6 Lovforslaget

6.1 Lovens formål

6.1.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet la i høringsnotatet til grunn at Statens helsetilsyn må ha et rettslig grunnlag som gir dem hjemmel til å utføre gjennomgangen. I høringsnotatet ble det vist til at gjennomgangen av saker vil gå utover Statens helsetilsyns lovfestede oppgaver etter barnevernloven, og at oppdraget ikke er tilsyn i ordinær forstand.

På denne bakgrunn foreslo departementet en egen lovbestemmelse som gir Statens helsetilsyn myndighet til å gjennomgå et utvalg saker om akuttplassering og omsorgsovertakelse etter barnevernloven, jf. forslaget til § 1. I bestemmelsen ble det også presisert at gjennomgangen skal gi kunnskap om barneverntjenestens og fylkesnemndas håndtering av sakene.

Det ble også presisert i bestemmelsen at oppdraget er gitt av Barne- og likestillingsdepartementet. I høringsnotatet ble det vist til at det er Barne- og likestillingsdepartementet som er ansvarlig fagdepartement for gjennomgangen, og som også har det konstitusjonelle ansvaret for arbeidet.

Departementet viste i høringsnotatet til at gjennomgangen også kan omfatte saker med tilknytning til Svalbard, og viste til at barnevernloven gjelder på Svalbard med de særregler som er fastsatt i forskrift om lov om barneverntjenesters anvendelse på Svalbard. Det er Sysselmannen som utfører barneverntjenestens oppgaver etter barnevernloven. Saker som hører under fylkesnemndas område skal fremmes av Sysselmannen og skal avgjøres av fylkesnemnda i Troms og Finnmark.

6.1.2 Høringsinstansenes syn

Enkelte høringsinstanser har synspunkter på hva gjennomgangen bør omfatte, eller til hvordan bestemmelsen som gir Statens helsetilsyn myndighet til å utføre gjennomgangen bør utformes.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet problematiserer i sin høringsuttalelse at gjennomgangen også skal omfatte fylkesnemndas behandling av sakene. Direktoratet uttaler:

«Det fremgår av høringsnotatet at gjennomgangen av fylkesnemndene vil innebære vurderinger av hvorvidt fylkesnemnda har vært tydelige på hvorfor det er fattet beslutning om akuttvedtak eller omsorgsovertakelse. Bufdir vil peke på at fylkesnemndas uavhengige rolle som et selvstendig og uavhengig domstollignende organ og nemndleders dommerlignende rolle reiser en rekke spørsmål knyttet til hvordan en slik gjennomgang skal gjennomføres.

I høringsnotatet fremgår det videre at kvaliteten på fylkesnemndas saksbehandling skal vurderes. Bufdir mener at fylkesnemndene i utgangspunktet bør behandles på samme måte som domstolene. Dersom det legges opp til en bredere gjennomgang av saksbehandlingen i fylkesnemnda bør dette presiseres, og departementet må tydeliggjøre hvordan en slik gjennomgang faktisk skal gjennomføres.

I denne sammenheng vises det også til at det i 2015 ble gjennomført en evaluering av fylkesnemndene som viste at fylkesnemndene på flere områder fungerer som de skal etter de krav og mål som er satt for nemndenes arbeid, og at saksbehandlingsreglene ivaretar partenes rettssikkerhet på en god måte.»

Videre stiller direktoratet i sin høringsuttalelse spørsmål ved om gjennomgangen også burde omfatte domstolenes behandling av barnevernssaker, og viser til at en økende andel av fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse og akuttplasseringer bringes inn til domstolene for rettslig prøving. Bufdir påpeker at når intensjonen med gjennomgangen av de utvalgte sakene er å se på alle viktige avgjørelsesprosesser, bør en avgrensning opp mot domstolenes behandling av barnevernssaker være godt begrunnet.

Også Høgskolen i Østfold har synspunkter knyttet til at gjennomgangen også skal omfatte fylkesnemndenes behandling av barnevernssaker. Høgskolen uttaler:

«HiØ oppfatter det slik at gjennomgangen også skal gjelde saksbehandlingen og avgjørelsene i fylkesnemnda (gjelder både akutt- og omsorgssaker). Fylkesnemndene er uavhengige statlige organer som er unntatt statlig instruksjonsmyndighet når det gjelder sine avgjørelser i barnevernssaker, og de er ikke omfattet av Statens helsetilsyns tilsynsansvar.

Hvis hensikten er å avdekke svikt i nemndas saksbehandling (se notatet side 5 «Hva gjennomgangen skal omfatte»), stiller vi spørsmål ved hvilken kompetanse Statens helsetilsyn skal ha på dette området. HiØ mener at det bør vises varsomhet med å gå frem på en måte som kan rokke ved fylkesnemndenes autoritet som uavhengig avgjørelsesorgan i barnevernssaker.»

Utdanningsdirektoratet mener på sin side at loven bør inneholde en begrensning eller presisering av hvilke saker som skal kunne omfattes av gjennomgangen. Direktoratet viser til at det fremgår av høringsnotatet at gjennomgangen skal omfatte saker som har vært behandlet i løpet av de to siste årene og hvor det foreligger rettskraftig dom eller endelig vedtak.

Unio viser i sin høringsuttalelse til at et moment i de siste års barnevernsdebatt har vært arbeidet med barn og familier med minoritetsbakgrunn, og at enkelte har hevdet at norsk barnevern har for lav kompetanse når det gjelder mennesker med en annen kulturell bakgrunn. De mener derfor at dette momentet bør vektlegges i gjennomgangen, og viser til at det fremgår av høringsnotat at det skal legges vekt på at sakene som velges ut representerer variasjon i kjønn, alder, kommunestørrelse og fylkesnemnd.

De mener videre at formålet med den midlertidige loven bør framgå tydelig av selve lovteksten. De viser til at dette for eksempel kan gjøres ved at det innledningsvis lovfestes en egen formålsparagraf. En slik paragraf vil blant annet være retningsgivende for berørte ansatte, når de skal vurdere hvilke taushetsbelagte opplysninger som kan formidles videre. De viser også til et en slik formålsparagraf også vil ha betydning for å avgrense rekkevidden av hjemmelen til å behandle personopplysninger i lovforslagets § 4. Unio foreslår videre at det i § 1 lovfestes et maksimalt antall saker som skal gjennomgås, og viser til at 100 saker er nevnt i høringsnotatet. De viser til at ettersom lovforslaget gir myndighetene unntak fra vanlig praksis gjennom å utvide muligheten til å innhente taushetsbelagte opplysninger om befolkningen, er det viktig at lovteksten inneholder klare begrensninger.

Pasient- og brukerombudet i Oslo og Akershus, Sosial- og eldreombudet i Oslo, gir uttrykk for at de ikke har store merknader til forslaget, men understreker barns rett til å bli hørt etter Barnekonvensjonen art. 12 nr. 1 og nr. 2, og uttaler:

«I anerkjennelsen av barn som selvstendige individer er deres rett til å uttale seg i saker som vedrører dem, helt sentral. Vi ber Statens helsetilsyn bemerke seg dette i sitt videre oppdrag. I forslaget påpekes det flere steder at det skal ses hen til anbefalinger fra barn i barnevernet og at representanter for barnevernsbarn og deres foreldre bør konsulteres. Det understrekes at Statens helsetilsyn skal legge opp til en bred prosess. Som sosial- og eldreombud i Oslo, stiller vi spørsmålstegn til hvordan barn skal høres i denne prosessen.»

Justis- og beredskapsdepartementet viser til at gjennomgangen av barnevernssaker også vil kunne omfatte saker med tilknytning til Svalbard og uttaler:

«Etter JDs syn er det likevel ikke hensiktsmessig å inkludere saker fra Svalbard i en slik bred gjennomgang som vi forstår det legges opp til. Det er noen andre rammebetingelser og særlige problemstillinger på Svalbard som gjør at svalbardsakene trolig ikke på samme måten vil bidra til det helhetlige bildet man ønsker å få kunnskap om. Vi mener derfor at det ikke er behov for å gi den foreslåtte loven anvendelse for Svalbard.»

6.1.3 Departementets vurderinger og forslag

Barne- og likestillingsdepartementet har gitt Statens helsetilsyn i oppdrag å gjennomgå et utvalg saker om akuttplassering og omsorgsovertakelse etter barnevernloven. Det kreves ikke hjemmel i lov for å gi Statens helsetilsyn et slikt oppdrag. På den annen side vil gjennomgangen gå utover Statens helsetilsyns lovfestede oppgaver etter barnevernloven, og oppdraget kan ikke regnes som tilsyn i ordinær forstand. Dette innebærer at den adgangen Statens helsetilsyn har til å innhente taushetsbelagte opplysninger som overordnet tilsynsmyndighet på barnevernområdet, ikke fullt ut er tilstrekkelig som grunnlag for å innhente opplysninger i forbindelse med gjennomgangen.

På denne bakgrunn foreslår departementet en bestemmelse som presiserer at lovens formål er å legge til rette for at Statens helsetilsyn kan innhente nødvendig informasjon i forbindelse med gjennomgangen, jf. utkast til § 1. Departementet foreslår videre at det presiseres i bestemmelsen at sakene som velges ut skal ha vært behandlet av fylkesnemnda eller av en domstol i løpet av de siste to årene, og at et endelig vedtak eller en rettskraftig dom må foreligge. Dette innebærer at departementet har valgt å utforme bestemmelsen noe annerledes enn forslaget som ble sendt på høring.

