3 Organisering av den sivile rettspleie på grunnplanet

3.1 Gjeldende rett

3.1.1 Den alminnelige namsmann

Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 2-2 hvem som er den alminnelige namsmann. Lensmannen er namsmann i lensmannsdistrikter. I politistasjonsdistrikter med sivile rettspleieoppgaver er politistasjonssjefen namsmann. I namsfogddistrikter er namsfogden namsmann. Namsfogdkontorene har bare sivile rettspleieoppgaver.

Videre følger det av politiloven § 16 tredje ledd nr. 4 at Kongen kan bestemme at enkelte namsfogder skal ligge direkte under Politidirektoratet. I dag er namsfogden i Oslo direkte underlagt Politidirektoratet. Ved kgl.res. 26. august 2016 ble det besluttet at namsfogden i Oslo skal overføres til Oslo politidistrikt som egen driftsenhet. Endringen trer i kraft 1. januar 2017.

Lensmannsdistrikter, namsfogddistrikter og politistasjonsdistrikter med sivile rettspleieoppgaver skal omfatte én eller flere hele kommuner, jf. politiloven § 16 annet ledd.

Namsmennene kan overlate gjøremål til sine underordnede i den grad regler gitt av departementet åpner for det, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2-9 annet ledd jf. politiloven § 29 annet ledd og departementets brev til Politidirektoratet 20. desember 2005. I praksis utføres oppgavene primært av namsfullmektiger uten politiutdannelse.

3.1.2 Sekretariat for forliksrådet

Forliksrådene er meklingsinstitusjoner med begrenset domsmyndighet og er en del av den sivile rettspleien på grunnplanet. Det administrative ansvaret for forliksrådene ligger under Justis- og beredskapsdepartementet. Medlemmene av forliksrådet velges av kommunestyret og det er forliksråd i alle kommuner.

Sekretariatsfunksjonen for forliksrådet utføres av politiet. Det følger av domstolloven § 27 sjette ledd at i lensmannsdistrikter er lensmannen sekretariat for forliksrådet, i namsfogddistrikter er namsfogden sekretariat, og i politistasjonsdistrikter med sivile rettspleieoppgaver er politistasjonen sekretariat. En rekke steder er det to eller flere forliksråd som har felles forliksrådssekretariat. Det er 428 kommuner, mens antallet forliksrådssekretariater er om lag 370.

Kommuner som har samme sekretariat for forliksrådet og som dessuten ligger i samme domssogn, kan med tilslutning av minst 2/3 av hver av kommunestyrenes medlemmer beslutte å ha felles forliksråd, jf. domstolloven § 27 sjuende ledd.

Etter domstolloven § 28 fjerde punktum skal møtene holdes på det sted i forliksrådskretsen som forliksrådet fastsetter. Av lovmotivene fremgår det at eventuelle utgifter til leie av møtelokale i utgangspunktet vil være en utgift som sekretariatet må bære over sitt budsjett. Forliksrådet vil ikke ha adgang til å belaste partene for utgifter til møtelokale, og de har heller ikke eget budsjett som slike utgifter kan dekkes over.

3.1.3 Andre sivile rettspleieoppgaver i politiet

Hovedstevnevitnet har til oppgave å utføre forkynnelser av dokumenter som ikke forkynnes per post, jf. domstolloven § 165. Funksjonen som hovedstevnevitne er i dag lagt til lensmann, namsfogd og politistasjonssjef med sivile rettspleieoppgaver på tilsvarende måte som sekretariatsfunksjonen for forliksrådet, jf. domstolloven § 63. Forkynnelser i straffesaker kan også utføres av ansatte ved politiet eller i kriminalomsorgen, istedenfor av stevnevitnet, jf. domstolloven § 165 annet ledd.

Oppgaven som Notarius publicus er regulert i forskrift 3. mai 2002 nr. 418 om notarius publicus. I § 2 annet ledd nr. 1 og 2 er politi- og lensmannsetaten gitt følgende myndighet som notarius publicus:

• «1. Politimesteren i Øst-Finnmark er notarius publicus med full notarialmyndighet.

• 2. Lensmenn, namsfogdene og politistasjonssjefer med sivile rettspleieoppgaver kan som notarius publicus bekrefte underskrifter på dokumenter, utferdige leveattester og bekrefte rett kopi, samt i forbindelse med slike saker motta forsikring eller tilsvarende erklæring.»

Forskriften er gitt med hjemmel i lov om notarius publicus § 1 femte ledd. Den begrensede notarialkompetansen som tilligger politi- og lensmannsetaten etter § 2 annet ledd nr. 2, kan også utøves av tingrettene, sysselmannen på Svalbard og utenrikstjenestemennene, som har full notarialkompetanse, jf. lov om notarius publicus § 1.

Etter skifteloven § 12 a skal melding om dødsfall gis til lensmannen, namsfogden eller politistasjon med sivile rettspleieoppgaver, eller til tingretten. Publikum kan velge hvilken av disse instansene dødsfallet meldes til.

Etter ligningsloven § 3-13 nr. 2 bokstav k er ligningsmyndighetenes taushetsplikt ikke til hinder for at det gis opplysninger til «lensmann, namsfogd, politistasjon med sivile rettspleieoppgaver og tingrett til bruk i skiftesak».

Lensmann, namsfogd og politistasjon med sivile oppgaver foretar boregistrering etter tingrettens anmodning, jf. skifteloven § 2. Tingretten kan alternativt foreta registreringen selv, eller oppnevne en annen skikket person til å gjøre det (f. eks. bostyrer). Bestemmelsen gir tingretten valgfrihet til å bestemme hvem som skal foreta registreringen.

Konkursloven § 80 gir tingretten en tilsvarende valgfrihet med hensyn til hvem som skal utføre registrerings- og forseglingsforretninger som den som følger av skifteloven § 2.

Etter barneloven § 38 tredje ledd «skal lensmannen eller tingretten få opplysning om det i dødsfallsmeldinga» dersom et dødsfall fører til at ingen lenger har foreldreansvar for et barn.

Veksel- og sjekkprotester tas opp av lensmannen, namsfogden eller politistasjon med sivile rettspleieoppgaver, jf. lov 27. mai 1932 nr. 2 om veksler § 87 og henvisningen til nevnte bestemmelse i sjekkloven § 65 første ledd annet punktum.

3.1.4 Sivil rettspleie på Svalbard

På Svalbard er sysselmannen både namsmann og hovedstevnevitne. Sysselmannen er også sekretariat for forliksrådet og mottar også dødsfallsmeldinger, jf. svalbardloven §§ 5, 8 og 12.

Etter svalbardloven § 10 tredje ledd styres «[s]kjønn og takster som i riket for øvrig styres av lensmannen, namsfogden eller politistasjonssjef med sivile rettspleieoppgaver» på Svalbard av sysselmannen.

3.2 Forslaget i høringsnotatet

3.2.1 Organiseringen av namsmannsfunksjonen

Forslag til endringer i politiloven

Justis- og beredskapsdepartementet foreslo i høringsnotatet 18. april 2016 en ny bestemmelse i politiloven § 17 slik at det åpnes for at oppgaven med tvangsfullbyrdelse kan organiseres i større enheter:

«For å legge til rette for større enheter vil det sentrale være å løse opp i lovforankringen om at hver enkelt lensmann er namsmann i sitt distrikt. Det foreslås derfor at det åpnes for at oppgaven som namsmann kan ivaretas av én lensmann, politistasjonssjef eller namsfogd for flere lensmanns- og politistasjonsdistrikter i samme politidistrikt. En slik ordning skaper fleksibilitet ved at man innenfor hvert enkelt politidistrikt vil stå relativt fritt til å fordele oppgaven med å være namsmann til utvalgte lensmenn, politistasjonssjefer og namsfogder.

Det foreslås ikke endringer i hvem som kan gis kompetanse til å være namsmann. Det vil fortsatt være lensmann, politistasjonssjef og namsfogd. Som nevnt under punkt 2.1 er det lang tradisjon for at namsfunksjonen utøves av lensmannen.

Det foreslås heller ikke endringer i utgangspunktet om at dersom ikke annet er bestemt, er lensmannen og politistasjonssjefen namsmann i sitt distrikt. Endringen ligger i at adgangen til å bestemme annet blir vesentlig utvidet. Ifølge forslaget skal et namsmannsdistrikt fortsatt omfatte én eller flere hele kommuner som må ligge i samme politidistrikt.

Det foreslås for øvrig at organiseringen av den sivile rettspleie i politiet plasseres i politiloven § 17, som har vært tom siden lov 25. juni 2004 nr. 53. § 16 annet ledd vil da som nå slå fast at politidistriktene inndeles i lensmannsdistrikter og politistasjonsdistrikter og at inndelingen fastsettes av Kongen.

Politiloven § 17 vil kunne lyde slik:

§ 17 Namsmannen

Lensmannen og politistasjonssjefen er namsmann i sitt distrikt med mindre oppgaven som namsmann ivaretas av et namsfogdkontor ledet av en namsfogd. Namsmann for Svalbard er sysselmannen.

