2 Bakgrunnen for lovforslaget
2.1 Hva et patent er
Et patent gir patenthaveren enerett til å utnytte en oppfinnelse i inntil 20 år. For noen oppfinnelser på legemiddelområdet kan vernetiden forlenges med inntil fem og et halvt år, mens for oppfinnelser på plantevernområdet kan vernetiden bli forlenget med inntil fem år. Eneretten innebærer at patenthaveren kan nekte andre å utnytte oppfinnelsen i næringsvirksomhet. For at det skal kunne gis patent, må den aktuelle oppfinnelsen være ny og skille seg vesentlig fra det som var kjent fra tidligere (kravene om nyhet og oppfinnelseshøyde), den må løse et teknisk problem og kunne gjentas med samme resultat hver gang (kravet om at oppfinnelsen må kunne anvendes industrielt).
En oppfinnelse som kan patenteres, kan være et produkt eller en fremgangsmåte. Et produktpatent gir en enerett til blant annet å fremstille, importere eller selge slike produkter som patentet gjelder. Et fremgangsmåtepatent gir en enerett til å bruke den patenterte fremgangsmåten, for eksempel for å fremstille et legemiddel. Eneretten til en fremgangsmåte for å fremstille et produkt omfatter også enerett til å importere, selge og bruke produkter som er fremstilt ved den patenterte fremgangsmåten (indirekte produktvern).
Formålet med patentsystemet er å legge til rette for og stimulere til nyskapning. Den tidsbegrensede eneretten et patent gir, gjør det mulig for oppfinneren å tjene inn utviklingskostnadene og få en rimelig fortjeneste. Som et motstykke til eneretten må patenthaveren stille den nye kunnskapen til disposisjon gjennom at patentsøknaden blir offentlig tilgjengelig. Eneretten et patent gir er heller ikke absolutt. Det gjelder flere unntak, blant annet er det mulig å forske på oppfinnelsen, for eksempel for å avklare hvordan den virker. Patentloven regulerer ikke utvikling og bruk av oppfinnelser, som kan være forbudt eller underlagt særlige vilkår etter annen lovgivning, uten at dette vil ha betydning for adgangen til å oppnå patent på oppfinnelsen.
Eneretten et patent gir er nasjonalt eller regionalt avgrenset, dvs. at et patent bare har virkning i den staten eller regionen der det er meddelt. Et patent som gjelder i Norge kan følgelig ikke brukes til å nekte virksomhet i andre stater. Hvis det ikke er søkt patent på en oppfinnelse i Norge, vil den kunne utnyttes fritt her.
Søknad om patent innleveres til og behandles av Patentstyret, jf. patentloven §§ 7 og 8. Alternativt kan det innleveres såkalt internasjonal søknad til en patentmyndighet som kan motta slike søknader, og søknaden kan deretter videreføres som nasjonal søknad her i landet, jf. patentloven § 28. En annen vei til å oppnå patent i Norge er ved å levere en europeisk patentsøknad til Det europeiske patentverket, som deretter gjøres gjeldende som patent i Norge, jf. patentloven § 66 a. For nasjonale patentsøknader og videreførte internasjonale søknader kan avslag på søknaden påklages til Klagenemnda for industrielle rettigheter, jf. patentloven § 26. Klagenemnda har også lagt til grunn at søkeren kan påklage avslag fra Patentstyret på å gi et europeisk patent virkning her i riket etter patentloven § 66 c, jf. KFIR-2014-18 og KFIR-2016-144.
Mot meddelte patenter kan enhver innlevere innsigelse innen en frist på ni måneder fra patentet er meddelt, jf. patentloven § 24. For europeiske patenter gjelder en innsigelsesordning der innsigelse i stedet kan fremsettes overfor Det europeiske patentverket. For alle patenter som gjelder i Norge, enten de har bakgrunn i nasjonal patentsøknad eller europeisk patent, kan gyldigheten av patentet i hele rettighetens levetid overprøves av domstolene ved søksmål etter patentloven § 52, eller av Patentstyret ved administrativ overprøving etter patentloven § 52 b.
