3 Nærmere om innholdet i rettsaktene

3.1 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1107/2009 om omsetning av plantevernmidler

Formålet med europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1107/2009 om omsetning av plantevernmidler er å sikre et høyt beskyttelsesnivå for menneskers helse, dyrehelse og miljøet, strømlinjeforme og forenkle godkjenningsprosedyrene, styrke konkurranseevnen for produsenter, øke tilgjengeligheten av plantevernmidler for brukerne og redusere bruk av forsøksdyr.

Godkjenning av plantevernmidler etter forordningen er en trinnvis prosess. Forordningen fastsetter godkjenningsprosedyrer for de enkelte aktive stoffer. Øvrige stoffer som kan inngå i plantevernmidler, skal også vurderes. Ved godkjenning av stoffer gjøres saksbehandlingen av det land søkeren har foreslått, hvis ikke et annet medlemsland tar på seg å behandle søknaden. Landet som vurderer søknaden kalles rapportør, og eventuelle land som bistår i vurderingen kalles medrapportør. Etter en høring blant de andre medlemslandene vurderes hvert stoff av EUs mattrygghetsorgan, European Food Safety Authority (EFSA). EFSA skal behandle utkast til rapport fra landet som vurderte søknaden om godkjenning av aktivt stoff og vedta en konklusjon som sendes til Kommisjonen. Kommisjonen lager deretter en sammenfattende rapport og et utkast til forordning som tar hensyn til utkastet til vurderingsrapport fra rapporterende medlemsland og konklusjonen fra EFSA. Den faste komité for næringsmiddelkjeden og dyrehelsen kan deretter vedta en forordning om at et aktivt stoff godkjennes, at det ikke godkjennes eller at vilkårene for godkjenning endres.

Plantevernmidler blir godkjent med utgangspunkt i listen over godkjente aktive stoffer.

Plantevernmidler som skal brukes på friland, skal godkjennes i tre soner i EØS-området: den nordlige, den midtre og den sørlige sonen. Norge vil inngå i den nordlige sonen. Et prinsipp om gjensidig anerkjennelse gjelder. For sonebehandling innebærer dette at ett land i sonen behandler en søknad om godkjenning av et plantevernmiddel på vegne av de andre landene i sonen. Saksbehandlerlandet skal gi de andre landene anledning til å komme med kommentarer, og det skal treffe en avgjørelse innen tolv måneder. Plantevernmidler til bruk i veksthus, behandling etter høsting, behandling av tomme lagerlokaler og frøbeising behandles under ett for alle soner.

Dersom plantevernmiddelet blir godkjent, skal de andre landene hvor det er søkt om godkjenning, vurdere nasjonal godkjenning innen 120 dager etter mottak av vurderingsrapporten.

Medlemslandene har etter forordningen mulighet til å fastsette passende risikoreduserende tiltak som følge av særlige forhold. Dette skal føres opp på etiketten. Godkjenning kan også avslås på visse betingelser, og det skal gis vitenskapelige begrunnelser for avgjørelsen. Særskilte miljø- eller jordbruksforhold kan gi grunnlag for avslag dersom det kan dokumenteres at det høye beskyttelsesnivået som er beskrevet i regelverket, ikke kan opprettholdes. Dersom et medlemsland ønsker å avslå gjensidig godkjenning, vil bevisbyrden i stor grad falle på det.

Forordningen har regler om godkjenningsperioder, tilbaketrekking av godkjenning og om avviklingsperiode der en godkjenning ikke fornyes. Den inneholder også krav til redusert bruk av dyreforsøk, regler om parallellhandel, rapportering, internkontroll og databeskyttelse.

3.2 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/128/EF om fastsettelse av en ramme for fellesskapstiltak for å oppnå bærekraftig bruk av pesticider

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/128/EF om fastsettelse av en ramme for fellesskapstiltak for å oppnå bærekraftig bruk av pesticider, etablerer tiltak og bestemmelser for bærekraftig bruk av plantevernmidler. Direktivet inneholder krav om etablering av nasjonale handlingsplaner for å redusere risiko og virkninger av plantevernmidler på helse og miljøet, og for å redusere avhengigheten av plantevernmidler. Medlemslandene skal arbeide for at integrert plantevern benyttes. Integrert plantevern innebærer at ulike planteverntiltak, som mekanisk bekjemping, vekstskifte og sortsvalg kombineres med bruk av kjemiske midler, slik at negative konsekvenser for miljøet minimaliseres.

Direktivet har videre bestemmelser om opplæring av brukere, distributører og rådgivere og informasjon til publikum, jevnlig inspeksjon av sprøyteutstyr (funksjonstesting), forbud mot spredning fra luftfartøy (med visse unntak), beskyttelse av vannmiljøet og drikkevann, begrenset bruk av plantevernmidler i følsomme områder, håndtering og oppbevaring av plantevernmidler og om identifisering og rapportering av risikotrender.