8 Departementets vurderinger og forslag

8.1 Dispensasjonsadgangen i ekteskapsloven § 1 a oppheves

Departementet opprettholder forslaget om å oppheve muligheten for å gi personer mellom 16 og 18 år tillatelse til å gifte seg, jf. ekteskapsloven § 1 a. Det vil si at det innføres en absolutt 18-årsgrense for å inngå ekteskap i Norge, uten mulighet til å gjøre unntak. Alle høringsinstansene som uttaler seg om forslaget, støtter det.

Utviklingen innenfor menneskerettighetene og i de andre nordiske landene, og nedgangen i antallet søknader om tillatelse til å gifte seg under 18 år, tilsier, etter departementets vurdering, at det bør innføres en absolutt 18-årsgrense for å inngå ekteskap i Norge. En slik grense vil også være sammenfallende med myndighetsalderen.

Å inngå ekteskap er en beslutning med omfattende personlige og rettslige virkninger. Valget bør tas på selvstendig grunnlag av de personene som faktisk skal inngå ekteskapet, ikke etter en vurdering fra myndighetene av om det foreligger sterke grunner eller ikke, og eventuelt med tillatelse fra de eller den som har foreldreansvaret.

Videre mener departementet at å innføre en absolutt 18-årsgrense vil sende et viktig signal utenlands om at norske myndigheter ikke aksepterer ekteskap inngått av mindreårige i Norge.

En person under 18 år kan, av ulike grunner, ønske å inngå ekteskap. Det kan for eksempel være tilfeller der den ene parten er gravid, og det i parets miljø er forbundet med skam å få barn utenfor ekteskap, for eksempel fordi deres religiøse overbevisning tilsier dette. Departementet peker på at et slikt tilfelle ikke nødvendigvis vil fanges opp av dagens regelverk uansett, og at det i praksis sjelden vil oppstå slike tilfeller. Hensynet til å unngå at mindreårige inngår ekteskap, må uansett veie tyngre.

Det kan også innvendes at en absolutt 18-årsgrense kan skape et insentiv for enkelte til å reise utenlands for å gifte seg. Departementet viser her til reglene om anerkjennelse av utenlandske ekteskap der en eller begge parter har tilknytning til Norge i ekteskapsloven § 18 a andre ledd. Utgangspunktet der er at et ekteskap som er inngått i utlandet, ikke anerkjennes dersom minst en av partene var norsk statsborger eller fast bosatt i Norge på vigselstidspunktet og en av partene var under 18 år. Et slikt ekteskap vil kun bli anerkjent av norske myndigheter ved etterfølgende søknad dersom det foreligger sterke grunner. Praksis her har vært meget restriktiv. På denne bakgrunn mener departementet at en absolutt 18-årsgrense for å inngå ekteskap i Norge ikke vil gi insentiver til å reise utenlands for å gifte seg.

Departementet viser til at samtlige høringsinstanser støtter forslaget om å innføre en absolutt 18-årsgrense for å inngå ekteskap i Norge. Departementet mener samlet sett at det er gode grunner til å oppheve adgangen til å gi dispensasjon til personer mellom 16 og 18 år til å gifte seg i Norge.

8.2 Rettsvirkninger av brudd på 18-årsgrensen

Departementet opprettholder at hver av ektefellene kan kreve ekteskapet oppløst dersom det er inngått i strid med 18-årsgrensen. Dagens regelverk forsterkes ved at det ikke lenger skal stilles krav om forutgående separasjon eller samlivsbrudd for å få skilsmisse i disse tilfellene. Departementet opprettholder også forslaget om å gi fylkesmannen adgang til å reise sak om oppløsning av ekteskapet, dersom ingen av ektefellene selv reiser slik sak.

Departementet ser det som svært viktig at det finnes effektive tiltak som kan forebygge at ekteskap med mindreårige inngås. Departementet mener at dagens regelverk om prøving av ekteskapsvilkårene i utgangspunktet er tilstrekkelig for å unngå at det inngås ekteskap med mindreårige i Norge. Dersom brudd på vilkåret om alder helt unntaksvis likevel skulle skje, bør dette ikke føre til at ekteskapet blir ugyldig.

Ekteskapsalder er et lovfestet materielt ekteskapsvilkår. Brudd på slike vilkår medfører etter gjeldende rett ikke til ugyldighet så lenge vigselen er formelt gyldig. Dersom ugyldighetsalternativet skal vurderes, må brudd på vilkåret om alder dermed gjøres til en særskilt ugyldighetsgrunn.

