12 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven)

Til § 4-3 Fritt behandlingsvalg

Det fremgår av første ledd første setning at private virksomheter kan yte helsehjelp til pasienter som har rett nødvendig spesialisthelsetjeneste for en pris fastsatt i forskrift etter andre ledd. For at virksomheten skal kunne levere tjenester til pasienter er det dermed et krav om at staten har prissatt den tjenesten som pasienten har behov for. Det er det grunnleggende kravet i ordningen.

I første ledd andre setning fremgår det videre at det er et vilkår at virksomheten er godkjent av Helsedirektoratet, eller den de utpeker, etter vilkår fastsatt med hjemmel i forskrift etter andre ledd. Det er dermed ikke et krav om at virksomheten skal ha en avtale med et regionalt helseforetak for at virksomheten skal kunne tilby sine tjenester til pasienter som har rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste. Formålet er å utvide pasientens valgmuligheter, jf. rett til fritt behandlingsvalg i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4.

Prisen for tjenester som kan ytes til pasientene fastsettes av staten. Prisene gjelder for alle private virksomheter som deltar i ordningen, og kan ikke forhandles verken før eller etter behandling, for eksempel som følge av komplikasjoner i behandlingen. Videre er det ikke adgang til å levere helsehjelp til pasienter for tjenester som ikke er prissatt, for deretter å kreve betaling av det offentlige. Dersom helsehjelp gis for tjenester som ikke er prissatt i ordningen, skal pasienten eksplisitt opplyses i forkant av behandlingen om at det offentlige ikke dekker kostnadene. Departementet kan fase inn og ut tjenester som prissettes i ordningen, jf. andre ledd. Det er virksomheten som yter helsehjelp til pasienten som er ansvarlig for å informere pasienten om helsehjelpen dekkes av det offentlige eller ikke.

I andre ledd fremgår det at departementet i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om tildeling og bortfall av godkjenning av private virksomheter som ønsker å levere innenfor ordningen. For eksempel vil det kunne stilles krav om rapportering, registrering mv. Utgangspunktet for kravene som kan stilles er at det skal være de samme kravene som private virksomheter som har avtale med et regionalt helseforetak må oppfylle. Det må foreligge særlige hensyn dersom dette utgangspunktet skal fravikes.

I utgangspunktet kan alle private virksomheter søke om å få godkjenning til å levere tjenester til de priser som fastsettes av staten. Virksomheter som ønsker å delta i ordningen må oppfylle de vilkårene som staten setter. Dersom vilkårene ikke oppfylles kan godkjenning nektes eller trekkes tilbake. På samme måte som for pris, vil det ikke være anledning til å forhandle om vilkårene for å delta i ordningen, verken før eller etter at godkjenning er gitt. Det kan være aktuelt å gi godkjenningen til den enkelte leverandør en tidsbegrensning, for eksempel 5 år.

I forskrift kan det videre fastsettes nærmere bestemmelser om forvaltning av ordningen, herunder regler om innfasing og utfasing av tjenester. Blant annet kan det fastsettes bestemmelser om priser, oppfølging av godkjente leverandører, økonomisk oppgjør m.m.

Det er en målsetting at dette skal være en dynamisk ordning, der innretning og omfang løpende vurderes, bl.a. i lys av utviklingen i befolkningens behov for spesialisthelsetjenester. I utgangspunktet vil det tas sikte på å prise tjenester inn mot grupper der ventetidene er lange. I tillegg vil blant annet vurderinger av hvilke tjenester det er mulig å avgrense og prise, hvilke konsekvenser innføring av nye tjenester vil ha for målet om likeverdig tilgang og den offentlige helsetjenestens mulighet til å rekruttere og beholde nøkkelpersonell, kunne være relevante momenter i vurdering av om nye tjenester skal inn i ordningen.

Det kan også på sikt være behov for å fase ut tjenester av forskriften. For eksempel kan utviklingen i befolkningens behov, knapphet på helsepersonell eller i kapasiteten i helsetjenesten tilsi at det er behov for å trekke ut en tjeneste som er en del av forskriften.

Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven)

Til § 2-1 b Rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten

I åttende ledd gis de regionale helseforetakene myndighet til å bestemme hvilke private virksomheter som skal kunne tildele pasienter rett til spesialisthelsetjeneste og fastsette frist for når helsehjelpen senest skal gis, jf. annet ledd. Retten til å delegere gjelder kun innenfor det området det er inngått avtale om. Det innebærer at dersom en virksomhet leverer et bredt spekter av spesialisthelsetjenester, men kun har avtale om å levere tjenester på et begrenset område, kan delegasjonen til å tildele pasient- og brukerrettigheter kun gjelde den delen avtalen omhandler. Dersom avtalen for eksempel gjelder kneoperasjoner, vil den private virksomheten kun ha kompetanse til å rettighetsvurdere pasienter som er aktuelle for slik behandling.

