4 Forslag til ny forskriftshjemmel i forsvarsloven om Forsvarets bistand til offentlige myndigheter og andre beredskapsaktører

4.1 Gjeldende rett

4.1.1 Forsvarets bistand til politiet

Det følger av Grunnloven § 25 tredje ledd at det kreves lovhjemmel for bruk av militær makt mot innbyggerne.

En slik hjemmel finnes i politiloven § 27 a, der det går frem at Forsvaret kan yte bistand til politiet i nærmere angitte tilfeller. Paragrafens første ledd angir tre alternative situasjoner som kan føre til at Forsvaret om nødvendig utøver makt ved bistand til politiet.

Etter første ledd nr. 1 kan Forsvaret gi bistand i form av forebygging og bekjempelse av anslag av særlig skadevoldende eller omfattende karakter. Dette vil først og fremst gjelde bistand i forbindelse med terroranslag. Etter nr. 2 kan militært personell bistå ved ettersøking og pågripelse av personer som kan sette menneskers liv og helse eller vesentlige samfunnsinteresser i alvorlig fare. Etter nr. 3 kan Forsvaret bistå i forbindelse med ulykker, naturkatastrofer og lignende for å verne menneskers liv og helse, verne eiendom og opprettholde ro og orden.

Det følger av politiloven § 27 a andre ledd første punktum at militært personell kan bruke makt i forbindelse med bistand som nevnt i første ledd, men innenfor rammene av politiloven § 6.

§ 27 a tredje ledd sier at utenfor tilfeller som nevnt i første ledd, kan Forsvaret etter anmodning bistå politiet med «materiell, spesialkyndig operatørpersonell og annet. I tillegg til bistand i form av utstyr, kan spesialkyndig operatørpersonell fra Forsvaret operere utstyr som er stilt til politiets disposisjon, dersom det er nødvendig, se mer om dette i Prop. 79 L (2014–2015).

Forsvarets bistand til politiet er nærmere regulert i en egen instruks, som er fastsatt i forskrift 16. juni 2017 nr. 789 (bistandsinstruksen). Det foreligger også en samarbeidsavtale datert 16. februar 2016 mellom Forsvarets operative hovedkvarter og Politidirektoratet. Denne avtalen gir nærmere retningslinjer for samarbeid og samhandling mellom de to etatene, herunder om Forsvarets bistand til politiet.

4.1.2 Kystvaktens bistand til politiet og andre statsetater

Etter kystvaktloven § 17 første ledd kan Kystvakten yte bistand til politiet, blant annet i forbindelse med forebyggelse og bekjempelse av forbrytelser og ulovlige aksjoner mot personer, fartøyer eller faste innretninger. Det følger av politiloven § 27 a andre ledd andre punktum at når det ytes bistand etter kystvaktloven § 17 første ledd, kan også Kystvakten utøve makt innenfor rammene av politiloven § 6. Etter kystvaktloven § 17 andre ledd kan Kystvakten også yte nødvendig bistand, hjelp og beskyttelse til andre statsetater som har behov for fartøyer under utførelsen av sin virksomhet. Etter tredje ledd kan Kongen gi forskrift med nærmere regler om denne bistanden.

En slik forskrift er gitt gjennom kystvaktinstruksen, forskrift 5. november 1999 nr. 1145, som blant annet inneholder prosedyrer for anmodninger om bistand.

Kystvakten har videre inngått samarbeidsavtaler med Sjøfartsdirektoratet, Kystverket og Toll- og avgiftsdirektoratet om nærmere regulering av samarbeid og bistand.

Sysselmannen har med hjemmel i kystvaktloven gitt et eget direktiv om Kystvaktens myndighetsutøvelse i Svalbards territorialfarvann. Det er videre inngått en samarbeidsavtale datert 4. desember 2014 mellom Sysselmannen og sjef Kystvakten, som gjelder Kystvaktens støtte til Sysselmannen relatert til oppgaver hjemlet i kystvaktloven. Avtalen utdyper forhold beskrevet i Sysselmannens direktiv, men gjelder også andre oppgaver som Kystvakten utfører som bistand til Sysselmannen.

4.1.3 Gjeldende avtaler om Forsvarets bistand til sivile myndigheter

Forsvarets bistand til sivile myndigheter er i noen tilfeller regulert i egne samarbeidsavtaler. De ovennevnte avtalene med politiet, Sjøfartsdirektoratet, Kystverket, Sysselmannen på Svalbard og Toll- og avgiftsdirektoratet operasjonaliserer de bestemmelser om bistand som finnes i lover og forskrifter på de aktuelle områdene. Avtalene omfatter bistand til ulike oppgaver som ligger til disse etatene, og ikke kun til samfunnssikkerhet i den forstand som denne lovproposisjonen omhandler. Et annet eksempel er Forsvarets avtaler med sivile myndigheter knyttet til driften av samfunnet på Jan Mayen. Forslaget til ny § 60 a vil ikke medføre noen endring i Forsvarets adgang til å utføre denne typen oppgaver.

Forsvaret har også avtaler med sivile etater om regulering av bistand på samfunnssikkerhetsområdet som ikke er hjemlet i lov og forskrift på tilsvarende måte. Særlig viktig er samarbeidsavtalen mellom Forsvarets operative hovedkvarter og Helsedirektoratet datert 7. desember 2011. Formålet med avtalen er å fastsette generelle og praktiske retningslinjer for gjensidig bistand mellom Forsvaret og helsetjenesten. Gjennom avtalen skal partene kunne koordinere bruk av ressursene innen helsesektoren optimalt både i fredstid, når det foreligger kriser og under væpnet konflikt.

Avtalen regulerer også forhold som berører kostnadsdekning forbundet med slik bistand. I henhold til avtalen skal merkostnader ved Forsvarets bistand belastes anmodende instans. Akutt bistand ved større operasjoner og øvelser, koordinert via Joint Patient Evacuation Coordination Cell og Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral, dekkes av Forsvaret.

Forsvaret har også samarbeidsavtaler med andre sivile myndigheter om ulike former for støtte og samarbeid knyttet til beredskap og krisehåndtering. Noen av samarbeidsavtalene som Forsvaret har inngått med sivile etater, er overordnede avtaler som danner grunnlag for mer spesifikke avtaler mellom avdelinger i Forsvaret og faglige eller regionale avdelinger innenfor de sivile etatene.