Departementet har merket seg innspillene fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Høgskolen i Østfold knyttet til at gjennomgangen også skal omfatte fylkesnemndas behandling av de utvalgte sakene. Fylkesnemnda er et uavhengig domstollignende forvaltningsorgan, som ikke er omfattet av tilsyn fra fylkesmannen eller Statens helsetilsyn, og som administrativt er underlagt BLD. Departementet vil derfor understreke at Statens helsetilsyn ved gjennomgangen av barnevernssaker ikke skal overprøve fylkesnemndas vurdering og vedtak i den enkelte sak. Fylkesnemndas behandling av sakene er likevel en sentral del av barnevernets samlede arbeid med saker om akuttplassering og omsorgsovertakelser. Departementet mener derfor at det er hensiktsmessig at gjennomgangen også omfatter fylkesnemndas behandling av sakene, herunder om fylkesnemnda er tydelige på hvorfor det er fattet beslutning om akuttvedtak eller omsorgsovertakelse. Departementet viser forøvrig til at hovedformålet med gjennomgangen er å få en bred situasjonsbeskrivelse gjennom både å se på prosess og innhold i et utvalg enkeltsaker, og at gjennomgangen primært skal ha et fokus på barnevernet som system.

Departementet har også merket seg synspunktet fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet om hvorvidt gjennomgangen også bør omfatte domstolenes behandling av sakene. Bakgrunnen for gjennomgangen er blant annet kritikk av barnevernet, og at det derfor er behov for å gå inn i et utvalg saker for å vurdere kvaliteten på barnevernets arbeid i forkant av de beslutninger som fattes. Departementet har i liten grad mottatt signaler som tyder på at kritikken også gjelder domstolenes behandling av tvangsvedtak i barnevernssaker. Etter departementets oppfatning er det derfor ikke et tilsvarende behov for å vurdere domstolenes behandling av sakene. Departementet vil samtidig vise til at gjennomgangen av den enkelte sak primært vil bestå av en dokumentgjennomgang.

Departementet er enig med Utdanningsdirektoratet i at det bør presiseres hvilke saker gjennomgangen skal omfatte, og foreslår derfor å presisere i § 1 at gjennomgangen skal omfatte saker som har vært behandlet i løpet av de to siste årene og hvor det foreligger rettskraftig dom eller endelig vedtak i saken.

Departementet vil for øvrig presisere at gjennomgangen også skal omfatte saker der barneverntjenesten ikke har fått medhold i fylkesnemnda eller i domstolen. Dette forutsetter at saken har vært behandlet i løpet av de to siste årene og at det foreligger rettskraftig dom eller endelig vedtak i saken. Etter departementets oppfatning kan vurderingsgrunnlaget i gjennomgangen påvirkes dersom man bare skulle gjennomgå saker der omsorgsovertakelse har funnet sted.

I høringsnotatets beskrivelse av mandatet ble det vist til at samtlige saker som benyttes i utvalget skal være behandlet i fylkesnemnda etter barnevernloven § 4-12, § 4-6 annet ledd, samt etter barnevernloven § 4-9, jf. § 4-8. Departementet vil i den forbindelse presisere at gjennomgangen ikke bare omfatter midlertidige omsorgsovertakelser etter barnevernloven § 4-9 jf. § 4-8, men også ordinære omsorgsovertakelser etter barnevernloven § 4-8 annet og tredje ledd.

Når det gjelder merknaden fra Unio om familier med minoritetsbakgrunn, legger departementet til grunn at det i de utvalgte sakene også vil være saker som involverer familier med slik bakgrunn. Når det gjelder forslaget fra Unio om å lovfeste formålet, mener departementet at det er tilstrekkelig at det klart fremgår av lovutkastet at gjennomgangen skal gi kunnskap om barneverntjenestens og fylkesnemndas håndtering av sakene. Departementet mener videre at det bør være tilstrekkelig at det fremgår av mandatet at gjennomgangen skal omfatte minimum 100 saker, og at det derfor ikke er nødvendig å lovfeste et maksimalt antall saker som skal gjennomgås. Departementet viser også til at de tidsmessige rammene for arbeidet begrenser antall saker.

Departementet er enig med Pasient- og brukerombudet i Oslo og Akershus, Sosial- og eldreombudet i Oslo, om betydningen av barns rett til medvirkning. Departementet legger til grunn at Statens helsetilsyn vil ivareta dette perspektivet ved gjennomgangen. Departementet viser også til at det fremgår av mandatet at representanter for barnevernsbarn skal konsulteres.

Departementet er for øvrig enig med Justis- og beredskapsdepartementet i at gjennomgangen ikke bør omfatte saker med tilknytning til Svalbard.

6.2 Tilgang til taushetsbelagte opplysninger

6.2.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet understreket i høringsnotatet betydningen av at gjennomgangen bygger på et helhetlig bilde av hver enkelt sak, slik at Statens helsetilsyn får et best mulig grunnlag for å vurdere barnevernets håndtering av sakene. Det ble derfor vist til at Statens helsetilsyn i gjennomgang av saker bør ha tilgang til alle taushetsbelagte opplysninger som er relevante for å belyse barnevernets håndtering av utvalgte saker om akuttplassering og omsorgsovertakelse.

Som nevnt i punkt 5.1.1 la departementet i høringsnotatet til grunn at valg av saker og innhenting av opplysninger ikke bør være avhengig av samtykke fra dem opplysningene gjelder. Departementet ga også uttrykk for at Statens helsetilsyn bør få tilgang til sakene i ikke-anonymisert form.

På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsnotatet en egen bestemmelse om formidling av opplysninger, jf. § 2 i forslaget. Lovbestemmelsen ble utformet slik at det fremgår at «enhver» kan gi opplysninger til Statens helsetilsyn uten hinder av lovbestemt taushetsplikt i forbindelse med gjennomgangen av saker.

Forslaget innebærer blant annet at fylkesnemnda, andre barnevernmyndigheter og andre offentlige myndigheter har adgang, men ingen plikt til å gi opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt til Statens helsetilsyn dersom de blir bedt om det i forbindelse med gjennomgangen. Det samme gjelder yrkesutøvere med profesjonsbestemt taushetsplikt.

6.2.2 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har gitt uttrykk for at de er uenige i at det i forbindelse med gjennomgangen er behov for en bestemmelse som åpner for at fylkesnemnda og andre barnevernmyndigheter, samt andre offentlige myndigheter og yrkesutøvere med profesjonsbestemt taushetsplikt uhindret av taushetsplikt kan gi opplysninger til Statens helsetilsyn. Flere høringsinstanser har imidlertid synspunkter til hvordan forslaget er omtalt eller utformet i høringsnotatet.

Høgskolen i Østfold reiser i sin høringsuttalelse spørsmål ved om det bør vurderes en plikt til å gi alle relevante opplysninger til Statens helsetilsyn ved gjennomgangen. Høgskolen viser til at forvaltningsorganet kan velge å holde vesentlige opplysninger tilbake med henvisning til taushetsplikten og at dette kan påvirke reliabiliteten av undersøkelsen. Høgskolen stiller også spørsmål ved om de opplysningene gjelder bør få anledning til å samtykke til innhenting av opplysninger og uttaler:

«Vi merker oss at begrunnelsen for å oppheve taushetsplikten og unnta informasjonsbehandlingen fra et generelt krav til samtykke fra de opplysningene gjelder, jf. lovforslagets § 4 første ledd, er knyttet til behovet for å beskytte barn mot ulike former for vold, overgrep og omsorgssvikt, jf. notatet side 11. Dette er utvilsomt et viktig samfunnsmessig hensyn. Det er samtidig viktig å ha i mente at taushetsplikten også har som overordnet formål å beskytte de samme parter mot spredning av sensitiv informasjon. Det er i dag en tendens i retning av å nedprioritere personvernhensyn til fordel for andre samfunnsmessige hensyn. Dette lovforslaget føyer seg inn i rekken av unntak eller opphevelse av de gjeldede bestemmelser, og gjør inngrep i de private parters rett til personvern. HiØ mener derfor at det bør praktiseres et minsteinngrepsprinsipp, slik at de opplysningene angår får anledning til å gi sitt samtykke til opplysningsinnhentingen før det eventuelt kan bestemmes at opplysningene skal innhentes uten samtykke. Selv om dette kan være mer tidkrevende, kan vi ikke se at en slik fremgangsmåte vil gjøre utvalget av saker mindre representativt, slik det hevdes på side 11 i notatet».

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at det bør tydeliggjøres hva gjennomgangen av en sak kan omfatte, og uttaler:

«For å kunne utføre oppgaven best mulig er det viktig at Statens helsetilsyn har tilgang til all relevant informasjon, også interne arbeidsdokumenter både i og utenfor arkivsystemet. I barneverntjenestens og Bufetats systemer vil det kunne være administrative saker utenfor klientsystemet som kan være nyttige for vurderingene som skal gjøres. Slike administrative saker vil kunne inneholde informasjon om de avtaler som er gjort rundt tiltak, slik som økonomivurderinger, eventuelle samarbeidsproblemer etc. Disse kan eksempelvis gjelde kontakten mellom beredskapshjem, institusjoner og barneverntjenesten. At en gjennomgang også kan omfatte slike administrative saker bør presiseres.»

