7 Merknader til de enkelte lovforslagene

Til § 1-3 tredje ledd

Departementet foreslår å erstatte definisjonen av vertikalt integrert virksomhet med en definisjon av integrert foretak. Med «foretak» menes i denne sammenhengen enhver enhet som leverer nettjenester som naturlig monopol, eller andre varer eller tjenester i konkurranse med andre aktører, uavhengig av om enheten er organisert som selskap, lag, sammenslutning, kommunalt foretak eller lignende. Et integrert foretak vil omfatte ethvert foretak, eller en gruppe av foretak hvor en fysisk eller juridisk person kan utøve direkte eller indirekte kontroll med foretaket eller foretakene i gruppen, og hvor det drives nettvirksomhet i tillegg til annen virksomhet. En fysisk eller juridisk person omfatter ethvert rettssubjekt som kan utøve en slik kontroll, herunder kommuner, fylkeskommuner, selskaper, individer osv. Enhver som kan utøve slik kontroll, regnes etter definisjonen som en del av det integrerte foretaket. Med «indirekte» kontroll omfattes også f.eks. konserner med flere ledd over nettforetaket («mor», «mormor» osv.).

Når kravene til selskapsmessig og funksjonell atskillelse av nettvirksomhet utvides til å omfatte også annen aktivitet enn produksjon eller omsetning av elektrisk energi, bør definisjonen av integrert foretak utvides tilsvarende. Ved å erstatte begrepet «virksomhet» med «foretak» tydeliggjøres også sondringen mellom nettvirksomhet som aktivitet og selve foretaket.

Med «annen virksomhet» omfattes levering av varer eller tjenester i konkurranse med andre aktører. Dette kan være produksjon og omsetning av elektrisk energi, annen energirelatert virksomhet som fjernvarme og gassdistribusjon, og mer sideordnet virksomhet som bredbånd, sikkerhetstjenester, konsulenttjenester mv.

Til § 1-3 nytt sjette ledd

Departementet foreslår et tillegg i energilovens definisjoner for å gjøre kontrolldefinisjonen mer tilgjengelig. I Ot. prp. nr. 61 (2005–2006) side 20 flg. la departementet til grunn at kontrollbegrepet i definisjonen av «vertikalt integrert virksomhet» skulle forstås på samme måte som i Rådsforordning (EF) nr. 139/2004. Kontrollbegrepet er også nærmere omtalt på side 64 i Ot. prp. nr. 61 (2005–2006). Den samme definisjonen anvendes i EUs tredje elmarkedsdirektiv. Departementet foreslår at definisjonen inntas i lovteksten. Eksemplene nevnt i bokstav a og b er ikke uttømmende, men vil være de mest aktuelle grunnlagene for kontroll.

Til ny § 1-5 (transmisjonsnett)

Innføringen av begrepet transmisjonsnett bidrar til at begrepsbruken samsvarer med elmarkedsdirektivet, og bidrar til å klargjøre hvilke anlegg som omfattes.

Av første ledd følger det at alle linjer og kabler med spenning på minst 200 kV vil være å anse som transmisjonsnett. I tillegg til spenning er det tatt inn et kriterium om at anlegg på 132 kV med «vesentlig betydning for driften av disse anleggene» skal inngå i transmisjonsnettet. Det menes her nettanlegg som er del av det integrerte nettet og som ut fra systemdriften eller systemutviklingen bør sees i sammenheng med det øvrige transmisjonsnettet. Kriteriet vil kunne gjelde for 132 kV linjer i parallell til 300 kV eller 420 kV linjer. I de tilfellene begge linjene vurderes samlet ved fastsettelse av linjenes driftsmessige overføringsgrenser, vil 132 kV linjen være av vesentlig betydning for transmisjonssystemet. 132 kV linjen vil i slike tilfeller være viktig for driftssikkerheten. I enkelte tilfeller er det 132 kV som binder sammen det øvrige transmisjonsnettet. Slike anlegg vil være av vesentlig betydning for å sikre et sammenhengende transmisjonssystem.

