5 Administrativ patentbegrensning

5.1 Gjeldende rett

Ordningen med administrativ patentbegrensning ble innført i norsk rett i 1997 ved lov 22. desember 1995 nr. 82, og går ut på at patenthaveren kan fremsette begjæring overfor Patentstyret om at patentkravene eller beskrivelsen endres slik at patentvernets omfang begrenses, jf. patentloven § 39 a. Ordningen med administrativ patentbegrensning gjelder både for nasjonale patenter og for europeiske patenter meddelt av Det europeiske patentverket som er gjort gjeldende for Norge.

Begjæring om administrativ patentbegrensning kan ikke fremsettes før innsigelsesperioden er utløpt og eventuelle innsigelser endelig avgjort, siden det da vil kunne tas stilling til spørsmålet om begrensning av patentet under innsigelsesbehandlingen, jf. patentloven § 25 fjerde ledd. Begjæring kan heller ikke fremsettes så lenge det pågår søksmål om overføring av patentet, eller er tatt utlegg i det. Dersom patenthaver har begjært begrensning eller oppheving av et europeisk patent ved Det europeiske patentverket (EPO), skal Patentstyret stanse behandlingen av en begjæring om begrensning av dette patentet i Norge inntil endelig avgjørelse fra Det europeiske patentverket foreligger. Deretter gjenopptar Patentstyret behandlingen av begjæringen, men ikke hvis det er fullt samsvar mellom denne og begjæringen patenthaver fremsatte overfor Det europeiske patentverket.

Etter patentloven § 39 b skal Patentstyret i saker om patentbegrensning undersøke om patentet i begrenset form vil oppfylle vilkårene i patentloven §§ 1 og 2, dvs. at det gjelder en oppfinnelse som ikke er omfattet av et unntak fra patenterbarhet, og at kravene til nyhet og oppfinnelseshøyde er oppfylt. I tillegg skal Patentstyret undersøke om patentet etter begrensningen fortsatt vil gjelde en oppfinnelse som er så tydelig beskrevet at en fagperson på grunnlag av beskrivelsen kan utøve den, jf. § 8 andre ledd. Hvis dette ikke er tilfellet, og feilen ikke kan avhjelpes, skal begjæringen avslås, jf. § 39 c. Det kan for eksempel tenkes at patenthaveren på grunn av et mothold ønsker å begrense patentet på en måte som medfører at den gjenstående delen ikke tilfredsstiller kravet om oppfinnelseshøyde. En slik begjæring om patentbegrensning skal avslås.

Da ordningen med administrativ patentbegrensning ble innført, ble det ansett ønskelig at Patentstyret skulle vurdere nyhet og oppfinnelseshøyde på nytt for det begrensede patentet, av hensyn til publikums tillit til at patenter ikke meddeles uten grundig gransking. Det ble vist til at det ville være uheldig om det skulle utgis et nytt patentskrift uten at det først var undersøkt om patentet i sin nye form er gyldig, jf. Ot.prp. nr. 59 (1994–95) s. 38.

Ved den norske tiltredelsen til den europeiske patentkonvensjonen fra 1. januar 2008, ble det innført en adgang for patenthaveren til å begrense patentet ved å endre patentkravene i forbindelse med ugyldighetssøksmål for domstolene, jf. patentloven § 52 første ledd andre punktum. Adgangen gjelder både for nasjonale patenter, og for europeiske patenter som er gjort gjeldende i Norge. Bakgrunnen for endringen var at den europeiske patentkonvensjonen artikkel 138 nr. 3 krever at patenthaveren skal ha mulighet til å endre patentkravene i ugyldighetssøksmål, og at forhandlingene ved en slik endring skal baseres på patentet i begrenset form, jf. Ot.prp. nr. 33 (2006–2007) s. 20. Tidligere var det ikke adgang til å endre patentkravene under domstolsbehandling, idet det var antatt at domstolene ikke kunne omformulere patentkrav, jf. Ot.prp. nr. 59 (1994–95) s. 18. Etter endringen fra 2008 kan patenthaveren, der det pågår en sak for domstolene om gyldigheten av patentet, velge mellom å begrense patentet ved administrativ patentbegrensning eller ved å inngi subsidiære kravsett til retten som skal legges til grunn for det tilfelle at retten kommer til at patentet som meddelt er ugyldig.