Politidirektoratet, Kripos og Oslo politidistrikt har merknader knyttet til hvilke opplysninger som skal kunne innhentes fra politiet. Blant annet bemerker Politidirektoratet og Kripos at politiregisterloven ikke er nevnt i høringsnotatet til tross for at politiet er nevnt som en etat det vil være aktuelt å innhente opplysninger fra. Disse instansene viser i den forbindelse til at det er politiregisterloven med tilhørende forskrift som regulerer adgangen til å utlevere opplysninger fra straffesaker og fra politiets registre. Disse instansene bemerker videre at det ikke fremgår av høringsnotatet hvilke type opplysninger det er aktuelt å innhente fra politiet eller hvilke kilder i politiet det er aktuelt å benytte seg av. Politidirektoratet uttaler:

«… Politiet registrerer en rekke ulike opplysninger i en rekke saksbehandlingssystem og registre. Dette medfører at ulike behandlingsansvarlige har ansvaret for utlevering av opplysninger fra ulike systemer og registre. Det er den behandlingsansvarlige som må kontaktes i det enkelte tilfellet for utlevering av opplysninger.

Som Kripos bemerker, er det viktig å understreke at enkelte politiregistre inneholder uverifiserte opplysninger eller opplysninger det krever forhåndskunnskap for å tolke riktig. Direktoratet er enig med Kripos i at det bør legges til rette for at politiet der det er nødvendig ut fra for eksempel opplysningenes art, karakter eller opphav, kan gjennomgå og vurdere slike opplysninger før de utleveres.

Det fremgår av høringsnotatet at departementet ser for seg at sakene som skal gjennomgås skal ha vært behandlet i fylkesnemnda eller i domstolen i løpet av de siste to årene og at endelig vedtak eller rettskraftig dom må foreligge. Politidirektoratet bemerker likevel at dersom det vil være aktuelt å innhente opplysninger fra straffesaker, er politidirektoratet av den oppfatning at utvalget ikke bør gå inn i saker som er på et tidlig stadium. I utgangspunktet vil det være uheldig å utlevere opplysninger i saker som fremdeles er under etterforskning. Det kan nok tenkes tilfeller der dette ikke vil være problematisk, men innsynsretten bør være betinget av at politiet finner utlevering av opplysninger forsvarlig etter en konkret vurdering. Politiet bør ha en mulighet til å avstå fra å utlevere opplysninger ut fra hensynet til etterforskningen…».

Politidirektoratet gir også uttrykk for at nærmere føringer for hvilke opplysninger som kan nektes utlevert bør reguleres uttrykkelig. Videre gir direktoratet uttrykk for at de er enige i utgangspunktet om at Statens helsetilsyn bør få tilgang til opplysninger i ikke-anonymisert form, men at tredjeparter av personvernmessige årsaker bør kunne anonymiseres i de tilfellene opplysningene ikke er nødvendig for gjennomgangen.

Utdanningsdirektoratet peker i sin høringsuttalelse på at det kan være vanskelig for den enkelte skole eller barnehage (eller eier) å vurdere hva som er nødvendig opplysninger som vil falle inn under hjemmelen og uttaler:

«Det fremgår ikke av høringen noen eksempler på hva slags type opplysninger som vil være nødvendige, og vi peker på at tilsynet ikke kan gis en generell tilgang til ulike system der det er samlet inn personopplysninger om enkeltelever/barnehagebarn. Vi mener det er viktig at de skolene/barnehagene som måtte motta en henvendelse om utlevering av opplysninger, må få en konkret oversikt over hvilke opplysninger som er relevante, og hvorfor de er nødvendige for undersøkelsen.»

Unio peker i sin høringsuttalelse på at loven i utgangspunktet også vil gjelde for private:

«Lovforslaget innebærer at det vil være aktuelt å innhente opplysninger fra en rekke offentlige tjenester, som politi, helsetjenesten, barnevernet, barnehager og skoler. I høringsnotatet heter det at «Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker, andre barnevernsmyndigheter og andre offentlige myndigheter» (vår understreking) samt «yrkesutøvere med profesjonsbestemt taushetsplikt» skal kunne ha adgang til å gi opplysninger. Ordlyden «enhver» i lovforslaget åpner for at bestemmelsen også skal gjelde tilsatte i private barnehager, skoler og barnevernsinstitusjoner. Unio mener derfor at det i merknadene kan være hensiktsmessig å avklare at bestemmelsen også gjelder for tilsatte i private institusjoner.»

Unio viser videre til at forslaget innebærer adgang til uten hinder av taushetsplikten å gi de opplysninger som er «nødvendige» for at Statens helsetilsyn skal utføre arbeidet med å gjennomgå saker om akuttplassering og omsorgsovertakelse. Unio mener at det av hensyn til rettssikkerheten til partene i sakene og til andre barn og foreldre i berørte institusjoner, og med tanke på forutsigbarheten for de ansatte i institusjonene er behov for en nærmere presisering av hva som ligger i dette nødvendighetsbegrepet.

Statistisk Sentralbyrå viser i sin høringsuttalelse til at det fremgår av høringsnotatet at det legges opp til at Statens helsetilsyn skal få tilgang til taushetsbelagt informasjon fra forvaltningen, og at heller ikke profesjonsbestemt taushetsplikt skal være til hinder for dette og uttaler:

«Statistisk sentralbyrå mener likevel at lovforslaget ikke gir Statens helsetilsyn tilgang til opplysninger som er regulert av den særskilte taushetsplikten i statistikkloven, og Statistisk sentralbyrå vil motsette seg slik utlevering av opplysninger til tilsynet. Statistisk sentralbyrås oppgave som sentralt statistikkorgan og særegne objektive rolle skiller seg markant fra de øvrige aktørene som er omtalt i høringsnotatet. Dersom departementet mot formodning mener at den nye loven skal oppheve den særskilte taushetsplikten i statistikkloven, må dette utredes nærmere og være gjenstand for ny høring.»

6.2.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet legger også etter høringen til grunn at taushetspliktbestemmelsene i dagens lovgivning ikke i tilstrekkelig grad gir Statens helsetilsyn tilgang til de opplysningene de trenger for fullt ut å kunne ivareta oppdraget med å gjennomgå et utvalg saker om akuttplassering og omsorgsovertakelse.

Departementet viser særlig til at det verken er hensiktsmessig eller tilstrekkelig å basere en gjennomgang av barnevernets håndtering av saker om midlertidig akuttplassering utenfor hjemmet og omsorgsovertakelse på samtykke fra dem opplysningene gjelder. Departementet legger til grunn at et krav om samtykke ville kunne påvirke hvilke saker som inngår i gjennomgangen. Dette kan føre til at utvalg av saker blir mindre representativt, og at nytteverdien av gjennomgangen i så fall blir redusert. Det er en grunnleggende samfunnsoppgave å beskytte barn mot ulike former for vold, overgrep og omsorgssvikt. For at barnevernet skal kunne ivareta sin samfunnsoppgave på en god måte er det viktig å ha kunnskap om barneverntjenestens og fylkesnemndas håndtering av saker som gjelder akuttplassering utenfor hjemmet og omsorgsovertakelse. Departementet mener derfor at det i forbindelse med denne gjennomgangen er et legitimt behov for å kunne innhente opplysninger om barnevernets håndtering av slike alvorlige saker uavhengig av samtykke. Departementet er ikke enig med Høgskolen i Østfold i at de opplysningene gjelder først bør få anledning til samtykke til opplysningsinnhentingen før det eventuelt kan bestemmes at opplysningene skal innhentes uten samtykke. Etter vår vurdering er det ikke hensiktsmessig først å be om samtykke dersom opplysningene uansett vil bli innhentet uten samtykke. Departementet viser til at det er en grunnleggende forutsetning at et samtykke skal være informert, reelt og frivillig.

Etter departementets oppfatning er heller ikke anonymisering eller andre rettslige grunnlag egnet eller tilstrekkelig som hjemmelsgrunnlag. Begrunnelsen for dette er nærmere beskrevet i punkt 5.1.1.

Dette innebærer at det er behov for en lovbestemmelse som åpner for at ulike tjenester og yrkesutøvere uten hinder av lovbestemt taushetsplikt kan gi opplysninger til Statens helsetilsyn i forbindelse med gjennomgangen, jf. utkast til § 2.

I forvaltningsloven er det presisert at taushetsplikten omfatter «enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan», jf. forvaltningsloven § 13 første ledd. Den foreslåtte bestemmelsen er derfor utformet slik at det fremgår at «enhver» uten hinder av taushetsplikt kan gi de opplysninger som er nødvendige for at Statens helsetilsyn kan utføre arbeidet med å gjennomgå saker om akuttplassering og omsorgsovertakelse etter barnevernloven.

Når det gjelder spørsmålet om hvordan en slik bestemmelse bør utformes, har departementet merket seg at Høgskolen i Østfold reiser spørsmål ved om det bør gjelde en plikt til å gi opplysninger til Statens helsetilsyn ved gjennomgangen.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at det ikke er behov for en lovbestemmelse som pålegger offentlige myndigheter, offentlig ansatte og privatpraktiserende profesjonsutøvere å forklare seg eller gi opplysninger i forbindelse med gjennomgangen, men at det er tilstrekkelig med en bestemmelse som gir adgang til å gi opplysninger. Departementet viste til at spørsmålet om forklaringsplikt tidligere er blitt vurdert i forbindelse med nedsettelsen av to offentlige utvalg som i forbindelse med gjennomgang av saker skal innhente opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt. I forbindelse med Olsen-utvalget la Helse- og omsorgsdepartementet frem en lovproposisjon med forslag om forklaringsplikt for utvalget.1 Under Stortingsbehandlingen ble loven imidlertid endret, og vedtatt uten forklaringsplikt, men med en bestemmelse om at utvalget kan gis tilgang til nødvendige opplysninger.