Namsmannsdistrikter skal omfatte en eller flere hele kommuner. Kongen kan bestemme at én lensmann, politistasjonssjef eller namsfogd skal ivareta oppgaven som namsmann for flere lensmanns- og politistasjonsdistrikter i samme politidistrikt. Kongen fastsetter hvilke namsmannsdistrikter norsk kontinentalsokkel og norsk økonomisk sone hører til.

Første ledd viderefører innholdet i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-2 første ledd første til fjerde punktum om hvem som i utgangspunktet er namsmann. Annet ledd første punktum viderefører prinsippet i politiloven § 16 annet ledd tredje punktum om at namsmannsdistriktene ikke skal gå på tvers av kommunegrenser, men omfatte én eller flere hele kommuner. Realitetsendringen ligger i annet ledd annet punktum om at Kongen skal ha myndighet til å fastsette at én lensmann, politistasjonssjef eller namsfogd skal utføre namsmannsoppgavene for flere lensmanns- og politistasjonsdistrikt i samme politidistrikt. Kongens myndighet kan delegeres. Det vil være naturlig at Kongen delegerer myndigheten til Justis- og beredskapsdepartementet, som igjen vil kunne delegere myndigheten til Politidirektoratet. Annet ledd tredje punktum viderefører innholdet i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-2 første ledd femte punktum.»

Departementet foreslo videre å oppheve politiloven § 16 tredje ledd nr. 4 om at Kongen kan bestemme at enkelte namsfogder skal ligge direkte under Politidirektoratet. Det ble særlig vist til at hensynet til enhetlig og oversiktlig organisering tilsier at samtlige namsfogder ligger på samme nivå.

Forslag til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven

Som følge av forslaget til endring av politiloven § 17 ovenfor, foreslo departementet en enklere utforming av tvangsfullbyrdelsesloven § 2-2:

«Det er tvangsfullbyrdelsesloven som i dag angir hvem som er den alminnelige namsmann. Med forslaget til ny § 17 i politiloven blir det politiloven som regulerer hvem som er namsmann. Tvangsfullbyrdelsesloven § 2-2 første ledd kan da gis følgende utforming:

Namsmannen er den lensmann, politistasjonssjef eller namsfogd som er utpekt etter politiloven § 17.»

Namsmannen som koblingsord i lovgivningen

Departementet foreslo også at «namsmannen» blir et koblingsord i lovgivningen for utførelse av de ulike oppgavene som politiet har innenfor den sivile rettspleie på grunnplanet. Den noe kronglete formuleringen med «lensmannsdistrikter, namsfogddistrikter, og politistasjonsdistrikter med sivile rettspleieoppgaver» med ekvivalenter som kom inn ved lov 17. juni 2005 nr. 84, kan dermed unngås.

3.2.2 Sekretariatet for forliksrådet

Plassering av sekretariatsfunksjonen

I høringsnotatet fremholdt departementet at politi- og lensmannsetaten fortsatt bør ha sekretariatsfunksjonen:

«Etter en nærmere vurdering synes det som sekretariatsfunksjonen for forliksrådet fortsatt bør ligge i politi- og lensmannsetaten. En prinsipielt viktig begrunnelse er at staten skal ha ansvaret for den sivile rettspleie på grunnplanet, også sekretariatsfunksjonen for forliksrådet. I denne forbindelse vises det til NOU 2000: 22 Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune punkt 9.9.1 side 367-369 hvor det med henvisning til prinsippet om at det er et nasjonalt ansvar å sørge for rettssikkerhet og trygghet for innbyggerne, heter at «staten må overta ansvaret for forliksrådene». Videre har politi- og lensmannsetaten i dag opparbeidet solid kompetanse til å utføre sekretariatsfunksjonen, som det vil være ressurskrevende å opparbeide i den enkelte kommune. Kombinasjonen av namsmannsfunksjonen og sekretariatsfunksjonen gir synergieffekter som hever kvaliteten på arbeidet med sivil rettspleie. Det er stor likhet mellom tvangsfullbyrdelse og forliksrådsbehandling når det gjelder saksbehandlingsprinsipper og enkelte kontorrutiner. Samtidig gir det en mer oversiktlighet i organiseringen av den sivile rettspleie. Dataløsningen for sekretariatsfunksjonen er dessuten integrert i dataløsningen for namsmannsfunksjonen, SIAN, som er felles for de alminnelige namsmennene og Statens innkrevingssentral (SI) og som SI har ansvaret for.

Et vektig argument for at namsmannen skal utføre sekretariatsfunksjonen, er ordningen med direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav (tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav f). Innføringen av ordningen i 2006 har ført til en forskyvning av saksmengden fra forliksrådet til namsmannen. I 2014 mottok namsmennene rundt 180 000 begjæringer etter § 7-2 f (uimotsagte krav), mens forliksrådene behandlet 111 066 forliksrådssaker samme år. Ordningen innebærer en nær knytning mellom forliksrådene og namsmannsfunksjonen. Om namsmannen mottar innsigelser mot kravet, kan saken behandles i forliksrådet før den eventuelt går tilbake til namsmannen for fortsettelse av fullbyrdingen. Ordningen bygger på koordinering og integrering av saksbehandlingen hos namsmannen og i forliksrådet. Det vil derfor være av stor betydning å beholde sekretariatsfunksjonen og namsmannsfunksjonen samlet.»

I tråd med forslaget om at «namsmannen» brukes som et koblingsbegrep i lovgivningen for politiets oppgaver innen den sivile rettspleie, ble også domstolloven § 27 sjette ledd foreslått forenklet.

Møtested for forliksrådet

Departementet foreslo videre en endring i domstolloven § 28 om at møtene skal holdes hos sekretariatet:

«En naturlig del av oppgaven til sekretariatet for forliksrådet er å beramme møter for forliksrådet. En mulig forenkling er å lovfeste et utgangspunkt om at møtene holdes hos sekretariatet. Departementet er kjent med at det fra enkelte sekretariater oppfattes som tungvint at kompetansen til å fastsette møtested er lagt til forliksrådets medlemmer. Det kan i enkelte sammenhenger også tenkes uheldig at kompetansen er lagt til forliksrådets medlemmer, mens ansvaret for å dekke utgiftene er lagt til sekretariatet.

Samtidig er det svært viktig for avviklingen av forliksrådsmøtene at det ikke er lang reisevei for parter og forliksrådsmedlemmer. Det foreslås derfor en presisering av at dersom sekretariatet ligger utenfor forliksrådskretsen, kan forliksrådet bestemme at møtene skal holdes på egnet sted i forliksrådskretsen. En slik bestemmelse vil kunne bli særlig aktualisert når det blir færre namsmannsdistrikter. Når det gjelder vurderingen av hva som er egnet sted, vil det være naturlig at sekretariatet foretar denne vurderingen.»

3.2.3 Andre sivile rettspleieoppgaver i politiet

Stevnevitnefunksjon

I lys av forslaget til ny § 17 i politiloven foreslo departementet at domstolloven § 63 første ledd endres slik at funksjonen som hovedstevnevitne legges til den innenfor politiet som er utpekt som namsmann. Høringsnotatet pekte også på et mulig behov for at en namsmann kan overlate forkynnelsesoppdrag til andre i politiet:

«Ettersom forslagene i høringsnotatet legger opp til at namsmannsoppgavene etter hvert kan samles på færre steder i politi- og lensmannsetaten, kan det spørres om det vil være behov for en hjemmel for namsmannen til å kunne overlate forkynnelsesoppdrag til andre i politiet.»

Notarius publicus

Departementet skrev følgende om notarius publicus i høringsnotatet:

«I lys av endringsforslagene for øvrig kan det spørres om den begrensede notarialmyndigheten som notarialforskriften gir lensmannen m.fl., bør legges til namsmannen eller til både lensmenn, politistasjonssjefer og namsfogder. Den siste løsningen vil medføre at også politistasjoner uten sivile rettspleieoppgaver får notarialoppgaver. Det mest hensiktsmessige er trolig å la den begrensede notarialmyndigheten ligge hos namsmannen.»

Oppgaver etter skifteloven og konkursloven mv.

Departementet viste til skiftelovutvalgets NOU 2007: 16 og at denne følges opp i en egen prosess, og at det derfor ikke foreslås endringer i hvilke oppgaver som skal ligge i politi- og lensmannsetaten. I lys av de øvrige endringene i høringsnotatet foreslo imidlertid departementet endringer i skifteloven § 2 første ledd slik at registrering og forsegling foretas av tingretten, av namsmanneneller lensmannen eller av en annen skikket person oppnevnt av tingretten. Departementet foreslo også en endring av skifteloven § 12 a første ledd om at melding om dødsfall gis til namsmannen eller lensmannen eller til tingretten.

Departementet foreslo videre en tilsvarende endring i konkursloven § 80.