Utenlandsforbindelser inngår i transmisjonsnettet dersom de har en spenning på minst 200 kV. Utenlandsforbindelser med spenning på 132 kV, som vurderes å være av vesentlig betydning for driften av transmisjonsnettet, vil også kunne inngå. Utenlandsforbindelser på lavere spenningsnivå, som ikke er koblet til transmisjonsnettet, omfattes ikke av definisjonen av transmisjonsnett.

Transmisjonsnettet omfatter også øvrige enkeltkomponenter som har en avgjørende funksjon for driften av transmisjonsnettet selv om disse ikke alltid er tilknyttet transmisjonsnettet direkte. Dette kan gjelde or eksempel fasekompensatorer, SVC-anlegg, systemvern, kontrollanlegg osv.

Transformatorer behandles i annet ledd, og viderefører i all hovedsak dagens ordning. Dagens sentralnett omfatter transformatorer, med tilhørende brytere og koblingsanlegg, mellom sentralnettet og regionalnett, som ikke er kundespesifikke. Annet ledd fastsetter at transformering mellom anlegg definert som transmisjon og hvor den nest laveste spenningen er 33 kV eller høyere skal inngå i transmisjonsnettet. Dette omfatter både opp- og nedtransformering så lenge den nest laveste spenningen er 33 kV eller høyere. Transmisjonsnettet vil i tillegg omfatte brytere og koblingsanlegg på begge sider av transformatoren.

Spenningsgrensen innebærer at rene produksjonstrafoer, som kun transformerer fra generatorspenning, ikke er omfattet av transmisjonsnettet. Tilsvarende vil transformering kun til 22 kV ikke omfattes av transmisjonsnettet. For transformatorer som transformerer mellom flere spenningsnivå (treviklingstransformatorer) vil det være avgjørende for at anlegget skal anses som transmisjon at minst to av spenningsnivåene er på 33 kV eller høyere. Dette vil typisk gjelde for transformatorer tilknyttet transmisjonsanlegg (300 kV eller 420 kV), en produsent (11 kV) og uttaket til et underliggende nettselskap (66 kV).

Dersom transformering ikke omfattes vil brytere og koblingsanlegg direkte mot transmisjonsnettet inkluderes i transmisjonsnettet.

I tredje ledd presiseres det at kundespesifikke anlegg ikke skal inngå i transmisjonsnettet. Anlegg som etter første og annet ledd tilfredsstiller spenningsgrensen på minst 200 kV eller omforming til spenning på minst 33 kV, vil likevel ikke være transmisjon dersom de er kundespesifikke. Dagens praksis innebærer at kundespesifikke anlegg i hovedsak kun vurderes ut fra kostnadsdeling. Dette har ført til noen uklarheter om hvilke anlegg som anses som kundespesifikke. Tredje ledd innebærer at linjer med spenning på minst 200 kV, og transformering til spenning på 33 kV eller høyere, anses som kundespesifikke dersom anleggene kun betjener en enkelt eller et fåtall brukere. Dette vil for eksempel kunne gjelde en vindkraftpark eller en industripark. Anlegg som betjener både en produsent og et industrianlegg vil også kunne regnes som kundespesifikt.

I de tilfeller hvor det både er uttak til produksjon og/eller industri, og det også er knyttet uttak til underliggende nettselskap fra den samme transformatoren, vil det være spenningsnivået som avgjør. I de tilfeller hvor det er direkte uttak fra anlegg på spenning på minst 33 kV, vil linje og transformator inngå i transmisjonsnettet. Uttak til underliggende nettselskap som ikke er direkte tilknyttet en transformator hvor høyeste spenning er transmisjon, vil uansett ikke være transmisjonsnett.

