7 Merknader til de enkelte bestemmelsene

7.1 Merknader til endringene i folketrygdloven

Til § 25-6

Ny § 25-6 er en videreføring av gjeldende § 25-6. I overskriften vises det til at bestemmelsen gjelder Helsedirektoratets myndighetsområde. Helsedirektoratets myndighet kan delegeres til underliggende organ, jf. § 21-11 a.

Første ledd første punktum er en videreføring av gjeldende § 25-6 første punktum, men med en presisering fra praksis om at skyldkravet skal være forsett eller grov uaktsomhet. Begrepet «bestemme» i gjeldende lov er erstattet med «vedtak». Bestemmelsen er omskrevet til et mer aktivt språk og de tre situasjonene som følger av gjeldende rett er inndelt i bokstaver. Første ledd andre punktum er nytt og angir at vedtak etter dette leddet gis rettsvirkning for alle lovens stønadsområder. Det betyr at vedtak fattet av Helsedirektoratet eller underliggende organ også gis virkning for Arbeids- og velferdsdirektoratet eller underliggende organ (Arbeids- og velferdsetaten). Det er i første ledd tredje punktum inntatt en anvisning på vedtakets varighet i loven. Vedtaket kan gis virkning for inntil fem år.

Andre ledd første punktum svarer innholdsmessig til første ledd første punktum i gjeldende § 25-6. Skyldkravet er uaktsomhet. Vedtak etter dette leddet gis kun virkning for Helsedirektoratets ansvarsområde. Andre ledd andre punktum inneholder en tidsbegrensning for vedtaket, som er med virkning for inntil tre år.

Tredje ledd er innholdsmessig en videreføring av gjeldende § 25-6 andre punktum, men er omskrevet. Første punktum angir hovedregelen om at det ikke skal ytes stønad på grunnlag av erklæring eller uttalelse fra en behandler eller tjenesteyter som er fratatt retten til å praktisere for trygdens regning. Andre punktum angir unntak fra hovedregelen, slik at stønad kan gis dersom det vil være urimelig ikke å gi stønad. Bestemmelsen er ment å være en sikkerhetsventil, og innebærer en mulighet til å utvise skjønn i enkelttilfeller der det vil framstå som urimelig å pålegge medlemmet å innhente annen dokumentasjon.

Fjerde ledd bestemmer at rette klageinstans for vedtak fattet etter første og andre ledd er Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten.

Til § 25-7

Ny § 25-7 er en videreføring av gjeldende § 25-6 for Arbeids- og velferdsdirektoratets myndighetsområde. Arbeids- og velferdsdirektoratets myndighet kan delegeres til underliggende organ, jf. § 21-11.

Første ledd første punktum er en videreføring av gjeldende § 25-6 første punktum, men med en presisering fra praksis om at skyldkravet skal være forsett eller grov uaktsomhet. Begrepet «bestemme» i gjeldende lov er erstattet med «vedtak». Bestemmelsen er omskrevet til et mer aktivt språk og de tre situasjonene som følger av gjeldende rett er inndelt i bokstaver. Første ledd andre punktum er nytt og angir at vedtak etter dette leddet gis rettsvirkning for alle lovens stønadsområder. Det betyr at vedtak fattet av Arbeids- og velferdsdirektoratet eller underliggende organ også gis virkning for Helsedirektoratet eller underliggende organ (Helfo). Det er i første ledd tredje punktum inntatt en anvisning på vedtakets varighet i loven. Vedtaket kan gis virkning for inntil fem år.

Andre ledd første punktum svarer innholdsmessig til første ledd første punktum i gjeldende § 25-6. Skyldkravet er uaktsomhet. Vedtak etter dette leddet gis kun virkning for Arbeids- og velferdsdirektoratets ansvarsområde. Andre ledd andre punktum inneholder en tidsbegrensning for vedtaket, som er med virkning for inntil tre år.

