4 Endringer i straffeloven 2005

4.1 Straffelovgivningens virkeområde i tid – bestemmelsene i kapittel 16

4.1.1 Gjeldende rett og straffeloven 2005

I det følgende tar departementet opp spørsmålet om endring av straffeloven 2005 § 3 som følge av en avgjørelse inntatt i Rt. 2010 side 1445 (krigsforbrytersaken). I høringsnotatet punkt 4.2.3 side 12-13 uttales det følgende om problemstillingen:

«Etter gjeldende rett reguleres straffelovgivningens virkeområde i tid av straffeloven 1902 § 3 og det generelle tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97, EMK artikkel 7 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 15. Rettstilstanden er nærmere beskrevet i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) punkt 13.4.1 side 169-170. Gjeldende § 3 er langt på vei videreført i straffeloven 2005 § 3 første ledd og tredje til sjette ledd, med enkelte endringer, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) punkt 13.4.1 side 171-173 og merknaden til § 3 side 398-399.

Straffeloven 2005 § 3 annet ledd er derimot nytt sammenlignet med straffeloven 1902. Bestemmelsen kom inn i loven ved endringslov 7. mars 2008 nr. 4 til straffeloven 2005, jf. nærmere om bakgrunnen i Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpende og formildende omstendigheter, folkemord, rikets selvstendighet, terrorhandlinger, ro, orden og sikkerhet, og offentlig myndighet). Paragraf 3 annet ledd fastslår i første punktum at bestemmelsene i lovens kapittel 16 anvendes på handlinger begått før ikrafttredelsen, dersom handlingen på gjerningstidspunktet var straffbar ifølge dagjeldende straffelovgivning og ansett som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser etter folkeretten. Det følger av annet punktum at straffen likevel ikke kan overskride straffen som ville blitt idømt etter straffelovgivningen på gjerningstidspunktet.

Departementet la til grunn at slik tilbakevirkning ikke ville være i strid med Grunnloven § 97, selv om anvendelsen av de aktuelle bestemmelsene ville oppfattes som mer belastende enn hvis handlingene hadde blitt subsumert under mer ordinære straffebestemmelser, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 5.5.4.3.3 side 62-63. Det ble blant annet vist til at domstolene også ved anvendelse av andre straffebestemmelser kan legge til grunn i straffskjerpende retning at en handling kan klassifiseres som en krigsforbrytelse.

Straffeloven 2005 kapittel 16 ble satt i kraft 7. mars 2008, jf. kgl.res. samme dag. Fra samme tid gjelder første del i straffeloven 2005 for bestemmelsene i kapittel 16, jf. straffeloven 2005 § 411 annet ledd.

I Rt. 2010 side 1445 kom Høyesterett under dissens (11 mot 6) til at det ville stride mot Grunnloven § 97 å anvende straffeloven 2005 §§ 102 om forbrytelse mot menneskeheten og 103 om krigsforbrytelse mot person på handlinger foretatt før bestemmelsene trådte i kraft. Førstvoterende, som fikk tilslutning av flertallet, viste blant annet til at det vil være mer belastende for gjerningsmannen å bli dømt etter bestemmelser som karakteriser en handling som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser, enn å bli dømt etter straffeloven 1902 (avsnitt 106 i dommen). Førstvoterende fant ikke grunn til å skille mellom forbrytelseskategoriene i kapittel 16 (avsnitt 107 og 110 i dommen).»

4.1.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å oppheve § 3 annet ledd i straffeloven 2005. I høringsnotatet punkt 4.2.3 side 13 heter det følgende om dette:

«Etter departementets syn leder Rt. 2010 side 1445 til at straffeloven 2005 § 3 annet ledd ikke lenger bør opprettholdes. Rt. 2010 side 1445 gjaldt straffeloven 2005 §§ 102 og 103, men departementet legger til grunn at heller ingen av de øvrige bestemmelsene i straffeloven 2005 kapittel 16 kan gis tilbakevirkende kraft som bestemt i straffeloven 2005 § 3 annet ledd. Det foreslås derfor å oppheve straffeloven 2005 § 3 annet ledd, se departementets lovforslag § 3 om endringer i straffeloven 2005. Departementet ber om høringsinstansene syn på forslaget.»

4.1.3 Høringsinstansenes syn

Den Norske Advokatforening, Det nasjonale statsadvokatembetet, Kripos, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Riksadvokaten og Utenriksdepartementet støtter departementets forslag i høringsnotatet om å oppheve straffeloven § 3 annet ledd. Ingen høringsinstanser har gått mot forslaget.

4.1.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å oppheve straffeloven 2005 § 3 annet ledd og viser til at forslaget har fått bred tilslutning i høringen. Se departementets lovforslag § 3 om endringer i straffeloven 2005 og merknadene til endringene i straffeloven 2005 § 3 i punkt 12.3 i proposisjonen.

4.2 Straffelovgivningens stedlige virkeområde

4.2.1 Generelt om gjeldende rett og straffeloven 2005

I det følgende ser departementet nærmere på spørsmålet om det bør gjøres justeringer i straffelovgivningens stedlige virkeområde når straffeloven 2005 skal settes i kraft.

Straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 3 bokstav a til i omhandler straffelovgivningens virkeområde for handlinger begått i utlandet av norsk statsborger eller noen i Norge hjemmehørende person. Straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 4 bokstav a til d omhandler straffelovgivningens virkeområde for handlinger begått i utlandet av utlending. Etter begge bestemmelser kan norsk straffelovgivning anvendes på alle handlinger begått i utlandet hvis handlingen er straffbar etter straffelovgivningen i det land den er foretatt, jf. straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 3 bokstav c og nr. 4 bokstav b. I tillegg har begge bestemmelsene i bokstav a en oppregning av kapitler og bestemmelser som kommer til anvendelse på handlinger foretatt i utlandet, uavhengig av om kravet om dobbel straffbarhet er oppfylt. For en nærmere beskrivelse av gjeldende rett vises til Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 13.5.5.1 side 181-182.

I straffeloven 2005 følger straffelovgivningens virkeområde for handlinger i utlandet av lovens §§ 5 flg. Straffeloven 2005 § 5 inneholder færre positive oppregninger av bestemmelser enn straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 3 og nr. 4 begges bokstav a. Hovedregelen er et krav om dobbel straffbarhet for at norsk straffelovgivning skal gjelde for handlinger begått i utlandet, jf. straffeloven 2005 § 5 første ledd nr. 1 jf. annet og tredje ledd. Det vil si at handlingen må være straffbar etter både handlingsstedets og norsk straffelovgivning.

Det er likevel fastsatt enkelte unntak fra hovedregelen i straffeloven 2005 § 5 første ledd nr. 2 til 10. Enkelte av punktene i oppregningen henviser, for så vidt som i straffeloven 1902 § 12, til visse lovbruddstyper og straffebud som kommer til anvendelse på handlinger foretatt i utlandet, uavhengig av om kravet om dobbel straffbarhet er oppfylt. Unntakene gjelder i første rekke for handlinger begått av norske statsborgere og øvrige personer som omfattes av første ledd bokstav a til c og annet ledd bokstav a til c, men enkelte gjelder tilsvarende for handlinger foretatt av andre personer (utlendinger), jf. bestemmelsens tredje ledd. For en nærmere beskrivelse av bestemmelsen og bakgrunnen for den vises til Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 13.5.5.4 side 185 flg. og punkt 30.1 side 401 flg.

Straffeloven 2005 § 6 gir straffelovgivningen virkning på handlinger begått i utlandet også utenfor virkeområdet til § 5, dersom Norge har en folkerettslig plikt til å strafforfølge handlingen. For en nærmere beskrivelse av bestemmelsen og bakgrunnen for den vises til Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 13.5.6 side 190 flg. og punkt 30.1 side 404 flg.

4.2.2 Særlig om terror- og terrorrelaterte handlinger

4.2.2.1 Gjeldende rett og straffeloven 2005

I høringsnotatet punkt 4.2.9.2 side 21-23 er det sagt følgende om straffeloven 1902 og straffeloven 2005 vedrørende jurisdiksjon over terror- og terrorrelaterte handlinger:

«I straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 3 bokstav a henvises til lovens kapittel 14, som blant annet inneholder alle straffebudene mot terrorhandlinger. I straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 4 bokstav a vises til straffeloven 1902 §§ 147 a til 147 d, som er de sentrale straffebudene mot terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger. Etter straffeloven 1902 kan dermed slike handlinger strafforfølges i Norge uansett hvor de er begått.

Ved utformingen av straffeloven 2005 § 5 fant departementet at forfølgelse av terrorhandlinger kunne baseres på hovedregelen om dobbel straffbarhet, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) punkt 13.5.5.4.2 side 187. Departementet utelukket ikke at ekstreme regimer eller samfunn i oppløsning kunne mangle straffebud mot terrorhandlinger, men viste til at det er grunn til å tro at terrorhandlinger i de aller fleste tilfeller vil være straffbare på handlingsstedet, i det minste etter generelle straffebud om drap, legemskrenkelser, skadeverk, mv. For de forberedende handlingene som er belagt med straff ble det vist til at straffbar terrorfinansiering fanges opp av straffeloven 2005 § 6.

Under stortingsbehandlingen uttalte justiskomiteen at det er nødvendig å gjøre unntak fra det såkalte dobbeltstraffprinsippet for terrorhandlinger, jf. Innst. O. nr. 72 (2004-2005) Innstilling fra justiskomiteen om lov om straff (straffeloven) punkt 12.4.2 side 42. Synspunktet ble likevel ikke reflektert i komiteens tilråding til lovvedtak.

Siden har det blitt vedtatt flere nye bestemmelser rettet mot forberedelser til terrorhandlinger. Ved lov 7. mars 2008 nr. 4 ble straffeloven 2005 § 136 føyd til. Bestemmelsen gjennomfører europarådskonvensjonen om forebygging av terrorisme artikkel 5 til 7, og rammer oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorhandlinger, se Ot.prp. nr. 8 (2007- 2008) punkt 8.8.5 på side 200 flg. En tilsvarende bestemmelse ble gitt i straffeloven 1902 § 147 c ved lov 19. desember 2008 nr. 114. Som følge av den generelle henvisningen til kapittel 14 i straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 3 bokstav a ble straffeloven 1902 § 147 c omfattet av oppregningen, men departementet foreslo ikke å føye bestemmelsen til i oppregningen i straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 4 bokstav a, jf. Ot.prp. nr. 79 (2007-2008) Om lov om endring av straffeloven 1902 mv. (straffebud mot oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorhandlinger) punkt 6.1 side 4-5.

Straffeloven 1902 § 147 c og straffeloven 2005 § 136 ble utvidet ved lov 21. juni 2013 nr. 85, ved at ny bokstav d om mottakelse av terrortrening ble føyd til. Ved samme endringslov ble også gitt nye bestemmelser som rammer kvalifisert deltakelse i terrororganisasjoner i straffeloven 1902 § 147 d og straffeloven 2005 § 136 a. Det ble også gitt en ny bestemmelse i straffeloven 1902 § 147 a femte ledd og straffeloven 2005 § 131 tredje ledd som utvidet forsøksansvaret for terrorhandlinger. Som følge av den generelle henvisningen til kapittel 14 i straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 3 bokstav a, ble de nye bestemmelsene omfattet av denne oppregningen. Ved samme lov ble straffeloven 1902 §§ 147 c og 147 d føyd til også oppregningen i straffeloven § 12 første ledd nr. 4, ved siden av straffeloven 1902 §§ 147 a og 147 b. I forbindelse med omtalen av straffeloven 1902 § 147 c uttalte departementet i Prop. 131 L (2012-2013) Endringer i straffeloven 1902 og straffeloven 2005 mv. (forberedelse av terror m.m.) punkt 5.7 side 28:

«Departementet foreslår å føye straffeloven 1902 § 147 c til oppregningen i straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 3 og nr. 4. Straffeloven 1902 § 147 c rammer handlinger som er praktisk å overtre fra utlandet. Terrorisme utgjør en universell trussel, og lovgivningen bør således gis tilsvarende anvendelse. Hvor oppfordringen til å begå en terrorhandling, rekruttering til å begå en terrorhandling, eller terroropplæring har skjedd, eller om dette er begått av en person som er bosatt i Norge eller i utlandet, bør etter departementets syn ikke være av avgjørende betydning for muligheten til å strafforfølge.

