5 Barnets alder som objektivt straffbarhetsvilkår i saker om seksuelle overgrep mot mindreårige

Straffeloven 1902 § 195 tredje ledd bestemte at villfarelse om alder ikke utelukket straffskyld ved seksuell omgang med barn under 14 år. I en avgjørelse inntatt i Rt. 2005 side 833 kom Høyesterett i plenum til at denne bestemmelsen var i strid med uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2.

I høringsnotatet viste departementet til at det i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.16 (s. 258–259), i forbindelse med sluttføringen av spesiell del i den nye straffeloven, ble uttalt at det ville gi best beskyttelse av barnet om barnets alder var et objektivt straffbarhetsvilkår, men at departementet på bakgrunn av Rt. 2005 side 833 likevel ikke fant å kunne foreslå et slikt objektivt ansvar. Departementet viste i høringsnotatet også til EMDs avgjørelse i G mot Storbritannia (37334/08), som etter departementets syn åpnet for en ny vurdering av spørsmålet. Departementet ba om høringsinstansenes syn på om barnets alder bør være et objektivt straffbarhetsvilkår i saker om seksuell omgang med barn under 14 år. Departementet ba i høringsnotatet særlig om tilbakemelding på om aktsomhetskravet innført ved Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2005 side 833 har medført endringer i praksis, for eksempel om aktsomhetskravet har ført til frifinnelse eller endret subsumsjon, eller om bevisførsel om aktsomhetskravet har vært belastende for fornærmede.

Et flertall av høringsinstansene støtter en gjeninnføring av barnets alder som objektivt straffbarhetsvilkår. Dette gjelder Advokatfirmaet Salomon Johansen AS, Agder lagmannsrett, Barneombudet, Borgarting lagmannsrett, Fellesskap mot seksuelle overgrep, Hedmark politidistrikt, Hordaland statsadvokatembeter, Kripos, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Nordland statsadvokatembeter, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Overgrepsmottaket i Oslo kommune, Politihøgskolen, Redd Barna, Stine Sofies stiftelse, Vestfold politidistrikt og Vestoppland politidistrikt. Flere av høringsinstansene viser til at en slik gjeninnføring vil styrke barns beskyttelse mot seksuelle overgrep. Agder lagmannsrett viser til at plenumsdommen i Rt. 2005 side 833 etter deres erfaring har hatt uheldige virkninger i form av bevisførsel om barnets opptreden, og har ledet til frifinnelser eller nedsubsumeringer det ikke har vært grunnlag for.

Kristiansand tingrett går ikke imot den foreslåtte endringen, men viser til at EMDs avgjørelse i G mot Storbritannia kun var en avvisningsavgjørelse. Tingretten mener det er prinsipielt betenkelig å foreta løpende tilpasninger av lovverket til slike enkeltavgjørelser.

Advokatforeningen, Riksadvokaten, Rettspolitisk forening og Tankesmien Liberi stiller seg kritisk til en gjeninnføring av barnets alder som objektivt straffbarhetsvilkår. Etter Advokatforeningens syn fremstår det som etisk betenkelig at man av hensyn til et straffebuds effektivitet skal velge en løsning som innebærer meget alvorlige straffereaksjoner med lang frihetsberøvelse for personer som ikke har vært klar over at de har gjort noe galt. Riksadvokaten viser til at man i tiden etter Høyesteretts dom i Rt. 2005 side 833 i enkelte saker har subsumert tilfeller som tidligere ville ha blitt iretteført etter 1902-lovens § 195 (straffeloven § 299), under 1902-lovens § 196 om seksuell omgang med mindreårige under 16 år (straffeloven § 302), og fremholder videre:

«Uten aktsomhetskravet som Høyesterett innførte i 2005, ville man i disse tilfellene domfelt etter et langt strengere straffebud, uten at gjerningspersonen hadde utvist selv den minste grad av skyld – culpa levissima – mht. alderen som straffeskjerpende omstendighet. Det ville vanskelig kunne karakteriseres som annet enn urimelig. (…) Riksadvokaten fraråder etter dette en gjeninnføring av det objektive straffbarhetsvilkåret.»

Dommerforeningen og Norsk kvinnesaksforening uttrykker tvil om barnets alder som objektivt straffbarhetsvilkår bør gjeninnføres. Kvinnesaksforeningen mener at det er ønskelig å opprettholde muligheten for tiltalte til å føre bevis for at vedkommende hadde berettiget grunn til å tro at fornærmede var eldre. Dommerforeningen uttaler i sin høringsuttalelse:

«Dekningsprinsippet i strafferetten krever at det må føres bevis for subjektiv skyld for alle objektive straffbarhetsvilkår. Unntak fra dette prinsippet må begrunnes særskilt. Det kan tenkes tilfeller hvor siktede ikke kan kritiseres når det gjelder vurderingen av fornærmedes alder. Fornærmedes utseende, atferd og omstendighetene rundt den seksuelle omgangen kan ligge an slik at siktede ikke kan bebreides. I et slikt tilfelle bør det være rom for henleggelse eller frifinnelse. På den annen side kan det være belastende for fornærmede at hennes væremåte og utseende blir gjort til bevistema.»

Departementet kan langt på vei slutte seg til Dommerforeningens synspunkter. Av hensyn til barns strafferettslige vern er det ønskelig å unngå at fornærmedes utseende og væremåte gjøres til bevistema i straffesaken. Samtidig innebærer barnets alder som objektivt straffbarhetsvilkår at gjerningspersonen kan domfelles for voldtekt av barn under 14 år, selv om vedkommende ikke på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet om barnets riktige alder. En slik løsning bryter med kravet til skylddekning, som er et grunnleggende prinsipp i vår strafferett og en sentral rettsstatlig verdi. I tilfeller der aldersforskjellen mellom fornærmede og gjerningspersonen ikke er stor, kan en slik løsning fremstå som særlig uheldig. Departementet har på dette grunnlag kommet til at det på det nåværende tidspunktet ikke vil foreslå en gjeninnføring av barnets alder som objektivt straffbarhetsvilkår. Departementet vil eventuelt komme tilbake til spørsmålet i et senere lovarbeid.