Patentloven § 39 a andre ledd inneholder ikke bestemmelser om at Patentstyret skal avvise eller stanse behandlingen av en sak om administrativ patentbegrensning der det allerede foreligger et søksmål for domstolene om gyldigheten av patentet. Behandling i Patentstyret av begjæringer om patentbegrensning og behandling i domstolene av ugyldighetssaker kan dermed skje parallelt. Dette er annerledes enn for saker om administrativ overprøving, der det er gitt bestemmelser som hindrer parallelle saker for Patentstyret og domstolene, jf. patentloven § 52 c første ledd. Disse sakene har imidlertid overlappende vurderingstemaer, mens det for patentbegrensningssakene ikke er gitt at spørsmålet om alternative sett med begrensede patentkrav også vil bli reist i ugyldighetssaken for domstolen. Da reglene om administrativ patentbegrensning ble gitt, ble det ikke ansett nødvendig å lovregulere forholdet mellom domstolsbehandlingen av ugyldighetssaker og behandlingen hos Patentstyret av begrensningsbegjæringer, idet det ble lagt til grunn at domstolene etter omstendighetene kunne stanse ugyldighetssaken i påvente av Patentstyrets avgjørelse, jf. Ot.prp. nr. 59 (1994–95) s. 17–18. Det ble også lagt opp til rask behandling av begrensningssakene i Patentstyret, for ikke å forsinke domstolenes saksbehandling i særlig grad.

5.2 Den europeiske patentkonvensjonen

I saker om administrativ patentbegrensning for Det europeiske patentverket prøves etter den europeiske patentkonvensjonen artikkel 105 a og 105 b bare om de nye patentkravene innebærer en reell begrensning av patentet sammenlignet med de gjeldende kravene, at de begrensede patentkravene oppfyller kravene til klarhet og støtte i beskrivelsen (jf. konvensjonen artikkel 84) og at begrensningen ikke innebærer en ulovlig endring (artikkel 123 nr. 2 og 3).

Det foretas ingen prøving verken av om kravene til nyhet og oppfinnelseshøyde er oppfylt for patentet i begrenset form (jf. artikkel 54 og 56), eller av om patentbeskrivelsen etter endringen vil være så tydelig at en fagperson kan utøve oppfinnelsen (jf. artikkel 83). Formålet med prøvingen i Det europeiske patentverket i saker om patentbegrensning er utelukkende å sikre at endringen faktisk innebærer en reell begrensning sammenlignet med gjeldende patentkrav, og at de begrensede kravene er tilstrekkelig klare og har støtte i beskrivelsen.

Etter den europeiske patentkonvensjonen kan beskrivelsen ikke begrenses på selvstendig grunnlag uten at det samtidig skjer en begrensning av patentkravene.

5.3 Regelverket i Danmark og Sverige

I Sverige ble en ordning med administrativ patentbegrensning innført i 2007, med ordningen etter den europeiske patentkonvensjonen som forbilde, jf. Prop. 2006/2007:56 s. 148. Patent- og registreringsverket prøver etter 40 b § patentlagen om patentet etter endringen oppfyller kravet om at oppfinnelsen må være så tydelig beskrevet at en fagperson kan utøve den, og om endringene innebærer at patentet omfatter noe som ikke fremgikk av søknaden på inngivelsesdagen eller utgjør en utvidelse av patentvernet. Det gjøres ingen vurdering av om det begrensede patentet oppfyller kravene til nyhet og oppfinnelseshøyde.