Av fjerde ledd følger det at departementet fastsetter hvilke anlegg som er transmisjonsnett ved å fatte enkeltvedtak. Det foreslås samtidig at dagens sentralnett automatisk er å regne som transmisjonsnett, med mindre anlegget omklassifiseres i et eget vedtak. På sikt kan det være hensiktsmessig at kompetansen til å fatte vedtak om hvilke anlegg som inngår i transmisjonsnettet overføres til den uavhengige reguleringsmyndigheten i henhold til tredje energimarkedspakke.

Til ny § 3-7 (Koordinerende operatør av distribusjonssystem)

Bestemmelsen gir departementet myndighet til å gi forskrifter om utpeking av konsesjonær etter energiloven §§ 3-1 (konsesjon på anlegg) og 3-2 (områdekonsesjon) som koordinerende operatør av distribusjonssystem. Oppgavene til en koordinerende operatør av distribusjonssystem vil først og fremst dreie seg om koordinering av investeringer på tvers av konsesjonsområder eller nettnivåer. Dette slik at ulike konsesjonærers investeringer kan sees i større sammenheng. Tiltaket vil bidra til rasjonelle nettinvesteringer.

Departementet legger til grunn at bestemmelsen ikke medfører noen endring når det gjelder konsesjonærenes eget ansvar for investeringsbeslutning, tilknytnings- og leveringsplikt som følger av anleggs- og områdekonsesjonene. Det vises til omtalen i kapittel 5.3.

Til § 4-1 nytt femte ledd (unntak fra forvaltningsloven)

Nytt femte ledd gir departementet hjemmel til å fastsette bestemmelser om omgjøringsadgang som avviker fra bestemmelsene i forvaltningsloven §§ 34 og 35. Formålet er å fjerne nettselskapenes insentiver til å unnlate å påpeke faktiske eller mulige feil i datagrunnlaget som legges til grunn for de årlige vedtakene om inntektsrammer.

Bestemmelsen gir hjemmel til å fastsette unntak fra forvaltningsloven både når det gjelder endring av vedtak etter klage, og omgjøring av vedtak uten klage. Forvaltningsloven § 34 tredje ledd oppstiller en begrensning i tid for å endre et vedtak til skade for klageren. Det samme gjelder § 35 som regulerer omgjøring av vedtak uten klage. Feil i datagrunnlaget kan dermed behandles på samme måte uavhengig av om de er oppdaget som følge av klagebehandling eller på annet vis. Ordningen forutsetter nærmere regulering i forskrift. Det vises for øvrig til omtalen i kapittel 5.4.3.

Dersom det oppdages vesentlige feil i faktagrunnlaget for et vedtak vil vedtaket fortsatt kunne omgjøres dersom feilen medfører at vedtaket må anses å være ugyldig, jf. forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c.

Departementet presiserer at unntaket kun gjelder adgangen til å endre et vedtak om fastsettelse av inntektsrammer til skade etter klage og omgjøring uten klage som følge av feil i datagrunnlaget, og vil ikke åpne for noen generell fravikelse fra forvaltningslovens bestemmelser om klagebehandling for øvrig.

Til § 4-6 (Krav om selskapsmessig skille)

Det gjøres flere endringer i første ledd. Departementet foreslår i første punktum å fjerne gjeldende grense på 100 000 nettkunder som vilkår for at krav til selskapsmessig og funksjonelt skille inntrer. Kravet vil omfatte alle foretak med inntektsramme som driver nettvirksomhet. Det foreslås ingen nedre grense med hensyn til kundemasse eller andre størrelseskriterier for nettselskapet. Kravet om adskillelse vil ikke bare gjelde overfor produksjon og omsetning av elektrisk energi, men som hovedregel mot all annen virksomhet. Nettvirksomhet må dermed organiseres i en selvstendig juridisk enhet. I praksis innebærer kravet at nettvirksomhet vil måtte rendyrkes og drives i egne foretak.

