3 Oversikt over hovedlinjene i gjeldende rett

3.1 Overordnede utgangspunkter

I bidragsreglene står barnets forhold til foreldrene og foreldrenes forhold til barna sentralt. Hvordan barneloven regulerer spørsmål knyttet til foreldreansvar, bosted og samvær, er selve utgangspunktet for reglene. Dette innebærer at det, direkte og indirekte, er et samspill mellom bidragsreglene og andre bestemmelser i barneloven.

Der det offentlige bidrar til barnets forsørgelse gjennom ulike offentlige støtteordninger, er det tatt hensyn til dette i bidragsreglene. Beregningene som er lagt til grunn i bidragsregelverket om hva barn i ulike aldersklasser koster, samt hvordan partenes økonomiske forhold vurderes, bygger i stor grad på hvordan spørsmålene er løst i annet regelverk. Skatteregler, folketrygdloven, opplæringsloven med flere har alle en viss relevans i forhold til bidrag. Underholdskostnaden bygger stort sett på beregninger foretatt med utgangspunkt i ulike statistikker og forbruksberegninger som stadig oppdateres.

Bidragsreglene kjennetegnes ved at de er resultat av en hel rekke avveininger og vurderinger som gjensidig henger sammen og utfyller hverandre. Det er en symmetri og balanse i regelverket, som samlet sett skal bidra til så gode løsninger som mulig når barn og foreldre ikke inngår i samme husholdning. Denne symmetrien er viktig fordi en eventuell ubalanse kan føre til forskyvning og gi en urimelig forskjellsbehandling av bidragspartene. Kryssende og av og til motstridende hensyn kan gjøre seg gjeldende i en bidragssak. Hensynet til bidragsmottakernes og de bidragspliktiges interesser som parter skal tas vare på, men det er hensynet til forsørgelsen av bidragsberettigede barn som står i fokus. Ved kryssende hensyn vil hensynet til barnets beste alltid være avgjørende.

Utmålingen av barnebidraget bygger på den forutsetningen at det er bostedsforelderen som har ansvaret for de daglige utgiftene til barnet, mens samværsforelderen betaler sin andel av disse utgiftene i form av barnebidrag og utgifter til den daglige forsørgelsen under samvær. Bidragsregelverket er samlet sett utformet ut fra en avveining av hva som er praktisk og samtidig rettferdig i de fleste tilfeller ved offentlig fastsettelse av barnebidrag. Det foretas ikke individuelle beregninger, og gjennomsnittsbetraktninger ligger til grunn. Dette har sammenheng med at et offentlig regelverk skal gjelde for de fleste, både de med god og ikke fullt så god økonomi, samtidig som det skal være administrativt håndterbart. Foreldre som ønsker at det i større grad skal tas hensyn til individuelle forhold, er henvist til å inngå privat avtale om barnebidrag.

Ved offentlig fastsettelse av barnebidrag tas det utgangspunkt i hva barnets underhold koster (underholdskostnaden). Underholdskostnaden skal fordeles mellom foreldrene etter inntektene deres og innebærer at den av foreldrene som har best økonomisk evne, skal dekke den største andelen av kostnadene til barnet. Ved fastsettelsen skal det videre tas hensyn til den bidragspliktiges bidragsevne og samværet den bidragspliktige har med barnet. Selv om dette i utgangspunktet høres enkelt ut, er regelverket komplekst, til tider detaljert, og kan derfor være krevende både å forstå og formidle. Ved utformingen av forslagene til endringer i både lov og forskrift, har det derfor vært et mål ikke å gjøre et komplisert regelverk mer komplisert, og hensynet til enkle og administrative håndterbare løsninger har vært viktig.

3.2 Offentlig fastsettelse og endring av barnebidrag

Det følger av lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven) § 66 at begge foreldrene har plikt til å bære utgiftene til barnets forsørgelse og utdanning etter deres økonomiske evne, når barnet selv ikke har midler til det. Dersom den ene eller begge foreldrene ikke bor sammen med barnet, oppfylles forsørgingsplikten ved at faste pengetilskudd (barnebidrag) betales til barnet, jf. barneloven § 67.

