2 Bakgrunn

2.1 Sivil rettspleie på grunnplanet i politiet

Politiet utfører i dag størsteparten av oppgavene innenfor den sivile rettspleien på nivået under tingrettene. Kompetansen til å utføre disse oppgavene er lagt til hver enkelt lensmann, enkelte politistasjonssjefer og namsfogder. Politiets gjøremål er i det alt vesentlige følgende:

• Namsmannsfunksjonen,

  • utføre oppgaver i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven, blant annet utlegg, fravikelser, tvangssalg av løsøre m.m.,

  • gjennomføring av midlertidig sikring i medhold av tvisteloven (arrest og midlertidig forføyning),

  • behandle gjeldsordningssaker,

• sekretariat for forliksrådet (forliksrådene ligger administrativt under Justis- og beredskapsdepartementet og forliksrådsmedlemmene utnevnes av kommunene),

• stevnevitnefunksjonen og

• enkelte andre rettspleiegjøremål, som skjønn og takster, og enkelte oppgaver i forbindelse med arv, skifte og konkurs.

I starten av 2015 var det, ifølge tall fra Politidirektoratet, 261 lensmannsdistrikter og 64 politistasjonsdistrikter. Av politistasjonsdistriktene har 43 sivile rettspleieoppgaver. Namsfogdene utøver oppgavene for de øvrige politistasjonsdistriktene. Det er i dag 12 namsfogddistrikter som i hovedsak dekker de største byene i landet (Oslo, Bergen, Fredrikstad, Kristiansand, Trondheim, Tromsø og Karlsøy, Stavanger, Sandnes, Asker og Bærum, Skedsmo, Tønsberg, samt Skien og Porsgrunn). Namsfogdkontorene ledes av en namsfogd.

Ettersom dagens lovverk ikke gir adgang til å samle de sivile rettspleieoppgavene for flere lensmannsdistrikter, forutsetter samling av disse oppgavene at man slår sammen lensmannsdistrikter. Dette har skjedd i Follo og Hordaland politidistrikter. Follo politidistrikt ble med virkning fra 1. juni 2010 omorganisert fra elleve politistasjoner og to lensmannsdistrikter til to politistasjonsdistrikter. I Hordaland har man gått fra 22 til 11 lensmannsdistrikter, mens namsmannsfunksjonen i Bergen kommune ligger hos namsfogden.

Tilsvarende lovforankrede organisatoriske bindinger finnes ikke for organiseringen av forvaltningsoppgavene (utstedelse av pass, våpenforvaltning, godkjenning av vaktselskaper, førerkort og kjøresedler mfl). I flere distrikter har man samlet disse oppgavene i egne forvaltningsenheter, eller man har samlet enkeltoppgaver hos utvalgte driftsenheter.

Ved lov 14. mai 2014 nr. 17, som trådte i kraft 1. juli 2014, er det i gjeldsordningsloven § 2-1 første ledd åpnet for at saker om gjeldsordninger kan samles hos enkelte namsmenn.

2.2 Historikk

Innkrevingsoppgaver har vært en lensmannsoppgave helt siden lensmannsetaten vokste frem rundt inngangen til det 13. århundre. Det har i den norske lensmannstradisjonen vært et vesentlig element at politigjøremål og sivile gjøremål, herunder tvangsfullbyrdelse, er blitt ivaretatt av de samme enheter. Lensmannslovutvalget, NOU 1991: 29, la til grunn at namsmannsoppgavene hadde positive bieffekter og konkluderte med at disse (i motsetning til bidragsfogdoppgavene) fortsatt burde ligge i lensmannsetaten. Det har også hatt betydning for plasseringen av disse oppgavene at lensmanns- og politietaten har hatt, og har, en desentralisert struktur som gjør etaten særlig egnet til å ivareta dem. Oppgavene fulgte med da lensmannsetaten og politietaten ble forent til én etat, politi- og lensmannsetaten, i 1994.