Selv om straffeloven 1902 § 147 c derved gis bred anvendelse, vil slike lovbrudd som hovedregel bare bli strafforfulgt av påtalemyndigheten når saken har tilknytning til Norge. En ytterligere skranke for strafforfølgning ligger i kravet til at Kongen i statsråd avgjør spørsmålet om å reise tiltale for handlinger som er begått av utlending i utlandet, jf. henvisningen i straffeloven 1902 § 13 første ledd til § 12 første ledd nr. 4 bokstav a.

Tilsvarende endringer i straffeloven 2005 om straffelovgivningens anvendelse på handlinger i utlandet, foreslås ikke i denne omgang. Bestemmelsene om stedlig virkeområde i straffeloven 2005 skal gjennomgås i forbindelse med lovens ikrafttredelse.»

En tilsvarende begrunnelse ble gitt i tilknytning til straffeloven 1902 § 147 d, jf. Prop. 131 L (2012-2013) punkt 7.6 side 42-43.

I forbindelse med at straffeloven 2005 kapittel 18 ble utarbeidet, gjorde departementet en vurdering av forholdet mellom jurisdiksjonsbestemmelsene i straffeloven 2005 §§ 4 til 6 og de krav konvensjonene om bekjempelse av terrorisme stiller til rekkevidden av nasjonal strafferettslig jurisdiksjon, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 8.4.3.3 side 167-168. Det ble vist til at Norge vil ha strafferettslig jurisdiksjon over terrorhandlinger begått i utlandet dersom terrorhandlingen er straffbar etter loven i det landet den er begått (§ 5 første ledd nr. 1), den er rettet mot den norske stat eller norsk statsmyndighet (§ 5 første ledd nr. 6) eller den er begått utenfor området for noen stats høyhetsrett og kan straffes med fengsel (§ 5 første ledd nr. 7). Dette oppfyller de fleste kravene til jurisdiksjon etter de internasjonale konvensjonene om bekjempelse av terrorisme, og for øvrig kommer straffeloven § 6 til anvendelse (samme sted på side 168).»

4.2.2.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at det gjøres unntak for kravet om dobbel straffbarhet for straffeloven 2005 §§ 131 og 132 om terrorhandlinger og for straffeloven 2005 §§ 136 og 136 a om henholdsvis oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorhandlinger og straff for deltakelse mv. i en terrororganisasjon. Departementet reiste videre spørsmål om unntaket fra kravet om dobbel straffbarhet burde gå videre slik at det også omfatter andre terrorrelaterte handlinger. Om dette heter det i høringsnotatet punkt 4.2.9.2 side 23:

«Begrunnelsen som ble gitt i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) punkt 13.5.5.4.2 side 187 for hvorfor terrorhandlinger burde baseres på hovedregelen om dobbel straffbarhet, knyttet seg i hovedsak til at handlingene uansett ville være straffbare på gjerningsstedet som drap, legemskrenkelse, skadeverk mv. Flere av de straffebudene som siden har kommet til, rammer imidlertid forberedelseshandlinger som ikke uten videre vil rammes av alminnelige straffebud på gjerningsstedet. Videre vil det kunne skje at kravet om dobbel straffbarhet ikke er oppfylt som følge av at rettsordenen på handlingsstedet har brutt sammen, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) punkt 13.5.5.4.2 side 187.

Ettersom flere straffebestemmelser i straffeloven 2005 kapittel 18 har bakgrunn i ulike konvensjonsforpliktelser, vil på den annen side straffeloven 2005 § 6 allerede i dag gi jurisdiksjon over handlinger hvor kravet til dobbel straffbarhet ikke måtte være oppfylt. Enkelte av bestemmelsene i kapittel 18 gjennomfører likevel konvensjoner som ikke nødvendigvis har sammenfallende krav til nasjonal jurisdiksjon. Videre går enkelte av bestemmelsene i kapittel 18 på noen punkter videre enn kriminaliseringsforpliktelsene i de aktuelle konvensjonene. Her vil muligheten til å strafforfølge overtredelser begått i utlandet kunne avhenge av hvilke deler av gjerningsbeskrivelsen i det enkelte straffebud som er overtrådt. Dette kan vanskeliggjøre forfølgningen av slike straffbare handlinger begått i utlandet, og som kan ha tilknytning til norske interesser.

For eksempel kan det tenkes at en nordmann eller en utlending fremsetter alvorlige og reelle terrortrusler fra utlandet (straffeloven 2005 § 134) som er rettet mot Norge, uten at kravet om dobbel straffbarhet er oppfylt. Dette kan tenkes å være tilfelle hvis trusselen er fremsatt fra en stat med et mangelfullt utviklet eller sammenbrutt rettssystem, eller dersom trusselen er fremsatt over Internett uten at det er mulig å spore hvor handlingen faktisk ble begått. Heller ikke straffeloven 2005 § 5 første ledd nr. 6 (handlinger rettet mot den norske stat eller norsk statsmyndighet) eller femte ledd (handlinger rettet mot norsk statsborger) vil nødvendigvis være oppfylt, dersom truslene rammer mer ubestemte mål. Dersom vedkommende senere oppholder seg i Norge, bør etter departementets syn likevel strafforfølgning være mulig. I enkelte tilfeller vil riktignok straffeloven 2005 § 6 kunne gi jurisdiksjon. Hvorvidt dette er tilfellet, vil bero på tilfeldigheter som ikke bør være avgjørende for muligheten til å strafforfølge handlingen.

Departementet foreslår etter dette at det i oppregningen i straffeloven 2005 § 5 første ledd føyes til et nytt punkt 10 om terror- og terrorrelaterte handlinger, og en henvisning til dette punktet i straffeloven 2005 § 5 tredje ledd, se departementets lovforslag i § 3 om endringer i straffeloven 2005. Henvisningen er ment å omfatte alle bestemmelsene i straffeloven 2005 kapittel 18, men det bes om høringsinstansenes syn på om dette er en for omfattende henvisning.

Ettersom straffeloven 2005 § 6 vil kunne gi jurisdiksjon i tilfeller hvor kravet om dobbel straffbarhet ikke er oppfylt, er det grunn til å anta at virkningen av å innta en henvisning i straffeloven 2005 § 5 første ledd til alle bestemmelsene i kapittel 18, er begrenset. Som nevnt i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) punkt 30.1 side 404 bør det dessuten vises en viss tilbakeholdenhet med å strafforfølge i Norge handlinger som er begått i utlandet. Straffeloven 2005 gjelder for øvrig «med de begrensninger som følger av overenskomster med fremmede stater eller av folkeretten for øvrig», jf. straffeloven 2005 § 2. Om folkerettslige begrensninger på nasjonal strafferettslig jurisdiksjon, se Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) punkt 13.5.2.1 side 174.»

4.2.2.3 Høringsinstansenes syn

Kripos, Politidirektoratet, Politiets sikkerhetstjeneste, Politihøgskolen, Riksadvokaten og Utenriksdepartementet støtter forslaget i høringsnotatet.

Kripos, med tilslutning fra Politidirektoratet, understreker at det er særlig viktig at terror- og terrorrelaterte handlinger begått i utlandet kan påtales her i landet selv om vilkåret om dobbel straffbarhet ikke er oppfylt.

Politiets sikkerhetstjeneste viser til argumentene som nevnes i høringsnotatet, og uttaler at forslaget har gode og viktige grunner for seg:

«Av hensyn til en effektiv terrorbekjempelse, også utenfor Norge, mener vi det er viktig at henvisningen favner alle terror- og terrorrelaterte handlinger, slik departementet foreslår, selv om straffeloven 2005 § 6 også kan gi jurisdiksjon over handlinger der kravet om dobbel straffbarhet ikke anses oppfylt. En kan heller ikke se at virkningen av en så vidt omfattende henvisning skulle bli for stor. Som departementet er inne på må den foreslåtte henvisning forstås med de begrensninger som følger av våre folkerettslige forpliktelser. I tillegg vil kravet til allmenne hensyn i bestemmelsens syvende ledd i praksis medføre vurderinger av om det vil være opportunt å forfølge lovbrudd begått i utlandet. Under henvisning til nærmere angitte vurderingstema uttales i Ot.prp. nr 90 (2003-2004) punkt 30.1 at det bør vises en viss tilbakeholdenhet med å strafforfølge i Norge handlinger som er begått i utlandet. I praksis vil trolig også muligheten for å nå frem med en etterforsking i Norge av forhold begått i utlandet være et moment i vurderingen av om en vil gjøre norsk jurisdiksjon gjeldende i den konkrete sak.»

Heller ikke Riksadvokaten kan se at det vil favne for vidt å henvise til alle bestemmelsene i straffeloven 2005 kapittel 18.

Også Utenriksdepartementet anser det hensiktsmessig at samtlige av straffebudene i straffeloven 2005 kapittel 18 unntas fra vilkåret om dobbel straffbarhet. Utenriksdepartementet uttaler:

«Dette vil i hovedsak innebære en videreføring av gjeldende rett, og de mindre realitetsendringene som vil finne sted fremstår som hensiktsmessige. Det vil også skape større grad av oversikt og tilgjengelighet om hele kapittelet om terrorrelaterte straffebud omfattes av unntaket fra krav til dobbel straffbarhet, sammenliknet med alternativet som er å vedta henvisninger til enkeltbestemmelser i kapittelet.»

I likhet med Utenriksdepartementet, legger også Politihøgskolen vekt på at bestemmelsens anvendelighet blir bedret som følge av forslaget i høringsnotatet:

«Erfaringsmessig anses bestemmelsene om straffelovens stedlige virkeområde som vanskelig å anvende. De foreslåtte endringene knyttet til terrorhandlinger og hatkriminalitet vil etter Politihøgskolens oppfatning bidra til å forenkle bestemmelsene, uten at virkeområdet for norsk straffelovgivning endres nevneverdig.»

Utenriksdepartementet bemerker for øvrig:

«Justis- og beredskapsdepartementet viser i høringsbrevet til Ot. Prp. nr. 90 (2003-2004) pkt. 30 hvor det ble uttalt at det bør vises en viss tilbakeholdenhet med å straffeforfølge i Norge handlinger som er begått i utlandet. UD slutter seg til en videreføring av denne linjen, som innebærer at straffbare forhold begått av utlending i utlandet kun blir gjenstand for straffeforfølgning i Norge dersom saken har en viss tilknytning til riket. Strl. 2005 § 2 som slår fast at straffeloven gjelder «med de begrensninger som følger av overenskomster med fremmede stater eller av folkeretten for øvrig» danner også en viktig ramme for utøvelsen av universaljurisdiksjon.»