Patenter hører til blant immaterialrettighetene. Patentsystemet verner nyvinninger av teknisk karakter. Dreier det seg i stedet om litterære eller vitenskapelige verk, eller kunstverk av alle slag, vil de være vernet med opphavsrett etter åndsverkloven. Nye design kan vernes etter designloven, mens kommersielle kjennetegn har vern etter varemerkeloven og foretaksnavneloven. Den som har foredlet frem en ny plantesort, kan få enerett til å utnytte sorten etter reglene i planteforedlerloven.
2.2 Internasjonalt regelverk
2.2.1 Pariskonvensjonen
Selv om patentrettigheter er territorielt avgrenset og et patent i Norge dermed bare gjelder her i landet, er rettsområdet i stor grad harmonisert internasjonalt. Den mest grunnleggende internasjonale konvensjonen på området er Pariskonvensjonen 20. mars 1883 om den industrielle eiendomsrett, sist revidert i Stockholm i 1967. Norge tiltrådte Pariskonvensjonen 1. juli 1885, og har antatt alle de senere reviderte tekstene. Landene som er tilsluttet konvensjonen danner den såkalte Parisunionen.
Konvensjonen inneholder flere grunnleggende regler om blant annet nasjonal behandling (artikkel 2), som innebærer at borgere fra andre medlemsstater ikke kan gis dårligere rettigheter enn egne statsborgere. Videre inneholder konvensjonen regler om rett til innen 12 måneder å kreve tidsprioritet fra tidligere leverte patentsøknader i andre land som er medlem i konvensjonen eller i Verdens handelsorganisasjon, WTO (artikkel 4) og blant annet om oppfinnerens rett til å angis som oppfinner i patentet (artikkel 4ter).
2.2.2 TRIPS-avtalen
TRIPS-avtalen (Avtale om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter) er en integrert del av WTO-avtalen (Avtale 15. april 1994 om opprettelsen av Verdens handelsorganisasjon). Ved ratifikasjonen av WTO-avtalen 7. desember 1994 ble Norge derfor forpliktet til å oppfylle TRIPS-avtalens krav til statenes nasjonale rett om beskyttelse av immaterialrettigheter, herunder patentrettigheter.
Avtalen bygger på grunnleggende prinsipper om nasjonal behandling (artikkel 3) og bestevilkårsbehandling (artikkel 4). Bestevilkårsbehandling innebærer et utgangspunkt om at rettigheter som gis til borgere fra én stat, også skal gis til borgere fra andre medlemsstater. Dette prinsippet blir bare aktuelt dersom borgere fra enkelte andre stater gis bedre behandling enn egne borgere. I artikkel 2 inkorporer avtalen de fleste bestemmelsene fra Pariskonvensjonen. TRIPS-avtalen stiller videre en rekke minimumskrav til beskyttelse av patenter, og har bestemmelser om håndheving, herunder om grensekontroll.
2.2.3 Patentsamarbeidskonvensjonen
Etter Patentsamarbeidskonvensjonen 19. juni 1970 (Patent Cooperation Treaty, PCT) er det etablert et internasjonalt system under Verdens immaterialrettsorganisasjon (WIPO) for innlevering av patentsøknader. Norge er blant de mer enn 150 medlemsstatene i Patentsamarbeidskonvensjonen, og ratifiserte konvensjonen 1. januar 1980.
Systemet etter konvensjonen innebærer at søkeren ved å levere en enkelt internasjonal patentsøknad, kan søke om patentbeskyttelse samtidig i landene som deltar i ordningen, fremfor å levere en lang rekke nasjonale eller regionale søknader. Etter innleveringen av en internasjonal patentsøknad, vil det utferdiges en såkalt «International Search Report» som identifiserer kjent teknikk av betydning for vurderingen av oppfinnelsens patenterbarhet. Etter at den innledende internasjonale fasen er ferdig, normalt 30 måneder etter søknadsdagen, kan den internasjonale søknaden videreføres som nasjonal søknad i landene som deltar i ordningen. Vurderingen av om oppfinnelsen er patenterbar hører under den enkelte patentmyndigheten i de landene der søknaden videreføres, evt. under Det europeiske patentverket eller andre regionale ordninger der søknaden videreføres som en regional søknad.
2.2.4 Patentlovtraktaten
I regi av WIPO er det fremforhandlet en traktat, Patentlovtraktaten (Patent Law Treaty, PLT) 1. juni 2000, om harmonisering av formelle krav til innhold i patentsøknader, vilkår for å få søknadsdato og om behandlingen av søknader om patent, herunder om virkning av fristoversittelser. Traktaten og de utfyllende reglene tar sikte på å fjerne tyngende formaliakrav ved å oppstille uttømmende hvilke krav som kan oppstilles til søknader mv.
