4 Endringer i folketrygdloven

4.1 Skjermingstillegg til uføres alderspensjon

4.1.1 Bakgrunn for forslaget

Departementet foreslår å gjøre reglene om tillegg til alderspensjonen som i dag skjermer uføre født i 1944–1951 for deler av effekten av levealdersjusteringen, gjeldende også for årskullene 1952 og 1953. Forslaget fremmes i påvente av at departementet høsten 2018 tar sikte på å sende på høring et forslag om en fremtidig løsning for beregning av uføres alderspensjon. Forslaget har ikke vært på høring.

4.1.2 Gjeldende rett

Personer som mottar uføretrygd har overgang til alderspensjon ved fylte 67 år.

Av folketrygdloven § 19-9 a følger det at personer født i årene 1944–1951 som mottar uføretrygd ved fylte 67 år, skal få et livsvarig tillegg til alderspensjonen som skjermer for 0,25 prosentpoeng av virkningen av levealdersjustering etter folketrygdloven § 19-6. Ved gradert uføretrygd reduseres tillegget forholdsmessig.

I forskrift 22. desember 2009 nr. 1810 er det fastsatt nærmere bestemmelser om fastsetting av skjermingstillegget. Det følger av forskriften at fullt skjermingstillegg framkommer ved at pensjonen ved 67 år (basispensjonen etter § 19-5 og eventuelt basispensjonstillegg etter § 19-9) multipliseres med en prosentsats og divideres med vedkommendes forholdstall ved 67 år. Av forskriften fremgår det at prosentsatsen for beregning av skjermingstillegget er 0,25 for 1944-kullet, 0,50 for 1945-kullet, 0,75 for 1946-kullet, 1,00 for 1947-kullet, 1,25 for 1948-kullet, 1,51 for 1949-kullet, 1,76 for 1950-kullet og 2,01 for 1951-kullet. For de årskullene som er omfattet, innebærer skjermingen at virkningen av levealdersjustering om lag halveres.

Skjermingstilleggets størrelse vil variere med størrelsen på pensjonen og med årskull. Tillegget vil være høyere for yngre enn for eldre årskull. I 2017 var gjennomsnittlig, årlig skjermingstillegg per mottaker, alle årskull sett under ett, 2 026 kroner.

4.1.3 Departementets vurderinger og forslag

Innføringen av en midlertidig skjermingsordning for uføre født i årene 1944–1951 ble begrunnet med at uføre ikke har de samme mulighetene som arbeidsføre til å kompensere for virkningen av levealdersjusteringen. Økt arbeidsinnsats blant arbeidsføre bidrar isolert sett til å øke alderspensjonen fra folketrygden for denne gruppen. En utvikling hvor eldre står lengre i arbeid, vil dermed øke arbeidsføres alderspensjon relativt til uføres alderspensjon, dersom uføre ikke skjermes for hele eller deler av levealdersjusteringen.

Den midlertidige ordningen innebærer at utviklingen i uføres alderspensjon tilsvarer utviklingen i alderspensjonen for arbeidsføre som kompenserer for om lag halve effekten av levealdersjusteringen ved å jobbe lenger. Departementet foreslo i Prop. 130 L (2010–2011) at en eventuell skjermingsordning for kullene født fra og med 1952 skal utformes ut fra en helhetlig vurdering der observasjoner av arbeidsføres tilpasning til levealdersjusteringen og utviklingen i antall uføre vektlegges, med mål om at uføres alderspensjon skal stå i et rimelig forhold til arbeidsføres alderspensjon. I forbindelse med behandlingen av proposisjonen i Stortinget ble det presisert at målet måtte være at uføres alderspensjon skal stå i et rimelig forhold til gjennomsnittet av arbeidsføres alderspensjon.

Departementet tar sikte på å foreta en bred vurdering av uføres alderspensjon i et høringsnotat høsten 2018, med sikte på at eventuelle lovforslag kan behandles i Stortinget våren 2019. Fra januar 2019 og utover vil personer født i 1952 ha overgang fra uføretrygd til alderspensjon. Departementet foreslår derfor en forlengelse av dagens skjermingsordning, i påvente av en mer langsiktig løsning.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at dagens midlertidige skjermingsordning utvides til også å omfatte uføre født i 1952 og 1953. Departementet foreslår at prosentsatsen settes med samme formel som for tidligere kull, slik det ble redegjort for i boks 11.1 i Prop. 130 L (2010–2011) Endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon til uføre). Dette forslaget vil medføre at uføre født 1952 får et skjermingstillegg lik 2,27 prosent, og uføre født 1953 får et skjermingstillegg lik 2,52 prosent. Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 19-9 a.

4.2 Tap av retten til å praktisere for trygdens regning

4.2.1 Bakgrunnen for lovforslaget

Behandler og tjenesteyter kan på nærmere angitte vilkår utløse rettigheter etter folketrygdloven, som for eksempel et medlems rett til sykepenger og rett til stønad til dekning av utgifter til legemidler på blå resept. De som gir behandlingen er i hovedsak helsepersonell, som for eksempel lege, psykolog, tannlege og fysioterapeut. En tjenesteyter er en juridisk person som en apotekkjede eller et apotek, ortopedisk verksted og leverandører av hjelpemidler med videre. Folketrygden forvaltes i denne sammenhengen av Arbeids- og velferdsetaten (NAV Kontroll, NAV Arbeid og ytelser og NAV Familie og pensjon) og Helsedirektoratet (Helfo).

Vedtak etter folketrygdloven (med unntak for kapittel 5) fattes formelt av Arbeids- og velferdsdirektoratet, som kan delegere sin myndighet til underliggende organer. Dette følger av folketrygdloven § 21-11. Vedtak om ytelser etter kapittel 5 fattes av Helsedirektoratet. Helsedirektoratet kan delegere vedtakskompetansen til underliggende organer. Dette følger av folketrygdloven § 21-11 a.

En persons rett til sykepenger krever dokumentasjon av arbeidsuførhet av lege, kiropraktor eller fysioterapeut med kompetanse innen manuellterapi. Leger og annet helsepersonell kan også utløse stønad til helsetjenester (helserefusjoner) etter folketrygdloven kapittel 5, som refusjon av utgifter til legehjelp og pasienters rett til stønad til dekning av utgifter til legemidler på blå resept. Behandlere og tjenesteytere som utløser rettigheter etter folketrygdloven må påse at de opplysningene de gir er korrekte, slik at det ikke fører til misbruk av trygdeytelser.

Arbeids- og velferdsetaten og Helfo har ulike virkemidler å benytte seg av dersom behandleren eller tjenesteyteren ikke følger de lovbestemte pliktene. Helfos virkemidler går fra informasjon om hvordan takster skal forstås og pålegg om endring av praksis, til varsel om vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning dersom behandler ikke endrer sin praksis. Valg av virkemiddel avhenger av sakens alvorlighetsgrad.

Arbeids- og velferdsetaten, herunder NAV Kontroll, har ikke de samme virkemidlene som Helfo. Etter gjeldende rett er det derfor en høyere terskel før det kommer en reaksjon fra Arbeids- og velferdsetaten i form av et varsel om vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning. Når det ikke er mulighet for en formell advarsel, har behandler eller tjenesteyter ingen mulighet til å endre egen praksis før vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning er fattet.

Vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning, som har hjemmel i folketrygdloven § 25-6 første ledd, er det sterkeste virkemiddelet trygden har til å reagere overfor en behandler eller tjenesteyter som gjør seg skyldig i misbruk overfor trygden, ikke oppfyller lovbestemte plikter eller gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til misbruk av trygdeytelser.

Før helserefusjonsområdet ble skilt ut fra Arbeids- og velferdsetaten, medførte vedtaket etter § 25-6 første ledd at en behandler eller tjenesteyter mistet retten til å praktisere for trygdens regning på alle trygdens områder. Delingen av forvaltningsansvaret når det gjaldt praktiseringen av § 25-6 ble markert i lovteksten med at hver forvaltningsenhet skulle fatte vedtak etter § 25-6 «innenfor deres respektive ansvarsområder».

Et vedtak fra etaten om å utelukke en behandler fra å utstede legeerklæringer som kreves for rett til trygdeytelser som sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd, har ikke direkte virkning på en behandlers rett til å utløse trygderefusjoner etter folketrygdloven kapittel 5, som stønad til dekning av utgifter til lege, fysioterapeut, medisiner på blå resept med mer. Og motsatt, hvor en behandler ikke lenger kan utløse refusjoner etter kapittel 5 kan vedkommende likevel skrive sykemeldinger og funksjonsvurderinger på trygdens regning.

4.2.2 Gjeldende rett

Bestemmelsen i § 25-6 første ledd lyder slik:

Dersom en person som gir behandling eller yter tjenester som faller inn under denne loven, gjør seg skyldig i misbruk overfor trygden, ikke oppfyller lovbestemte plikter eller gir Arbeids- og velferdsetaten, Helsedirektoratet eller underordnet organ misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til misbruk av trygdeytelser, kan Arbeids- og velferdsdirektoratet, Helsedirektoratet eller det organ Helsedirektoratet bestemmer, innenfor deres respektive ansvarsområder, bestemme at det ikke skal ytes godtgjørelse for behandling eller tjenester som vedkommende utfører. I slike tilfeller plikter trygden heller ikke å yte stønad på grunnlag av erklæring fra vedkommende.

