3 Nærmere om forordning (EF) nr. 80/2009

Det meste av innholdet i forordning (EF) nr. 80/2009 har paralleller, eller tilnærmede paralleller, i forordning (EF) nr. 2299/89. Fremstillingen i punkt 2 gir en kortfattet oversikt over forskjellene. Det generelle trekket er at teksten er mer kortfattet, og at mange detaljbestemmelser er byttet ut med noe mer skjønnspregede prinsippbestemmelser.

Artikkel 1 slår fast at forordningen gjelder for reservasjonssystemer som inneholder lufttransportprodukter, når de tilbys eller brukes i Fellesskapet. Videre heter det at forordningen også skal gjelde for jernbanetransportprodukter som er inkludert i lufttransportprodukter i hovedskjermbildet i et reservasjonssystem, når de tilbys eller brukes innenfor Fellesskapet.

Artikkel 2 inneholder definisjoner av begreper som brukes ellers i forordningen.

Artikkel 3 slår fast at en systemleverandør – det vil si den som er ansvarlig for driften og markedsføringen av et reservasjonssystem – ikke skal knytte urimelige vilkår til en avtale med et deltakerselskap – det vil si et selskap som har avtale om distribusjon av sine transportprodukter gjennom et reservasjonssystem (kunde). Videre heter det at systemleverandøren plikter å behandle data fra deltakerselskapene like raskt og med samme omhu. Endelig sier artikkelen at systemleverandører skal offentliggjøre fly- og jernbaneselskapers eierandeler i systemleverandøren, eller en systemleverandørs eierandeler i fly- og jernbaneselskaper.

Artikkel 4 krever at en systemleverandør ikke skal reservere bestemte innleggings- eller behandlingsprosedyrer for en eller flere kunder (deltakerselskap).

Artikkel 5 forbyr forskjellsbehandling og partiskhet i måten skjermbildet i reservasjons-systemene bygges opp på. Rangeringskriterier skal ikke knyttes til transportørens identitet. Skjermbildet skal angi klart om en flygning utføres av et selskap som er underlagt driftsforbud etter europeiske regler.

Artikkel 6 forbyr systemleverandører å knytte urimelige vilkår til avtaler med abonnenter – typisk reisebyråer. Det kan for eksempel ikke kreve at abonnenten skal la være å benytte konkurrerende systemer.

Artikkel 7 regulerer de systemleverandørenes og deltakerselskapenes bruk og tilgangen til markedsføringsopplysninger mv. Den handler dels om likebehandling og dels om forbud mot å bruke slike opplysninger til å påvirke abonnentenes valg.

Artikkel 8 innebærer at Kommisjonen kan pålegge systemleverandører i Fellesskapet å behandle flyselskaper fra tredjeland på samme måte som systemleverandører i det aktuelle tredjelandet behandler flyselskaper fra Fellesskapet (gjensidighet).

Artikkel 9 pålegger deltakerselskaper og mellommenn å levere korrekte opplysninger til reservasjonssystemet.

Artikkel 10 krever at flyselskaper og jernbaneselskaper som eier en systemleverandør ikke har lov til å behandle andre systemleverandører mindre fordelaktig ved ikke å gi dem samme opplysninger, ved å gi dem opplysninger senere eller på mer byrdefulle vilkår.

Artikkel 11 gjør det klart at personopplysninger som innhentes til bruk i et reservasjonssystem bare skal benyttes til dette formålet og at behandlingen for øvrig skal skje i overensstemmelse med reglene i personopplysningsdirektivet 95/46/EF og flere andre vilkår som følger av artikkel 11.

Artikkel 12 krever at systemleverandørene hvert fjerde år legger frem en uavhengig revisjonsrapport om eierstruktur og styringsmodell. Kommisjonen kan i siste instans kreve at revisoren skal byttes ut.

Artikkel 13 åpner for at Kommisjonen kan gi pålegg til foretak som ikke etterlever forordningen. Eventuelle granskninger skal ta høyde for resultater av undersøkelser som har skjedd i medhold av de generelle konkurransereglene i EU-retten (artikkel 101 og 102 i TFEU).

Artikkel 14 gir Kommisjonen rett til å kreve alle opplysninger den trenger for å kunne ta stilling til om det foreligger brudd på forordningen – herunder særlige revisjoner.

Artikkel 15 gir Kommisjonen hjemmel til å pålegge foretak overtredelsesgebyr på inntil ti prosent av foretakets årsomsetning dersom det ikke etterlever forordningens materielle krav. I tillegg åpner det for at Kommisjonen ilegger overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt på inntil én prosent av årsomsetningen dersom et foretak gir gale opplysninger eller ikke gir de opplysningene Kommisjonen har krav på i medhold av artikkel 14. Det påpekes at Kommisjonen skal legge vekt på overtredelsens alvorlighet og varighet. Reaksjonene etter artikkelen skal ikke regnes som strafferettslige. EU-domstolen kan prøve alle sider av saken den får seg forelagt til overprøving.

Det sies mer om bestemmelsen i punkt 5.

Artikkel 16 inneholder prosedyreregler som gir rettigheter til foretak som undersøkes av Kommisjonen. Den gir foretaket rett til å fremme sitt syn på saken og innsyn i sakens dokumenter, og den taushetsbelegger opplysninger Kommisjonen mottar.

Artikkel 17 opphever forordning (EØF) nr. 2299/89.

Artikkel 18 pålegger Kommisjonen å følge med på om forordningen virker etter sin intensjon, og å utarbeide en rapport om anvendelsen av forordningen.

Artikkel 19 slår fast at forordningen trådte i kraft 29. mars 2009 i EU.

Når man sammenholder håndhevingsbestemmelsene i artikkel 12 til 16 med tilsvarende bestemmelser i forordning (EØF) nr. 2299/89, er den viktigste forskjellen at nasjonal myndigheter ikke lenger skal bistå. I Norge skal ikke lenger Konkurransetilsynet bistå ESA. Håndhevingen etter den nye forordningen er overnasjonal, og den skjer direkte mellom Kommisjonen/ESA og det enkelte foretaket.