Det finnes imidlertid ikke særskilte lover, forskrifter eller avtaler som regulerer bistanden fra Forsvaret overfor flertallet av sivile aktører. Da må bistanden avtales i det enkelte tilfelle. Ved behandling av slike bistandsanmodninger har i hovedsak prinsippene i bistandsinstruksen blitt lagt til grunn.

4.1.4 Forskrift om Forsvarets bistand til aktører med ansvar for samfunnssikkerhet under koronapandemien

I forbindelse med håndteringen av covid-19-pandemien ble det rettet en rekke bistandsanmodninger til Forsvaret fra ulike sivile aktører. Det har ikke vært noen sentral koordinerings- eller prioriteringsfunksjon på sivil side for å håndtere anmodninger om bistand fra andre sivile myndigheter enn politiet. Behovet for en slik instans ble satt på spissen i pandemiens tidlige fase og var en del av bakgrunnen for at Forsvarsdepartementet, i samråd med Justis- og beredskapsdepartement, utarbeidet en midlertidig forskrift, forskrift 20. mars 2020 nr. 367 om Forsvarets bistand til aktører med ansvar for samfunnssikkerhet under koronapandemien. Formålet med forskriften er etter § 1 at offentlige myndigheter og andre beredskapsaktører kan få bistand fra Forsvaret til å sikre gjennomføring og overholdelse av bestemmelser som ble gitt og tiltak som er truffet i eller i medhold av smittevernloven eller på annet grunnlag. Hensikten med slik bistand er å forebygge eller motvirke spredning av covid-19. Den midlertidige forskriften ble fastsatt med hjemmel i smittevernloven § 4-10 femte ledd og § 7-11 første ledd.

Det følger av forskriften § 4 første ledd at Forsvarets bistand først er aktuell når de sivile ressursene ikke strekker til. Bistanden skal etter forskriften § 2 første ledd andre punktum ikke innebære noen form for maktanvendelse og den må være forenlig med utførelsen av Forsvarets primæroppgaver, jf. forskriften § 4 første ledd bokstav a.

Forsvaret dekker egne merutgifter i forbindelse med en akuttfase, mens bistandsmottakeren skal dekke Forsvarets merutgifter utenfor akuttfasen. Dette følger av forskriften § 5 første ledd og tilsvarer de dekningsprinsippene som følger av instruksen for Forsvarets bistand til politiet.

Etter forskriften § 7 første ledd skal aktører på lokalt og regionalt nivå (kommuner og fylkeskommuner) fremme bistandsanmodninger gjennom fylkesmannen, som skal behandle anmodningen i samsvar med fylkesmannens samfunnssikkerhetsinstruks av 19. juni 2015 nr. 703 kap. IX og rette anmodningen til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). Etter § 7 andre ledd skal DSB konsultere Politidirektoratet (POD), Helsedirektoratet (HDIR) og andre relevante myndigheter ved behov, og sende bistandsanmodningen til Forsvarets operative hovedkvarter (FOH). Fylkesmannen skal etter tredje ledd få kopi av anmodningen og videresende den til den som har behov for bistanden. Etter fjerde ledd skal Forsvarsdepartementet (FD) og Justis- og beredskapsdepartementet (JD) få kopi av anmodningen og beslutningen i saken og utøve reaktiv styringsrett. Innholdet i denne vil følge av alminnelig forvaltningsrett. Høyere forvaltningsorganer kan dermed overstyre beslutninger tatt av et underordnet forvaltningsorgan.

Det følger av forskriften § 8 første ledd at dersom det oppstår behov for bistand ved en hendelse der myndigheter på sentralt nivå er involvert i eller overordnet styrer håndteringen, skal disse myndighetene rette anmodningen om bistand til DSB. DSB konsulterer andre relevante myndigheter ved behov og sender bistandsanmodningen til FOH. Etter andre ledd skal FD og JD også her få kopi av anmodningen og beslutningen i saken, og utøve reaktiv styringsrett.

Etter § 8 tredje ledd første punktum skal anmodninger på departementsnivå rettes til JD, som etter en nærmere vurdering sender disse til FD for beslutning. FD avgjør om det skal gis bistand og gir etter andre punktum Forsvaret nødvendige retningslinjer for bistanden.

Etter forskriften § 10 første ledd har bistandsmottakeren den overordnede ledelsen og gir nødvendige retningslinjer for gjennomføringen av bistanden. Etter andre ledd første punktum skal Forsvarets bistand likevel gjennomføres som en selvstendig bistandsoperasjon. Forsvaret utpeker etter andre punktum en militær sjef som leder bistandsoperasjonen. Det følger av tredje punktum at dersom flere enheter deltar, koordinerer den militære sjefen ledelsen av Forsvarets innsats. Retningslinjene fra bistandsmottakeren skal etter fjerde punktum rettes til den militære sjefen.

4.2 Nærmere om lovforslaget

4.2.1 Innledning

Forsvarsdepartementet har i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet vurdert hvilket lovverk en slik forskrift kan og bør forankres i. Det eksisterer i dag ikke noen tilstrekkelig klar forskriftshjemmel til å fastsette en slik forskrift.

Forsvarslovens formål er blant annet å legge til rette for at bemanningen i Forsvaret kan brukes slik at Forsvarets nasjonale og internasjonale oppgaver blir gjennomført, jf. § 1 bokstav c. Etter departementets vurdering ligger det innenfor forsvarslovens formål å fastsette nærmere bestemmelser for hvordan Forsvarets bistand til offentlige myndigheter og andre beredskapsaktører skal innrettes, og hvordan personell i Forsvaret kan benyttes til slik bistand.

På bakgrunn av dette foreslår departementet en ny bestemmelse i forsvarsloven for å gi en klar hjemmel for å fastsette forskrift om bistand fra Forsvaret til offentlige myndigheter og andre beredskapsaktører for å ivareta samfunnssikkerhet. Forskriften vil inneholde detaljerte bestemmelser om blant annet vilkårene for Forsvarets bistand, hvem som kan anmode om bistand, utgiftsdekning og krav til innhold i bistandsanmodninger. Den vil også fastsette klare prosedyrer for hvordan anmodninger fremsettes, koordineres og prioriteres og hvordan bistandsoperasjoner skal ledes.

4.2.2 Om aktørene som kan be Forsvaret om bistand – forslaget i høringsnotatet

Etter første ledd kan Forsvaret bistå offentlige myndigheter og andre beredskapsaktører.

I forskrift om Forsvarets bistand til aktører med ansvar for samfunnssikkerhet under koronapandemien er disse definert som følger:

Med offentlige myndigheter menes ethvert statlig, fylkeskommunalt eller kommunalt organ.

