her. Etter femte ledd kan departementet gi forskrift til utfylling av forvaltningslovens regler.

Til § 8-14 Kontrollopplysninger fra offentlige myndigheter

Bestemmelsen regulerer andre myndigheters plikt til å gi opplysninger til tollmyndighetene, når tollmyndighetene ber om det. Den viderefører tolloven § 12-2 om andre offentlige myndigheters opplysningsplikt, men er noe endret fordi plikten til å gi opplysninger gjelder tollmyndighetenes kontroll med vareførselen. Tolloven § 12-2 annet ledd om opplysningsplikt for offentlige myndigheter som utsteder lisenser for inn- eller utførsel av varer, er inntatt i § 7-18. Se merknaden til denne bestemmelsen. I tillegg kommer en ny bestemmelse om plikt for veimyndighetene til å gi opplysninger om motorvogn og førerkort. Det er tollmyndighetene som er ansvarlig for at opplysningene innhentes i tråd med formålet, som er kontroll med vareførselen. Departementet finner ikke grunn til å regulere hvordan opplysningene skal utleveres, slik det er gjort i tolloven § 12-2 og foreslått videreført i høringsforslaget. Hvordan opplysningene skal utleveres, herunder om tollmyndighetene kan motta opplysningene elektronisk, må avklares med den aktuelle myndighet.

Første ledd slår fast at offentlige myndigheter, innretninger og tjenestepersonell plikter etter krav fra tollmyndighetene å gi opplysninger som kan ha betydning for vareførselskontrollen. Dersom den offentlige myndigheten mv. er underlagt taushetsplikt, går taushetsplikten foran opplysningsplikten.

Annet ledd bokstav a viderefører skattemyndighetenes og folkeregistermyndighetenes opplysningsplikt. Opplysningene skal gis uten hinder av den taushetsplikten de ellers har.

Annet ledd bokstav b bestemmer at veimyndighetene, uten hinder av taushetsplikt, skal ha plikt til å gi opplysninger av betydning for tollmyndighetenes kontroll med vareførselen. Tollmyndighetene har lang praksis for å innhente opplysninger fra registre over kjøretøy og førerkort som ledd i kontrollen med vareførselen. Slik informasjon kan være eier av kjøretøyet, kjøretøyets farge, vekt eller typebetegnelse, om kjøretøyet er meldt stjålet mv. Tollmyndighetene benytter oppslag om konkrete kjøretøy og eier for å verifisere identifikasjon og vurdere troverdigheten av opplysninger mottatt av de opplysningspliktige, men også for å vurdere hvilke kjøretøy som skal stanses for kontroll. Opplysninger fra førerkortregisteret vil gi informasjon om hvilke kjøretøy en person har tillatelse til å kjøre. I den grad opplysninger fra veimyndighetene er taushetsbelagte, er det nødvendig med særskilt hjemmel i loven her.

Til § 8-15 Kontrollopplysninger fra tilbyder av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste

Bestemmelsen gir Tolldirektoratet eller den direktoratet gir fullmakt adgang til å pålegge tilbyder av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste, å gi opplysninger om avtalebasert hemmelig telefonnummer eller andre abonnementsopplysninger, med unntak av IP-adresser. Det er et vilkår at særlige hensyn gjør det nødvendig å be om de aktuelle opplysningene, og at det er mistanke om overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven.

Bestemmelsen viderefører tolloven § 12-4, men er endret i lys av skatteforvaltningsloven § 10-6, og innebærer en utvidelse av hvilke opplysninger tollmyndighetene kan be om. Bestemmelsen i skatteforvaltningsloven viderefører tilsvarende bestemmelser i ligningsloven og merverdiavgiftsloven. Disse hadde tidligere samme ordlyd som tolloven § 12-4. Som begrunnelse for endringene uttales blant annet i Prop. 141 L (2011–2012):

«Som Skatteunndragelsesutvalget påpeker, har det vært en betydelig utvikling på området for elektronisk kommunikasjon fra bestemmelsene ble vedtatt og frem til i dag. Formidling av varer og tjenester skjer i økende grad ved bruk av internett, og skatte- og avgiftsmyndighetene har derfor i sitt kontrollarbeid behov for tilgang til abonnements-/brukeropplysninger på bakgrunn av elektronisk kommunikasjonsadresse. Departementet er enig med Skatteunndragelsesutvalget i at det er behov for å utvide skatte- og avgiftsmyndighetenes adgang til å innhente kontrollopplysninger fra tilbyder av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste.

Etter departementets oppfatning er det hensiktsmessig at skatte- og avgiftsmyndighetenes adgang til å innhente opplysninger fra tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste etter ligningsloven og merverdiavgiftsloven omfatter de samme opplysninger som påtalemyndigheten og politiet kan innhente etter ekomloven § 2-9 tredje ledd første punktum.»

Departementet har erfart at Tolldirektoratet ikke etterspør opplysninger om IP-adresser, men andre former for abonnementsinformasjon. Det gjøres derfor unntak for opplysninger om IP-adresser.

Til § 8-16 Pålegg om bokføring

Bestemmelsen gir tollmyndighetene adgang til å gi pålegg om bokføring når de gjennomfører kontroll etter § 8-13. Departementet legger til grunn at pålegg om bokføring er mest aktuelt ved kontroll av fastsatt tollavgift, og dagens regler i tolloven §§ 13-5 og 13-6 videreføres derfor i tollavgiftsloven §§ 10-4 og 10-5. Pålegg om bokføring vil også være aktuelt ved kontroll etter vareførselsloven, for eksempel ved kontroll av tollverdi og klassifisering. Reglene om hvem pålegget skal rettes til i selskap mv., frist for oppfyllelse og klagereglene i tollavgiftsloven gjelder tilsvarende når tollmyndighetene gir bokføringspålegg etter bestemmelsen her.

9.9 Kapittel 9 Samarbeid med annen stat

Generelle merknader til kapittel 9

Kapitlet har bestemmelser om samarbeid med annen stat. De er i stor grad en videreføring av bestemmelsene i tolloven kapittel 14 om tollsamarbeid med annen stat. Uttrykket «tollsamarbeid» i kapitlet her må forstås som samarbeid om myndighetsutøvelse innenfor vareførselslovens saklige virkeområde, som er innhenting av opplysninger om og kontroll med varer som føres inn i og ut av tollområdet, jf. § 1-2 første ledd.

Tolloven kapittel 14 gjelder også samarbeid om myndighetsutøvelse ved fastsetting og kontroll av tollavgift. Dette videreføres ved at det fremgår av tollavgiftsloven § 1-3 at bestemmelsene i kapitlet her gjelder tilsvarende for gjensidig samarbeid om håndheving av bestemmelser om fastsetting og kontroll av tollavgift.

Til § 9-1 Håndheving av annen stats bestemmelser om vareførsel i særskilt kontrollområde

Bestemmelsen har regler om anvendelse og håndheving av annen stats bestemmelser om inn- og utførsel av varer. Den viderefører tolloven § 14-1, men er begrenset til samarbeid på vareførselsområdet. Norge har i dag en tollsamarbeidsavtale med Sverige inngått i 1959, og en avtale med Finland inngått i 1968. Som følge av svensk og finsk EU-medlemskap, ble avtalene reforhandlet i 1997 og påbygd med en avtale mellom EU og Norge.

Første ledd slår fast at etter avtale med annen stat om tollsamarbeid eller annen gjensidig bistand kan den andre statens regler om inn- og utførsel av varer anvendes og håndheves under utøvelse av myndighet for denne staten. Også andre bestemmelser kan håndheves dersom avtalen gir grunnlag for det. Denne adgangen gjelder innenfor særskilt kontrollområde opprettet etter § 9-2.

Annet ledd bestemmer at håndheving etter første ledd kan foretas av begge staters tjenestepersonell.

Tredje ledd slår fast at tvangsmidler etter den annen stats lovgivning bare kan brukes i kontrollområdet ved undersøkelser i umiddelbar sammenheng med overtredelser av vareførselslovens § 12-6 om straff for ulovlig vareførsel, eller forsøk på slik overtredelse.

Fjerde ledd bestemmer at dersom en vare er gjenstand for inndragning etter begge staters lovgivning, skal inndragning skje til fordel for den staten der beslaget fant sted. De to statenes myndigheter kan likevel avtale annet i det enkelte tilfelle.

Femte ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om håndheving av annen stats bestemmelser om vareførsel etter § 9-1.

Til § 9-2 Særskilt kontrollområde

Bestemmelsen gjelder opprettelse av særskilt kontrollområde, og viderefører tolloven § 14-2.

Første ledd bestemmer at det til gjennomføring av avtale med annen stat om tollsamarbeid eller annen gjensidig bistand kan opprettes et særskilt kontrollområde. I bokstav a og b er det regler om hvor et slikt kontrollområde kan opprettes og hva det kan omfatte.

Det følger av annet ledd at nærmere angitte bestemmelser også gjelder utenfor det særskilte kontrollområdet dersom formålet er å undersøke om det er forsøk på ulovlig vareførsel, og forfølgelsen av den mistenkte ut over kontrollområdet skjer i umiddelbar sammenheng med handlingen.

Tredje ledd gir hjemmel til å gi forskrift om opprettelse av særskilte kontrollområder.

Til § 9-3 Håndheving av norske bestemmelser om vareførsel på annen stats territorium

Bestemmelsen gjelder håndheving av norske bestemmelser om vareførsel på annen stats territorium, og viderefører tolloven § 14-3 på vareførselsområdet.

Første ledd bestemmer at norske bestemmelser om inn- og utførsel av varer og andre bestemmelser om trafikken som tollmyndighetene håndhever, etter avtale med annen stat kan anvendes på denne statens område.

Etter annet ledd kan den annen stats tjenestepersonell gis myndighet til, helt eller delvis, å håndheve bestemmelser som nevnt i første ledd, på den annen stats område. Det samme gjelder på norsk område i særskilt kontrollområde etter § 9-2.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om håndheving av norske bestemmelser etter første og annet ledd, blant annet om i hvilken utstrekning myndighet etter vareførselsloven skal overføres til annen stats tjenestepersonell.

Til § 9-4 Tjenestepersonell som utøver annen stats myndighet

Bestemmelsen regulerer når tjenestepersonell som utøver annen stats tollmyndighet, er å anse som offentlig tjenestepersonell etter straffeloven og statsansatteloven. Den viderefører tolloven § 14-4, bortsett fra forskriftshjemmelen som det ikke er behov for.

Første leddførste punktum bestemmer at tjenestepersonell som utøver annen stats myndighet i kontrollområde etter avtale med vedkommende stat, skal anses som norsk tjenestepersonell etter nærmere angitte bestemmelser i straffeloven. Videre følger det av annet punktum at de samme bestemmelsene i straffeloven også gjelder for handlinger på annen stats territorium, som er foretatt overfor tjenestepersonell som utfører norsk myndighet etter avtale med annen stat.

Det følger av annet ledd at norsk tjenestepersonell som utøver annen stats myndighet etter avtale om samarbeid med annen stat, under slik tjeneste skal anses som offentlig tjenestepersonell etter straffeloven §§ 171 til 174 og etter statsansatteloven (lov 16. juni 2017 nr. 67 om statens ansatte mv.).

I tredje leddførste punktum er det bestemt at annen stats tjenestepersonell som utfører norsk myndighet etter avtale om samarbeid med vedkommende annen stat, ikke er underlagt norsk straffe- eller disiplinærmyndighet for handlinger foretatt under slik tjeneste. Det følger av annet punktum at deres fullmakt til å utføre norsk myndighet kan tas tilbake av vedkommende norske myndighet.

Til § 9-5 Overlevering av person til annen stats kontrollmyndighet mv.

Bestemmelsen gjelder overgivelse av person til annen stats kontrollmyndighet, og viderefører tolloven § 14-5, bortsett fra forskriftshjemmelen som det ikke er behov for.

Første ledd bestemmer at den som i forbindelse med iverksatt eller tilsiktet iverksatt handling, pågripes i kontrollområdet etter § 9-2, fordi vedkommende med skjellig grunn mistenkes for brudd på annen stats bestemmelser, kan føres til den andre statens toll- eller politimyndighet. Det er et vilkår at det ikke er spesielle grunner mot en slik overlevering, og at vilkårene som nevnt i bokstav a, b eller c er oppfylt.

Annet ledd bestemmer hvilke lovbrudd som kan straffeforfølges dersom lovbrudd er begått før overlevering som nevnt i første ledd til norsk toll- eller politimyndighet. Unntak fra dette er gitt i bokstavene a til d.

Av tredje ledd følger det at den overleverte bare kan utleveres til en tredje stat dersom den staten hvor den overleverte er pågrepet, har gitt tillatelse til det.

I fjerde ledd er det bestemt at annet og tredje ledd ikke gjelder norsk statsborger med hjemsted i Norge.

Til § 9-6 Bruk av annen stats tollsegl

Bestemmelsen gir adgang til å bruke annen stats tollsegl som norsk tollsegl, når norsk myndighet utøves etter avtale om tollsamarbeid med annen stat. Den viderefører tolloven § 14-6, bortsett fra forskriftshjemmelen som det ikke er behov for.

Til § 9-7 Bistand fra andre norske myndigheter

Bestemmelsen slår fast at vareførselsloven § 7-19 første ledd om at politiet og militære myndigheter skal yte tollmyndighetene nødvendig hjelp og beskyttelse under utførelsen av oppgaver etter denne loven, gjelder tilsvarende, når annen stats tjenestepersonell, etter avtale om tollsamarbeid, utøver norsk eller fremmed stats myndighet i norsk kontrollområde. Bestemmelsen viderefører tolloven § 14-7, bortsett fra forskriftshjemmelen som det ikke er behov for.

Til § 9-8 Utveksling av opplysninger med annen stat

Bestemmelsen gjelder utveksling av opplysninger med annen stat. Den viderefører tolloven § 14-8, men uten at transittering nevnes særskilt i første ledd, da det anses unødvendig.

Første ledd bestemmer at tollmyndighetene til gjennomføring av avtale med annen stat om tollsamarbeid, eller annen gjensidig bistand, uten hinder av taushetsplikt kan utveksle opplysninger til bruk for vedkommende stats myndigheter. Formålet med utveksling av opplysninger må være å sikre at bestemmelser om inn- og utførsel av varer overholdes, og å forfølge overtredelser av slike bestemmelser. Eksempelvis regelverket i EØS-avtalen protokoll 10 kapittel IIa – Tollsikkerhetstiltak, se omtale i merknad til § 2-1.

Det følger av annet ledd at bestemmelser i lov om plikt til å gi opplysninger til bruk for myndighetene ved utskrivning av skatt eller offentlig avgift, gjelder tilsvarende når det med hjemmel i avtale med fremmed stat innhentes opplysninger til bruk for utenlandsk tollmyndighet.

