7 Vurdering av søkeres egnethet ved assistert befruktning

7.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett er det legen som bestemmer om paret skal tilbys assistert befruktning. Av bioteknologiloven § 2-6 fremgår det at «avgjørelsen skal bygge på medisinske og psykososiale vurderinger av paret. Det skal legges vekt på parets omsorgsevne og hensynet til barnet beste». Forarbeidene slår fast at legen skal foreta en konkret vurdering av paret og deres situasjon (Ot.prp. nr. 64 (2002–2003) s. 128–129) I den medisinske vurderingen vil kvinnens alder være et moment. Det fremgår at «kvinnen bør være mellom 25 og 40 år, og mannen i rimelig aldersmessig avstand til henne». Dette er imidlertid ikke absolutte grenser.

Den psykososiale vurderingen innebærer en vurdering av om paret er mentalt i stand til å gjennomgå behandlingen, og om de vil kunne gi barnet en trygg oppvekst. Legen kan innhente informasjon som er nødvendig for å foreta en helhetsvurdering av paret.

Når det gjelder klagerett, gjelder reglene i pasient- og brukerrettighetsloven. Dersom paret mener at avslag på deres søknad om assistert befruktning er et brudd på deres rett til nødvendig helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1b, kan det klages til fylkesmannen etter lovens § 7-2. I klagesaken må fylkesmannen også vurdere om avslaget er i samsvar med bioteknologiloven.

7.2 Andre land

Danmark har organisert arbeidet med egnethetsvurdering slik at dersom helsepersonell er i tvil om søkernes evne til å dra omsorg for barnet, skal de overlate til statsforvaltningen å treffe avgjørelse om hvorvidt det skal gis assistert befruktning.

7.3 Meld. St. 39 (2016–2017) og Stortingets behandling

Problemstillinger vedrørende vurdering av egnethet hos søkere av assistert befruktning er drøftet i stortingsmeldingen. Noen ganger opplever behandlende lege utfordringer i forbindelse med egnethetsvurderinger av søkere. I tilfeller der legen finner det nødvendig å innhente rapport fra NAV eller barnevernet kan det for eksempel være vanskelig å få innhentet dette. Det vises til at verken barnevernet eller NAV er pålagt å avgi slik rapport.

Det kan også være vanskelig for behandlende lege å avgjøre en søknad om assistert befruktning alene der han/hun er i tvil om søkernes omsorgsevne.

På denne bakgrunn foreslo departementet følgende i stortingsmeldingen:

• at det gis sentrale føringer i forskrift eller nasjonale retningslinjer for vurdering av egnethet hos par som søker assistert befruktning

• at det innføres en plikt for alle par som søker assistert befruktning til å legge frem en politiattest i form av barneomsorgsattest

• at behandlende lege skal få innsyn i relevant taushetsbelagt informasjon om par som søker assistert befruktning

• at vurderingen av om søkerparet skal få assistert befruktning overlates til en annen instans i de tilfeller behandlende lege er i tvil om parets evne til å ha omsorg for et barn.

I Innst. 273 S (2017–2018) støttet en samlet helse- og omsorgskomite regjeringens forslag om å gi sentrale føringer i forskrift eller nasjonale retningslinjer for vurdering av om søkere er egnet til å ha omsorg for barn. Komiteen støttet også at behandlende lege skal få innsyn i relevant taushetsbelagt informasjon og at vurderingene om å tillate assistert befruktning kan overlates til en annen instans i de tilfeller legen er i tvil om søkernes evne til å ha omsorg for barn. Videre støttet et flertall i komiteen at det innføres en plikt til å legge frem en politiattest (barneomsorgsattest) for alle par som søker assistert befruktning.

I Granavolden-plattformen fremgår det at regjeringen vil innføre krav om politiattest og barneomsorgsattest for å godkjennes for assistert befruktning. Regjeringen vil også fastsette aldersgrenser for assistert befruktning med mulighet for unntak for nedre aldersgrense.

7.4 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at Helsedirektoratet skal få i oppdrag å utarbeide retningslinjer som gir sentrale føringer for vurdering av egnethet hos par som søker assistert befruktning. Departementet foreslo også at en kvinne som skal motta assistert befruktning ikke må være eldre enn 45 år.

Videre ble det foreslått at behandlende lege skal få innsyn i relevant taushetsbelagt informasjon om søkere av assistert befruktning, med grunnlag i samtykke. Det ble også foreslått at behandlende lege som er i tvil om omsorgsevnen skal kunne innhente råd fra en annen offentlig instans i særlige tilfeller.

Endelig foreslo departementet at det innføres en plikt til å legge frem en barneomsorgsattest for alle par som søker assistert befruktning. Departementet ba særskilt om høringsinstansenes syn på om anmerkning knyttet til de straffebud som omfattes av barneomsorgsattest skulle føre til avslag på søknad om assistert befruktning eller ikke. Et alternativ var at loven ikke regulerer konsekvensene av en slik anmerkning og at anmerkningen kun inngår som en del av den samlede vurderingen av søkers omsorgsevne.

7.5 Høringsinstansenes syn

7.5.1 Om retningslinjer

Forslaget om at det utarbeides retningslinjer for vurderingen av egnethet hos par som søker assistert befruktning, støttes av høringsinstansene som har kommentert forslaget. Helseklage, Senter for medisinsk genetikk, Jordmorforeningen og Norsk gynekologisk forening er blant høringsinstansene som er positive til at det gis sentrale retningslinjer.

Helseklage uttaler:

«Helseklage er positive til at det gis sentrale føringer for hvordan vurderingen av egnethet skal utføres. Dette vil sikre likebehandling og sannsynligvis også i noen tilfeller en grundigere vurdering. Det vil også være en fordel om det stilles krav til at vurderingen skal begrunnes skriftlig.»

FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold uttrykker bekymring for at behandlende lege legger egne forestillinger om hva som utgjør en god familie til grunn og ikke faglige kriterier for hva et barn faktisk trenger.

7.5.2 Om aldersgrense

Når det gjelder forslaget om at en kvinne som skal motta assistert befruktning ikke må være eldre enn 45 år, er høringsinstansene delt.