For å ivareta særlige behov er det også gitt namsmyndighet til særnamsmenn. Flere offentlige kreditorer har kompetanse som særnamsmenn, noe som innebærer at de selv kan sikre egne krav uten hjelp fra det alminnelige namsmannsapparatet. Offentlige innkrevere som utøver særnamsoppgaver er Skatteetaten, skatteoppkreverne i kommunene, Statens innkrevingssentral og Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral. Kompetansen til særnamsmennene er mer begrenset enn den alminnelige namsmannens kompetanse. Kompetansen varierer også særnamsmennene imellom. Lovforslagene i denne proposisjonen omhandler den alminnelige namsmann.

Namsmannsfunksjonen var tidligere – frem til 2006 – organisert på ulike måter i ulike deler av landet. Lensmannen var namsmann i sitt lensmannsdistrikt, og de fleste lensmannsdistrikt besto av en kommune. Utenfor lensmannsdistriktene var namsmannsoppgavene lagt til namsmannsavdelinger på tingrettsnivå eller til kommunale underfogder. I tillegg var det andre ordninger, herunder at namsmannsfunksjonen lå til lensmannen i et nabodistrikt eller til lensmenn med bare sivile oppgaver.

Med virkning fra 1. januar 2006 ble den sivile rettspleie på grunnplanet, herunder namsmannsoppgavene, samlet i politi- og lensmannsetaten. Ved at den sivile rettspleie også utenfor de tradisjonelle lensmannsdistriktene ble lagt til politiet, fikk man en mer enhetlig organisering av namsmannsfunksjonen i alle deler av landet. «Politimodellen» er inngående drøftet i Ot.prp. nr. 43 (2003–2004) Om lov om endringer i rettergangslovgivningen m.m. (organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet).

Politiets desentraliserte struktur og kostnadseffektive oppgaveløsning var et viktig argument for å ha oppgavene i politi- og lensmannsetaten. Tanken var videre at endringen ville effektivisere ressursutnyttelsen i justissektoren, og det ble blant annet tatt sikte på å frigjøre kapasitet i politiet til andre oppgaver. Potensialet for rasjonalisering ble antatt å ligge i de muligheter som det enhetlige overordnede ansvaret for gjøremålene ville gi, samt i den nære tilknytningen mellom forliksrådet og namsmannen.

I juni 2015 fattet Stortinget vedtak om iverksetting av nærpolitireformen. Målet med reformen er et nærpoliti som er operativt, synlig og tilgjengelig, og som har kapasitet og kompetanse til å forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger, og sikre innbyggernes trygghet. I Prop. 61 LS (2014–2015) Endringer i politiloven mv. (trygghet i hverdagen – nærpolitireformen) gikk regjeringen inn for at oppgavene med tvangsfullbyrdelse, gjeldsordning, hovedstevnevitne og notarius publicus fortsatt skal ligge hos politiet, men at oppgavene skal kunne samles i større enheter enn det enkelte lensmannskontor eller den enkelte politistasjon. Om plasseringen av sekretariatet for forliksrådet ble det påpekt at det er sammenhenger mellom namsmannsoppgavene og forliksrådene som tilsier at også funksjonen som sekretariat for forliksrådene bør beholdes i politiet, men at oppgaven må ses i sammenheng med kommunereformen.

2.3 Andre nordiske lands ordninger

Den svenske kronofogden er siden 2008 en selvstendig forvaltningsmyndighet under det svenske finansdepartementet. Kronofogden har som oppgave å inndrive ubetalte fordringer, fastsette ubestridte krav (betalningsföreläggande), og motta og avgjøre søknader om gjeldssanering.

I Danmark gjennomføres tvangsfullbyrdelse av sivile krav som hovedregel ved fogedretterne, som er en særlig avdeling ved byrettene. Fogedrettens oppgaver omfatter betalingspåkrav og inkassosaker, utleggssaker, tilbakeleveringsforretninger, utkastelse/fravikelse, tvangsauksjoner over fast eiendom, saker om utøvelse av foreldremyndighet og samvær, bistand til opprettholdelse av forbud og påbud, og foreløpig sikring.

Fogedrettene benytter seg av politiets assistanse i flere sammenhenger. Politiet bistår fogedretten blant annet i forbindelse med forkynnelse, enten ved at politiet anmodes om å fremskaffe relevant informasjon eller ved at saken sendes til politikretsen med anmodning om forkynnelse. Politiet bistår også når en fordringshaver ber om at en uteblitt skyldner fremstilles til et fogedmøte om en utleggsforretning. I saker om samvær med barn kan fogedretten be politiet om assistanse til å hente barnet.