Med andre beredskapsaktører menes et selvstendig rettssubjekt som ikke er en offentlig myndighet og som råder over kritisk infrastruktur eller kritiske samfunnsfunksjoner.

Departementet vurderer at andre beredskapsaktører primært vil være private aktører, eller helt eller delvis offentlig eide aktører som normalt ikke defineres som offentlige myndigheter. Dette må være aktører som har dedikerte oppgaver for ivaretakelse av samfunnssikkerheten, også aktører med en sentral rolle i understøttelsen av kritiske samfunnsfunksjoner og kritisk infrastruktur. Det må legges til grunn at behovet for bistand fra Forsvaret i kritiske situasjoner vil være uavhengig av eierskap og organisasjonsform

Samfunnssikkerhet defineres i nevnte forskrift som samfunnets evne til å verne seg mot og håndtere hendelser som truer grunnleggende verdier og funksjoner og setter liv og helse i fare. Med kritisk infrastruktur menes anlegg, systemer eller deler av disse som er nødvendige for å opprettholde sentrale samfunnsfunksjoner, menneskers helse, sikkerhet, trygghet og økonomiske eller sosiale velferd, og hvor driftsforstyrrelse eller ødeleggelse av disse vil kunne få betydelige konsekvenser. Med kritisk samfunnsfunksjon menes en funksjon hvis bortfall vil true befolkningens og samfunnets grunnleggende behov.

4.2.3 Høringsinstansenes syn

Politidirektoratet mener det er fornuftig å klargjøre hjemmelsgrunnlaget for Forsvarets bistand til andre offentlige myndigheter og sivile aktører enn politiet, men fremhever at det er viktig at den beredskapen Forsvaret har for å støtte politiet ikke svekkes som følge av den nye lovhjemmelen. Dersom flere sivile etater planlegger med bruk av Forsvarets ressurser kan dette svekke også politiets beredskap skriver de. Direktoratet mener det fremstår uklart hvilke aktører som omfattes av lovforslaget, spesielt de «andre beredskapsaktørene». De mener videre at det er prinsipielt betenkelig at private aktører kan få bistand fra Forsvaret da slik bistand kan medføre at en privat aktør får en utilbørlig fordel fremfor andre (konkurrerende) private aktører. Forsvarets ressurser bør ikke brukes til å fremme private næringsinteresser, for eksempel ved at kostnader knyttet til sikringstiltak mv. nedprioriteres fordi man planlegger med bistand fra Forsvaret.

Politidirektoratet fremhever at det er norske myndigheter som har ansvaret for samfunnssikkerheten og at anmodninger om bistand derfor bør fremmes av de ansvarlige myndighetene. Det bes om at henvisningen «andre beredskapsaktører» strykes fra lovforslaget.

Finnmark politidistrikt skriver at covid-19-pandemien ledet til et økt antall anmodninger fra andre enn politiet, men mener det er uklart hvorvidt behovene var reelle. Politidistriktets inntrykk er at covid-19-håndteringen har vist at mange av de bistandsbehovene andre myndigheter har ønsket dekket også ville omfatte oppgaver som vil betinge politimyndighet. Anmodningene skulle i slike tilfeller i så fall ha vært rettet gjennom politiet. De skriver videre at det hadde vært en fordel om behovet for bistand til andre enn politiet var utredet nærmere slik at det kunne eksemplifiseres hvilke typetilfeller av andre aktørers behov innenfor samfunnssikkerhet det eventuelt dreier seg om for gjennom dette bedre å kunne vurdere det faktiske behovet for den foreslåtte lovreguleringen. Politidistriktet skriver videre at det etter deres mening fortsatt vil være politiet som er den offentlige etat som har høyest prioritet på bistandsressurser fra Forsvaret. Ved samtidskonflikt må det være utvilsomt at politiets bistandsbehov har forrang og ikke blir nedprioritert til fordel for andre aktører.

Finnmark politidistrikt fremhever at dersom offentlige og andre beredskapsaktører i for stor grad innretter seg på muligheten for bistand fra Forsvaret, er det en risiko for en reell reduksjon i beredskapsevne og kapasitet i sivilsamfunnet, frivilligheten og andre sivile samfunnsressurser. Politidistriktet kan ut fra det som er presentert i høringen og det som ellers er kjent i samfunnet vanskelig se at det er godtgjort et behov for lovforankring av bistand til andre aktører enn politiet.

Sør-Vest politidistrikt er også bekymret for samtidighetskonflikter med politiets behov når det nå åpnes for bistand til andre og at dette kan bety at Forsvaret blir en usikker bistandsaktør for politiet. Det bes om at det tas inn at politiet skal være den offentlige etaten som har høyest prioritet i en fordeling av bistandsressursene og at ressursene kun kan tildeles andre dersom politiet ikke har behov. Politidistriktet skriver videre at det må skilles skarpt mellom «offentlig myndighet» og alle andre aktører og det vises til praktiske utfordringer som at listen av aktører er lang og at det skaper utfordringer knyttet til konkurransemessige forhold. Som en mulig løsning foreslår politidistriktet at anmodninger fra aktører som ikke er offentlige myndigheter sendes frem gjennom den myndighet som vedkommende aktør handler på vegne av. På denne måten vil man unngå de prinsipielle spørsmålene knyttet til at Forsvaret skulle gi private aktører bistand og de konkurransemessige utfordringene. Den offentlige myndighet som anmoder om bistand vil ta ansvaret for de kontrakts- og konkurransemessige sidene ved bistanden, og Forsvaret vil kun få én part å forholde seg til på sivil side. Sør-Vest politidistrikt understreker også det offentliges ansvar for beredskap og krisehåndtering.

4.2.4 Departementets vurderinger

Forsvaret har i mange år hatt som en av sine oppgaver å yte bistand til politiet og andre offentlige myndigheter for å ivareta samfunnssikkerheten. I politiloven § 27 a ble yttergrensene for Forsvarets bruk av makt mot innbyggerne lovregulert i 2015. Ny forskrift om Forsvarets bistand til politiet trådte i kraft i 2017. Bistanden til andre offentlige myndigheter enn politiet har i liten grad har vært lov- eller forskriftsregulert med unntak for eksempler som nevnt under punkt 4.1., men heller regulert i faste samarbeidsavtaler eller avtalt i det enkelte tilfelle. Den foreslåtte lovreguleringen vil etter departementets vurdering i seg selv ikke åpne for annen eller mer bistand til andre offentlige myndigheter enn politiet enn det det til nå har vært mulighet for.