I tredje ledd er det hjemmel til å gi forskrift om tollmyndighetenes utveksling av opplysninger med annen stat, blant annet til å bestemme at tollmyndighetene under forbehold om gjensidighet kan utveksle slike opplysninger med tollmyndighet i annen stat uten at formell avtale med vedkommende stat er inngått.

Til § 9-9 Innkreving av krav utskrevet av myndighet i annen stat

Bestemmelsen har regler om innkreving av tvangskraftige krav på tollavgift eller andre avgifter som er utskrevet av myndigheter i annen stat. Kravene kan innkreves etter de regler som gjelder for tilsvarende eller lignende norske krav. Det vil si at de kan innkreves etter reglene i skattebetalingsloven. Bestemmelsen er etter sin ordlyd begrenset til samarbeid på vareførselsområdet, men vil gjelde tilsvarende for gjensidig samarbeid om håndhevelse av fastsetting og kontroll for tollavgift og merverdiavgift, jf. omtalen ovenfor. Bestemmelsen viderefører tolloven § 14-9, bortsett fra forskriftshjemmelen som det ikke er behov for.

9.10 Kapittel 10 Tilbakehold av varer som gjør inngrep i immaterialrettigheter

Generelle merknader til kapittel 10

Kapitlet regulerer tollmyndighetenes tilbakehold av varer som gjør inngrep i immaterialrettigheter og enkelte lignende overtredelser av markedsføringsloven, og viderefører tollovens kapittel 15. Reglene ble vesentlig endret ved lov 12. juni 2020 nr. 67 om endringer i varemerkeloven og tolloven mv. (gjennomføring av nytt varemerkedirektiv mv.) fremmet av Justisdepartementet i Prop. 43 LS (2019–2020) Endringer i varemerkeloven og tolloven mv. Endringene i tolloven er omtalt i proposisjonens kapittel 20 «Endringer i tolloven» og i kapittel 22 som har merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget. Endringene trådte i kraft 1. juli 2021. Tollovens kapittel 15 er videreført i vareførselsloven kapittel 10 med tilsvarende nummerering av hver bestemmelse, med enkelte tilpasninger som er nødvendige som følge av ny lovstruktur og endret begrepsbruk.

Til § 10-1 Søknad om bistand fra tollmyndighetene

Bestemmelsen gjelder rettighetshaverens adgang til å søke tollmyndighetene om bistand til å holde tilbake varer som utgjør inngrep i immaterialrettigheter eller overtredelse av visse bestemmelser i markedsføringsloven. Bestemmelsen viderefører, med noen justeringer, tolloven § 15-1 slik denne lyder etter endringer ved lov 12. juni 2020 nr. 67.

Etter første ledd kan rettighetshaveren søke om at tollmyndighetene skal holde tilbake varer som er under tollmyndighetenes kontroll ved begrunnet mistanke om at inn- eller utførsel av varene utgjør et inngrep i en immaterialrettighet som nevnt i tvisteloven § 28-A-1 tredje ledd første punktum eller krenkelse av markedsføringsloven § 30 eller av markedsføringsloven § 25 eller § 26, hvis krenkelsen består i en etterligning av en annens produkt, kjennetegn, reklamemidler eller andre frembringelser.

Annet ledd regulerer krav til innholdet i søknaden. Foruten opplysninger knyttet til søkeren og eventuell fullmektig, må det angis hvilke immaterialrettigheter det gjelder, og det skal gis opplysninger som gjør det mulig å identifisere autentiske (originale) varer. For varer som utgjør inngrep skal det gis opplysninger for eksempel om hvordan slike varer normalt pleier å være utformet og hva som skiller dem fra autentiske varer. Det må gis en erklæring om at søkeren påtar seg ansvaret for kostnader som tollmyndighetene påføres ved tilbakeholdet, og det må oppgis i søknaden om rettighetshaveren ønsker bruk av fremgangsmåten for destruksjon av småforsendelser.

Tollmyndighetene skal etter tredje ledd gi søkeren melding dersom kravene til søknaden ikke er oppfylt, med informasjon om virkningene manglene kan få. Søkeren skal gis en frist for å uttale seg og rette manglene. Hvis manglene ikke rettes, skal søknaden avslås. Dette gjelder likevel ikke hvis tollmyndighetene kommer til at søkeren bør få en ytterligere mulighet til å rette feilen.

Etter fjerde ledd kan departementet gi nærmere bestemmelser om søknadsbehandlingen og eventuell klagebehandling i forskrift. Videre kan departementet gi forskrift om ytterligere krav til søknaden, blant annet om levering, herunder om bruk av elektronisk kommunikasjon og skjemaer, og om mer detaljerte krav til søknadens innhold.

Til § 10-2 Vedtak om bistand, forlengelse

Bestemmelsen gjelder vedtak om bistand og forlengelse, og viderefører, med noen justeringer, tolloven § 15-2 slik denne lyder etter endringer ved lov 12. juni 2020 nr. 67.

Første ledd regulerer hva tollmyndighetenes vedtak om å innvilge søknad om bistand skal inneholde. Vedtaket skal angi en tidsperiode for hvor lenge tollmyndighetene skal søke å holde tilbake de aktuelle varene, maksimal lengde er ett år. Når vedtaket er fattet, skal tollmyndighetene søke å holde tilbake varer av typen omfattet av vedtaket så lenge vedtaket er i kraft. Etter annet ledd kan vedtaket inneholde pålegg til rettighetshaveren om å stille sikkerhet for mulig erstatning til varens eier eller mottaker. Hvis det er gitt slikt pålegg, skal tollmyndighetene vente med å iverksette vedtaket og holde varer tilbake til sikkerhet er stilt. Etter tredje ledd kan rettighetshaveren be tollmyndighetene om å føye til ytterligere immaterialrettigheter i listen i vedtaket. Rettighetshaveren kan etter fjerde ledd søke om at bistandsperioden forlenges med inntil ett år av gangen. Etter femte ledd kan departementet gi bestemmelser i forskrift om krav til søknad om endring, tollmyndighetenes behandling av søknaden, inkludert om klagebehandling.

Til § 10-3 Midlertidig forføyning

Bestemmelsen gjelder midlertidig forføyning til sikring av immaterialrettigheter etter tvisteloven § 34-7 og viderefører tolloven § 15-3 slik denne lyder etter endringer ved lov 12. juni 2020 nr. 67. Bestemmelsen ble videreført i tolloven slik at rettighetshavere fortsatt kan velge å benytte ordningen med midlertidig forføyning fremfor søknad om bistand fra tollmyndighetene, selv om man ved midlertidig forføyning ikke kan benytte de nye forenklede fremgangsmåtene for ødeleggelse av varer regulert i §§ 10-7 og 10-8. Ved midlertidig forføyning vil ødeleggelse bare kunne skje etter uttrykkelig samtykke fra varemottakeren eller dom i inngrepssak, jf. § 10-9 tredje ledd.

Til § 10-4 Varsel mv. ved tilbakehold av varer etter vedtak om bistand eller midlertidig forføyning

Bestemmelsen gjelder tilbakehold av varer fra tollmyndighetenes side etter at de har fattet vedtak om bistand eller det eventuelt foreligger midlertidig forføyning fra retten. Bestemmelsen viderefører tolloven § 15-4 slik denne lyder etter endringer ved lov 12. juni 2020 nr. 67.

Etter første ledd skal tollmyndighetene når det holdes tilbake varer som mistenkes å utgjøre inngrep i immaterialrettigheter, straks varsle rettighetshaveren og mottakeren av varene eller dennes representant. Det er ikke nødvendig med varsel til rettighetshaveren der det dreier seg om en småforsendelse. Er grunnlaget for tilbakeholdet en midlertidig forføyning, skal også tingretten varsles.

Annet ledd regulerer krav til innholdet i varselet. Er grunnlaget for tilbakeholdet et vedtak om bistand etter § 10-2, skal varselet også inneholde informasjon om muligheten for å ødelegge varen etter §§ 10-7 eller 10-8, herunder om vilkårene for ødeleggelse og mottakerens rettigheter i den forbindelse. Det er i loven tydeliggjort at rettighetshaveren ikke kan benytte opplysningene som mottas i varselet for andre formål enn håndheving av immaterialrettigheter eller andre forhold omfattet av § 10-1 første ledd.

Tredje ledd gjelder tilfeller der tilbakeholdet eventuelt skjer på grunnlag av en midlertidig forføyning fra retten. I så fall skal rettighetshaveren få en frist av retten for å reise søksmål om inngrepsspørsmålet der en slik frist ikke allerede er fastsatt i den midlertidige forføyningen. Ødeleggelse av varene kan i slike tilfeller skje i samsvar med § 10-9 tredje ledd.

Til § 10-5 Varsel og tilbakehold av varer før vedtak eller midlertidig forføyning

Bestemmelsen gjelder tilfeller der tollmyndighetene holder tilbake varer av eget tiltak, dvs. der det ikke foreligger en allerede innvilget søknad om bistand. Bestemmelsen viderefører, med noen justeringer, tolloven § 15-5 slik denne lyder etter endringer ved lov 12. juni 2020 nr. 67. Ordningen med tilbakehold før vedtak gir rettighetshaveren mulighet til å søke om bistand etter at varer er blitt holdt tilbake av tollmyndighetene.

Etter første ledd kan tollmyndighetene uten hinder av taushetsplikt varsle rettighetshaveren og holde varene tilbake i inntil fem virkedager dersom det er begrunnet mistanke om at innførsel eller utførsel av varer vil utgjøre et inngrep i immaterialrettigheter eller et annet forhold omfattet av § 10-1 første ledd.

Annet ledd regulerer varsel til rettighetshaveren der tollmyndighetene har holdt varer tilbake uten at det foreligger et vedtak om bistand. Opplysningene tilsvarer dem som skal gis der det varsles om tilbakehold etter at bistand er innvilget, se § 10-4 annet ledd. I tillegg skal det opplyses om grunnlaget for mistanken om at varene utgjør inngrep, og om adgangen til å levere forenklet søknad om bistand til tollmyndighetene. Det skal også opplyses om fremgangsmåten for ødeleggelse etter § 10-7, herunder om vilkårene for ødeleggelse og mottakers rettigheter. Det er presisert at rettighetshaveren ikke kan benytte de mottatte opplysningene for andre formål enn å håndheve de immaterialrettighetene det gjelder.

Etter tredje ledd skal også mottakeren eller dennes representant varsles når tollmyndighetene holder varer tilbake. Varselet skal opplyse om fremgangsmåten for destruksjon av varene etter § 10-7 og om rettighetshaverens adgang til å søke om bistand fra tollmyndighetene. Mottakeren bør også forespørres om vedkommende gir samtykke til at varene ødelegges. Det vises i bestemmelsen her kun til den alminnelige fremgangsmåten for destruksjon etter § 10-7, og ikke til prosedyren for småforsendelser etter § 10-8. Dette skyldes at rettighetshaveren uansett varsles etter paragrafen her, og den særlige prosedyren for småforsendelser uten varsel til rettighetshaver er da ikke aktuell.

Fjerde ledd regulerer forenklet søknad om bistand fra rettighetshaveren i tilfeller der tollmyndighetene allerede har holdt varer tilbake av eget tiltak. Formålet med ordningen er at rettighetshaveren, etter å ha fått varsel fra tollmyndighetene, raskt kan få på plass et vedtak om bistand, og slik sikre at varene kan holdes tilbake i en lengre tidsperiode enn fem virkedager, og eventuelt ødelegges etter § 10-7 der vilkårene for dette er oppfylt. Søknaden må leveres innen fire virkedager fra varsel ble gitt. Forenklet søknad må etter fjerde ledd annet punktum inneholde opplysningene nevnt i § 10-1 annet ledd bokstav a, b, c og f. Departementet har i sjette ledd hjemmel for å fastsette utfyllende krav til søknaden i forskrift, herunder om bruk av søknadsskjema. Bestemmelsene i §§ 10-1 tredje ledd og § 10-2 gjelder tilsvarende.

Tollmyndighetene skal etter femte ledd avslutte tilbakeholdet og frigi varene så snart tollbehandlingen er avsluttet hvis rettighetshaveren ikke lar seg identifisere innen én virkedag eller ikke søker om bistand etter fjerde ledd, eller hvis søknaden avslås. Der bistand innvilges, vil tilbakeholdet fortsette i medhold av vedtaket.

Til § 10-6 Undersøkelse av varer mv.

Bestemmelsen har regler om undersøkelse av varer og viderefører tolloven § 15-6 slik denne lyder etter endringer ved lov 12. juni 2020 nr. 67.

Etter første ledd kan tollmyndighetene etter begjæring beslutte at rettighetshaveren og eventuelt mottakeren av varene gis adgang til å undersøke tilbakeholdte varer.

Videre kan tollmyndighetene etter annet ledd beslutte at eksemplarer av varene skal overlates til rettighetshaveren for undersøkelser. I så fall må disse eksemplarene leveres tilbake så snart undersøkelsene er fullført eller tilbakeholdet falt bort. Rettighetshaveren er ansvarlig overfor varemottakeren, eventuelt vareeieren, dersom varen påføres skader mens den er i rettighetshaverens varetekt for undersøkelser.

I tredje ledd er det bestemt at tollmyndighetene skal ta vareprøver eller på annen måte sikre bevis for varens art før varer ødelegges etter §§ 10-7 eller 10-8. Formålet er å sikre at det i en eventuell senere rettssak kan dokumenteres at det dreide seg om varer som utgjorde inngrep som angitt i § 10-1 første ledd, og prøvene eller bevisene må derfor oppbevares på en måte som sikrer at de kan fremlegges i en eventuell senere rettssak. Annen sikring av bevis kan for eksempel være aktuelt der varene etter sin art ikke er bestandige. Det kan da for eksempel tas bilder av varene for å dokumentere deres art.

Til § 10-7 Forenklet fremgangsmåte for ødeleggelse av varer

Bestemmelsen regulerer en forenklet fremgangsmåte for ødeleggelse av varer som utgjør inngrep, etter at varen er holdt tilbake på grunnlag av vedtak om bistand fra tollmyndighetene. Dette gjelder uansett om grunnlaget for vedtaket er en alminnelig eller forenklet søknad om bistand. Bestemmelsen viderefører tolloven § 15-7 slik denne lyder etter endringer ved lov 12. juni 2020 nr. 67 med enkelte tilføyelser.

Etter første ledd kan tollmyndighetene på visse vilkår besørge ødeleggelse av varer som holdes tilbake på grunnlag av vedtak om bistand til en rettighetshaver, uten at det er nødvendig med rettssak for å få avgjort om det foreligger inngrep. Paragrafen gjelder ikke der grunnlaget for tilbakeholdet er en midlertidig forføyning.