Traktaten trådte i kraft i 2005, og er per februar 2019 ratifisert av 40 land. Den regulerer bare formelle krav, og ikke materielle vilkår for patenterbarhet. Norge er ikke tilsluttet Patentlovtraktaten, men norsk rett er i det vesentlige i samsvar med traktatens krav.
2.2.5 Den europeiske patentkonvensjonen
Norge sluttet seg til Den europeiske patentkonvensjonen 5. oktober 1973 (EPC) med virkning fra 1. januar 2008, og ble dermed medlem av Den europeiske patentorganisasjonen, jf. St.prp. nr. 53 (2006–2007) og Ot.prp. nr. 33 (2006–2007).
Etter den europeiske patentkonvensjonen kan en patentsøker, gjennom en sentralisert behandling hos Det europeiske patentverket, med én søknad få patent i alle statene som er tilsluttet konvensjonen, og i stater som har en såkalt assosieringsavtale med Den europeiske patentorganisasjonen. 38 stater er part i konvensjonen. To stater har assosieringsavtale, mens fire stater har valideringsavtale. Når det europeiske patentverket (European Patent Office, EPO) meddeler et patent, kan patenthaveren kreve at patentet skal gjelde på samme måte som nasjonale patenter i statene som er tilsluttet konvensjonen (og i statene med assosierings- eller valideringsavtale). Patenter meddelt av Det europeiske patentverket blir omtalt som europeiske patenter. Europeiske patenter får bare virkning i de statene der patenthaveren krever at patentet skal gjelde.
Den europeiske patentkonvensjonen regulerer hva som kan patenteres, og vilkårene for å få patent (nyhet, oppfinnelseshøyde og at oppfinnelsen må gjelde noe som kan anvendes industrielt mv.). Allerede før Norge sluttet seg til konvensjonen, var reglene om hva som kan patenteres og vilkårene for å få patent etter den europeiske patentkonvensjonen og patentloven, like. Etter EØS-avtalen er Norge forpliktet til å ha like regler om materiell patentrett som i den europeiske patentkonvensjonen. Etter at Norge sluttet seg til den europeiske patentkonvensjonen, følger dette også av denne konvensjonen.
Etter den europeiske patentkonvensjonen kan europeiske patenter, i likhet med patenter meddelt av nasjonale patentmyndigheter, settes til side som ugyldige av myndighetene i det enkelte landet med virkning for dette landet. Etter konvensjonen er det opp til den enkelte staten å bestemme om slike saker skal behandles av domstolene eller av administrative organ, slik som det nasjonale patentverket.
Ved tiltredelsen til den europeiske patentkonvensjonen ble det lagt til grunn at om lag 80 prosent av søknadene om patent som gjelder i Norge, etter tiltredelsen ville bli levert til Det europeiske patentverket i stedet for til Patentstyret. Tall for perioden fra 2008 til og med 2018 viser at Det europeiske patentverket har overtatt om lag 70 prosent av søknadsmassen som før ville ha gått til Patentstyret.
2.2.6 London-overenskomsten
Med virkning fra 1. januar 2015 tiltrådte Norge London-overenskomsten 17. oktober 2000 om anvendelsen av artikkel 65 i den europeiske patentkonvensjonen. Tiltredelsen medførte endringer i patentloven som ble satt i kraft fra samme dato (lov 15. august 2014 nr. 58).
Formålet med London-overenskomsten er å redusere patenthavernes kostnader knyttet til oversettelser når europeiske patenter skal gjøres gjeldende i statene som er tilsluttet konvensjonen. Den norske tiltredelsen innebar at europeiske patenter som gjøres gjeldende i Norge ikke lenger må oversettes til norsk, men kan foreligge på engelsk, jf. patentloven § 66 c. Patentkravene må fortsatt oversettes til norsk.
Samtidig med tiltredelsen til London-overenskomsten ble det åpnet for at nasjonale patentsøknader og internasjonale patentsøknader som videreføres i Norge, kan leveres, behandles og meddeles på engelsk, jf. patentloven § 21 tredje ledd og § 31. Patentkravene må fortsatt oversettes til norsk.