Det kan dog hevdes at det nye regelverket vil lede til større bevissthet om offentlige myndigheters rett til å anmode om bistand fra Forsvaret og at dette vil kunne medføre en økning i antallet bistandsanmodninger. På den annen side kan økt bevissthet og kunnskap om bistandsregimet lede til at man unngår å fremsende anmodninger som ikke ligger innenfor ordningens rammer.

Lovforslaget representerer ikke noen begrensning eller utvidelse av Forsvarets bistand til offentlige myndigheter. Det åpner imidlertid for fremtidig bistand til beredskapsaktører som ikke kan defineres som offentlige myndigheter. Hittil har bistand til slike aktører formelt sett kun vært aktuelt gjennom forskriften om Forsvarets bistand til aktører med ansvar for samfunnssikkerhet under koronapandemien. Behovet og bakgrunnen for å yte bistand til slike aktører er omtalt i den nye langtidsplanen for forsvarssektoren, jf. Prop. 14 S (2020–2021) punkt 7.2.4, der det fremgår at «Moderniseringen av offentlig sektor har medført at et økende antall aktører som ikke kan defineres som offentlige myndigheter eller etater ivaretar deler av samfunnssikkerheten. Slike aktører finnes for eksempel innenfor kollektivtransport, telekommunikasjon og strømforsyning. Regjeringen vil tilrettelegge for at det på nærmere bestemte vilkår kan ytes bistand til aktører som ikke er offentlige myndigheter, men som har et definert ansvar for samfunnssikkerhet. Regjeringen vil også fastsette hvilket ansvar sivile myndigheter skal ha knyttet til Forsvarets bistand i slike tilfeller, herunder fylkesmannen i rollen som regional samordningsmyndighet ved større hendelser.»

Departementet har forståelse for at kategorien andre beredskapsaktører kan fremstå som uklart definert og avgrenset. Dette kan imidlertid være en nokså mangfoldig gruppe, avhengig av den aktuelle situasjonen og bistandsbehovet. Det kan derfor være vanskelig, og heller ikke hensiktsmessig, å fastsette eksakt hvem som faller innenfor ordningen.

En nærmere definisjon, og dermed avgrensning, av hvem som vil omfattes både av begrepet «offentlige myndigheter» og «andre beredskapsaktører» vil bli gitt i forskriften og da med utgangspunkt i forskriften om Forsvarets bistand til aktører med ansvar for samfunnssikkerhet under koronapandemien. I sistnevnte forskrift er offentlige myndigheter definert som statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter og annen beredskapsaktør definert som et selvstendig rettssubjekt som ikke er en offentlig myndighet, og som råder over kritisk infrastruktur eller kritiske samfunnsfunksjoner.

Siden den foreslåtte lovhjemmelen også omfatter bistand til andre beredskapsaktører enn offentlige myndigheter, kan det påregnes en viss økning i antallet bistandsanmodninger og bistandsoperasjoner. Det er vanskelig å anslå omfanget av dette siden slik bistand formelt sett kun har vært aktuelt gjennom forskriften om bistand knyttet til koronaepidemien, og det er derfor lite praksis å vise til. Omfanget vil også avhenge av hvilke uønskede hendelser som måtte inntreffe i fremtiden. Erfaringsmessig er bistanden til andre offentlige myndigheter enn politiet av beskjedent omfang. Det forventes derfor heller ikke at bistand til beredskapsaktører som ikke er offentlige myndigheter vil bli av vesentlig omfang. Dette begrunnes også med at lovbestemmelsen og forskriften vil innebære en begrensning av mulige aktører allerede gjennom definisjonene av aktører. Det vil også stilles vilkår for å få bistand. Samlet sett vil dette innebære at kretsen av aktuelle bistandsaktører vil være relativt snever og terskelen for å anmode om bistand relativt høy. Herunder vil det kun være aktuelt å gi bistand til offentlige myndigheter og andre beredskapsaktører som har ansvar for samfunnssikkerhet, kritiske samfunnsfunksjoner eller kritisk infrastruktur. Se nærmere om innholdet i begrepene i punkt 4.2.1. Videre legges det til grunn at prosedyrene for anmodning om bistand i forskriften, herunder om den anmodende myndighetens ansvar overfor Forsvaret, vil medføre at det totalt sett vil bli fremmet kun et begrenset antall anmodninger til Forsvaret.

Som det fremgår i sitatet fra Prop. 14 S (2020–2021) ovenfor, vil regjeringen fastsette hvilket ansvar sivile myndigheter skal ha knyttet til Forsvarets bistand i slike tilfeller, herunder fylkesmannen i rollen som regional samordningsmyndighet. Det er departementets vurdering at ved bistand til aktører som ikke er offentlige myndigheter må en sivil beredskapsmyndighet være anmodende myndighet med de forpliktelser overfor Forsvaret dette medfører, herunder de økonomiske forpliktelser overfor Forsvaret dersom det er tale om bistand utenfor akuttfasen. Det vises til regulereringen av dette i forskrift om Forsvarets bistand til aktører med ansvar for samfunnssikkerhet under koronapandemien. Nærmere prosedyrebestemmelser vil fastsettes i forskrift til lovhjemmelen.

Departementet legger til grunn at bistand til andre enn offentlige myndigheter i praksis antakelig vil være begrenset til mer alvorlige situasjoner og der disse aktørene er viktige for å ivareta samfunnssikkerheten. I slike situasjoner bør hensynet til liv og helse, samt andre viktige samfunnssikkerhetshensyn, veie tyngre enn hensynet til å unngå konkurransevridning mellom private aktører.

Departementet vurderer at det er liten fare for at muligheten for bistand fra Forsvaret vil medføre at beredskapsaktørene nedprioriterer sikringstiltak. Forsvarets bistand vil i praksis være mulig i få tilfeller og militære ressurser vil ikke øremerkes særskilt for slik bistand. Det kan ikke garanteres at ressurser kan avsettes. De aktuelle kommersielle aktørene som også har et samfunnssikkerhetsansvar kan derfor ikke planlegge med at Forsvaret vil bistå i kritiske situasjoner. Av samme grunn vurderer departementet det som lite sannsynlig at frivillige organisasjoner vil redusere sitt beredskapsarbeid som følge av lovhjemmelen.