Vilkårene for destruksjon er kumulative, og går for det første ut på at rettighetshaveren må være varslet enten etter § 10-4 eller § 10-5, og innen ti virkedager fra varselet ble gitt ha bekreftet overfor tollmyndighetene at det foreligger et inngrep og at rettighetshaveren ønsker varene destruert. Fristen kan etter annet ledd forlenges, såfremt det ikke dreier seg om lett bedervelige varer. For slike varer er fristen tre virkedager. Lett bedervelige varer er ment å forstås på samme måte som etter forordning nr. 608/2013 artikkel 2, dvs. som varer som tollmyndighetene vurderer vil bli ødelagt om de oppbevares i inntil 20 dager fra tilbakeholdet startes. For slike varer, typisk matvarer og lignende, må prosessen gå raskere for at ikke varene skal bli ødelagt.

I tillegg må mottakeren av varene være varslet og innen ti virkedager regnet fra da varselet ble gitt, skriftlig ha samtykket til ødeleggelse av varene. Foreligger ikke slikt skriftlig samtykke innen fristen, kan destruksjon likevel skje hvis mottakeren innen fristens utløp ikke aktivt har motsatt seg destruksjon av varene. Det gjelder ingen formkrav til mottakerens eventuelle protest. Forvaltningslovens alminnelige bestemmelser om vedtak i §§ 23, 24, 25 og 27 gjelder ikke tilfeller der mottakeren ikke svarer på varsel. Varene kan da destrueres uten at det må fattes et skriftlig begrunnet vedtak, og mottaker trenger heller ikke underrettes om beslutningen om destruksjon.

Tredje ledd bestemmer at hvis rettighetshaveren ikke gir en bekreftelse på inngrep eller samtykker til ødeleggelse av varene, skal tollmyndighetene avslutte tilbakeholdet og frigi varene til mottakeren så snart tollbehandlingen ellers er avsluttet. Dette gjelder likevel ikke hvis rettighetshaveren legger frem dokumentasjon overfor tollmyndighetene som viser at det er innledet rettssak for å få avklart om det foreligger et inngrep i en immaterialrettighet eller et annet forhold omfattet av § 10-1 første ledd. I så fall kan tilbakeholdet fortsette inntil det foreligger rettskraftig dom i inngrepssaken. Hvis mottakeren av varene motsetter seg destruksjon innen fristen, skal tollmyndighetene varsle rettighetshaveren som innen en frist på ti virkedager må levere stevning til retten for å få avklart om det foreligger inngrep i en immaterialrettighet, eventuelt tre virkedager for lett bedervelige varer.

Hvis vilkårene for å ødelegge varene ikke er oppfylt, og rettighetshaveren heller ikke dokumenterer overfor tollmyndighetene at det er innledet rettsak for å få avklart inngrepsspørsmålet, skal tollmyndighetene avslutte tilbakeholdet og frigi varene så snart tollbehandlingen er avsluttet, jf. fjerde ledd.

Femte ledd gir departementet hjemmel for å gi forskrift med nærmere bestemmelser om ødeleggelse av varer etter paragrafen her, om tidlig frigivelse av visse typer av varer og om detaljene i behandlingen av varer som skal destrueres.

Til § 10-8 Småforsendelser

Bestemmelsen oppstiller en forenklet fremgangsmåte for ødeleggelse av småforsendelser. Forskjellen sammenlignet med den ordinære fremgangsmåten etter § 10-7, er at rettighetshaveren ikke behøver å varsles og bekrefte at det foreligger et inngrep i det enkelte tilfellet. Bestemmelsen viderefører, med noen justeringer, tolloven § 15-8 slik denne lyder etter endringer ved lov 12. juni 2020 nr. 67.

Etter første ledd kan tollmyndighetene ødelegge varer i småforsendelser som holdes tilbake på grunnlag av et vedtak om bistand, hvis det er begrunnet mistanke om inngrep i visse nærmere angitte immaterialrettigheter, varene ikke er lett bedervelige, søknaden om bistand omfattet anvendelse av fremgangsmåten for småforsendelser og mottakeren har fått varsel og samtykket til destruksjon.

Virkeområdet for bestemmelsen om småforsendelser er snevrere enn for de øvrige bestemmelsene i kapitlet, jf. avgrensningen i bokstav b. Det må dreie seg om begrunnet mistanke om at innførsel eller utførsel av de aktuelle varene utgjør inngrep i minst en av de angitte rettighetstypene, etter det underliggende regelverket for den aktuelle rettigheten. På samme måte som etter § 10-7, anses samtykke fra mottakeren til ødeleggelse etter bestemmelsene her også å foreligge der mottakeren ikke har fremsatt innsigelser innen fristen.

For småforsendelser må rettighetshaveren ikke varsles i forkant av at varene blir destruert. Annet ledd har på denne bakgrunn en bestemmelse om at tollmyndighetene på forespørsel kan gi rettighetshaveren opplysninger om de destruerte varenes art, og antallet varer.

Hvis vilkårene for å ødelegge varene ikke er oppfylt, følger det av tredje ledd at tollmyndighetene skal varsle rettighetshaveren, og gi slike opplysninger om varene, avsender og mottaker som er angitt i § 10-5 annet ledd. Rettighetshaveren gis da mulighet til å forfølge saken videre for retten. Tilbakeholdet skal opphøre og varene frigis når tollbehandlingen er avsluttet, men ikke hvis rettighetshaveren innen ti virkedager fra varselet dokumenterer at det er tatt ut stevning for retten for å få avgjort om det foreligger inngrep.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om kriterier for hva som skal anses å utgjøre en småforsendelse og om det nærmere innholdet i fremgangsmåten for ødeleggelse.

Til § 10-9 Tollbehandling, ansvar for lagerleie mv.

Bestemmelsen gjelder deklarering og rettighetshaverens ansvar for lagerleie mv. Bestemmelsen viderefører tolloven § 15-9 slik denne lyder etter endringer ved lov 12. juni 2020 nr. 67 med enkelte tilpasninger som følge av ny lov.

Første ledd slår fast at tollmyndighetenes tilbakehold etter §§ 10-4 eller 10-5 ikke endrer plikten til å tollbehandle varene. Rettighetshaver er ansvarlig for lagerleie mens varene holdes tilbake etter §§ 10-4 og 10-5, og skal varsles etter skattebetalingsloven § 14-10 annet ledd før varene kan tvangsselges på grunn av ubetalt lagerleie.

Det følger av annet ledd at varer ikke kan selges etter § 11-6 så lenge de holdes tilbake etter §§ 10-4 eller 10-5. Det samme gjelder hvis det er fastslått ved dom eller følger av en bindende avtale mellom rettighetshaveren og mottakeren eller dennes representant at varene utgjør inngrep i en immaterialrettighet.

I tredje ledd presiseres at der vilkårene for ødeleggelse etter reglene i §§ 10-7 eller 10-8 ikke er oppfylt, kan ødeleggelse bare skje i henhold til dom eller uttrykkelig samtykke fra varemottakeren.

Til § 10-10 Opphevelse og bortfall av midlertidig forføyning eller vedtak om bistand

Bestemmelsen gjelder oppheving og bortfall av midlertidige forføyninger eller vedtak om bistand. Bestemmelsen viderefører tolloven § 15-10 slik denne lyder etter endringer ved lov 12. juni 2020 nr. 67.

Etter første ledd skal retten underrette tollmyndighetene dersom den opphever den midlertidige forføyningen, eller treffer avgjørelse om at den er falt bort.

Etter annet ledd skal rettighetshaveren straks gi beskjed til tollmyndighetene dersom en immaterialrettighet som ligger til grunn for vedtaket om bistand etter § 10-2, er bortfalt. Hvis en rettighet er opphørt, for eksempel på grunn av manglende betaling for fornyelse av et varemerke, er grunnlaget for tollmyndighetenes tilbakehold også bortfalt. Rettighetshaveren skal også melde fra dersom vedkommende av andre grunner ikke lenger har rett til å søke om tollmyndighetenes bistand for den aktuelle rettigheten, for eksempel der vedkommende ikke lenger er rette innehaver av denne. Rettighetshaveren skal også melde fra om eventuelle endringer i opplysningene nevnt i § 10-1 annet ledd. Dette omfatter plikt til å melde fra om adresseendringer, eller om opplysninger om varene dersom det for eksempel viser seg at varer som utgjør inngrep har andre egenskaper enn først meldt inn til tollmyndighetene.

Tredje ledd regulerer konsekvensene dersom immaterialrettigheten er opphørt eller rettighetshaveren av andre grunner ikke lenger er berettiget til å søke om tollmyndighetenes bistand. Tollmyndighetene skal da oppheve vedtaket om bistand. Videre har tollmyndighetene adgang til å oppheve vedtaket hvis rettighetshaveren ikke oppfyller sine plikter etter kapittel 10. Det må gjøres en forholdsmessighetsvurdering, der det vurderes om pliktbruddet er tilstrekkelig alvorlig, eventuelt om det er gjentatte brudd, som gjør det på sin plass å oppheve vedtaket. Hvis vedtaket oppheves, skal eventuelle pågående tilbakehold av varepartier avsluttes og varene frigis så snart tollbehandlingen er avsluttet. Rettighetshaveren skal underrettes om dette, slik at det blir mulig eventuelt å innlede inngrepssak for retten om de aktuelle varene.

I fjerde ledd reguleres midlertidig suspensjon av vedtaket om bistand ved brudd på plikter etter kapittel 10 fra rettighetshaverens side. Denne bestemmelsen regulerer altså tilfeller der pliktbruddet ikke er så alvorlig at selve vedtaket om bistand oppheves, men der et pågående tilbakehold kan avsluttes og ytterligere tilbakehold suspenderes som følge av pliktbrudd fra rettighetshaverens side.

Dersom rettighetshaveren oppfyller pliktene som er grunnlaget for suspensjonen av vedtaket, skal tollmyndighetene ikke lenger unnlate å holde tilbake varer i henhold til vedtaket, men på ny iverksette tilbakehold hvis nye varer som utgjør inngrep kommer til tollbehandling.

I femte ledd er det hjemmel for at departementet kan gi forskrift om opphevelse og bortfall av midlertidig forføyning og om opphevelse og suspensjon av vedtak om tilbakehold etter § 10-10.

9.11 Kapittel 11 Tilbakehold og beslag av varer mv.

Generelle merknader til kapittel 11

Kapitlet har bestemmelser om tilbakehold, beslag, salg, destruksjon og annen behandling av varer. Dagens bestemmelser om dette er plassert i både kapittel 4 og 16 i tolloven, og med henvisninger til hverandre. Departementet mener at regelverket blir mer oversiktlig og lettere tilgjengelig når alle bestemmelser om tilbakehold og beslag er i samme kapittel, med felles regler om salg og destruksjon.

I tillegg er det inntatt nye regler om tollmyndighetenes adgang til å holde tilbake og destruere varer som er inn- eller utført uten tillatelser mv. fastsatt i annen lov.

Reglene for tollmyndighetenes adgang til å tilbakeholde og beslaglegge varer er klargjort, og enkelte bestemmelser videreføres ikke. Tolloven § 16-8 gjelder tilfeller der tollmyndighetene kommer i besittelse av varer som er forsøkt innført eller utført ulovlig, og verken eieren eller lovovertrederen er kjent («herreløst gods»). Bestemmelsen videreføres ikke, fordi den anses overflødig og gjør regelverket uklart. Se utfyllende omtale i merknaden til § 11-6.

Tolloven § 16-12 gir tollmyndighetene adgang til å holde tilbake transportmidler og andre ting som har vært brukt ved overtredelse av lovens straffebestemmelser, til sikring av inndragningsbeløp og bøter som eieren eller noen i tjeneste på transportmiddelet er eller antas å ville bli ilagt som følge av overtredelsen. Denne bestemmelsen blir heller ikke videreført fordi den anses overflødig og gjør regelverket uklart. Når det gjelder sikring av inndragningsbeløp anses bestemmelsen i praksis dekket av vareførselsloven § 11-4 om beslag av varer som antas å kunne inndras. Det anses ikke hensiktsmessig å opprettholde adgang til tilbakehold av gjenstander for å sikre betaling av bøter ilagt for overtredelse av vareførselsloven. Slike bøter bør inndrives etter de alminnelige reglene i straffeprosessloven § 456.

Til § 11-1 Tilbakehold av betalingsmidler

Første ledd regulerer tollmyndighetenes adgang til å holde tilbake kontanter og andre likestilte betalingsmidler til sikring av overtredelsesgebyr som kan ilegges etter § 12-3 for brudd på deklareringsplikten. Den viderefører tolloven 16-15 annet ledd. Plikten til å deklarere kontanter og andre likestilte betalingsmidler som innføres til og utføres fra tollområdet, følger av § 4-1 første ledd og § 5-9.

Etter tollforskriften § 16-15-2 annet ledd skal tilbakeholdet primært gjøres i sedler og mynt. Ved manglende deklarering av andre betalingsmidler enn kontanter, kan hele verdipapiret, eventuelt alle verdipapirene, tilbakeholdes, hvis det ikke kan deles eller det er knyttet usikkerhet til verdien av disse. Tilsvarende regel kan gis i forskrift med hjemmel i annet ledd som bestemmer at departementet kan gi forskrift om gjennomføring av tilbakeholdet.

Til § 11-2 Tilbakehold av varer ved brudd på regler om tollbehandling mv.

Bestemmelsen gjelder tollmyndighetenes adgang til å holde tilbake eller innhente varer som ikke er tollbehandlet, og varer som er disponert over i strid med vilkår som følger av tollbehandlingen. Bestemmelsen viderefører tolloven §§ 4-2 og 4-27. Formålet med tilbakehold er å få varen tollbehandlet på riktig måte. Dersom varen tollbehandles på riktig måte, opphører tilbakeholdet. Dersom varen ikke tollbehandles, kan den selges etter § 11-6 eller destrueres etter § 11-7. Brudd på reglene om tollbehandling kan gi grunnlag for overtredelsesgebyr etter § 12-2. Ved overtredelser som gir grunnlag for straffeforfølgning, kan varene beslaglegges etter § 11-4 eller inndras som følge av forenklet forelegg etter § 12-11.

Første ledd bestemmer at varer kan holdes tilbake eller innhentes når de ikke blir tollbehandlet i samsvar med § 3-1. Varer kan også holdes tilbake eller innhentes dersom de er tollbehandlet, men disponert over i strid med vilkår som følger av tollbehandlingen. Bestemmelsen viderefører tolloven § 4-2 første ledd og § 4-27 første punktum. Det følger også av disse bestemmelsene at tollmyndighetene kan holde tilbake varen «for skyldnerens regning». Departementet legger til grunn at dette kan reguleres i forskrift med hjemmel i tredje ledd. Tollmyndighetenes vedtak om tilbakehold kan påklages etter de alminnelige reglene i forvaltningsloven.

Annet ledd viderefører tolloven § 4-2 annet og tredje ledd, og slår fast at dersom varen ikke tollbehandles eller avstås til tollmyndighetene, kan den selges etter reglene om salg av varer mv. i § 11-6. Hvis varen er lite holdbar eller holder på å bli ødelagt, kan den destrueres etter § 11-7. Varer som avstås tilfaller staten, og tollmyndighetene kan selge dem på den måten de finner hensiktsmessig, etter retningslinjene i «Instruks for utrangering, kassasjon og avhending av materiell og fast eiendom som tilhører staten», fastsatt ved kgl.res. 17. mars 1978.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om behandling av varer som holdes tilbake eller innhentes, og om dekning av kostnader som påløper. Bestemmelsen viderefører deler av forskriftshjemmelen i tolloven § 4-2 femte ledd, som gjelder tilsvarende etter § 4-27.