Oslo statsadvokatembeter mener på sin side at unntakene fra kravet om dobbelt straffbarhet i straffeloven 2005 ikke går langt nok. De peker på at ny § 5 vil medføre en mer begrenset adgang for norsk politi og påtalemyndighet til å reagere mot straffbare handlinger begått utenfor det området som omtales i straffeloven § 4 enn det som følger av 1902-loven:

«Straffeloven 2005 slik forslaget lyder antas på enkelte områder å ville medføre en svekkelse i forhold til straffeloven 1902, hvor utgangspunktet er universell jurisdiksjon for særskilte straffebestemmelser. Med et krav om dobbelt straffbarhet vil det både ved avgjørelse om etterforsking skal iverksettes og ved påtaleavgjørelsen kunne måtte foretas vanskelige avveininger om lovsituasjonen i land eller områder hvis statsdannelse kan være svak eller hvor det kan være reell tvil om hvilke grupperinger som utøver kontroll og myndighet, og som det muligens heller ikke vil være naturlig for norske myndigheter å innlede noe samarbeid med. Selv om det er gjort unntak for dette kravet for terrorhandlinger, gjenstår det en rekke andre alvorlige straffebestemmelser. Eksempelvis kan alvorlige handlinger, herunder drap, gjøres opp i enkelte kulturer med et økonomisk mellomværende med offerets familie slik at den offentlige straffeforfølgning unnlates. I enkelte land kan slike handlinger dessuten anses som straffrie under gitte omstendigheter, noe som kan fremstå som fjernt fra norsk rettshåndhevelse.

I en mer globalisert virkelighet og et mer kulturelt mangfoldig samfunn enn ved vedtagelsen av strl. § 12 i 1902, er det viktig at ny § 5 ikke begrenser norsk politi- og påtalemyndighets adgang til etterforsking og iretteføring av handlinger hvor norske statsborgere eller personer med bosted i Norge mv. reiser utenlands for å begå alvorlige straffbare handlinger som ikke kan påtales her og som heller ikke medfører noen strafferettslig reaksjon i det aktuelle land hvor handlingen begås, for eksempel handlinger begått mot minoriteter.

Henvisningen til folkeretten i ny § 5 punkt 3 er heller ikke uproblematisk idet det kan være usikkert hva som egentlig rammes. Krigens folkerett er ikke noen enhetlig rettskilde underlagt lik vurdering og håndheving i forskjellige land og verdensdeler.

Datakriminalitet og enkelte andre handlinger som kan betegnes som organisert kriminalitet er ofte global, og det kan være tvil om hvor handlingen(e) er begått. Det er svært forskjellig lovgivning i mange land, og uavhengig av § 7 i straffeloven 2005 er det embetets syn at ny § 5 vil medføre en mer begrenset adgang for norsk politi og påtalemyndighet til å reagere mot straffbare handlinger begått utenfor det området som omtales i straffeloven § 4.»

Også Det nasjonale statsadvokatembetet fremholder at 2005-lovens ordning for stedlig virkeområde er dårligere enn dagens ordning med universell jurisdiksjon for særskilte straffebestemmelser sett fra en praktikers ståsted, og uttaler:

«Den nye loven har flere vilkår som vil kunne skape problemer og kunne få meget negative følger i spesielle situasjoner. 2005 lovens ordning vil svekke terrorbekjempelsen i forhold til dagens situasjon. Med tanke på dagens skjerpede trusselbilde er det klart uheldig.

Et eksempel er hvis en terrorgruppe bestående av utlendinger inngår forbund om terrorhandling i et land utenfor Europa. Målet er ikke klart, men muligens et land i Skandinavia. De reiser deretter inn i Europa (ikke Norden) og man har mulighet til pågripelse før de (kanskje) slår til i Norge. Etter de nye bestemmelsene vil det være meget vanskelig. Fordi det kreves etter 2005 loven § 5 femte ledd at handlingen er rettet mot noen som er norsk statsborger eller bosatt i Norge jf 2005 § 5 femte ledd. Det er ikke uvanlig i terrorsammenheng at det endelige målet er uklart eller ikke er bestemt i planleggingsfasen. I tillegg har en bevisproblematikken. Selv om det reelt sett er et norsk mål kan akkurat det være vanskelig å bevise. For eksempel fordi det baseres på gradert informasjon.

Unntaket vedrørende folkerett i § 6 er heller ikke uproblematisk fordi folkeretten kan være tilfeldig (for eksempel faller terrorfinansiering innenfor unntaket, mens en rekke terrorhandlinger ikke gjør det)og det kan være uklart hva som er den nøyaktige folkerettslige posisjonen.

Unntaket i 2005 loven § 7 vil raskt få de samme bevisproblemer som § 5 femte ledd, idet den åpner for flere vanskelige bevisspørsmål.

Embetet foreslår derfor at en opprettholder 2005 lovens system, men har et unntak som gir universell jurisdiksjon for terrorrelaterte handlinger, særskilte internasjonale forbrytelser, datakriminalitet og organisert kriminalitet som rammes av § 60a. Et forslag er at dette inntas som et nytt siste ledd i § 5.»

Det nasjonale statsadvokatembetet uttaler seg imidlertid også om departementets forslag i høringsnotatet, og støtter dette subsidiært:

«Embetet vil klart påpeke viktigheten av at det på dette området gis unntak fra kravet om dobbel straffbarhet.

Det vises til begrunnelsen for dagens ordning med unntak for strl. § 147 a – § 147 d, slik det blant annet fremgår på side 22 og 23 i høringsbrevet. Det vises videre til departementets begrunnelse i annet avsnitt på side 24 i høringsbrevet. De eksemplene som der nevnes er ikke ren teori, det er dagens situasjon. Problemene med nøyaktig å spore trusler eller andre uttalelser på internett er vel kjent. Videre vil terrorister nettopp trekkes mot landområder med mangelfullt utviklet eller sammenbrutt rettssystem. Et praktisk eksempel her er Al-Shabaab og Somalia. Videre har sommerens hendelser i Irak og Syria vist at en terrororganisasjon er i stand til å erobre store landområder og holde dem over noe tid. I disse områdene er det ingen rettsorden i normal forstand.

Et annet poeng i denne sammenheng er at du kan ha landområder hvor den folkerettslige situasjonen er uklar med hensyn til hvem som er statlig myndighet. Hvis for eksempel ISIL over lang tid fortsetter å holde områdene de nå kontrollerer i Syria og Irak kan det på sikt skape en uklar folkerettslig situasjon opp mot sentralmakten i Bagdad. Det vises også til at et vilkår om dobbel straftbarhet ved for eksempel kompliserte forberedelseshandlinger vil kreve ekspert-kompetanse på lovgivning i det aktuelle land. Det vil i praksis være meget vanskelig om ikke umulig å oppdrive slik kompetanse på en ordentlig måte for enkelte landområder.

Det er for eksempel praktisk at utlendinger i utlandet inngår forbund om å begå terror i Norge. Om dette landet er en velfungerende stat eller ikke, eller om de har en forbundsbestemmelse vil kunne bero på tilfeldigheter. Disse personene behøver ikke på forhånd å ha noen som helst tilknytning til Norge. Vår mulighet til da å stoppe disse underveis i planleggingen i utlandet vil dermed som nevnt ovenfor være sterkt begrenset.

Det nasjonale statsadvokatembetet støtter derfor departementets forslag om at hele kapittel 18 unntas fra kravet om dobbel straffbarhet.»

I tillegg uttaler Det nasjonale statsadvokatembetet at unntaket fra dobbel straffbarhet må gjelde også for regelen i § 5 sjette ledd om strafferamme. Embetet peker på at mange av de hensyn som begrunner unntak fra vilkåret om dobbel straffbarhet også gjør seg gjeldende vedørende spørsmål om straffenivå i det aktuelle utland.

Den Norske Advokatforening kan derimot som eneste høringsinstans ikke se behov for å gjøre unntak fra prinsippet om dobbel straffbarhet for terror- og terrorrelaterte handlinger utover det som fanges opp av straffeloven 2005 § 6:

«Det er betenkelig i seg selv at så mange forberedelseshandlinger er gjort straffbare med de medfølgende bevismessige problemene angående subjektiv skyld og fare for senking av bevisterskel. Når handlingen i tillegg ikke er straffbar på handlingsstedet og heller ikke folkerettsstridig, bør den heller ikke kunne straffeforfølges i Norge. Departementet er selv inne på betenkeligheten med å straffeforfølge i Norge handlinger begått i utlandet. Advokatforeningen er enig i det.»

4.2.2.4 Departementets vurdering

Etter departementets syn bør det gjøres unntak fra kravet om dobbel straffbarhet for terror- og terrorrelaterte handlinger i samsvar med forslaget i høringsnotatet, se departementets lovforslag § 3 hvor endringene i straffeloven 2005 § 5 fremgår. Departementet viser til begrunnelsen i høringsnotatet gjengitt ovenfor, samt til at forslaget har fått bred støtte i høringen. Når det gjelder valg av henvisningsteknikk har departementet i lys av høringen kommet til at det bør vises uttrykkelig til straffeloven 2005 kapittel 18 om terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger i § 5. Se for øvrig den generelle omtalen av henvisningsteknikk i proposisjonen punkt 4.2.5 nedenfor. Det vises også til merknadene til endringene i straffeloven 2005 § 5 i punkt 12.3 i proposisjonen.

I høringen har Oslo statsadvokatembeter og Det nasjonale statsadvokatembetet anført at det henholdsvis bør gjøres flere unntak fra kravet om dobbel straffbarhet og at det bør fastsettes en mer vidtrekkende jurisdiksjonsregel i § 5. Departementet bemerker at jurisdiksjonsreglene i straffeloven 2005 har sin bakgrunn i grundige og prinsipielle overveielser og avveininger av kryssende hensyn, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 13.5 side 173 flg. Kravet til dobbel straffbarhet omtales i denne proposisjonen som et generelt og grunnleggende prinsipp. Hensynet til forutberegnelighet og andre lands suverenitet står ifølge proposisjonen sentralt i begrunnelsen for å legge dobbel straffbarhet til grunn som en hovedregel. Av samme proposisjon punkt 30.1 side 404 fremgår det at dagens § 5 syvende ledd (i proposisjonen omtalt som femte ledd) gir uttrykk for at det bør vises en viss tilbakeholdenhet med å strafforfølge i Norge handlinger som er begått i utlandet. At straffeloven 2005 § 5 innebærer et visst element av avkriminalisering, var ifølge proposisjonen punkt 30.1 side 402 tilsiktet.

Ikraftsetting av straffeloven 2005 er ikke et passende tidspunkt for å revurdere mer grunnleggende og prinsipielle valg som ble gjort da straffeloven 2005 ble vedtatt. Etter departementets syn illustrerer for øvrig høringen i saken her at det er ulike oppfatninger om jurisdiksjonsreglene i straffeloven 2005, og at loven dermed på dette punktet synes å balansere ulike hensyn på en god måte. Departementet utelukker imidlertid ikke at det kan bli aktuelt å vurdere en viss revisjon av reglene om stedlig virkeområde i straffeloven 2005 på et senere tidspunkt.

I tilknytning til uttalelsen fra Det nasjonale statsadvokatembetet bemerker departementet at kravet i straffeloven 2005 § 5 femte ledd om at relevante handlinger må være rettet mot «noen som er norsk statsborger eller er bosatt i Norge», etter sin ordlyd ikke er begrenset til tilfeller hvor handlinger rettes mot nevnte personkrets i utlandet. Bestemmelsen utelukker heller ikke jurisdiksjon i tilfeller hvor handlingen i tillegg til å være rettet mot den nevnte personkrets, er rettet mot andre. Paragraf 5 femte ledd kan dermed etter sin ordlyd fange opp tilfeller av handlinger foretatt i utlandet av utlending som retter seg mot flere land, herunder Norge og norske borgere eller personer bosatt i Norge. Anvendelsen av § 5 femte ledd i slike tilfeller vil bero på en konkret vurdering av handlingen og dens tilknytning til norske borgere eller andre som er bosatt i Norge. I tråd med Utenriksdepartementets synspunkter bør strafforfølgning av utlendingers handlinger i utlandet forutsette en viss tilknytning til riket. Også bestemmelsene i straffeloven 2005 §§ 6 og 7 er relevante som grunnlag for jurisdiksjon i terrortilfellene.