Det følger av bestemmelsens siste setning at i slike tilfeller plikter trygden heller ikke å yte stønad på grunnlag av erklæring fra behandler eller tjenesteyter. Setningen peker tilbake på det øvrige innholdet i bestemmelsen og innebærer at det organ som har fattet vedtak i saken heller ikke plikter å yte stønad på grunnlag av erklæringer fra behandler eller tjenesteyter som er fratatt retten til å praktisere for trygdens regning.

Et vedtak fra etaten om å utelukke en behandler fra å utstede legeerklæringer som kreves for rett til trygdeytelser som sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd, har ikke direkte virkning på en behandlers rett til å utløse trygderefusjoner etter folketrygdloven kapittel 5, som stønad til dekning av utgifter til lege, fysioterapeut, medisiner på blå resept med mer. Og motsatt, hvor en behandler ikke lenger kan utløse refusjoner etter kapittel 5 kan vedkommende likevel skrive sykemeldinger og funksjonsvurderinger på trygdens regning. Vedtak etter folketrygdloven § 25-6 om tap av retten til å praktisere for trygdens regning fattes av NAV Kontroll og Helfo innenfor deres respektive ansvarsområder.

Vedtak fattet av Helfo etter § 25-6 kan påklages til Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten, jf. § 25-6 andre ledd. Vedtak fattet av NAV Kontroll kan påklages til NAV Klageinstans. En avgjørelse i klageinstansene kan ikke ankes inn for Trygderetten, se forskrift 15. april 1997 nr. 324 om unntak fra anke til Trygderetten § 1. Førsteinstansen og klageinstansen har etter en helhetsvurdering anledning til å beslutte å gi vedtaket utsatt iverksetting, se forvaltningsloven § 42.

Et vedtak gis vanligvis virkning fra ett til tre år, og i særlig alvorlige tilfeller i inntil fem år. Perioden fastsettes etter en konkret helhetsvurdering av momenter som blant annet utvist skyld, beløpets størrelse, varighet i tid, feilens art og grad og manglende innrettelse etter pålegg. Det sentrale vurderingstemaet er om NAV Kontroll eller Helfo kan ha tilstrekkelig tillit til at behandleren eller tjenesteyteren for framtiden vil forholde seg lojalt til regelverket. Skyldkravet er grov uaktsomhet eller forsett.

Bestemmelsen i § 25-6 første ledd regulerer tre situasjoner som kan føre til tap av retten til å praktisere for trygdens regning og vanligvis vil flere enn en av situasjonene være aktuelle i en og samme sak.

Den første situasjonen er at en behandler eller tjenesteyter «gjør seg skyldig i misbruk overfor trygden». Dette gjelder når behandleren eller tjenesteyteren har mottatt en uberettiget utbetaling, eksempelvis framsatt krav om betaling for arbeid som ikke er utført, eller kan ha medvirket til at medlemmet har mottatt eller forsøkt å motta en uberettiget utbetaling, for eksempel ved salg av legeerklæringer på et fiktivt grunnlag. Situasjonen kan også være at behandleren eller tjenesteyteren har brukt takstene feil.

Den andre situasjonen er hvor behandleren eller tjenesteyteren «ikke overholder lovbestemte plikter». Alternativet gjelder generelt for alle lovbestemte plikter, selv om det primært dreier seg om plikter etter folketrygdloven, se NOU 1990: 20 Forenklet folketrygdlov side 755. For eksempel hvis behandleren til tross for pålegg fra Arbeids- og velferdsetaten ikke utleverer spesifiserte eller redigerte utdrag av pasientjournaler som kreves etter folketrygdloven § 21-4 og § 21-4 c, sykmelder uten konsultasjon, tilbakedaterer sykmeldinger uten gyldig grunn eller ikke foretar funksjonsvurdering ved arbeidsuførhet etter folketrygdloven § 8-7. Videre kan det være tilfeller hvor behandleren ikke møter til dialogmøter eller samarbeidsmøter etter § 25-5, eller ikke gir de erklæringene eller uttalelsene som Arbeids- og velferdsetaten eller Helfo finner nødvendig og har bedt om med hjemmel i folketrygdloven § 21-4.

Manglende overholdelse av lovbestemte plikter etter helsepersonelloven kan være at en behandler ikke oppfyller sin plikt til å sørge for at helsehjelpen som ytes ikke påfører trygden og pasienten unødvendig tidstap eller utgift etter helsepersonelloven § 6, eller utsteder legeerklæringer og attester som ikke tilfredsstiller de innholdsmessige kravene etter helsepersonelloven § 15. Vurderingen av om en behandlers virksomhet er forsvarlig i helsepersonellovens forstand, faller utenfor bestemmelsens anvendelsesområde siden verken Arbeids- og velferdsetaten eller Helfo har den faglige kompetansen til å vurdere dette.

Plikter eller pålegg som er gitt i medhold av andre lover enn folketrygdloven kan tas med som momenter i saken, men de kan ikke danne et selvstendig grunnlag for vedtaket. Det gjelder for eksempel brudd på helsepersonelloven § 6 og § 15.

Den tredje situasjonen er hvor behandleren eller tjenesteyteren gir «misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til trygdemisbruk». Alternativet relaterer seg til de ytelsene hvor det er et krav om at de medisinske forholdene er dokumentert med en erklæring fra behandleren. Tidligere var alternativet omfattet av folketrygdloven § 25-7 første punktum. I forbindelse med lovendringen av 14. juni 2002 for å forebygge og avdekke trygdemisbruk var det et ønske om å skjerpe adgangen til å utelukke behandlere fra å praktisere for trygdens regning. Vilkåret ble derfor flyttet til folketrygdloven § 25-6, og ordlyden ble samtidig endret, se Ot. prp. nr. 60 (2001–2002) om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover.

Situasjonene som dekkes under dette alternativet, er feilaktige opplysninger, mangelfulle eller manglende opplysninger som ikke viser det reelle bildet av medlemmets helsesituasjon eller opplysninger som på annen måte er egnet til å forlede trygden til å utbetale en uberettiget stønad til medlemmet. Det kan for eksempel dreie seg om en behandler som gir feil opplysninger på blå resept og søknad om stønad til legemidler, eller en behandler som sykmelder pasienten uten å ha sett ham eller henne, eller opplyser å ha henvist pasienten til en spesialist uten at dette er gjort.

Behandleren kan også medvirke til at medlemmet mottar urettmessige utbetalinger ved at behandleren unnlater å følge opp behandlingsopplegget, men gir inntrykk av noe annet overfor Arbeids- og velferdsetaten. Misvisende opplysninger kan føre til at det ikke blir iverksatt nødvendige og hensiktsmessige tiltak med arbeidsrelatert aktivitet og at utbetaling til medlemmet opphører på feil grunnlag fordi Arbeids- og velferdsetaten ikke mottar tilfredsstillende dokumentasjon på at vilkårene for ytelsen er oppfylt. Det er tilstrekkelig at de misvisende opplysningene eller erklæringene som gis kan føre til urettmessig utbetaling fra trygden. Trygden trenger ikke dokumentere at opplysningene faktisk har ført til en urettmessig utbetaling.

4.2.3 Høringsforslaget

4.2.3.1 Virkning innenfor alle folketrygdens stønadsområder (første ledd)

Arbeids- og sosialdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet foreslo i høringnotatet en presisering av at vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning skal gjelde med virkning for hele folketrygdloven og at skyldkravet skal være forsettlige eller grovt uaktsomme handlinger. Det ble foreslått regulert i ny § 25-6 (Helsedirektoratet) og ny § 25-7 (Arbeids- og velferdsdirektoratet).

Vurderingstemaet etter første ledd er om trygden kan ha tillit til behandleren eller tjenesteyteren framover i tid. Relevante momenter i vurderingen kan være:

• graden av utvist skyld

• størrelsen på det feilutbetalte beløpet

• lovovertredelsens art og omfang

• om behandleren eller tjenesteyteren tidligere har gjort seg skyldig i liknende handlinger eller unnlatelser.

Varigheten av tapsperioden ble ikke foreslått lovregulert. Perioden vurderes ut fra de samme momentene som tillitsvurderingen. Jo grovere situasjon er, desto lenger kan varigheten fastsettes til.

Departementene viste samtidig til at det kan forekomme tilfeller eller situasjoner som er så alvorlige at det er vanskelig på vedtakstidspunktet å vurdere om behandler eller tjenesteyter for framtiden skal få tilbake retten til å praktisere for trygdens regning. Det ble derfor foreslått en adgang til å fatte vedtak om at en behandler eller tjenesteyter taper retten til å praktisere for trygdens regning på ubestemt tid, samtidig som den vedtaket retter seg mot får en mulighet til å kunne søke på nytt etter en bestemt periode.

Som redegjort for under punkt 4.2.2 er det tre situasjoner som kan føre til tap av retten til å praktisere for alle lovens stønadsområder at:

1. Behandler eller tjenesteyter gjør seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden.

2. Behandler eller tjenesteyter ikke oppfyller lovbestemte plikter.

3. Vedkommende gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser.

I den første situasjonen foreslo departementene at ordlyden ble endret fra «skyldig i misbruk» til «skyldig i uberettiget utbetaling». Endringen var ikke materiell, kun en presisering, for å gjøre det mer tydelig hva vilkåret omfatter. Med «uberettiget utbetaling» menes en utbetaling som behandleren eller tjenesteyteren enten selv har mottatt uten å ha krav på, eller en utbetaling som medlemmet har mottatt, men som vedkommende ikke har krav på. Behandleren eller tjenesteyteren må være skyldig i den uberettigede utbetalingen.