Oslo universitetssykehus HF (OUS HF), St. Olavs hospital HF, Den norske legeforeningen, Ønskebarn og Norsk kvinnesaksforening støtter ikke at det fastsettes en absolutt lovfestet aldersgrense og mener en eventuell grense kun bør være veiledende. Videre er Senter for medisinsk genetikk, Helse Bergen HF, Norsk sykepleierforbund og Norsk organisasjon for assistert befruktning skeptiske til forslaget og foreslår at en eventuell aldergrense utredes nærmere.

Oslo universitetssykehus (OUS) HF uttaler:

«OUS støtter ikke departementets forslag om å lovfeste en absolutt aldersgrense for når kvinner kan motta assistert befruktning. For det første er OUS av den oppfatning at det prinsipielt sett ikke er riktig å fastsette en aldersgrense bare for kvinner. Menns aldring påvirker også fruktbarheten og eldre fedre har økt risiko for å gi opphav til barn med arvelige sykdommer.

Ved å sette en aldersgrense bare for kvinner vil man gripe inn parets rett til selvbestemmelse. Medisinen, samt samfunnets normer- og oppfatninger er i bevegelse og i utvikling. Graviditet hos eldre kan derfor i fremtiden bli mer ansett som normal og trygg. Hvorvidt den enkelte kvinne har rett til nødvendig helsehjelp for infertilitet må vurderes på bakgrunn av hva som er medisinskfaglig forsvarlig herunder hvilken forventet nytte kvinnen vil ha av helsehjelpen. Den forventede ressursbruken/kostnaden må dernest stå i et rimelig forhold til helsehjelpens forventede nytte. Reglene om prioritering i den offentlige helsetjenesten vil ofte kunne føre til at kvinner over 45 år ikke tilbys IVF behandling, men OUS er av den oppfatning at det må gjøres en konkret og individuell vurdering i det enkelte tilfellet. Absolutte aldersgrenser vil ikke støtte opp under en slik konkret individuell vurdering som pasient- og brukerrettighetslovens rettighetsbestemmelse favner om. (…) OUS mener at 45 år kan settes som veiledende grense i retningslinjer.»

St. Olavs hospital HF uttaler:

«Det er uforståelig at man foreslår å sette en fast aldersgrense på 45 år for når et befruktet egg kan settes tilbake. Befolkningen er betydelig friskere enn da assistert befruktning kom, og man har en betydelig lengre levetid. Når det gjelder utsiktene for en akseptabel suksessrate etter assistert befruktning så ligger sannsynligvis cut-off et sted mellom 40 og 42 år. Ved et tenkt tilfelle der en pasient kommer til behandling mot slutten av dette tidsrommet og får et barn ved 43 års alder vil det være stor sjanse for at de ikke vil kunne nyttiggjøre seg eventuelle befruktede egg som er nedfryst. Dette vil etter vårt skjønn være særdeles uheldig for dette paret. Forskjellene i risiko ved svangerskap og fødsel mellom 45 og 46 eller 47 år er ikke store nok til å forsvare denne aldersgrensen. Dersom man sammenligner leveutsikter og helse hos dagens kvinner med kvinnene for bare få år siden vil man reelt sett kunne si at dette forslaget innebærer en skjerpelse, ved at man begrenser friske kvinners muligheter til å kunne få barn. Et annet eksempel er brystkreftpasienten som får nedfryst befruktede egg ved 39 år, der behandlende lege anbefaler 10 år med støttebehandling etter primærbehandling, men kan akseptere at dette reduseres til 5 år dersom pasienten ber om det på grunn av barneønske. Disse pasientene vil med dette forslaget fratas retten til behandling.

Dette er bare noen eksempler på uheldige konsekvenser av å sette en aldersgrense for lavt. Vi har hatt mange fortvilte pasienter som har havnet i en slik situasjon, og det er umulig å forsøke å rettferdiggjøre lovverket overfor pasientene. Det er naturlig at det settes en aldersgrense for tilbakesetting, problemet er at det ikke finnes god dokumentasjon for hvor denne skal settes. Det som er åpenbart er at medisinsk sett er 45 for lavt. Man har da ulike alternativer med en fast høy aldersgrense, eller en lavere fleksibel aldersgrense på 45–46 år med mulighet for å søke om forlengelse 2–3 år. Utfordringen blir selvsagt å håndheve kriteriene for å kunne søke forlengelse. Vi anbefaler en aldersgrense på 45 år med samtidig mulighet for pasienten til å søke om forlengelse i inntil 3 år. Det er en forutsetning at det gjøres en strengere vurdering av medisinsk egnethet hos pasientene over 45 år.»

Legeforeningen uttaler:

«Vurderingen av hvem som skal få assistert befruktning må vurderes individuelt, basert på hva som er medisinskfaglig forsvarlig, som ved annen helsehjelp. Vi støtter at dette, og at aldersgrensene i § 2-6 er veiledende og et moment i forsvarlighetsvurderingen, tydeliggjøres. En øvre aldersgrense kan motvirke at det oppstår «konkurranse» om å tilby eldre kvinner assistert befruktning på bekostning av faglige vurderinger, og det er kjent at risikoen for både kvinne og barn øker med høy alder hos kvinnen. En absolutt aldersgrense vil imidlertid frata klinikerne muligheten til å foreta en individuell vurdering av kvinnens totale helsetilstand etter fylte år. Vi vil derfor ikke støtte at det fastsettes en absolutt aldersgrense, men at det angis veiledende og som et moment i den individuelle vurderingen som ved annen helsehjelp.»

Høringsinstanser som støtter at det settes en øvre aldersgrense på 45 år er blant annet Helsedirektoratet, Bioteknologirådet, Helseklage, Statens helsetilsyn, Akershus universitetssykehus HF, Den kristlige legeforening, Jordmorforeningen og NITO (Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon).