I innstillingen la komiteen til grunn at de som skulle forklare seg «vil være innstilt på å gi opplysninger frivillig, og at det derfor ikke er nødvendig med en plikt, men en rett til å gi opplysninger.» Det ble også vist til at det må gå klart frem av loven at helsepersonell og andre kan gi forklaringer og opplysninger uten å bryte taushetsplikt.

Departementet viste i høringen også til Stortingets nylige behandling av loven som gir Barnevoldsutvalget tilgang til taushetsbelagte opplysninger. Også i denne sammenheng ble loven vedtatt uten forklaringsplikt.2

Departementet legger til grunn de vurderingene som ble gjort av Stortinget i forbindelse med behandlingen av de midlertidige lovene i tilknytning til Olsen-utvalget og Barnevoldsutvalget. Departementet mener derfor også etter høringen at det er tilstrekkelig med en lovbestemmelse som gir adgang til å gi Statens helsetilsyn opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt i forbindelse med gjennomgangen av barnevernssaker.

For å kunne utføre oppgaven på best mulig måte er det viktig at Statens helsetilsyn har tilgang til all relevant informasjon. Vi er derfor enig med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i at Statens helsetilsyn også bør ha tilgang til interne arbeidsdokumenter både i og utenfor arkivsystemet. Departementet viser til direktoratets høringsuttalelse der det er fremhevet at det i både barneverntjenestens og Bufetats systemer vil kunne være administrative saker utenfor klientsystemet som kan være nyttige for vurderingene som skal gjøres. Etter departementets oppfatning omfatter lovforslaget adgang til å formidle opplysninger fra slike tilliggende administrative saker til Statens helsetilsyn i forbindelse med gjennomgangen.

Selv om det generelle utgangspunktet er at Statens helsetilsyn bør få tilgang til nødvendige og relevante opplysninger, er departementet enig med de høringsinstansene som har påpekt at slik informasjonsinnhenting ikke må gå på bekostning av politiets etterforskning av straffbare forhold. Departementet er også enig med Politidirektoratet i at det som et utgangspunkt vil være uheldig å utlevere opplysninger i saker som fremdeles er under etterforskning, men at det kan tenkes tilfeller der dette likevel ikke vil være problematisk. Etter departementets oppfatning er det politiet som vil ha best forutsetninger til å vurdere dette i det enkelte tilfelle. Departementet viser også til at det er politiet som i det enkelte tilfellet avgjør om opplysninger skal gis til Statens helsetilsyn i forbindelse med gjennomgangen. Departementet mener derfor at det heller ikke bør være behov for en nærmere regulering av når opplysninger kan nektes utlevert.

Departementet er også enig med Politidirektoratet og Oslo Politidistrikt i at det i utgangspunktet ikke er noe i veien for at politiet eller andre som gir opplysninger til Statens helsetilsyn av hensyn til personvernet anonymiserer eventuelle tredjepersoner. Slik departementet vurderer det vil slik anonymisering ikke gå på bekostning av gjennomgangen.

Politidirektoratet og Kripos har i sine høringsuttalelser påpekt at forholdet til politiregisterloven ikke er nærmere omtalt i høringsnotatet. Departementet vil i den forbindelse vise til at det fremgår av lovutkastet at «enhver» gis adgang til uten hinder av taushetsplikt å gi de opplysninger som er nødvendige for gjennomgangen. Dette innebærer at bestemmelsen omfatter formidling av opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter en rekke lover – herunder etter forvaltningsloven, barnevernloven, barnehageloven, opplæringsloven, helsepersonelloven, politiregisterloven og straffeprosessloven. Departementet er også enig med Unio i at loven også vil omfatte tilsatte blant annet i private barnehager, skoler og barneverninstitusjoner.

Når det gjelder innspillet fra Unio om behovet for å presisere hva som ligger i at adgangen til å formidle opplysninger er begrenset til det nødvendige, viser departementet til at gjennomgangen skal bygge på et mest mulig helhetlig bilde av hver enkelt sak slik at Statens helsetilsyn får et godt grunnlag for å vurdere barnevernets håndtering av saker om akuttplassering og omsorgsovertakelse. Dette innebærer at de bør ha tilgang til alle taushetsbelagte opplysninger som kan være relevante for å belyse barnevernets håndtering av de sakene som velges. Departementet vil samtidig understreke at Statens helsetilsyn verken har behov for å innhente eller motta opplysninger som ikke er egnet til å belyse barnevernets håndtering av slike saker. Dette innebærer at unødvendig overskuddsinformasjon ikke skal formidles til Statens helsetilsyn. Hvorvidt den enkelte saken inneholder denne type overskuddsinformasjon må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Departementet finner derfor ikke grunn til å presisere dette ytterligere.

Videre vil departementet bemerke at vi er enig med Statistisk sentralbyrå i at deres oppgave som sentralt statistikkorgan og særegne objektive rolle skiller seg markant fra de øvrige aktørene omtalt i høringsnotatet. Departementet har ved utformingen av loven ikke hatt noen intensjon om at opplysninger underlagt taushetsplikt etter statistikkloven skal omfattes av gjennomgangen. Departementet mener imidlertid at det ikke er nødvendig med en egen særskilt lovregulering av dette, og viser særlig til at det ikke er foreslått en lovfestet plikt til å gi opplysninger til Statens helsetilsyn ved gjennomgangen. Dette innebærer at SSB ikke trenger å gi opplysninger til Statens helsetilsyn. Departementet forutsetter samtidig at Statens helsetilsyn på sin side ikke vil henvende seg til SSB for å be om opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt etter statistikkloven.

Departementet foreslo i høringsnotatet at flere bestemmelser i loven skulle gjelde i en tidsavgrenset periode, se punkt 6.6 nedenfor. Dette ble foreslått regulert i § 6 om ikrafttredelse og opphør.

Departementet har imidlertid kommet til at lovens midlertidige karakter heller bør ivaretas ved å fastsette en tidsmessig grense for formidling av opplysninger til Statens helsetilsyn i forbindelse med gjennomgangen. Departementet foreslår derfor at det presiseres i bestemmelsen at adgangen til å gi opplysninger uten hinder av taushetsplikt begrenses til de første tre årene etter lovens ikrafttredelse.Utkast til bestemmelse om formidling av opplysninger er noe endret fra forslaget som ble sendt på høring, jf. utkast til § 2.

6.3 Taushetsplikt og adgang til å formidle opplysninger

6.3.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet viste i høringsnotatet til at Statens helsetilsyn er et statlig tilsynsorgan som er omfattet av de alminnelige reglene om taushetsplikt mv. i forvaltningsloven §§ 13 til 13 f dersom annet ikke er bestemt i, eller i medhold av lov. Departementet la samtidig til grunn at Statens helsetilsyn som overordnet tilsynsmyndighet på barnevernområdet er omfattet av taushetsplikten etter barnevernloven § 6-7.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at det er nødvendig med en midlertidig lov som blant annet regulerer taushetsplikten til Statens helsetilsyn i forbindelse med gjennomgangen av barnevernssaker. Departementet viste til at oppdraget med å gjennomgå barnevernssaker er noe annet enn tilsyn, og derfor ikke omfattes av Statens helsetilsyns lovfestede myndighet og ansvar etter barnevernloven § 2-3 b.

I høringsnotatet ble det derfor foreslått en egen bestemmelse som regulerer Statens helsetilsyns taushetsplikt ved gjennomgangen, jf. § 3 i lovforslaget. Bestemmelsen omfattet også regulering av Statens helsetilsyns adgang til å formidle opplysninger til andre i forbindelse med gjennomgangen.

Taushetsplikt

Departementet foreslo i høringsnotatet at barnevernloven § 6-7 skal gjelde ved Statens helsetilsyns gjennomgang av saker, jf. forslag til § 3 første ledd. Det ble videre foreslått å lovfeste at taushetsplikten skal vare i 100 år. Dette er strengere enn hovedregelen i forvaltningsloven § 13 c tredje ledd om at taushetsplikten bortfaller etter 60 år, men tilsvarende taushetsplikten i barnevernssaker, jf. § 10 i forvaltningslovforskriften.

Forslaget innebærer at ansatte i Statens helsetilsyn, og andre som skal utføre arbeidet med gjennomgangen av barnevernssaker på vegne av Statens helsetilsyn, vil ha taushetsplikt i henhold til forvaltningsloven §§ 13 til 13 e, jf. barnevernloven § 6-7 første ledd.

Forslaget i høringsnotatet innebærer at taushetsplikten vil omfatte opplysninger om fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, jf. barnevernloven § 6-7 annet ledd. Statens helsetilsyns taushetsplikt ved gjennomgangen vil dermed i utgangspunktet være noe strengere enn det som følger av hovedregelen i forvaltningsloven § 13 annet ledd. Dette fordi taushetsplikten alltid vil omfatte opplysninger som kan knyttes til bestemte personer. Departementet la samtidig til grunn at opplysningene likevel ville omfattes av taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 annet ledd. Dette fordi opplysningene vil måtte regnes som «forhold som må anses personlige».

