2 Nærmere om håndhevingsdirektivet

2.1 Kapittel 1 – generelle bestemmelser

Håndhevingsdirektivet etablerer et felles rammeverk av tiltak og kontrollmekanismer for å sikre mer ensartet gjennomføring, anvendelse og håndheving av utsendingsdirektivet, jf. artikkel 1.

Det presiseres at direktivet ikke griper inn i utøvelsen av grunnleggende rettigheter som er anerkjent i EØS-statene, herunder retten til forhandlinger, til å inngå og håndheve tariffavtaler, og til å ta i bruk kampmidler i henhold til nasjonal rett, jf. artikkel 1 nr. 2.

Artikkel 2 inneholder definisjoner av begreper som brukes i andre bestemmelser i direktivet. Etter artikkel 3 skal EØS-statene utpeke én eller flere myndigheter som skal utøve de funksjonene som følger av håndhevingsdirektivet.

Håndhevingsdirektivet artikkel 4 slår fast at det ved vurderingen av om det foreligger en reell utsendingssituasjon skal gjøres en helhetlig vurdering av alle relevante faktiske omstendigheter. Bestemmelsen angir en rekke momenter som kan inngå i denne helthetsvurderingen. Momentene er knyttet til både forhold ved utsendervirksomheten (artikkel 4 nr. 2) og forhold ved den utsendte arbeidstakeren (artikkel 4 nr. 3). Hensikten med momentene er å gi nasjonale myndigheter veiledning med sikte på å kunne avdekke omgåelser og misbruk av utsendingsregelverket.

2.2 Kapittel II – styrket tilgang til informasjon

Artikkel 5 inneholder bestemmelser om tiltak EØS-statene skal gjennomføre for å forbedre tilgangen til informasjon om sitt nasjonale regelverk om lønns- og arbeidsvilkår som følger av utsendingsdirektivet. Informasjonen om lønns- og arbeidsvilkår skal gjøres allment tilgjengelig på en klar, fullstendig og lett tilgjengelig måte og uten krav om vederlag.

EØS-statene skal også opplyse om hvilke nasjonale organer og myndigheter utsendte arbeidstakere og virksomheter kan henvende seg til for å få generelle opplysninger om nasjonal lovgivning og praksis vedrørende rettigheter og plikter på EØS-statens territorium, jf. artikkel 5 nr. 5.

2.3 Kapittel III – administrativt samarbeid

EØS-statenes myndigheter skal samarbeide om tilsyn og håndheving, og direktivet understreker at kontroll med etterlevelse av regelverket er et felles ansvar mellom EØS-statene. Bestemmelsene sikter derfor på å ivareta både vertsstatens og etableringsstatens interesser i forbindelse med tilsyn, kontroll og håndheving av regelverket. Samarbeidet mellom EØS-statene, herunder anmodninger om bistand og svar på anmodninger, skal foregå gjennom Informasjonssystemet for det indre marked (IMI).

Det sentrale elementet i myndighetssamarbeidet er at EØS-statene har plikt til å besvare hverandres anmodninger om informasjon, både om regelverket og om virksomhetene som sender ut arbeidstakere til andre EØS-stater, jf. artikkel 6. Samarbeidet omfatter også bistand med å gjennomføre undersøkelser, tilsyn og kontroll med utsendte arbeidstakere, og det oppstilles blant annet tidsfrister for å svare på anmodninger fra andre lands myndigheter. Artikkel 6 nr. 8 regulerer bruken av opplysninger og begrenser adgangen til å bruke opplysninger fra andre EØS-stater til andre formål enn det de er innhentet for.

Artikkel 7 klargjør ansvaret for ulike oppgaver i den perioden en arbeidstaker er utsendt til en annen EØS-stat. Det er vertsstaten som har ansvaret for å føre tilsyn med at reglene om lønns- og arbeidsvilkår etter utsendingsdirektivet etterleves, jf. artikkel 7 nr. 1. Artikkel 7 nr. 2 til nr. 5 klargjør ansvaret for etableringsstaten, herunder at etableringsstaten fortsatt vil være ansvarlig for å føre kontroll med sitt nasjonale regelverk overfor utsendingsvirksomheten, og skal varsle andre EØS-stater ved mistanke om omgåelser av utsendingsregelverket.

2.4 Kapittel IV – tilsyn og kontroll

Kapittel IV gir nærmere regler om tilsynet med etterlevelsen av reglene. Artikkel 9 regulerer hvilke administrative krav og kontrollmekanismer EØS-statene kan iverksette nasjonalt for å føre kontroll med og håndheve nasjonale regler om lønns- og arbeidsvilkår etter utsendingsdirektivet.

Artikkel 9 nr. 1, bokstavene a til f, oppstiller en uttømmende liste over konkrete tiltak som EØS-statene kan ta i bruk for å føre kontroll. Direktivet presumerer at slike tiltak er forenlige med EU-retten for øvrig.

EØS-statene kan også innføre andre tiltak, jf. artikkel 9 nr. 2, dersom det oppstår situasjoner eller ny utvikling som gjør at eksisterende krav og kontrollmekanismer viser seg å ikke være tilstrekkelige eller virkningsfulle nok til å sikre effektiv kontroll med etterlevelsen av regelverket. Det legges til grunn at EØS-statene i disse tilfellene må vurdere om tiltaket er forenlig med EU-traktaten1 artikkel 56, som tilsvarer EØS-avtalen artikkel 36, om at tiltaket må være egnet, begrunnet i et allment hensyn og proporsjonalt.