Helsedirektoratet uttaler:

«Helsedirektoratet støtter forslaget om en øvre aldersgrense, og er enig i at grensen bør ta høyde for at noen kvinner kan gjennomgå et svangerskap uten betydelig risiko, selv om de har fylt 40 år. En øvre aldersgrense vil ikke gi en rett til behandling for alle som er under for eksempel 45 år, men setter klarere rammer for tilbudet enn det vi har i dag. Det er legens medisinske- og psykososiale vurdering av paret som avgjør. Dersom departementet velger å sette en høy aldersgrense, er det naturlig at grensen gjelder tidspunkt for inseminasjon/innsetting av befruktede egg, ikke for oppstart av behandling. Dette bør fremgå av lovteksten.»

Helseklage uttaler:

«Helseklage er enig i at det bør lovfestes en aldersgrense for assistert befruktning da dette vil sikre forutsigbarhet og likebehandling. Videre er ikke Helseklage kjent med at PGD-nemnda noen gang har innvilget søknader om PGD hvor kvinnen er over 45 år, og har følgelig ingen innvendinger til at aldersgrensen settes til 45 år. Departementet har også vurdert å sette aldersgrensen til 38 år, og ber om høringsinstansenes syn på dette. Helseklage viser til at flere av kvinnene som søker om PGD er 38 år eller over og aldersgrensen vil derfor utelukke flere av parene som søker om PGD. Basert på andre målte verdier og lignende er flere av kvinnene på 38 år godt egnet for assistert befruktning. Helseklage viser også til at par hvor kvinnen er over 38 år uansett vil bli individuelt vurdert av PGD-nemnda basert på kost-nytte vurderingen i bioteknologiloven § 2A-4 fjerde ledd. At kvinnens alder ikke bør være for høy og at dette er et moment ved vurdering av assistert befruktning fremgår også av Helsedirektoratets prioriteringsveileder ved infertilitet.»

Akershus universitetssykehus HF uttaler:

«Forslag om aldersgrense for å motta assistert befruktning støttes. Vi anbefaler en presis angivelse av aldersgrensen slik at det er tydelig at tilbudet kan gis inn til kvinnen fyller 46 år (jfr forslag om lagring av befruktede egg).»

Den norske jordmorforening uttaler:

«Dnj støtter mer fleksible aldersgrenser for IVF, med en individuell vurdering etter 40 år og en absolutt grense på 45 år. I særskilte tilfeller bør det også kunne vurderes individuelt der unge kvinner under 25 med medisinske grunner til infertilitet, søker assistert befruktning.»

7.5.3 Om innsyn i relevant taushetsbelagt informasjon

Forslaget om at behandlende lege skal få innsyn i relevant taushetsbelagt informasjon om søkere av assistert befruktning støttes i hovedsak av høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget. Helsedirektoratet, Statens helsetilsyn, NTNU, Ahus HF, Den norske jordmorforening, NITO og Norsk organisasjon for assistert befruktning er blant høringsinstansene som støtter forslaget.

Helsedirektoratet uttaler:

«Presiseringen av lovteksten med hensyn til innhenting av og innsyn i relevant taushetsbelagt informasjon er en lovfesting av gjeldende rett. Tilsvarende formulering står i lovforarbeidene til gjeldende bestemmelse. Fordi bestemmelsen forutsetter at pasienten samtykker til innhenting av taushetsbelagt informasjon, er det spørsmål om den er nødvendig å ta inn i loven. Direktoratet støtter likevel forslaget fordi en slik bestemmelse vil bidra til å underbygge legens adgang til å etterspørre de aktuelle opplysningene.»

Statens helsetilsyn uttaler:

«Helsetilsynet anser presiseringene av hva som er «nødvendig informasjon», og at det kreves samtykke for å innhente taushetsbelagte opplysninger, som nyttige. Etter vår vurdering kan manglende samtykke til å innhente opplysninger gi grunnlag for å avslå behandling med assistert befruktning.»

Norsk kvinnesaksforening støtter ikke forslaget og uttaler:

«Etter NKFs syn kan det drøftes hvem som skal definere hva som er relevant informasjon, og generelt sett kan vi ikke se at departementet har begrunnet behovet for en slik omfattende innsynsrett. Bestemmelsen – sammen med flere andre bestemmelser i lovutkastet – synes begrunnet i en grunnleggende mistillit til egnetheten til den/de personer som har behov for assistert befruktning.»

På den annen side mener Oslo universitetssykehus HF at forslaget ikke går langt nok og uttaler:

«OUS HF ønsker et lovbestemt unntak fra taushetsplikten for å kunne innhente nødvendig og relevant informasjon for å kunne gjøre den psykososiale vurderingen av paret, fra andre etater og fra andre deler av helse- og omsorgstjenesten herunder internt i egen virksomhet.»

Politidirektoratet påpeker at politiregisterloven ikke gir adgang til utlevering av vandelsopplysninger med samtykke slik det er foreslått i høringsnotatet.

7.5.4 Om rådgivende instans

Forslaget om at behandlende lege som er i tvil om omsorgsevnen skal kunne innhente råd fra en annen offentlig instans i særlige tilfeller, støttes i hovedsak av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet. Helsedirektoratet, Bioteknologirådet, Senter for medisinsk genetikk, Fertilitetsavdelingen ved Sykehuset Telemark, Jordmorforeningen, Legeforeningen og Norsk gynekologisk forening er blant høringsinstansene som støtter forslaget.

Legeforeningen uttaler:

«Det er positivt at departementet legger opp til en utredning av det faglige og juridiske rammeverket for en rådgivende instans. Vi vil vektlegge viktigheten av å involvere fagmiljøet i dette arbeidet, og at det bør gjøres samtidig med at nasjonale retningslinjer for vurdering av assistert befruktning utarbeides.»

Sykehuset Telemark, Fertilitetsavdelingen uttaler:

«Vi ser det som essensielt i en revisjon av bioteknologiloven at det tilkommer en rådgivende instans som skissert under dette punktet, gjerne etter dansk modell. Vi ønsker å kunne henvise tvilstilfeller til en endelig vurdering, gjerne hos Bufetat. Videre bør denne vurderingen publiseres slik at paret ikke ved avslag kan prøve seg ved en annen avdeling i landet enn den som har henvist til rådgivende instans.»

