5 Høringsinstansenes syn

Arbeidstakerorganisasjonene støtter utvalgsflertallets forslag om å oppheve den generelle adgangen til midlertidig ansettelse i arbeidsmiljøloven § 14-9 andre ledd bokstav f. LO, YS, Unio, Akademikerne, Akademikerforbundet, NITO og Negotia fremhever særlig at bestemmelsen bryter med det grunnleggende prinsippet om at faste ansettelser skal benyttes med mindre det foreligger et midlertidig arbeidskraftbehov. Forslaget støttes også av blant annet Oslo kommune, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon.

Arbeidsgiversiden er i all hovedsak imot forslaget. NHO, KS, Virke og Finans Norge mener bestemmelsen bør videreføres ut fra et inkluderings- og sysselsettingsperspektiv. Det vises til at bestemmelsen vil kunne senke terskelen for å prøve ut arbeidstakere som tradisjonelt har vansker med å komme seg inn på arbeidsmarkedet, og på denne måten kan bidra til at flere kommer i arbeid. KS understreker at kommunene bør ha arbeidsrettslige virkemidler for å motvirke utenforskap som ikke må skje i regi av NAV.

NHO og Spekter mener bestemmelsen også vil kunne ha en viktig funksjon i situasjoner der virksomhetens behov for arbeidskraft er uavklart, for eksempel i en etablerings- eller omstillingsfase, eller i forbindelse med innovasjonsprosjekter. NHO peker på at alternativene til midlertidig ansettelse i slike situasjoner ikke er fast ansettelse, men at virksomheten unnlater å ansette overhodet eller kjøper inn tjenestene. Spekter og Rederiforbundet peker på at det er særlig uheldig at bestemmelsen fjernes nå, i en tid der flere virksomheter er sterkt rammet av pandemien og det fremdeles foreligger usikkerhet rundt fremtidig bemanningsbehov.

NHO, KS, Spekter, Virke, Finans Norge og Rederiforbundet trekker frem kartleggingene som tyder på at bestemmelsen ikke har medført en økt bruk av midlertidige ansettelser samlet sett, og at bestemmelsen synes å være lite brukt. Når det ikke foreligger indikasjoner på at bestemmelsen har medført en dreining fra faste ansettelser og over til midlertidige, tilsier det at det ikke er nødvendig å fjerne bestemmelsen. NHO, Finans Norge og Rederiforbundet understreker at det at bestemmelsen er lite benyttet, ikke i seg selv er et argument som taler for opphevelse. NHO mener tvert om at den beskjedne bruken tilsier at begrensningene som ligger i bestemmelsen fungerer etter sin hensikt. Virke mener at det er vanskelig å se direkte konsekvenser ved å fjerne bestemmelsen, og mener det heller bør vurderes om bestemmelsen kan innrettes slik at flere tar den i bruk. Finans Norge viser til at bestemmelsen fremdeles er relativt ny, og bør få tid til å virke.

Advokatforeningen peker på at det at bestemmelsen er lite benyttet kan være et argument både for og imot opphevelse, og gir uttrykk for at departementet bør tydeliggjøre hva som er de utslagsgivende grunnene for opphevelse.

Arbeidstilsynet støtter forslaget og mener midlertidige ansettelser bør begrenses til tilfeller der det er et reelt behov for midlertidig arbeidskraft. Arbeidstilsynet påpeker at deres tilsyn viser at bruk av midlertidige ansettelser har betydning for arbeidsmiljøet, blant annet når det gjelder opplæring om risikoforhold i virksomheten. De påpeker også at deres oppsummering av tilsynsdata viser at midlertidig ansatte og innleide har høyere risiko for arbeidsskader og ulykker.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Unge Funksjonshemmede er av den oppfatning at bestemmelsen ikke bidrar til å lette adgangen til arbeidsmarkedet for funksjonshemmede og andre grupper som tradisjonelt har vansker med å komme i arbeid. Dette gjelder også dersom bestemmelsen ville blitt anvendt i større grad enn i dag.

Helse Sør-Øst er enig i at bestemmelsen bryter med lovens systematikk, men ser ikke at det er noe prinsipielt galt ved en slik unntaksbestemmelse. De fremhever at hjemmel for ansettelse i inntil tolv måneder vil kunne være nyttig i relasjon til ulike samfunnsoppdrag. Det vises særlig til «Inkluderingsdugnaden» som pålegger helseforetakene å arbeide for at minst fem prosent av nyansettelser skal foretas blant kandidater med nedsatt funksjonsevne eller lengre fravær fra arbeidslivet. Det påpekes videre at dette vil utløse behov for midlertidige stillinger til blant annet utprøving av arbeidsevne, kvalifisering for fast ansettelse og trainee-tiltak.