Barnebidrag er i utgangspunktet et privatrettslig anliggende, og foreldre kan avtale og betale barnebidraget seg imellom uten innblanding fra det offentlige. Dersom foreldrene ikke blir enige, kan de be det offentlige ved NAV fastsette barnebidraget.

Foreldrenes forsørgingsplikt etter barneloven § 66 og § 67 varer som hovedregel ut den måneden barnet fyller 18 år med mindre annet er avtalt eller fastsatt, jf. barneloven § 68. Det er fastslått i barneloven at ingen kan gi avkall på den retten barnet har til forsørgelse.

Det følger av barneloven § 71 første ledd at det ved offentlig fastsettelse av barnebidrag skal tas utgangspunkt i hva underholdet til barnet koster. Underholdskostnaden skal fordeles mellom foreldrene etter inntektene deres, og innebærer at den av foreldrene som har høyest inntekt skal dekke den største andelen av kostnadene til barnet. Dersom barnet har en inntekt over 30 ganger forskottsbeløpet, dvs. 45 900 kroner (per 1. juli 2016), skal også barnets merinntekt regnes inn i den proporsjonale fordelingen av underholdskostnaden. Ved fastsettelsen av barnebidraget skal det tas hensyn til den bidragspliktiges bidragsevne og samværet den bidragspliktige har med barnet. Barnet anses økonomisk selvforsørget ved en inntekt på 100 ganger forhøyet bidragsforskott (153 000 kroner per 1. juli 2016), jf. fastsettelsesforskriften § 5, og bidrag fastsettes i så tilfelle ikke.

Det er gitt utfyllende regler om fastsettelse og endring av barnebidrag i forskrift 15. januar 2003 nr. 123 om fastsetjing og endring av fostringstilskot (fastsettelsesforskriften). Det følger av fastsettelsesforskriften § 3 at det ved offentlig fastsettelse av barnebidrag skal tas utgangspunkt i hva barnets forsørgelse koster, og at faste underholdskostnader (sjablonger) skal benyttes. I underholdskostnaden inngår utgifter som er forbundet med forsørging av barn, og den omfatter forbruksutgifter, boutgifter og eventuelle utgifter til barnetilsyn. Sjablongen for forbruksutgiftene varierer etter alderen på barnet, og det er foretatt en inndeling i fire aldersgrupper: 0–5 år, 6–10 år, 11–14 år og 15 år og mer. Sjablongen for boutgiftene er felles for alle barn uavhengig av alder. Tilsynsutgiftene omfatter utgifter til offentlig eller privat barnehage, familiebarnehage, dagmamma eller skolefritidsordning. Når bidragsmottakeren mottar stønad til barnetilsyn etter lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) § 15-10, benyttes sjablonger.

Etter at underholdskostnaden er forholdsmessig fordelt mellom foreldrene etter inntekten deres, jf. fastsettelsesforskriften § 2, skal det tas hensyn til den bidragspliktiges bidragsevne, jf. fastsettelsesforskriften § 6. Bidragsevnevurderingen innebærer at den bidragspliktige skal beholde midler til skatt, trygdeavgift, midler til eget underhold, boutgifter og midler til underhold av (nye) egne barn i husstanden før bidraget fastsettes. Bidragsevnevurderingen foretas etter at det er avgjort hvilken andel av underholdskostnaden den bidragspliktige skal betale. Dersom bidragsevnen er stor nok, blir det månedlig beregnede bidragsbeløpet stående. Dersom bidragsevnen er mindre enn det beregnede bidragsbeløpet, settes bidraget lik det beløpet som tilsvarer bidragsevnen.

Ved bidragsfastsettelsen tas det hensyn til samvær mellom barnet og den bidragspliktige, og det gis fradrag i bidraget etter omfanget av samværet, jf. fastsettelsesforskriften § 9. Samværsfradraget utgjør et fast beløp for fire alternative samværsklasser, med ulik sats for de fire ulike aldersgruppene 0–5 år, 6–10 år, 11–14 år og 15 år og mer.