Justisdepartementet uttaler:

«I punkt 7.4.2 i høringsnotatet framgår det at før det tas endelig stilling til hvem som skal være rådgivende instans for vurderingen av egnethet, skal HOD utrede et faglig og juridisk rammeverk for slike vurderinger. Før endringen i bioteknologiloven eventuelt vedtas, bør en slik vurdering være gjennomført, og det bør tas stilling til hvem som skal være rådgivende instans, slik at grunnlaget for lovendringen er så godt utredet som mulig. (..)»

Justisdepartementet etterlyser også en mer konsekvent terminologi i lovendringsforslaget med bruk av ordene «avgjørelse», «beslutning» og «vedtak». Dette for å unngå uklarhet med hensyn til om klager skal behandles etter bestemmelsene i forvaltningsloven, eller pasient- og brukerrettighetsloven som er gjeldende rett.

Også Helsedirektoratet mener det kan være grunn til å se nærmere på klageordningen og forholdet mellom bioteknologiloven, pasient- og brukerrettighetsloven og forvaltningsloven.

7.5.5 Om barneomsorgsattest

Høringsinstansene er delt i synet på forslaget om å innføre en plikt til å legge frem en barneomsorgsattest for alle par som søker assistert befruktning.

Bioteknologirådet, Senter for medisinsk genetikk, Ahus HF, St. Olavs hospital HF, Helse Bergen HF, Fertilitetsavdelingen ved sykehuset i Telemark, Den norske jordmorforening, Norsk gynekologisk forening, Norsk sykepleierforbund og Norsk organisasjon for assistert befruktning er blant høringsinstansene som støtter forslaget.

Norsk gynekologisk forening uttaler:

«NGF støtter målet om å standardisere egnethetsvurderinger og at krav om barneomsorgsattest lovfestes. Vi er i tvil om det er hensiktsmessig at bestemmelsen regulerer konsekvensene av anmerkninger da det bør være anledning til å utvise skjønn og gjøre en helhetsvurdering. NGF foreslår at dersom det foreligger anmerkning på barneomsorgsattesten så bør vurderingen av søkers omsorgsevne automatisk også vurderes av en instans med spesiell kompetanse i tillegg til behandlende lege.»

Norsk organsisasjon for assistert befruktning uttaler:

«NOFAB ønsker velkommen et krav om at alle som får tilbud om assistert befruktning må fremlegge en barneomsorgsattest (avgrenset politiattest). Det vil øke tryggheten for at ikke feilvurderinger gjøres. Fagmiljøet anbefaler at informasjonen fra barneomsorgsattesten kommer som et tillegg til legens totalvurdering av paret.»

Politidirektoratet, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Oslo universitetssykehus HF, Legeforeningen, Human Etisk forbund, FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, Ønskebarn og Norsk kvinnesaksforening støtter ikke forslaget.

Helsedirektoratet og NITO er i tvil om et krav om fremleggelse av barneomsorgsattest vil være hensiktsmessig.

Oslo universitetssykehus HF uttaler:

«OUS mener at loven ikke bør inneholde et krav om at barneattest skal fremlegges. Et slikt krav om fremleggelse vil stille potensielle foreldre som søker om assistert befruktning overfor et større inngrep i personvernet enn hva som er nødvendig i forholdet til formålet med fremleggelsen. Det er vel grunn til å anta at relativt få av de som søker assistert befruktning vil ha en anmerkning i en barneomsorgsattest. OUS støtter derfor ikke departementets forslag om at par som søker om assistert befruktning skal legge frem en barneomsorgsattest.»

Politidirektoratet uttaler:

«Slik Politidirektoratet forstår politiregisterloven § 37 første ledd nr. 4, benyttes barneomsorgsattest (politiattest) kun overfor personer som har oppgaver overfor andres barn, jf. Ot.prp. nr. 108 (2008–2009) punkt 21.7. Vi kan ikke se at utstedelse av politiattest til det formål å utelukke personer fra medisinsk behandling i den hensikt å få egenfødte barn, er forenelig med de formålene som i dag berettiger barneomsorgsattest (politiattest), jf. politiregisterloven § 37 første ledd nr. 4.

Etter Politidirektoratets syn er ikke forslaget forenlig med politiregisterlovens bestemmelser, slik de er utformet i dag. Politidirektoratet mener det er uheldig at forholdet til politiregisterloven ikke er nærmere drøftet i høringsnotatet.

Dersom det skal innføres nye hjemler for politiattest eller foretas endringer i eksisterende hjemler, er det etter vårt syn behov for en grundigere utredning av spørsmålet. Forslaget reiser også flere praktiske og prinsipielle spørsmål som bør redegjøres nærmere for og diskuteres før det tas endelig stilling til spørsmålet om politiattest skal brukes til det foreslåtte formålet.

Grunnloven § 104 forplikter alle offentlige etater å hensynta barnets beste under utøvelse av sitt samfunnsoppdrag. I høringsnotatet fremheves det at hovedformålet med innføring av krav til politiattest er å forhindre at barn utsettes for vold og seksuelle overgrep. Politidirektoratet vil imidlertid fremheve at det ikke nødvendigvis er en klar sammenheng mellom det å innføre et krav om politiattest og lovgivers intensjon om å beskytte barn mot vold og seksuelle overgrep.»

Ønskebarn uttaler:

«Spørsmålet er om fremleggelse av en politiattest er et hensiktsmessig, demokratisk og forholdsmessig virkemiddel for å oppnå dette. Ønskebarn er imidlertid enig i vurderingen av at plikten vil innebære en framleggelse av en barneomsorgsattest, og ikke som opprinnelig behandlet av Stortinget, en politiattest. Det vil imidlertid medføre at man innfører et nytt prinsipp hvor søkere om behandling for en medisinsk tilstand må fremlegge en attest fra politiet.»

Et stort flertall av høringsinstansene, uavhengig av om de støtter forslaget om barneomsorgsattest eller ikke, er av den oppfatning at eventuelle anmerkninger ikke kan være avgjørende alene, men at de må inngå som en del av den samlede egnethetsvurderingen.