I utredningen SOU 2015: 41 Ny patentlag s. 193–195 er det foreslått at prøvingen av om beskrivelsen etter endringen er tilstrekkelig til at en fagperson kan utøve oppfinnelsen, skal utgå for å oppnå fullt samsvar den europeiske patentkonvensjonen. Det samme foreslås der krav om begrensning av patentet ved endring av patentkravene fremsettes av patenthaveren i forbindelse med et ugyldighetssøksmål, jf. 52 § stk 2 patentlagen. I svensk rett er det også gitt regler som avskjærer administrativ patentbegrensning der det allerede pågår en sak om patentets gyldighet for domstolene, jf. 40 a § patentlagen. Hvis søksmål om ugyldighet først reises etter at begjæring om patentbegrensning er innlevert, gir loven derimot ikke bestemmelser om avvisning eller stansing av den administrative saken. I forarbeidene gis det uttrykk for at det ikke er noe til hinder for at behandlingen av begjæringen fortsetter i slike tilfeller, og at domstolene må vurdere konkret om saken skal stanses i påvente av Patent- och registreringsverkets avgjørelse, jf. Prop. 2006/2007: 56 s. 71.

I dansk rett gjelder en ordning med administrativ patentbegrensning som ligger nærmere den norske ordningen, jf. den danske patentloven § 53 e. Patent- og varemærkestyrelsen undersøker om patentet i endret form oppfyller kravene om nyhet og oppfinnelseshøyde, jf. patentloven § 52 stk 1. Videre skal det prøves om endringen vil innebære at patentet omfatter noe som ikke fremgikk av den opprinnelige søknaden, jf. § 52 stk 3, og om endringen vil innebære at omfanget av patentvernet blir utvidet, jf. § 52 stk 4. Ettersom patentloven § 53 e stk 2 ikke henviser til § 52 stk 2, synes prøvingen etter dansk rett ikke å omfatte spørsmålet om beskrivelsen etter endringen er så tydelig at en fagperson på grunnlag av den kan utøve oppfinnelsen. I tilfeller der det allerede foreligger en sak om patentet for domstolene, vil begjæring om administrativ patentbegrensning bli avvist, jf. patentloven § 53 e stk 1 første punktum, jf. § 53 b stk 2 andre punktum. Den danske loven synes imidlertid ikke å kreve at behandlingen av en administrativ begrensningssak skal avvises eller stanses dersom en ugyldighetssak for domstolen reises først etter at begjæring om begrensning er innlevert.

Etter finsk rett er rammene for ordningen med administrativ patentbegrensning lignende som etter svensk rett, jf. 53 a § og 53 b § patentlagen. Hvis det allerede foreligger en sak om ugyldighet for domstolen når det innleveres begjæring om administrativ patentbegrensning, skal begjæringen avvises, jf. 53 a § tredje ledd patentlagen. I tillegg skal Patent- och registerstyrelsen avslutte sin behandling av en begrensningsbegjæring der sak for domstolene om ugyldighet innledes etter at begjæring om begrensning er innlevert, men før det er truffet endelig avgjørelse i saken, jf. 53 a § fjerde ledd. Finsk rett går altså lengre i å avskjære parallell administrativ behandling enn dansk og svensk rett. Etter 52 § stk 2 patentlagen må en begjæring om endring av patentkravene i forbindelse med ugyldighetssøksmål fremsettes før saken går til hovedforhandling, og skal avgjøres forut for avgjørelsen i selve ugyldighetssaken.

5.4 Forslaget i høringsnotatet

I juni 2016 mottok departementet et innspill fra advokatene Ingvild Hanssen-Bauer, Lars Erik Steinkjer og Gunnar Meyer. Innspillet, som i hovedtrekk er gjengitt i høringsnotatet s. 48 flg, gikk ut på at Patentstyrets saksbehandling i saker om patentbegrensning burde bringes på linje med det som gjelder etter Den europeiske patentkonvensjonen, dvs. at Patentstyret ikke lenger bør vurdere om det begrensede patentet oppfyller kravene til nyhet og oppfinnelseshøyde. Videre ble det tatt til orde for at adgangen til å begjære administrativ patentbegrensning parallelt med en rettssak for domstolene om gyldigheten av patentet burde bortfalle, slik at spørsmål om begrensninger av patentet utelukkende skal høre under domstolene i slike tilfeller.

Vedlagt innspillet var en oversikt over begjæringer om administrativ patentbegrensning behandlet av Patentstyret i perioden 2004–2016, og utfallet av ugyldighetssaker for domstolene for 16 av disse patentene.