Det følger av annet punktum at nettforetak ikke skal ha direkte eller indirekte kontroll over foretak som driver annen virksomhet. Dette er en videreføring og styrking av dagens forbud mot at nettvirksomhet ikke skal eie produksjons- eller omsetningsvirksomhet. Det klargjøres i ordlyden at kravet knyttes til det å ha kontroll over annen virksomhet, slik at man ser hen til reell eierstyring og ikke bare den formelle organiseringen.

I tredje punktum stilles krav til hvem som kan ha direkte eller indirekte kontroll over nettforetak. Etter gjeldende rett kan ikke enheter som driver produksjon eller omsetning av elektrisk energi eie nettvirksomhet. Det foreslås at begrepet «eie» erstattes med «kontroll». I høringen foreslo departementet at enheter som driver konsesjonspliktig produksjon eller omsetning av elektrisk energi eller fjernvarmevirksomhet ikke kan ha kontroll over nettforetak. Det kom ingen innspill på dette i høringen, men departementet har merket seg at andre og tredje elmarkedsdirektiv ikke inneholder begrensninger på størrelsen av produksjon som må holdes atskilt (for virksomheter med mer enn 100.000 nettkunder). Departementet foreslår at ordet «konsesjonspliktig» tas ut av loven hva gjelder produksjon og omsetning av elektrisk energi, og legger til grunn at dette vil ha liten praktisk betydning.

Dagens krav til selskapsmessig og funksjonelt skille for vertikalt integrert virksomhet tillagt systemansvar foreslås fjernet fra §§ 4-6 og 4-7. Man oppnår da en språklig forenkling av bestemmelsen. Departementet viser samtidig til forslag til regulering av eiermessig skille for transmisjon (sentralnett) som har vært på høring. Departementet vil komme tilbake til spørsmålet om eiermessig skille for transmisjon. Det vises til nærmere omtale i kapittel 5.1.3.1.

Eksisterende annet ledd gir adgang til å stille krav om selskapsmessig skille ved sammenslåinger osv. hvor nett og produksjon/omsetning inngikk og som utløste konsesjonsplikt etter loven. Krav om skille mellom nettvirksomhet og annen virksomhet vil følge direkte av energiloven, og det er ikke lenger behov for denne bestemmelsen når grensen på 100 000 kunder oppheves.

I annet leddførste punktum inntas en bestemmelse om at første ledd ikke er til hinder for samarbeid mellom nett-, produksjons- og fjernvarmevirksomhet om felles driftssentral. Investering i driftssentraler er kostbart, og det kan være kostnadseffektivt å samarbeide på tvers av virksomheter. Sentralt for nettvirksomheten står forsyningssikkerhet, nettdrift, beredskap, overvåking, inn- og utkoblinger, samt revisjonsplanlegging. Det er viktig at nettforetaket har full styring og ansvar for disse funksjonene, også dersom nettforetak har felles driftssentral med andre. Netteier skal opptre nøytralt overfor enhver aktør selv om det er inngått slikt samarbeid. Markedssensitiv informasjon fra driftssentralen må ikke tilflyte aktører som fatter kommersielle beslutninger. Det vises til omtalen i kapittel 5.1.3.1 om de utfordringer som oppstår i den forbindelse og behovet for at NVE fører tilsyn med slike driftssentraler.

Annet punktum gir departementet hjemmel til å gi forskrift om nettforetakets adgang til å selge eller leie ut egen kapasitet uten hinder av første ledd. I beredskapssituasjoner mener departementet det er nødvendig at nettselskap har mulighet til å selge og leie ut egen kapasitet til andre nettselskap og produsenter uten begrensninger. Salg av og samarbeid om driftskontrollfunksjoner kan også reguleres i forskrift. Det kan også være hensiktsmessig at nettselskap gis anledning til å selge eller leie ut overskuddskapasitet i begrenset omfang dersom slik virksomhet i nettselskapet i hovedsak betjener nettdriften, men i perioder eller på grunn av andre hensyn ikke benyttes 100 prosent internt. Utleie av ledig fiberkapasitet som nettselskapet har lagt og som er nødvendig for drift av nettet, bør også av samfunnsøkonomiske hensyn kunne tillates.