Når det gjelder Det nasjonale statsadvokatembetets uttalelse om at unntaket fra dobbel straffbarhet må gjelde også for regelen i § 5 sjette ledd om hvilken straff som kan fastsettes, viser departementet til merknaden til denne bestemmelsen i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 30.1 side 404 (hvor bestemmelsen er § 5 fjerde ledd).

4.2.3 Oppfordring til en straffbar handling og fremsettelse av hatefulle ytringer

4.2.3.1 Gjeldende rett og høringsnotatet

Ved lov 24. mai 2013 ble straffeloven 1902 §§ 135 a (hatefulle ytringer) og 140 (oppfordring til en straffbar handling) føyet til straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 3 bokstav a og nr. 4 bokstav a. Departementet viste til at bestemmelsene rammer ytringer som er praktiske å fremsette fra utlandet over Internett, og som kan være alvorlige handlinger. Det vises for øvrig til den nærmere begrunnelsen i Prop. 53 L (2012–2013) punkt 4.3 side 8.

Straffeloven 1902 §§ 135 a og 140 er videreført i straffeloven 2005 §§ 183 (oppfordring til en straffbar handling) og 185 (hatefulle ytringer).

For å få samme jurisdiksjonsregler i straffeloven 2005 som i 1902-loven på dette punktet innenfor rammen av systemet i straffeloven 2005, foreslo departementet i høringsnotatet punkt 4.2.9.3 side 25 at det føyes til et nytt nr. 11 i straffeloven 2005 § 5 første ledd som gir jurisdiksjon ved oppfordring til en straffbar handling og fremsettelse av hatefulle ytringer. Det ble også foreslått inntatt en korresponderende henvisning i straffeloven 2005 § 5 tredje ledd.

4.2.3.2 Høringsinstansenes syn

Politihøgskolen og Utenriksdepartementet støtter forslagene i høringsnotatet. Ingen høringsinstanser har gått mot forslagene.

Politihøgskolen fremhever at forslagene bidrar til å forenkle bestemmelsene om straffelovens stedlige virkeområde, uten at virkeområdet for norsk straffelovgivning endres nevneverdig.

Utenriksdepartementet begrunner sin støtte til forslagene med at oppfordringer og ytringer lett kan fremsettes fra utlandet, for eksempel over Internett.

4.2.3.3 Departementets vurdering

Departementet følger opp forslagene i høringsnotatet på dette punktet. Forslagene har fått støtte i høringen. Forslagene fremgår av departementets lovforslag § 3 om endringer i straffeloven 2005, jf. forslaget til nytt nr. 11 om oppfordring til straffbar handling og fremsettelse av hatefull ytring i straffeloven 2005 § 5 første ledd samt tilføyelsen av en korresponderende henvisning i § 5 tredje ledd.

Når det gjelder valg av henvisningsteknikk har departementet i lys av høringen kommet til at det bør vises uttrykkelig til straffeloven 2005 § 183 om oppfordring til straffbar handling og § 185 om hatefulle ytringer i § 5 første ledd nr. 11. Se den generelle omtalen av henvisningsteknikk i proposisjonen punkt 4.2.5 nedenfor.

Det vises for øvrig til merknadene til endringene i straffeloven 2005 § 5 i punkt 12.3 i proposisjonen.

4.2.4 Påvirkningshandel

4.2.4.1 Gjeldende rett og straffeloven 2005

Straffeloven 2005 § 5 første ledd nr. 10 henviser til påvirkningshandel (straffeloven 2005 § 389). Straffebestemmelsene om korrupsjon, grov korrupsjon og påvirkningshandel (straffeloven 2005 §§ 387, 388 og 389) viderefører straffeloven 1902 §§ 276 a til 276 c som ble tilføyd som et ledd i ratifiseringen av Europarådets strafferettslige konvensjon mot korrupsjon. I de generelle merknadene i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 11.10.3 side 343 fremgår det at straffeloven 2005 § 6 vil oppfylle de aktuelle konvensjonsforpliktelsene. I spesialmerknaden til endringene i straffeloven 2005 § 5 er likevel påvirkningshandel nevnt blant lovbruddene som foreslås føyd til oppregningen i første ledd, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16 side 397. Det samme gjelder derimot ikke straffebestemmelsene om korrupsjon og grov korrupsjon, selv om disse har utgangspunkt i samme konvensjonsforpliktelser som påvirkningshandel.

4.2.4.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet punkt 4.2.9.4 side 25 foreslo departementet å ta ut henvisningen til påvirkningshandel i straffeloven 2005 § 5 første ledd nr. 10, da den synes overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 6. Departementet ba om høringsinstansenes syn på om henvisningen kan sløyfes.

4.2.4.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget har ikke møtt motstand i høringen.

Kripos, med tilslutning fra Politidirektoratet, uttaler at en ikke har noen bemerkninger til at nr. 10 om påvirkningshandel tas ut som overflødig.

Utenriksdepartementet påpeker at forslaget vil ha enkelte materielle konsekvenser, men overlater til Justis- og beredskapsdepartementet å avgjøre om forslaget likevel bør følges opp:

«Utenriksdepartementet (UD) er enig i at henvisningen i strl. 2005 første ledd nr. 10 kan sløyfes, da § 6 uansett muliggjør oppfyllelse av våre folkerettslige forpliktelser. UD bemerker imidlertid at dette vil innebære en innskrenkning av adgangen til å straffeforfølge andre personer enn norske borgere som begår påvirkningshandel i utlandet. Ved en slik sløyfing vil jurisdiksjonsgrunnlaget i strl. 2005 § 5 første ledd bokstav b) og c), som omfatter personer med bosted i Norge samt handlinger som er foretatt på vegne av et foretak registrert i Norge, bortfalle.

Ut over territorialjurisdiksjon og jurisdiksjon over handlinger begått av egne borgere i utlandet omfatter Europarådets strafferettslige konvensjon mot korrupsjon kun situasjoner hvor handlingen er begått av en av statspartens «offentlige tjenestemenn, eller medlem av en av dens nasjonale offentlige forsamlinger» (artikkel 17 bokstav b) og situasjoner der handlingen «involverer en av partens offentlige tjenestemenn eller medlemmer av dens nasjonale offentlige forsamlinger» (artikkel 17 bokstav c), altså et noe snevrere utvalg enn det som følger av strl. 2005 § 5. Justis- og beredskapsdepartementet er nærmest til å vurdere hvorvidt det er riktig å fjerne adgangen til straffeforfølgning av påvirkningshandel begått av personer med bosted i Norge eller foretatt på vegne av norskregistrerte foretak i tilfeller hvor handlingen ikke er begått av en offentlig ansatt, et medlem av en offentlig forsamling eller der handlingen involverer personer i disse kategoriene.»

4.2.4.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å sløyfe henvisningen til påvirkningshandel i straffeloven 2005 § 5 første ledd nr. 10. Se forslaget til endringer i straffeloven 2005 § 5 i lovforslaget § 3.

Departementet viser til merknadene i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 11.10.3 side 343 og punkt 16 side 397 samt redegjørelsen ovenfor under punkt 4.2.4.1. Alt i alt fremstår det som en inkurie at påvirkningshandel ble inntatt i straffeloven 2005 § 5 første ledd. Forslaget om å sløyfe påvirkningshandel i oppregningen i § 5 første ledd har heller ikke møtt motstand i høringen.

Dersom det blir aktuelt med en revisjon av reglene om stedlig virkeområde i straffeloven 2005 på et senere tidspunkt, vil det eventuelt kunne vurderes om det er behov for å innta både korrupsjon og påvirkningshandel i oppregningen i straffeloven 2005 § 5 første ledd. Formålet med dette ville være å utvide jurisdiksjonen sammenliknet med det som følger av Europarådets strafferettslige konvensjon mot korrupsjon og straffeloven 2005 § 6, jf. uttalelsen fra Utenriksdepartementet i høringen.

Det vises for øvrig til merknadene til endringene i straffeloven 2005 § 5 i punkt 12.3 i proposisjonen.

4.2.5 Henvisningsteknikk

4.2.5.1 Høringsnotatet

Det fremgår av høringsnotatet punkt 4.2.9.5 side 26 at departementet har vurdert om unntakene i oppregningen i straffeloven 2005 § 5 første ledd nr. 2, 4, 5, 8 og 10 bør utformes slik at det henvises til de aktuelle straffebud. Om bakgrunnen for dette heter det:

«Unntakene i straffeloven 2005 § 5 første ledd nr. 2 til 10 har blitt føyd til oppregningen på noe ulike tidspunkter, og det har vært ulik praksis når det gjelder om det henvises til lovbruddstype eller paragraf.

Da straffeloven 2005 § 5 ble utformet ble det fra departementets side lagt opp til at paragrafhenvisningene til barneekteskap, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (oppregningen nr. 4 og 5) skulle tilføyes når lovens spesielle del var utarbeidet, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 13.5.5.4.2 side 188. Videre ble det uttalt (på side 187) at hvilke handlinger som vil omfattes av unntaket i første ledd nr. 2 (krigsforbrytelse mv.), først ville bli endelig fastlagt når de spesielle bestemmelser i straffeloven 2005 kapittel 16 var utformet, uten at det ble sagt noe om henvisningsteknikk. Unntakene i oppregningen punkt 6 (rettet mot den norske stat eller norsk statsmyndighet) og 7 (foretatt utenfor området for noen stats høyhetsrett) synes å ha vært ment som endelig utformet (samme sted side 186-187). Unntaket i oppregningen nr. 3 (brudd på krigens folkerett) ble føyd til under stortingsbehandlingen, jf. Innst. O.nr. 72 (2004-2005) punkt 12.4.2 side 42.

Det ble ikke inntatt henvisninger til enkeltparagrafer i oppregningen i nr. 2 da bestemmelsene i straffeloven 2005 kapittel 16 ble gitt ved lov 7. mars 2008 nr. 4. I forarbeidene er det likevel uttalt at bestemmelsene i straffeloven 2005 § 5 første ledd nr. 2 skal anses som en henvisning til alle handlingene som er omfattet av straffeloven 2005 kapittel 16, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 5.5.2.2 side 56. Det ble samtidig tatt inn en ny regel i straffeloven 2005 § 5 fjerde ledd som begrenser straffeloven 2005 § 5 første ledd nr. 2 for så vidt gjelder personer som omfattes av straffeloven 2005 § 5 annet og tredje ledd.

Bestemmelser om barneekteskap (straffeloven 2005 § 262 annet ledd), tvangsekteskap (straffeloven 2005 § 253) og kjønnslemlestelse (straffeloven 2005 §§ 284 og 285) ble inntatt i straffeloven 2005 ved lov 19. juni 2009 nr. 74, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009). Det ble ikke inntatt henvisninger til disse konkrete paragrafene i straffeloven 2005 § 5 første ledd nr. 4 og 5. Ved samme lov ble det føyd til nye unntak i oppregningen nr. 8, 9 og 10. I nr. 8 og nr. 10 er det vist til lovbruddstypene omsorgsunndragelse og påvirkningshandel, ikke de konkrete bestemmelsene §§ 261 og 389 som ble tilføyd ved samme lov. I nr. 9 er det derimot vist til paragrafer som gjelder menneskehandel og en rekke seksuallovbrudd, som alle ble tilføyd ved samme lov.»