I høringsnotatet s. 56 flg. ble det drøftet om prøvingen av begjæringer om administrativ patentbegrensning bør harmoniseres med den den mer begrensede prøving som foretas av bl.a. Det europeiske patentverket i slike saker. Det ble vist til at behovet for at Patentstyret skulle vurdere nyhet og oppfinnelseshøyde på nytt for det begrensede patentet, ikke har samme vekt etter at det fra 1. januar 2008 ble innført en ordning med administrativ overprøving av patenters gyldighet hos Patentstyret, som gir et enklere og billigere alternativ til å få satt til side et eventuelt ugyldig patent enn ved søksmål for domstolene. Dessuten behandles gjerne begjæringer om administrativ patentbegrensning i tilknytning til at det samtidig reises søksmål om gyldigheten av patentet, og nyhet og oppfinnelseshøyde vil da normalt bli vurdert i saken for domstolen. I høringsnotatet ble det foreløpig utformet et forslag til en lovendring som tok sikte på å avskjære adgangen til å begjære patentbegrensning der det allerede foreligger en ugyldighetssak om det samme patentet for domstolene.

I høringsnotatet heter det:

«Mellom januar 2004 og september 2016 innkom 65 begjæringer til Patentstyret om administrativ patentbegrensning. Av disse har halvparten (32 saker) ledet til begrensning, men bare delvis som begjært av patenthaveren, i 24 saker har begjæringen ført frem i sin helhet, og øvrige saker er under behandling eller avvist på grunn av formelle mangler eller tatt ut av statistikken på grunn av feilaktig registrering. Gjennomgangen advokatene i Wikborg Rein har gjort viser at 16 av de samme patentene som ble begrenset i administrativ behandling har vært gjenstand for ugyldighetssaker for domstolene, der ca. halvparten av sakene har endt med at patentet er blitt kjent ugyldig.

Siden saker om administrativ patentbegrensning er underlagt særlige forutsetninger om rask saksbehandling for Patentstyret, er det ikke unaturlig at domstolene, etter en bredere behandling av gyldighetsspørsmålene, kan komme til andre konklusjoner. Det er slik sett ikke oppsiktsvekkende at en del av sakene der begjæring om begrensning har ført frem, likevel ender med at det begrensede patentet kjennes ugyldig. Det synes tvilsomt om slike funn gir grunn til å begrense Patentstyrets kompetanse til å prøve patenterbarhetsvilkårene i saker om patentbegrensning. I tilfeller der det er nokså klart at patentet vil mangle nyhet eller oppfinnelseshøyde i begrenset form, er det neppe hensiktsmessig å avskjære Patentstyret fra å ta standpunkt til dette.

På den annen side kan det være grunner som kan tale for å begrense omfanget av Patentstyrets prøving i disse sakene, slik at denne blir harmonisert med den mer begrensede prøving som foretas av EPO i slike saker, og som også gjelder etter svensk og finsk rett. Det som særlig kan tale for en slik harmonisering, er at europeiske patenter med virkning i Norge vil kunne begjæres begrenset både hos EPO og Patentstyret, med forrang etter patentloven § 39 a annet ledd for prosessen hos EPO. På den annen side har Danmark en ordning med samme prøvingsomfang som norsk rett i disse sakene. Foreløpig er det ikke utformet forslag til lovendringer på dette punktet.

Det kan være grunn til å vurdere lignende begrensninger i mulighetene for parallelle saker for Patentstyret og domstolene som dem som gjelder i andre nordiske land, ved å innføre begrensninger i adgangen til å begjære administrativ patentbegrensning i tilfeller der det allerede pågår en rettssak om gyldigheten av det samme patentet. Det kan være en uheldig ressursbruk at Patentstyret og domstolene behandler spørsmål om begrensning av de samme patentkravene parallelt. På den annen side kan det tenkes at domstolene ikke nødvendigvis vil anse det som hensiktsmessig å være nødt til å måtte ta standpunkt til den konkrete utformingen av et omfattende sett med patentkrav. Det kan tenkes at det i en del tilfeller vil anses som en bedre løsning å kunne overlate dette til Patentstyret, som har omfattende erfaring med vurdering av patentkrav, selv der en ugyldighetssak for domstolene allerede er i gang. Domstolene kan da vurdere gyldighetsspørsmålene på grunnlag av et revidert sett med krav fastsatt av Patentstyret, som kan gi et bedre utgangspunkt for gyldighetsvurderingen.

