5 Forholdet til Grunnloven

Forordningen (EF) nr. 80/2009 supplerer de alminnelige konkurransereglenes bestemmelser om misbruk av dominerende stilling. Det fremgår for eksempel av artikkel 13 at granskninger som foretas i medhold av forordningen skal ta høyde for resultatene av undersøkelser etter traktatens artikkel 81 og 82 (tilsvarer artikkel 101 og 102 i TFEU).

Håndhevingen av forordningen skal være overnasjonal. Etter den gamle forordningen har ESA allerede i dag den kompetansen som forordningen angir.

Som nevnt ovenfor skal ikke lenger det norske Konkurransetilsynet bistå ESA. ESA vil skaffe seg nødvendig informasjon om norske foretak ved hjelp av revisorrapporten som er omtalt i forordningens artikkel 12 eller ved å stille skriftlige spørsmål direkte til foretaket i tråd med bestemmelsene i artikkel 14. Foretaket selv har klare prosessuelle rettigheter som fremgår av artikkel 16.

Kommer ESA til at regelverket brytes, kan det i medhold av artikkel 13 gi pålegg om at det ulovlige forholdet skal opphøre.

Dersom ESA ikke får de opplysningene det trenger fra foretaket, kan det ilegge tvangsmulkt for å tvinge frem etterlevelse av pålegget. Dersom foretaket fremlegger feilaktige opplysninger, kan ESA også ilegge et overtredelsesgebyr som er ment som en sanksjon. Endelig kan ESA ilegge overtredelsesgebyr for brudd på selve de materielle plikts- og forbudsbestemmelsene forordningens kapittel 2, 3 og 4.

For brudd på plikten til å gi opplysninger er det satte en beløpsgrense på én prosent av foretakets omsetning i foregående regnskapsår. For brudd på forordningens øvrige bestemmelser er beløpsgrensen satt til ti prosent av omsetningen i foregående regnskapsår.

I begge tilfeller kan disse reaksjonen bare ilegges dersom det foreligger forsett eller uaktsomhet.

Forordningen krever at alle disse beslutningene skal kunne håndheves direkte overfor norske foretak. I rettslig terminologi vil det si at de må ha direkte virkning overfor norske private rettssubjekter for at forordningen skal være fullstendig gjennomført.

Forordning (EØF) nr. 2299/89 – som erstattes av forordning (EF) nr. 80/2009 – ble innlemmet i EØS-avtalen ved Stortingets opprinnelige godkjennelse av EØS-avtalen ved behandlingen av St.prp. nr. 100 (1991–92). I en erklæring fra EFTA-statene, som er vedlagt EØS-komitebeslutningen om forordning (EF) nr. 80/2009, heter det at forordningen omhandler blant annet myndighet til å ilegge bøter (forenklet samlebetegnelse for det vi på norsk omtaler som tvangsmulkt og overtredelsesgebyr). Det presiseres at innlemmingen av forordningen ikke berører institusjonelle løsninger med hensyn til fremtidige rettsakter om overdragelse av myndighet til å sette i verk sanksjonering utenfor området konkurranserett.

Bestemmelsene om økonomiske reaksjoner i den gamle og den nye reservasjonsforordningen er tilnærmet identiske. Det er riktignok gjort visse endringer i beløpstersklene, men det er naturlig å se på disse som en kombinasjon av indeksoppjusteringer og regeltekniske tilpasninger.

Selv om Konkurransetilsynet ikke lenger vil ha som rolle å bistå ESA ved innhenting av opplysninger, opprettholdes grunntrekkene i systemet ved at det er ESA som bestemmer hvilke opplysninger som skal innhentes, og det er ESA som tar avgjørelsen om det skal gis pålegg eller ilegges en økonomisk reaksjon. Det har til nå ikke vært noen slike saker.

Ettersom det ikke skjer noen ny eller utvidet myndighetsoverføring til ESA ved innlemmelse av den nye forordningen i EØS-avtalen, kan Stortingets samtykke til innlemmelse av forordning (EF) nr. 80/2009 i EØS-avtalen skje etter Grunnlovens § 26 annet ledd.