Til § 11-3 Tilbakehold av varer som inn- eller utføres uten nødvendig tillatelse

En av tollmyndighetenes oppgaver er å kontrollere at varer ikke inn- eller utføres i strid med restriksjoner, tillatelser mv. fastsatt i andre lover, jf. § 1-1 bokstav b om lovens formål. I noen tilfeller følger tollmyndighetenes adgang til å holde tilbake eller beslaglegge slike varer av særloven som regulerer adgangen til å inn- eller utføre varen. Et eksempel er legemiddelloven § 13 a, jf. forskrift 2. november 2004 nr. 1441 om tilvirkning og import av legemidler § 3-2a. Et annet eksempel er tobakkskadeloven § 43, jf. forskrift 6. februar 2003 om innhold i og merking og utforming av tobakksvarer mv. § 39. Naturmangfoldloven § 72 a gir Miljødirektoratet adgang til å treffe vedtak om beslag av eksemplarer (varer) som ved grensepassering mangler nødvendig CITES inn- og / eller utførselstillatelse, og det følger av CITES-forskriften § 29 at Tolletaten (som kontrollmyndighet) har hjemmel til å holde tilbake varer i inntil fem dager i påvente av at Miljødirektoratet avgjør om det skal tas beslag i varen. I andre tilfeller foreligger ikke slik lovhjemmel, men det følger forutsetningsvis av at tollmyndighetene på vegne av myndigheten som har forvaltningsansvaret på området, kontrollerer varen ved inn- eller utførsel. For at tollmyndighetene skal kunne avverge inn- eller utførsel av varer uten nødvendig tillatelse, må de ha adgang til å tilbakeholde slike varer også når det ikke er regulert i den aktuelle særloven. Selv om inn- og utførsel av varer i strid med restriksjoner, tillatelser mv. kan anses som brudd på tollbehandlingen, og dermed omfattes av reglene om tilbakehold av varer i § 11-2, mener departementet at adgangen til tilbakehold i slike tilfeller bør reguleres særskilt i loven her. Tollmyndighetenes adgang til tilbakehold etter § 11-3 kommer i tillegg til bestemmelser i særlov.

Tollmyndighetene bør også kunne destruere varer som er tilbakeholdt. Det er særlig aktuelt dersom tilbakehold av varen ikke følges opp av myndigheten som er ansvarlig for regelverket om tillatelse for inn- eller utførsel av varen. For å legge til rette for at tollmyndighetene kan destruere varen, bør deklaranten varsles om denne muligheten i varsel om tilbakehold.

Første ledd bestemmer at tollmyndighetene kan holde tilbake eller innhente varer som inn- eller utføres uten nødvendig tillatelse etter annen lov. Tilbakehold etter denne bestemmelsen vil særlig være aktuelt når en vare ikke holdes tilbake etter § 11-2 på grunn av brudd på reglene om tollbehandling. Det vil si at varen normalt er deklarert for en tollprosedyre, men uten at nødvendig tillatelse foreligger. I slike tilfeller vil tollmyndighetene i praksis ta kontakt med den aktuelle myndigheten som kan vurdere videre oppfølging etter eget regelverk.

Etter annet ledd skal tollmyndighetene underrette deklaranten om at varen er tilbakeholdt og at varen kan destrueres etter § 11-7. Dette vil særlig være aktuelt dersom den ansvarlige regelverkseieren ikke beslutter videre oppfølging etter å ha blitt kontaktet av tollmyndighetene. Nærmere regler om samtykke til destruksjon mv. følger av § 11-7 annet ledd.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om behandling av varer som er holdt tilbake eller innhentet, og om dekning av kostnader som påløper.

Til § 11-4 Beslag av varer og transportmidler mv.

Bestemmelsen regulerer tollmyndighetenes adgang til å beslaglegge varer og transportmidler mv. som antas å kunne inndras etter straffeloven kapittel 13. Den viderefører tolloven § 16-13. Dagens bestemmelse er etter sin ordlyd begrenset til varer (som for så vidt omfatter transportmidler). Det er imidlertid i praksis lagt til grunn at adgangen til beslag også gjelder transportmidler og andre gjenstander som har vært brukt ved den straffbare handlingen. Dette fremgikk indirekte av tolloven fra 1966 § 73 som ble videreført i tolloven § 16-13, men slik at det som kan beslaglegges etter første punktum, ble endret fra «ting» til «vare». Formålet med beslag er å sikre eventuell inndragning. Avgjørelse om inndragning vil følge av forelegg ilagt av påtalemyndigheten eller dom i straffesak. Beslaget kan opprettholdes frem til spørsmålet om inndragning er endelig avgjort, se merknad til § 11-5 første ledd.

Første ledd første punktum bestemmer at tollmyndighetene kan ta beslag i varer som antas å kunne inndras etter straffeloven kapittel 13. Det er et vilkår for beslag at det er skjellig grunn til mistanke om overtredelse av straffebestemmelsene i vareførselsloven. Mest aktuelt er beslag av varer som tollmyndighetene mistenker er inn- eller utført i strid med bestemmelsene om for eksempel fremleggelse og deklarering av varer, gjerne omtalt som smugling. Tolldirektoratet uttaler at adgangen til beslag også må gjelde når det er skjellig grunn til mistanke om at varer er inn- eller utført i strid med restriksjoner, tillatelser mv. fastsatt i andre lover, jf. vareførselsloven § 1-1 bokstav b om lovens formål. Departementet slutter seg til dette. Selv om slik ulovlig vareførsel også vil kunne være straffbar overtredelse av vareførselsloven, vil ofte det sentrale grunnlaget for en straffesak være overtredelse av straffebestemmelser i den loven som hjemler restriksjoner, krav om tillatelser mv. Som regel blir slike saker både anmeldt av myndighetene som forvalter den aktuelle loven, og av tollmyndighetene som brudd på tollregelverket. Det vil likevel i første omgang være tollmyndighetene som tar beslag i varene og behandler dem etter § 11-5. Det følger derfor av § 11-4 første punktum at tollmyndighetene også kan ta beslag i varer når det er skjellig grunn til mistanke om overtredelse av straffebestemmelser i andre lover, fordi varer er inn- eller utført uten nødvendig tillatelse etter vedkommende lov. I slike tilfeller vil varene kunne inndras etter straffeloven § 69 første ledd bokstav b, som bestemmer at ting som har vært gjenstand for en straffbar handling kan inndras. «Skjellig grunn til mistanke» skal forstås på samme måte som etter straffeprosessloven.

Første ledd annet punktum klargjør at adgangen til beslag også omfatter transportmiddel og andre gjenstander som har vært brukt ved overtredelsen. I motsetning til beslag etter første punktum, er transportmidlet eller gjenstanden ikke inn- eller utført i strid med bestemmelsene i vareførselsloven. Adgangen til beslag gjelder tilfeller der transportmidlet eller gjenstanden er benyttet i forbindelse med ulovlig inn- eller utførsel av en annen vare, slik at gjenstanden vil kunne inndras etter straffeloven § 69 første ledd bokstav c. Eksempler er kjøretøy som er benyttet til ulovlig innførsel (smugling) av toll- og avgiftspliktige varer, og tekniske hjelpemidler som er benyttet for å muliggjøre en ulovlig innførsel.

Tollmyndighetens adgang til å beslaglegge varer etter paragrafen her forutsetter at straffebestemmelsene i vareførselsloven, eller lover som har restriksjoner for inn- og utførsel av varer, er overtrådt. Tollmyndighetene vil ved sin kontrollvirksomhet også kunne få mistanke om straffbare forhold utenfor vareførselslovens område, som at kontanter eller andre betalingsmidler som utføres, kan knyttes til hvitvasking (straffeloven § 337) eller heleri (straffeloven § 332). Tollmyndighetene vil da, som enhver annen, med hjemmel i straffeprosessloven § 206 første ledd annet punktum, jf. § 203, kunne ta beslag i ting som antas å kunne inndras etter straffeloven kapittel 13, når den mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor. Det samme gjelder ting som kan tjene som bevis. Det følger av straffeprosessloven § 206 annet ledd at beslaget straks skal meldes til påtalemyndigheten. Departementet finner ikke grunn til å regulere beslagsadgangen som følger av straffeprosessloven, særskilt i vareførselsloven.

Første ledd tredje punktum slår fast at fører av transportmiddel skal føre transportmiddelet til sted som tollmyndighetene bestemmer. Dette for at tollmyndighetene skal kunne gjennomføre beslaget av transportmiddelet og/eller varer som er i transportmiddelet. Bestemmelsen er særlig aktuell når tollmyndighetene avdekker overtredelser utenfor betjent tollsted.

Bestemmelsen i annet ledd er ny, og tilsvarer straffeprosessloven § 207. Etter bestemmelsen skal beslaglagte varer, transportmidler mv. opptegnes nøyaktig og merkes på en slik måte at forveksling unngås. Hvis mulig skal det gis kvittering til den som hadde gjenstanden i sin besittelse. Dette er i samsvar med tollmyndighetenes interne instrukser.

Etter dagens praksis blir Tolletatens beslag begrunnet og dokumentert i beslagsrapport, og grunnlaget for beslaget blir kvalitetssikret av en juridisk enhet i etaten. Beslaget blir videre dokumentert og begrunnet ved anmeldelse av det straffbare forholdet. Dersom Tolletaten mottar skriftlig klage over beslaget, oversendes klagen til politiet/påtalemyndigheten. Ved muntlig klage blir vedkommende orientert om at klage må rettes til politiet/påtalemyndigheten. Det er behov for en gjennomgang av reglene for klage over Tolletatens beslag i varer eller gjenstander fordi de antas å kunne inndras, og reglene bør inntas i forskrift. Det er derfor i tredje ledd hjemmel for å gi forskrift om klage på beslag.

Til § 11-5 Behandling av beslaglagte varer og transportmidler mv.

Bestemmelsen regulerer hvordan tollmyndighetene skal behandle varer og transportmidler mv. som er beslaglagt. Den viderefører tolloven § 16-14 med enkelte endringer.

Første ledd slår fast at tollmyndighetene kan ta varer og transportmidler mv. som er beslaglagt etter § 11-4, i forvaring. Varene mv. blir i tollmyndighetenes forvaring frem til det foreligger endelig avgjørelse om inndragning, med mindre gjenstanden overleveres politiet eller påtalemyndigheten. Med «endelig avgjørelse» menes avgjørelse om inndragning i forelegg ilagt av påtalemyndigheten eller dom i straffesak.

Annet ledd har unntak for varer som er utsatt for hurtig bedervelse, og levende dyr. Slike varer kan deklareres for prosedyren overgang til fri disponering. Ved slik tollbehandling skal det deponeres et beløp som svarer til varens verdi, eller stilles annen sikkerhet for beløpet. Både NHO Mat og Drikke, NHO Logistikk og Transport og Tolldirektoratet mener det bør være hjemmel for å bestemme at det deponerte beløpet kan settes lavere enn varens verdi. Tolldirektoratet viser til at ved beslag av vareparti med høy verdi, fastsetter politiet i praksis inndragningsbeløpet langt lavere enn varenes verdi. Departementet mener bestemmelser om deponering av lavere beløp enn varens verdi kan gis i forskrift etter fjerde ledd.

Dersom eieren ikke vil overta varen, eller er ukjent, kan varen selges etter § 11-6. Det følger av § 11-6 at varen skal selges ved tvangssalg etter skattebetalingsloven § 14-10, men at tollmyndighetene kan bestemme at varen skal tas hånd om på annen måte. Tolldirektoratet viser til at det siste alternativet ofte vil være det som er mest aktuelt for denne typen varer. Som eksempel nevnes at dyr kan omplasseres av Mattilsynet som sørger for at dyrevelferd ivaretas. Dersom varen er lite holdbar eller holder på å bli ødelagt, kan den destrueres etter § 11-7 første ledd.

Tredje ledd bestemmer at dersom inndragning ikke finner sted, skal beslaget leveres tilbake til eieren eller den som hadde de beslaglagte varene med seg ved inn- eller utførselen. Bestemmelsen lovfester praksis. Tollmyndighetene erfarer at beslaglagte kjøretøy ikke blir hentet etter at det er avgjort at inndragning ikke finner sted. I noen tilfeller er eier ukjent eller har ukjent adresse i Norge. Tollmyndighetene kan i slike tilfeller selge den beslaglagte gjenstanden etter § 11-6. Det vil si at varene som hovedregel skal selges etter reglene om tvangssalg i skattebetalingsloven § 14-10. Bestemmelsen har regler om varsling av mulige eiere, og at salgssummen tilfaller staten dersom eier ikke melder seg. Tolldirektoratet peker på behovet for å «inndra» beslaglagte varer som er innført uten nødvendig tillatelse, som alkohol og sigaretter, når inndragning (etter straffeloven kapittel 13) ikke finner sted fordi saken henlegges hos politiet/påtalemyndigheten. Departementet mener at når beslag som er begrunnet i skjellig grunn til mistanke om overtredelse av straffebestemmelser i loven som hjemler restriksjoner, krav om tillatelser mv. ikke inndras, må spørsmålet om overtredelse av dette regelverket og mulige rettsvirkninger av en overtredelse, avgjøres av myndigheten som forvalter det aktuelle regelverket. Som eksempel nevnes Miljødirektoratets adgang til å treffe vedtak om å inndra varer i medhold av naturmangfoldloven § 72b. Tollmyndighetene må ha rutiner for å kontakte vedkommende myndighet før varen eventuelt tilbakeleveres etter § 11-5 tredje ledd.

Etter fjerde ledd kan departementet gi forskrift om behandling av varer som er beslaglagt, herunder at også andre varer kan utleveres på vilkår som nevnt i annet ledd, om deponering av lavere beløp enn varens verdi og om dekning av kostnader som påløper ved beslaget.

Til § 11-6 Salg av varer mv.

Bestemmelsen har regler om salg av varer etter at de er tilbakeholdt etter § 11-2 eller beslaglagt etter § 11-4. Bestemmelsen viderefører tolloven § 4-2 annet og tredje ledd, som gjelder varer tilbakeholdt og innhentet etter tolloven § 4-2 første ledd og § 4-27, og § 16-14 annet ledd som gjelder beslaglagte varer som er utsatt for hurtig bedervelse, og levende dyr.

Første punktum slår fast at varer mv. som kan selges etter § 11-2 annet ledd og § 11-5 annet og tredje ledd, skal selges etter reglene om tvangssalg i skattebetalingsloven § 14-10.