Departementet foreslo ikke i høringsnotatet å gjøre endringer i § 5 med sikte på en mer enhetlig henvisningsteknikk, da dette ikke er nødvendig for å sette bestemmelsen i kraft. I høringsnotatet punkt 4.2.9.5 side 26 uttales det:

«Etter departementets syn vil den lovteknisk heldigste løsningen være en enhetlig henvisningsteknikk i straffeloven § 5 første ledd. Ettersom enkelte av punktene i oppregningen nr. 1 til 10 ikke viser til lovbrudd (nr. 1 og 7) og heller ikke synes egnet til å erstattes av spesifikke paragrafer (nr. 3 og til dels nr. 6), vil likevel ikke et enhetlig preg kunne oppnås selv om paragrafhenvisninger inntas så langt det er mulig. Dersom de spesifikke henvisningene i punkt 9 skulle erstattes av en generell henvisning til lovbruddstypen, ville det medføre en ubegrunnet utvidelse av jurisdiksjonen over seksuallovbrudd. Etter departementets syn bør det muligens på et senere tidspunkt vurderes å gjøre en begrenset revisjon av straffeloven 2005 § 5. For eksempel er det uklart hvorfor omsorgsunndragelse er omhandlet i et eget punkt i oppregningen, mens menneskehandel er tatt med sammen med seksuallovbruddene. Dette er imidlertid ikke nødvendig for å sette bestemmelsen i kraft.

Departementet foreslår derfor at utformingen av straffeloven 2005 § 5 inntil videre beholdes slik den er vedtatt. Forslagene til tilføyelser til oppregningen som fremmes i dette høringsnotatet, foreslås inntatt som henvisninger til lovbruddstype. Det bes likevel om høringsinstansenes syn på om henvisningene til lovbrudd bør erstattes av paragrafhenvisninger så langt det er mulig, jf. redegjørelsen over for hvilke straffebud dette i så fall gjelder.»

4.2.5.2 Høringsinstansenes syn

Kripos, Oslostatsadvokatembeter, Politidirektoratet, Politiets sikkerhetstjeneste, Politihøgskolen og Riksadvokaten har uttalt seg om spørsmålet om henvisningsteknikk i straffeloven 2005 § 5.

Kripos, med tilslutning fra Politidirektoratet, uttaler at en ut fra den begrunnelse som er gitt i høringsnotatet ikke har særlige bemerkninger til at henvisningene inntil videre beholdes som de er, men påpeker at henvisningsteknikken ikke fremstår som enhetlig.

Oslo statsadvokatembeter argumenterer for at det i § 5 bør vises til konkrete paragrafer så langt det er mulig:

«Bestemmelsene om straffelovens stedlige virkeområde er, som følge av migrasjon og større mobilitet i befolkningen, praktisk viktige bestemmelser. Det er viktig at disse bestemmelsene er utformet på en tydelig og tilgjengelig måte. Slik bestemmelsen i straffeloven § 5 er utformet nå, er det vår oppfatning at dette hensynet ikke i tilstrekkelig grad ivaretas. Etter vår oppfatning bør § 5 første ledd nr. 2- 10 endres slik at det henvises til konkrete paragrafer så langt det er mulig.»

Politihøgskolen er av samme oppfatning, og mener at spørsmålet om § 5 mer konsekvent bør vise til paragrafer og kapitler istedenfor karakteristikker, i stor grad dreier seg om hva som skal tillegges størst vekt, rettsanvendelsen eller lovgivningsprosessen:

«For rettsanvendelsen er det neppe tvil om at en konkret angivelse av hvilke lovbestemmelser eller lovskapitler som kan forfølges i Norge også om lovbruddet er begått i utlandet, er det som er enklest å anvende. Gjeldende straffelov § 12 er i stor grad basert på konkret angivelse av hvilke straffebestemmelser som er anvendelig også når handlingen er begått i utlandet. Men opp gjennom tidene har man imidlertid ved endringer i straffeloven opplev atskillige «inkurier» ved at man ikke har husket å gjennomføre nødvendige korreksjoner i gjeldende straffelovs § 12. Med de muligheter som i dag finnes for å anvende databaserte kontrollsystemer, bør det likevel være mulig å unngå slike «inkurier» i fremtiden. Det er således Politihøgskolens syn at den nye straffeloven § 5 søkes gjort mest mulig konkret ved å henvise til bestemmelser eller kapitler.»

Riksadvokaten er enig med departementet i at det ikke lar seg gjøre å gjennomføre en enhetlig henvisningsteknikk, men understreker samtidig at hensynet til klarhet og tilgjengelighet tilsier at det så langt det er mulig benyttes paragraf- eller kapittelhenvisninger.

Politiets sikkerhetstjeneste fokuserer for sin del på straffeloven 2005 § 5 første ledd nytt nr. 10 om terror- og terrorrelaterte handlinger:

«Hva gjelder utformingen av den angjeldende bestemmelse, mener en det er viktig å søke å unngå usikkerhet om rekkevidden av norsk strafferettslig jurisdiksjon etter straffeloven 2005 § 5. Etter PSTs oppfatning er det derfor å foretrekke at tilføyelsen i første ledd punkt 10, som nå foreslås inntatt som en henvisning til lovbruddstype, erstattes av en henvisning til straffeloven 2005 kapittel 18 eller til de der nevnte paragrafer.»

4.2.5.3 Departementets vurdering

Departementet viser til at en enhetlig henvisningsteknikk i § 5 ikke er mulig å oppnå, jf. redegjørelsen fra høringsnotatet inntatt i punkt 4.2.5.1 ovenfor. Departementet har merket seg at det i høringen synes å være bred enighet om at det i størst mulig grad bør vises til paragrafer og kapitler, og ikke til lovbruddstype. Som signalisert i høringsnotatet vil det ikke bli gjort omfattende endringer i henvisningene i forbindelse med ikraftsettingen. Dette kan man eventuelt vurdere å gjøre ved en senere revisjon av bestemmelsen. Hva angår straffebudene man ved ikraftsettingen tilføyer i § 5 første ledd nr. 10 og 11, har departementet imidlertid valgt å følge høringsinstansenes anbefaling om å innta henvisninger til kapitler og enkeltparagrafer, se punkt 4.2.2 og 4.2.3 foran.

Det vises for øvrig til merknadene til endringene i straffeloven 2005 § 5 i proposisjonen punkt 12.3.

4.3 Grov ulovlig bevæpning på offentlig sted

4.3.1 Gjeldende rett og straffeloven 2005

Etter gjeldende rett må skytevåpen ikke has med på offentlig sted uten aktverdig grunn, jf. lov 9. juni 1961 nr. 1 om skytevåpen og ammunisjon mv. (heretter benevnt våpenloven) § 27 b annet ledd. Overtredelse kan straffes med bot eller fengsel inntil to år, jf. våpenloven § 33 første ledd annet punktum første straffalternativ. Annet straffalternativ gjelder overtredelse av lovens bestemmelser om ulovlig innføring, avhendelse, erverv eller besittelse av skytevåpen eller ammunisjon.

Dersom overtredelse som nevnt i våpenloven § 33 første ledd annet punktum første eller annet straffalternativ er grov, kan bot eller fengsel inntil fire år idømmes, jf. våpenloven § 33 annet ledd første punktum. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov skal det særlig legges vekt på hva slags og hvor mange våpen overtredelsen gjelder eller om handlingen av andre grunner er av særlig farlig eller samfunnsskadelig art, jf. våpenloven § 33 annet ledd annet punktum.

Etter våpenloven § 27 b tredje ledd gjelder forbudet mot å ha med skytevåpen på offentlig sted også for luft- og fjærvåpen, våpenetterligninger som lett kan forveksles med skytevåpen og skytevåpen som etter våpenloven § 1 annet ledd er gjort varig ubrukbart. Overtredelse kan straffes med fengsel inntil tre måneder, jf. våpenloven § 33 første ledd første punktum. Våpenloven § 33 annet ledd om grove overtredelser gjelder ikke våpenloven § 27 b tredje ledd.

Etter straffeloven 1902 § 352 a kan den som bærer kniv eller et lignende farlig redskap på offentlig sted, straffes med bøter eller fengsel inntil seks måneder, dersom ikke formålet er arbeid, friluftsliv eller annet aktverdig formål.

Straffeloven 2005 § 189 om ulovlig bevæpning på offentlig sted viderefører i hovedsak straffeloven 1902 § 352 a (kniv mv.), våpenloven §§ 27 b annet ledd, jf. 33 første ledd annet punktum første straffalternativ (skytevåpen) og våpenloven §§ 27 b tredje ledd, jf. 33 første ledd første punktum (våpenetterligning mv.). Strafferammen på fengsel inntil ett år innebærer en skjerpelse sammenlignet med straffeloven 1902 § 352 a (kniv mv.) og våpenloven §§ 27 b tredje ledd, jf. 33 første ledd første punktum (våpenetterligning mv.), men en nedsettelse sammenlignet med våpenloven §§ 27 b annet ledd, jf. 33 første ledd annet punktum første straffalternativ (bevæpning med skytevåpen på offentlig sted). Det vises til Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 10.10.2 side 254-255.

Straffskjerpelsen for grov bevæpning med skytevåpen på offentlig sted, jf. våpenloven §§ 27 b annet ledd jf. 33 annet ledd, er ikke videreført i straffeloven 2005. Straffelovkommisjonen uttalte i den forbindelse at en strafferamme på fengsel inntil fire år synes unødvendig høy (NOU 2002: 4 punkt 9.7.3 side 309). Valg av strafferamme er også omtalt i Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 10.10.2 side 255.

Våpenloven § 33 første ledd annet punktum annet straffalternativ (ulovlig befatning med skytevåpen eller ammunisjon) er videreført i straffeloven 2005 § 190 første ledd, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 12.2.5 side 346. For slike overtredelser er straffskjerpelsen i våpenloven § 33 annet ledd jf. første ledd annet punktum annet straffalternativ videreført og skjerpet i straffeloven 2005 § 191, med en strafferamme på fengsel inntil seks år. Det vises til Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 10.10.3 side 257-258.

Våpenloven §§ 27 b annet og tredje ledd, samt 33 første ledd annet punktum og annet ledd er vedtatt opphevet med virkning fra den tid straffeloven 2005 settes i kraft, jf. forslaget til § 412 nr. 58 i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) side 546.

4.3.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet tok departementet opp et spørsmål om man bør videreføre en straffskjerpelse for grov ulovlig bevæpning med skytevåpen på offentlig sted, som i våpenloven § 33 annet ledd, i en ny bestemmelse i straffeloven 2005. Det heter følgende om dette i høringsnotatet punkt 4.2.1 side 11-12:

«Departementet viser til at straffeloven 2005 § 189 omfatter handlinger som kan være av ulik alvorlighetsgrad. Å ha med skytevåpen på offentlig sted uten aktverdig grunn vil ofte ha et stort skadepotensiale, særlig hvis våpenet er ladd. En slik handling innebærer fare for alvorlige ulykker og kan senke terskelen for at skytevåpen brukes i det offentlige rom for å skade eller true.

Dersom handlingen samtidig innebærer en gjentatt eller graverende overtredelse av våpenlovens bestemmelser om innføring, avhendelse, erverv eller besittelse, kan straffeloven 2005 §§ 190 og 191 komme til anvendelse med strafferammer på fengsel inntil henholdsvis to og seks år. Ordet «besittelse» tar i denne sammenheng sikte på tilfeller hvor våpen oppbevares ulovlig uten at det er ervervet i sivilrettslig forstand, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 12.2.5 side 346.

Dersom ulovlig bevæpning med skytevåpen på offentlig sted innebærer en overtredelse av straffeloven 2005 §§ 191 a og 191 b (ved at gjerningspersonen har til hensikt å begå en straffbar handling), kan handlingen medføre fengsel inntil henholdsvis seks og ti år.