Siden lovhjemmelen ikke innebærer at Forsvarets kapasiteter innrettes eller dimensjoneres for å yte bistand til aktørene som er omfattet av hjemmelen, er det departementets vurdering at den ikke vil medføre en svekking av den beredskapen Forsvaret har for å støtte politiet. Forsvaret har i dag en særskilt beredskap for å støtte politiet i kontraterroroperasjoner. Dette gjelder utvalgte kapasiteter i Luftforsvaret, Marinen og Forsvarets spesialstyrker. I tillegg står også Hans Majestet Kongens Garde på beredskap for å kunne bistå politiet.

Samtidighetskonflikter mellom bistandsbehovene til politiet og andre offentlige myndigheter kan ikke utelukkes. Det kan de heller ikke i dag. Potensialet for samtidighetskonflikter kan øke som følge av at det åpnes for bistand til andre aktører enn offentlige myndigheter. Tidligere har bistand til disse aktørene kun vært aktuelt i forbindelse med koronapandemien. Det er departementets syn at den nye lovbestemmelsen i forsvarsloven med tilhørende forskrift vil bidra til en klargjøring av forhold som knytter seg til bistand til andre enn politiet og vil formentlig også lede til en god og hensiktsmessig koordinering og prioritering av de ulike bistandsbehovene.

Det er videre departementets vurdering at politiets behov i de aller fleste tilfeller prioriteres høyt og at dette vil være tilfellet også etter at ny lov og forskrift er på plass. Det synes imidlertid ikke hensiktsmessig å fastsette i regelverket at politiet skal ha en automatisk forrang på bistand fra Forsvaret. Det kan tenkes konkrete situasjoner der behovene for å støtte for eksempel helsevesenet eller brannvesenet er mer kritisk enn politiets bistandsbehov på det aktuelle tidspunktet. Da må ansvarlige myndigheter gjøre de riktige situasjonsbestemte prioriteringene. I disse vurderings- og beslutningsprosessene vil politiet måtte ha en helt sentral plass.

Som nevnt i kap 4.1.3 vil forslaget til ny § 60 a ikke medføre noen endring i Forsvarets adgang til å utføre ulike typer oppgaver som støtte til offentlige myndigheter til understøttelse av det sivile samfunnet som faller utenfor samfunnssikkerhetsområdet. Departementet vurderer videre at lovhjemmelen ikke medfører behov for å endre hverken innhold eller rettsgrunnlaget for gjeldende bestemmelser som regulerer Forsvarets bistand til politiet og/eller støtte til politiet i form av myndighetsutøvelse. Denne vurderingen omfatter også forskrift om instruks om vakthold og sikring av objekter ved bruk av sikringsstyrker fra politiet og Forsvaret i fred, kriser og væpnet konflikt, instruks om samarbeid om grenseoppsynet på landegrensen mellom Norge og Russland og instruks om samarbeidet mellom Etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste.

4.2.5 Vilkårene for bistand – forslaget i høringsnotatet

Lovbestemmelsen i høringsnotatet oppstiller tre kumulative vilkår som etter første ledd må være oppfylt for at Forsvaret skal kunne yte bistand.

For det første må det ha oppstått en uønsket hendelse med en viss fare for tap av liv eller skade på helse, miljø eller materielle verdier, eller som kan medføre redusert funksjonalitet for kritiske samfunnsfunksjoner eller kritisk infrastruktur. Det er ikke et krav om at skadepotensialet har materialisert seg i en konkret skade, men det må foreligge en konkret risiko for at en slik skade kan inntreffe. Forsvaret vil ikke etter dette rettsgrunnlaget kunne yte bistand for å håndtere en normalsituasjon uten betydning for samfunnssikkerheten, eller der bistandsbehovet er begrunnet i andre årsaker. Uønskede hendelser kan være både tilsiktede, som terrorhandlinger og andre kriminelle handlinger, og utilsiktede, som ulykker og ekstremvær.

For det andre må det sivile samfunn ikke selv ha evne og kapasitet til å håndtere hendelsen. Det kan typisk være situasjonen dersom sivilsamfunnets egne ressurser ikke strekker til eller allerede er i bruk i krisehåndteringen eller det på andre måter ikke er tilstrekkelig kapasitet på sivil side for å håndtere situasjonen, altså situasjoner hvor det kan sies at den sivile ressursen er uttømt. Det kan også omfatte situasjoner hvor det på sivil side ikke foreligger tilstrekkelig kompetanse hos aktuell bistandsmottaker. Det er viktig å understreke at Forsvarets ressurser ikke skal brukes som erstatning eller fortrengsel for sivile ressurser, verken offentlige eller private. Dersom bistandsformålet eller -behovet kan ivaretas av sivile offentlige myndigheter, kommersielle aktører eller frivillige organisasjoner, skal bistand fra Forsvaret ikke ytes.

For det tredje skal bistanden ikke gå på bekostning av Forsvarets evne til å ivareta sine primæroppgaver. Forsvarets hovedoppgave er å forsvare Norge og beskytte Norges frihet, suverenitet og selvstendighet. Forsvaret er først og fremst dimensjonert for å ivareta sitt hovedoppdrag, og bistand til sivilsamfunnet må således balanseres opp mot disse primæroppgavene.

4.2.6 Høringsinstansenes syn

Etterretningstjenesten ber om at «omfattende tap av immaterielle verdier» inkluderes i opplistingen i første ledd.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) slutter seg til forslaget til vilkår, men mener det vil være hensiktsmessig å definere nærmere hva som menes med uønsket hendelse i forarbeidene. Det bør fremgå at en med dette mener ekstraordinære situasjoner hvor liv og helse, kritiske samfunnsfunksjoner eller andre vesentlige samfunnsinteresser er truet som følge av en eller flere alvorlige hendelser, og hvor det sivile samfunn ikke har tilstrekkelig kapasitet i krisehåndteringen.

DSB anbefaler videre at man sletter «en» foran uønsket hendelse fordi det ofte kan dreie seg om mange følgehendelser/samtidige hendelser. DSB mener også at det er viktig å presisere at sikkerhetspolitisk krise eller væpnet konflikt ikke er til hinder for Forsvarets støtte til sivile myndigheter og beredskapsaktører i håndtering av uønskede hendelser.

Politidirektoratet forstår høringsnotatet dithen at Forsvaret skal kunne yte bistand når det sivile samfunn ikke har evne eller alternativt ikke har kapasitet og foreslår derfor at ordlyden evne og kapasitet endres til evne eller kapasitet.