Dersom private virksomheter som har fått delegert kompetanse til å rettighetsvurdere mottar henvisninger som tilsier at pasienten har behov for andre tjenester enn det den private etter avtalen kan levere, skal pasienten viderehenvises til det offentlige eller annen privat virksomhet som har kompetanse til å rettighetstildele på feltet.

Det er det regionale helseforetaket som har avtale med den private virksomheten som avgjør hvorvidt kompetanse til å rettighetstildele skal delegeres eller ikke. Det vil være naturlig å avgjøre dette ut fra en totalvurdering av for eksempel behovet i regionen, kompetansen til og kapasiteten i den private virksomheten og hensynet til effektiv ressursutnyttelse. Det regionale helseforetaket kan stille vilkår i forbindelse med delegasjon av vurderingskompetanse. Videre kan det regionale helseforetaket på ethvert tidspunkt trekke tilbake en slik delegasjon.

Det fremgår av niende ledd at departementet i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om hvilke virksomheter som skal kunne tildele pasienter rett til spesialisthelsetjeneste og fastsette frist for når helsehjelpen senest skal gis, jf. annet ledd. Hjemmelen gir departementet den samme kompetansen til å delegere vurderingskompetanse som er tillagt de regionale helseforetakene etter åttende ledd.

Et aktuelt område å bruke hjemmelen på er overfor avtalespesialister. Disse kan i dag ikke tildele pasient- og brukerrettigheter. Det er aktuelt med et forsøksprosjekt for å se om alle avtalespesialister skal tildeles kompetanse til å rettighetsvurdere. Både for å muliggjøre et slikt prosjekt og for eventuelt å gi alle avtalespesialister denne kompetansen hvis forsøksprosjektet tilsier dette, er det nødvendig at departementet har denne hjemmelen.

Til § 2-4 Rett til fritt behandlingsvalg

Bestemmelsen regulerer både pasientenes rett til å velge hvor henvisningen skal sendes og hvor helsehjelpen skal finne sted. Retten til å velge gjelder alle pasienter som blir henvist til spesialisthelsetjenesten, og gjelder i utgangspunktet hele landet. Retten skiller ikke på institusjonstype, og i utgangspunktet gjelder rettigheten alle typer virksomheter. Et grunnleggende vilkår for valgretten er at virksomheten som velges kan gi pasienten det tilbudet som pasienten har behov for. Informasjon om hvilke virksomheter pasienten kan velge når, vil fremgå på nettsiden helsenorge.no.

Retten til fritt behandlingsvalg gjelder i forbindelse med planlagt undersøkelse og/eller behandling i spesialisthelsetjenesten. Pasienten kan bruke retten på de forskjellige trinnene i helsehjelpen. Vurderingen av pasientens helsetilstand kan skje ved en virksomhet, og behandlingen ved en annen. Pasienten kan også velge ulike behandlingssteder i et helseforetak. Hvis et helseforetak består av flere geografisk atskilte behandlingssteder/sykehus, kan pasienten velge behandlingssted innenfor helseforetaket.

I øyeblikkelig hjelp-situasjoner har pasienten ikke rett til å velge. Når øyeblikkelig hjelp-situasjonen er opphørt, har imidlertid pasienten rett til fritt behandlingsvalg på vanlig måte.

Utgangspunktet og hovedregelen er at pasienter skal prioriteres likt, uavhengig av bosted. Det er ett unntak fra dette utgangspunktet. De regionale helseforetakene har plikt til å sørge for et tilbud til innbyggerne i egen helseregion, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a. Hvis et helseforetak må prioritere rettighetspasienter fra egen helseregion for å oppfylle sitt sørge for-ansvar, kan helseforetaket nedprioritere og/eller avvise pasienter fra andre helseregioner. For å benytte denne unntaksregelen må helseforetaket sannsynliggjøre at det ved å motta den aktuelle pasienten vil stå i fare for ikke å kunne oppfylle sin forpliktelse til å yte behandling innen fristen til rettighetspasienter fra egen region.

I første ledd gis pasienter rett til å velge til hvilken offentlig eller privat virksomhet henvisningen skal sendes og vurderes. Valgretten omfatter bare virksomheter som har rett til å tildele pasient- og brukerrettigheter. Det vil si at virksomheten kan vurdere henvisningen og gi pasienten rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste og en individuell juridisk frist dersom en helsefaglig vurdering tilsier at pasienten har behov for spesialisthelsetjeneste og vilkårene for dette er oppfylt, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b andre ledd.