Eksempler på handlinger som omfattes av den første situasjonen, «gjort seg skyldig i uberettiget utbetaling», er tilfeller der det kjøpes og selges legeerklæringer, der behandler har skrevet en erklæring som bekrefter en persons sykdom og helsetilstand samtidig som behandleren er kjent med at pasienten ikke er syk, eller behandleren har framsatt feil eller fiktive refusjonskrav av takster for erklæringer vedkommende ikke har skrevet. Andre handlinger vil være grove tilfeller av gjentagende feil takstbruk, og grovt overforbruk av takster utover hva som vurderes som medisinsk nødvendig. Fiktive refusjonskrav vil alltid anses som et alvorlig tillitsbrudd etter første ledd.

Den andre og tredje situasjonen var foreslått som en direkte videreføring av gjeldende § 25-6. I mange tilfeller innebærer det et mindre alvorlig tillitsbrudd og vil vanligvis ikke falle inn under første, men andre ledd. Er handlingen utført med forsett, vil situasjonen uansett komme under første ledd, men er det grov uaktsomhet i handlingen kan både første ledd og andre ledd være aktuelle å vurdere.

Uttrykket «lovbestemte plikter» gjelder generelt for alle lovbestemte plikter. Det framgår av NOU 1990: 20 side 755 Forenklet folketrygdlov at uttrykket primært retter seg mot overtredelser av plikter etter folketrygdloven, men at også mislighold av relevante plikter etter andre lover rammes av bestemmelsen, for eksempel der en behandler påfører trygden eller pasienten unødvendig tidstap eller utgifter, se helsepersonelloven § 6. Om en virksomhet er forsvarlig i helsepersonellovens forstand, faller utenfor bestemmelsens anvendelsesområde, da slike forhold skal vurderes av tilsynsmyndigheten.

Et eksempel som vil falle inn under folketrygdloven, er når en behandler eller en tjenesteyter ikke oppfyller plikten etter folketrygdloven § 21-4 om å levere nødvendige opplysninger og erklæringer til trygden. Andre eksempler vil være brudd på plikter forbundet med å skrive erklæringer og uttalelser som beskriver et medlems diagnose og helsetilstand, medlemmets funksjonsevne, årsakssammenheng mellom diagnose og funksjonsevne eller arbeidsevne, generell dokumentasjon av arbeidsuførhet, brudd på plikten til å levere erklæringer og uttalelser innen rimelig tid og plikten til å møte i dialogmøter.

Eksempler på «gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til misbruk av trygdeytelser» er erklæringer med feil innhold eller erklæringer som er mangelfulle. For dette handlingsalternativet er det tilstrekkelig at vedkommende har avgitt opplysningene eller erklæringen. Det er ikke nødvendig at de misvisende opplysningene eller erklæringen har ført til utbetaling fra trygden. Dersom behandleren eller tjenesteyterens handling eller unnlatelse omfatter en eller flere av de ulike situasjonene, og skyldkravet er oppfylt, kan forvaltningen fatte vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning.

Tap av retten til å praktisere for trygdens regning er ikke klassifisert som straff etter norsk rett. Sivilombudsmannen har uttalt seg om spørsmålet i sak SOM-2002-30. Forholdet mellom folketrygdloven § 25-6 og straffesanksjoner er ikke vurdert av domstolene, men et lignende tilfelle har vært til behandling i Høyesterett i Rt. 2004 s. 1343. Saken gjaldt tap av autorisasjon som administrativ reaksjon. Høyesterett kom enstemmig til at tilbakekall av legelisens ikke er straff i forhold til forbudet mot dobbeltforfølgning, jf. EMK protokoll 7 artikkel 4 nr. 1.

Formålet med å reagere med at behandleren eller tjenesteyteren taper retten til å praktisere for trygdens regning, er å hindre at trygden for framtiden skal være forpliktet til å utbetale refusjonskrav eller bygge på erklæringer som trygden ikke har tillit til er korrekte.

Det framgår av Prop. 62 L (2015–2016) Endringer i forvaltningsloven mv. (administrative sanksjoner mv.) punkt 11.6 og 14.5.4 og 14.5.5, at det i særlovgivningen, som folketrygdloven er, bør skilles tydelig mellom administrative rettighetstap som utgjør straff etter den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og dermed administrativ sanksjon, og andre tilbakekall av offentlige tillatelser.

Departementene mener den vurderingen som ligger i tap av retten til å praktisere for trygdens regning er en vurdering av om behandlere eller tjenesteytere for framtiden er egnet eller skikket til å gi behandling eller yte en tjeneste for trygdens regning. Hvis trygden ikke lenger har den nødvendige tilliten til behandleren eller tjenesteyteren, vil tillatelsen kunne trekkes tilbake. Tap av retten er derfor ikke et administrativt rettighetstap som utgjør straff etter EMK, og rammes ikke av dobbeltstraff-problematikken.

Departementene foreslo å forskriftsregulere hvordan effektueringen av vedtakene skal skje på tvers av Arbeids- og velferdsetaten og Helfo, slik at rettsvirkningen gjelder for alle lovens områder. Det ble ikke foreslått endringer i gjeldende klageadgang på vedtakene.

Forslaget om rettsvirkning på tvers av organene betyr i praksis at det skal fattes ett vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning, uavhengig av om det gjelder helsetjenester fra Helfo eller erklæringer knyttet til ytelser fra Arbeids- og velferdsetaten. Organet som først treffer vedtaket må informere den andre om at vedtaket er truffet.

Begge organene er i prosessen underlagt reglene som gjelder for registrering og lagring av personopplysninger, som følger av personopplysningsloven og de alminnelige reglene om taushetsplikt mv. når det skjer en samhandling. Det gjelder i prosessen fra saksbehandlingen til vedtaksfastsettelsen og klagesaksbehandlingen.

Et vedtak som rammer behandleren får også konsekvenser for medlemmet ved at han eller hun selv må betale for hele behandlingen eller benytte en annen behandler. Dette er særlig utfordrende når det gjelder fastlegeordningen. Et vedtak kan også påvirke kommunenes mulighet til å tilby et forsvarlig fastlegetilbud, se også kapittel 4.4.

4.2.3.2 Virkning innenfor Arbeids- og velferdsetatens eller Helfos ansvarsområde (andre ledd)

Departementene foreslo at vedtak etter de nye bestemmelsenes andre ledd, som omfatter handlinger av simpel og grov uaktsomhet, ikke skal få virkning mellom Arbeids- og velferdsetatens og Helfos ansvarsområder, men kun innenfor det enkelte organs ansvarsområde. Dette innebærer at et vedtak fattet av Arbeids- og velferdsetaten etter ny § 25-7 andre ledd ikke vil få konsekvenser for behandlerens eller tjenesteyterens adgang til å utløse trygderefusjoner etter kapittel 5 i folketrygdloven. Tilsvarende vil et vedtak fattet av Helfo etter § 25-6 andre ledd ikke få konsekvenser for behandlerens eller tjenesteyterens adgang til å utstede legeerklæringer som har betydning for retten til trygdeytelser som sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd.

I bestemmelsenes andre ledd er det tre situasjoner som svarer til de tre situasjonene som første ledd regulerer. Det avgjørende for hvilket ledd som kommer til anvendelse er graden av utvist skyld. Skyldkravet etter andre ledd er uaktsomhet. Det vil si at skyldgrader fra simpel til grov uaktsomhet omfattes.

Departementene foreslo at bestemmelsen primært burde brukes i de situasjonene hvor det er tvil om det foreligger grov uaktsomhet. De klare tilfellene av simpel uaktsomhet vil vanligvis ikke komme under andre ledd. Dette er i tråd med dagens praktisering av § 25-6, der kun tilfeller av grov uaktsomhet og forsett har ført til tap av retten til å praktisere for trygdens regning. Er handlingen utført med grov uaktsomhet, subsumeres situasjonen under første ledd dersom handlingen i tillegg representerer et alvorlig tillitsbrudd.

Dersom handlingen faller inn under en eller flere av de situasjonene som andre ledd oppstiller, og det foreligger uaktsomhet i handlingen, kan forvaltningen fatte vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning innenfor den respektive forvaltningsorgans ansvarsområde. Det sentrale vurderingstemaet er, i likhet med første ledd, om Arbeids- og velferdsetaten eller Helfo kan ha tillit til at behandler eller tjenesteyter vil forholde seg lojalt til trygden i framtiden.

Vurderingen av hvilket av leddene som kommer til anvendelse gjøres ut fra en helhetsvurdering av den konkrete handlingen eller unnlatelsen som er begått, skyldgraden og tillitsbruddets alvorlighet. Jo mer alvorlig tillitsbruddet er, desto større grunn er det til å vurdere behandleren eller tjenesteyteren etter første ledd, som etter lovforslaget skal få virkning for hele folketrygdloven.

4.2.3.3 Stønader utbetalt på grunnlag av erklæringer fra en behandler eller tjenesteyter som er fratatt retten (tredje ledd)

Departementene foreslo å videreføre § 25-6 siste punktum i lovforslagene ny § 25-6 tredje ledd og ny § 25-7 tredje ledd. Departementene foreslo at den nærmere anvisningen på momenter for en saklig skjønnsvurdering for hvilke tilfeller som likevel skal bli utbetalt inntas i forskrift.