Det følger av fastsettelsesforskriften § 12 første ledd at det løpende bidraget bare skal endres dersom den nye utregningen fører til en endring på mer enn 12 prosent. Vurderingen av om kravet til 12 prosent endring er oppfylt gjøres etter at det er gjort fradrag for samvær. 12-prosentregelen skal vurderes opp mot bidraget til hvert barn. Formålet med 12-prosentregelen er å sikre bidragene mot at det stadig foretas mindre endringer og øke forutsigbarheten for partene. Om bidraget kan endres, vil ha sammenheng med endringer i underholdskostnaden, i forholdet mellom partenes inntekter, bidragsevnen til den bidragspliktige, omfanget av samvær mv. Det regnes ikke som en endringssak når en privat bidragsavtale blir bragt inn for NAV fordi partene heller ønsker en offentlig fastsettelse, men 12-prosentregelen gjelder like fullt, jf. barneloven § 70 andre ledd andre punktum.

Dersom den bidragspliktige ikke betaler det fastsatte barnebidraget eller betaler for sent, forskotterer det offentlige etter lov 17. februar 1989 nr. 2 om bidragsforskott (forskotteringsloven) et minste månedlig barnebidrag for å sikre barnet forsørgelse. Bidragsforskottet er behovsprøvd. Det offentlige tar refusjon for det utlagte bidragsforskottet i det fastsatte barnebidraget. Retten til bidragsforskott opphører ved barnets fylte 18 år.

Dersom en eller begge parter ber om det, eller det offentlige utbetaler bidragsforskott, kan det offentlige innkreve og utbetale fastsatt barnebidrag og bidrag etter fylte 18 år etter lov 29. april 2005 nr. 20 om innkreving av underholdsbidrag mv. (bidragsinnkrevingsloven.)

3.3 Bidrag etter fylte 18 år

Partene kan avtale at bidrag også skal betales etter at barnet fyller 18 år, og i visse tilfeller kan det offentlige fastsette bidrag etter fylte 18 år, jf. barneloven § 68.

Når ungdommen fyller 18 år, er det ungdommen selv som er part i bidragssaken, jf. barneloven § 70 fjerde ledd. Det innebærer at ungdommen selv kan gjøre avtale om bidrag med den ene eller begge av foreldrene, eller be om offentlig fastsettelse av bidrag etter fylte 18 år fra en eller begge foreldrene.

Dersom ungdommen fortsetter med vanlig skolegang etter at han/hun har fylt 18 år, kan det fastsettes bidrag på samme vilkår som for yngre barn, jf. barneloven § 68 andre ledd. Som vanlig skolegang regnes opptil fire års skolegang i videregående opplæring, og læretiden likestilles fullt ut med skolegang i den videregående skolen. Bestemmelsen henger sammen med retten til videregående opplæring etter lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregående opplæringa (opplæringslova) § 3-1. Ungdom som har fullført grunnskolen eller tilsvarende, har rett til tre års heltids videregående opplæring. Ungdomsretten må brukes innen utgangen av det året eleven eller lærlingen fyller 24 år. Bidraget skal tidsbegrenses. Dette vil vanligvis være til og med den måneden ungdommen har fullført skolegangen.

Fastsettelse av bidrag etter fylte 18 år følger prinsippene i kostnadsmodellen. Det følger av fastsettelsesforskriften § 3 sjette ledd at underholdskostnaden for barn mellom 15 og 18 år skal legges til grunn ved fastsettelse av bidrag til barn etter fylte 18 år, men slik at det ikke skal gis fradrag for barnetrygd som opphører ved fylte 18 år.

Foreldrene kan også pålegges å yte bidrag til annen videreutdanning, jf. barneloven § 68 tredje ledd. I praksis vil det normale være at bidrag ikke blir pålagt når ungdommen tar utdanning utover videregående skole, for eksempel utdanning ved universitetet eller høyskole, men at vedkommende henvises til offentlig studiefinansiering.