Politiet assisterer også fogedretten ved utkastelse, både ved mislighold av leieforhold og etter endt tvangsauksjon. Det er generelt politiets oppgave å opprettholde ro og orden ved utkastelsen. I saker om mislighold av leieforhold tar politiet også vare på og registrerer eventuelt innbo med sikte på senere tvangsauksjon.

I Finland er det utsökningsväsendet som står for tvangsfullbyrdelse av fordringer. Utsökningsväsendet er organisert i 22 distrikter med en utsökningsmyndighet i hvert av dem, bestående av lokale utmätningsmän som bistås av häradsutmätningsmän. Selve tvangsfullbyrdelsen er det de 22 distriktene som står for. Utsökningsväsendet er underlagt Riksfogdeämbetet som sentral forvaltningsmyndighet, som igjen ligger under Justitieministeriet.

2.4 Høringen

Et høringsnotat om organisering av den sivile rettspleie på grunnplanet ble sendt på alminnelig høring 18. april 2016, med høringsfrist 20. juni 2016. Høringsbrevet med vedlegg ble sendt på høring til følgende instanser:

• Departementene

• Bankklagenemnda

• Domstoladministrasjonen

• Forbrukerombudet

• Forbrukerrådet

• Fylkeskommunene

• Fylkesmennene

• Kommunene

• Konkurransetilsynet

• Norges Bank

• Politidirektoratet

• Regjeringsadvokaten

• Sametinget

• Statens Innkrevingssentral

• Sysselmannen på Svalbard

• Verdipapirsentralen

• Akademikerne

• Bedriftsforbundet

• Den Norske Advokatforening

• Den norske Dommerforening

• Den norske Revisorforening

• Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)

• Juss-Buss

• Kommunenes Sentralforbund

• Kontoret for fri rettshjelp

• Landsorganisasjonen i Norge

• Norges Bondelag

• Norges Eiendomsmeglerforbund

• Norges Fiskarlag

• Norges Juristforbund

• Norges Politilederlag

• Norsk Bonde- og Småbrukarlag

• Norsk egeninkassoforening

• Norske Inkassobyråers Forening

• Norsk Tjenestemannslag

• Næringslivets Hovedorganisasjon

• Politiets Fellesforbund

• Politijuristene

• Skattefogdenes Landsforening

• UNIO

• Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

Følgende instanser har realitetsmerknader til forslagene:

• Landbruks- og matdepartementet

• Nærings- og fiskeridepartementet

• Domstoladministrasjonen

• Eiker, Modum og Sigdal tingrett

• Kongsberg tingrett

• Moss tingrett

• Møre og Romsdal tingrett

• Sør- Rogaland jordskifterett

• Politidirektoratet

• Agder politidistrikt

• Innlandet politidistrikt

• Møre og Romsdal politidistrikt

• Salten politidistrikt

• Sør-vest politidistrikt

• Troms politidistrikt

• Øst politidistrikt

• Sør-Trøndelag politidistrikt

• Sør-øst politidistrikt

• Sysselmannen på Svalbard

• Namsfogden i Oslo

• Namsfogden i Bergen

• Fylkesutvalget i Vest-Agder

• Vennesla kommune

• Engerdal kommune

• Frøya kommune

• Hammerfest kommune

• Lenvik kommune

• Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU)

• Nasjonal Kommunikasjonsmyndighet (Nkom)

• Etatsforeningen for jordskifterettene (Tekna)

• Akademikerne

• Advokatforeningen

• Politijuristene

• Politiets Fellesforbund

• Norsk Politilederlag

• Parat politiet

• Norsk tjenestemannslag (NTL).

Følgende instanser har uttalt at de ikke avgir høringsuttalelse eller ikke har merknader til forslagene:

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Arbeids- og sosialdepartementet

• Kunnskapsdepartementet

• Samferdselsdepartementet

• Forsvarsdepartementet

• Utenriksdepartementet

• Regjeringsadvokaten

• Jæren tingrett

• Kommunesektorens organisasjon (KS)

• Norges Bank