Dersom virksomheten pasienten ønsker å få behandling hos, ikke har kompetanse til å tildele pasient- og brukerrettigheter, kan ikke henvisningen sendes dit. Det er altså et krav om at virksomheten kan vurdere henvisningen og gi pasienten rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste og individuell frist for når helsehjelpen senest skal gis. Alle offentlige virksomheter har i utgangspunktet denne kompetansen. For private virksomheter må kompetansen til å tildele pasient- og brukerrettigheter være delegert fra et regionalt helseforetak, eller virksomheten må være gitt slik kompetanse i forskrift, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b åttende og niende ledd. Dersom en privat virksomhet som har avtale med et regionalt helseforetak eller er godkjent etter forskrift om fritt behandlingsvalg, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 4-3, ikke har vurderingskompetanse, kan pasienten først velge en slik virksomhet etter at pasienten er rettighetsvurdert, jf. andre ledd.

Det er ett unntak fra hovedregelen om at virksomheten som velges må ha vurderingskompetanse. For private radiologiske virksomheter vil det ikke være aktuelt å vurdere pasientens behov for spesialisthelsetjeneste og gi individuell juridisk frist. Disse virksomhetene gir svar på prøver, bildediagnostikk osv. som skal brukes for å vurdere videre forløp. Slike virksomheter kan derfor velges på ethvert tidspunkt i forløpet dersom pasienten har en henvisning til radiologiske tjenester. Det er imidlertid et krav om at den private radiologiske virksomheten har en avtale med et regionalt helseforetak. Private radiologiske virksomheter som ikke har avtale med et regionalt helseforetak kan ikke velges dersom pasienten ikke ønsker å betale full pris for tjenesten.

I andre ledd gis pasienter med rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten rett til å velge ved hvilken offentlig eller privat virksomhet helsehjelpen skal ytes. Retten gjelder alle offentlige virksomheter, og private virksomheter som enten har avtale med et regionalt helseforetak eller er godkjent etter forskrift gitt med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven § 4-3. Etter at pasienten er vurdert til å ha rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste og har fått tildelt en individuell juridisk frist, har pasienten dermed rett til å velge blant flere private virksomheter enn på henvisningstidspunktet, jf. første ledd. Når pasienten er vurdert til å ha rett til rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, kan pasienten altså velge å motta helsehjelpen ved private virksomheter som ikke har vurderingskompetanse. Vilkåret for å velge disse er at virksomheten enten har avtale med et regionalt helseforetak eller er godkjent etter forskrift gitt med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven § 4-3.

I tredje ledd fastslås det at pasienten ikke kan velge behandlingsnivå. Retten til fritt behandlingsvalg innebærer altså ikke en rett til å velge mer spesialisert behandling enn det pasienten er henvist for. Det er virksomheten som vurderer henvisningen som avgjør hvilket behandlingsnivå pasienten har behov for, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-1 b og 2-2. Det avgjørende for vurderingen er ikke hvor i spesialisthelsetjenesten tilbudet er plassert, men hvilken funksjon det ivaretar. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

I fjerde ledd gis det kriterier for å nekte pasienter under tvungent psykisk helsevern rett til valg av fritt behandlingssted etter første og andre ledd. Retten gjelder tilsvarende unntatt i tilfeller hvor dette vil være uforsvarlig eller i betydelig grad er egnet til å svekke formålet med det tvungne vernet. Eksempler på slike tilfeller vil være hvor pasienten med stor sannsynlighet vil bli sykere av en flytting eller hvor pasientens tilstand tilsier et særskilt sikkerhetsnivå som ikke kan tilbys på den institusjon pasienten henvender seg til. Pasienten selv skal i utgangspunktet ikke behøve å grunngi sitt valg. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Retten til fritt behandlingsvalg gjelder heller ikke når en rusmiddelavhengig tilbakeholdes i institusjon etter helse- og omsorgstjenesteloven §§ 10-2 eller 10-3, hvis det vil være uforsvarlig eller i betydelig grad er egnet til å svekke formålet med inntaket, jf. andre setning. Samme begrensning gjelder for valg av senter for legemiddelassistert rehabilitering i spesialisthelsetjenesten, jf. tredje setning. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

I femte ledd unntas private rehabiliteringsinstitusjoner fra valgretten etter første og andre ledd. Det vises til de generelle merknadene under punkt 8.7.3, hvor det uttales at det tas sikte på å oppheve dette unntaket. Rehabilitering i offentlige virksomheter er omfattet av valgretten etter første og andre ledd.

Sjette ledd er i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Det vises til Ot.prp. nr. 63 (2002–2003) s. 62. Avtaler er ikke omtalt i første ledd, og det kan derfor ikke gis bestemmelser i forskrift om slike avtaler. Forskriftshjemmelen endres derfor til ikke å omfatte dette.

Til § 2-6 Rett til syketransport

Første ledd er i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Endringen ligger i at fritt behandlingsvalg innebærer en ny måte å finansiere spesialisthelsetjenesten på, og ordlyden må dermed endres for å dekke dette.

Femte ledd er en videreføring av gjeldende rett. Endringen ligger i at «fritt sykehusvalg» endres til «fritt behandlingsvalg» i bestemmelsen som følge av endringen i overskriften på pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4.