Artikkel 10 pålegger EØS-statene å ha hensiktsmessige og effektive kontroll- og overvåkningsmekanismer og at tilsynsmyndighetene faktisk gjennomfører tilsyn med at utsendingsdirektivet etterleves.

2.5 Kapittel V – klage og søksmål mv.

Kapittel V inneholder bestemmelser som har som formål å sikre utsendte arbeidstakere mulighet til å gjøre gjeldende sine rettigheter, herunder klage og søksmål. Denne retten skal foreligge også i det landet en utsendt arbeidstaker er eller har vært utsendt til, selv om arbeidsforholdet som gir opphav til klagen er opphørt. Utsendte arbeidstakere som går til søksmål eller innleder administrativ prosedyre mot arbeidsgiver skal være beskyttet mot «ugunstig behandling» fra arbeidsgiveren. I tillegg skal tredjeparter, slik som fagforeninger og andre foreninger, organisasjoner o.l., kunne tre inn i en rettslig eller administrativ sak på vegne av, eller til støtte for, utsendte arbeidstakere eller deres arbeidsgiver.

Artikkel 12 har bestemmelser om kontraktkjedeansvar for hovedleverandør for lønnskrav fra utsendte arbeidstakere ansatt hos en underleverandør. For det første slås det fast at EØS-statene kan innføre ordninger som har til hensikt å sikre at den utsendte arbeidstakeren kan holde den oppdragsgiveren som arbeidsgiveren er direkte underleverandør til, ansvarlig for utestående lønn og andre ytelser som vedkommende har krav på etter utsendingsdirektivet artikkel 3. For det andre skal EØS-statene innføre ordninger i byggebransjen som sikrer at den utsendte arbeidstakeren kan holde den oppdragsgiveren, som arbeidsgiveren er direkte underleverandør til, ansvarlig for utestående lønn mv. Direktivet åpner likevel for nasjonale regler om unntak fra kontraktkjedeansvaret basert på «due diligence», jf. artikkel 12 nr. 5. Statene kan dessuten velge å benytte alternative metoder som muliggjør effektive og avskrekkende sanksjoner mot hovedleverandør i et underleverandørforhold, for å håndtere svindel og misbruk. Direktivet åpner for at EØS-statene kan innføre strengere ansvarsregler i nasjonal rett, forutsatt at disse holder seg innenfor EU-retten og er utformet på en ikke-diskriminerende og proporsjonal måte. Det er dessuten presisert at det er adgang til å innføre kontraktkjedeansvar i andre bransjer enn byggebransjen.

2.6 Kapittel VI – grenseoverskridende samarbeid om innkreving og underretning om administrative økonomiske sanksjoner

Håndhevingsdirektivet kapittel VI har forholdsvis detaljerte regler om at EØS-statene skal bistå hverandre med å underrette om og kreve inn administrative økonomiske sanksjoner og bøter (heretter økonomiske sanksjoner) som følge av brudd på nasjonale regler som gjennomfører utsendingsdirektivet og håndhevingsdirektivet. Hensikten med det grenseoverskridende samarbeidet er å bidra til mer effektiv sanksjonering ved brudd på slike regler.

Artikkel 15 inneholder generelle regler og prinsipper for bistanden med å kreve inn og underrette om avgjørelser om økonomiske sanksjoner. Artikkel 16 regulerer minstekravene til hvilke opplysninger en anmodning skal inneholde, og hvilke frister som gjelder for hhv. avsender- og mottakerlandet. Anmodningen skal sendes gjennom Informasjonssystemet for det indre marked (IMI), jf. artikkel 21.

Etter artikkel 17 kan en EØS-stat som mottar en anmodning velge å avvise denne på visse vilkår, for eksempel om den inneholder ufullstendige opplysninger, eller hvor det er åpenbart at anmodningen ikke samsvarer med den underliggende avgjørelsen.

Artikkel 18 har regler om suspensjon av bistand med innkreving eller underretning om en avgjørelse dersom sanksjonen, boten eller pengekravet blir bestridt. I slike tilfeller stanses gjennomføringen av anmodningen midlertidig frem til rett organ i den EØS-staten som har ilagt den økonomiske sanksjonen har tatt stilling til spørsmålet.

Det følger av artikkel 19 at alle pengebeløp som kreves inn i medhold av kapittel VI skal tilfalle den EØS-staten som gjennomfører innkrevingen. Beløpet kreves inn i den valuta som gjelder i landet som gjennomfører innkrevingen.

2.7 Kapittel VII – avsluttende bestemmelser

Kapittel VII inneholder en del avsluttende regler, blant annet plikt til å fastsette sanksjoner ved brudd på nasjonale regler som gjennomfører håndhevingsdirektivet.

Det følger av artikkel 21 at administrativt samarbeid og gjensidig bistand mellom EØS-statenes kompetente myndigheter, jf. artiklene 6 og 7, 10 nr. 3 og 14 til 18, skal gjennomføres gjennom det allerede etablerte Informasjonssystemet for det indre marked (IMI).