Foreløpig er det utformet et forslag til en ny bestemmelse i patentloven § 39 a etter mønster av dansk og svensk rett, slik at et krav om administrativ patentbegrensning skal avvises der det allerede foreligger en sak for domstolene om gyldigheten av patentet når begjæringen innleveres. Forslaget vil omfatte både tilfeller der det er reist eget ugyldighetssøksmål, og tilfeller der det er reist motkrav om ugyldighet i forbindelse med en inngrepssak. I tilfeller der det allerede foreligger en ugyldighetssak, kan hensynet til effektiv ressursbruk tilsi at spørsmål om begrensning av patentkravene bør behandles av domstolen innenfor rammen av ugyldighetssaken. Det bør i så fall inngå i saksforberedelsen å avklare om patenthaveren vil innlevere begrensede patentkrav. En slik regel vil også avskjære muligheten til å innlevere begjæring om patentbegrensning etter at spørsmålet om ugyldighet allerede er avgjort av domstolen i første instans.

Forslaget vil ikke innebære at Patentstyret skal avslutte sin behandling av en begrensningsbegjæring der søksmål eller krav om ugyldighet reises først etter at begjæring om patentbegrensning er innlevert. Patenthaveren avskjæres dermed ikke fra å få ferdigbehandlet en begjæring om patentbegrensning hos Patentstyret i tilfeller der begjæringen ble innlevert allerede før ugyldighetssaken ble reist. I den grad det er behov for det, må domstolen i slike tilfeller vurdere om saken skal stanses etter tvisteloven § 16-18, i påvente av utfallet av den administrative begrensningssaken.»

I høringsnotatet ble det også foreslått å oppheve den særlige stansingsregelen i patentloven § 63 a, som går ut på at domstolen kan stanse en rettssak om ugyldighet eller inngrep i et europeisk patent med virkning i Norge frem til Det europeiske patentverket har truffet endelig avgjørelse av en innsigelse eller i sak om begrensning av patentet, eller til patentet ikke lenger kan oppheves av Det europeiske patentverket. Det ble vist til at regelen i praksis syntes å ha blitt ansett å gi grunnlag for stansing i større utstrekning enn det som følger av den alminnelige bestemmelsen i tvisteloven § 16-18, og at man ved en oppheving måtte vurdere spørsmålet om stansing utelukkende etter tvisteloven § 16-18, på samme måte som for nasjonale patenter. Dette ble antatt å ville gi mer fleksibilitet til å beslutte om stansing skal skje, i lys av blant annet forventet saksbehandlingstid hos Det europeiske patentverket.

5.5 Høringen

Norsk forening for Industriens Patentingeniører (NIP) støtter at saker om administrativ patentbegrensning ikke skal kunne behandles av Patentstyret der det allerede foreligger en sak om gyldigheten av patentet for domstolene. Advokatforeningen mener derimot at det vil være uheldig å begrense adgangen til å benytte administrativ patentbegrensning i slike tilfeller. Også Oslo Patentkontor AS mener det fortsatt bør være anledning til å begjære administrativ patentbegrensning mens en sak står for domstolene, og viser til at Patentstyret har best kompetanse til å avgjøre slike spørsmål.

Norske Patentingeniørers Forening (NPF) gir uttrykk for at omfanget av Patentstyrets prøving bør harmoniseres med den mer begrensede prøvingen som foretas ved Det europeiske patentverket. Også advokatene Ingvild-Hanssen-Bauer og Gunnar Meyer tar til orde for at Patentstyrets prøving bør legges opp tilsvarende som prøvingen ved Det europeiske patentverket, og mener at adgangen til å begjære administrativ patentbegrensning parallelt med ugyldighetssak for domstolene da kan bestå.