Skattebetalingsloven § 14-10 foreslås endret slik at den tilpasses paragrafen her, se omtale i merknad til bestemmelsen. Etter skattebetalingsloven § 14-10 slik den foreslås endret, skal salg av varer etter vareførselsloven § 11-6 skje gjennom namsmyndighetene etter reglene om tvangssalg i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 8 (om tvangsdekning i løsøre) så langt de passer. Det følger av annet ledd at ved salg av varer etter vareførselsloven § 11-6, jf. §11-2 annet ledd og § 11-5 annet og tredje ledd, skal deklaranten om mulig varsles. Hvis varen ikke er deklarert, skal den antatte mottakeren eller eieren av varen om mulig varsles. Har den antatte mottakeren eller eieren ukjent adresse, kan salget skje 14 dager etter at varene er innhentet eller tilbakeholdt etter vareførselsloven § 11-2. Det følger videre at salgssummen utbetales til de berettigede, som er staten for skatte- og avgifts- og tollkrav og deretter eventuelle panthavere. Det følger av femte ledd at eventuelt overskytende beløp tilfaller deklaranten eller den antatte eier eller mottaker av varen dersom vedkommende melder seg innen tre måneder etter at salget fant sted. Etter utløpet av denne fristen tilfaller beløpet statskassen.

Etter annet punktum kan tollmyndighetene bestemme at varen istedenfor å selges, skal tas hånd om på annen måte. Tvangssalg av varer etter skattebetalingsloven § 14-10 er ikke alltid hensiktsmessig. Både varens beskaffenhet og kostnader som påløper ved tvangssalg, kan tilsi at varen tas hånd om på annen måte. Andre måter å ta hånd om varen på kan være å overlevere den til museum, dyrehage eller lignende. Et annet eksempel, som ligger tett opp mot destruksjon, er å levere en bil med så lav verdi at salgsinntekten ikke vil dekke salgsomkostninger, til vraking. Departementet foreslo derfor i høringsnotatet at tollmyndighetene i «særlige tilfeller» kan bestemme at varen tas hånd om på annen måte. Tolldirektoratet uttaler at det som omtales som særlige tilfeller, er det de opplever som normaltilfeller, og ber om at ordlyden vurderes. Som følge av direktoratets innspill er ordlyden endret slik at «særlige tilfeller» er tatt ut. Også i disse tilfellene skal eventuelt overskytende beløp etter et eventuelt salg tilfalle deklaranten eller den antatte eier eller mottaker av varen, men ofte vil dette dreie seg om ubetydelige beløp.

Tolloven § 16-8 om inndragning bestemmer at «vare som har vært gjenstand for overtredelse av dette kapittel», tilfaller statskassen dersom eieren ikke er kjent eller har ukjent oppholdssted i Norge, og heller ikke lovovertrederen er kjent eller har ukjent oppholdssted i Norge, såfremt eieren ikke har meldt seg innen én måned etter at varen kom i det offentliges besittelse. Bestemmelsen brukes når tollmyndighetene kommer i besittelse av varer som er forsøkt innført eller utført ulovlig, og verken eieren eller lovovertrederen er kjent («herreløst gods»). Dette kan for eksempel være postpakker til ikke-eksisterende mottakere i Norge og uhentet bagasje på flyplasser. Bestemmelsen videreføres ikke i vareførselsloven fordi den anses som overflødig og gjør regelverket uklart. Departementet legger til grunn at tollmyndighetene i de nevnte tilfellene vil kunne tilbakeholde varen etter § 11-2 fordi den ikke er tollbehandlet, og selge den etter § 11-6. Det følger av § 11-6 at salg skjer etter reglene om tvangssalg i skattebetalingsloven § 14-10. Denne bestemmelsen har regler om varsling av deklaranten eller den antatte eier eller mottaker av varen, og fremgangsmåten dersom vedkommende har ukjent adresse. Hvis eieren ikke melder seg innen tre måneder etter at salget finner sted, vil restbeløpet tilfalle staten, jf. skattebetalingsloven § 14-10 femte ledd. Hvis tollmyndigheten beslaglegger varene med hjemmel i vareførselsloven § 11-4 og inndragning ikke finner sted, følger det av § 11-5 tredje ledd at varene kan selges etter § 11-6, og dermed reglene om tvangssalg i skattebetalingsloven § 14-10. Ofte vil tvangssalg etter skattebetalingsloven § 14-10 ikke være hensiktsmessig, og tollmyndighetene vil da kunne ta hånd om varen på annen måte, jf. § 11-6 annet punktum.

Salg av varer mv. etter § 11-6 gjelder varer som fortsatt eies av deklaranten eller antatt eier eller mottaker. Varer som er avstått, enten etter § 3-7 eller § 11-2 annet ledd, tilfaller staten. Tollmyndighetene kan da selge varen på den måten den finner hensiktsmessig, etter retningslinjene i «Instruks for utrangering, kassasjon og avhending av materiell og fast eiendom som tilhører staten», fastsatt ved kgl.res. 17. mars 1978. Slikt salg skjer ofte ved «tollauksjon».

Til § 11-7 Destruksjon av varer

Bestemmelsen gjelder tollmyndighetenes adgang til å destruere varer som er holdt tilbake eller beslaglagt. Den viderefører tolloven § 4-2 tredje ledd annet punktum og § 16-14 tredje ledd, med tillegg av en ny bestemmelse om destruksjon av varer som er holdt tilbake fordi de er inn- eller utført uten nødvendige tillatelser.

Etter første ledd kan varer som er holdt tilbake eller innhentet etter § 11-2 eller beslaglagt etter § 11-4, jf. § 11-5 annet ledd, destrueres når det anses nødvendig, fordi varen er lite holdbar eller holder på å bli ødelagt. Bestemmelsen omfatter varer som er holdt tilbake fordi de ikke er tollbehandlet, eller fordi de er disponert over i strid med vilkår som følger av tollbehandlingen. Den omfatter også varer som er beslaglagt fordi det kan bli tale om å inndra dem fordi det er skjellig grunn til mistanke om overtredelse av straffebestemmelsene i vareførselsloven eller i andre lover.

Annet ledd gir tollmyndighetene adgang til å destruere varer som er holdt tilbake fordi de er inn- eller utført uten nødvendig tillatelse fastsatt i annen lov, jf. § 11-3. Varene er i disse tilfellene ikke beslaglagt etter § 11-4. Bestemmelsen er ny.

Det er et problem for tollmyndighetene at de etter tolloven ikke har adgang til å destruere varer som er tilbakeholdt fordi de er inn- eller utført uten nødvendig tillatelse fastsatt i annen lov. Ofte kan det ta lang tid før kompetent myndighet avgjør om varen er ulovlig inn- eller utført og kan destrueres. Tollmyndighetene må i slike tilfeller oppbevare varen, noe som kan innebære betydelig kostnader. Tollmyndighetene erfarer også at kompetent myndighet i enkelte tilfeller treffer vedtak om at en vare er ulovlig å innføre, men ikke om hva som skal skje med varen. Varen kan i slike tilfeller utføres eller avstås til tollmyndighetene, jf. § 3-7 i loven her, men dette krever aktiv medvirkning fra deklaranten. Uten medvirkning forblir varen i tollmyndighetenes forvaring på ubestemt tid.

Noen av lovene som stiller krav om tillatelse mv. for inn- eller utførsel, har også regler om destruksjon. Tollmyndighetene kan med hjemmel i legemiddelloven § 13 a, jf. forskrift 2. november 2004 nr. 1441 om tilvirkning og import av legemidler § 3-2a og tobakkskadeloven § 43, jf. forskrift 6. februar 2003 om innhold i og merking og utforming av tobakksvarer mv. § 39, destruere varer som er tilbakeholdt fordi de er innført i strid med bestemmelser i de respektive lovene. Det stilles som vilkår at mottakeren av varen er varslet om at varen kan bli beslaglagt og destruert, og at vedkommende skal få mulighet til å uttale seg innen en frist. Det er videre bestemt at forvaltningsloven §§ 23, 24, 25 og 27 ikke gjelder når mottakeren ikke har gitt tilbakemelding innen fristen.

Departementet mener at tollmyndighetene bør ha en generell hjemmel i vareførselsloven til å destruere varer som er forsøkt inn- eller utført uten nødvendig tillatelse fastsatt i annen lov. På samme måte som i legemiddelloven og tobakkskadeloven stilles det krav om at mottaker av varen er varslet om at varen kan bli destruert. Slikt varsel skal etter § 11-3 annet ledd gis i underretning om tilbakehold av varen. Mottaker av varen må gi sitt samtykke til destruksjon innen én måned regnet fra da varselet ble gitt. Det følger videre av annet ledd at den som ikke innen fristen skriftlig motsetter seg destruksjon, oppfyller vilkåret om samtykke.

Tollmyndighetenes destruksjon av varer er i utgangspunktet et enkeltvedtak underlagt forvaltningslovens bestemmelser. Utgangspunktet er derfor at forvaltningslovens krav til forhåndsvarsling, utrednings- og informasjonsplikt, partsinnsyn, krav til skriftlig og begrunnet vedtak, klage, omgjøring og sakskostnader gjelder på vanlig måte. Kravet om at enkeltvedtak skal være skriftlig, begrunnet og at parten underrettes om vedtaket gjelder likevel ikke dersom mottakeren ikke gir tilbakemelding på varselet om destruksjon, jf. annet ledd tredje punktum. Dersom mottakeren motsetter seg destruksjon og hevder at varen ikke er forsøkt innført uten nødvendig tillatelse, må dette vurderes av kompetent myndighet, på samme måte som i dag.

Tredje ledd bestemmer at deklaranten eller mottakeren av varen plikter å dekke omkostningene ved destruksjon og de omkostninger som tidligere er påløpt. Bestemmelsen viderefører tolloven § 4-2 fjerde ledd, som gjelder ved tilbakehold av varer ved brudd på regler om tollbehandling og § 16-14 tredje ledd. Dessuten vil bestemmelsen gjelde for destruksjon etter § 11-3.

Etter fjerde ledd kan departementet gi forskrift om destruksjon av varer og om unntak fra klagerett over vedtak om destruksjon etter annet ledd. Sistnevnte hjemmel vurderes benyttet dersom antallet klager blir stort.

9.12 Kapittel 12 Administrative reaksjoner og straff

Generelle merknader til kapittel 12

Kapitlet har bestemmelser om tollmyndighetenes adgang til å ilegge administrative reaksjoner som tvangsmulkt, overtredelsesgebyr og bortfall av adgangen til å representere deklaranter. Bestemmelsene om dette viderefører i det vesentlige de tilsvarende bestemmelsene i tolloven kapittel 16, men med nødvendige tilpasninger til andre bestemmelser i loven her.

Straffebestemmelsene i kapitlet er betydelig omarbeidet sammenlignet med straffebestemmelsene i tolloven kapittel 16. Det gjelder først og fremst oppbyggingen av bestemmelsene, men det er også gjort enkelte endringer i hvilke handlinger som er straffbare.

Oppbyggingen av straffebestemmelsene tilsvarer strukturen i straffeloven, og er derfor bygget opp med en objektiv gjerningsbeskrivelse og tilhørende straffereaksjon, se §§ 12-5 til 12-7. Kravet om forsett følger av straffeloven § 21, og skyldkravet er derfor ikke inntatt i straffebestemmelsene i loven her. Når også grovt uaktsomme overtredelser er straffbare, reguleres dette i en egen bestemmelse med tilhørende strafferamme, se § 12-10. Paragraf 12-9 har regler om strafferammen for grove overtredelser, og angir hvilke momenter som særlig skal tillegges vekt ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov. Medvirkning til overtredelse av vareførselsloven kan straffes etter straffeloven § 15. I sin høringsuttalelse er Riksadvokaten «enig i at det, dersom det skal gis en ny lov, er hensiktsmessig å bygge opp bestemmelsene om straff på samme måte som i straffeloven».

Denne oppbyggingen av straffebestemmelsene i vareførselsloven er ikke ment å innebære vesentlige endringer i hvilke overtredelser som er straffbare. Noen av straffebestemmelsene i tolloven videreføres imidlertid ikke. Det gjelder tolloven § 16-2 annet og tredje ledd. Etter § 16-2 annet ledd første punktum regnes det «å ikke oppgi til tollmyndighetene en vare som finnes i transportmiddel, når man er pliktig til det» som ulovlig vareførsel. Departementet mener at slike tilfeller ofte vil kunne straffes etter § 12-5 bokstav a, som rammer den som inn- eller utfører en vare uten å legge den frem for tollmyndighetene. Alternativt kan forholdet rammes av § 12-8 om straff for unnlatt medvirkning ved kontroll, når det i en kontrollsituasjon ikke gis opplysninger om varen på forespørsel.

Tolloven § 16-2 annet ledd annet punktum likestiller det å gi en vare villedende utseende eller gjemme varer inne i eller blant andre varer med det å ikke oppgi varen til tollmyndighetene. I tillegg er det et krav at formålet er å unndra varen fra riktig tollbehandling. Departementet antar at bestemmelsen særlig kan være aktuell i tilknytning til at varen legges frem for tollmyndighetene etter § 2-4. Er varen gitt et villedende utseende eller gjemt inne i eller blant andre varer, vil det da etter departementets syn foreligge en straffbar overtredelse etter § 12-5 bokstav a. Etter § 16-2 tredje ledd straffes også fører av transportmiddel som ikke på forsvarlig måte søker å hindre at en vare ulovlig føres ut av eller inn i transportmiddelet. Departementet legger til grunn at en slik unnlatelse vil kunne straffes som ulovlig vareførsel, eventuelt som medvirkning, og at bestemmelsen i liten grad har selvstendig betydning.

Tolloven § 16-3 om forberedelse til ulovlig vareførsel rammer den som inngår avtale med noen i inn- eller utland med sikte på inn- eller utførsel av en vare i strid med bestemmelser gitt i eller med hjemmel i loven. Departementet foreslo i høringsnotatet at dette straffebudet ikke skulle videreføres. Tolldirektoratet peker i sin høringsuttalelse på at grensene mellom forsøk og forberedelse ikke er sammenfallende. Etter departementets vurdering er bestemmelsen likevel i hovedsak overflødig, da de fleste tilfellene som rammes av tolloven § 16-3, vil kunne forfølges som forsøk på andre straffebud i vareførselsloven. I tillegg kan handlinger som rammes av bestemmelsen, i de fleste tilfeller straffes som medvirkning til en straffbar overtredelse. Departementet fastholder derfor forslaget om ikke å videreføre bestemmelsen.

Heller ikke tolloven § 16-4 om heleri videreføres. Etter departementets vurdering er det ikke behov for en egen bestemmelse om heleri i vareførselsloven i tillegg til heleribestemmelsen i straffeloven § 332.