Hvor Arbeids- og velferdsetaten eller Helfo ikke plikter å yte stønad på grunnlag av erklæringer fra behandler eller tjenesteyter, innebærer det at medlemmet må henvende seg til en annen behandler eller tjenesteyter for å få gyldig dokumentasjon på at vilkårene for stønaden er oppfylt. Ordlyden «plikter ikke» tilsier imidlertid en adgang til å utvise skjønn i enkelttilfeller dersom det framstår urimelig, selv om utgangspunktet er at forvaltningen ikke har tillit til behandleren eller tjenesteyteren. Denne adgangen skal være en form for sikkerhetsventil slik at reglene åpner for å ta rimelighetshensyn i enkelte tilfeller ovenfor enkelte medlemmer.

Departementene foreslo å innta en presisering om at også uttalelser fra en behandler eller tjenesteyter skal være omfattet, slik at leddene samsvarer med folketrygdloven § 21-4 andre ledd hvor helsepersonell plikter å gi de erklæringer og uttalelser som er nødvendige. Forslaget innebærer at Helsedirektoratet eller underliggende organ ikke plikter å yte stønad på grunnlag av erklæring eller uttalelse fra en behandler eller tjenesteyter som er fratatt retten til å praktisere for trygdens regning etter første og andre ledd i lovforslaget § 25-6. Det innebærer at det underliggende organet kan la være å utbetale stønad til medlemmet på grunnlag av erklæring eller uttalelse fra vedkommende behandler eller tjenesteyter, som for eksempel søknad om individuell refusjon og blå resept. Tilsvarende for Arbeids- og velferdsetaten hvor det er fattet vedtak etter første og andre ledd i lovforslaget § 25-7, hvor en behandler eller tjenesteyter er fratatt retten, plikter heller ikke etaten å yte stønad på grunnlag av erklæring eller uttalelse fra vedkommende. Det vil si at behandleren for eksempel ikke vil kunne skrive ut sykmelding på trygdens regning.

4.2.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene støtter i alle hovedsak de foreslåtte endringene.

Den norske tannlegeforening viser til at det er viktig å ivareta rettssikkerheten til behandlere, og at opplysninger om rette klageinstans bør framgå av loven. Norges optikerforbund støtter også forslaget og mener det er viktig å etablere systemer i sanntid som viser hvilke helsepersonell som har rettigheter og ikke, og ved behov stenge det aktuelle helsepersonellet ute fra aktuelle datasystemer etc. Skal misbruk forebygges må det være kjent for alle parter hvilke helsepersonell som har restriksjoner på sin yrkesutøvelse.

Oslo kommune byrådsavdeling for eldre, helse og sosiale tjenester mener forslaget vil kunne forenkle saksbehandling, trygge pasienters rett til forsvarlig legetjenester og styrke kommunens plikt til å sikre god kvalitet av legetjenester. Stavanger kommune framhever viktigheten av et godt informasjonsarbeid om hvilke vurderinger som skal ligge til grunn, og at virkemidlene blir forutsigbare og forholdsmessige, transparente og like for hele landet. Statens helsetilsyn støtter departementenes forslag, som etter deres vurdering vil gjøre ansvarsfordelingen mellom direktoratene og virkningen av et vedtak tydeligere.

Akademikerne mener forslaget kan bidra til en tydeliggjøring av ansvarsforholdene, dette kan unngå dobbeltarbeid og uklarhet i regelverket. Det framheves at det bør utarbeides en veileder eller et rundskriv hvor innholdet og de konkrete vurderingene er nærmere beskrevet, herunder konkretisert hvilke tidsbegrensning som er aktuelt for de ulike tilfellene. Behandlers rettssikkerhet er det viktig at ivaretas i slike saker. Blant annet betyr dette at det sikres medisinskfaglig kompetanse (f.eks. at leger innenfor aktuelle spesialiteter uttaler seg) og at begrunnelsene er grundige, tydelige og etterprøvbare. Det samme mener Den norske legeforening, som viser til at bestemmelsen framstår noe vanskelig tilgjengelig, og den kan med fordel forenkles og tydeliggjøres. Det bør utarbeides en veileder eller et rundskriv hvor innholdet og konkrete forslag beskrives nærmere med hvilke tidsbegrensninger som er aktuelle for de ulike tilfellene.

Datatilsynet viser til at det kun på et overordnet nivå er pekt på personvernopplysningsloven og reglene om taushetsplikt når det gjelder lagring, registering og ved samhandling og uttalt at dette gjelder i prosessen fra saksbehandling til vedtaksfastsettelse og klagebehandling. Eventuelle personvernkonsekvenser er ikke belyst og det stilles noen overordnede spørsmål om forslaget går klar av personvernprinsippene etter personopplysningsloven/personverndirektivet, for eksempel krav til dataminimering/proporsjonalitet. Personverndirektivet artikkel 13 åpner opp for å gjøre unntak fra prinsippene i artikkel 6.

Tilsynet kommer deretter med noen bemerkninger knyttet til krav til rettslig grunnlag etter forordningen. Behandlingen som følger av lovforslaget må forholde seg til de rammer som følger av personverndirektivet og tilsynet mener departementene bør gjøre dette i det videre lov- og forskriftsarbeidet.

Helsedirektoratet tiltrer høringen i det vesentligste, men har noen merknader. Det vises til at tap av retten til å praktisere for trygdens regning er et svært inngripende virkemiddel og for å sikre ensartet praksis bør departementene regulere i forskrift når et vedtak omfattes av første ledd, hvilke momenter det skal legges vekt på ved vurderingen av varigheten av vedtaket og hvordan effektueringen av vedtakene skal skje på tvers.

4.2.5 Departementenes vurderinger og forslag

4.2.5.1 Innledning

På bakgrunn støtten fra instansene, opprettholder departementene hovedsakelig innholdet i lovforslagene til ny § 25-6 og ny § 25-7, med de presiseringene som følger.

4.2.5.2 Vurderingen av skyldkravet. Varigheten av vedtaket

Departementene viser til de momentene det kan legges vekt på i vurderingen av om skyldkravet er oppfylt. Listen viser de mest sentrale momentene i vurderingen. Departementene viser samtidig til at listen ikke er uttømmende. Departementene legger til grunn at de momentene det kan legges vekt på i vurderingen, er:

• hvor alvorlig tillitsbruddet er

• graden av utvist skyld

• regelbruddets art

• omfang og varighet i tid

• om behandleren eller tjenesteyteren tidligere har fått tilbakemelding om at det er behov for korreksjon av momenter som er av alvorlig karakter

• om behandleren eller tjenesteyter tidligere har hatt en sak om tilbakekreving av feilutbetalt refusjon eller tap av retten til å praktisere for trygdens regning

• størrelsen på det utbetalte beløpet.

I tråd med høringsnotatet er det fastsatt en grense på tap av retten i inntil tre år for behandlere og tjenesteytere som uaktsomt gjør seg skyldig i de forhold som omfattes av lovbestemmelsens andre ledd. Varigheten for de grovere tilfellene etter bestemmelsenes første ledd ble ikke foreslått lovregulert i høringsnotatet.

Departementene mener det likevel er hensiktsmessig å ta inn en tidsanvisning på varigheten etter første ledd. Det foreslås ikke å innføre en adgang til å fatte vedtak på ubestemt tid, som det ble foreslått i høringsnotatet. Varigheten av utelukkelsesvedtaket blir tidsavgrenset, med virkning for inntil fem år. Det kan deretter eventuelt fattes et nytt vedtak i en ny sak. Man unngår dermed en søknadsprosess som ville blitt resultatet med et tidsubestemt vedtak. Hvor lenge vedtaksperioden bør være vil være en konkret vurdering, og slik som i dag være opp til forvaltningen å vurdere.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 25-6 første og andre ledd og § 25-7 første og andre ledd.

4.2.5.3 Personvernvurderinger og deling av informasjon

Departementene viste i høringen til at i saker som gjelder vedtak etter første ledd, er begge de underliggende organene underlagt reglene som gjelder for registrering og lagring av personopplysninger, som følger av personopplysningsloven og de alminnelige reglene om taushetsplikt mv. når det skjer en samhandling. Det gjelder i prosessen fra saksbehandlingen til vedtaksfastsettelsen og klagesaksbehandlingen.

Datatilsynet etterlyste i sin høringsuttalelse at personvernkonsekvensene ikke var nærmere belyst. Departementene møtte Datatilsynet i forbindelse med den høringsuttalelsen de avga. I møtet ble personverndirektivet og den nye personvernforordningen og den virkningen dette får for den foreslåtte lovendringen, særskilt drøftet. Tilsynet orienterte om at det særlig var artiklene 5, 7 og 8 som var relevante.

På bakgrunn av høringsuttalelsen fra Datatilsynet har departementene også innhentet ytterligere opplysninger fra Arbeids- og velferdsetaten og Helfo knyttet til etatenes rutiner for behandling av personopplysninger. Tilbakemeldingene viser at begge etater både har de nødvendige hjemler og gode rutiner for behandling av personopplysninger. Etatene mener deres behandling av personopplysninger er i tråd med ovennevnte artikler i personverndirektivet. Som hjemmelsgrunnlag vises det til folketrygdloven § 21-4, § 21-4 a og § 21-4 c. I tillegg gjelder § 21-11 a for Helfo. Videre opererer begge etater med fysiske og tekniske hindre for å unngå at opplysninger gjøres tilgjengelige for andre enn de som trenger det i utføringen av sitt arbeid (sikre soner og tilgangsstyring).