Videre ble det i utkastet som ble sendt på høring i bestemmelsens annet ledd foreslått at dersom Statens helsetilsyn innhenter eller mottar opplysninger som er undergitt strengere regler om taushetsplikt enn det som følger av barnevernloven, skal opplysningene være underlagt de samme strenge reglene for taushetsplikt som følger av vedkommende særlov. Det typiske eksemplet er der Statens helsetilsyn mottar opplysninger fra leger eller annet helsepersonell. Det vil da være de strengere taushetspliktreglene i helselovgivningen som vil gjelde også for Statens helsetilsyn.

Tilsvarende ble foreslått å gjelde ved mottak av opplysninger som er underlagt taushetsplikt som først bortfaller på et senere tidspunkt. Bakgrunnen for forslaget var at taushetsplikten for helseopplysninger varer livet ut.

Statens helsetilsyns adgang til å formidle opplysninger

Forslaget i høringsnotatet om at barnevernloven § 6-7 skal gjelde ved Statens helsetilsyns gjennomgang av saker innebærer at det i utgangspunktet er de alminnelige reglene i forvaltningsloven §§ 13 til 13 e som skal gjelde.

Departementet viste til at forvaltningsloven inneholder en rekke grunnlag som åpner for å formidle taushetsbelagte opplysninger, jf. særlig forvaltningsloven § 13 a og b. I høringsnotatet ble det ikke gitt en omfattende fremstilling av hvordan Statens helsetilsyn ved gjennomgangen av saker skal håndtere taushetsplikten. Bakgrunnen for dette var at Statens helsetilsyn er et statlig tilsynsorgan med lang erfaring i å håndtere sensitive personopplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt både på barnevernområdet og på helseområdet. Departementet la derfor til grunn at Statens helsetilsyn både har gode rutiner og nødvendig kompetanse i å behandle sensitive personopplysninger på en betryggende og forsvarlig måte.

I høringsnotatet ble det likevel presisert at de opplysningene som innhentes i forbindelse med gjennomgangen kun skal være tilgjengelige for de personene som er involvert i arbeidet med gjennomgangen på Statens helsetilsyns vegne, og ut fra hvilket behov de har for å ha tilgang til opplysningene. I den forbindelse ble det vist til forvaltningsloven § 13 b nr. 3, der det fremgår at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger er tilgjengelige i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning.

Departementet understreket også at personidentifiserbare opplysninger i utgangspunktet kun skal formidles til andre i den utstrekning dette er nødvendig for å kunne utføre gjennomgangen. Statens helsetilsyn vil i forbindelse med informasjonsinnhenting være avhengig av å kunne gi enkelte opplysninger for å kunne sette den enkelte tjeneste eller yrkesutøver i stand til å identifisere saken. Det kan også være nødvendig å gi visse opplysninger for å avklare hvilke opplysninger som ønskes innhentet.

Departementet vurderte derfor hvorvidt forvaltningsloven § 13 b nr. 2 og nr. 4 gir tilstrekkelig hjemmel for Statens helsetilsyn til å gi slike opplysninger. Det følger av forvaltningsloven § 13 b nr. 2 at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for. Videre følger det av forvaltningsloven § 13 b nr. 4 at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger brukes for statistisk bearbeiding, utrednings- og planleggingsoppgaver, eller i forbindelse med revisjon eller annen form for kontroll med forvaltningen.

I høringsnotatet konkluderte departementet med at det ikke var klart at disse bestemmelsene er tilstrekkelig som grunnlag for å formidle slike opplysninger i forbindelse med gjennomgangen. Departementet viste særlig til at forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 i første rekke tar sikte på bruk av opplysninger som ledd i behandlingen av den enkelte saken de er gitt eller innhentet for. Forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 4 tar på sin side først og fremst sikte på tilfeller der opplysninger gis til et kontrollorgan, ikke tilfeller der det er kontrollorganet selv som skal utlevere opplysninger.

På denne bakgrunn mente departementet at det er behov for å presisere i loven at taushetsplikten ikke er til hinder for at Statens helsetilsyn kan gi opplysninger til andre når dette er nødvendig for å innhente opplysninger i forbindelse med gjennomgangen, jf. tredje ledd i den foreslåtte bestemmelsen om taushetsplikt.

Departementet foreslo også at Statens helsetilsyn skal ha anledning til å gi opplysninger til den aktuelle fylkesmannen dersom det i gjennomgangen av enkeltsaker fremkommer opplysninger som tilsier at det bør åpnes tilsynssak fra fylkesmannens side. Departementet viste særlig til tilfeller der det blir avdekket pågående lovbrudd fra barneverntjenestens side med betydning for barns omsorgs- eller livssituasjon.

6.3.2 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har gitt uttrykk for at de er uenige i at det er behov for en bestemmelse som regulerer Statens helsetilsyns taushetsplikt og adgang til å formidle opplysninger i forbindelse med gjennomgangen. Enkelte instanser har imidlertid kommet med innspill til utformingen av den bestemmelsen om taushetsplikt som ble sendt på høring.

Statens helsetilsyn gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at de er enig i at det er viktig at taushetsplikten i forbindelse med gjennomgangen er strengt regulert. De viser til at dette i all hovedsak er personsensitive opplysninger som det er viktig at ikke kommer på avveie. Helsetilsynet understreker at de som forvaltningsorgan er vant til og har gode rutiner for behandling av sensitive personopplysninger, da dette er en sentral oppgave ved behandling av tilsynssaker mot helsepersonell.

Videre viser Helsetilsynet til at forslaget legger opp til at taushet om opplysningene skal beskyttes av flere lovgrunnlag, avhengig av taushetsplikten til den som Statens helsetilsyn mottar opplysningene fra, og uttaler:

«Vi mener at dette blir en uryddig måte å regulere taushetsplikten på, og som ikke gir noe bedre beskyttelse av opplysningene. Etter vår vurdering vil barnevernloven § 6-7 og forvaltningslovens regler med de særregler som foreslås i § 3 første og tredje ledd gi en tilstrekkelig god beskyttelse av opplysningene. Vi kan heller ikke se at det i praksis vil utgjøre noen forskjell om taushetsplikten bortfaller etter 100 år, som foreslått i første ledd, eller på et senere tidspunkt som følge av andre ledd. Vi foreslår derfor at § 3 andre ledd strykes.

Vi viser i denne forbindelse til at ansatte i Statens helsetilsyn (og de som utfører oppdrag for oss) som arbeider med tilsyn med helsepersonell og helsetjenesten kun har en forvaltningsmessig taushetsplikt regulert av forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Dette gjelder uavhengig av om den ansatte er jurist eller helsepersonell, og uavhengig av om opplysningene er innhentet direkte fra et helsepersonell eller for eksempel fra en merkantilt ansatt på et sykehus.

Dersom § 3 andre ledd ikke strykes mener vi at det må presiseres i lovteksten hvorvidt dette innebærer at det er helsepersonellovens regler om adgangen til formidling av opplysningene som gjelder, og ikke forvaltningslovens regler.

Departementet legger i høringsnotatet til grunn at ansatte i Statens helsetilsyn som arbeider med tilsyn med barneverntjenesten har en forvaltningsmessig taushetsplikt etter barnevernloven § 6-7. Statens helsetilsyn har ingen innvendinger til at det i denne loven vises til barnevernloven § 6-7, men vi ønsker å diskutere reguleringen av vår taushetsplikt i forbindelse med ny barnevernlov.»

Videre foreslår Statens helsetilsyn en mindre språklig endring i den foreslåtte lovbestemmelsen når det gjelder Statens helsetilsyns adgang til å formidle opplysninger fra gjennomgangen til fylkesmannen. Etter deres oppfatning bør ordlyden endres fra at opplysninger kan gis dersom det fremkommer opplysninger som tilsier at fylkesmannen bør «åpne tilsynssak», til at opplysninger kan gis dersom det fremkommer opplysninger som tilsier at fylkesmannen bør «følge opp tilsynsmessig». Statens helsetilsyn viser til at å «åpne tilsynssak» er en muntlig sjargong som kan forstås slik at fylkesmannens mulighet til å følge opp tilsynsmessig blir begrenset til å gjøre dette etter en spesiell metodikk.

Folkehelseinstituttet og Den norske legeforening uttrykker at de både støtter gjennomgangen og forslaget i høringsnotatet til regulering av taushetsplikten ved gjennomgangen. Folkehelseinstituttet uttaler:

«Vi vurderer at lovforslaget er basert på grundige vurderinger og overveielser. Vi støtter at der ulike lover har litt ulik innretning, vil strengeste alternativ bli fulgt, gitt at formålet fortsatt kan oppnås.»

Legeforeningen viser på sin side til at helsepersonell er underlagt strengere taushetsplikt enn andre yrkesgrupper, herunder ansatte i Statens helsetilsyn. De er derfor positive til at forslaget innebærer at det vil være de strengere reglene i helselovgivningen som vil gjelde også for Statens helsetilsyn når opplysninger mottas fra leger eller annet helsepersonell.

Politidirektoratet gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at det bør fremkomme av bestemmelsen om taushetsplikt at brudd på taushetsplikt kan medføre straffansvar etter straffeloven § 209.