I Advokatforeningens høringsuttalelse heter det:

«På den ene siden vil forslaget begrense Patentstyrets kompetanse på et område der Patentstyret har særlige forutsetninger for å foreta vurderinger. Selv om Oslo tingrett er tvunget verneting for patentsaker, og dermed har en høy grad av kompetanse på dette området, er den konkrete utformingen av patentkrav en teknisk oppgave som Patentstyret har bred erfaring med å foreta. Å begrense Patentstyrets mulighet til å bruke denne kompetansen, vil være uheldig. Selv om judisiell patentbegrensning gir mulighet for et subsidiært kravsett, og dermed i stor grad varetar patenthaveres behov, er det en klar fordel for den rettslige behandlingen – ikke minst prosessøkonomisk – om de endrede patentkravene er vurdert av et kompetent organ og ligger fast forut for hoved- eller ankeforhandlingen. […]

I praksis har adgangen til administrativ patentbegrensning under rettssak ikke medført forsinkelser i den rettslige behandlingen. Patentstyret har lagt vekt på å behandle begjæringer om patentbegrensning raskt. Hvis en begjæring unntaksvis ikke skulle være behandlet før saksforberedelsen avsluttes, er det opp til domstolen å vurdere om det pågående søksmålet skal stanses i medhold av tvisteloven § 16-18.

På den andre siden, kan det sees på som uheldig at Patentstyret og domstolene behandler spørsmål om det samme patentet parallelt. Dette gjelder særlig dersom regelen om at Patentstyret i forbindelse med en begjæring om administrativ patentbegrensning også skal prøve om patentet i begrenset form oppfyller kravene til nyhet og oppfinnelseshøyde beholdes. Hvis det skal være adgang til å begjære administrativ patentbegrensning mens ugyldighetssaken står for lagmannsretten, vil det også innebære at sakens gjenstand endres i ankeomgangen. I tillegg kommer at det kan være unødvendig bruk av Patentstyrets ressurser å saksbehandle begjæringer om administrativ patentbegrensning der patentet er kjent ugyldig i første instans, samt at det kan oppstå spørsmål om hvorvidt ugyldigkjennelse i første instans også omfatter det begrensede patentet dersom ankesaken faller bort. […]»

Oslo Patentkontor AS uttaler:

«Her er spørsmålet om det skal være anledning til å søke om administrativ begrensning av patentkravene mens en sak står for domstolen. Vi mener at forslaget til endring av PL § 39 er uheldig. Slik dagens praksis er, har patenthaveren anledning til å søke om administrativ patentbegrensning etter at han har mottatt stevningen og derved ha et nytt kravsett til behandling under hovedforhandlingene. Fordelen med dette er at patenthaveren kan få patentet korrigert og styrket (på bakgrunn av informasjon han får rede på gjennom stevningen) hurtig og rimelig (i forhold til behandling i rettssystemet), og kanskje endogtil unngå hele rettssaken hvis han finner at patentet ikke kan forsvares. 3dje part har også fordel av at patentets omfang blir klargjort uten forsinkelse. I tillegg mener vi at Patentstyrets saksbehandlere generelt er best kompetente til å avgjøre en slik søknad. […].»

Advokatene Ingvild Hanssen-Bauer og Gunnar Meyer uttaler:

«Uavhengig av om Patentstyret mottar og behandler begjæring om patentbegrensning før eller under ugyldighetssak er anlagt for domstolene, mener vi at det er hensiktsmessig at prøvningen er begrenset på samme måte som ordningen i EPO, jf Rule 95 (2) og som tilsvarer ordningen i svensk og finsk rett.

Selv om prøvningen finner sted forut for rettssak, vil begrensningsbegjæringen være foranlediget av en forestående forventet rettslig prøvning av patentets gyldighet, der nyhet og oppfinnelseshøyde gjerne er de sentrale og bevistunge temaer. Det kan neppe være riktig bruk av Patentstyrets ressurser å foreta en vurdering av nyhet og oppfinnelseshøyde som påregnelig vil bli prøvd for domstolene. […]

Dersom Patentstyrets prøvelse begrenses som foreslått, slik at den bringes på linje med ordningen i EPO, synes det for øvrig ikke å være noe i veien for at slik begrensning også kan foretas etter at det er anlagt ugyldighetssak. Patenthaver kan da ha valget mellom å begjære begrensning for Patentstyret, eller fremme subsidiære kravsett for domstolen.