Finnmark politidistrikt påpeker at avhengig av situasjon vil sivilsamfunnets tilgang til Forsvarets ressurser være begrenset av Forsvarets primæroppdrag. Dette gir liten forutsigbarhet og det er uklart i hvilken grad Forsvarets ressurser reelt sett er gripbare, både innenfor og utenfor politiets bistandsbehov. Videre at i tilspissede situasjoner er det ikke usannsynlig at Forsvarets primære oppgaver vil ha prioritet.

4.2.7 Departementets vurderinger

Departementet er enig i Etterretningstjenestens forslag om å inkludere også immaterielle verdier i kriteriene i første ledds bokstav a. Det vil ikke være logisk at Forsvaret kan yte bistand for å ivareta materielle verdier, men ikke for å ivareta immaterielle verdier. Slike verdier kan i mange tilfeller ha stor betydning for samfunnet og kan være viktige element i samfunnssikkerheten. Tap av immaterielle verdier kan typisk være tyveri eller ødeleggelse av informasjon, enten fysisk eller gjennom cyberoperasjoner.

Det bør ikke være en høyere terskel for bistand til å ivareta immaterielle verdier enn øvrige verdier, jf. Etterretningstjenestens forslag om ordlyden «omfattende tap av immaterielle verdier». Dette kan åpne for uheldige tolkningsutfordringer i konkrete bistandssituasjoner og kan skape en form for gradering av bistandsformål som ikke er hensiktsmessig. De samme vilkårene bør gjelder for bistand til å ivareta immaterielle verdier som øvrige verdier.

Etter departementets vurdering er begrepet uønsket hendelse tilstrekkelig definert på lovs nivå ved at det fremgår i første ledd bokstav a at det er snakk om en hendelse som har medført eller kan medføre tap av liv eller skade på helse, miljø eller materielle verdier, eller som har medført eller kan medføre redusert funksjonalitet for kritiske samfunnsfunksjoner eller kritisk infrastruktur. Det synes ikke nødvendig å tilføye til begrepet uønsket hendelse at den også skal være ekstraordinær og at de sivile ressursene ikke strekker til. At det er snakk om ekstraordinære situasjoner må være underforstått gitt vilkårene i bokstav a og b. Begrepet «ekstraordinært» kan også medføre tolkningsproblemer i en konkret bistandssituasjon. At det også er et vilkår for bistanden at de sivile ressursene ikke strekker til, fremgår av bokstav b.

Det synes hensiktsmessig å benytte entalls-ordlyden «en uønsket hendelse». Det vil være underforstått at det kan være snakk om flere hendelser i en og samme krisesituasjon.

Departementet vurderer at Forsvarets bistand etter lovhjemmelen vil være aktuell i fred, krise og væpnet konflikt. Dette er slått fast i § 12 i instruks om Forsvarets bistand til politiet, og det samme bør gjøres i forskriften som nærmere skal regulere Forsvarets bistand til offentlige myndigheter og andre beredskapsaktører. Departementet vil for ordens skyld bemerke at Forsvarets muligheter til å bistå sivile myndigheter og andre beredskapsaktører vil være vesentlig redusert i en situasjon med sikkerhetspolitisk krise og væpnet konflikt, både kapasitetsmessig, men også av hensyn til Norges folkerettslige forpliktelser.

Departementet er enig med Politidirektoratet i at ordlyden i det andre vilkåret bør være at «Det sivile samfunnet ikke har evne eller kapasitet til å håndtere hendelsen» og ikke «evne og kapasitet» slik høringsforslaget lød.

Evne kan forstås som en kombinasjon av flere elementer som må være til stede for å kunne utføre en oppgave, herunder blant annet organisering, arbeidsprosesser, informasjon, kunnskap, teknologi og materielle ressurser. Manglende kapasitet kan sies å foreligge dersom evnen finnes, men den ikke strekker til i forhold til behovet i den aktuelle situasjonen.

Det er et grunnleggende prinsipp for Forsvarets bistand til offentlige myndigheter at den kan gis innenfor rammen av tilgjengelige ressurser. Forsvarets ivaretakelse av sine primære oppgaver knyttet til å hevde norsk suverenitet og norske suverene rettigheter vil generelt måtte ha hovedprioritet. Dette gjelder også for de av Forsvarets kapasiteter som står på særskilt beredskap for å understøtte politiet dersom disse kapasitetene trengs for utførelse av primæroppgavene. Selv om Forsvaret vil strekke seg langt for å yte bistand, vil det være et element av uforutsigbarhet i bistandskonseptet avhengig av den aktuelle situasjonen og bistand kan således ikke garanteres i enhver situasjon.

4.2.8 Myndighetsutøvelse – forslaget i høringsnotatet

I lovforslagets andre ledd slås det fast at slik bistand ikke innebærer myndighetsutøvelse ut over de rammene som ellers gjelder for Forsvaret eller den som ber om bistand. Forsvaret vil blant annet ikke kunne yte bistand som innebærer maktutøvelse til offentlige myndigheter eller andre bistandsaktører med hjemmel i denne lovbestemmelsen. Bistand i form av maktutøvelse vil kun være aktuelt i forbindelse med bistand til politiet.

4.2.9 Høringsinstansenes syn

Justis- og beredskapsdepartementet skriver at ordet myndighetsutøvelse ikke er entydig, at det er uklart hva som menes med at Forsvarets bistand ikke kan innebære myndighetsutøvelse ut over rammene som ellers gjelder for Forsvaret og at FD ved utformingen av proposisjonen med fordel kan klargjøre hvilket innhold termen myndighetsutøvelse således er ment å ha. JD ber om at bestemmelsen omformuleres dithen at det fremgår klart at bistanden ikke skal innebære noen form for maktanvendelse.

LO Norge understreker betydningen av at en slik bistand ikke må innebære noen utvidelse av retten for Forsvaret til maktanvendelse utover det som følger av dagens lovverk og praksis, og at dette må fremgå klart av loven.

Politidirektoratet viser til det grunnleggende prinsippet at Forsvaret utelukkende til politiet kan yte bistand som innebærer maktutøvelse og at dette bør presiseres i utkast til ny bestemmelse. Slik ordlyden i høringsnotatet er utformet, vil Forsvaret under bistandsoppdraget kunne bruke tvangshjemler som er fastsatt i den anmodende etats særlovgivning, for eksempel tvangshjemler etter helselovgivningen. POD viser til NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven, hvor det i utkast til ny lov er foreslått å presisere at det kun er politiet som kan utøve bistand med makt.

