5 Internasjonale forpliktelser. Menneskerettighetene

Ifølge Grunnloven § 102 første ledd, som beskytter retten til privat og familieliv, har enhver «rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon.»

Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 8 verner også om retten til privat- og familieliv og lyder:

• «1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

• 2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»

Departementet legger til grunn at en absolutt 18-årsgrense for å inngå ekteskap i Norge ikke vil innebære et uhjemlet eller uforholdsmessig inngrep i retten til familieliv, verken slik retten kommer til uttrykk i Grunnloven § 102 eller i EMK artikkel 8.

EMK artikkel 12 fastslår at:

«Menn og kvinner i gifteferdig alder har rett til å gifte seg og til å stifte familie, i samsvar med de nasjonale lover som regulerer utøvelsen av denne rettighet.»

Retten til å inngå ekteskap er etter EMK artikkel 12 ikke en absolutt rettighet og rettigheten kan både begrenses materielt (for eksempel alder) og formelt (for eksempel krav til vigselen), så lenge begrensningene ikke er av et sånt omfang, at selve kjernen i retten til å gifte seg og stifte familie gjøres innholdsløs, jf. Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) avgjørelse i saken B. og L. mot Storbritannia (no. 36536/02) hvor domstolen uttaler:

«Article 12 secures the fundamental right of a man and woman to marry and to found a family. The exercise of the right to marry gives rise to social, personal and legal consequences. It is subject to the national laws of the Contracting States but the limitations thereby introduced must not restrict or reduce the right in such a way or to such extent that the very essence of the right is impaired.»

Det kan neppe sies at en 18-årgrense i tråd med myndighetsalderen i Norge, er en begrensning i retten til å gifte seg som går så langt at selve kjernen i retten blir innholdsløs.

EMDs praksis viser for øvrig at statene må innrømmes en vid skjønnsmargin når det gjelder spørsmål om reguleringen av retten til å gifte seg, se for eksempel saken Z.H. og R.H. mot Sveits (no. 60119/12), hvor EMD uttaler:

«Article 12 expressly provides for regulation of marriage by national law, and given the sensitive moral choices concerned and the importance to be attached to the protection of children and the fostering of secure family environments, this Court must not rush to substitute its own judgment in place of the authorities who are best placed to assess and respond to the needs of society.»

En 18-årsgrense er videre i tråd med uttalelser og anbefalinger fra FNs barnekomité og kvinnekomité i en felles generell kommentar om skadelige praksiser.1 Komiteene definerer i avsnitt 20 barneekteskap som ethvert ekteskap der en av partene er under 18 år. Videre uttaler komiteene at et barneekteskap er å anse som et tvangsekteskap gitt at én eller begge parter ikke har gitt et fritt og informert samtykke. Kun i eksepsjonelle tilfeller bør personer mellom 16 og 18 år gis tillatelse til å gifte seg. Slik tillatelse bør gis av en dommer basert blant annet på legitime eksepsjonelle grunner:

«A child marriage is considered to be a form of forced marriage, given that one and/or both parties have not expressed full, free and informed consent. As a matter of respecting the child's evolving capacities and autonomy in making decisions that affect her or his life, a marriage of a mature, capable child below 18 years of age may be allowed in exceptional circumstances, provided that the child is at least 16 years of age and that such decisions are made by a judge based on legitimate exceptional grounds defined by law and on the evidence of maturity, without deference to culture and tradition.»

FNs barnekomité anbefaler på det sterkeste i generell kommentar no. 4 fra 2003 at minimumsekteskapsalderen settes til 18 år:

«The Committee strongly recommends that States parties review and, where necessary, reform their legislation and practice to increase the minimum age for marriage with and without parental consent to 18 years, for both girls and boys.»

Samlet trekker den generelle felleskommentaren fra kvinnekomiteen og barnekomiteen og barnekomiteens uttalelse fra 2003 i retning av at 18 år må anses å være den anbefalte minimumsalder for å inngå ekteskap.

Departementet viser også til FNs bærekraftsmål nummer 5 delmål 5.3 som sier at det skal jobbes for å «[a]vskaffe all skadelig praksis, for eksempel barneekteskap, tidlige ekteskap og tvangsekteskap samt kvinnelig omskjæring.»