3 Gjeldende rett

3.1 Dispensasjon fra alderskravet i ekteskapsloven § 1 a

Ekteskapsalderen i Norge er 18 år, jf. ekteskapsloven § 1 a første ledd. For ekteskap som inngås i Norge åpner imidlertid ekteskapsloven for å gi dispensasjon fra alderskravet på nærmere bestemte vilkår når partene er mellom 16 og 18 år, jf. ekteskapsloven § 1 a første til fjerde ledd. For at det skal gis dispensasjon, må de eller den som har foreldreansvaret for den mindreårige samtykke, og fylkesmannen må gi tillatelse. Nekter de eller den som har foreldreansvaret, eller vergen, å gi samtykke, kan fylkesmannen likevel gi tillatelse hvis det ikke er noen rimelig grunn for nektelsen.

Det kan aldri gis dispensasjon til parter under 16 år. Dette er i overensstemmelse med den seksuelle lavalderen på 16 år og straffeloven § 262 andre ledd, som slår fast at det er straffbart å inngå ekteskap med noen under 16 år.

Fylkesmannen kan bare gi tillatelse når det foreligger sterke grunner for å inngå ekteskap. Momenter i vurderingen av «sterke grunner» følger blant annet av Ot.prp. nr. 100 (2005–2006) Om lov om endringer i ekteskapsloven og straffeprosessloven mv. (tiltak for å forhindre tvangsekteskap mv.) side 9–10 og side 37–38 og av praksis. Se for øvrig rundskriv Q 2016/20 Lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap § 1 a.

Det skal ikke være kurant å gi dispensasjon. For helt unge under 17 år, skal dispensasjonspraksis være meget restriktiv.

Relevante momenter i vurderingen av om det skal gis dispensasjon fra 18-årsgrensen er ifølge forarbeider og praksis blant annet søkers modenhet, den andre parts forhold, muligheten for økonomisk og annen støtte fra foreldrene mv., partenes religiøse overbevisning, og om det foreligger et faktisk samlivsforhold.

Er jenta gravid, gis det dispensasjon når ikke sterke grunner taler imot det. En sterk grunn kan være at det foreligger lite fordelaktige opplysninger om én eller begge parter (som kriminalitet eller rusmisbruk), og det er grunn til å frykte at et ekteskap mellom foreldrene snarere vil bli til skade enn til gagn for barna og dem selv.

Ekteskapsalderen i en søkers opprinnelsesland er ikke et relevant moment i vurderingen av om det skal gis dispensasjon, se Ot.prp. nr. 100 (2005–2006) side 9.

Forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes, se forvaltningsloven § 17 første ledd første punktum. I rundskriv Q 2016/20 er det gitt nærmere retningslinjer for fylkesmannens behandling av dispensasjonssaker etter ekteskapsloven § 1 a.

Fylkesmannen bør ikke gi tillatelse uten at det foreligger blant annet fødselsattest for begge brudefolk, opplysninger om bopel for begge brudefolk, opplysninger om brudefolkenes arbeids- og inntektsforhold, om hvordan de har ordnet seg med bolig for framtiden og erklæring fra de eller den som har foreldreansvaret. Er bruden gravid, må legeattest om dette legges fram.

Før fylkesmannen avgjør saken, kan det kreves at søkeren legger fram legeattest og offentlig vandelsattest, og eventuelt anmodes om at slike attester legges fram for den andre parten. Fylkesmannen kan også innhente opplysninger fra politi eller barnevern. Fylkesmannen kan, om det finnes nødvendig og søker ikke har innvendinger, rådføre seg med familierådgivningskontor og andre sosiale institusjoner på stedet. Fylkesmannen kan eventuelt også henvise brudefolkene til slike institusjoner, før avgjørelse blir tatt eller uttalelse gitt i den enkelte saken.

3.2 Gyldighetsspørsmål. Oppløsning av ekteskap

Et ekteskap er ikke inngått dersom bestemmelsene om framgangsmåten ved vigsel i ekteskapsloven § 11 første ledd, ikke er overholdt, jf. ekteskapsloven § 16 første ledd. Det samme gjelder dersom en person uten vigselsrett har utført vigselen, jf. ekteskapsloven § 12, eller der det ikke foreligger gyldig prøvingsattest etter ekteskapsloven § 10.