Dersom gjerningspersonens formål er å ha våpenet som «sikkerhet» i tilfelle truende situasjoner, eller dersom gjerningspersonen regner det som sannsynlig at våpenet kan bli brukt til å true eller skyte med, men ikke har hensikt om dette, vil i utgangspunktet bare straffeloven 2005 § 189 være anvendelig med en strafferamme på fengsel inntil ett år. Departementet stiller på denne bakgrunn spørsmål om strafferammen i straffeloven 2005 § 189 i tilstrekkelig grad tar høyde for de mer alvorlige tilfellene av grov ulovlig bevæpning på offentlig sted, som ikke rammes av strengere straffebud. Departementet foreslår til overveielse å videreføre en straffskjerpelse om grov ulovlig bevæpning med skytevåpen på offentlig sted, som i våpenloven § 33 annet ledd, i en ny bestemmelse i straffeloven 2005 § 189 a, se departementets lovforslag § 3 om endringer i straffeloven 2005. Departementet ber om høringsinstansenes syn på forslaget om en egen bestemmelse om grov ulovlig bevæpning med skytevåpen på offentlig sted, den nærmere utformingen av bestemmelsen, og på om en strafferamme på tre år synes passende.

Forslaget omfatter ikke overtredelser av straffeloven 2005 § 189 første ledd bokstav b til d (våpenetterligninger mv.) eller annet ledd (kniv mv.). Strafferammen på fengsel inntil ett år representerer for disse handlingene allerede en betydelig straffskjerpelse sammenliknet med gjeldende rett. Av samme grunn foreslår departementet ikke en generell økning av strafferammen i straffeloven 2005 § 189.»

4.3.3 Høringsinstansenes syn

Bergen tingrett, Kripos, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet og Politiets sikkerhetstjeneste støtter forslaget om å videreføre en straffskjerpelse for grov ulovlig bevæpning med skytevåpen på offentlig sted i straffeloven 2005 ny § 189 a.

I sin begrunnelse for å støtte forslaget peker Bergen tingrett på at narkotikaselgere kan se seg tjent med å bevæpne seg. Bergen tingrett uttaler videre at en strafferamme på tre år synes passende.

Oslo politidistrikt uttaler at det er et godt forslag som dekker et reelt behov, og stiller samtidig spørsmål om det kan være grunn til at også andre typer våpen enn skytevåpen omfattes.

Oslo statsadvokatembeter uttaler:

«Vi tiltrer departementets forslag og begrunnelse for å utforme en ny strl § 189a som rammer grov ulovlig bevæpning på offentlig sted. Dersom en slik lovendring ikke skjer, vil det i realiteten oppstå en nedkriminalisering av ulovlig besittelse av skytevåpen på offentlig sted. Hensett til kriminalitetsutviklingen, er dette ikke ønskelig.»

Politiets sikkerhetstjeneste uttaler:

«PST gir sin tilslutning til en videreføring av skjerpet straff for grov overtredelse av forbudet mot å medbringe skytevåpen på offentlig sted uten aktverdig grunn. I likhet med departementet ønsker en å påpeke at å medbringe våpen på offentlig sted uten aktverdig grunn i seg selv representerer et stort skadepotensiale og kan senke terskelen for at våpenet tas i bruk i gitte situasjoner. For å søke å motvirke den trussel som ligger i at enkeltpersoner eller miljøer medbringer skytevåpen i det offentlige rom, bør strafferammene reflektere det alvor, farepotensial og den straffverdighet slike overtredelser representerer.

Behovet for en skjerpet straff, som gjør det mulig å reagere strengt ved de mer alvorlige tilfeller av ulovlig bevæpning på offentlig sted, og som ikke rammes av strengere straffebud, må også ses i sammenheng med at strafferammen i straffeloven 2005 § 189 innebærer en nedsettelse av strafferammen sammenlignet med bestemmelsene i gjeldende våpenlov, ved at strafferammen er senket fra fengsel i to til ett år. Sistnevnte endring står i en viss kontrast til den straffskjerpelse vi fikk ved lov 5. juni 1998 nr. 35, der straffen for ulovlig våpenbesittelse på offentlig sted ble hevet fra fengsel i 3 måneder til to år, blant annet under henvisning til en betydelig økning i antall registrerte voldsforbrytelser i de senere tiår, at det var en økende tendens til at skytevåpen var involvert i drapssaker, ved grov vold eller trusler om vold, og at stadig flere ulovlige våpen ble beslaglagt hos kriminelle. Så langt en er kjent med har ikke utviklingen de senere år gått i en retning som tilsier at behovet for å kunne reagere strengt ved grove overtredelser av våpenforbudet på offentlig sted har blitt mindre. I Rt. 2003 s. 794 ble straffen for overtredelse av forbudet mot å bære våpen på offentlig sted satt til fengsel i 9 måneder. Høyesterett la vekt på at det var viktig å motvirke en utvikling der skytevåpen medbringes med sikte på å benyttes i selvforsvar.

Straffeloven 2005 § 189 og forslaget til ny § 189a kan oppfattes som et signal om at lovgiver ikke vurderer straffverdigheten av å overtre forbudet mot å medbringe skytevåpen på offentlig sted på samme måte som tidligere, noe som vil kunne influere på det faktiske straffenivået for slike overtredelser. I lys av dette savnes en nærmere begrunnelse for å senke strafferammen fra dagens strafferamme på fengsel i 4 år til 3 år ved grov overtredelse.»

Riksadvokaten stiller seg noe tvilende til behovet for en slik regel, og bemerker:

«I Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) s. 255 forutsettes det om straffenivået etter strl. 2005 § 189 – med ett års strafferamme – at ''[ d]et mest aktuelle er bot, men for de grovere tilfellene og ved gjentakelse vil det kunne være aktuelt med fengselsstraff''. Etter hva en er kjent med har det heller ikke i rettspraksis fremkommet tilfeller som kaller på en forhøyet strafferamme.

For øvrig bemerkes at det ene typetilfelle som angis i høringsnotatet – bevæpning med beskyttelsesformål – ikke entydig taler i skjerpende retning. Det gjør derimot i og for seg det andre typetilfellet som nevnes, nemlig bevæpning i situasjoner der gjerningspersonen regner det som sannsynlig at våpenet kan bli brukt til å true eller skyte med, men ikke har slik hensikt. Dersom man ønsker å ramme dette særskilt, ville det etter riksadvokatens syn være mer nærliggende å revurdere hensiktskravet i strl. 2005 §§ 19l a og 191 b enn å vedta en ny § 189a som foreslått, likevel slik at denne vurderingen ikke hører naturlig hjemme i det pågående ikrafttredelsesarbeidet.»

Politihøgskolen synes det er vanskelig å se noe behov for den foreslåtte bestemmelsen, og uttaler:

«Straffetrusselen brukes her i rent forebyggende øyemed, med det siktemål å forebygge potensielt meget truende eller farlige situasjoner. Det er derfor grunn til å understreke hva som ikke vil være den foreslåtte bestemmelses primære anvendelsesområde.

Der hvor noen tar frem skytevåpenet og truer med det, eller endog avfyrer skudd, vil andre og strengere bestemmelser kunne anvendes i konkurrens med den vedtatte § 189. Hvor våpenet medbringes med den hensikt å gjøre bruk av det, kommer straffeloven §§ 191a og 191b til anvendelse. Og selv om det ikke foreligger verken bruk eller hensikt, vil gjentatt ulovlig håndtering av skytevåpen fanges opp av §§ 190 og 191. Anvendelsesområdet for § 189, og dermed for den foreslåtte § 189a er følgelig de som ikke har tidligere er tatt for overtredelser av bestemmelsene, ikke har hensikt om og heller ikke gjør bruk av våpenet. Politihøgskolen har vanskelig for å se at en strafferamme på tre år overfor denne gruppe vil ha potensiale for å styre atferden i større grad, enn en ramme på ett år. Det vesentligste for straffebestemmelsens forebyggende effekt vil være oppdagelsesrisikoen og den utmålte straff. Oppdagelsesrisikoen påvirkes ikke av strafferammen. Trolig vil en streng og konsekvent straffutmåling knyttet til strafferammen på ett år i den vedtatte § 189, ha en større forebyggende effekt enn det symbolvirkningen av en strafferamme på tre år vil gi. Erfaringsmessig vil det sjelden eller aldri bli utmålt strengere straff enn ett års fengsel selv ved en eventuell overtredelse av den foreslåtte § 189a med en ramme på tre år. Med den kriminalisering som allerede er foretatt på området, jf. ovenfor, synes det derfor ikke å være noe behov for den foreslåtte bestemmelsen.»

Kripos har i sin høringsuttalelse foreslått at bestemmelsen får en noe annen utforming:

«Slik vi vurderer det vil et helt sentralt moment ved vurderingen av om bevæpningen er grov, være om våpenet er ladd eller lett kan lades. Et annet viktig moment vil være hva slags våpen det gjelder, f. eks. om det dreier seg om våpen som ikke er egnet til lovlig bruk for privatpersoner (avsaget hagle, automatvåpen o. 1.). Vi antar at den enkelte person erfaringsmessig stort sett vil være i besittelse av ett, kanskje to våpen, slik at antall våpen vil være av mindre betydning for vurderingen. Fra rettspraksis vises til Rt-2003-124, særlig avsnitt l7 og Rt-2003-794 for så vidt angår praktiseringen av våpenloven § 33.

Et forslag til alternativ utforming av § 189a annet kan være:

Ved avgjørelsen av om bevæpningen er grov, skal det særlig legges vekt på

• a) hvilken type våpen overtredelsen gjelder,

• b) om våpenet er ladd eller lett kan lades, og

• c) om bevæpningen av andre grunner er særlig farlig eller samfunnsskadelig.»

Dette forslaget tiltres i høringen av Politidirektoratet. Også Riksadvokaten har synspunkter på utformingen av bestemmelsen:

«Til selve utformingen av det foreslåtte straffebudet nevnes at vurderingsmomentene som er angitt i bestemmelsens annet ledd, gir begrenset veiledning om hvilke overtredelser som skal bedømmes som grove. Dette illustreres også av at momentene i liten grad peker mot de typetilfeller som er omtalt i høringsnotatet.»

Kripos, med tilslutning fra Politidirektoratet, har i sin høringsuttalelse også noen bemerkninger til den foreslåtte strafferammen på inntil tre år:

«Strafferammen etter våpenloven § 33 første ledd annet punktum er bøter eller fengsel inntil 4 år. Om strafferammen nå reduseres til maksimum 3 år, er vi bekymret for at det kan oppfattes som nedkriminalisering av slike handlinger. Våpenloven § 33 omhandler både det forhold som beskrevet i forslaget til § 189a, og de forhold som er omhandlet i §§ 191 jfr. 190. For § 191 er strafferammen bot eller fengsel inntil 6 år. Kripos' utgangspunkt er at strafferammen etter § 189a bør være den samme. Dersom man likevel velger en strafferamme på bot eller fengsel inntil 3 år, bør det etter vår vurdering klart fremgå av forarbeidene at endringen av strafferammen ikke er et signal om endring i den rettspraksis som er etablert som følge av skjerping av våpenloven i 1998.»

4.3.4 Departementets vurdering

Departementet følger opp forslaget om å videreføre en straffskjerpelse for grov ulovlig bevæpning med skytevåpen på offentlig sted i straffeloven 2005 ny § 189 a, jf. lovforslaget § 3 om endringer i straffeloven 2005. Selv om enkelte høringsinstanser har stilt spørsmål ved behovet for en slik regel, tyder innspillene fra de øvrige høringsinstansene på at det er et reelt behov for en slik regulering. Når det gjelder spørsmålet fra Oslo politidistrikt om det kan være grunn til at også andre typer våpen enn skytevåpen omfattes, bemerker departementet at det ikke er rom for å gå inn på dette i proposisjonen her.

Departementet har vurdert forslaget fra Kripos om en mulig omformulering av § 189 a annet ledd slik at det klarere fremkommer hva det særlig skal legges vekt på i bedømmelsen av om bevæpningen er grov. Departementet følger opp forslaget, noe som også synes å ivareta de hensyn Riksadvokaten peker på når det gjelder utformingen av bestemmelsen.