Tredje ledd er innholdsmessig en videreføring av gjeldende § 25-6 andre punktum, men er omskrevet. Første punktum angir hovedregelen om at det ikke skal ytes stønad på grunnlag av erklæring eller uttalelse fra en behandler eller tjenesteyter som er fratatt retten til å praktisere for trygdens regning. Andre punktum angir unntak fra hovedregelen, slik at stønad kan gis dersom det vil være urimelig ikke å gi stønad. Bestemmelsen er ment å være en sikkerhetsventil, og innebærer en mulighet til å utvise skjønn i enkelttilfeller der det vil framstå som urimelig å pålegge medlemmet å innhente annen dokumentasjon.

Fjerde ledd bestemmer at rette klageinstans for vedtak fattet etter første og andre ledd er NAV Klageinstans eller det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.

Til § 25-7 a

Paragrafen er ny og regulerer en adgang til å vedta en formell advarsel for Arbeids- og velferdsdirektoratets myndighetsområde. Første ledd regulerer en adgang til å vedta en formell advarsel ved mindre alvorlige tillitsbrudd, som nevnt i § 25-7 første og andre ledd.

Vedtaket innebærer at behandler eller tjenesteyter får en mulighet til å rette opp sin praksis, men fortsatt kan praktisere for trygdens regning. Vedtaket er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Andre ledd bestemmer at rette klageinstans for vedtaket er NAV Klageinstans eller det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.

7.2 Merknader til endringene i aksjeloven og allmennaksjeloven

Til aksjeloven § 6-35 andre ledd

Kravet til lokale fagforeningers representasjonsgrad endres fra to tredjedeler til et flertall av de ansatte. Det presiseres at med fagforening menes lokal fagforening. Det innebærer at selskapet og lokale fagforeninger som representerer et flertall av de ansatte, kan avtale at selskapet ikke skal ha bedriftsforsamling, jf. aksjeloven § 6-4. Om begrunnelsen for endringen av representasjonsgraden, vises det til Prop. 73 L (2013–2014) punkt 8.6.3.

Til allmennaksjeloven § 6-35

Kravet til lokale fagforeningers representasjonsgrad i andre og fjerde ledd endres fra to tredjedeler til et flertall av de ansatte. Det presiseres at med fagforening menes lokal fagforening. Andre ledd innebærer dermed at selskapet og lokale fagforeninger som representerer et flertall av de ansatte, kan avtale å ikke ha bedriftsforsamling, jf. aksjeloven § 6-4 tredje ledd. Etter fjerde ledd andre punktum kan lokale fagforeninger som representerer et flertall de ansatte beslutte at det i tillegg skal velges observatører og varamedlemmer til bedriftsforsamlingen. Om begrunnelsen for endringen av representasjonsgraden, vises det til Prop. 73 L (2013–2014) punkt 8.6.3.

7.3 Merknader til endringene i arbeidsmiljøloven

Til arbeidsmiljøloven 14-3 første ledd

Endringen innebærer at en kvalifisert deltidsansatt i prinsippet kan ha fortrinnsrett til bare en del av en stilling, forutsatt at fortrinnsretten kan gjennomføres uten at den er til vesentlig ulempe for arbeidsgiver. At arbeidsgiver blir sittende igjen med en reststilling det vil kunne være vanskelig å rekruttere kvalifiserte søkere til, kan innebære en slik vesentlig ulempe. Det samme vil kunne være tilfellet dersom gjennomføring av fortrinnsrett til bare en del av en stilling innebærer at virksomheten får flere, og ikke færre, deltidsansatte.

Til § 17-2 tredje ledd

Det presiseres at søksmålsfristen begynner å løpe fra det tidspunktet parten blir underrettet om vedtaket. Bestemmelsen skal forstås på samme måte som diskrimineringsombudsloven § 16.