2.2.7 EUs planlagte ordning med enhetspatent
25 EU-land ble i desember 2012 enige om et regelverk om enhetspatenter, jf. forordning 1257/2012 om fellesskapspatenter, med tilhørende forordning 1260/2012 om krav til oversettelser. I tillegg finnes en avtale 19. februar 2013 om etablering av en felles domstol for enhetspatentene («Agreement on a Unified Patent Court»). Formålet er å gjøre det enklere og billigere å oppnå patent med virkning for alle EU-landene som deltar i ordningen under ett.
Domstolavtalen er til nå ratifisert av 16 land, herunder Danmark, Finland, Frankrike, Sverige og Storbritannia. Avtalen kan i utgangspunktet tre i kraft når 13 EU-land har ratifisert, men dette må omfatte de tre landene med størst andel av europeiske patenter i kraft i året før undertegningen. Disse tre landene er Frankrike, Tyskland og Storbritannia. Tyskland har ikke ratifisert ennå, i påvente av utfallet av et søksmål for den tyske forfatningsdomstolen (Bundesverfassungsgericht) om grunnlovsmessigheten av ratifikasjon. Dermed er ordningen med enhetspatenter foreløpig ikke trådt i kraft. Det er også usikkerhet knyttet til hvorvidt realiseringen av enhetspatentet vil bli påvirket av brexit.
Ordningen legger opp til at enhetspatenter skal kunne meddeles av Det europeiske patentverket med virkning for alle EU-landene som deltar i ordningen under ett. Vilkårene for meddelelse av patent skal være de samme som det som ellers gjelder etter den europeiske patentkonvensjonen. Etter at et europeisk patent er meddelt, skal innehaveren kunne be om enhetlig effekt i de EU-landene som deltar i ordningen. Tvister om enhetspatenter skal behandles av en egen domstol for enhetspatentene, som skal ha jurisdiksjon over saker om gyldighet og inngrep i enhetspatenter, samt over europeiske patenter meddelt i EU-landene. Avtalen om en domstol for enhetspatenter har regler om beskyttelsens omfang og begrensninger, og om sanksjoner mot inngrep. Det er lagt opp til at domstolen i første instans skal bestå av en sentral avdeling med sete i Paris og avdelinger i London og München, samt diverse lokale og regionale avdelinger. Ankedomstolen skal ha sete i Luxembourg. Spørsmål om tolkning av EU-retten skal forelegges for EU-domstolen.
Selv om Norge ikke kan delta i en eventuell ordning med enhetspatent, vil ordningen stå åpen for norske virksomheter, som dermed vil kunne søke om og inneha slike patenter.
2.3 Høringen
Et høringsnotat med forslag om diverse endringer i patentloven og enkelte andre lover og forskrifter innen industrielt rettsvern ble sendt på høring av Justis- og beredskapsdepartementet 22. juni 2017, med høringsfrist 1. november 2017. Forslagene i høringsnotatet gikk ut på å forenkle regelverket på flere punkter, og harmonisere det med relevant internasjonalt regelverk, slik som den europeiske patentkonvensjonen. I tillegg var det over tid samlet opp flere innspill til lovendringer som ble drøftet i høringsnotatet. Det blir redegjort nærmere for de enkelte forslagene i høringsnotatet under behandlingen av de respektive spørsmålene i proposisjonen.