7.6 Departementets vurderinger og forslag

7.6.1 Retningslinjer for vurdering av egnethet ved assistert befruktning

Departementet viderefører forslaget om at det gis sentrale føringer for hvordan vurdering av egnethet hos par som søker assistert befruktning skal utføres. Dette både av hensyn til det framtidige barnet, til likebehandling og forutsigbarhet for par som søker assistert befruktning, og av hensyn til helsepersonell som skal foreta en slik vurdering. Det er viktig at barnet får foreldre som har omsorgsevne. Departementet vil gi Helsedirektoratet i oppdrag å utarbeide slike retningslinjer.

Departementet har merket seg bekymringen fra FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold om at behandlende lege legger egne forestillinger om hva som utgjør en god familie til grunn og ikke faglige kriterier. Departementet vil i den forbindelse understreke at legens vurdering kun skal legge vekt på relevante og ikke usaklige hensyn. Det vises i den forbindelse til skrankene som allerede ligger i Grunnloven § 98 mot usaklig og uforholdsmessig forskjellsbehandling og likestillings- og diskrimineringsloven §§ 6 og 9.

7.6.2 Alder

Departementet viderefører forslaget om å lovfeste at kvinner som skal motta assistert befruktning ikke må være eldre enn 45 år. På bakgrunn av høringsinnspill fra blant annet Helsedirektoratet finner departementet imidlertid grunn til å presisere skjæringstidspunktet ytterligere. Det foreslås at det presiseres i bestemmelsen at tidspunktet det siktes til for når en kvinne «mottar assistert befruktning» er tidspunktet for inseminasjon eller innsetting av befruktede egg. Med ikke «eldre enn 45 år», menes at kvinnen ikke må være fylt 46 år.

Forslaget er i tråd med Granavolden-plattformen hvor det fremgår at regjeringen vil fastsette aldersgrenser for assistert befruktning med mulighet for unntak for nedre aldersgrense.

Departementet vil understreke at fastsettelse av en øvre aldersgrense for assistert befruktning ikke betyr at avgjørelsen av om det skal gis assistert befruktning ikke lenger skal være individuell. Kravet om individuell vurdering følger av retten til nødvendig helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven, både som en kost-/nytte-vurdering og som en vurdering av forsvarlighet. Videre viser departementet til forarbeidene til dagens bioteknologilov § 2-6 og formuleringene om at i den medisinske vurderingen vil kvinnens alder være et moment. Det fremgår at «kvinnen bør være mellom 25 og 40 år, og mannen i rimelig aldersmessig avstand til henne». Selv om dette kun er veiledende aldersgrenser ser departementet at det kan være grunn til å tydeliggjøre at grensene ikke er absolutte. For eksempel kan det være medisinske grunner til at kvinner som er under 25 år også bør få assistert befruktning.

Et hensyn bak forslaget om at det settes en øvre aldersgrense for når en kvinne kan motta assistert befruktning, er en utvikling hvor alder for assistert befruktning stadig skyves oppover. Dette er særlig uheldig dersom vurderinger av hva som er god pasientbehandling kommer i skyggen av «konkurranse» mellom private aktører om de eldre kvinnene.

Eldre kvinner har økt risiko for komplikasjoner i svangerskapet, og dette innebærer også økt risiko for barnet. Risikoen for komplikasjoner øker fra litt over 30 årsalder og stiger betydelig fra ca 38 år. I 40 årene vil det være en enda mer markert risiko for komplikasjoner i svangerskapet. Komplikasjoner kan for eksempel være svangerskapsforgiftning, svangerskapsdiabetes hos mor og/eller veksthemming hos barnet.

En vurdering av hvem som skal få assistert befruktning må som nevnt være individuell og skal blant annet bygge på hva som er medisinskfaglig forsvarlig. Dette kan innebære at også kvinner i relativt ung alder ikke vil kunne få assistert befruktning på grunn av medisinsk tilstand. Samtidig kan en medisinsk vurdering i et annet tilfelle gå ut på at en godt voksen kvinne er i form til å gjennomføre et svangerskap på en god måte.

Noen høringsinstanser er imot at det lovfestes en øvre aldersgrense. Begrunnelsene varierer. Et argument er at en lovfestet aldergrense kan gi et uriktig signal om at det er en rettighet å få innvilget assistert befruktning i en alder av 45 år og at det er risikofritt å gjennomgå et svangerskap i så høy alder. Et annet argument er at det må være tilstrekkelig at veiledende aldersgrenser fremgår av faglige retningslinjer og at avgjørelsen om assistert befruktning baseres på en medisinskfaglig vurdering av hva som er forsvarlig i det enkelte tilfelle. Andre mener at en absolutt grense på 45 år kan være for strengt for enkelte etter en individuell vurdering.

Etter departementets vurdering taler likevel mye for at det bør lovfestes en absolutt aldersgrense for når kvinner kan motta assistert befruktning. En aldersgrense i loven vil gi en forutsigbarhet for kvinnene og bidra til en mest mulig lik praksis. Videre vil en øvre aldersgrense ikke være til hinder for at det foretas individuelle vurderinger opp til denne grensen. Aldersgrensen har en saklig begrunnelse og rammer heller ikke urimelig hardt.

For at det skal være rom for individuelle vurderinger og av hensyn til de kvinner som vil kunne gå gjennom et svangerskap i relativt høy alder uten betydelig risiko, foreslår departementet at øvre aldersgrense for å motta assistert befruktning settes til 45 år. Det understrekes samtidig at det i hvert enkelt tilfelle må foretas en individuell vurdering som ved all annen helsehjelp, av om dette er medisinsk forsvarlig.

Departementet vil også understreke at aldersgrensen i bioteknologiloven ikke må forveksles med reglene om rett til nødvendig helsehjelp i pasient- og brukerrettighetsloven, prioriteringforskriften og veiledende aldersgrense i prioriteringsveilederen for infertilitet. Bioteknologiloven setter grensen for hva som er lovlig, men regulererer ikke hva som er medisinsk forsvarlig, avveiningen av kostnad og nytte ved behandlingen eller hva som skal prioriteres i det enkelte tilfelle i den offentlige helsetjenesten. Se for øvrig kapittel 5 om pasient- og brukerrettighetsloven.

I høringen har det blitt stilt spørsmål ved om hvorfor det ikke er foreslått en lovfestet øvre aldersgrense for assistert befruktning for menn. Departementet har vurdert dette, men er kommet til at dette ikke er nødvendig.