Departementene mener at disse tiltakene og de avveininger som ligger til grunn for aktuelt regelverk på en god måte ivaretar personvernet også i saker om tap av retten til å praktisere for trygdens regning. Departementene mener de foreslåtte endringene er en videreføring av gjeldende rett. Departementene mener dagens regelverk på en god måte balanserer personvernhensyn og hensynet til en effektiv forvaltning av folketrygdloven.

Når det gjelder deling av informasjon, gjelder offentleglova. Det vises til lovens § 3, som lyder:

Saksdokument, journalar og liknande register for organet er opne for innsyn dersom ikkje anna følgjer av lov eller forskrift med heimel i lov. Alle kan krevje innsyn i saksdokument, journalar og liknande register til organet hos vedkommande organ.

Det innebærer at opplysninger om at det er opprettet sak der en vurderer å fatte et vedtak om tap av retten, i utgangspunktet er offentlig og kan deles mellom organene og eventuelt andre som krever innsyn i saken. Unntak gjelder for taushetsbelagte opplysninger som følger av lov eller i medhold av lov, jf. offentleglova § 13.

Det vises for eksempel til forvaltningsloven § 13 om taushetsplikt. Taushetsplikten i § 13 er ikke til hinder for å utlevere opplysninger etter § 13 b. Imidlertid gjelder ikke bestemmelsene i § 13 b nr. 5 og 6 for verken for Arbeids- og velferdsetaten eller Helfo, jf. NAV-loven § 7 første ledd, tredje punktum og folketrygdloven § 21-11 a tredje ledd.

For Arbeids- og velferdsetaten og Helfo gjelder NAV-loven § 7 tredje ledd om at opplysninger til andre forvaltningsorganer kan gis blant annet når det er nødvendig for å fremme etatenes oppgaver eller for å hindre at noen urettmessig får utbetalt offentlige midler. NAV Kontroll og Helfo kan dermed utveksle opplysninger i saksbehandlingsprosessen før vedtak etter § 25-6 første ledd og § 25-7 første ledd er fattet. Vedtak etter andre ledd gjelder kun innenfor hver etats område.

4.2.5.4 Rettssikkerheten og klageadgangen

Flere innspill trekker fram at det er viktig at rettssikkerheten i disse sakene blir godt nok ivaretatt, med en god klageadgang, transparens, varsling av alle parter mv. Dette viser blant annet Akademikerne, Den norske legeforening og Den norske tannlegeforening til. Sistnevnte framhever at opplysninger om rette klageinstans bør framgå av lovforslaget. Departementene har på bakgrunn av innspillet endret begge lovforslagene så det framgår i et eget ledd at klageinstansene er henholdsvis Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten og NAV Klageinstans for Arbeids- og velferdsetaten.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 25-6 femte ledd og § 25-7 femte ledd.

Departementene presiserer samtidig at de samme kravene som i dag gjelder til rettssikkerhet, også skal gjelde med de nye bestemmelsene.

Den norske legeforening viser til at bestemmelsen framstår noe vanskelig tilgjengelig, og den kan med fordel forenkles og tydeliggjøres. Departementene har derfor gjennomgått bestemmelsene på nytt med tanke på å gjøre de mer tydelige for behandlerne som må sette seg inn i regelverket. Første og andre ledd er derfor omskrevet til en mer aktiv form, og for å øke lesbarheten er de tre situasjonene som reguleres i første ledd delt inn under bokstaver. Siden det ikke bør være avgjørende hvilket organ som har mottatt misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser, er adressaten for opplysningene tatt ut av lovforslagenes første ledd bokstav c.

I situasjoner hvor behandler eller tjenesteyter er fratatt retten til å praktisere for trygdens regning, er hovedregelen at det ikke skal ytes stønad på grunnlag av erklæringer eller uttalelser avgitt av dem. Det kan likevel ytes stønad dersom det vil framstå som urimelig å pålegge medlemmet å innhente annen dokumentasjon. I forhold til høringsnotatets forslag er bestemmelsene forenklet noe. I punkt 4.2.5.5 er det gitt et eksempel på når sikkerhetsventilen kan benyttes.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 25-6 første, andre og tredje ledd og § 25-7 første, andre og tredje ledd.

4.2.5.5 Regulering i forskrift, rundskriv, retningslinjer mv.

Departementene foreslo å forskriftsregulere hvordan effektueringen av vedtak på tvers av Arbeids- og velferdsetaten og Helfo skal skje, der hvor rettsvirkningen gjelder for alle lovens områder.

Akademikerne framhever at det bør utarbeides en veileder eller et rundskriv hvor innholdet og de konkrete vurderingene er nærmere beskrevet, herunder konkretisert hvilke tidsbegrensning som er aktuelt for de ulike tilfellene. Helsedirektoratet ønsker av hensyn til likebehandling at vurderingene av skyldkravet etter første og andre ledd tas inn i forskrift. Videre at det bør framkomme i forskrift eller rundskriv hvilke momenter det skal legges vekt på ved den fornyede tillitsvurderingen, hvem som skal foreta vurderingen og momenter i vurderingen av tapsperiodens lengde.

Flere kommuner har uttalt at de er opptatt av at de som avtalepart må få tilstrekkelig informasjon om selve vedtaket og om at trygden vurderer å frata en fastlege eller fysioterapeut refusjonsretten.

I høringsnotatet foreslo departementene at avtalemotpart skulle varsles samtidig med at behandleren får et varsel om at trygden vurderer å frata vedkommende retten til å praktisere for trygdens regning.

Når det gjelder deling av informasjon vises det til punkt 4.2.5.3. I en sak som er til vurdering, vil det ikke alltid konkluderes med et vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning. Vi mener derfor informasjonsutvekslingen med kommunen må vurderes konkret i hver enkelt sak, jf. i så henseende også offentleglova § 5.

Departementene vil vurdere hvordan innspillene til forskriftsreguleringen skal følges opp og samtidig vurdere hva som vil være bedre egnet for regulering i rundskriv eller retningslinjer i dette arbeidet, hvor det spesielt dreier seg om den enkelte etats interne praksis. Departementene mener det ikke er en forutsetning for at lovbestemmelsene kan tre i kraft at det er fastsatt en egen forskrift med hjemmel i bestemmelsene. Rundskriv eller retningslinjer vil være mer hensiktsmessig at er utarbeidet for å sikre en lik og god forvaltningspraksis. Det kan herunder være naturlig å utarbeide retningslinjer og eksempler for skjønnsutøvelsen som ligger i sikkerhetsventilen etter bestemmelsenes tredje ledd.

Denne sikkerhetsventilen kan eksempelvis benyttes i et tilfelle der en pasient beviselig er og har vært syk, men legen som har skrevet ut sykmeldingen er fratatt retten til å skrive legeerklæringer fordi det er avdekket at han har skrevet ut falske sykmeldinger til pasienter. En ny lege har ikke rett til å tilbakedatere en sykmelding i andre tilfeller enn der pasienten «har vært forhindret fra å søke lege», jf. folketrygdloven § 8-7. Det vil derfor være nødvendig at etaten godkjenner sykmeldingen for at pasienten skal få sine rettmessige sykepenger.

Departementet foreslår ikke å innskrenke eller utvide lovens rekkevidde ved en særskilt forskriftshjemmel som gir myndighet ut over det som kan fastsettes i medhold av § 25-6, § 25-7 og § 25-7 a. Dersom departementet vurderer behov for det, kan forskrift fastsettes i medhold av folketrygdloven § 21-17, som gir hjemmel til å gi utfyllende forskrifter om behandling av saker etter denne loven.

4.2.5.6 Registering i Helsepersonellregisteret

For at samhandlingen mellom etatene skal gå bedre er det behov for å registrere den aktuelle informasjonen i Helsepersonellregisteret (HPR). At informasjonen om tap av retten til å praktisere for trygdens regning registreres der, er i samsvar med formålet med registeret. Det er Helfo og Arbeids- og velferdsetaten som fatter vedtak i sakene, og som melder inn vedtakene. Det er mulig å legge inn informasjon om «Tap av retten til å praktisere for trygdens regning» i HPR.

Departementene foreslår at det i første omgang utvikles en løsning i HPR som gir informasjon om at det er fattet et vedtak etter §§ 25-6 og 25-7 første ledd. Denne informasjonen vil kun være tilgjengelig for NAV og Helfo. Departementene ønsker imidlertid på sikt å lage en løsning som også gir kommunene, innbyggerne og apotekene tilgang til disse opplysningene.

4.3 Formell advarsel

4.3.1 Gjeldende rett

Helfo har ulike virkemidler hvis en behandler eller tjenesteyter har misligholdt sine plikter. Valg av virkemiddel avhenger av sakens alvorlighetsgrad. Dette kan være spesifikk informasjon om hvordan takster skal forstås eller pålegg om endring av praksis, som varsel om at dersom behandler ikke endrer sin praksis vil Helfo kunne fatte vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning. Arbeids- og velferdsetaten, herunder NAV Kontroll, har ikke tilsvarende virkemidler som Helfo har. Det vil derfor være en høyere terskel hos NAV Kontroll før det kommer en formell reaksjon ved misligholdte plikter.