Etter ligningsloven § 3-13 nr. 2 bokstav k er ligningsmyndighetenes taushetsplikt ikke til hinder for at det gis opplysninger til «lensmann, namsfogd, politistasjon med sivile rettspleieoppgaver og tingrett til bruk i skiftesak». Departementet foreslo å erstatte «lensmann, namsfogd, politistasjon med sivile rettspleieoppgaver» med «den alminnelige namsmannen, lensmannen».

Etter barneloven § 38 tredje ledd «skal lensmannen eller tingretten få opplysning om det i dødsfallsmeldinga» dersom et dødsfall fører til at ingen lenger har foreldreansvar for et barn. Forskjellen fra skifteloven § 12 a skyldes en inkurie i 2005. Departementet foreslo at barneloven har samme angivelse av hvem dødsfall kan meldes til som skifteloven § 12 a.

3.2.4 Sivil rettspleie på Svalbard

Departementet foreslo ikke endringer i de sivile rettspleieoppgaver som er lagt til Sysselmannen på Svalbard, jf. svalbardloven §§ 5, 8 og 12.

3.3 Høringsinstansenes syn

3.3.1 Organiseringen av namsmannsfunksjonen

Forslag til endringer i politiloven og tvangsfullbyrdelsesloven

Advokatforeningen, Akademikerne, Domstoladministrasjonen (DA), Fylkesutvalget i Vest-Agder, Parat politiet, Norges politilederlag, Politidirektoratet (POD), Agder politidistrikt, Moss tingrett, Politijuristene, Politiets fellesforbund, Møre og Romsdal politidistrikt, Politimesteren i Sør-Vest politidistrikt, Nordland politidistrikt og Øst politidistrikt er positive til at det kan etableres større namsmannsdistrikter.

Namsfogdeni Oslo gir uttrykk for at endringene i politiloven § 17 og lov om tvangsfullbyrdelse er fornuftige, forutsatt at man ved den praktiske sammenslåingen av distrikter tar hensyn til namsmannens samlede oppgaveløsning.

Flere av høringsinstansene trekker frem at en omorganisering til mer spesialiserte og større enheter vil sikre kvaliteten på arbeidet som utføres, redusere sårbarhet, fremme rettssikkerhet, fremme effektivitet og sikre mer ensartet forvaltningspraksis.

Politijuristene peker på at lovforslaget vil kunne innebære at det blir færre enheter som behandler namsmannsoppgaver, men at det samtidig vil bli håndtert sivile rettspleieoppgaver i alle landsdeler og politidistrikt.

Sør-Vest politidistrikt uttaler:

«Erfaringsmessig er tvangs- og forliksoppgavene ved lensmannskontorene ofte lagt til saksbehandlere som også har andre viktige oppgaver, spesielt på de minste enhetene. Tvangsfullbyrdelse, gjeldsordning og forliksrådsbehandling er fagfelt hvor det kreves juridisk og økonomisk kompetanse for å ha et tilfredsstillende faglig nivå. Vår erfaring er at kvaliteten er gjennomgående bedre ved enheter av en viss størrelse og sakstilfang. Videre er de sivile rettspleieoppgavene ofte fordelt på få ansatte, slik at kontorene blir svært sårbare ved for eksempel sykefravær og ferieavvikling. I større enheter vil en kunne ha bedre dekning på de ulike disipliner og kontinuiteten på hvert fagområde vil føre til bedre service for partene. Det vil også være gunstig for saksavviklingen med at vi unngår stopp i produksjonen.»

Hammerfest kommune er i utgangspunktet positiv til at det åpnes opp for at organiseringen av den sivile rettspleie kan gjøres mer effektiv og robust, men forutsetter likevel at berørte kommuner gis anledning til å medvirke når det foreslås endringer som berører den enkelte kommune.

Engerdal kommune støtter ikke en endring av organiseringen da det er viktig at den lokale namsmannen med sin kjennskap og kunnskap om nærområdet ivaretar dette. Frøya kommune er bekymret for en utvikling der statlig kompetanse stadig sentraliseres, og vil advare mot løsninger som tapper distriktskommuner for nødvendig kompetanse.

Om fremtidig inndeling av namsmannsdistrikter

Mange av høringsinstansene uttaler seg om størrelsen på de fremtidige namsmannsdistriktene og om avveiningen mellom hensynet til nærhet og hensynet til spesialisering.

Domstoladministrasjonen understreker at det må tas hensyn til hvordan domssognene er inndelt.

Kongsberg tingrett og Eiker, Modum og Sigdal tingrett påpeker at det er av generell betydning at namsmannen har nærhet til det rettssøkende publikum og god lokalkunnskap. Når det gjelder sekretariatsfunksjonen blir det viktig å få så kompetente og erfarne sekretariat at de kan være gode bidragsytere til forliksrådenes arbeid samtidig som nærheten til forliksrådene bør være til stede. Tingrettene viser til at det rettssøkende publikum har behov for å møte opp personlig hos sekretariatet og mener at kjøreavstand bør ligge innenfor maksimalt én time:

«For tingretten betyr imidlertid namsmannens tilknytning til lokalmiljøet mye fordi namsmannen også fungerer som stevnevitne og som fullbyrder av domstolens beslutninger i en del namssaker. Disse to oppgavene vil ofte haste for domstolen. Det er derfor viktig at det ikke blir et for byråkratisk og tungrodd system med hensyn i kommunikasjonen mellom domstolen og den enkelte namsmann, og det er viktig at den enkelte namsmann er så operativ at det på kort tid kan rykkes ut for å utføre de oppgaver lokalt som domstolen gir namsmannen.»

Moss tingrett uttaler at dersom den fysiske avstanden mellom tinghus og namsmann blir for stor, er det svært viktig at det er utviklet gode rutiner til hvordan disse sakene kan iverksettes umiddelbart – med digitalisering og økt elektronisk samhandling mellom politi og domstol.

Politiets fellesforbund peker på at distriktene ikke må bli så store at den lokale tilknytningen forsvinner og at ikke reiseavstandene for publikum blir for store. Videre peker de på at å vektlegge en organisering basert på effektive og kompetente fagmiljøer må anses for å være mer avgjørende enn tingrettens rettskretser.

Sør-Øst politidistrikt mener at det for deres organisering vil være helt avgjørende at man ikke knytter namsmannsdistriktene til domssognene, men heller knytter namsmannsdistriktet til grensene for de fremtidige geografiske driftsenhetene. Politidistriktet uttaler videre:

«Det argumenteres for den foreslåtte lovendring at namsmannsdistriktene ikke bør bli så store at lokal tilknytning og oversikt forsvinner, eller at reiseavstander blir for store. Det er viktig å være klar over at de fleste tvangssaker avgjøres som kontorforretning, og sjelden innebærer muntlig eller fysisk kontakt med kreditorer eller skyldnere. Lovforslaget legger for stor vekt etter vår mening, på lokal tilknytning som kvalitetsstempel for disse tjenestene. Det er etter vårt syn langt viktigere å ha en rask og riktig saksbehandling slik at skyldnere får igangsatt betaling istedenfor en fortsatt økning i renter og avgifter, og kreditorene kan få gjelden oppgjort.»

Vennesla kommune mener at det er viktig at det fortsatt opprettholdes en grad av desentralisert struktur for utførelsen av den sivile rettspleie på grunnplanet.

Namsfogden i Oslo er enig i at enkelte namsmannsoppgaver er bedre egnet for sentralisering enn andre, og peker på at utleggssaker og gjeldsordningssaker i hovedsak gjennomføres på namsmannens kontor. En rekke sakstyper forutsetter stedlig tilstedeværelse, som utlevering, fravikelse, bilsaker, og bistand i forbindelse med tvangssalg m.m.

Advokatforeningen understreker at sikringstiltak som arrest og midlertidig forføyning krever rask gjennomføring, og for store reiseavstander vil kunne medføre at sikringstiltakene blir mindre effektive.

Norsk tjenestemannslag mener behovet for nærhet til innbyggerne og lokalkunnskap må gå foran ønsket om sentralisering. Ved politidistrikter i større geografiske områder vil det oppstå ulemper i arbeidsutførelsen som kan medføre redusert effektivitet. Namsfogdene sitter i dag på lokal kunnskap som bidrar til rask løsning av saker. Dette gjelder for eksempel:

• «– I forbindelse med fravikelser er det viktig å ha kunnskap om hvilke personer saksøkte omgås, for å ha en viss formening om hva som venter namsmannen når hen går inn i boligen.

• – Utleggspant: Namsmannen må ha kunnskap om hva hen tar pant i. Da er det viktig å kjenne til ca verdi på eiendommer/ boliger i det konkrete området. Dette må namsmannen ha en viss formening om for å vite når eiendommen/ boligen anses som overbeheftet. Tvfl § 5-10, andre ledd gir regler om at namsmannen ikke fullbyrdelsen skal foretas i større omfang enn nødvendig.