Til § 17-2 fjerde ledd

Bestemmelsen fastslår at dersom søksmål ikke reises innen åtteukersfristen, skal avgjørelsen ha rettskraft. Med det menes at avgjørelsen er endelig og at den ikke kan overprøves.

Bestemmelsen fastslår at det kan gis oppfriskning for oversittelse av fristen for å bringe saken inn for domstolen. Begjæring om oppfriskning skal behandles etter reglene i tvisteloven §§ 16-12 til 16-14. Avslag på oppfriskningsbegjæring kan også bringes inn for domstolen.

Til § 17-2 a Frist for å fremme sak for Tvisteløsningsnemnda

Av opplysningshensyn er fristen for å reise sak for Tvisteløsningsnemnda flyttet fra forskrift om tvisteløsningsnemnd etter arbeidsmiljøloven til selve loven. Dette innebærer ingen materielle endringer i forhold til gjeldende rett.

Til § 17-2 b Gjenåpning

Beslutning om gjenåpning – både innvilgelse og avslag – er et forvaltningsvedtak etter definisjonen i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a, jf. bokstav b.

Adgangen til gjenåpning er begrenset til rettskraftige avgjørelser.

Bestemmelsen i andre ledd om at saken ikke kan gjenåpnes av grunner som ble forkastet ved sakens behandling og av grunner som parten burde ha gjort gjeldende under sakens ordinære behandling, bygger på tvisteloven § 31-5.

Avslag på begjæring om gjenåpning kan bringes inn for tingretten. Tvisteloven gis tilsvarende anvendelse så langt den passer. Det gjelder nærmere bestemt §§ 31-6 til 31-9 som regulerer fristene for gjenåpning, krav til begjæringens innhold og hvor den skal sendes, samt nemndas nærmere behandling av begjæringen.

Til § 17-2 c Retting og tilleggsavgjørelse

Første ledd fastslår adgangen til å rette en avgjørelse som har fått en utforming som ikke stemmer overens med nemndas mening og til å treffe en tilleggsavgjørelse.

At nemnda kan rette en avgjørelse dersom det har skjedd feil ved formuleringen av avgjørelsen, tilsvarer tvisteloven § 19-8 første ledd. Rettingen skal ikke innebære at avgjørelsen får et annet innhold enn det som var nemndas hensikt på avgjørelsestidspunktet. Tvert imot skal formålet med rettingen være å sikre at avgjørelsens ordlyd samsvarer med det som var meningen. Det er et vilkår at feilen er klar; for eksempel skrive- eller regnefeil, misforståelser, forglemmelser eller lignende klare feil som har medført at avgjørelsen har fått en utforming som ikke stemmer med nemndas mening. Det kan for eksempel være vist til feil lovbestemmelse.

Det gjelder ingen tidsfrist for retting. Nemnda kan også foreta retting av eget tiltak.

Andre ledd fastslår adgangen til å fastsette tilleggsavgjørelse, og tilsvarer tvisteloven § 19-9 første ledd første punktum. Tilleggsavgjørelse kan være aktuelt dersom nemnda har forsømt å behandle spørsmål som skulle vært avgjort. Tilleggsavgjørelse forutsetter at det fremmes begjæring om det.

Siste ledd fastslår at tvistelovens regler om saksbehandling ved retting og tilleggsavgjørelse, samt reglene om hvordan dette praktisk skal gjennomføres gjelder tilsvarende for nemnda.

7.4 Merknader til endringen i statsansatteloven

Til statsansatteloven § 13 første ledd

Endringen innebærer på samme måte som forslaget til endring i arbeidsmiljøloven § 14-3, at en kvalifisert deltidsansatt i prinsippet kan ha fortrinnsrett til bare en del av en stilling, forutsatt at fortrinnsretten kan gjennomføres uten at den er til vesentlig ulempe for arbeidsgiver. Det vises for øvrig til merknaden til arbeidsmiljøloven § 14-3 første ledd.