Departementet har videre vurdert innspillene i høringen knyttet til departementets forslag om en strafferamme på inntil tre år. Det er delte meninger blant høringsinstansene om denne rammen er for høy eller lav. Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet om en strafferamme på inntil tre år. Den valgte strafferammen må ses i lys av at man i straffeloven 2005 reduserer antallet strafferammer. Strafferammen på inntil tre år tar ikke sikte på å endre forholdet til relevant rettspraksis.

Det vises for øvrig til merknadene til straffeloven 2005 ny § 189 a i punkt 12.3 i proposisjonen.

4.4 Videreføring i straffeloven 2005 av ordningen med elektronisk kontroll ved kontaktforbud

I det følgende tar departementet opp spørsmålet om å videreføre ordningen med elektronisk kontroll ved kontaktforbud. Ordningen refereres ofte til som en ordning med «omvendt voldsalarm». Adgangen til å ilegge elektronisk kontroll er begrenset til tilfeller hvor slik kontroll er nødvendig for at kontaktforbudet skal bli overholdt.

Adgangen til å ilegge elektronisk kontroll ved kontaktforbud kom inn i lovverket gjennom en endring av straffeloven 1902 § 33 ved lov 19. juni 2009 nr. 75 (i kraft 1. februar 2013). Bestemmelsen om kontaktforbud i straffeloven 2005 § 57 ble imidlertid ikke endret tilsvarende. Bakgrunnen for dette var at man ønsket å vinne erfaring med ordningen med elektronisk kontroll, jf. Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven (kontaktforbud med elektronisk kontroll, endring av saksbehandlingsreglene for besøksforbud mv.) punkt 3.7.7 side 25.

Spørsmålet i det følgende er om ordningen med elektronisk kontroll ved kontaktforbud bør videreføres i straffeloven 2005. Ettersom endringen i straffeloven 1902 § 33 først trådte i kraft 1. februar 2013, har man foreløpig lite grunnlag for å evaluere ordningen.

I høringsnotatet punkt 4.2.6 side 17-18 ble det foreslått å tilføye et nytt femte ledd i straffeloven 2005 § 57 for å videreføre ordningen med elektronisk kontroll ved kontaktforbud. Det ble også foreslått et nytt annet punktum i straffeloven 2005 § 58 annet ledd som tilsvarer straffeloven 1902 § 33 a annet ledd annet punktum om at elektronisk kontroll ikke kan ilegges på ubestemt tid. Relevante deler av § 33 a tredje ledd ble foreslått videreført ved endringer i § 58 tredje ledd. I tillegg ble det foreslått å tilføye en ny bokstav c i straffeloven 2005 § 168 som tilsvarer straffeloven 1902 § 342 første ledd bokstav c om straff for den som hindrer elektronisk kontroll.

I høringen støttes departementets forslag av Det nasjonale statsadvokatembetet, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet og Riksadvokaten. Ingen høringsinstanser har gått mot forslaget.

Likestillings- og diskrimineringsombudet uttaler at en videreføring av elektronisk kontroll ved kontaktforbud er et viktig virkemiddel for å beskytte mot vold og overgrep, og bemerker:

«Ombudet mener myndighetene ved å videreføre denne ordningen, signaliserer viktigheten av både kvinners og menns rett til ikke å bli utsatt for kjønnsbasert vold og seksuelle overgrep.»

Oslo statsadvokatembeter peker på at ordningen med elektronisk kontroll er forholdsvis ny og uttaler:

«En har således ikke vunnet de erfaringene som er nødvendig for å evaluere ordningen. Dersom ikke straffeloven § 57 endres, vil ordningen i realiteten bli avviklet før den har vært prøvet. Fra vår side støtter vi departementets forslag til endring av straffeloven § 168.»

Også Politidirektoratet mener at ordningen bør videreføres i straffeloven 2005, og opplyser følgende om bruken av ordningen:

«Vi viser til at det har tatt tid for bestemmelsen, som trådte i kraft i februar 2013, har blitt anvendt. Den første dommen om elektronisk kontroll ved kontakt forbud er nå avsagt (Sør-Trøndelag politidistrikt). Dommen er imidlertid ikke rettskraftig og ser ut til å bli anket av påtalemyndighetene. Direktoratet er kjent med flere saker i andre politidistrikter der påtalemyndigheten vurderer å nedlegge påstand om elektronisk kontroll. Direktoratet er enig med departementet i at ordningen bør evalueres og at det må komme flere dommer om elektronisk kontroll før evalueringen.»

Departementet bemerker at dersom ordningen med elektronisk kontroll ved kontaktforbud ikke videreføres i straffeloven 2005, vil man ikke få et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om ordningen bør videreføres mer permanent. En slik vurdering er forutsatt i Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) punkt 3.7.7 side 25. For øvrig viser departementet til at et flertall av høringsinstansene i sin tid støttet innføringen av ordningen med elektronisk kontroll, jf. Ot.prp. nr. 25 (2008–2009). I høringen her har forslaget om å videreføre denne ordningen i straffeloven 2005 fått støtte. Departementet følger etter dette opp forslaget i høringsnotatet om å videreføre ordningen med elektronisk kontroll ved kontaktforbud i straffeloven 2005 §§ 57, 58 og 168, jf. lovforslaget § 3 om endringer i straffeloven 2005. Departementet ser fortsatt behov for å evaluere ordningen når det er vunnet nok erfaring med den. Departementet vil komme tilbake til en slik evaluering.

Det vises for øvrig til merknadene til endringene i straffeloven 2005 §§ 57, 58 og 168 i punkt 12.3 i proposisjonen.

4.5 Endring av forbudssoner knyttet til kontaktforbud

Da den alminnelige delen av straffeloven 2005 ble vedtatt, synes det både i straffeloven 1902 og straffeloven 2005 å ha skjedd en inkurie ved at den dagjeldende § 33 annet ledd i straffeloven 1902 ikke ble videreført. Paragraf 33 annet ledd ga påtalemyndigheten anledning til å begjære et oppholdsforbud endret uten at dette var knyttet til tidsfrister. Ordningen i gjeldende straffelov § 33 a og straffeloven 2005 § 58 bygger på tidsfrister, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 30.1 side 457. Med en slik ordning synes man å miste muligheten til å endre et kontaktforbud i særlige situasjoner i perioder der det etter § 58 tredje ledd ikke er anledning til å prøve kontaktforbudet.

I høringsnotatet punkt 4.2.7 side 18-19 reiste departementet spørsmål om det burde videreføres en regel som gir adgang til endring også utenom tidsfristene i straffeloven 2005 § 58 tredje ledd i tilfeller hvor det anses nødvendig av hensyn til sikkerheten for den eller de personene som skal beskyttes av forbudet. Departementet foreslo å ta inn en særregel i § 58 siste ledd hvor kompetansen til å endre kontaktforbudet legges til tingretten. Om departementets forslag heter det i høringsnotatet:

«Forslaget tilsikter å videreføre realiteten i straffeloven 1902 § 33 annet ledd slik denne lød før vedtakelsen av den alminnelige delen i straffeloven 2005. Formålet er å sikre at forbudssoner skal kunne endres for å ta høyde for at den eller de personer som skal beskyttes av kontaktforbudet fortsatt er beskyttet dersom de bytter bosted, arbeidssted, skole eller lignende.

Et alternativ til forslaget om å legge kompetansen til å endre forbudssoner til tingretten, kan være å gi påtalemyndigheten adgang til å endre forbudssoner kombinert med en etterfølgende mulighet for den forbudet retter seg mot til å bringe spørsmålet inn for tingretten, jf. straffeprosessloven § 222 a sjette ledd.

Departementet ber om høringsinstansenes syn på de spørsmålene som er reist foran.

Det kan etter omstendighetene bli aktuelt å foreslå en tilsvarende bestemmelse i straffeloven 1902 § 33 a. Et slikt forslag vil imidlertid ikke bli inntatt i proposisjonen om ikraftsetting av straffeloven 2005.»

Bergen tingrett, Norsk Kvinnesaksforening, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet og Riksadvokaten støtter departementets forslag om en særregel som gir adgang til endring av forbudssoner ved kontaktforbud også utenom fristene som er fastsatt i straffeloven 2005 § 58. Ingen høringsinstanser har gått mot forslaget.

Når det gjelder spørsmålet om hvor kompetansen til å endre forbudssoner skal ligge – hos tingretten eller påtalemyndigheten med en etterfølgende mulighet for den forbudet retter seg mot til å bringe spørsmålet inn for tingretten – er det delte meninger blant høringsinstansene.

Bergen tingrett uttaler:

«Vi støtter forslaget om å gi påtalemyndigheten adgang til å endre forbudssoner kombinert med en etterfølgende mulighet for den forbudet retter seg mot til å bringe spørsmålet inn for tingretten. Påtalemyndigheten får derved mulighet til å endre forbudssoner på en enkel og effektiv måte, samtidig som det åpnes for at endringen kan overprøves for retten.»

I forlengelsen av dette bemerker Oslo politidistrikt at det nevnte alternativet utvilsomt fremstår som det mest praktiske og tilføyer:

«Med den sikkerhetsventilen det er at angjeldende kan kreve endringen rettslig prøvet kan vi ikke se at det skulle være noen tilstrekkelig tungtveiende argumenter mot det enkleste alternativet.»

Også Politidirektoratet mener at kompetansen bør legges til påtalemyndigheten med adgang til etterfølgende domstolsprøving:

«Forslaget om å legge kompetansen til å endre forbudsoner til tingretten innebærer at samtlige endringer først vil kunne få virkning i etterkant av rettsmøtet. I enkelte tilfeller vil det være et behov for å kunne endre sonen raskt av hensyn til sikkerheten til fornærmede. Departementet oppstiller imidlertid et alternativ forslag, der påtalemyndigheten gis adgang til å endre forbudsoner kombinert med en etterfølgende mulighet for den forbudet retter seg mot til å bringe spørsmålet in for tingretten, jf. strpl § 222 a sjette ledd. Oslo politidistrikt uttaler i sitt høringssvar at det alternative forslaget fremstår som det mest praktiske. For å sikre fornærmedes rettigheter mener Politidirektoratet at departementets alternative forslag vil være det mest hensiktsmessige.»

Oslo statsadvokatembeter uttaler på sin side:

«Etter vår oppfatning bør det fortsatt være tingretten som har kompetansen til å beslutte endringene fordi det her vil være tale om endringer i rettighetstap ilagt ved dom. Hvis rettighetstapet skal endres, bør også dette gjøres ved dom, tilsvarende for hva som ellers gjelder for brudd på vilkår for betinget dom eller fullbyrdelse av subsidiær samfunnsstraff.»

Riksadvokaten bemerker i samme retning:

«Det er neppe tilstrekkelig grunn til å velge det skisserte alternativ med primærkompetanse for påtalemyndigheten og etterfølgende mulighet for domstolsprøving.»

Norsk Kvinnesaksforening tar opp et mer generelt spørsmål om bruk av kontaktforbud i tilfeller hvor den som skal beskyttes har hemmelig adresse, og uttaler om dette:

«En forbudssone medfører imidlertid at vedkommende som er ilagt kontaktforbud, blir kjent med hvor den som er beskyttet av forbudet oppholder seg. Ordningen med kontaktforbud egner seg ikke i de tilfellene hvor vedkommende har hemmelig adresse. I slike situasjoner er det ønskelig med spesielle tiltak for å sikre at den beskyttedes adresse ikke gjøres kjent. NKF ber departementet vurdere hvilke tiltak som kan tas for å sikre at sekretessen blir oppretthold.»

Departementet er kommet til at det bør videreføres en regel som gir adgang til å endre et kontaktforbud også utenom tidsfristene i § 58 tredje ledd i tilfeller hvor dette anses nødvendig av hensyn til sikkerheten for den eller de personer som skal beskyttes av forbudet. Regelen er inntatt i straffeloven 2005 § 58 nytt siste ledd, se departementets lovforslag § 3 om endringer i straffeloven 2005.