• – Utleggstrekk: Arbeidstakerregisteret er ikke til en hver tid oppdatert. Ved endring av trekkpliktig vil man med lokalkunnskap kunne få kunnskap om hvor saksøkte mottar sine ytelser fra før arbeidstakerregisteret er oppdatert.

Trøndelag politidistrikt anser det som viktigere å samle namsmannsfunksjonen fysisk for å oppnå kompetente fagmiljøer, enn å opprettholde geografisk spredning. Sør-Vest politidistrikt uttaler seg i samme retning og understreker at det i 2016 ikke lenger er så avgjørende at lensmannskontorene har en særlig lokalkunnskap i denne type saker.

Parat politiet mener at rettssikkerheten og fagkompetanse må veie tyngre enn kort avstand.

Politidirektoratet uttaler:

«Politidirektoratet er enig i at det må foretas en konkret vurdering av hensynet til nærhet og hensyn til spesialisering. Vårt utgangspunkt er at det enkelte politidistrikt har god kunnskap om lokale forhold og vil foreta fornuftige avveininger knyttet til behov for geografisk spredning. Rettskretsene kan være et utgangspunkt, men som flere politidistrikter peker på vil en ensidig vurdering av rettskretsene begrense muligheten til en effektiv og god oppgaveløsning innen den sivile rettspleien. Erfaringer fra fagfeltet viser at enkelte oppgaver som f. eks. fravikelse løses med høyere kvalitet og med redusert saksbehandlingstid til tross for vesentlig lengre reisevei for namsfullmektigen. Et robust fagmiljø ivaretar partene på en bedre måte og fordelen ved dette veier opp for ulempen ved at man i enkelte saker får lengre reisevei.»

Norsk tjenestemannslag uttaler:

«Høringsforslaget sier ikke noe om hvordan nye namsfogddistrikter skal inndeles, utover at de skal omfatte hele kommuner. Det kan oppstå problemer i forbindelse med eventuelle kommunesammenslåinger. Det vil være uheldig dersom man i dag slår sammen to eller flere namsfogddistrikter bestående av et bestemt antall av dagens kommuner, dersom en av disse kommunene senere slås sammen med en annen kommune som tilhører et annet namsfogddistrikt. Dette må det tas hensyn til i det videre arbeidet.»

Den alminnelige namsmann

Trøndelag politidistrikt mener at forslag til endring av politiloven § 17 er et godt lovteknisk grep, men mener tittelen på paragrafen bør være «Den alminnelige namsmannen». Politidirektoratet stiller seg bak denne uttalelsen.

Sysselmannen på Svalbard peker på at Sysselmannen verken er lensmann, politi stasjonssjef eller namsfogd og foreslår at ordlyden i forslaget til endring i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-2 justeres for å ivareta også Sysselmannen. Det kan for eksempel gjøres ved å føye til et nytt punktum i § 2-2 som lyder: «Sysselmannenen er namsmann for Svalbard.» Politidirektoratet stiller seg bak Sysselmannens innspill.

Nordland politidistrikt mener det bør ses nærmere på hvem som gis kompetanse til å være namsmann, og at det bør åpnes for at kompetansen kan ligge hos andre enn lensmann og politistasjonssjef.

Sør-Øst politidistrikt uttaler:

«Etter vår vurdering bør lovendringen legge namsmyndigheten til politimester/namsfogd som driftsenhetsleder for den funksjonelle driftsenheten for sivile gjøremål. En slik ordning vil gi best mulig ressursutnyttelse og mulighet for kompetanseheving fordi ressursen da er knyttet til den funksjonelle driftsenheten. Det vil ikke opprettes «grenser» for hvor sakene må behandles og disse kan fordeles fritt innen distriktet med hensyn til kapasitet. Ved en slik organisering vil en kunne se ressursutnyttelsen under ett, drive helhetlig kompetanseheving samtidig som ledelsen kan ha en klar strategi for fagfeltet og ressursutnyttelse totalt i politidistriktet.»

Agder politidistrikt mener også at politimesteren burde vært den sentrale namsmyndigheten i politidistriktet. Agder politidistrikt begrunner dette med at en slik løsning ville ha skapt en bedre harmonisering i forhold til de øvrige saksområdene i politiet, og skapt enda større fleksibilitet.

Politidirektoratet støtter forslaget om at det fortsatt skal være lensmenn og politistasjonssjefer som kan være namsmenn, med mindre oppgaven utføres av en namsfogd.

Delegering av namsmannsoppgaver

Departementet pekte i høringsnotatet på at det ved en eventuell fremtidig organisering i større og færre enheter vil bli lengre reisevei i enkelte saker. Det kan da oppstå situasjoner hvor én lensmann, som utfører namsmannsfunksjonen for flere lensmannsdistrikter, har behov for bistand fra et av de andre lensmannsdistriktene til å utføre sivile rettspleieoppgaver. Departementet foreslo imidlertid ikke i denne omgang noen åpning for det. Flere av høringsinstansene har uttalt seg om det bør være en åpning for at namsmenn overlater namsoppgaver til lensmenn som ikke er namsmenn.

Namsfogden i Oslo er kritisk til slik delegeringsadgang:

«Det kan ikke aksepteres at namsmannen «setter bort» praktisk gjennomføring av tvangsforretninger i distriktene til politifolk som ikke besitter den kompetanse en må ha som namsmann. Norge står i en særstilling ved at svært få saker har vært gjort gjenstand for domstolsbehandling før fullbyrdelsen. Derfor må og kan en, i de aller fleste saker, fremme innsigelser til krav og gjennomføring, helt frem til det faktisk skjer. Dette er en utrolig viktig rettssikkerhetsgaranti som vil miste enhver verdi, om den som skal gjennomføre, ikke forstår de kompliserte juridiske vurderinger som må tas på stedet. Med mange ikke profesjonelle parter, må namsmannen være i stand til å av eget tiltak, vurdere rettsreglene opp mot hva som presenteres og ellers fremgår.»

Øst politidistrikt og Politidirektoratet støtter forslaget om ikke å åpne for muligheten til å overlate namsmannens oppgaver til lensmenn som ikke er namsmenn. De mener hensynet til kvalitet og rettssikkerhet bør gå foran hensynet til effektivitet. Øst politidistrikt understreker at det er en mindre andel av namsmannens oppgaver som krever fysisk oppmøte, men i disse tilfellene er det til gjengjeld ofte inngripende beslutninger som skal gjennomføres. Det blir derfor særlig viktig at oppgaven utføres av en som har god kompetanse innen fagfeltet.

Norges politilederlag tar til orde for at namsmenn bør kunne overlate namsmannsoppgaver til lensmenn som ikke er namsmenn, og at dette bør fremkomme av politiloven § 17. I motsatt fall vil det kunne føre til et dårligere tilbud til publikum.

Troms politidistrikt uttaler at det ikke er gledelig at man ikke løser opp i adgangen til å organisere virksomheten optimalt, gjennom å begrense hvem andre som kan utøve namsmannsoppgaver. I et distrikt med relativt få ansatte i forhold til den geografiske størrelsen, gir dette begrensninger i organisering som kan få negative konsekvenser.

3.3.2 Sekretariatet for forliksrådet

Plassering av sekretariatsfunksjonen

Vest politidistrikt, Øst politidistrikt, Politimesteren i Sør-Vest politidistrikt, Norges politilederlag, Politiets fellesforbund, Lenvik kommune, Kongsberg tingrett, Eiker, Modum og Sigdal tingrett og Møre og Romsdal tingrett støtter alle at sekretariatsfunksjonen fortsatt bør ligge hos politiet.

Domstoladministrasjonen viser i utgangspunktet til høringsuttalelsen gitt i forbindelse med politianalysen (NOU 2013: 9 Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer). Domstoladministrasjonen deler imidlertid departementets syn på at rettspleie i utgangspunktet er et statlig ansvar, og at overføring til kommunene nå ikke fremstår som aktuelt.

Politijuristene er enig i at det er sammenhenger mellom namsmannsoppgavene og forliksrådet som tilsier at også funksjonen som sekretariat for forliksrådene bør beholdes i politiet, og at staten skal ha ansvaret for den sivile rettspleien på grunnplanet.

Politimesteren i Sør-Vest politidistrikt, Politijuristene og Akademikerne er enig i at domstolloven § 27 kan endres, men mener forslaget i høringsnotatet er upresist fordi det kan gi inntrykk av at hver kommune må ha en egen alminnelig namsmann.

Namsfogden i Oslo er tilfreds med at departementet i sitt høringsbrev foreslår at sekretariatsfunksjonen fortsatt skal ligge i politi- og lensmannsetaten. Namsfogden påpeker at en eventuell tilbakeføring til kommunen vil føre til en forvitring av dagens kompetanse og at forliksrådenes sekretariat og rådsmedlemmer da i svært begrenset utstrekning vil få tilgang til nødvendig juridisk kompetanse. Namsfogden uttaler:

«Forslaget om å beholde sekretariatsfunksjonen for forliksrådet i politi- og lensmannsetaten tar på alvor behovet for fagmiljø og utvikling også innenfor denne delen av den sivile rettspleien. Det gir gode muligheter for å beholde og bygge videre på den kompetansen som allerede er opparbeidet på området.»