Tolloven § 16-5 om motarbeiding av tollmyndighetene videreføres delvis i § 12-7, som rammer den som unnlater å medvirke til kontroll etter § 8-5 eller yte bistand ved stedlig kontroll etter § 8-13. Tolloven § 16-5 annet ledd om straff for den som gir uriktige erklæringer, uriktige opplysninger eller legger frem uriktige legitimasjonsdokumenter videreføres imidlertid ikke. Å gi uriktige opplysninger, for eksempel i en deklarasjon, vil ofte kunne føre til unndragelse av innførselsavgifter og dermed rammes av skattesvikbestemmelsen i straffeloven § 378. Etter departementets vurdering er det tilstrekkelig at opplysningssvikt, som verken rammes av andre straffebestemmelser i vareførselsloven eller av skattesvikbestemmelsen i straffeloven, sanksjoneres med overtredelsesgebyr etter § 12-2.

Riksadvokaten uttaler:

«Riksadvokaten har for øvrig ikke negative merknader til forslagene til avkriminalisering av noen typer mindre alvorlige overtredelser. I denne sammenheng bemerkes at en savner en vurdering av for behovet for å kunne straffe uaktsomme overtredelse av vareførselsloven § l2-5. Andre uaktsomme tollovertredelser er foreslått avkriminalisert, og straff for brudd på f.eks. skattebetalingsloven og straffeloven kapittel 30 krever med ett unntak (minst) grov uaktsomhet.»

Departementet har etter en ny vurdering kommet til at det ikke er grunn til å straffe uaktsom overtredelse av § 12-5 slik en foreslo i høringsnotatet. Departementet har ved denne vurderingen blant annet sett hen til forarbeidene til straffeloven, Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 10.3 hvor Justis- og politidepartementet skriver:

«Departementet går på denne bakgrunn inn for at man i større grad enn hittil bør begrense seg til å sette straff for grov uaktsomhet når uaktsomhetsansvar skal statueres. Dette innebærer ikke nødvendigvis at grov uaktsomhet skal være den faktiske hovedregelen, men at lovgiverne bør tenke seg bedre om i valget mellom grov og simpel uaktsomhet enn det som har vært vanlig. Etter departementets syn er det grunnlag for en viss innstramming i bruken av simpel uaktsomhet som skyldform. Men departementet er samtidig mer åpen for å bruke vanlig (simpel) uaktsomhet som skyldform enn det Straffelovkommisjonen gir uttrykk for.»

I de langt fleste tilfeller vil det kunne statueres enten grov uaktsomhet eller forsett ved overtredelse av vareførselslovens bestemmelser. Etter departementets vurdering vil det i saker hvor det kun kan statueres simpel uaktsomhet, være tilstrekkelig å ilegge overtredelsesgebyr etter § 12-2.

I høringsnotatet foreslo departementet også at strafferammen for forsettlige overtredelser i utgangspunktet skal være bot eller fengsel inntil to år, mens grov uaktsom overtredelse skal kunne straffes med bot eller fengsel inntil ett år. For overtredelser som er begått med forsett, innebar forslaget en heving av strafferammen fra bot eller fengsel inntil seks måneder eller begge deler til fengsel inntil to år, og for grovt uaktsomme overtredelser fra bot eller fengsel inntil seks måneder eller begge deler til fengsel inntil ett år. Riksadvokaten har stilt spørsmål om behovet for en slik økning av strafferammene, og departementet har etter en ny vurdering funnet at det ikke er grunn til å videreføre dette forslaget.

Til § 12-1 Tvangsmulkt

Bestemmelsen gjelder tollmyndighetenes adgang til å ilegge løpende tvangsmulkt, og viderefører tolloven § 16-16. Tollmyndighetene har foreløpig ikke benyttet denne adgangen, men departementet mener det kan være et hensiktsmessig virkemiddel, og at bestemmelsen bør videreføres.

Som ledd i vareførselskontrollen kan tollmyndighetene innhente kontrollopplysninger fra dem som har opplysningsplikt etter kapittel 2, 3, 4 og 5, jf. § 8-10, tredjeparter og den som har gitt opplysninger om varens opprinnelse, jf. §§ 8-11 og 8-12. Krav om å gi opplysninger skal som hovedregel være skriftlig, og det settes normalt en frist for å gi opplysningene. For å sikre gjennomføring av kontrollen, er det viktig at tollmyndighetene har reaksjonsmidler dersom kontrollopplysningene ikke gis. Adgangen til å ilegge tvangsmulkt gir tollmyndighetene mulighet til å fremtvinge levering av opplysningene. Tvangsmulkten skiller seg fra overtredelsesgebyr ved at den skal tvinge de opplysningspliktige til å etterkomme krav om å gi opplysninger, og ikke være en sanksjon for et allerede begått brudd på opplysningsplikten.

Første ledd bestemmer at tollmyndighetene kan ilegge den som skal gi opplysninger etter §§ 8-10 til 8-12, en daglig løpende tvangsmulkt når opplysningene ikke gis innen de fastsatte frister. Tilfeller hvor de gitte opplysningene har åpenbare mangler, likestilles med det å ikke gi opplysninger. Tollmyndighetene kan også ilegge tvangsmulkt overfor den om ikke retter seg etter pålegg om bokføring innen den fristen som er satt i pålegget. Tollmyndighetenes adgang til å ilegge bokføringspålegg følger av § 8-16. Retter vedkommende seg etter pålegget innen fristen, ilegges ingen reaksjon. I motsatt fall kan det ilegges tvangsmulkt som vil løpe frem til bokføringen er rettet i samsvar med pålegget.

Etter annet ledd skal ilagt tvangsmulkt ved opplysningssvikt ikke overstige 50 ganger rettsgebyret. Ved manglende oppfølging av bokføringspålegg skal samlet tvangsmulkt ikke overstige én million kroner, jf. tredje ledd. I slike tilfeller er nivået ytterlige regulert ved at satsen skal være ett rettsgebyr per dag, men kan i særlige tilfeller settes lavere eller høyere begrenset oppad til ti rettsgebyr per dag.

Vedtak om tvangsmulkt er å regne som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2, og forvaltningsloven § 51 om tvangsmulkt vil derfor gjelde for vedtak om tvangsmulkt etter vareførselsloven. Tolloven § 16-16 femte til syvende ledd er derfor overflødig, og videreføres ikke. På den annen side følger det av fjerde ledd at forhåndsvarsel etter forvaltningsloven § 16 kan unnlates når det treffes vedtak om tvangsmulkt. Det skyldes at et vedtak om tvangsmulkt anses som et varsel om at tvangsmulkten vil begynne å løpe dersom opplysningene ikke er gitt innen en frist. Videre stilles krav til innholdet i melding om vedtak om tvangsmulkt.

Til § 12-2 Overtredelsesgebyr

Bestemmelsen regulerer tollmyndighetenes adgang til å ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på plikter etter vareførselsloven. Den viderefører i hovedsak tolloven §§ 16-17 og 16-19, men med en tilpasning til pliktreglene i kapittel 2 til 5 i loven her.

Departementet foreslo i høringsnotatet en egen bestemmelse i § 12-2 første ledd bokstav e om overtredelsesgebyr overfor den som gir uriktige eller ufullstendige opplysninger. Dette forslaget videreføres ikke da en slik bestemmelse antas å ikke ha noen selvstendig betydning. Ved overtredelse av vilkår eller plikter som nevnt i første ledd bokstav a til d, kan en overtredelse innebære at det er gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger, for eksempel uriktige opplysninger om varer som bringes med som last etter § 2-3 eller uriktige opplysninger i deklarasjonen som skal gis etter § 3-2. I sistnevnte bestemmelse fremgår det at deklarasjonen skal inneholde alle opplysninger som er nødvendige for den prosedyren som varen skal underlegges. Dersom det er plikt til å svare tollavgift eller andre innførselsavgifter av varen, vil forholdet ofte også innebære et brudd på opplysningsplikter etter forslaget til tollavgiftsloven § 9-2 eller skatteforvaltningsloven kapittel 8. I slike tilfeller vil det kunne ilegges tilleggsavgift eller tilleggsskatt.

Flere høringsinstanser har merknader til tollmyndighetenes praktisering av dagens regler om overtredelsesgebyr. NHO Logistikk og Transport og NHO Mat og Drikke mener at praksis er for streng, selv om det i forarbeidene fremgår at tollmyndighetene skal utvise forsiktighet. Sistnevnte høringsinstans skriver også:

«Brudd på pliktene ved ankomst til tollområdet, skyldes ikke sjelden at transportør har passert grensen uten å stoppe, eller at en eller flere av tolldeklarasjonene som følger bilen ikke er stemplet eller registrert. Når vareeier i slike tilfeller i ettertid rapporterer bruddet, bør overtredelsesgebyr ikke pålegges vareeier. Eventuelt overtredelsesgebyr bør da, som i Sverige, ilegges speditør/transportør.»

Også Næringslivets hovedorganisasjon mener at overtredelsesgebyr ikke må ilegges automatisk ved enhver overtredelse, men at det må foretas en konkret vurdering der blant annet skyld, overtredelsens omfang og virkning må veie tungt. Næringslivets avgiftsforum har tilsvarende synspunkter, og uttaler videre:

«Er en vare smuglet inn og den ansvarlige melder seg i ettertid, får myndighetene opplysninger og tollavgift som de ellers ikke ville fått. Tilsvarende er det med varer hvor melde- og fremleggelsesplikten er oppfylt, men hvor det ikke er levert deklarasjon (evt. melding om tollavgift). Når varer etterdeklareres på denne måten (selv om det ikke skal betales tollavgift), får myndighetene opplysninger om varene som de ellers ikke ville mottatt. Selv om tollmyndighetene ikke lenger har den fysiske kontrollmuligheten, vil slik etterdeklarering langt på vei reparere unnlatelsen. Det er viktig å gi de ansvarlige et incentiv til å reparere mest mulig. Det oppnår man ikke hvis feilen sanksjoneres på samme måte som om den avdekkes ved myndighetenes kontroll.»

Departementet viser til at formålet med gebyrordningen er å stimulere til at regelverket følges, og sikre at tollmyndighetene har et effektivt sanksjonsmiddel ved pliktbrudd som ikke er så grove at de straffeforfølges. Selv om ordningen ikke forutsetter individuelle vurderinger av skyldkrav, er det ikke hensikten at enhver overtredelse av regelverket skal sanksjoneres med et overtredelsesgebyr. Som det fremgår av forarbeidene til tolloven §§ 16-17 flg., Prop. 1 LS (2016–2017) punkt 13.8, må tollmyndighetene utvise et visst skjønn ved vurderingen av om gebyr skal ilegges i det enkelte tilfellet. De øvre rammene for gebyrets størrelse følger i dag av tollforskriften §§ 16-17-1, mens nærmere retningslinjer for når overtredelsesgebyr skal ilegges og gebyrets størrelse er gitt i interne retningslinjer. Departementet legger til grunn at Tolldirektoratet, i forbindelse med arbeidet med forskrifter til loven her, gjennomgår retningslinjene og vurderer om dagens praktisering er i samsvar med forutsetningene i forarbeidene. Departementet viser også til at Høyesterett i dom 15. april 2021 (HR-2021-797-A) har lagt til grunn at det objektive ansvaret for foretaksstraff som følger av straffeloven § 27 ikke er forenlig med straffebegrepet i EMK slik det er tolket av EMD. I påvente av eventuelle forslag til lovendringer har Justis- og beredskapsdepartementet bedt om at Høyesteretts avgjørelse inntil videre legges til grunn også ved ileggelse av overtredelsesgebyr overfor foretak. Dette innebærer at det stilles krav om alminnelig uaktsomhet ved ileggelse av overtredelsesgebyr. Tollmyndighetene har inntil videre lagt om sin praksis i samsvar med dette. Når det gjelder eksemplet som nevnes av NHO Mat og Drikke, vil departementet påpeke at mottaker av varen, etter loven her, i praksis deklaranten, bare skal svare for brudd på de plikter denne har. Ved brudd på plikter som påhviler sjåføren etter kapittel 2 om plikter ved ankomst til tollområdet, er det eventuelt sjåføren som skal ilegges overtredelsesgebyr.

Etter første ledd bokstav a kan overtredelsesgebyr ilegges den som innfører en vare, uten å oppfylle plikter ved ankomst til tollområdet etter lovens kapittel 2. Dette omfatter plikt til å gi forhåndsvarsel, plikt til å gå direkte til bestemmelsessted ved ankomst til tollområdet, melde- og opplysningsplikt ved ankomst til bestemmelsessted, plikt til å fremlegge varer for tollmyndighetene, opplysningsplikt ved videre transport i tollområdet og plikter knyttet til lossing, jf. §§ 2-1 til 2-6. Bestemmelsen viderefører tolloven § 16-17 første ledd bokstav a om adgang til å ilegge overtredelsesgebyr overfor den som overtrer plikter etter tolloven §§ 3-1 til 3-7, men begrenset til plikter ved innførsel.

Første leddbokstav b bestemmer at overtredelsesgebyr kan ilegges den som innfører en vare til tollområdet uten å oppfylle plikter etter kapittel 3 om tollbehandling. De aktuelle paragrafene i dette kapitlet er §§ 3-1 til 3-3 og § 3-6. Etter § 3-1 skal enhver vare som innføres til tollområdet, enten underlegges en tollprosedyre, gjenutføres eller avstås. En tilsvarende plikt følger i dag av tolloven § 4-1. Videre følger det av § 3-2 at det skal leveres en deklarasjon for alle varer som skal underlegges en tollprosedyre, og at deklarasjonen skal inneholde alle opplysninger som er nødvendige for den aktuelle prosedyren. Brudd på denne bestemmelsen omfatter også det å gi uriktige eller ufullstendige opplysninger i deklarasjonen. Paragraf 3-3 regulerer hvem som kan levere deklarasjonen, og § 3-6 bestemmer at den som vil disponere over en vare på en annen måte enn etter den prosedyren den er deklarert for, må deklarere varen på nytt. Bestemmelsene viderefører i store trekk tolloven §§ 4-10 og 4-25. Ved brudd på disse bestemmelsene kan tollmyndighetene i dag ilegge overtredelsesgebyr etter tolloven § 16-17 første ledd bokstav b.

Tolldirektoratet mener det er uklart hvem som kan ilegges overtredelsesgebyr etter denne bestemmelsen, og peker på at de aktuelle paragrafene i kapittel 3 ikke angir hvem som har de ulike pliktene. Departementet legger til grunn at når forholdet oppdages ved grensepassering, vil det i praksis være den som besitter varen, som kan ilegges overtredelsesgebyr. Det vil si at det vil være den faktiske situasjonen som er avgjørende.

Første leddbokstav c gjelder tollmyndighetenes adgang til å ilegge overtredelsesgebyr overfor den som disponerer over en vare i strid med vilkår som følger av den deklarerte prosedyren. Bestemmelsen viderefører i det vesentlige adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr etter tolloven § 16-17 første ledd bokstav b ved brudd på andre plikter etter tolloven kapittel 4 enn §§ 4-1 og 4-10 (som videreføres i bokstav b).