At et ekteskap ikke er inngått ifølge ekteskapsloven § 16 første ledd, innebærer at ekteskapet er ugyldig, og at det betraktes som om det aldri hadde vært inngått, det vil si som en nullitet. Fylkesmannen kan imidlertid gi etterfølgende godkjenning når det foreligger særlige grunner, jf. ekteskapsloven § 16 andre ledd første punktum. Ugyldighet etter ekteskapsloven § 16 første ledd behøver ikke å fastslås ved dom.

Dersom ekteskapet anses som ugyldig, vil det ikke følge noen rettsvirkninger av ekteskapet, som for eksempel arv eller deling av formue.

Dersom vigselen er formelt gyldig, er det uten betydning for gyldigheten at de lovfestede materielle (innholdsmessige) vilkårene for å inngå ekteskapet, for eksempel 18-årskravet i ekteskapsloven, viser seg å ikke være overholdt, se Holmøy/Lødrup 2001 side 44. Vigselen vil fortsatt være gyldig, og ekteskapet må i et slikt tilfelle oppløses på vanlig måte etter ekteskapsloven §§ 19 flg. Se nedenfor om oppløsning av ekteskap.

I Ot.prp. nr. 100 (2005–2006) på side 38 diskuterer departementet om det bør være en ugyldighetsregel for ekteskap inngått i strid med alderskravet, men konkluderer med at regelverket om prøving av ekteskapsvilkårene er tilstrekkelig for å unngå at det inngås ekteskap med mindreårige i Norge.

Et ekteskap kan oppløses ved skilsmisse etter forutgående separasjon, ekteskapsloven § 19 jf. § 21, eller etter brutt samliv, ekteskapsloven § 19 jf. § 22. Når ektefellene har vært separert i minst ett år eller samlivet har vært brutt i minst to år, kan hver av ektefellene kreve skilsmisse. Det er fylkesmannen som behandler disse sakene. Et ekteskap som er inngått i strid med 18-årsgrensen i ekteskapsloven, må oppløses på denne måten, med mindre ekteskapet er inngått ved tvang eller lignende, og dermed kan oppløses uten forutgående separasjon eller samlivsbrudd.

En ektefelle kan kreve skilsmisse på grunn av overgrep og tvangsekteskap, ekteskapsloven § 19 jf. § 23. Saken behandles av domstolene, og det kreves ikke forutgående separasjon eller samlivsbrudd.

Ektefellene kan også kreve ekteskapet oppløst etter ekteskapsloven § 24 dersom det er inngått mellom nære slektninger (hovedsakelig slektninger i rett opp- eller nedstigende linje eller søsken), jf. ekteskapsloven § 3, eller dersom ekteskapet er inngått i strid med bigamiforbudet i ekteskapsloven § 4. Slik sak behandles av domstolene. Det kreves ikke forutgående separasjon eller samlivsbrudd.

Det er ektefellene som kan kreve oppløsning av ekteskapet eller skilsmisse etter bestemmelsene i ekteskapsloven § 19, jf. §§ 21-24. I følge ekteskapsloven § 24, som gjelder oppløsning av ekteskap inngått med nære slektninger eller i strid med bigamiforbudet, skal imidlertid også fylkesmannen reise sak for å få ekteskapet oppløst, dersom ingen av ektefellene reiser slik sak. Dersom sterke grunner taler for det, kan fylkesmannen likevel beslutte at sak ikke skal reises eller at saksanlegg skal utsettes. Momenter i vurderingen av om det foreligger sterke grunner, er blant annet hensynet til barn og hensynet til partene, dersom disse har levd lenge sammen og vært i unnskyldelig uvitenhet om ekteskapshindringen.

Rettsvirkningene av de ulike måtene å oppløse ekteskapet på er de samme, for eksempel slik at regler om arv og deling av formue kommer til anvendelse, jf. NOU 1986: 2 side 51.