Direktoratet skriver videre at tilstedeværelsen av militært personell i seg selv gir uttrykk for militær maktanvendelse. Forsvaret bør derfor ikke settes i en situasjon hvor det kan tenkes å bli behov for å utøve makt mot sivilbefolkningen og/eller konfrontasjon med enkeltpersoner/publikum. Hvis så er tilfelle, vil dette være politiets ansvar, hvor politiet eventuelt ber om bistand fra Forsvaret og tildeler Forsvaret begrenset politimyndighet. De foreslår å justere bestemmelsens tredje ledd dithen: Forsvarets bistand etter første ledd kan ikke omfatte bruk av makt eller tvang mot publikum.

Finnmark politidistrikt viser til det grunnleggende i at militær makt ikke kan anvendes mot sivilbefolkningen i fredstid. Hver enkelthendelse der folk møter Forsvarets personell i en sivil situasjon vil kunne bidra til å normalisere bruk av militær makt i fredstid. Dersom det legges til rette for en utvidet bruk av Forsvarets personell i et bredt spekter av sivile situasjoner kan det potensielt medføre en fare for glidning og gradvis militarisering av samfunnets maktbruk.

Sør-Vest politidistrikt omtaler høringsnotatets presisering av at Forsvaret utelukkende kan yte bistand som innebærer maktutøvelse til politiet, og det er en begrensning distriktet støtter fullt ut. De mener dette bør fremgå av alle eventuelle forskrifter som regulerer Forsvarets bistand til samfunnets forskjellige aktører.

Etterretningstjenesten savner en beskrivelse av konseptet «bistand» og skriver at de forstår bistandskonseptet slik at den militære enheten avgis til den bistandsmottakende virksomheten og således underlegges dennes faglige og operative instruksjonsmyndighet. Bistandsenheten fra Forsvaret opererer da innenfor den bistandsmottakende virksomhetens rettsgrunnlag.

Etterretningstjenesten skriver videre at de mener det gir liten mening å oppstille et vilkår om at myndighetsutøvelse ikke kan skje «ut over de rammene som ellers gjelder for Forsvaret» og foreslår dette strøket slik at bestemmelsen kun lyder at Forsvarets bistand ikke kan innebære myndighetsutøvelse ut over de rammene som ellers gjelder for den som ber om bistand.

4.2.10 Departementets vurderinger

I bistandskonseptet ligger at den militære enheten avgis til bistandsmottakeren i den forstand at enheten vil bli underlagt dennes faglige og operative instruksjonsmyndighet. Den militære enheten som bistår kan ikke utføre virksomhet eller utøve myndighet som bistandsmottakeren ikke selv kan utføre etter eget rettsgrunnlag og samfunnsoppdrag og som kan tildeles Forsvaret som ledd i gjennomføringen av bistandsoppdraget. Det er presisert i lovforslaget at Forsvarets bistand etter første ledd ikke kan innebære myndighetsutøvelse ut over de rammene som ellers gjelder for den som ber om bistand. Det må avklares i forbindelse med ethvert bistandsoppdrag om Forsvaret må tildeles den myndighet som bistandsmottaker innehar for å kunne løse oppdraget.

Forsvaret vil under utførelsen av bistandsoppdraget operere med hjemmel i den bistandsmottakende virksomhetens rettsgrunnlag. Selv om den militære enheten avgis, som nevnt over, til bistandsmottakeren, er det grunn til å understreke at Forsvarets bistand gjennomføres som en selvstendig bistandsoperasjon og at den militære enheten vil bli ledet av en utpekt militær sjef. Dersom flere enheter i Forsvaret deltar i bistandsoppdraget, koordinerer den militære sjefen ledelsen av Forsvarets totale innsats. Instrukser og retningslinjer fra bistandsmottakeren skal gis til den militære sjefen som leder og koordinerer bistandsoppdraget.

Det er grunn til å understreke at den bistanden Forsvaret gir som støtte til andre offentlige myndigheter og andre beredskapsaktører ikke skal innebære noen form for maktanvendelse. Dette er nå presisert i lovforslaget. At bistanden etter lovforslaget ikke skal innebære noen form for maktbruk følger forøvrig også naturlig av at det i lovforslaget presiseres at Forsvarets bistand ikke kan innebære myndighetsutøvelse ut over de rammene som ellers gjelder for den som ber om bistand.

Bistand etter lovforslaget omfatter ikke annet samarbeid som jevnlig pågår mellom Forsvaret og andre virksomheter, hvor Forsvaret opererer i tråd med eget rettsgrunnlag og sett med oppgaver.

Det understrekes at Forsvarets personell alltid har rett til å utøve makt i selvforsvar med hjemmel i norsk lov, også i situasjoner hvor de gjennomfører et bistandsoppdrag.

4.2.11 Forskriftshjemmelen og om fastsettelse av prosedyrer i forskrift – forslaget i høringsnotatet

I tredje ledd gis Kongen myndighet til å fastsette forskrift om hva Forsvarets bistand til offentlige myndigheter og andre beredskapsaktører skal omfatte og om prosedyrene for og utgiftsfordelingen ved slik bistand.

Lovforslaget omfattet ikke hvilke prosedyrer som skal gjelde for Forsvarets bistand etter lovbestemmelsen, kun at Kongen gis myndighet til å fastsette forskrift og at denne kan omfatte prosedyrer. En rekke høringsinstanser har likevel fremmet synspunkter hva gjelder hvilke prosedyrer som bør gjelde. Dette må ses i sammenheng med at det i høringsnotatets omtale av behovet for lovbestemmelsen fremgår at det er behov for en sentral mekanisme på sivil side for koordinering og prioritering av bistandsanmodninger før de sendes til Forsvaret. Videre at erfaringen fra håndteringen av covid-19-pandemien viser at det ved større hendelser er et klart behov for en sentral koordinerings- og prioriteringsfunksjon på sivil side for andre enn politiets anmodninger om bistand fra Forsvaret.

4.2.12 Høringsinstansenes syn

Politidirektoratet skriver at en hensiktsmessig bruk av Forsvarets ressurser forutsetter en tydelig koordinering mellom militære, polisiære og sivile myndigheter og at denne funksjonen må ivaretas av aktører med et nasjonalt situasjonsbilde. Dette vil naturlig være Forsvarets operative hovedkvarter (FOH), Politidirektoratet (POD) og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). POD vil koordinere og prioritere bistandsbehovet for politiet, mens DSB gjør det samme for sivile myndigheter. POD og DSB må koordinere og prioritere mellom polisiære og sivile behov. Prioriteringsmekanismen bør klargjøres i forskrift, eventuelt med kriterier for prioriteringer i tilfelle konkurrerende behov.