Forslaget til tredje ledd inneholder en dispensasjonsadgang i særlige tilfeller. Dispensasjonssøknader skal være gjenstand for en konkret vurdering dersom unntak vil være nødvendig av særskilte årsaker. Det kan eventuelt settes vilkår om tidsavgrensning i dispensasjonssaker. Departementet antar at det kan være aktuelt å gi dispensasjon for eksempel dersom et selskap på grunn av særlige rettslige forhold ikke vil ha mulighet til å organisere seg ut av de nye kravene, eller vil ha behov for lengre tid for å gjøre dette.

Dispensasjonssøknader kan behandles, herunder klagebehandles med endelig virkning, før de nye kravene om selskapsmessig og funksjonelt skille har trådt i kraft.

Gjeldende tredje ledd gir departementet hjemmel til å bestemme en frist for når selskapsmessig skille skal være gjennomført. Departementet viderefører ikke denne kompetansen i forslaget her.

Fjerde ledd viderefører dagens hjemmel til å gi nærmere forskrift og fastsette vilkår i omsetningskonsesjon om selskapsmessig skille.

Til § 4-7 (Krav om funksjonelt skille)

Gjeldende første ledd fastsetter at funksjonelt skille gjelder for virksomheter omfattet av § 4-6 første ledd, og gir departementet hjemmel til å sette en frist for når funksjonelt skille skal være gjennomført. Departementet ser ikke behov for å videreføre denne kompetansen i forslaget her.

Forslaget til første ledd viderefører gjeldende annet ledd med de endringer som her fremgår. Henvisningen til «vertikalt integrert virksomhet» er oppdatert med en henvisning til den nye definisjonen av integrert foretak. Begrepet «annen virksomhet» i § 4-6 omfatter også annen virksomhet enn produksjon og omsetning av elektrisk energi. Morselskap eller kontrollerende eier med direkte eller indirekte kontroll kan etter forslaget til § 4-6 ikke drive produksjon eller omsetning av elektrisk energi, eller konsesjonspliktig fjernvarmevirksomhet. Dersom morselskap eller kontrollerende eier driver annen virksomhet, vil forslaget til § 4-7 innebære at personer i ledelsen ikke kan delta i ledelsen i nettforetaket. Departementet forutsetter likevel at et morselskap kan tilby administrative fellestjenester til konsernet som det er naturlig at ligger i morselskapet, for eksempel lønn og HR-tjenester, uten at dette vil regnes som «annen virksomhet» i mor etter § 4-7 første ledd.

I annet ledd videreføres gjeldende tredje ledd med de endringer som her fremgår. Det gjøres også en språklig presisering i nytt siste punktum for morselskaps eller kontrollerende eiers overordnede styring med nettvirksomhetens økonomiske rammer. I forarbeidene til gjeldende § 4-7, er det presisert at når det gjelder enkeltinvesteringer som anses å være vesentlige i forhold til nettvirksomhetens samlede investeringsplaner, kan også morselskap eller annen kontrollerende eier ha adgang til å gi føringer på selve investeringen, jf. Ot.prp. nr. 61 (2005–2006) side 42. En slik adgang til å gi føringer på enkeltinvesteringer følger ikke av ordlyden i nåværende § 4-7. Departementet mener at dette bør fremgå klart av lovens ordlyd, og at en slik direkte involvering skal være avskåret. Hva som ligger i begrepet «instruks» er ikke nærmere definert, men det vises til omtalen ovenfor i punkt 5.1.3.1. Det er ikke krav om noen bestemt form eller liknende for slike instrukser.

Tredje ledd inneholder en dispensasjonsadgang i særlige tilfeller, jf. omtalen av § 4-6 tredje ledd ovenfor.

Fjerde ledd viderefører dagens hjemmel til å gi nærmere forskrift og fastsette vilkår i omsetningskonsesjon om funksjonelt skille.