6.3.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet mener også etter høringen at Statens helsetilsyns taushetsplikt og adgang til å formidle opplysninger i forbindelse med gjennomgangen bør reguleres i en egen bestemmelsen i loven, se utkast til § 3.

Departementet har merket seg at Statens helsetilsyn mener at det er uryddig dersom deres taushetsplikt ved gjennomgangen skal beskyttes av flere lovgrunnlag og være avhengig av hvem opplysningene kommer fra. Videre deler departementet langt på vei Helsetilsynets vurdering om at barnevernloven § 6-7 og forvaltningslovens regler med de særregler som foreslås i § 3 første og tredje ledd i praksis vil gi en tilstrekkelig god beskyttelse av opplysningene. Departementet ser også argumentet fra Statens helsetilsyn om at den foreslåtte lovreguleringen vil innebære at de som skal arbeide med gjennomgangen av barnevernssaker vil bli omfattet av en strengere taushetsplikt enn det som gjelder ved Helsetilsynets alminnelige tilsynsvirksomhet både etter barnevernloven og etter helselovgivningen.

Etter departements oppfatning er det likevel noen særlige grunner som tilsier at dersom Statens helsetilsyn innhenter eller mottar opplysninger som er undergitt strengere regler om taushetsplikt enn det som følger av barnevernloven, bør disse opplysningene være underlagt de samme strenge reglene for taushetsplikt som følger av vedkommende særlov. Vi viser i den forbindelse til uttalelsene fra Folkehelseinstituttet og Den norske legeforening som støtter denne delen av forslaget. Etter departementets vurdering kan det ikke utelukkes at leger og annet helsepersonell vil kunne være mer bekvemme med å gi opplysninger i forbindelse med gjennomgangen dersom de vet at opplysningene vil bli underlagt den samme strenge profesjonsbestemte taushetsplikten som de selv har. Departementet mener derfor at den foreslåtte reguleringen av taushetsplikten bidrar til å understøtte Statens helsetilsyns tilgang til relevante opplysninger ved gjennomgangen. Vi kan heller ikke se at den foreslåtte reguleringen vil innebære noen praktiske vanskeligheter med å utføre gjennomgangen. Vi vil også vise til at den foreslåtte lovreguleringen av taushetsplikten er lik den som gjelder for Barnevoldsutvalget ved gjennomgangen av saker der barn og ungdom er blitt utsatt for grov vold, seksuelle overgrep eller alvorlig omsorgssvikt.

Statens helsetilsyn har videre gitt uttrykk for at det må presiseres i lovbestemmelsen hvorvidt det er helsepersonellovens eller forvaltningslovens regler om formidling av opplysninger som skal gjelde. Etter departementets oppfatning fremgår det klart av bestemmelsen som ble sendt på høring at dersom det innhentes opplysninger som er underlagt strengere taushetsplikt enn den som følger av barnevernloven, er det disse strengere reglene som skal gjelde. Dette omfatter også adgangen til å formidle opplysninger. Departementet vil samtidig vise til at det fremgår av lovutkastet at taushetsplikten ikke er til hinder for at Statens helsetilsyn gir opplysninger når dette er nødvendig for å innhente opplysninger i forbindelse med gjennomgangen. Departementet vil også nevne at rapporten som oppsummerer gjennomgangen skal fremstilles på en måte som ikke gjør det mulig å identifisere personene som sakene omhandler. Omtale av saker eller type saker forutsetter derfor at de personene opplysningene gjelder må være effektivt vernet mot å bli identifisert. Dette innebærer at Statens helsetilsyn ved utarbeidelsen av rapporten heller ikke i anonymisert form kan omtale saker på en måte som innebærer at den eller de saken gjelder kan bli identifisert.

Departementet har merket seg merknaden fra Politidirektoratet om at det bør fremkomme av bestemmelsen om taushetsplikt at brudd på taushetsplikt kan medføre straffansvar. Barnevernloven § 6-7 første ledd inneholder imidlertid allerede en henvisning til straffeloven § 209. Etter departementets oppfatning er det derfor verken nødvendig eller hensiktsmessig å henvise til straffeloven § 209 også i denne loven.

På bakgrunn av uttalelsen fra Statens helsetilsyn har departementet endret ordlyden i lovutkastet når det gjelder adgangen til å gi opplysninger til fylkesmannen i tilfeller der det er behov for tilsyn fra fylkesmannens side. Departementet mener imidlertid at begrepet «tilsyn» er et mer egnet begrep enn «tilsynsmessig».

Forslaget til bestemmelse som regulerer Statens helsetilsyns taushetsplikt ved gjennomgangen av barnevernssaker og adgang til å formidle opplysninger er ellers i samsvar med forslaget som ble sendt på høring, jf. utkast til § 3.

6.4 Adgangen til å behandle personopplysninger

6.4.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet en egen bestemmelse som gir Statens helsetilsyn adgang til å behandle de opplysninger som er nødvendige og relevante for formålet med gjennomgangen av saker, jf. utkast til § 4. I høringsnotatet ble det vist til at Statens helsetilsyn som ledd i gjennomgangen vil innhente personlige, og ofte personsensitive opplysninger fra en rekke instanser. Det ble også vist til at gjennomgangen går utover den rollen og myndigheten Statens helsetilsyn har som overordnet tilsynsmyndighet på barnevernområdet, og at verken anonymisering eller samtykke er tilstrekkelige som grunnlag for å kunne innhente opplysninger. Departementet la derfor til grunn at Statens helsetilsyn trenger et rettslig grunnlag for å kunne behandle personopplysningene ved gjennomgangen.

Det ble presisert i den foreslåtte bestemmelsen at behandlingen kan skje uten samtykke fra dem opplysningene gjelder. Departementet la også til grunn at direktøren i Statens helsetilsyn vil være behandlingsansvarlig, jf. personopplysningsloven § 2 nr. 4.

Videre viste departementet til at det ikke er konsesjonsplikt når et organ for stat eller kommune behandler personopplysninger og behandlingen har hjemmel i egen lov, jf. personopplysningsloven § 33 fjerde ledd. På bakgrunn av at Statens helsetilsyns behandling av personopplysninger vil ha hjemmel i lov, ga departementet uttrykk for at det ikke er behov for å lovfeste dette nærmere.

For øvrig la departementet til grunn at de øvrige bestemmelsene i personopplysningsloven vil gjelde. Når det gjelder bestemmelsen i personopplysningsloven § 20 om varslingsplikt ved innsamling av opplysninger fra andre enn den registrerte, viste departementet til at bestemmelsen åpner for å unnlate slik varsling dersom innsamlingen eller formidlingen av opplysninger er uttrykkelig fastslått i lov, jf. lovens § 20 annet ledd bokstav a. Dette innebærer at Statens helsetilsyn ikke trenger å varsle de personene opplysningene gjelder om at opplysninger innhentes.

Departementet viste også til at den registrerte ved forespørsel i utgangspunktet blant annet vil ha rett å få vite hvilke opplysninger om vedkommende som Statens helsetilsyn behandler, jf. reglene i kap. III i personopplysningsloven. Av hensyn til saken parter foreslo departementet samtidig at Statens helsetilsyn skal orientere disse før supplerende informasjon innhentes fra offentlige myndigheter eller yrkesutøvere utenfor barnevernet. Dette fordi det etter departementets oppfatning er viktig at de private parter er orientert om at det innhentes nye opplysninger om saken. Det må samtidig gis god informasjon om hva formålet med gjennomgangen er.

6.4.2 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har gitt uttrykk for at de er mot forslaget i høringsnotatet om å regulere adgangen til å behandle personopplysninger i en egen bestemmelse i loven. Flere høringsinstanser har imidlertid merknader og synspunkter knyttet til hvordan bestemmelsen om behandling av personopplysninger bør utformes.

Flere høringsinstanser har uttalelser knyttet til forslaget i høringsnotatet om at Statens helsetilsyn skal informere sakens parter før supplerende opplysninger innhentes fra offentlige myndigheter eller yrkesutøvere utenfor barnevernet. Datatilsynet uttaler:

«Når det gjelder informasjon til de registrerte innebærer departementets lovforslag at de registrerte ikke skal informeres om at det innhentes opplysninger dersom dette skjer innenfor barnevernet. Dersom Statens helsetilsyn innhenter opplysninger fra organer eller virksomheter utenfor barnevernet skal imidlertid de registrerte informeres. Dette gjelder for eksempel politiet, helsetjenesten (herunder privatpraktiserende yrkesutøvere), barnehagen, skolen og familievernet.

Vi ser at departementet har valgt å bruke begrepet «orientere» om plikten til å informere partene i saken. Det er uklart om departementet har ment at bruken av dette ordet skal ha en realitetsforskjell i forhold til ordet «informere». Personopplysningsloven §§ 18-24 regulerer henholdsvis den behandlingsansvarliges plikt og den registrertes rett til informasjon når personopplysninger behandles. Når departementet ikke har presentert noen argumentasjon for begrensninger i disse pliktene/rettighetene så legger vi til grunn at disse bestemmelsene skisserer rekkevidden av informasjonsplikten. I så fall er det uheldig å bruke et annet begrep enn det som fremgår av personopplysningsloven, som er innarbeidet og som det finnes forvaltningspraksis og rettspraksis på. Ved bruk av ordet «orientere» er det for eksempel uklart hvorvidt det er et krav om å informere hver enkelt individuelt (brev, sikker digital post, etc.) eller om det er tilstrekkelig å informere kollektivt (plakat, annonse, brosjyre etc). Dette er en av flere uklarheter som unngås ved å bruke ordet «informere» istedenfor «orientere», samt å ta med en henvisning til personopplysningsloven § 20.