Et av hovedhensynene bak å sette en øvre aldersgrense for assistert befruktning for kvinner er at svangerskap i høy alder innebærer en ikke ubetydelig risiko for kvinnen. Dette sett sammen med et marked med en stadig økende «konkurranse» mellom private aktører om de eldre kvinnene gjør at det er nødvendig med en tydelig og forutsigbar grense for hva som er tillatt. For menn utgjør naturlig nok et svangerskap ikke en liknende risiko som for kvinner. Det er derfor etter departementets vurdering heller ikke behov for en slik aldersgrense for menn.

Departementet har imidlertid merket seg at OUS HF i sin høringsuttalelse peker på at menns aldring også påvirker fruktbarheten og at eldre fedre har økt risiko for å gi opphav til barn med arvelige sykdommer. Etter departementets vurdering er mannens alder et relevant moment i den medisinskfaglige individuelle vurderingen av om et par skal få assistert befruktning. Det vises også til at et moment i vurderingen av om assistert befruktning skal gis er om mannen er «i rimelig aldersmessig avstand til henne». Etter departementets vurdering vil det være tilstrekkelig med veiledning om menns alder i form av retningslinjer.

7.6.3 Om innsyn i relevant informasjon

Departementet viderefører i hovedsak forslaget om at behandlende lege skal få innsyn i relevant taushetsbelagt informasjon om søkere av assistert befruktning i forbindelse med avgjørelse om behandling med assistert befruktning. Det skal kreves samtykke fra den opplysningene gjelder. Forslaget har fått god støtte av høringsinstansene.

Etter departementets vurdering er det viktig at legen i sin vurdering har innsyn i all relevant informasjon om søkerne uavhengig av om opplysningene i utgangspunktet er taushetsbelagt. Innsyn i opplysninger fra for eksempel NAV, barnevern, lege og psykolog vil noen ganger være nødvendig for å kunne foreta en forsvarlig vurdering av om paret kan ha omsorg for barn. Etter departementets vurdering vil en lovfesting av hva som kan være nødvendig informasjon, og at dette også kan omfatte taushetsbelagt informasjon, bidra til en enklere og bedre behandling av søknader om assistert befruktning.

Departementet viderefører imidlertid ikke forslaget om at opplysninger om vandel skal kunne gis etter samtykke i den forbindelse. Det vises til høringsuttalelsen fra Politidirektoratet om at politiregisterloven ikke gir hjemmel til utlevering av vandelsopplysninger etter samtykke. Videre vil forslaget etter departementets vurdering være unødvendig da søker uansett må fremlegge barneomsorgsattest, se forslag i punkt 7.6.5.

Forholdet til personvernforordningen

Utleveringen og innhentingen av opplysninger etter bioteknologiloven § 2-6 innebærer behandling av personopplysninger som må ha rettslig grunnlag etter EUs personvernforordning. Departementet legger til grunn at behandlingen vil ha rettslig grunnlag i artikkel 6 nr. 1 bokstav e om behandling som er nødvendig for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse. Dersom det gjelder helseopplysninger eller andre særlige kategorier av personopplysninger, vil behandlingen ha grunnlag i artikkel 9 nr. 2 bokstav g om behandling som er nødvendig av hensyn til viktige samfunnsinteresser. Bioteknologiloven § 2-6 vil her gi supplerende rettsgrunnlag.

Det er allerede et krav i bioteknologiloven om at det skal foretas en vurdering av omsorgsevnen til paret som søker assistert befruktning og barnets beste. Etter gjeldende rett kan legen innhente den informasjon som er nødvendig for å foreta en helhetsvurdering av paret. Hensynet til barna må veie tyngre enn det personverninngrepet som behandlingen av opplysningen innebærer for paret som søker assistert befruktning.

Det er flere forhold som ivaretar søkernes interesser og reduserer det personverninngrepet som denne behandlingen innebærer:

Det er bare opplysninger som er nødvendige for å vurdere omsorgsevnen og barnets beste som kan innhentes. Dette vil begrense hvilke og hvor mange opplysninger som kan innhentes, jf. prinsippet om dataminimering i artikkel 5 nr. 1 bokstav c. Opplysningene kan bare innhentes fra offentlige instanser.

Videre vil det følge av lovbestemmelsen at innhenting av taushetsbelagte opplysninger bare skal kunne skje dersom den opplysningene gjelder samtykker. Søkerne må samtykke konkret til hvilke opplysninger som skal innhentes og hvem/hvor opplysningene skal hentes fra. Et generelt samtykke til å innhente opplysninger vil ikke være tilstrekkelig. Dette samtykket vil samtidig oppheve en eventuell taushetsplikt. Departementet presiserer at det her ikke er tale om et samtykke i forordningens forstand, så lenge det vil kunne stilles spørsmål ved om samtykket er gitt frivillig slik forordningen artikkel 7 nr. 4 krever. Samtykket vil likevel fungere som et egnet og særlig tiltak for å verne den registrertes interesser, jf. artikkel 9 nr. 2 bokstav g.

Legen må også i etterkant informere søkerne om at det er mottatt opplysninger og fra hvem, jf. artikkel 14. Søkerne vil ha rett til innsyn i etter forordningens artikkel 15. Departementet viser også til at legen vil ha taushetsplikt om de mottatte opplysningene. Det vil i praksis ikke kunne unngås at selve innhentingen direkte eller indirekte avslører at pasienten har søkt om assistert befruktning. Dette er imidlertid en helseopplysning som vil være taushetsbelagt også hos den som opplysningene om omsorgsevne hentes fra, jf. forvaltningsloven § 13.

For selve helsehjelpen gjelder de alminnelige bestemmelsene om utveksling av helseopplysninger i pasientjournalloven og helsepersonelloven.

7.6.4 Rådgivende instans

Departementet viderefører forslaget om at behandlende lege som er i tvil om omsorgsevnen skal kunne innhente råd fra en annen offentlig instans i særlige tilfeller.