Sør-Vest politidistrikt mener det er et åpenbart behov for en sentral mekanisme for koordinering og prioritering av bistandsanmodninger på sivil side. De mener at det bør tas stilling til dette i proposisjonen. Politidistriktet mener at de generelle prinsippene for beredskap bør være styrende for koordineringen av slike bistandsanmodninger og at politiet (politiets situasjonssenter, PSS) vil kunne ivareta en slik koordineringsmekanisme. De ser ikke at andre nasjonale aktører på sivil side har de samme forutsetningene for koordinering. Når det gjelder en prioriteringsmekanisme, så mener politidistriktet at PSS ikke uten videre står i samme stilling, siden det forutsetter at politiet gjør prioriteringer på andres ansvarsområder. De kan likevel inneha denne rollen ved at de pålegges å konferere med de myndigheter som ber om bistand og med FOH.

Finnmark politidistrikt viser til fylkesmannens rolle i å samordne samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet i fylket, med fylkesberedskapsrådet som et samarbeidsorgan. Etter deres oppfatning kan koordinering av de begrensede bistandsbehovene fra andre enn politiet ivaretas gjennom fylkesmannens samordning når flere kommuner er berørt. Det er naturlig at politiet, politimesteren og politiets operasjonssentral er sentrale på sivil side i en regional koordinering og prioritering av Forsvarets ressurser. Politidistriktet kan vanskelig se at det er behov for å etablere et nasjonalt prioriteringspunkt, gitt både det enkelte fagdepartement sitt ansvar og JDs samordnende pådriverrolle for alt sikkerhetsarbeid i sivil sektor. Med hensyn til beredskapsaktører som ikke er offentlige myndigheter, så mener politidistriktet at anmodninger fra disse bør fremmes av den aktuelle ansvarlige myndighet.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) er enig i behovet for en sentral koordinerings- og prioriteringsfunksjon. DSB viser til at de allerede ivaretar en slik rolle i henhold til forskrift om Forsvarets bistand til aktører med ansvar for samfunnssikkerhet under koronapandemien. Videre at de gjennom instruks for DSBs koordinerende roller fastsatt ved kgl.res. 24. juni 2005 allerede er samordningsmyndighet innen samfunnssikkerhet og beredskap og har ansvar for å bistå Justis- og beredskapsdepartementet (JD) og øvrige departementer ved håndtering av større kriser og katastrofer. DSB viser til at de har en rekke ordninger på plass som kan inngå i en koordineringsfunksjon, blant annet i totalforsvarssamarbeidet og det tette samarbeidet med fylkesmennene. I fylkesmannens samfunnssikkerhetsinstruks fastsatt ved kgl.res. 19. juni 2015, er det allerede lagt til rette for at fylkesmannen kan ha en koordineringsrolle knyttet til bistandsanmodninger etter forsvarsloven.

Når det gjelder prioriteringsfunksjonen viser DSB til at det i dag mangler generelle og tverrsektorielle prioriteringsfunksjoner i sivil sektor uten at regjeringen involveres, og mener koordineringsfunksjonen også bør ha prioriteringsfunksjon. DSB skriver at situasjoner som utløser behov for bistand fra Forsvaret vil bli løst gjennom dialog og samarbeid.

Fylkesmannen i Vestfold og Telemark påpeker at en permanent forskrift til forsvarsloven må sikre at fylkesmannens oppdrag med hensyn til å behandle anmodninger fra kommuner og regionale aktører kan effektueres i Forsvaret. Forskriften må sikre en enhetlig prosedyre, der det ikke gis anledning for unntak for enkelte sektorer. Undergraving av fylkesberedskapsrådets helhetlige vurdering og prioritering kan resultere i at ressursene trekkes i ulike retninger.

4.2.13 Departementets vurderinger

Praksis gjennom mange år, og senest håndteringen av covid-19-pandemien, har vist at flere aktører enn politiet kan ha behov for bistand fra Forsvaret basert på deres rolle og ansvar innen krisehåndtering. FOH har i liten grad forutsetning for å kunne vurdere hvor det sivile behovet er størst og om den aktuelle sivile ressursen er uttømt slik at Forsvarets ressurser kan settes inn. Det bør heller ikke være Forsvarets oppgave å foreta en slik prioritering på vegne av sivilsamfunnet. Manglende koordinering og prioritering på sivil side kan medføre at Forsvarets ressurser ikke utnyttes på en optimal måte.

Det er departementets syn at det er et klart behov for en sentral mekanisme for koordinering og prioritering av bistandsanmodningene som kommer fra sivil side før disse sendes til Forsvaret. Dette gjelder særlig ved håndteringen av større hendelser, der flere sivile aktører kan ha behov for bistand fra Forsvaret samtidig. I slike situasjoner må prioriteringen av hvem Forsvaret skal yte bistand til og i hvilken rekkefølge styres av det konkrete behovet i samfunnet. En sentral mekanisme på sivil side vil også kunne vurdere om sivilsamfunnets egne ressurser er tilstrekkelige til å håndtere en uønsket hendelse.

I forskrift om Forsvarets bistand til aktører med ansvar for samfunnssikkerhet under koronapandemien, er det i §§ 7 og 8 regulert prosedyrer for anmodning om bistand på lokalt og regionalt nivå (kommuner og fylker) samt på sentralt nivå (direktorater og departementer). Førstnevntes bistandsbehov fremmes til fylkesmannen, som retter anmodningen om bistand til DSB. DSB konsulterer POD, Helsedirektoratet (HDIR) og andre relevante myndigheter ved behov og anmoder deretter FOH om bistand. DSB er anmodende myndighet.

Dersom det oppstår behov for bistand ved krisehåndtering på sentralt nivå skal myndigheten med bistandsbehov rette anmodningen om bistand til DSB. DSB konsulterer POD, HDIR og andre relevante myndigheter ved behov og anmoder FOH om bistand. DSB er også her anmodende myndighet. Dersom et departement ønsker bistand skal anmodningen rettes til JD, som anmoder Forsvarsdepartementet om Forsvarets bistand.

Det vil i det kommende forskriftsarbeidet være naturlig å se hen til prosedyrene i forskrift om Forsvarets bistand til aktører med ansvar for samfunnssikkerhet under koronapandemien. Det bør vurderes hvordan disse har fungert i praksis og om tilsvarende prosedyrer bør gjelde for en permanent forskrift etter forsvarsloven.