Dersom ekteskapet anses som ugyldig, vil det ikke følge noen rettsvirkninger av ekteskapet, som for eksempel arv eller deling av formue. Dette i motsetning til oppløsning av ekteskap, som har de samme rettsvirkninger som skilsmisse. Brudd på alderskravet bør etter departementets mening ikke føre til ugyldighet.

Etter departementets vurdering, bør ektefellene i stedet gis mulighet til å kreve ekteskapet oppløst uten at det er nødvendig med forutgående separasjon eller samlivsbrudd. Forslaget ligner på den løsningen som er valgt i svensk rett.

Departementet har merket seg at Bufdir og Fylkesmannen i Oslo og Akershus mener alderskravet bør gjøres til en gyldighetsbetingelse, blant annet fordi dette kan sende et tydeligere signal om at ekteskap med personer under 18 år ikke er akseptabelt. Departementet mener at signaleffekten først og fremst ligger i at det innføres en absolutt 18-årsgrense for å inngå ekteskap i Norge. Departementet understreker i den forbindelse at dagens regelverk om prøving av ekteskapsvilkårene i utgangspunktet anses som tilstrekkelig til å forhindre brudd på alderskravet. Videre peker departementet på at ugyldighet er en inngripende konsekvens, og at det kan tenkes situasjoner der en ugyldighetsvirkning kan framstå som urimelig. Til slutt peker departementet på at brudd på materielle vilkår, slik som alder, eller at ekteskapet er inngått mellom nære slektninger eller med mer enn én person (bigami), etter gjeldende rett ikke fører til ugyldighet. Rettssystematiske argumenter taler dermed også for departementets løsning.

En adgang til umiddelbar oppløsning av ekteskap finnes i dag i ekteskapsloven der det er inngått ekteskap mellom nære slektninger og der partene har giftet seg til tross for at en av dem er gift fra før, se ekteskapsloven § 24 første ledd.

Forslaget i denne proposisjonen innebærer en mulighet for raskere oppløsning av ekteskapet enn i dag, hvor den vanlige regelen om separasjonstid og samlivsbrudd gjelder. En slik løsning vil også være i tråd med gjeldende rett om at ekteskapet ikke er ugyldig, der alderskravet ikke er oppfylt. Det foreslås også å utvide virkeområdet for regelen i ekteskapsloven § 24 andre ledd ved å gi fylkesmannen adgang til å reise sak for å få ekteskapet oppløst dersom ikke ektefellene gjør det ved brudd på 18-årsgrensen. De offentlige hensynene, om at vi ikke aksepterer ekteskap inngått mellom mindreårige i Norge, som ligger bak forslaget om å innføre en absolutt 18-årsgrense for å inngå ekteskap i Norge, vil ivaretas gjennom prøvingen av ekteskapsvilkårene og ved at fylkesmannen gis en selvstendig søksmålsadgang.

Forslaget vil samlet sett innebære en styrking av gjeldende rett, ettersom det ved brudd på alderskravet tidligere ikke har vært mulig å få umiddelbar oppløsning av ekteskapet og ettersom fylkesmannen i disse tilfellene ikke tidligere har hatt noen selvstendig søksmålsrett.

Fylkesmannen vil også kunne beslutte ikke å reise sak eller å utsette saksanlegg dersom sterke grunner taler for det. Vurderingen av om det foreligger sterke grunner må foretas konkret i hvert enkelt tilfelle. Momenter i vurderingen av om det foreligger sterke grunner kan blant annet være hensynet til felles barn, og hensynet til partene, dersom disse har levd lenge sammen og har vært i unnskyldelig uvitenhet om ekteskapshindringen.

Departementet viser avslutningsvis til at det å inngå ekteskap med en person under 16 år kan straffes, jf. straffeloven § 262. Departementet mener at det ikke er grunnlag for å skjerpe straffeloven § 262 ved å heve aldersgrensen fra 16 år til 18 år, selv om det nå innføres en absolutt 18-årsgrense for å inngå ekteskap i Norge. Bakgrunnen for regelen i straffeloven er blant annet at det er en sterk presumsjon for at ekteskapet er inngått ved tvang, når minst én av ektefellene er yngre enn 16 år. Denne presumsjonen gjør seg ikke gjeldende på samme måte når personene er mellom 16 og 18 år. Det vises også til at den seksuelle lavalder i dag er 16 år, og at seksuell omgang med personer under 16 år er straffbart jf. straffeloven §§ 302 flg. Se også Ot.prp. nr. 100 (2005–2006) side 38.