4.3.2 Høringsforslaget

Arbeids- og sosialdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet foreslo en adgang til å reagere med en formell advarsel på mindre alvorlige tillitsbrudd innenfor Arbeids- og velferdsdirektoratets ansvarsområde, men det ble ikke foreslått en tilsvarende advarsel innenfor Helsedirektoratets ansvarsområde, som har et godt utviklet virkemiddelapparat.

Formålet med forslaget er å få behandlere og tjenesteytere til å forholde seg lojalt til trygdens regler. En formell advarsel følger etter en overtredelse som ikke vurderes som så alvorlig at Arbeids- og velferdsetaten har mistet tilliten til at behandleren eller tjenesteyteren vil opptre lojalt overfor trygden framover i tid.

Med «mindre alvorlige tillitsbrudd» menes tilfeller der det er foretatt mindre regelstridige handlinger eller unnlatelser. Det kan for eksempel vedtas en formell advarsel hvor det foreligger brudd på opplysningsplikten etter folketrygdloven og manglende eller mangelfull funksjonsvurdering ved krav om sykepenger eller andre helserelaterte ytelser.

Vedtaket innebærer at behandleren eller tjenesteyteren fremdeles kan praktisere for trygdens regning, men at praktiseringen vil bli fulgt særskilt framover. En forutsetning for at den formelle advarselen skal få virkning, er at den blir registrert på en slik måte at behandleren eller tjenesteyteren kan følges opp og advarselen gjenfinnes ved eventuelle senere overtredelser. Vedtaket skal ikke ha noen umiddelbare rettslige konsekvenser for behandler eller tjenesteyter, men denne skal bli gjort oppmerksom på den praksisen som må endres. Dersom behandleren eller tjenesteyteren ikke korrigerer praksisen innenfor et angitt tidsrom, kan det føre til en ny advarsel dersom det vurderes som mer hensiktsmessig enn å sanksjonere med vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning.

En formell advarsel er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven og skal følge forvaltningslovens regler om saksbehandling, herunder reglene om kontradiksjon. Den formelle advarselen kan påklages til NAV Klageinstans eller det organet som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer. En avgjørelse i klageinstansene kan ikke ankes inn for Trygderetten, se forskrift om unntak fra anke til Trygderetten av 15. april 1997 nr. 324 § 1.

Departementene foreslo at reguleringen av når en formell advarsel skal kunne benyttes, saksbehandlingsregler mv., inntas i forskrift.

4.3.3 Høringsinstansenes syn

Stavanger og Trondheim kommune støtter forslaget om å innføre en formell advarsel. Trondheim kommune vurderer at kommunen som kontraktspart må få informasjon umiddelbart om at det er gitt en formell advarsel eller vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning. Statens helsetilsyn mener forslaget framstår som hensiktsmessig, og at det vil gi et mer nyansert reaksjonssystem.

Den norske tannlegeforening støtter forslaget og uttaler at det er betryggende at behandlere får informasjon om forståelsen av regelverket og en sjanse til å rette opp sin praksis før det eventuelt fattes vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning.

Helsedirektoratet har følgende merknad til forslaget:

(…) Helfo kan også gi varsel om at dersom behandler ikke endrer sin praksis vil Helfo kunne fatte vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning.

Helsedirektoratet vil i denne sammenheng understreke at underliggende organs nåværende reaksjoner i form av informasjonstiltak eller pålegg om endring av praksis ikke er enkeltvedtak. Reaksjonene gir således ikke parten de rettigheter som forvaltningsloven gir i form av klageadgang med videre.

En mulig innsigelse mot å innføre adgangen til å gi formell advarsel innenfor Arbeids- og velferdsdirektoratets ansvarsområde og ikke innenfor Helsedirektoratet[s] ansvarsområde, er at det kan være uheldig å etablere ulike sanksjonsvirkemidler mellom de to så like tjenesteområder. Partsrettighetene vil også være forskjellige avhengig av hvilket organ som iverksetter tiltak. Helsedirektoratets er av den oppfatning at dagens virkemidler er hensiktsmessige og tilstrekkelige for Helfo. En innføring av formell advarsel vil kunne medføre en økt grad av byråkratisering i de tilfeller hvor behandler/tjenesteyter tidligere er blitt gjort oppmerksom på forholdet. Vi oppfatter Helfos virkemidler og bruk av dem som virkemidler som ivaretar rettsikkerheten til behandler og tjenesteyter. Vi oppfatter det heller ikke som en fare for rettsikkerheten for borgeren ved ikke å innføre en formell advarsel også for Helfo. Behandler og tjenesteyter får i de fleste tilfeller mulighet til å innrette seg etter gjeldene regelverk, før man eventuelt beslutter å fatte vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning. Det anses ikke hensiktsmessig å endre denne langvarige og etablerte praksisen.

4.3.4 Departementenes vurderinger og forslag

Arbeids- og sosialdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet har vurdert Helsedirektoratets innspill. Selv om det er behov for et mer nyansert reaksjonssystem innenfor Arbeids- og velferdsetatens område, foreslås det ikke en tilsvarende formell advarsel for Helfo. Vi viser til at Helfo har etablert en praksis med bruk av andre metoder enn den formelle advarselen, se under gjeldende rett, så foreløpig kan ikke departementene se at det er et behov for en formell advarsel tilsvarende den som etaten har for å få til et mer effektiv og nyansert reaksjonssystem.

En formell advarsel er som utgangspunkt en tilbakeskuende reaksjon mot mindre alvorlige tilfeller av tillitsbrudd i motsetning til et vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning, som er en vurdering av om etaten kan ha tillit til behandler eller tjenesteyter framover i tid. En advarsel kan komme ved pågående eller opphørte tillitsbrudd. Dersom formelle advarsler er benyttet gjentakende ganger uten at forholdet er rettet opp eller det dreier seg om ulike forhold, kan etaten vurdere vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning.

Departementene har i forhold til høringsnotatet valgt å skille ut forslaget om formell advarsel til en egen paragraf. Dermed kommer det tydelig fram at formell advarsel er en reaksjonsadgang som kan benyttes uavhengig av et eventuelt vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning.

Arbeids- og velferdsdirektoratet eller underliggende organ kan i de mindre alvorlige tilfellene av tillitsbrudd, gi behandler eller tjenesteyter en formell advarsel om at retten til å praktisere for trygdens regning kan bli fratatt dersom praksisen ikke endres innen en viss tid. Formell advarsel kan benyttes dersom behandler eller tjenesteyter uaktsomt eller forsettlig gjør seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden, ikke oppfyller lovbestemte plikter eller gir Arbeids- og velferdsetaten misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser, jf. henvisningen til § 25-7 i lovforslaget til ny § 25-7 a.

Det kan for eksempel vedtas en formell advarsel når det foreligger brudd på opplysningsplikten etter folketrygdloven og manglende eller mangelfull funksjonsvurdering ved krav om sykepenger eller andre helserelaterte ytelser. Behandleren eller tjenesteyteren får en mulighet til å korrigere sin praksis. En slik advarsel innebærer at behandleren eller tjenesteyteren fremdeles kan praktisere for trygdens regning, men at praktiseringen vil bli fulgt særskilt framover. Det er ikke en plikt for etaten til å fatte vedtak om formell advarsel før en strengere reaksjon eventuelt benyttes.

Departementene vil vurdere om det er hensiktsmessig å forskriftsregulere de nærmere saksbehandlingsreglene av når en formell advarsel skal kunne benyttes eller om dette vil være bedre egnet for rundskrivsregulering. Slike forskrifter kan gis i medhold av § 21-17. Se også omtalen av forskrift og rundskrivsregulering under punkt 4.2.5.5.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven ny § 25-7 a.

4.4 Avtaler om å yte helsehjelp på vegne av kommuner og regionale helseforetak og forholdet til folketrygdloven § 25-6

4.4.1 Innledning

Folketrygdloven § 25-6 omfatter alle behandlere og tjenesteytere som enten direkte eller indirekte bidrar til utbetalinger fra folketrygden. Mange av de tjenesteyterne som taper retten til å praktisere for trygdens regning har også en avtale med henholdsvis kommunen eller regionale helseforetak om å yte tjenester på deres vegne. Et vedtak etter folketrygdloven § 25-6 kan få betydning for disse avtalene, men § 25-6 regulerer ikke hvilke rettsvirkninger et vedtak etter bestemmelsen skal få for driftsavtalen.

Spørsmålet er hvorvidt det bør lov- eller forskriftsreguleres at et vedtak etter § 25-6 automatisk skal føre til at vedkommende tjenesteyter mister sin avtale om å yte tjenester på vegne av det offentlige. Problemstillingen er særlig aktuell for fastleger, i og med at de har et særskilt ansvar for sine listeinnbyggere. En avslutning av en fastlegeavtale er forbundet med flere praktiske utfordringer enn for øvrige behandlere med offentlig avtale. Verken fysioterapeuter eller avtalespesialister (leger/psykologer) har et så klart definert ansvar, men også for disse er problemstillingen høyst reell. For behandlere som ikke har en driftsavtale, så som tannleger, er ikke denne problemstillingen relevant.