Vi ser også at departementet har valgt å bruke frasen «sakens private parter» om de som skal ha rett til informasjon om at personopplysningene deres vil bli utlevert. Dette er en begrensning sammenlignet med hvem som har rett til informasjon etter personopplysningsloven. Lovforslaget innebærer ikke bare utlevering av opplysninger om barna i de utvalgte barnevernssakene, men også om deres foreldre, foresatte og andre som er mer eller mindre berørt eller omtalt i sakens dokumenter. Etter personopplysningsloven vil alle som er omtalt være «registrert» og følgelig ha krav på informasjon. Vi kan ikke se at departementet har gitt noen begrunnelse for denne innskrenkningen i retten til informasjon, og mener at dette må omtales spesielt.»

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet støtter forslaget i høringsnotatet om at partene som hovedregel ikke skal informeres om at deres sak inngår i gjennomgangen. De viser til at oppdraget vil ha fokus på barnevernet som system, og partenes forhold for øvrig vil være av mindre interesse. For å unngå usikkerhet gir direktoratet samtidig uttrykk for at det bør vies mer oppmerksomhet til spørsmålet om varsling og innsyn for de private parter. Direktoratet uttaler:

«I høringsnotatet legges det opp til at partene skal varsles i de sakene hvor det innhentes supplerende opplysninger fra andre enn barnevernet. Bufdir vurderer at det ved en slik løsning bør presiseres hvorfor bare denne gruppen skal gis innsyn, og hva det er Statens helsetilsyn kan gi innsyn i. Partene vil trolig mene at de har rett til å få vite hvordan deres sak er vurdert. Det bør tydeliggjøres hvordan Statens helsetilsyn skal forholde seg til slike henvendelser.

Ettersom Statens helsetilsyn ikke skal fatte enkeltvedtak eller ta beslutninger som berører den enkelte, vil det i utgangspunktet ikke foreligge rett til partsinnsyn etter forvaltningsloven. På den annen side vil det foreligge en begrenset innsynsrett etter personopplysningsloven. Grenseflaten mellom dokumentinnsyn etter forvaltningsloven og retten til å bli kjent med hvilke opplysninger som registreres bør omtales. Det bør også klargjøres hvordan innsynsbegjæringer skal håndteres i tilfeller der det er innhentet nye opplysninger utenfor barnevernet.

Barnevernssaker som behandles av fylkesnemnda er vanskelige saker som er krevende å forholde seg til både for foreldre og barn. Bufdir vil peke på at sakene som skal gjennomgås er saker av nyere dato, og kunnskap om at en sak skal vurderes av Statens helsetilsyn vil kunne skape unødvendig uro og forventninger til en slik prosess. I enkelte tilfeller vil dette kunne påvirke barnets situasjon. Det bør gjøres en vurdering av disse hensynene opp mot partenes behov for å bli varslet om at Statens helsetilsyn har innhentet opplysninger fra andre enn barneverntjenesten. Det vises i den sammenheng til barnekonvensjonens artikkel 3 og kravet til at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn også ved en slik vurdering.»

Statens helsetilsyn er kritisk til forslaget i høringsnotatet om at sakens private parter skal informeres før supplerende opplysninger innhentes fra offentlige myndigheter eller yrkesutøvere utenfor barnevernet, og uttaler:

«Siden det ikke skal innhentes samtykke fra de private partene vet de ikke at deres sak er del av materialet som gjennomgås. Etter vår vurdering er det ikke større grunn til at de skal få vite at vi innhenter opplysninger fra for eksempel skolen enn at vi innhenter opplysningene fra barneverntjenesten. Vi antar at det vil oppleves belastende for de fleste å vite at deres barnevernssak blir gjennomgått samt at det vil skape forventinger om at vi vil gripe inn i saken, noe vi ikke vil gjøre. På denne bakgrunn mener Statens helsetilsyn at private parter ikke skal varsles før opplysninger innhentes fra andre enn barneverntjenesten fordi dette vil være en belastning og uroe dem unødvendig. Vi kan heller ikke se at det i realiteten er noe større behov for private parter å vite om opplysninger som innhentes fra skolen, mens de ikke skal få kjennskap til opplysninger som innhentes fra barneverntjenesten.

Hvis departementet opprettholder forslaget må det presiseres hva som menes med «yrkesutøvere utenfor barnevernet». Menes med «barnevernet» kun ansatte i kommunal barneverntjeneste eller gjelder det også ansatte i fylkesnemnda, i det statlige barnevernet, i fylkesmannsembetene og private aktører og sakkyndige som barneverntjenesten bruker?»

Politidirektoratet og Kripos uttaler at de støtter utgangspunktet i høringsnotatet om at de registrerte kan få innsyn i egne opplysninger innhentet av Statens helsetilsyn. Disse høringsinstansene har samtidig synspunkter om innsyn i opplysninger innhentet fra politiet. Politidirektoratet uttaler:

«… Også her er det imidlertid, etter både direktoratets og Kripos syn, helt nødvendig at det gjøres unntak fra den generelle retten til innsyn i de opplysningene som er innhentet av politiet. Som beskrevet av Kripos, må personer som ønsker innsyn i slike opplysninger henvises til behandlingsansvarlig etter politiregisterloven.»

Kripos viser i sin uttalelse til at opplysningene som utleveres kan være av en slik art at den registrerte ikke bør kunne få bekreftet om, og eventuelt hvilke, opplysninger om vedkommende politiet er i besittelse av. De viser til at registrene også inneholder opplysninger som etter sin art er unntatt fra den registrertes rett til innsyn. Kripos opplyser også at de er behandlingsansvarlig for 17 av de sentrale registrene, og trolig for alle registre som det kan være aktuelt å innhente opplysninger fra.

Datatilsynet gir i sin høringsuttalelse også uttrykk for at de mener det er en mangel ved lovforslaget at det ikke inneholder en bestemmelse som fastslår hvem som er å anse som behandlingsansvarlig for opplysningene som innhentes.

6.4.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet mener også etter høringen at Statens helsetilsyns adgang til å behandle personopplysninger bør reguleres i en egen bestemmelse i loven.

Departementet har merket seg at Statens helsetilsyn er kritisk til forslaget i høringsnotatet om å gi informasjon før supplerende opplysninger innhentes fra offentlige myndigheter eller yrkesutøvere utenfor barnevernet. Departementet mener imidlertid at det er grunn til å informere de private parter ved innhenting av supplerende opplysninger fra offentlige myndigheter eller yrkesutøvere utenfor barnevernet. Det er viktig at de private parter er orientert om at det innhentes nye opplysninger om saken, og at det gis god informasjon om hva formålet med gjennomgangen er.

Gjennomgangen vil innebære at taushetsbelagte opplysninger benyttes til et annet formål enn det opplysningene opprinnelig ble gitt eller innhentet for, uten at de opplysningene gjelder har samtykket til dette («sekundærformål»). Dette gjelder for så vidt uavhengig av om opplysningene innhentes fra barnevernet selv, eller fra andre. I en gjennomgang av barnevernet vil det likevel være vesentlig større avstand mellom primær- og sekundærformål ved innhenting av opplysninger fra tjenester og yrkesutøvere utenfor barnevernet, enn ved innhenting av opplysninger fra barnevernet selv. Etter departementets vurdering vil det ikke være heldig dersom noen i etterkant får vite at tjenester som skole eller barnehage har gitt personlige opplysninger om dem til Statens helsetilsyn i forbindelse med en gjennomgang av barnevernssaker. Departementet mener at denne problemstillingen ikke er like relevant ved innhenting av opplysninger fra barnevernet selv. I den sammenhengen kan det nevnes at fylkesmennene som en del av det ordinære tilsynet med barnevernet regelmessig innhenter opplysninger om konkrete saker uten at de sakene gjelder blir informert om dette. På denne bakgrunn opprettholder departementet derfor forslaget i høringsnotatet om en informasjonsplikt når opplysninger innhentes fra andre enn barnevernet selv.

Når det gjelder spørsmålet fra Statens helsetilsyn vedrørende hvilke yrkesutøvere som er ment å omfattes av varslingsplikten, legger departementet til grunn at varslingsplikten kun skal omfatte yrkesutøvere som utfører oppgaver etter andre lover enn etter barnevernloven. Dette innebærer at dersom Statens helsetilsyn innhenter opplysninger fra yrkesutøvere som utfører arbeid etter barnevernloven, gjelder hovedregelen om at Statens helsetilsyn ikke har plikt til å informere partene om dette.

Når det gjelder utformingen av bestemmelsen om informasjonsplikt er departementet enig med Datatilsynet i at innholdet i plikten – i de tilfellene vilkårene er oppfylt – tilsvarer innholdet i informasjonsplikten i personopplysningsloven § 20. Departementet har derfor endret ordlyden fra at Statens helsetilsyn skal «orientere» til at de skal «informere», jf. utkast til § 4 annet ledd.

Departementet legger til grunn at Statens helsetilsyn kun vil be om opplysninger knyttet til det barnet og familien saken gjelder dersom de henvender seg til tjenester og yrkesutøvere utenfor barnevernet. På denne bakgrunn mener departementet også etter høringen at plikten til å informere bør gjelde overfor «sakens parter».

