6 Departementets vurdering og forslag

Hovedregelen om fast ansettelse er et grunnleggende prinsipp i norsk arbeidsliv. Faste ansettelser gir den enkelte arbeidstaker trygghet og forutsigbarhet med hensyn til fremtidig arbeidssituasjon og inntekt. Høy grad av faste ansettelser kan også bidra til mer produktive, omstillings- og konkurransedyktige virksomheter blant annet som følge av at det investeres i de ansattes kompetanse. Et arbeidsliv preget av trygge, faste arbeidsforhold gagner både arbeidstakerne, virksomhetene og samfunnet som helhet. Regjeringen ønsker å styrke arbeidstakernes rettigheter i et arbeidsliv i endring, og vil aktivt motvirke en utvikling i retning av økende forskjeller og bruk av løsere tilknytningsformer.

Målsetningen om å fremme bruk av faste ansettelser i størst mulig grad tilsier at adgangen til midlertidig ansettelse begrenses mest mulig til situasjoner der det foreligger et særlig og tidsavgrenset behov.

Bestemmelsen om generell adgang til midlertidig ansettelse i arbeidsmiljøloven § 14-9 andre ledd bokstav f ble innført fra 1. juli 2015, jf. Prop. 39 L (2014–2015). Et sentralt formål var å lette inngangen til arbeidsmarkedet for personer som av ulike årsaker har redusert arbeidsevne og dermed usikker produktivitet, eller som av andre grunner lettere faller utenfor arbeidslivet enn andre. Videre var utvidelsen antatt å gi virksomhetene noe større grad av fleksibilitet, jf. Prop. 39 L (2014–2015) side 111. Ved behandlingen i Stortinget uttalte flertallet i arbeids- og sosialkomiteen at bestemmelsen burde evalueres opp mot hensikten med innføringen, samt at eventuelle negative effekter burde evalueres, som økt bruk av midlertidighet på bekostning av faste stillinger eller at enkelte grupper «fanges» i midlertidige stillinger selv om det burde finnes faste stillinger til dem, jf. Innst. 2018 L (2014–2015).

Etter at bestemmelsen ble innført er det foretatt flere kartlegginger av bruken av midlertidige ansettelser, jf. omtale i punkt 2.3.

De kartleggingene som er gjort, jf. blant annet Strøm og von Simson (2020), gir ikke holdepunkter for å konkludere med at bestemmelsen bidrar til å lette inngangen til arbeidslivet for personer som tradisjonelt har vansker med å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Omlag 40–50 prosent av midlertidig ansatte går over til fast ansettelse i løpet av ett år. Dette gjelder alle typer midlertidig ansettelse, uten hensyn til hvilket grunnlag det er for denne. En betydelig andel av de midlertidig ansatte er i vikariater, som ifølge Svalund og Nielsen (2017) kan ha en høyere sannsynlighet for å oppnå fast ansettelse og stabil tilknytning til arbeidsmarkedet. De kartleggingene som er gjort viser imidlertid at overgangen til fast ansettelse er mindre blant utsatte grupper i arbeidslivet. Personer med lite utdanning eller innvandringsbakgrunn har i gjennomsnitt høyere sannsynlighet for å være i en midlertidig ansettelse. Etter departementets syn indikerer dette at bestemmelsen i § 14-9 andre ledd bokstav f ikke har virket etter det formålet som ble fremhevet som den mest sentrale begrunnelsen for innføringen.

Videre tyder foreliggende statistikk og kartlegginger på at bestemmelsen benyttes i liten grad. Blant de arbeidsgivere som har deltatt i undersøkelsene ble dette begrunnet dels med at bestemmelsen oppfattes som vanskelig å anvende i praksis, og dels med at den anses som lite nødvendig ut fra virksomhetenes behov. Det ble også påpekt at regelen har vært svært omstridt.

Departementet viser til at det kan være ulike årsaker til at den generelle adgangen til midlertidig ansettelse er blitt lite benyttet. Utformingen av bestemmelsen kan også ha hatt betydning. En beskjeden bruk er ikke i seg selv et argument for at bestemmelsen bør oppheves, men kan trekke i retning av at arbeidstakernes og virksomhetenes behov for midlertidig arbeidskraft i tilstrekkelig grad er ivaretatt gjennom lovens øvrige hjemler for midlertidig ansettelse. Det at regelen i liten grad synes å ha medført endringer i virksomhetenes bruk av midlertidige ansettelser, trekker etter departementets syn i denne retning.

Enkelte høringsinstanser på arbeidsgiversiden har påpekt at bestemmelsen kan ha betydning for virksomheter i en etableringsfase og i andre situasjoner der det er usikkerhet rundt det økonomiske grunnlaget for å starte nye prosjekter eller lignende. Flere peker på at dette kan ha betydning i en periode hvor det fortsatt er usikkerhet om økonomisk utvikling og markedsforhold etter koronapandemien. Departementet viser her til regjeringens målsetning om å styrke retten til fast ansettelse. Et mer varig arbeidskraftbehov bør primært dekkes ved hjelp av faste stillinger, også i tilfeller der det foreligger usikkerhet rundt fremtidig økonomi og utvikling. Erfaringene viser at bestemmelsen benyttes i liten grad. Etter departementets syn tilsier dette at virksomhetenes behov for fleksibilitet i tilstrekkelig grad er ivaretatt gjennom lovens øvrige bestemmelser.

For regjeringen er det viktig å ivareta det grunnleggende prinsippet om at ansettelser som hovedregel skal være faste, og at midlertidig ansettelse kun benyttes som et supplement i tilfeller der arbeidsgiver kan vise til et reelt behov for midlertidig arbeidskraft. Den generelle adgangen til midlertidig ansettelse i § 14-9 andre ledd bokstav f bryter med dette prinsippet. Selv om bestemmelsen har en tidsbegrensing på ett år, åpner den i prinsippet for midlertidig ansettelse der arbeidskraftsbehovet er av varig karakter.

Bruk av midlertidige stillinger som fortrenger faste ansettelser skaper økte forskjeller i arbeidslivet og utrygghet for dem det gjelder. Departementet viser også til Arbeidstilsynets merknader om at midlertidige ansettelser vil kunne ha negativ betydning for arbeidsmiljøet, og gi økt risiko for arbeidsskader og -ulykker. Det er også få indikasjoner på at målene med bestemmelsen om enklere tilgang til arbeidsmarkedet for sårbare grupper, er nådd.

Regjeringen vil fremme et inkluderende arbeidsliv. Selv om enkelte arbeidstakere kan komme inn i arbeidslivet gjennom en midlertidig jobb, har slike ansettelser også klare ulemper ved at de opphører etter en bestemt tidsperiode, og medfører usikkerhet for arbeidstakere. Etter departementets syn er ikke økt midlertidighet riktig løsning for å inkludere flere i arbeidslivet. Regjeringens mål er å legge til rette for at flest mulig kan delta i arbeidslivet gjennom hele og faste stillinger.

På denne bakgrunn foreslår departementet at den generelle adgangen til midlertidig ansettelse i arbeidsmiljøloven § 14-9 andre ledd bokstav f, oppheves.

Som en følge av dette foreslås også oppheving av § 14-9 åttende ledd om karantene ved ansettelser etter andre ledd bokstav f, samt oppheving av øvrige deler av loven som henviser til bestemmelsen.

Forslaget er ment å få innvirkning på avtaler om midlertidig ansettelse som inngås etter at endringen trer i kraft.