4.4.2 Gjeldende rett

Rettslig ligger problemstillingen i skjæringspunktet mellom offentligrettslige- og privatrettslige regler. I medhold av helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-1 og 3-2 er det kommunen som skal sørge for at alle som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester, inkludert en fastlegeordning. Dette kan kommunen gjøre selv eller gjennom å inngå avtale med private tjenesteytere. Tilsvarende gjelder for de regionale helseforetakene, se spesialisthelsetjenesteloven §§ 2-1 og 2-1 a. Leger, psykologer og fysioterapeuter har en privatrettslig avtale om å yte tjenester på vegne av kommunen eller regionalt helseforetak. Avtalen inngås etter en forutgående utlysning.

De individuelle avtalene er supplert med rammeavtaler inngått mellom de ulike profesjonsforeningene og henholdsvis KS og de regionale helseforetakene. Det å tildele en fastlegehjemmel og tildele en avtale om driftstilskudd er imidlertid å anse som et enkeltvedtak, se forvaltningsloven § 2. Inngåtte avtaler er personlige og kan ikke overdras.

Videre regulerer forskrift 29. august 2012 nr. 842 om fastlegeordning i kommunene (fastlegeforskriften) §§ 30 flg. forhold knyttet til fastlegeavtalen, inkludert bortfall og oppsigelse av avtalen. Tilsvarende forskriftsregulering finnes ikke for fysioterapeuter eller avtalespesialister. Bestemmelsene og forarbeidene er tause når det gjelder konsekvensene for fastlegeavtalen dersom vedkommende taper retten til å praktisere for trygdens regning. I merknadene til forskriften § 32 står det at bestemmelsen er en forskriftsfesting av et punkt i rammeavtalen mellom Legeforeningen og KS i perioden 2010–12. Rammeavtalen mellom nevnte parter er ikke vesentlig endret på dette punktet i den senere tid, og er tilsvarende taus om konsekvensene for fastlegeavtalen dersom en lege taper refusjonsretten.

Legeforeningen har inngått en tilsvarende rammeavtale med de regionale helseforetakene. Denne rammeavtalen løser heller ikke denne problemstillingen. Begge avtaler og fastlegeforskriften har imidlertid en generell henvisning til mulighet for å heve avtalen med umiddelbar virkning ved vesentlig mislighold på legens hånd. I nylig framforhandlet rammeavtale mellom regionale helseforetak og Legeforeningen er vesentlig brudd på lover, forskrifter og bestemmelser relatert til drift av praksis ansett som saklig grunn til oppsigelse med seks måneders frist. Regionale helseforetak har en tilnærmet lik rammeavtale med Psykologforeningen.

KS har på sin side inngått en egen rammeavtale med Norsk Fysioterapeutforbund (NFF), Norsk Manuellterapeutforening (NMF) og Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund (PFF). I den gjeldende rammeavtalen står det følgende i punkt 21 Opphør uten oppsigelse:

Driftsavtalen opphører uten oppsigelse dersom fysioterapeuten mister sin offentlige autorisasjon eller blir fratatt retten til trygderefusjon, se folketrygdloven § 25-6. Bortfaller retten til trygderefusjon for en midlertidig periode kan kommunen inngå avtale med fysioterapeuten om at driftsavtalen likevel ikke skal opphøre og at kvalifisert vikar settes inn.

Et vedtak etter folketrygdloven § 25-6 gir ifølge avtalen kommunen en mulighet til å avslutte avtalen med fysioterapeuten med umiddelbar virkning. Tap av retten til å utløse refusjon fra folketrygden likestilles med å tape autorisasjon. For avtaler med legene blir det derimot en konkret helhetsvurdering av om forholdet er å anse som et vesentlig mislighold av avtalen. Forvaltningslovens regler om omgjøring av vedtak, se § 35, og avtalerettens regler om mislighold og vesentlig mislighold, vil følgelig være utgangspunktet for vurderingen av om en avtale kan avsluttes dersom en behandler taper refusjonsretten.

4.4.3 Høringsforslaget

Arbeids- og sosialdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet mener det kan være gode grunner som taler for å gi vedtak etter folketrygdloven § 25-6 en direkte konsekvens for øvrige avtaler vedkommende har med det offentlige. Det er imidlertid også gode argumenter mot en slik løsning.

Det er viktig at myndighetene, enten det er på kommunalt nivå eller regionale helseforetak, har tillit til det helsepersonellet som yter tjenester på deres vegne. Således er det grunn til å stille spørsmålstegn ved om dagens regulering av forholdet mellom tap av refusjonsretten og driftsavtalen er tilfredsstillende regulert. Tap av retten til å praktisere for trygdens regning brukes kun i de alvorligste tilfellene, og det er en forutsetning at vedkommende har handlet grovt uaktsom eller forsettlig.

Når forvaltningen så klart gir uttrykk for at de ikke lengre har tillit til en behandler, taler det for automatisk å gi denne vurderingen rettsvirkninger for avtaler inngått med det offentlige på andre områder. Tilliten til helsetjenesten som sådan, og hensynet til pasientsikkerheten trekker også i retning av å gi en slik automatisk virkning. Videre kan det synes som om det er en forståelse blant sentrale aktører om at et vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning både kan, og bør, få en konsekvens for avtalen vedkommende har med henholdsvis kommunen og regionalt helseforetak. Departementene er kjent med flere enkeltsaker der både kommuner og regionale helseforetak har avsluttet en avtale når behandleren har mistet retten til å praktisere for trygdens regning.

Gitt dagens system for å finansiere enkelte helsetjenester i kommunen og de regionale helseforetak, vil et vedtak om å miste retten til å kunne utløse trygderefusjoner opplagt være av interesse for den som har inngått avtale med vedkommende. Rammeavtalen mellom KS og Norsk Fysioterapeutforbund (NFF), Norsk Manuellterapeutforening (NMF) og Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund (PFF) viser tydelig hvor viktig refusjonsretten er for kommunene i denne typen saker.

Et vedtak etter folketrygdloven § 25-6 har imidlertid begrensninger både når det gjelder forhold knyttet til helsepersonellets egnethet og når det gjelder hvilke hensyn som er relevante for vurderingen. I forarbeidene til bestemmelsen er det blant annet vist til tilsynsmyndighetene, når det gjelder å vurdere om et helsepersonell er skikket til å utføre pasientbehandling. Egnethet står ikke sentralt når trygden foretar sine vurderinger knyttet til § 25-6. Videre er folketrygdloven en finansieringsordning (tredjepartsfinansiør), og har således ikke et «sørge-for-ansvar» for helsetjenestene. Trygden er heller ikke avtalepart i driftsavtalene mellom behandlere og kommuner eller regionalt helseforetak. For Helfo vil det for eksempel ikke være relevant å ta hensyn til hvorvidt en kommune fortsatt kan sørge for allmennlegetjenester til sin befolkning i vurderingen av om en fastlege skal miste refusjonsretten. For en kommune er dette et høyst relevant hensyn å ta dersom de skal gå til det skrittet å avslutte en fastlegeavtale. Dette taler for at det bør åpnes opp for en individuell vurdering i det enkelte tilfelle og ikke en automatisk avslutning. Både kommuner og regionale helseforetak har dessuten et ansvar for å sikre forsvarlige og tilgjengelige tjenester, som det vil være uheldig å uthule gjennom denne typen «overstyring».

4.4.4 Høringsinstansenes syn

Akademikerne, Tannlegeforeningen og Legeforeningen støtter forslaget om å ikke forskriftsfeste at tap av retten til å praktisere for trygdens regning automatisk skal føre til bortfall av individuell avtale. De uttaler videre at det må tas individuelle vurderinger av i hvilken grad vedtak etter folketrygdloven skal ha konsekvenser for driftsavtaler med kommuner og regionale helseforetak, og at dette ansvaret bør fortsette å ligge på kommunene og de regionale helseforetakene som avtalepart. Tannlegeforeningen påpeker i sin uttalelse at tannlegene ikke har driftsavtaler med det offentlige, men likevel er omfattet av folketrygdloven §§ 25-6 og 25-7.

Bergen kommune støtter departementenes forslag, og ser ikke at det er behov for å regulere dette i forskrift. Bergen kommune uttaler videre at et vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning og utelukkelse fra å utstede legeerklæringer mot en av kommunens fastleger, får umiddelbar konsekvens for kommunens mulighet til å gi et fastlegetilbud til denne legens listepasienter. For kommunen er imidlertid ikke det viktigste spørsmålet om legen automatisk skal miste fastlegeavtalen, men hvordan pasientenes rett til et fastlegetilbud skal ivaretas. Det er ikke mulig å erstatte en fastlege på dagen. Det er derfor helt avgjørende for kommunen at det blir fastsatt en plikt for trygdens organer om å varsle kommunen når de vurderer å frata refusjonsrett eller rett til å utstede legeerklæringer. Kommunen får da tid på seg til å planlegge hvordan legens eller fysioterapeutens pasienter skal ivaretas dersom fratakelse av refusjonsrett eller rett til å utstede legeerklæringer blir vedtatt.

Drammen kommune anbefaler at det fremgår tydelig og formelt i forskriftsverk at individuell fastlegeavtale automatisk skal sies opp når en fastlege mister retten til å praktisere for trygdens regning. En fastlege som ved å ha opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt har mistet tillit fra det offentlige, bør ikke fortsette det svært betrodde arbeidet det er å være fastlege, selv om det er mangel på leger.