Departementet foreslår imidlertid at ordlyden i lovforslaget om at legen «fatter vedtak» om paret skal få assistert befruktning, endres til «beslutter». Som nevnt i punkt 7.1. gjelder reglene for klage i pasient- og brukerrettighetsloven i disse sakene. Dersom paret mener at avslag på deres søknad om assistert befruktning er et brudd på deres rett til nødvendig helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1b, kan det klages til fylkesmannen etter lovens § 7-2.

Justisdepartementet og Helsedirektoratet har påpekt at bruk av ordet vedtak i bestemmelsen kan skape tvil med hensyn til om det er saksbehandlings- og klagereglene i forvaltningsloven eller pasient- og brukerrettighetsloven som skal gjelde.

Departementet har ikke hatt til hensikt at avgjørelser om og klager på avslag om assistert befruktning skal behandles etter et annet regelverk enn andre beslutninger om rett til helsehjelp. Det vil si at beslutningene om assistert befruktning skal gis behandles med utgangspunkt i pasient- og brukerrettighetsloven, blant annet reglene om klage i kapittel 7. Departementet ser at bruk av ordet «vedtak» i bestemmelsen kan gi et feilaktig inntrykk av at forvaltningslovens bestemmelser om enkeltvedtak skal gjelde i slike tilfelle og endrer av den grunn ordlyden.

Forslaget om en rådgivende instans har fått god støtte av høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget. Fertilitetsklinikkene opplever noen ganske få tilfeller i året hvor de er i tvil om søkernes egnethet. Departementet vil vurdere nærmere om Bufetat kan få ansvar for å være rådgivende instans for vurdering av egnethet hos enkelte søkere av assistert befruktning. Før bestemmelsen kan tre ikraft, skal departementet utrede et faglig og juridisk rammeverk for slike vurderinger.

7.6.5 Barneomsorgsattest

Departementet viderefører forslaget om at det innføres en plikt til å legge frem en barneomsorgsattest for alle par som søker assistert befruktning.

En barneomsorgsattest er en politiattest for personer som skal ha omsorg for eller oppgaver knyttet til mindreårige. Attesten kan bidra til å sikre at en person som over tid eller jevnlig skal ha heldøgns omsorgsansvar for mindreårige, ikke er uegnet for oppgaven. På barneomsorgsattesten skal det anmerkes om personen er siktet, tiltalt, har vedtatt forelegg eller er dømt for overtredelse av flere straffebestemmelser som for eksempel seksualforbrytelser mot barn og voksne, drap, narkotikaforbrytelser og grov volds- og ranskriminalitet.

Politiregisterloven § 37 nr. 1 til 5 angir de formål som kan begrunne krav om politiattest, herunder barneomsorgsattest. De lovene som i dag hjemler utstedelse av politiattest knyttet til omsorg for barn gjelder i hovedsak personer som har omsorg for andres barn. Unntak er adopsjonsloven, som krever at søkerne fremlegger uttømmende politiattest. En uttømmende politiattest viser alle straffelovbrudd som er registrert i strafferegisteret.

Noen av høringsinstansene som er i mot forslaget hevder at en plikt til å legge frem politiattest, herunder barneomsorgsattest, kan virke stigmatiserende på ufrivillig barnløse. De hevder at det kan virke urimelig at et behov for medisinsk hjelp til å få barn i seg selv skal føre til at en må avkrefte en potensiell mistanke om ikke å være egnet til å ha omsorg for egne barn.

I høringen pekes det også på at vurderingene som foretas ved søknad om adopsjon og ved søknad om assistert befruktning heller ikke er nødvendigvis sammenfallende. Ved adopsjon vil vurderingen først og fremst dreie seg om søkerne er egnet til å bli adoptivforeldre. Ved vurdering av søknader om assistert befruktning vil vurderingen også dreie seg om søkerne har behov for assistert befruktning.

På den annen side vil en plikt til å legge frem barneomsorgsattest gjøre det lettere for helsepersonell å foreta en vurdering av om søkerparene er uegnet. Når vi som samfunn vedtar å ha et tilbud om assistert befruktning, så har vi et særlig ansvar for å sikre at søkerparet er egnet slik at barnets beste ivaretas. En plikt til å legge frem en slik attest vil for eksempel kunne utelukke søkere som er dømt for seksuelle overgrep mot barn i Norge.

Selv om kravet til vandelskontroll er begrunnet i barnets beste, kan det hevdes at det er en utfordring at det underliggende forhold er begrunnet i et behov for assistert befruktning. Ved søknad om politiattest skal det opplyses til hvilket formål attesten skal brukes. Et krav om politiattest for denne gruppen vil dermed innebære at personene det gjelder må opplyse om at de søker assistert befruktning. Siden politiet fører en oversikt over hvem som får utstedt politiattest og med hvilket hjemmelsgrunnlag, vil politiet ha en oversikt hvilke personer som har søkt om assistert befruktning.

Departementet vurderer likevel at tiltaket er egnet og forholdsmessig sett opp mot inngrepet som kravet om politiattest utgjør for de berørte.

Departementet har vurdert om forslaget er i tråd med menneskerettighetene.

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 8 har følgende ordlyd:

• «1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

• 2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»

EMK artikkel 8 (1) gir den enkelte krav på respekt for sitt privatliv, sitt hjem og sin korrespondanse. Vernet etter EMK artikkel 8 (1) er imidlertid ikke absolutt. Inngrep i vernet må i tilfelle begrunnes etter reglene i artikkel 8 (2). Inngrepet må etter dette ha hjemmel i lov, det må ha et relevant formål, og det må være nødvendig i et demokratisk samfunn. I det siste vilkåret ligger det også et krav til forholdsmessighet.

Krav om å legge frem politiattest (barneomsorgsattest) er et inngrep som ligger innenfor det EMK artikkel 8 (1) skal beskytte. Som følge av dette må kravet og begrunnelsen for kravet oppfylle vilkårene i EMK artikkel 8 (2).

Relevante formål er blant annet hensynet til å «forebygge uorden og kriminalitet», «for å beskytte helse og moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter». Etter departementets vurdering er tiltak som kan sikre at barn ikke blir utsatt for overgrep av personer som samfunnet allerede vet har begått kriminelle handlinger mot barn og annen alvorlig kriminalitet, et relevant formål.