Ved kompliserte kravsett vil det kunne være den mest hensiktsmessige løsningen om patenthaver kan overlate til Patentstyret å kontrollere at vilkårene knyttet til reell begrensning og klarhet er oppfylt. Dette har Patentstyret en særlig erfaring med, og det kan også være en fordel å ha ett fast kravsett å forholde seg til under rettssaken, istedenfor flere alternative kravsett.»

Det har ikke kommet merknader i høringen til spørsmålet om oppheving av den særlige stansingsregelen i patentloven § 63 a.

5.6 Departementets vurderinger

På bakgrunn av innspillene i høringen, har departementet kommet til at reglene om Patentstyrets behandling av saker om administrativ patentbegrensning bør bringes mer på linje med det som gjelder etter den europeiske patentkonvensjonen. Dette vil også bringe norsk regelverk nærmere svensk og finsk rett på dette området.

Departementet foreslår derfor for det første at det ikke lenger skal være adgang til å endre patentbeskrivelsen på selvstendig grunnlag i saker om patentbegrensning, men at beskrivelsen bare skal kunne endres sammen med en samtidig endring av patentkravene. Det er uansett lite praktisk med en adgang til utelukkende å endre beskrivelsen.

Videre går departementet inn for at Patentstyret i saker om patentbegrensning ikke lenger skal vurdere om vilkårene i patentloven §§ 1 og 2 er oppfylt for det begrensede patentet. Dette innebærer at Patentstyret ikke skal vurdere kravene til nyhet og oppfinnelseshøyde. Departementet ser det ikke som nødvendig at Patentstyret skal vurdere disse vilkårene ved behandlingen av saker om administrativ patentbegrensning. Ofte vil krav om patentbegrensning komme opp i forbindelse med en ugyldighetssak om patentet for domstolene, der spørsmålene om nyhet og oppfinnelseshøyde vil bli bredt belyst. Videre vil det uansett være mulig å få prøvd disse vilkårene for Patentstyret ved å fremme krav om administrativ overprøving av det begrensede patentet.

Departementet går inn for at Patentstyret fortsatt skal prøve om det foreligger en reell begrensning av patentet, jf. også patentloven § 19, om de begrensede patentkravene er tilstrekkelig klare, tydelige og har støtte i beskrivelsen og om endringene som er gjort innebærer at patentet omfatter noe som ikke fremgikk av søknaden da den ble innlevert, jf. patentloven § 13. Det nåværende kravet om at Patentstyret i tillegg skal vurdere om beskrivelsen er tilstrekkelig tydelig til at oppfinnelsen kan utøves av en fagperson, foreslås ikke videreført. Dette prøves ikke i begrensningssaker for Det europeiske patentverket, og slike spørsmål vil uansett kunne prøves i ugyldighetssaker for domstolene og saker om administrativ overprøving, jf. forslaget til endring av patentloven § 52 d omtalt i punkt 7.5.

På bakgrunn av innspillene i høringen, har departementet kommet til at forslaget i høringsnotatet om å avskjære adgangen til å begjære administrativ patentbegrensning der det allerede foreligger en ugyldighetssak om det samme patentet for domstolene, ikke bør følges opp. Selv om det fra 2008 er åpnet for å levere subsidiære kravsett i ugyldighetssaker, som vil vurderes for det tilfelle at domstolen finner de opprinnelige patentkravene ugyldige, viser høringen at det anses hensiktsmessig at oppgaven med å vurdere begrensninger av patentkrav fortsatt kan overlates til Patentstyret, som har særlig kompetanse og erfaring med slike vurderinger.

Departementet går imidlertid inn for å følge opp forslaget om å oppheve den særlige stansingsregelen for europeiske patenter i patentloven § 63 a, slik at spørsmålet om stansing av en sak om inngrep eller ugyldighet der det pågår innsigelsessak eller sak om begrensning av patentet for Det europeiske patentverket i stedet skal vurderes etter de alminnelige bestemmelsene i tvisteloven § 16-18, på samme måte som for nasjonale patenter.

Det vises ellers til forslaget til endringer i patentloven §§ 39 a og 39 b og om oppheving av 63 a, og til merknadene til bestemmelsene. I etterkant av proposisjonen her vil departementet følge opp med enkelte endringer i bestemmelsene i patentforskriften om behandlingen av saker om administrativ patentbegrensning.