Stavanger kommune uttaler at det er viktig å informere helsepersonellets lokale avtalemotpart (kommunen) tidligst mulig når inngripende vedtak er under utforming.

Stord kommune uttaler:

Kommunen og folk i kommunane må vurdera ei slik avgjerd opp mot Fastlegeforskrifta og Pasientrettslova. Den individuelle avtalen til fastlegen med kommunen må vurderast opp mot retten folk har til fastlege i kommunen. Individuell avtale må seiast opp og erfaring tilseier at det vil ta tid å tilby ny fastlege til personane som er tilknytt fastlegen. Det er såleis avgjerande at kommunen vert varsla i saker der det vert vurdert å fjerna slike rettar hjå legar eller fysioterapeutar. Dei fleste slike tilfelle inneber at legen eller fysioterapeuten ikkje er rusta for å gje eit forskriftsfesta helsetilbod og at individuelle avtalar må vurderast avslutta.

Kommunen sitt avgjerdsmynde i slike saker bør vera klart i høve gjeldande forskrifter, men departementa ein kan gjerne nytta høvet til å stadfesta dette tydlegare.

Kommunane må få tidleg varsel når slike vedtak er under utforming. Kommunane må ha avgjerdsmynde i høve konsekvensar for individuell avtale etter Fastlegeforskrifta.

Trondheim kommune mener at kommunen, som kontraktspart, må få informasjon umiddelbart om det er gitt en formell advarsel eller vedtak om tap av rett til å praktisere for trygdens regning. Kommunens «sørge for ansvar» krever at kommunen raskt må kunne sette inn kompenserende tiltak i form av veiledning til tjenesteyter, vikar for tjenesteyter eller annen nødvendig ivaretakelse av pasienter og brukere som kan bli rammet. Trondheim kommune mener at hovedregelen bør være at tap av retten til å praktisere for trygdens regning lengre enn et år medfører opphør av fastlege-/driftsavtalen med kommunen og regionalt helseforetak.

4.4.5 Departementenes vurderinger og forslag

De fleste høringsinstansene støtter departementenes forslag i høringsnotatet på dette punktet. Departementene fastholder vår konklusjon om at rettsvirkningene av et vedtak etter folketrygdloven §§ 25-6 og 25-7 for individuelle driftsavtaler ikke bør reguleres nærmere i lov eller forskrift. Departementene mener ovenfor siterte punkt i rammeavtalen mellom KS og Norsk Fysioterapeutforbund (NFF), Norsk Manuellterapeutforening (NMF) og Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund (PFF), som et godt bilde på den riktige interesseavveiningen mellom ulike hensyn. Teksten er tydelig på at den gir kommunen en rett til å avslutte avtalen, men ingen plikt, og den viser til at ved midlertidig bortfall kan kommunen utvise skjønn. Departementene mener i likhet med KS at hovedregelen bør være at tap av refusjonsretten medfører et nokså umiddelbart opphør av fastlege-/driftsavtalen med kommunen og regionalt helseforetak. Det er ikke en oppsigelsestid i slike tilfeller. Vedtaket om å tildele en hjemmel eller avtale vil kunne omgjøres ettersom det bygger på forhold som ikke lenger er til stede, se forvaltningsloven § 35 siste ledd. Når det gjelder vurderingen knyttet til «midlertidig bortfall», og muligheten til å innta vikar mener departementene at denne muligheten kun bør brukes der tapet er for kortere enn ett år.

Departementene merker seg at flere av kommunene som har uttalt seg er opptatt av at de som avtalepart må få tilstrekkelig informasjon. Det gjelder både informasjon om selve vedtaket og om at trygden vurderer å frata en fastlege eller fysioterapeut refusjonsretten. I høringsnotatet foreslo departementene at avtalemotparten skulle varsles samtidig med at behandleren får et varsel om at trygden vurderer å frata vedkommende retten til å praktisere for trygdens regning. Se omtale av deling av informasjon med kommunen i punkt 4.2.5.5.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 25-6 femte ledd.

Når et vedtak etter første og andre ledd er fattet, skal Helsedirektoratet eller Arbeids- og velferdsdirektoratet, som i dag, fortsatt informere arbeidsgiver og andre relevante organer om vedtaket.

4.5 Utelukkelse fra å utstede legeerklæringer (§ 25-7)

4.5.1 Gjeldende rett

Arbeids- og velferdsetaten forvalter folketrygdloven § 25-7, som regulerer utelukkelse fra å utstede legeerklæringer. Vedtak gitt med hjemmel i bestemmelsen har ikke betydning for legens rett til refusjon etter folketrygdloven i andre sammenhenger, som refusjon gjennom direkteoppgjørsordningen eller pasienters rett til medisiner på blå resept.

Første punktum i bestemmelsen gjelder i en situasjon hvor en lege ikke innen rimelig tid gir trygden de opplysninger som er nødvendige for å avgjøre en sak om sykepenger, medisinsk rehabilitering, attføringsrettede tiltak og uføretrygd. Andre punktum gjelder hvor legen gjentatte ganger ikke følger bestemmelser gitt i eller i medhold av folketrygdloven om sykmelding og funksjonsvurdering. Etter gjeldende praksis omfatter første punktum sykepenger og uføretrygd og arbeidsavklaringspenger. Medisinsk rehabilitering og attføringsrettede tiltak er erstattet med arbeidsavklaringspenger fra 1. mars 2010. Andre punktum omfatter sykepenger, men ikke arbeidsavklaringspenger, uføretrygd mv.

Som rimelig tid regnes inntil tre uker for erklæringer som ikke krever egen legeundersøkelse av pasienten, og inntil seks uker for erklæringer som krever slik undersøkelse. Dette følger av rundskrivet til folketrygdloven § 21-4 andre ledd. Svartidene framgår også av vedlegg 1 til § 21-4 – Honorartakster for legeerklæringer m.m. (L-takster).

Etter langvarig praksis er det et vilkår at legen gjentatte ganger leverer erklæringer for sent, også etter en dialog mellom Arbeids- og velferdsetaten og legen, slik at han eller hun har fått muligheten til å endre praksisen først. Hvis legen ikke klarer å skrive erklæringen innenfor tidsrammen, skal han eller hun kontakte etaten for å gjøre en avtale om en annen leveringstid. Arbeids- og velferdsetaten skal likevel ikke akseptere at en lege rutinemessig tilsidesetter sin plikt til å overholde tidsfristene ved å vise til en travel arbeidssituasjon.

Det følger av § 25-7 andre ledd at Arbeids- og velferdsetaten kan utelukke en lege fra å utstede legeerklæringer også dersom han eller hun gjentatte ganger ikke følger bestemmelser gitt i eller i medhold av folketrygdloven om sykmelding og funksjonsvurdering. Adgangen benyttes i liten grad fordi § 25-6 dekker det samme behovet. I perioden 2012–2016 er det fattet kun ett vedtak med hjemmel i bestemmelsen.

Det følger av § 25-7 at vedtak kan gis virkning for en periode på opptil ett år. De forholdene som kan danne grunnlag for å fatte vedtak om utelukkelse fra å utstede legeerklæringer, vil også være brudd på helsepersonelloven § 6.

Vedtak etter folketrygdloven § 25-7 kan påklages til NAV Klageinstans. En avgjørelse i klageinstansen kan ikke ankes inn for Trygderetten, se forskrift om unntak fra anke til Trygderetten av 15. april 1997 nr. 324 § 1 bokstav d, med hjemmel i § 21-12. Førsteinstansene (NAV Kontroll, NAV Arbeid og ytelser og NAV Familie og pensjon) og klageinstansen kan beslutte utsatt iverksetting av vedtaket (oppsettende virkning), se forvaltningsloven § 42.

4.5.2 Høringsforslaget

Arbeids- og sosialdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet foreslo å oppheve gjeldende § 25-7 for å unngå dobbeltregulering i lovverket. Plikten til å svare innen rimelig tid som følger av gjeldende § 25-7 første punktum, kan også hjemles i § 21-4 andre ledd første punktum, der retten til å kreve erklæringer og uttalelser fra helsepersonell er hjemlet. Plikten til å gi erklæringer og uttalelser innen rimelig tid er dessuten omfattet av begrepet lovbestemte plikter i gjeldende § 25-6. De situasjonene som det kan reageres mot en lege etter gjeldende § 25-7 andre punktum vil være omfattet av gjeldende § 25-6, som foreslås videreført i lovforslaget ny § 25-7.

Gjeldende § 25-7 har vært benyttet kun i et tilfelle de seneste årene, og begrepsbruken i bestemmelsen er utdatert. Begrepet «medisinsk rehabilitering» passer for eksempel ikke lenger etter at rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad ble erstattet av arbeidsavklaringspenger 1. mars 2010. Etter gjeldende praksis er det også andre behandlere enn leger som har rett til å dokumentere sykefravær. Det foreslås derfor å oppheve gjeldende § 25-7 fordi behovet i all hovedsak vil dekkes av gjeldende § 21-4 og lovforslaget § 25-7.

4.5.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har merknader til forslaget om å oppheve gjeldende § 25-7.

4.5.4 Departementenes vurderinger og forslag

Siden bestemmelsen kun har vært benyttet ved en anledning de senere årene og innholdet i den kan hjemles i folketrygdloven § 21-4 og ny § 25-7, foreslår departementene at gjeldende § 25-7 utgår for å unngå dobbeltregulering i lovverket.