Høringsnotatet ble sendt til følgende instanser:
Departementene
Høyesterett
Borgarting lagmannsrett
Oslo tingrett
Bioteknologirådet
Brønnøysundregistrene
DIFI (Direktoratet for forvaltning og IKT)
Domstoladministrasjonen
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Forsvarets forskningsinstitutt
Helsedirektoratet
Klagenemnda for industrielle rettigheter
Konkurransetilsynet
Landbruksdirektoratet
Mattilsynet
Norges forskningsråd
Norsk designråd
Patentstyret
Plantesortsnemnda
Nasjonal kommunikasjonsmyndighet
Regelrådet
Regjeringsadvokaten
Statens legemiddelverk
Sysselmannen på Svalbard
Tolldirektoratet
Abelia
ACAPO AS
Advokatforeningen
Affitech AS
Agrokonsult
Apotekforeningen
Bedriftsforbundet
Bryn Aarflot
Business Software Alliance (BSA)
Den Norske Dommerforening
Farmasiforbundet
Finans Norge
Forskerforbundet
GRAFILL
Håmsø Patentbyrå
Innovasjon Norge
Institutt for energiteknikk
International Research Institute of Stavanger (IRIS)
Landsorganisasjonen i Norge
Legemiddelindustrien
NACG – Norwegian Anti-Counterfeit Group
NHO Mat og Drikke
NIGeL – Norsk Industriforening for generiske legemidler
Nofima – Matforskningsinstituttet
Norges farmaceutiske forening
Norges Geotekniske Institutt (NGI)
Norsk forening for industriell rettsbeskyttelse (NIR)
Norsk forening for industriens patentingeniører (NIP)
Norsk Industri
Norsk regnesentral
Norske industridesignere
Norske patentingeniørers forening (NPF)
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Onsagers AS
Patentkontoret Curo
Produksjonsnettverk for Elektronisk Kunst
SINTEF Ocean
Stiftelsen SINTEF
Tandbergs Patentkontor AS
Tekna
Telenor ASA
Tel-Tek
Uni Research AS
Virke
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund
Zacco Norge
Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo
Fridtjof Nansens Institutt (FNI)
Handelshøyskolen BI
Nord Universitet
Norges Handelshøyskole (NHH)
Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet (NTNU)
Universitetet i Agder
Universitetet i Bergen
Universitetet i Oslo
Universitetet i Stavanger
Universitetet i Tromsø
Disse høringsinstansene har uttalt at de ikke har merknader, eller ikke vil avgi høringsuttalelse:
Arbeids- og sosialdepartementet
Forsvarsdepartementet
Helse- og omsorgsdepartementet
Klima- og miljødepartementet
Landbruks- og matdepartementet
Bioteknologirådet
Brønnøysundregistrene
Domstoladministrasjonen
NTNU
Universitetet i Agder
Statens legemiddelverk
Disse høringsinstansene har hatt realitetsmerknader til forslaget:
Nærings- og fiskeridepartementet
Utenriksdepartementet
Klagenemnda for industrielle rettigheter
Patentstyret
Plantesortsnemnda
Advokatforeningen
Legemiddelindustrien
Norwegian Association of Intellectual Property Administrators
Norsk forening for industriens patentingeniører (NIP)
Norske patentingeniørers forening (NPF)
Oslo Patentkontor
Av høringsinstansene som har uttalt seg, har enkelte uttalt at de støtter eller stiller seg positive til hovedtrekkene i forslaget. Dette gjelder:
Advokatforeningen
Norske Patentingeniørers Forening
Oslo patentkontor
Patentstyret
Advokatforeningen peker på at økt rettsenhet med andre land er viktig for å signalisere at Norges rettsvern for industrielle rettigheter er minst like godt som i våre naboland og EU.
Legemiddelindustrien uttaler følgende:
«Legemiddelindustrien (LMI) merker seg at flere av endringene medfører større harmonisering med Den europeiske patentkonvensjonen. For LMIs medlemsbedrifter, som opererer i et internasjonalt marked fra første dag, er harmonisert lovgivning knyttet til industrielle rettigheter særdeles viktig. Det bidrar til at vi i Norge har like konkurransevilkår i forhold til andre europeiske land.
LMI har for øvrig ingen merknader til endringene som er foreslått.»
Patentstyret uttaler at det er gledelig at det foreslås nødvendige endringer i lov og forskrift for å følge opp utviklingen internasjonalt, og viser til at endringer som medfører forenkling for søkere og rettighetshavere er av stor betydning for at Patentstyret skal kunne saksbehandle et stort volum av søknader og andre henvendelser på en god måte.
Norske Patentingeniørers Forening (NPF) har hatt et innspill om behov for endring av patentforskriften § 81, slik at regelen om endringer av søknader om supplerende beskyttelsessertifikater bringes i samsvar med det som følger av EU-domstolens praksis. Departementet vil følge opp dette i etterkant av proposisjonen her. Departementet vil også følge opp forslaget i høringsnotatet om å fastsette en forskrift med klargjøring av anvendelsen av lovgivningen om industrielt rettsvern på Svalbard og Jan Mayen.
For øvrig blir det gjort nærmere rede for høringsinstansenes ulike synspunkter under behandlingen av de respektive spørsmålene i proposisjonen.