Tolloven kapittel 3 og 4 regulerer også plikter ved utførsel av varer, og tolloven § 16-17 første ledd bokstav a og b gir dermed adgang til å ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på slike plikter. I loven her er plikter ved utførsel regulert i kapittel 5. Første leddbokstav d bestemmer derfor at overtredelsesgebyr kan ilegges den som utfører en vare uten å oppfylle plikter ved avreise og tollbehandling etter kapittel 5. Dette omfatter plikt til å gi forhåndsvarsel om varer som utføres, plikter ved lasting, meldeplikt ved avreise fra tollområdet, plikt til å legge varen frem for tollmyndighetene, tollbehandling av varer og deklarasjonsplikt, jf. §§ 5-1 til 5-9.

Første leddbokstav e gir tollmyndighetene adgang til å ilegge overtredelsesgebyr overfor den som i Norge utsteder eller foranlediger utstedt uriktig eller ufullstendig opprinnelsesbevis, faktura eller annet legitimasjonsdokument. Bestemmelsen viderefører tolloven § 16-17 første ledd bokstav d, og gjelder tilfeller hvor opprinnelsesbevis, faktura eller annet legitimasjonsdokument er ment å tjene som dokumentasjon ved tollbehandling av en vare i et annet land. Dette vil være tilfeller hvor det i det andre landet innrømmes tollettelser dersom varen har opprinnelse i Norge, eller på grunnlag av annet legitimasjonsdokument utstedt i Norge. Nærmere regler om utstedelse av opprinnelsesbevis følger av §§ 5-11 og 5-12.

Første leddbokstav f bestemmer at overtredelsesgebyr kan ilegges den som ikke oppfyller oppbevaringsplikten etter lovens § 7-16. Bestemmelsen viderefører tolloven § 16-17 første ledd bokstav b som gir hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på plikten til å oppbevare meldinger, deklarasjoner, dokumenter mv. etter § 4-12.

Etter første leddbokstav g kan overtredelsesgebyr også ilegges den som ikke medvirker til kontroll etter § 8-13, som gjelder kontroll hos den opplysningspliktige. Plikten til å medvirke til kontroll gjelder den som plikter å gi kontrollopplysninger etter §§ 8-10, 8-11 og 8-12. Bestemmelsen viderefører tolloven § 16-17 første ledd bokstav c.

Overtredelsesgebyret ilegges i utgangspunktet etter faste satser, og kan da skje uten for omfattende saksbehandling. Nærmere regler om utmåling av gebyret gis i forskrift med hjemmel i sjette ledd. I praksis må imidlertid tollmyndighetene foreta en individuell vurdering innenfor visse rammer. Ved den individuelle vurderingen skal det for privatpersoner tas hensyn til de momenter som følger av forvaltningsloven § 44, mens det for foretak følger av forvaltningsloven § 46 hvilke hensyn som skal vektlegges ved utmålingen. Utmåling av gebyret basert på overtredelsens omfang er imidlertid vanskelig ved manglende medvirkning til kontroll. Annet ledd bestemmer derfor at tollmyndighetene ved slike overtredelser skal fastsette gebyrets størrelse individuelt innenfor en maksimumsgrense på 50 ganger rettsgebyret. Bestemmelsen viderefører tolloven § 16-17 annet ledd.

Tredje ledd bestemmer at overtredelsesgebyr ikke skal ilegges dersom oppfyllelsen var umulig på grunn av forhold som ikke skyldes den ansvarlige, og viderefører tolloven § 16-17 tredje ledd, mens fjerde og femte ledd viderefører tolloven § 16-19 om utsatt iverksetting av vedtak om overtredelsesgebyr. Utsatt iverksetting innebærer at vedtak om overtredelsesgebyr ikke skal settes i verk før klagefristen er ute eller klagen er avgjort. Dersom den som er ilagt overtredelsesgebyr vil prøve vedtakets gyldighet for domstolene, skal vedtaket, dersom partene ber om det, ikke iverksettes før søksmålsfristen løper ut eller en endelig rettsavgjørelse foreligger. Begrunnelsen for bestemmelsen om utsatt iverksetting er at administrative sanksjoner kan være av særlig inngripende karakter, og at utsatt iverksetting av vedtaket vil styrke partens rettssikkerhet. Bestemmelsen omfatter ikke overtredelsesgebyr ved brudd på opplysningsplikten for betalingsmidler etter § 12-3. Dette er begrunnet i at overtredelsesgebyret kan sikres ved tilbakehold av deler av betalingsmidlene etter § 11-1. En bestemmelse om utsatt iverksetting av vedtak om overtredelsesgebyr i slike tilfeller vil hindre mulighetene til å sikre overtredelsesgebyret i betalingsmidlene.

Sjette ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om utmåling av gebyret. Departementet legger til grunn at de øvre rammene for overtredelsesgebyret gis i forskrift, mens mer detaljerte regler om utmåling gis i interne retningslinjer.

Til § 12-3 Overtredelsesgebyr ved manglende deklarering av betalingsmidler

Bestemmelsen regulerer tollmyndighetenes adgang til å ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på plikten til å deklarere kontanter og andre likestilte betalingsmidler. Den viderefører tolloven § 16-15, men slik at tollmyndighetenes adgang til å holde tilbake betalingsmidler til sikring av gebyr, reguleres i en egen paragraf, se § 11-1.

Første ledd viser til at overtredelsesgebyr kan ilegges ved brudd på plikten til å deklarere kontanter og andre likestilte betalingsmidler etter §§ 3-2 og 5-6. Nivået på overtredelsesgebyret er begrenset oppad til 30 prosent av betalingsmiddelets pålydende. Nærmere bestemmelser om utmåling av gebyret gis i forskrift, jf. annet ledd.

Til § 12-4 Bortfall av adgangen til å representere deklaranter

Bestemmelsen gjelder tollmyndighetenes adgang til å forby den som har opptrådt i strid med bestemmelser i loven her eller meddelte tillatelser, å representere deklaranter ved tollbehandlingen. Den er ment å videreføre tolloven § 16-11 om adgang til å representere mottaker eller avsender av varer, men slik at vilkårene for slikt bortfall klargjøres.

Begrunnelsen for bortfall av adgangen til representasjon er i praksis ikke knyttet opp mot overtredelsen alene, men at overtredelsen har vist at vedkommende ikke er egnet til å opptre som representant. Bestemmelsen stiller derfor som vilkår at den aktuelle handlingen er av en slik karakter at vedkommende ikke anses egnet til å opptre som representant ved tollbehandlingen. Videre fremgår det at vedtaket om bortfall skal være tidsbestemt. Tollmyndighetene er i praksis tilbakeholdne med å bruke denne ordningen.

Til § 12-5 Straff for ulovlig vareførsel

Bestemmelsen regulerer hvilke handlinger og unnlatelser som kan straffes som ulovlig vareførsel. Dagens bestemmelse om straff for ulovlig vareførsel i tolloven § 16-2 første ledd rammer «den som i strid med bestemmelse gitt i eller med hjemmel i denne lov, innfører eller utfører en vare utenom tollmyndighetenes kontroll, eller som disponerer over en vare i strid med noen bestemmelse gitt i eller med hjemmel i denne lov». Etter departementets syn bør det fremgå noe klarere av loven hvilke handlinger og unnlatelser som kan være straffbare. Strafferammen er bot eller fengsel inntil seks måneder eller begge deler.

Bokstav a fastslår straffeansvar for den som inn- eller utfører en vare uten å legge varen frem for tollmyndighetene. Plikten til å fremlegge varer ved inn- og utførsel følger av henholdsvis §§ 2-4 og 5-4. Fremleggelsesplikten gjelder for enhver som bringer en vare til eller fra tollområdet. Straffebestemmelsen har en snevrere rekkevidde enn bestemmelsen om overtredelsesgebyr ved brudd på plikter i kapittel 2, jf. § 12-2 bokstav a, da straffebestemmelsen ikke omfatter brudd på de andre pliktene ved ankomst til tollområdet som følger av kapittel 2. I praksis er isolerte brudd på slike plikter mindre alvorlige enn brudd på fremleggelsesplikten, og departementet mener derfor det er tilstrekkelig at brudd på andre plikter enn fremleggelsesplikten sanksjoneres med et overtredelsesgebyr.

Etter bokstav b straffes den som inn- eller utfører en vare uten å tollbehandle varen etter §§ 3-1 eller 5-5.

Bokstav c rammer den som disponerer en vare i strid med vilkår som følger av den deklarerte prosedyren, jf. kapittel 4 om tollprosedyrer ved innførsel og § 5-9 om prosedyren utførsel. Mens overtredelse av bokstav b i de fleste tilfeller vil innebære unnlatelse av å handle i samsvar med en plikt, vil bokstav c som regel ramme en aktiv handling.

Bokstav d viderefører tolloven § 16-5 tredje ledd, og rammer den som i Norge utsteder eller foranlediger utstedt uriktig eller ufullstendig opprinnelsesbevis, faktura eller annet legitimasjonsdokument som er bestemt til å tjene som bevis ved tollbehandlingen av vare i et annet land. Dette vil være tilfeller hvor det i det andre landet innrømmes tollettelser dersom varen har opprinnelse i Norge eller på grunnlag av annet legitimasjonsdokument utstedt i Norge. Nærmere regler om utstedelse av opprinnelsesbevis følger av §§ 5-11 og 5-12.

Til § 12-6 Straff for brudd på lås eller segl mv.

Bestemmelsen viderefører tolloven § 16-6 om straff for brudd på lås eller segl mv., men slik at uaktsom overtredelse ikke er straffbart. Det skyldes at lås eller segl typisk brytes med forsett om å få tilgang til varer som ikke er ment å være til fri omsetning mv. En eventuell påstand om manglende kunnskap om regelverket som regulerer adgangen til å bryte lås eller segl, må vurderes etter reglene om unnskyldelig rettsvillfarelse. Etter rettspraksis skal det mye til for at dette anerkjennes på vareførselsområdet.

Etter første ledd straffes den som rettstridig bryter tollmyndighetenes lås eller segl, lås eller segl påsatt eller godkjent av utenlandsk tollmyndighet som Norge etter en konvensjon er forpliktet til å godta, eller en annen stats tollsegl som er benyttet etter § 9-6. Strafferammen er bot eller fengsel i inntil seks måneder eller begge deler.

Etter annet ledd straffes den som er ansvarlig for låsen eller seglet med bøter, hvis låsen eller seglet er rettsstridig brutt, og bruddet skyldes forsømmelse fra vedkommendes side, eller hvis vedkommende ikke etter bruddet har truffet forsvarlige tiltak for å hindre at en vare kunne fjernes eller forandres. Slik overtredelse straffes med bøter. Etter tredje ledd er det også straffbart å rettstridig skaffe seg adgang til en vare som er under lås eller segl, selv om låsen eller seglet ikke er blitt brutt.

Til § 12-7 Straff for unnlatt medvirkning ved kontroll mv.

Bestemmelsen slår fast at det er straffbart å unnlate å medvirke til kontroll eller yte bistand etter §§ 8-5 eller 8-13. Strafferammen er bot eller fengsel inntil seks måneder eller begge deler. Den er ment å videreføre deler av tolloven § 16-5 første ledd, men slik at det ved henvisning til konkrete kontrollbestemmelser, fremgår tydeligere hvilke unnlatelser som kan straffes.

Paragraf 8-5 gjelder plikt til å medvirke ved kontroll, og retter seg mot den som befinner seg på sted og under forhold som nevnt i §§ 8-2 og 8-3. Det vil si personer som er i transportmidler, i bygninger, på steder, bærer bagasjen mv. som skal undersøkes i den konkrete kontrollsituasjonen, og ikke publikum generelt.

Paragraf 8-13 om kontroll hos den opplysningspliktige gjelder tollmyndighetenes adgang til stedlig ettersyn, og bestemmer i fjerde ledd at den opplysningspliktige, eventuelt dennes fullmektig, skal være til stede og yte nødvendig veiledning og bistand, når tollmyndighetene krever det. Departementet legger til grunn at brudd på slik bistandsplikt normalt sanksjoneres med overtredelsesgebyr etter § 12-2 bokstav g.

Til § 12-8 Forsøk

Bestemmelsen viderefører tolloven § 16-1 annet ledd, og slår fast at også forsøk på overtredelse av §§ 12-5 til 12-7 kan straffes. Den som frivillig avstår fra å fullbyrde lovbruddet eller avverger at det blir fullbyrdet, straffes likevel ikke for forsøk, jf. straffeloven § 16 annet ledd.

Til § 12-9 Grov overtredelse

Bestemmelsen hever strafferammen for grov overtredelse av bestemmelser nevnt i §§ 12-6 og 12-7 til bot eller fengsel inntil seks år, og angir når en overtredelse er å anse som grov. Den viderefører med enkelte endringer tolloven § 16-7, men begrenset til å gjelde overtredelse av § 12-6 om ulovlig vareførsel og § 12-7 om straff for brudd på lås og segl mv. Det innebærer at det ikke skilles mellom vanlig og grov overtredelse av § 12-8 om straff for unnlatt medvirkning til kontroll mv.

Hvorvidt en overtredelse er anse som grov, beror på en helhetsvurdering, og bokstav a til h regner opp hvilke momenter som særlig skal tillegges vekt ved denne vurderingen. Oppregningen er noe oppdatert sammenlignet med oppregningen i tolloven § 16-7. Departementet har ved valg av momenter blant annet sett hen til hvilke momenter som skal vektlegges ved avgjørelsen av om overtredelser etter straffeloven kapittel 30 om bedrageri, skattesvik og lignende økonomisk kriminalitet er å anse som grove.

Til § 12-10 Grovt uaktsom overtredelse

Bestemmelsen slår fast at grovt uaktsom overtredelse som nevnt i § 12-6 om ulovlig vareførsel, § 12-7 om brudd på lås eller segl og § 12-8 om straff for unnlatt medvirkning ved kontroll mv. straffes med bot eller fengsel inntil seks måneder eller begge deler.

Dersom en overtredelse som nevnt i §§ 12-6 eller 12-7 kan anses som grov etter § 12-9, er strafferammen bot eller fengsel inntil seks år.

Til § 12-11 Forenklet forelegg

Bestemmelsen regulerer tollmyndighetenes adgang til å ilegge straff ved forenklet forelegg for mindre alvorlige overtredelser, og viderefører tolloven § 16-9. Forelegget ilegges etter faste bøtesatser fastsatt i forskrift, og omfatter inndragning av de varene som har vært gjenstand for overtredelsen, eventuelt et beløp tilsvarende varenes verdi. Ved smugling av flere varetyper legges bøtene sammen. Dersom samlet bot overstiger 20 000 kroner, politianmeldes forholdet.

Adgangen til å ilegge forenklet forelegg for mindre alvorlige overtredelser innebærer at tollmyndighetene ilegger en strafferettslig reaksjon uten å involvere politiet eller påtalemyndigheten. I slike saker skal det ikke ilegges andre administrative sanksjoner etter loven her for samme overtredelse. Saker hvor forenklet forelegg benyttes, kjennetegnes ved at det sjelden er tvil om at de objektive og subjektive vilkårene for straff er oppfylt. Det ligger da godt til rette for å avgjøre saken på stedet ved forenklet forelegg.