Møtested for forliksrådet

Øst politidistrikt, Norges politilederlag, Politiets fellesforbund og Namsfogden i Oslo støtter de foreslåtte endringene om at møtene for forliksrådet som hovedregel skal holdes hos sekretariatet.

Namsfogden i Oslo uttaler:

«Namsfogden er enig i forslaget om å lovfeste et utgangspunkt om at møtene holdes hos sekretariatet. Det må ligge innenfor rammene bestemmelsen trekker opp om sekretariatet legger møtene til et lokale i umiddelbar nærhet av der det fysiske kontor er. Det kan tenkes at enkelte sekretariat ikke har egnede lokaler til å gjennomføre alle forliksrådssaker. Vi er også enige i forslaget om at dersom sekretariatet ligger utenfor forliksrådskretsen, kan forliksrådet bestemme at møtene skal holdes på egnet sted i forliksrådskretsen.

I høringsbrevet er det utalt at det er naturlig at sekretariatet foretar vurderingen av hva som er egnet sted. For å unngå usikkerhet om hvorvidt kompetansen til å velge egnet sted er lagt til rådsmedlemmene eller til sekretariatet, foreslår vi at selve lovteksten bør presisere at kompetansen er lagt til sekretariatet.»

Politijuristene, Politimesteren i Sør-Vest politidistrikt, Akademikerne og Norsk Tjenestemannslag (NTL) er i utgangspunktet positive til at møtene skal holdes hos sekretariatet, men alle foreslår at det bør fremgå av ordlyden at sekretariatet bestemmer hva som er egnet sted når sekretariatet ligger utenfor forliksrådskretsen. Politidirektoratet støtter at lovteksten bør presisere at kompetansen er tillagt sekretariatet. Trøndelag politidistrikt anser det som positivt at forliksrådets møtested som hovedregel skal være hos sekretariatet, men mener det er uheldig dersom forliksrådsmedlemmene kan bestemme at møtet likevel skal finne sted innenfor forliksrådskretsen.

3.3.3 Andre sivile rettspleieoppgaver i politiet

Stevnevitnefunksjonen

Akademikerne, Politijuristene og Sør-Vest politidistrikt er positiv til ny utforming av domstolloven § 63 første ledd om stevnevitnefunksjonen, og peker på at hovedstevnevitnet allerede har mulighet til å ha hjelpestevnevitner etter annet ledd.

Namsfogden i Oslo peker på at det kan synes unødvendig om et stevnevitne skal reise langt ut i et distrikt for å forkynne en sivil sak, mens det sitter ansatte nær forkynnelsesstedet som allerede har kompetanse til å forkynne i straffesaker. Det som taler mot en slik løsning er at en trenger noe mer kunnskap om forkynnelser, internasjonale forkynnelseskonvensjoner mv. for å forkynne i sivile saker og at de interne ansvarsforhold for henholdsvis straffesaksforkynning og annen forkynning kan bli uklar. Namsfogden antar at det vil kunne være mest hensiktsmessig om namsmannen kan overlate forkynning til noen som er lokalisert geografisk mer hensiktsmessig, også ansatte i kriminalomsorgen.

Innlandet politidistrikt påpeker at dersom det blir større enheter innen den sivile rettspleie på grunnplanet vil det trolig være behov for en hjemmel for namsmannen til å kunne overlate forkynnelsesoppdrag til andre i politiet. For distrikt med stor geografisk utstrekning er det behov for fleksible løsninger, slik at politipatruljen, lensmannen eller andre ansatte som har avlagt stevnevitneforsikring i et lensmanns- eller politistasjonsdistrikt, kan utføre enkelte forkynnelser.

Øst politidistrikt mener at for utførelsen av stevnevitnefunksjonen bør hensynet til effektiv og praktisk oppgaveutførelse vektlegges, og de bør gis hjemmel for å overlate gjennomføringen til andre i politiet.

Politidirektoratet mener det må etableres en hjemmel slik at namsmannen kan overlate forkynnelsesoppdrag til andre, men begrenset til andre i eget politidistriktet.

Politiets fellesforbund kan se det som hensiktsmessig at namsmannen kan utnevne andre i politiet til å utføre forkynnelser. Dersom hovedstevnevitnefunksjonen samlokaliseres med de strafferettslige forkynnelsene, vil dette kunne innebære en kostnadsbesparende og mer effektiv utnyttelse av ressursene.

Norges politilederlag støtter endringen som er foreslått om at hovedstevnevitne er den som er utpekt som namsmann etter politiloven § 17, men peker på at namsmannen bør kunne bemyndige ansatte i sitt namsmannsdistrikt til å utføre oppgaven. I utgangspunktet mener NorgesPolitilederlag at lensmannen og politistasjonssjefen som ikke er namsmann også bør være Notarius publicus, alternativt at namsmannen også her kan bemyndige. De støtter forslag til endring av skifteloven og konkursloven.

Notarius publicus

Namsfogden i Oslo mener at behovet for notarialbekreftelse ikke er av en slik art at det er særlig viktig at en kan få utført dette i nærmiljøet. Det bør derfor være mulig og hensiktsmessig å begrense tilgangen til tjenesten gjennom å la oppgaven bli hos namsmannen.

Trøndelag politidistrikt mener at notarialforretningene utføres så sjelden at det medfører risiko for feil, og at namsmenn ikke bør utføre denne oppgaven. Øst politidistrikt vil støtte et fremtidig forslag om at denne oppgaven legges til kommunene. Politidistriktet støtter de foreslåtte endringene i konkursloven og skifteloven.

Politidirektoratet støtter forslaget i høringsnotatet om at det mest hensiktsmessige trolig er å la den begrensede notarialmyndigheten ligge hos namsmannen. Med utgangspunkt i at det tas sikte på å gi kommunene samme begrensede notarialmyndighet som politi- og lensmannsetaten har i dag, er det Politidirektoratets vurdering at notarialmyndigheten som er tillagt namsmannen bør oppheves dersom kommunene gis begrenset notarialmyndighet, jf. høringsinnspillet fra Trøndelag politidistrikt.

3.4 Departementets vurdering

Innledning

I Prop. 61 LS (2014–2015) om nærpolitireformen ble det konkludert med at namsmannsfunksjonen fortsatt skal ligge til politi- og lensmannsetaten, se særlig kapittel 7.4.5. Nærpolitireformen konkluderte samtidig med at det bør åpnes for at oppgaven med tvangsfullbyrdelse organiseres i større enheter. Det kom ingen innvendinger mot forslagene til organisering av den sivile rettspleien under stortingsdebatten 10. juni 2015.

Sammen med domstolsapparatet er namsmannsfunksjonen en del av en rettsorden som sikrer at individer, grupper og selskaper kan feste lit til at avtaler holdes. En velfungerende namsmannsfunksjon er viktig for å opprettholde betalingsmoralen i samfunnet og er av stor betydning for kredittgivning og omsetning. Samtidig er namsmannsfunksjonen en sentral forutsetning for å opprettholde tilliten til den sivile rettspleien. Det er derfor viktig med en ensartet og oversiktlig organisering av namsmannsfunksjonen, med kompetente og effektive enheter.

3.4.1 Organiseringen av namsmannsfunksjonen

Departementet foreslår endringer i politiloven § 17 i tråd med forslaget i høringsnotatet slik at oppgaven med tvangsfullbyrdelse kan organiseres i større enheter.

I dag er hver enkelt lensmann namsmann i sitt distrikt. For å løse opp i denne lovforankringen foreslår departementet at oppgaven som namsmann kan ivaretas av én lensmann, politistasjonssjef eller namsfogd for flere lensmanns- og politistasjonsdistrikter. Forslaget innebærer at namsmannsfunksjonen kan organiseres i større enheter innenfor det enkelte politidistrikt. Som høringsinstansene påpeker, vil dette sikre bredere kompetanse og mindre sårbarhet ved den enkelte enhet. Det vil også kunne bidra til å heve kvaliteten på arbeidet som utføres, fremme rettssikkerhet og sikre en mer ensartet praksis.

Enkelte av høringsinstansene har tatt til orde for at også andre enn lensmenn, namsfogder og politistasjonssjefer kan gis kompetanse til å utføre oppgaven som namsmann. Sør-Øst politidistrikt og Agder politidistrikt mener begge at politimesteren burde være den sentrale namsmyndighet i distriktet. Det trekkes frem at en slik løsning vil skape enda større fleksibilitet for den enkelte politimester. På den annen side mener Politidirektoratet at kompetansen fortsatt bør ligge hos lensmenn, politistasjonssjefer og namsfogder. Som nevnt under punkt 2.2 har det vært et vesentlig element i den norske lensmannstradisjonen at politigjøremål og sivile gjøremål, herunder tvangsfullbyrdelse, er blitt ivaretatt av de samme enheter. Lensmannsetaten har en desentralisert struktur som gjør dem godt egnet til å utføre sivile rettspleieoppgaver overfor publikum. Departementet mener også at den foreslåtte løsning er tilstrekkelig fleksibel. Den stiller den enkelte politimester relativt fritt til å organisere strukturen innenfor den sivile rettspleie til utvalgte lensmenn, politistasjonssjefer og namsfogder. Departementet ser derfor ikke grunn til å endre dagens ordning med at kompetansen til å utføre oppgaven som namsmann ligger hos lensmann, politistasjonssjef og namsfogder. Det foreslås heller ikke endringer i utgangspunktet om at dersom ikke annet er bestemt, er lensmannen og politistasjonssjefen namsmann i sitt distrikt.