Inngrep i privatlivet etter EMK artikkel 8 (2) krever videre at inngrepet må skje «i samsvar med loven». I tillegg til kravet om at inngrepet må være hjemlet i en formell nasjonal norm, har Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) fastslått at normen må være forutberegnelig. En lovfesting av krav om barneomsorgsattest ved søknad om assistert befruktning er etter departementets vurdering klar og forutberegnelig.

I vilkåret «nødvendig i et demokratisk samfunn» ligger det som nevnt et krav om «forholdsmessighet». Det sentrale ved vilkåret er at det må være forholdsmessighet mellom mål og midler. Innbyggernes forventning om å kunne leve sine liv uten at staten blander seg inn i deres private sfære må veies mot samfunnets behov for å kunne ta i bruk tiltak som beskytter barns rett til en trygg oppvekst. Det kreves ikke at inngrepet skal anses uunnværlig, men det er på den annen side ikke tilstrekkelig at tiltaket er «nyttig». Vurderingen av hva som er nødvendig og forholdsmessig vil kunne variere fra livsområde til livsområde. EMD har tillagt konvensjonsstatene en viss grad av skjønn, en såkalt «margin of appreciation», ved tolking av konvensjonen.

I de senere årene har man sett en dreining med hensyn til formålet med å kreve politiattest, hvor fokus er rettet mot den mulige skade vedkommende kan gjøre mot personer han vil komme i kontakt med gjennom sitt virke. Dette gjelder særlig ved krav om politiattest for personer som skal arbeide med barn, og hvor man vil sikre seg mot å ansette personer som er siktet eller straffet for seksuelle overgrep mot barn.

Det er klart at et krav om å fremlegge en barneomsorgsattest ved søknad om assistert befruktning griper inn i søkers privatliv. Det kan hevdes at det er unødvendig inngripende at søkere må fremlegge politiattest fordi de trenger medisinsk hjelp til å få egne barn. Etter departementets vurdering er et slikt krav imidlertid relevant, nødvendig og forholdsmessig sett i lys av at det skal foretas en vurdering av om den som søker assistert befruktning er egnet til å ha omsorg for barn. Hovedhensikten er å forhindre at barn utsettes for overgrep.

Det er allerede et krav i bioteknologiloven om at det skal foretas en vurdering av om den som søker assistert befruktning er egnet til å ha omsorg for barn. Etter dagens bioteknologilov § 2-6 skal legen som beslutter om assistert befruktning skal gis bygge avgjørelsen på «medisinske og psykososiale vurderinger av paret». I en slik vurdering skal det legges vekt på «omsorgsevne og hensynet til barnets beste.» Omsorgsevnen til alle som søker assistert befruktning i dag blir m.a.o. allerede vurdert av lege. Begrunnelsen for dette er statens plikt til å sikre barnets rettigheter etter blant annet FNs barnekonvensjon. I denne konvensjonen er barn gitt rett til beskyttelse mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk. Når staten tilbyr assistert befruktning til befolkningen, får den også en plikt til å ivareta barnets rettigheter etter barnekonvensjonen.

Departementet mener at ulempene for søkerne ved at de må søke om politiattest og legge den fram for legen, klart oppveies av behovet for å beskytte det påtenkte barnets rettigheter. Det er meget uheldig dersom personer som er registrert i politiregisteret for å ha begått seksuelle overgrep mot barn, eller andre alvorlige kriminelle handlinger som gjør dem uegnet, ikke fanges opp under en slik vurdering av omsorgsevne.

Etter departementets vurdering vil imidlertid en plikt til å fremlegge en uttømmende politiattest være for inngripende overfor par som søker assistert befruktning. Hovedhensikten med å innføre en plikt til å legge frem en politiattest må etter departementets vurdering være å forhindre at barn utsettes for overgrep, ikke å kartlegge alle type lovbrudd søkere har begått. En fremleggelse av barneomsorgsattest vil derfor være tilstrekkelig. Da plikten vil gjelde for alle søkere og ikke er knyttet til andre kriterier, vil plikten ikke være stigmatiserende.

Departementet foreslår videre at konsekvenser av eventuelle anmerkninger på attesten skal vurderes individuelt uten at loven gir anvisning om automatisk avslag. Loven vil således ikke forby assistert befruktning til personer med anmerkning på attesten. Dette er i tråd med hva et flertall av høringsinstansene har uttalt. En vurdering av eventuelle anmerkninger skal med andre ord være en del av den samlede egnethetsvurderingen som foretas. Det bør likevel gis veiledning i retninglinjer for hvilke momenter som skal vektlegges i slike tilfelle.

Hovedregelen ved vandelskontroll er at hjemmelsgrunnlaget ikke regulerer konsekvensene, slik at denne vurderingen overlates til den som skal utføre vandelskontrollen. Selv om de forhold som skal anmerkes på en barneomsorgsattest gjennomgående er av alvorlig art, kan det ikke ses bort fra at det underliggende forhold likevel ikke var så alvorlig som det kan se ut som. Som eksempel kan nevnes at straffeloven § 308 gir adgang til straffbortfall (bortfall eller nedsettelse) for en rekke seksuelle lovbrudd dersom de involverte er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling. Bestemmelsen tar høyde for den ikke uvanlige situasjon at det mellom unge mennesker er ulike seksuelle relasjoner selv om en eller begge av partene er under den seksuelle lavalder. Bestemmelsens anvendelsesområde er typisk for situasjoner der handlingen ikke representerer en utnyttelse, og det foreligger et kjærlighetsforhold eller at partene kjenner hverandre fra før. Selv om straffen settes ned til under minstestraff eller kan falle helt bort, vil handlingen likevel registreres som et straffbart forhold i strafferegisteret og fremgå som en anmerkning knyttet til de straffebud som omfattes av barneomsorgsattest etter politiregisterloven § 39 første ledd.

Videre kan nevnes at anmerkning for domfellelse etter strl § 296 (Seksuell omgang med innsatte mv. i institusjon), etter sin ordlyd også rammer seksuell omgang knyttet til et kjærlighetsforhold mellom voksne personer som er oppstått uavhengig av om den er oppnådd ved misbruk av stillingen.