Etter departementets oppfatning er det tilstrekkelig klart hvordan Statens helsetilsyn skal håndtere henvendelser om innsyn, i hvilke tilfeller Statens helsetilsyn skal informere sakens parter om at informasjon innhentes og hvordan dette skal skje. Departementet vil i den forbindelse vise til at Statens helsetilsyn er et offentlig tilsynsorgan med bred kompetanse og erfaring i å håndtere personsensitive og taushetsbelagte opplysninger. Departementet forutsetter derfor at Statens helsetilsyn har tilstrekkelig kompetanse også når det gjelder å behandle eventuelle henvendelser fra enkeltpersoner som ønsker å få vite hvorvidt Statens helsetilsyn behandler personopplysninger om dem i forbindelse med gjennomgangen, og hvilke opplysninger som behandles.

Når det gjelder innsyn generelt vil departementet likevel kort nevne at personopplysningsloven også gjelder i forbindelse med Statens helsetilsyns gjennomgang av barnevernssaker. Dette innebærer blant annet at enhver som ber om det i utgangspunktet har rett til å få opplyst hvilke personopplysninger om en selv som blir behandlet av Statens helsetilsyn, jf. § 18 annet ledd bokstav a. Retten til innsyn gjelder uavhengig av om vedkommende er part i en barnevernssak eller ikke. Dette innebærer at også eventuelle tredjepersoner kan henvende seg til Statens helsetilsyn dersom de ønsker å få vite om Statens helsetilsyn behandler personopplysninger om dem.

Samtidig inneholder § 23 i personopplysningsloven flere unntak fra innsynsretten. Blant annet omfatter retten ikke opplysninger som «det er påkrevd å hemmeligholde av hensyn til forebygging, etterforskning, avsløring og rettslig forfølgning av straffbare handlinger», jf. bokstav b. Videre gjelder den heller ikke dersom det «det må anses utilrådelig at den registrerte får kjennskap til, av hensyn til vedkommendes helse eller forholdet til personer som står vedkommende nær», jf. bokstav c. Retten til innsyn gjelder heller ikke for opplysninger som utelukkende finnes i tekst som er utarbeidet for den interne saksforberedelse og som heller ikke er utlevert til andre, jf. bokstav d. Videre følger det av bokstav f at innsynsretten ikke gjelder der «det vil være i strid med åpenbare og grunnleggende private eller offentlige interesser å informere om, herunder hensynet til den registrerte selv».

På bakgrunn av uttalelsene fra Politidirektoratet og Kripos om at den foreslåtte informasjonsplikten ikke kan omfatte opplysninger som er innhentet av politiet, har departementet endret ordlyden i utkastet, slik at det er presisert at plikten til å informere den registrerte ikke gjelder ved innhenting av opplysninger fra politiet. Dersom Statens helsetilsyn mottar en henvendelse med forespørsel om hvilke opplysninger som behandles, må dette vurderes opp mot unntaksreglene i personopplysningsloven § 23, herunder unntaket i bokstav b.

På bakgrunn av merknaden fra Datatilsynet foreslår departementet forøvrig at det presiseres at det er Statens helsetilsyn som skal være behandlingsansvarlig, jf. utkast til § 4 tredje ledd.

Forslaget til bestemmelse om behandling av opplysninger avviker etter dette noe fra forslaget som ble sendt på høring, jf. utkast til § 4.

6.5 Forbud mot bruk av opplysninger som bevis i senere straffesak eller sivil sak

6.5.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet en bestemmelse om forbud mot at opplysninger Statens helsetilsyn mottar etter § 2 kan brukes som bevis i senere straffesak og sivil sak, jf. § 5.

6.5.2 Høringsinstansenes syn

Én høringsinstans har uttalt seg om forslaget til bestemmelse om bevisforbud. Helsedirektoratet uttaler:

«Etter vår mening bør det vurderes om denne bestemmelsen også skal inneholde et forbud mot bruk av opplysninger i senere tilsynssak».

6.5.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet foreslår ingen forklaringsplikt overfor Statens helsetilsyn i forbindelse med gjennomgangen. Det er derfor ikke nødvendig med en bestemmelse om forbud mot at opplysninger som formidles til Statens helsetilsyn ved gjennomgangen kan brukes som bevis i senere straffesak og sivil sak mot den som har gitt opplysningene.

Departementet mener likevel også etter høringen at det bør lovfestes en bestemmelse om forbud mot bruk av opplysninger som bevis. Etter departementets oppfatning kan en slik bestemmelse bidra til å fremme viljen til å forklare seg fritt og fullstendig. Departementet anser lovbestemmelsen som et nødvendig virkemiddel for å sikre at Statens helsetilsyn får best mulig tilgang på opplysninger. Statens helsetilsyn er avhengig av dette for å kunne realisere sitt formål ved gjennomgåelsen av sakene.

Når det gjelder uttalelsen fra Helsedirektoratet om bruk av opplysninger i tilsynssammenheng, vil departementet vise til at tilsyn har et annet formål enn straff og andre konsekvenser enn for eksempel en erstatningssak. Formålet med tilsyn er å føre kontroll med at lovpålagte oppgaver etterleves, herunder at svikt i tjenestetilbudet avdekkes og å bidra til at tilsvarende feil ikke skal skje på nytt. Departementet mener at disse formålene tilsier at det ikke bør lovfestet et tilsvarende forbud mot bruk av opplysninger i forbindelse med tilsyn.

Departementet presiserer at opplysninger som gjelder andre personer eller institusjoner enn den som forklarer seg for Statens helsetilsyn, ikke skal nektes som bevis i senere straffesak eller sivil sak i henhold til den foreslåtte bestemmelsen.

Utkast til § 5 er i samsvar med forslaget som ble sendt på høring.

6.6 Ikrafttredelse og opphør

6.6.1 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at lovens §§ 1, 2 og 4 kun skal gjelde i en tidsavgrenset periode. Det er disse bestemmelsene i lovforslaget som etter forslaget ga Statens helsetilsyn myndighet til å utføre gjennomgangen, adgang til å formidle opplysninger til Statens helsetilsyn uten hinder av lovbestemt taushetsplikt og Statens helsetilsyns adgang til å behandle opplysninger i forbindelse med gjennomgangen.

Dette ble foreslått regulert i § 6 om ikrafttredelse og opphør.

6.6.2 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har gitt uttrykk for at de er uenige i at enkelte av bestemmelsene i loven kun skal gjelde i en tidsavgrenset periode.

Datatilsynet gir uttrykk for at selv om loven i høringsnotatet omtales som en midlertidig lov, er det ikke er satt noen konkret tidsavgrensning i lovteksten. Tilsynet uttaler videre:

«Vi antar at dette har sammenheng med at det er usikkerhet knyttet til hvor lang tid Statens helsetilsyn trenger for å gjennomføre den omtalte gjennomgangen av saker. Datatilsynet har erfaring med at midlertidige løsninger for behandling av personopplysninger blir permanente dersom det ikke er tydelig tatt stilling til tidsavgrensning fra starten av. Vi mener derfor at det er nødvendig at departementet konkretiserer tidsavgrensningen i lovteksten. For eksempel kan ordlyden være:

«Statens helsetilsyn sin adgang til å behandle personopplysninger for prosjektets formål er avgrenset til prosjektets varighet, og maksimalt 3 år. Deretter må prosjektmaterialet anonymiseres eller slettes.»»

6.6.3 Departementets vurderinger og forslag

Statens helsetilsyn har fått i oppdrag av Barne- og likestillingsdepartementet å utføre en gjennomgang av et utvalg saker om akuttplassering og omsorgsovertakelse etter barnevernloven. Departementet har etter en fornyet vurdering kommet til at det ikke bør lovfestes en konkret tidsfrist for når oppdraget skal være avsluttet. Det kan for eksempel være behov for visse justeringer eller en tidsmessig utvidelse av oppdraget. Det vil være lite hensiktsmessig om Stortinget må behandle slike endringer.

Departementet vil samtidig vise til forslaget om at adgangen til å formidle opplysninger til Statens helsetilsyn er foreslått begrenset til de første tre årene etter lovens ikrafttredelse, jf. utkast til § 2. Etter departementets oppfatning vil dette også langt på vei ivareta bekymringen fra Datatilsynet om at midlertidige løsninger for behandling av personopplysninger blir permanente dersom det ikke er tydelig tatt stilling til tidsavgrensning fra starten av. Departementet vil i den forbindelse også vise til at Statens helsetilsyn er gitt et konkret oppdrag som skal avsluttes ved at Statens helsetilsyn utformer en rapport som skal inneholde en beskrivelse og analyse av innhentet informasjon. Rapporten skal videre gi en samlet vurdering av de forhold gjennomgangen gir kunnskap om, og som kan ha betydning for fremtidig oppgaveløsning og videreutvikling av barnevernet. Innholdet i rapporten skal fremstilles på en måte som ikke gjør at det mulig å identifisere personene som sakene omhandler. I etterkant av at Statens helsetilsyn har lagt frem rapporten med vurderinger og anbefalinger, vil oppdraget være fullført. Opplysningene vil da bli slettet eller lagret i statisk form eller ved at individualiserende kjennetegn er utelatt («anonymisering»). Dette forutsetter imidlertid at opplysningene ikke lenger kan knyttes til bestemte personer.