Det foreslås videre at organiseringen av den sivile rettspleie i politiet flyttes fra dagens plassering i politiloven § 16 annet ledd, til politiloven § 17 som har vært tom siden lov 25. juni 2004 nr. 53. Politiloven § 16 annet ledd vil fortsatt regulere at politidistriktene inndeles i lensmannsdistrikter og politistasjonsdistrikter og at inndelingen fastsettes av Kongen.

I forslaget til nytt første ledd i § 17 stadfestes at lensmannen og politistasjonssjefen er namsmann i sitt distrikt, med mindre oppgaven ivaretas av en namsfogd. Første ledd første punktum viderefører innholdet i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-2 første ledd første til fjerde punktum om hvem som i utgangspunktet er namsmann. Ordningen med at lensmannen og politistasjonssjefen er namsmann i sitt distrikt foreslås også videreført som et utgangspunkt for organiseringen av namsmannsdistriktene.

Forslag til første ledd annet punktum viderefører prinsippet i politiloven § 16 annet ledd tredje punktum om at namsmannsdistriktene ikke skal gå på tvers av kommunegrenser, men omfatte én eller flere hele kommuner. Bestemmelsen sikrer at de sivile rettspleiegjøremålene holdes samlet for den enkelte kommune. Dette bidrar til en enhetlig og oversiktlig organisering for publikum og departementet foreslår at bestemmelsen videreføres.

Hovedendringen ligger i forslaget til ny § 17 første ledd tredje punktum om at Kongen skal ha myndighet til å fastsette at én lensmann, politistasjonssjef eller namsfogd skal utføre namsmannsoppgavene for flere lensmanns- og politistasjonsdistrikt i samme politidistrikt. Dette åpner for en mer fleksibel organisering av namsmannsdistriktene ved at én lensmann kan utføre oppgaven som namsmann for andre lensmenn i samme politidistriktet. Myndigheten er lagt til Kongen og kan delegeres. Det vil være naturlig at Kongen delegerer myndigheten til Justis- og beredskapsdepartementet, som igjen vil kunne delegere myndigheten til Politidirektoratet.

I forslag til annet ledd videreføres ordningen med at Sysselmannen er namsmann på Svalbard, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2-2 første ledd fjerde punktum. Tredje ledd viderefører innholdet i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-2 første ledd femte punktum om at Kongen fastsetter hvilke namsmannsdistrikter norsk kontinentalsokkel og norsk økonomisk sone hører til.

Trøndelag politidistrikt og Politidirektoratet mener tittelen på politiloven § 17 bør lyde «den alminnelige namsmann». I forslag til endring av rettsgebyrloven § 5 a og domstolloven § 27 sjette ledd foreslår departementet at det vises til «den alminnelige namsmann», og departementet er enig i at det vil være klargjørende at overskriften til § 17 lyder «den alminnelige namsmannen».

Når det gjelder forholdet til gjeldsordningssakene, vil det slik gjeldsordningsloven § 2-1 første ledd er utformet, være adgang til å samle behandlingen av disse sakene ytterligere, ved at kun enkelte av namsmennene utfører oppgavene med gjeldsordning. Gjeldsordningssakene er av de mest kompetansekrevende innen den sivile rettspleien på grunnplanet, og det kan være hensiktsmessig å legge de til større enheter. Som det redegjøres for i Prop. 155 L (2012–2013) punkt 15 er det relativt få gjeldsordningssaker.

Skal namsmannens oppgaver kunne delegeres til lensmenn som ikke utfører namsmannsoppgaver?

Ved en organisering i større enheter vil det bli lengre reisevei i enkelte saker. Som det ble påpekt i høringsnotatet, kan det oppstå situasjoner hvor én lensmann, som utfører namsmannsfunksjonen for flere lensmannsdistrikter, har behov for bistand fra et av de andre lensmannsdistriktene til å utføre sivile rettspleieoppgaver. Det kan for eksempel være behov for bistand til tvangsfravikelse ved tvangssalg av bolig, eller andre mer enkle praktiske gjøremål som må utføres. Med dagens regelverk vil namsmannsoppgavene måtte utføres av vedkommende som etter loven har kompetanse til å utføre namsmannsoppgaver, dvs. namsmannen eller hans underordnede. En polititjenesteperson fra det andre lensmannsdistriktet vil bare kunne bistå under fravikelsen, men ikke selv stå for fravikelsen. Tvangsfullbyrdelsesloven § 2-3 regulerer namsmannens stedlige kompetanse og etter tredje ledd kan en namsmann i særlige tilfeller be namsmannen i et annet distrikt om å stå for skritt som den første namsmannen ikke selv kan foreta. Bestemmelsen regulerer ikke bistand fra et lensmannsdistrikt som etter loven ikke er tillagt namsmannsoppgaver.

Norges politilederlag og Troms politidistrikt tar til orde for at namsmenn bør kunne overlate namsoppgaver til lensmenn som ikke er namsmenn. I motsatt fall vil det kunne føre til et dårligere tilbud til publikum og skape organisatoriske utfordringer i distrikter med relativt få ansatte i forhold til den geografiske størrelsen. Namsfogden i Oslo peker på at det i Norge er spesielt at svært få saker behandles av domstolene før fullbyrdelsen. Derfor må saksøkte i sakene for namsmannen ha mulighet til å fremme innsigelser til krav og gjennomføring helt frem til fullbyrdelsen skjer. Namsfogden understreker derfor at det er en viktig rettssikkerhetsgaranti at vedkommende som skal gjennomføre fullbyrdelsen forstår de juridiske vurderinger som må tas på stedet. Øst politidistrikt og Politidirektoratet mener at hensynet til kvalitet og rettssikkerhet må gå foran hensynet til effektivitet.

Departementet er enig i at kompetanse og rettssikkerhet bør veie tyngst i denne sammenheng. Utviklingen går også i retning av at flere tvangssaker avgjøres som kontorforretning uten oppmøte hos saksøkte. Departementet foreslår på denne bakgrunn ikke åpning for at namsmenn kan overlate namsmannsoppgaver til lensmenn som ikke er namsmenn. Når det gjelder oppgaven som stevnevitne, kan ikke departementet se at de samme rettssikkerhetshensyn gjør seg gjeldende, og det foreslås her en annen løsning, jf. punkt 3.4.3.

Fremtidig organisering av namsmannsdistriktene

Mange av høringsinstansene uttaler seg om størrelsen på de fremtidige namsmannsdistriktene, og peker på ulike argumenter i den sammenheng. Departementet understreker at i forslaget til ny § 17 i politiloven er myndigheten til å fastsette at én lensmann, politistasjonssjef eller namsfogd skal utføre oppgaven som namsmann for flere distrikter lagt til Kongen med mulighet for delegering.

Høringsinstansene er delte i synet på hva som skal veie tyngst ved en eventuell fremtidig omorganisering. Det er også ulike oppfatninger om betydningen av namsmannens lokale tilstedeværelse og nærhet til publikum. Namsfogden i Oslo peker på at utleggssaker og gjeldsordningssaker som hovedregel gjennomføres på namsmannens kontor, mens saker som utlevering, fravikelser, bilsaker og tvangssalg ofte vil kreve lokal tilstedeværelse. Advokatforeningen fremhever at sikringstiltak som arrest og midlertidig forføyning krever rask gjennomføring. Enkelte av politidistriktene nedtoner betydningen av namsmannens lokale tilstedeværelse. Høringsinstansene er også delte i synet på hvor mye hensyn det bør tas til domssognene.

Etter departementets oppfatning vil valg av fremtidig organisering lokalt være et kompromiss mellom hensynet til nærhet og hensynet til spesialisering. Avveiningen må vurderes ut fra lokale forhold og det vil her være store variasjoner fra politidistrikt til politidistrikt. Ved en eventuell omorganisering bør berørte kommuner involveres i prosessen. Organiseringen vil også måtte ses i lys av den større omorganisering som nå skjer i politi- og lensmannsetaten gjennom nærpolitireformen. Det vil her skje en reduksjon i antall lensmanns- og politistasjonsdistrikter som i seg selv vil føre til at det blir færre namsmenn.

Departementet mener videre det vil være naturlig å se hen til domssognene. Dersom et namsmannsdistrikt ligger innenfor ett domssogn, kan både namsmannen og innenbygdsparter forholde seg til tingretten for det domssognet som de omfattes av.