Forenklet forelegg benyttes overfor privatpersoner som, uten å legge varene frem for tollmyndighetene, innfører reisegods over de beløpsgrensene og/eller kvotebestemmelsene om alkohol og tobakk mv. som gjelder for toll- og avgiftsfri innførsel av reisegods. Varer som innføres på denne måten, er ofte høyt beskattede varer som alkoholholdige drikkevarer, sigaretter, snus, kjøttvarer og drivstoff. Det kan imidlertid også ilegges forenklet forelegg ved innførsel av andre varer som overstiger beløpsgrensen for reisegods på 3 000 kroner (opphold i utlandet under 24 timer) eller 6 000 kroner (opphold i utlandet over 24 timer). Ulovlig innførsel av narkotika, legemidler, skytevåpen, levende dyr eller kjøtt fra land med smittefarlige husdyrsykdommer blir imidlertid alltid politianmeldt.

Første ledd gir tollmyndighetene hjemmel til å ilegge straff ved forenklet forelegg for mindre alvorlige overtredelser. Forenklet forelegg ilegges etter faste bøtesatser, på stedet eller i ettertid. Sistnevnte kan være aktuelt når svenske og finske tollmyndigheter har utført kontroll i henhold til grensetollsamarbeidsavtalene, jf. lovens kapittel 9. I de fleste saker vedtas forelegget på stedet, noe som innebærer at saken er endelig avgjort. I forenklet forelegg kan straffebudet og det straffbare forholdet betegnes ved stikkord eller på lignende måte.

Annet ledd bestemmer at forelegget skal omfatte inndragning av varene som har vært gjenstand for overtredelsen. Alternativt kan tollmyndighetene unntaksvis inndra et beløp tilsvarende varenes verdi.

Tredje ledd regulerer konsekvensene av at et forenklet forelegg ikke vedtas. Forelegg som er skrevet ut på stedet, bortfaller med en gang dersom det ikke vedtas straks. Er den siktede under 18 år, kan det imidlertid gis en kort frist for vedtagelse. For forelegg som ilegges i ettertid, skal det, i samsvar med straffeprosessloven § 256 første ledd nr. 5, settes en frist, som i alminnelighet bør være mellom tre og ti dager. Dersom forelegget ikke vedtas innen denne fristen, faller det bort. Selv om et forelegg er vedtatt, kan påtalemyndigheten oppheve det til gunst for den siktede, jf. fjerde ledd.

Femte ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om bruk av forenklet forelegg, blant annet om hvilke overtredelser som omfattes, bøtesatser, subsidiær fengselsstraff, inndragning og fremgangsmåte ved utskriving av forelegget i ettertid.

9.13 Kapittel 13 Handelstiltak

Generelle merknader til kapittel 13

Kapitlet har bestemmelser om iverksetting av handelstiltak for å beskytte det norske markedet mot ulike former for urettferdig konkurranse fra utlandet, og viderefører tolloven kapittel 10.

Handelstiltak kan iverksettes som antidumpingtiltak, utjevningstiltak, beskyttelsestiltak og mottiltak. Adgangen til å iverksette slike tiltak er begrenset av WTO-avtalen, jf. blant annet GATT 1994 artikkel VI og XV. Også mange frihandelsavtaler har bestemmelser om når handelstiltak kan iverksettes mot en avtalepart, for eksempel EØS-avtalen artikkel 26. Norge har svært sjelden iverksatt slike tiltak, men har enkelte ganger bragt saker inn for WTO, når utførsel fra Norge er blitt rammet av tiltak. I en rekke saker har Norge også engasjert seg som tredjepart med vesentlige interesser, jf. WTO-avtalen om regler og prosedyrer ved tvisteløsning (tvisteløsningsavtalen) artikkel 10.

Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsene om opplysningsplikt og undersøkelsesplikt i saker om handelstiltak i tolloven §§ 12-5 til 12-9 videreføres i dette kapitlet, og ikke i kapitlet om særlige forvaltningsregler, slik som i tolloven. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget.

Til § 13-1 Opplysningsplikt i handelstiltakssaker

Bestemmelsen regulerer hvem som har plikt til å gi opplysninger, og hvilke opplysninger som kan innhentes, dersom departementet vurderer å iverksette handelstiltak mot visse vareslag. Den viderefører tolloven § 12-5.

Til § 13-2 Handelstiltak mot dumping (antidumpingtiltak)

Bestemmelsen har regler om når handelstiltak mot dumping, såkalt antidumpingtiltak, kan iverksettes, rammene for tiltaket, og hvor lang tid et slikt tiltak kan gjelde for. Et antidumpingtiltak vil i utgangspunktet utgjøre en særskilt tollavgift, men kan alternativt ha form av en prisavtale. Slike prisavtaler kan gå ut på at vedkommende eksportør eller gruppe av eksportører forplikter seg til å opprettholde visse minstepriser. Bestemmelsen viderefører tolloven § 10-1.

Til § 13-3 Definisjon av dumping

Bestemmelsen definerer dumping som innførsel av vare til en pris som er lavere enn den under vanlige handelsforhold sammenlignbare prisen ved salg av tilsvarende vare bestemt til forbruk i vedkommende eksportland, eller hvis slik hjemmemarkedspris i eksportlandet ikke foreligger, til en pris som enten er lavere enn den under vanlige handelsforhold høyeste sammenlignbare eksportprisen for tilsvarende vare som utføres til noe annet land, eller er lavere enn hva det koster å fremstille varen i opprinnelseslandet med et rimelig tillegg for administrasjons- og salgskostnader og generelle kostnader samt fortjeneste. Bestemmelsen viderefører tolloven § 10-2.

Til § 13-4 Undersøkelser mv. i antidumpingsaker

Bestemmelsen gjelder departementets saksbehandling når det mottar klage over dumpingimport, blant annet om departementets plikt til å gjennomføre forutgående formelle undersøkelser før det treffer vedtak om antidumpingtiltak. Den viderefører tolloven § 12-6.

Til § 13-5 Handelstiltak mot subsidier (utjevningstiltak)

Bestemmelsen regulerer adgangen for Kongen til å iverksette utjevningstiltak dersom departementet finner at det foreligger direkte eller indirekte subsidiering av varer som eksporteres til Norge, og at subsidieringen volder, eller truer med å volde, vesentlig skade. Den viderefører tolloven § 10-3.

Til § 13-6 Definisjon av subsidier

Bestemmelsen viderefører tolloven § 10-4, og definerer subsidier som økonomisk bidrag fra offentlig myndighet når det gis en fordel ved at

• det offentliges praksis innebærer direkte pengeoverføringer eller potensielle direkte overføringer av penger eller forpliktelser

• offentlige krav som ellers er forfalt, frafalles eller ikke innkreves

• det offentlige leverer varer eller yter tjenester ut over generell infrastruktur, eller kjøper varer

• det offentlige innbetaler til en finansieringsordning eller overlater til, eller pålegger, en privat aktør én eller flere oppgaver som vanligvis hører under det offentlige, og dette uten reell grunn avviker fra den praksis det offentlige vanligvis følger

• det gis en form for inntekts- eller prisstøtte som direkte eller indirekte fører til økning i eksporten av en vare.

Definisjonen kan fravikes dersom utjevningstiltaket iverksettes innenfor folkerettslige rammer som åpner for det.

Til § 13-7 Undersøkelser mv. i subsidiesaker

Bestemmelsen gjelder departementets saksbehandling når det mottar klage over subsidiert import, blant annet om departementets plikt til å gjennomføre forutgående formelle undersøkelser før det treffer vedtak om utjevningstiltak og midlertidige tiltak. Den viderefører tolloven § 12-7.

Til § 13-8 Beskyttelsestiltak og mottiltak

Bestemmelsen regulerer adgangen for Kongen til å iverksette beskyttelsestiltak, når departementet finner at en vare, som følge av en uforutsett utvikling, blir importert i slik økende mengde og under slike forhold at dette volder, eller truer med å volde, alvorlig skade for norske produsenter av lignende eller konkurrerende varer. Dersom norske produsenter rammes av andre lands beskyttelsestiltak, kan det iverksettes mottiltak i form av rebalanserende tiltak, blant annet ved å oppheve tollavgiftsmessige innrømmelser. Bestemmelsen viderefører tolloven § 10-5.

Til § 13-9 Undersøkelser mv. i beskyttelsestiltakssaker

Bestemmelsen stiller krav til departementets saksbehandling før det setter i verk beskyttelsestiltak, blant annet om plikt til å gjennomføre forutgående formelle undersøkelser. Den viderefører tolloven § 12-8.

Til § 13-10 Spesielle beskyttelsestiltak for landbruksvarer

Bestemmelsen hjemler økning av tollavgift på landbruksvarer, dersom den importerte mengden av en landbruksvare overstiger et referansenivå eller importprisen faller under en referansepris. Den gjennomfører WTO-avtalen om landbruk artikkel 5, og viderefører tolloven § 10-6. Myndigheten er ved kongelig resolusjon 2. desember 2016 nr. 1426 tildelt Landbruks- og matdepartementet, som har fastsatt forskrift 17. desember 1998 nr. 1448 om økning i tariffmessig toll – beskyttelsestoll – på landbruksvarer.

Til § 13-11 Undersøkelser mv. i beskyttelsestiltakssaker for landbruksvarer

Bestemmelsen stiller krav til departementets saksbehandling før det setter i verk særlige beskyttelsestiltak for landbruksvarer, blant annet om plikt til å gjennomføre forutgående formelle undersøkelser. Den viderefører tolloven § 12-9.

Til § 13-12 Opphevelse av innrømmelser eller andre forpliktelser

Bestemmelsen gir Kongen adgang til å oppheve innrømmelser eller andre forpliktelser som Norge har påtatt seg etter WTO-avtalen, når det i WTO-avtalen om tvisteløsning åpnes for slike opphevelser i forbindelse med saker behandlet i Tvisteløsningsorganet. Bestemmelsen viderefører tolloven § 10-7 og gjennomfører WTO-avtalen om beskyttelsestiltak artikkel 8 nr. 2.

9.14 Kapittel 14 Ikrafttredelse, overgangsbestemmelser og endringer i andre lover

Til § 14-1 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme tidspunkt oppheves lov 21. desember 2007 nr. 119 om toll og vareførsel.

Til § 14-2 Overgangsbestemmelser

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å gi overgangsregler i forskrift.

Til § 14-3 Forslag til endringer i andre lover

Fra det tidspunktet vareførselsloven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover:

Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker § 67

Straffeprosessloven § 67 annet ledd gjelder når politiet avgjør spørsmålet om tiltale. I annet ledd bokstav c foreslås det å endre henvisningen til lov om toll og vareførsel § 16-7 til vareførselsloven § 12-9.

Lov 13. juni 1997 nr. 42 om kystvakten § 10

Etter § 10 kan Kystvakten føre kontroll med at bestemmelser gitt i eller i medhold av tolloven overholdes. Det foreslås å endre henvisningen til tolloven til en henvisning til vareførselsloven.

Lov 27. juni 2003 nr. 57 om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone § 4

Etter § 4 kan det blant annet føres kontroll med lovgivning om toll i den tilstøtende sonen. I annet ledd foreslås det at henvisningen til lovgivning om toll endres til lovgivning om vareførsel og tollavgift.

Lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav § 14-10

Overskriften til bestemmelsen foreslås endret til tvangssalg av varer mv. etter vareførselsloven, i stedet for etter tolloven.

Henvisningen i første ledd om salg av varer mv. etter tolloven §§ 4-2, 4-31, 16-12 og 16-14 foreslås endret til henvisning til vareførselsloven § 4-4 tredje ledd og § 11-6. Tolloven § 4-2 er videreført i vareførselsloven § 11-6 om salg av varer mv. Tolloven § 4-31 er videreført ved at det i vareførselsloven § 4-4 tredje ledd er hjemmel for å gi forskrift om lagringstid og tvangssalg. De øvrige bestemmelsene videreføres ikke.

Uttrykket tollskyldner er ikke videreført i vareførselsloven og tollavgiftsloven. I annet ledd første punktum, som bestemmer at varen kan begjæres solgt 14 dager etter at skriftlig varsel er sendt tollskyldneren, er uttrykket tollskyldner endret til «deklaranten eller den antatte mottakeren eller eieren av varen». I annet punktum foreslås det å endre henvisningene til tolloven § 4-2 tredje ledd (som antas å skulle være annet ledd) og § 16-14 til vareførselsloven § 11-6, jf. § 11-2 annet ledd om salg etter tilbakehold ved brudd på regler om tollbehandling og § 11-5 annet og tredje ledd om salg av beslaglagte varer. Disse bestemmelsene viderefører tolloven § 4-2 annet ledd og § 16-14. Annet punktum i § 14-10 annet ledd foreslås endret slik at det går frem at ved salg etter § 11-6, jf. § 11-2 og § 11-5 annet ledd, skal deklaranten om mulig varsles. Hvem som er deklarant følger av vareførselsloven § 1-1 bokstav a. Dersom den aktuelle varen ikke er deklarert, skal den antatte mottakeren eller eieren av varen om mulig varsles. Dette er inntatt som nytt tredje punktum. Som følge av endret begrepsbruk er uttrykket tollskyldner endret til «den antatte mottakeren eller eieren» i fjerde punktum (tidligere tredje punktum). Videre er «tollekspedisjon» endret til «tollbehandling». Tilbakehold etter tolloven § 4-2 er endret til vareførselsloven § 11-2. Tolloven § 16-12 er ikke videreført.

Det følger av tredje ledd at skattekontoret kan bestemme om varen skal selges i «fortollet eller ufortollet stand». Uttrykket fortollet eller ufortollet stand brukes ikke i vareførselsloven eller tollavgiftsloven. Fortolling er etter vareførselsloven deklarasjon for prosedyren overgang til fri disponering, jf. vareførselsloven § 4-1, og «fortollet eller ufortollet stand» foreslås derfor endret til «for fri disponering eller uten at varen er gått over til fri disponering, jf. vareførselsloven § 4-1».

I fjerde ledd foreslås uttrykket toll i annet punktum endret til tollavgift. Tolloven § 16-12 er ikke videreført, og tredje og fjerde punktum i fjerde ledd er tatt ut.

I femte ledd foreslås uttrykket tollskyldner endret til «deklaranten eller den antatte mottakeren eller eieren av varen», jf. tilsvarende endring i annet ledd.

Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister § 34-7

Bestemmelsen har særregler om midlertidige forføyninger til sikring av immaterialrettigheter. I annet ledd foreslås det å endre henvisningen til tolloven §§ 15-3 til 15-6, § 15-9 og § 15-10 til en henvisning til vareførselsloven §§ 10-3 til 10-6, § 10-9 og § 10-10.

Lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her § 14

Bestemmelsen gjelder grensepassering og grensekontroll. I første ledd foreslås det å endre henvisningen til tollovgivningen til vareførselsloven.