Oppgaven med tvangsfullbyrdelse er, sammen med sekretariatsfunksjonen, den mest ressurskrevende av politiets gjøremål innenfor den sivile rettspleien. For kvaliteten på politiets arbeid med sivil rettspleie vil det være en fordel at oppgavene samles i vesentlig færre enheter enn dagens tjenestesteder. En slik organisering vil kunne bidra til større og mer kompetente fagmiljøer. En utvikling med mer bruk av elektroniske løsninger fører også til at kommunikasjonen mellom namsmannen og partene i stadig større grad blir digitalisert. Det reduserer behovet for geografisk spredning.

Flere av høringsinstansene påpeker, at en del saker krever at namsmyndigheten fysisk møter opp på et bestemt sted. Tvistelovens bestemmelser om arrest og midlertidig forføyning krever at gjennomføringen skjer umiddelbart. Advokatforeningen påpeker at for store reiseavstander vil kunne medføre at sikringstiltakene blir mindre effektive. Ved organiseringen av oppgaveløsningen må det tas i betraktning at oppgavene ofte krever fysisk tilstedeværelse og samarbeid lokalt.

Departementet viser også til at en del av de personene namsmannsapparatet er i berøring med, har begrenset mulighet for elektronisk kommunikasjon og problemer med å fylle ut skjemaer. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 5-6 at innvendinger og begjæringer under tvangsfullbyrdelsen kan fremsettes både skriftlig og muntlig. Videre har parter og andre berørte rett til å være til stede ved namsmannens forretninger og møter, jf. § 5-8 annet ledd. Selv om disse bestemmelsene ikke oppstiller krav om kort avstand mellom namsmannskontoret og innbyggerne, vil retten til å være til stede ikke gi like god mening dersom reiseveien blir for lang. Når organiseringen av oppgavene skal besluttes, må det også ses hen til disse reglene og brukernes behov.

Klager på namsmannen etter tvangsfullbyrdelsesloven

Namsmannens avgjørelser og handlemåte under tvangsfullbyrdelsesloven kan påklages av alle som rammes, jf. § 5-16 i tvangsfullbyrdelsesloven. Klagen settes frem for namsmannen. Det følger av § 5-16 annet ledd annet punktum at namsmannen skal sende klage til tingretten. Klagen sendes da til tingretten i den rettskrets hvor namsmannen har sitt kontor. Det er uten betydning hvor partene har bopel.

Ved en samling av tvangsfullbyrdelse hos utpekte namsmenn vil det kunne oppstå lengre reisevei for saksøkte til tingretten. For å kompensere for dette kan klage sendes tingretten i den kommunen der skyldneren bor, alternativt der eiendommen eller løsøret mv. befinner seg. Da det ble gjort endringer i gjeldsordningsloven slik at disse sakene kunne samles i større enheter, ble det presisert i § 2-7 i loven at saken skal sendes til tingretten for den kommune der skyldneren bor, se Prop. 155 L (2012–2013) punkt 20.2. Hensynet til skyldneren var her avgjørende.

Departementet foreslår en tilsvarende endring i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 slik at klagen går til tingretten for det domssognet (rettskretsen) der skyldneren bor, selv om namsmannens kontor ligger i et annet domssogn. I tilfeller der namsmannens stedlige kompetanse bygger på annet grunnlag enn at skyldneren bor i namsmannsdistriktet, må det avgjørende være hvilket domssogn saken har en slik tilknytning til.

Namsmannen som koblingsord i lovgivningen

Det er tvangsfullbyrdelsesloven § 2-2 som i dag angir hvem som er den alminnelige namsmann. Med forslaget til ny § 17 i politiloven blir det politiloven som regulerer dette. Tvangsfullbyrdelsesloven § 2-2 første ledd kan da nøye seg med å vise til at namsmannen er den som er utpekt etter politiloven § 17.

Tilsvarende foreslår departementet at «namsmannen» blir et koblingsord i lovgivningen for utførelsen av de øvrige oppgaver som ligger til politiet innenfor den sivile rettspleie på grunnplanet, som sekretariatsfunksjonen for forliksrådet og stevnevitnefunksjonen mv. Dette innebærer at formuleringen «lensmannsdistrikter, namsfogddistrikter og politistasjonsdistrikter med sivile rettspleieoppgaver» med ekvivalenter som kom inn ved lov 17. juni 2005 nr. 84, kan unngås. Endringen innebærer at oppgavene innenfor den sivile rettspleie knyttes direkte til namsmannen og ikke til den enkelte lensmann, namsfogd og politistasjonssjef som i dag. Ved en eventuell fremtidig omorganisering vil de sivile rettspleieoppgavene «følge med» til den utpekte namsmannen. Det foreslås imidlertid unntak ved at enkelte oppgaver legges til både namsmann og lensmann, for eksempel melding om dødsfall.

Videre gir politiloven § 2 en samlet oversikt over politiets oppgaver. Sivile rettspleieoppgaver er en viktig oppgave i politiet som i dag kommer til uttrykk i bestemmelsens nr. 7, som taler om «lensmannen, namsfogden eller politistasjonssjef med sivile rettspleieoppgaver». Departementet foreslår her å bruke «den alminnelige namsmann» i stedet.

Departementet foreslår også en tilsvarende forenkling i politiloven § 29 annet ledd og rettsgebyrloven § 5 a første ledd nr. 3.

Namsfogdenes administrative plassering

Det følger av politiloven § 16 tredje ledd nr. 4 at Kongen kan bestemme at enkelte namsfogder skal ligge direkte under Politidirektoratet. Det er i dag 12 namsfogdkontorer. Med unntak av namsfogden i Oslo har namsfogdene de senere år vært administrativt underlagt stedlige politidistrikt. Politidirektoratet foreslo i brev til departementet 13. november 2015 å avvikle ordningen med at Namsfogden i Oslo ligger under Politidirektoratet. Forslaget ble sendt på høring 4. desember 2015. Ved kongelig resolusjon 26. august 2016 ble det besluttet at Namsfogden i Oslo skal høre til Oslo politidistrikt fra 1. januar 2017. Dette bidrar til en mer ensartet og oversiktlig organisering av den sivile rettspleie på grunnplanet.

Departementet kan på denne bakgrunn ikke se at det lenger er behov for politiloven § 16 tredje ledd nr. 4, og bestemmelsen foreslås opphevet.

3.4.2 Sekretariatsfunksjonen for forliksrådet

Plassering av sekretariatsfunksjonen

I Prop. 61 LS (2014–2015) ble det understreket at det er sammenhenger mellom namsmannsoppgavene og forliksrådet som tilsier at også funksjonen som sekretariat for forliksrådene bør beholdes i politiet. Samtidig ble det fremhevet at medlemmene av forliksrådet rekrutteres gjennom kommunene og at oppgaven også må ses i sammenheng med kommunereformen, som forutsetter større kommuner med god kapasitet og kompetanse. Både i Prop. 61 LS (2014–2015) og i Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner heter det at spørsmålet må utredes videre.

Departementet foreslo i høringsnotatet at sekretariatsfunksjonen for forliksrådet fortsatt skal ligge hos politiet, og det vises til vurderingene i høringsnotatet som er gjengitt ovenfor i punkt 3.3.2.

Forslaget i høringsnotatet fikk bred støtte under høringen. Det er fra høringsinstansenes side pekt på at sivil rettspleie på grunnplanet bør være et statlig ansvar, og at erfaringene med dagens ordning i all hovedsak er gode. Det vises også til at det er sammenheng mellom sekretariatsfunksjonen for forliksrådene og namsmannsfunksjonen.

Enkelte høringsinstanser uttaler seg kritisk til en eventuell tilbakeføring av sekretariatsfunksjonen for forliksrådene til kommunene. Namsfogden i Oslo mener at en tilbakeføring vil føre til en oppsplitting av de fagmiljøene som er etablert. Domstoladministrasjonen deler departementets syn på at rettspleie i utgangspunktet er et statlig ansvar, og at overføring av sekretariatsfunksjonen til kommunene ikke lenger fremstår som aktuelt.

Departementet foreslår at sekretariatsfunksjonen for forliksrådet fortsatt skal ligge i politi- og lensmannsetaten. En prinsipiell viktig begrunnelse er at staten bør ha totalansvaret for den sivile rettspleien på grunnplanet, også denne sekretariatsfunksjonen. Departementet kan ikke se at det foreligger andre realistiske alternativer og viser til at flere av høringsinstansene har uttrykt skepsis til en eventuell tilbakeføring til kommunene.

Et annet vektig argument for at namsmannen skal utføre sekretariatsfunksjonen, er ordningen med direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav (tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav f). Ordningen bygger på koordinering og integrering av saksbehandlingen hos namsmannen og i forliksrådet. På denne bakgrunn mener departementet at sekretariatsfunksjonen for forliksrådet bør ligge hos namsmannen i politi- og lensmannsetaten.

Med «namsmannen» som koblingsord innen den sivile rettspleie på grunnplanet bør sekretariatsfunksjonen legges til namsmannen. Som påpekt av Akademikerne, Politijuristene og Politimesteren i Sør-Vest politidistrikt bør forslaget til endring av domstolloven § 27 sjette ledd første punktum justeres noe slik at den alminnelige namsmann utpekes som sekretariat for forliksrådene i sitt distrikt.

Møtested for forliksrådet

Departementet foreslår videre endringer i domstolloven § 28 i tråd med forslaget i høringsnotatet, med en justering. Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, er positive til at møtene normalt skal holdes hos sekretariatet. Namsfogden i Oslo peker på at det må være innenfor rammen av bestemmelsen om sekretariatet legger møtene til et lokale i umiddelbar nærhet av kontoret. Departementet understreker at dersom det ikke er mulig for sekretariatet å avholde møtet på det sted sekretariatet selv sitter, vil sekretariatet måtte finne et annet egnet møtelokale.

I høringsnotatet presiserte departementet at det er viktig for avviklingen av forliksrådsmøtene at det ikke er lang reisevei for parter og forliksrådsmedlemmer. Det ble derfor foreslått at dersom sekretariatet ligger utenfor forliksrådskretsen, kan forliksrådet bestemme at møtene skal holdes på egnet sted i forliksrådskretsen. Som påpekt av Politijuristene, Politimesteren i Sør-Vest politidistrikt, Akademikerne, Politidirektoratet og Norsk tjenestemannslag (NTL) bør det gå klarere frem av ordlyden at det er sekretariatet som finner egnet sted i disse tilfellene.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å oppheve domstolloven § 28 første ledd fjerde punktum. Nytt annet ledd presiserer at møtene i forliksrådet holdes hos sekretariatet, og at forliksrådet kan bestemme at møtene skal holdes i forliksrådskretsen når sekretariatet ligger utenfor forliksrådskretsen. Det vil være sekretariatet som er ansvarlig for å finne møtested også når forliksrådet bestemmer dette.

3.4.3 Andre sivile rettspleieoppgaver i politiet

Hovedstevnevitne

Hovedstevnevitne forkynner dokumenter som ikke forkynnes per post, og slike forkynnelser krever fysisk oppmøte. Nærpolitireformen slo fast at oppgaven fortsatt skal utføres av politiet. I lys av forslaget om politiloven ny § 17, foreslo departementet i høringsnotatet en endring i domstolloven § 63 første ledd slik at funksjonen som hovedstevnevitne legges til den innenfor politiet som er utpekt som namsmann. Forslaget fikk støtte fra blant andre Akademikerne, Politijuristene, Politimesteren i Sør-Vest politidistrikt og Norges politilederlag. Departementet foreslår på denne bakgrunn en endring i domstolloven § 63 første ledd i tråd med forslaget i høringsnotatet.

Departementet holdt det åpent i høringsnotatet om det vil være behov for en hjemmel for namsmannen til å kunne overlate forkynnelsesoppdrag til andre i politiet. Namsfogden i Oslo, Innlandet politidistrikt, Øst politidistrikt, Politidirektoratet, Politiets fellesforbund og Norges politilederlag har i sine høringssvar tatt til orde for at det vil være behov for at namsmannen kan overlate forkynning til andre i politiet.

Departementet er enig med høringsinstansene i at det vil være hensiktsmessig med en relativt vid forkynningsadgang for politiet i sivile saker. Det følger allerede av domstolloven § 63 annet ledd at hovedstevnevitne kan overlate forkynning til hjelpevitner så fremt de har avgitt stevnevitneforsikring. Som fremhevet i lovmotivene i Ot.prp. nr. 43 (2003–2004) vil det være et alminnelig ledelsesansvar for lensmannen og namsfogden å sørge for at så mange underordnede har avgitt stevnevitneforsikring, at forkynnelsesoppdrag kan utføres med tilfredsstillende hurtighet.

Departementet foreslår etter dette at det med politimesterens samtykke kan oppnevnes hjelpestevnevitner fra andre lensmannskontorer og politistasjoner i namsmannsdistriktet. Namsmannen tar initiativ til at det er tilstrekkelig med hjelpestevnevitner innenfor namsmannsdistriktet til at forkynnelsesoppdragene kan utføres på en god og rask måte.

Notarius publicus

I Prop. 61 LS (2014–2015) om nærpolitireformen konkluderte departementet med at det ikke er hensiktsmessig å foreslå en endring for denne oppgaven.

Det følger av lov om notarius publicus at notarialforretninger hører under tingretten, og at Kongen ved forskrift kan gi andre notarialkompetanse. I forskriften om notarius publicus følger det at politimesteren i Øst-Finnmark har full notarialmyndighet, mens lensmenn, namsfogdene og politistasjonssjefene med sivile rettspleieoppgaver kan utføre enkelte notarialforretninger som er nærmere fastsatt i forskriften. Departementet foreslår ingen endringer i lov om notarius publicus.

Oppgaver etter skifteloven og konkursloven mv.

Etter skifteloven § 12 a skal melding om dødsfall gis til lensmannen, namsfogden eller politistasjon med sivile rettspleieoppgaver, eller til tingretten. Etter skifteloven § 2 skal også lensmannen, namsfogden eller politistasjon med sivile rettspleieoppgaver foreta boregistrering etter tingrettens anmodning.

Departementet viser til at skiftelovutvalgets utredning NOU 2007: 16 har foreslått at skifteloven § 12 a skal falle bort, i tillegg til endringer i skifteloven § 2. Skiftelovutvalgets utredning følges opp i en egen prosess og det foreslås i denne omgang ikke endringer i hvilke oppgaver knyttet til skifte som skal ligge i politi- og lensmannsetaten.

Når mange lensmenn ikke lenger vil ha sivile rettspleieoppgaver, oppstår det imidlertid spørsmål om oppgavene knyttet til skifte bør ligge til namsmannen, dvs. de lensmannskontorer eller politistasjoner som har sivile rettspleieoppgaver, eventuelt namsfogden, eller til alle lensmannskontorer og politistasjoner. Inntil arbeidet med ny skiftelov er fullført og ny lov kan tre i kraft, er det imidlertid hensiktsmessig inntil videre å beholde muligheten for publikum til å melde dødsfall til den lokale lensmannen selv om vedkommende ikke har sivile rettspleieoppgaver. Tilsvarende gjelder tingrettens adgang til å be om registrerings- og forseglingsforretninger.

Departementet foreslår, i tråd med forslaget i høringsnotatet, en endring i skifteloven § 2 første ledd slik at registrering og forsegling foretas av tingretten, av namsmannen eller lensmannen eller av en annen skikket person oppnevnt av tingretten. Likeledes foreslår departementet en endring av skifteloven § 12 a første ledd slik at melding om dødsfall gis til namsmannen eller lensmannen eller til tingretten.

Konkursloven § 80 gir tingretten en tilsvarende valgfrihet med hensyn til hvem som skal utføre registrerings- og forseglingsforretninger som den som følger av skifteloven § 2, og departementet foreslår at konkursloven endres på samme måte.

Ligningsloven erstattes 1. januar 2017 av skatteforvaltningsloven. Etter skatteforvaltningsloven § 3-3 første ledd bokstav k, er taushetsplikt ikke til hinder for at det gis opplysninger til «lensmann, namsfogd, politistasjon med sivile rettspleieoppgaver og tingrett til bruk i skiftesak». Departementet har foreslått bestemmelsen endret, og foreslår følgelig at «lensmann, namsfogd, politistasjon med sivile rettspleieoppgaver» i skatteforvaltningsloven § 3-3 første ledd bokstav k endres til den alminnelige namsmannen eller lensmannen.

Etter barneloven § 38 tredje ledd «skal lensmannen eller tingretten få opplysning om det i dødsfallsmeldinga» dersom et dødsfall fører til at ingen lenger har foreldreansvar for et barn. Forskjellen fra skifteloven § 12 a skyldes en inkurie i 2005. Departementet foreslår at barneloven har samme angivelse av hvem dødsfall kan meldes til som skifteloven § 12 a.

Veksel- og sjekkprotester tas opp av lensmannen, namsfogden eller politistasjon med sivile rettspleieoppgaver, jf. lov 27. mai 1932 nr. 2 om veksler § 87 og henvisningen til nevnte bestemmelse i sjekkloven § 65 første ledd annet punktum. Bestemmelsen har i dag liten praktisk betydning. I lys av forslagene ovenfor foreslår departementet at vekselloven § 87 utpeker namsmannen som rette vedkommende.

3.4.4 Sivil rettspleie på Svalbard

På Svalbard er sysselmannen både namsmann og hovedstevnevitne. Sysselmannen er også sekretariat for forliksrådet og mottar også dødsfallsmeldinger, jf. svalbardloven §§ 5, 8 og 12. Det foreslås ikke endringer i disse ordningene for Svalbard.