Når det gjelder spørsmålet om hvor kompetansen til endring skal ligge, følger departementet i lys av høringen opp forslaget om at tingretten skal ha kompetansen. Departementet legger til grunn at denne typen saker vil bli prioritert av domstolene. Dersom det skulle vise seg at den valgte regelen ikke i tilstrekkelig grad ivaretar behovet for en rask endring av forbudssoner, vil departementet på et senere tidspunkt vurdere å endre bestemmelsen slik at kompetansen legges til påtalemyndigheten med en adgang til etterfølgende domstolsprøving. Når det gjelder innspillet fra Norsk Kvinnesaksforening bemerker departementet at dette er et mer generelt spørsmål om sikkerhet i saker med hemmelig adresse, som det ikke er hensiktsmessig å gå nærmere inn på i denne sammenheng.

Det vises for øvrig til merknadene til endringene i straffeloven 2005 § 58 nytt siste ledd i punkt 12.3 i proposisjonen.

4.6 Straffehjemmel for brudd på avsperring av åsteder mv.

4.6.1 Bakgrunn

En artikkel av Stein Vale i Tidsskrift for Strafferett 2013-2 – «Ny straffelov og avsperring av åsteder» – aktualiserer et spørsmål om det i forbindelse med ikraftsettingen av straffeloven 2005 bør gis en hjemmel for straff for brudd på ferdselsreguleringer som fanger opp det å bryte avsperringer på åsteder.

4.6.2 Gjeldende rett og straffeloven 2005

Etter gjeldende rett gir straffeloven 1902 § 353 hjemmel for å straffe den «som begiver sig hen paa Sted, hvortil Adgangen af Øvrigheden er forbudt». Bestemmelsen retter seg mot overtredelse av alle typer adgangsforbud nedlagt av myndighetene, herunder å bryte påtalemyndighetens eller politiets avsperring av åsteder.

I rettspraksis har bestemmelsen vært brukt i forbindelse med overtredelse av ferdselsforbud nedlagt av politiet for å opprettholde ro og orden, jf. Rt. 1981 side 679 og Rt. 1982 side 928. Straff for denne typen overtredelser er nå hjemlet i lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven).

Ved vedtakelsen av straffeloven 2005 ble det antatt at videreføringen av innholdet i straffeloven 1902 § 353 er ivaretatt gjennom politiloven § 7 annet ledd, jf. §§ 5 og 30 nr. 1, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 10.17.2.5 side 264. Anvendelsesområdet til bestemmelsene i politiloven er imidlertid saklig begrenset. Straffebestemmelsen i politiloven § 30 gjelder ikke pålegg gitt med hjemmel i andre lover, slik som straffeprosessloven § 216 om avsperring av områder og andre tiltak for å sikre bevis.

Lovbestemmelser som gir offentlige myndigheter hjemmel til å nedlegge ferdselsforbud finnes i enkelte lover. Ved siden av straffeprosessloven § 216 kan det for eksempel vises til lov 14. juni 2002 nr. 20 om brann- og eksplosjonsvern § 37. Som sistnevnte, har vedkommende lov ofte egne straffebestemmelser.

4.6.3 Høringsnotatet

I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at mye kunne tale for at hjemmelen i straffeloven 1902 § 353 til å straffe overtredelse av ferdselsforbud nedlagt av offentlige myndigheter bør videreføres i straffeloven 2005. Departementet uttaler følgende i punkt 4.2.4 på side 14-15 i høringsnotatet:

«Videreføring av straffeloven 1902 § 353 synes nødvendig for at det fortsatt skal være hjemmel for å straffe overtredelse av påtalemyndighetens eller politiets avsperring av åsteder.

Departementet foreslår til overveielse å videreføre straffeloven § 353 i en ny § 176 i straffeloven 2005 kapittel 19 om vern av offentlig myndighet og tilliten til den, se departementets lovforslag § 3 om endringer i straffeloven 2005.

Når det gjelder utformingen av bestemmelsen, kan man tenke seg en ren videreføring av § 353, kun med en språklig oppdatering. En slik bestemmelse kan for eksempel lyde:

Den som tar seg inn på et område der myndighetene har forbudt ferdsel, straffes med bot.

Ettersom midlertidige ferdselsforbud nedlagt av politiet for å opprettholde ro og orden er hjemlet i politiloven § 7 annet ledd, jf. §§ 5 og 30 nr. 1, kan det spørres om det er hensiktsmessig å videreføre en så vid formulering. Overtredelsene som ble behandlet av Høyesterett etter § 353 i forbindelse med Alta-aksjonen, vil det nå være hjemmel for å straffe etter de nevnte bestemmelsene i politiloven. Man vil få en klarere straffehjemmel dersom bestemmelsen begrenses til å gjelde overtredelse av påtalemyndighetens eller politiets avsperringer, og andre forholdsregler iverksatt i medhold av straffeprosessloven § 216.

En alternativ og mer målrettet formulering kan for eksempel lyde:

Den som overtrer avsperring foretatt av påtalemyndighet eller politi, eller ikke innretter seg etter andre forholdsregler iverksatt for å sikre bevis etter straffeprosessloven § 216, straffes med bot.

En slik bestemmelse vil imidlertid ikke fange opp eventuelle bestemmelser i spesiallovgivningen som gir øvrige offentlige myndigheter hjemmel til å nedlegge ferdselsforbud, og som ikke har en tilhørende straffebestemmelse. Departementet har ikke noen fullstendig oversikt over omfanget av slike bestemmelser, og mottar gjerne innspill fra høringsinstansene dersom slike bestemmelser gjør at det er behov for en videre regulering, som foreslått foran.

Departementet ber om høringsinstansenes syn på om det bør videreføres en bestemmelse i straffeloven 2005 om straff for brudd på ferdselsreguleringer som nevnt foran, som fanger opp det å bryte avsperringer på åsteder. Departementet ber også om høringsinstansenes syn på den nærmere utformingen av en slik bestemmelse. I departementets lovforslag § 3 om endringer i straffeloven 2005, er det utformet to alternative bestemmelser i tråd med det som er skissert foran.»

4.6.4 Høringsinstansenes syn

Den Norske Advokatforening, Kripos, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet og Riksadvokaten støtter departementets forslag til en straffebestemmelse som fanger opp det å bryte påtalemyndighetens eller politiets avsperring av åsteder. Som det fremgår av punkt 4.6.3 foran presenterte departementet i høringsnotatet to alternative forslag til en slik bestemmelse, henholdsvis en omfattende hjemmel på linje med straffeloven 1902 § 353 eller en mer målrettet bestemmelse knyttet til straffeprosessloven § 216.

Om de alternative reguleringsmåtene, uttaler Riksadvokaten:

«Etter hva en forstår har det ikke vært meningen å avkriminalisere de overtredelser av strl. 1902 § 353 som faller utenfor politilovens regulering, og riksadvokaten støtter en videreføring av straffansvaret. En har ikke tilstrekkelig oversikt over spesiallovgivningens eventuelle hjemler for å nedlegge ferdselsforbud til å ha noen begrunnet og endelig oppfatning om hvilket reguleringsalternativ som bør foretrekkes.»

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap støtter et forslag om å videreføre innholdet i straffeloven 1902 § 353 hvor hjemmelsgrunnlaget også utvides til å omfatte ferdsels- eller bruksforbud fastsatt av andre offentlige myndigheter enn politi og påtalemyndighet.

Oslo statsadvokatembeter foretrekker det førstnevnte alternativet til regulering, og uttaler:

«Denne bestemmelsen vil gjelde alle typer avsperringer fra alle typer myndigheter, og vil således fange opp en rekke praktiske tilfeller hvor offentlige myndigheter har behov for å sperre av et større eller mindre område. Noen eksempler vil være brann- og redningsetaten ved større eller mindre branner, helsemyndighetene eller mattilsynet ved smittefare for folk eller dyr.»

Også Politidirektoratet synes å støtte en generell regulering som også rammer brudd på tiltak iverksatt med hjemmel i straffeprosessloven § 216.

Den Norske Advokatforening og Kripos støtter på sin side det mer målrettede alternativet til lovregulering. Den Norske Advokatforening uttaler:

«Departementet foreslår på side 14-15 to alternativer angående overtredelse av ferdselsforbud: Enten at overtredelse av ferdselsforbud nedlagt av myndighetene skal være straffbare, eller bare overtredelse av dem som er nedlagt av politi og påtalemyndighet.

Advokatforeningen mener det siste alternativet er best, fordi det er mest presist, og fordi det ikke er dokumentert noe behov for straffbarhet for overtredelse av andre ferdselsforbud. Det er svært uklart hva som ligger i uttrykket «myndighetene» og hvilke formål som kan fremmes i første alternativ. Det skaper en unødvendig rettsusikkerhet. Hvis det i en konkret sak viser seg behov for straffesanksjonering, kan vedkommende myndighet henvende seg til politiet med anmodning om at politiet nedlegger ferdselsforbud.»

Kripos har følgende synspunkter:

«Kripos støtter departementets forslag om å innføre en straffebestemmelse som rammer brudd mot tiltak som er iverksatt med hjemmel i straffeprosessloven § 216. Skal man velge mellom de to alternativer som er skissert i høringsnotatet, foretrekker Kripos alternativ 2. Overtredelse av ferdselsforbud passer best på forsering av sperring ol. utendørs, men ikke på de øvrige alternativer i straffeprosessloven § 216.»

Kripos peker videre på at det alternativt kan være mulig med en regulering i politiloven:

«Kripos mener – som omhandlet i den refererte artikkel til Stein Vale i TfR – at det også kan være en aktuell alternativ løsning å la forholdet i sin helhet (adgangen til å iverksette tiltak og til å ilegge sanksjoner) reguleres i politiloven. Ved en slik løsning kan man samle bestemmelser om sperring mv. på ett sted. Videre bør likeartede lovbrudd ha samme strafferamme. Kripos kan ikke se at det er noen grunn til å straffe krenkelse mot sperring gitt av ordensmessige årsaker annerledes enn den som trosser sperringer rundt et åsted.»

Politihøgskolen tar til orde for en regulering i politiloven:

«Politihøgskolen er enig i at det vil bli en mangel ved lovverket hvis gjeldende straffelov § 353 ikke videreføres, og politiloven § 5 blir stående uendret. På den annen side vitner ikke rettspraksis om at det i polisiær sammenheng har vært noen stor anvendelse av gjeldende straffelov § 353 etter politilovens § 5 trådte i kraft. Men som påpekt i statsadvokat Stein Vales artikkel i TfS 2013 side 255 flg., er det temmelig klart at avsperring gjort i rent etterforskningsmessig øyemed, ikke kan hjemles i politiloven § 5, jf. § 7 slik de i dag lyder. Selv om dette tilsynelatende ikke er noe stort problem i praksis, er det en mangel som bør rettes opp. Ved avgjørelsen av hvordan dette bør gjøres, er det etter PHS sin oppfatning et hensyn som ikke er trukket fram verken i Vales artikkel eller i høringsnotatet.

Den avsperring som i etterforskningsmessig sammenheng skal foretas, vil i stor utstrekning bli foretatt av de første politienheter som kommer til stede, og gjerne i en uoversiktlig og stressende situasjon. Det regelverk som tjenestepersonene skal anvendes i slike situasjoner, bør være enklest mulig. Ikke minst i forhold til hvilke bestemmelser som kan anvendes. Det såkalte tosporede system som preger den polisiære lovgivning, innebærer til tider at kan kreves atskillig kløkt å avgjøre hvilket regelverk som er det riktige, jf. til illustrasjon politiadvokat Kai Spurklands artikkel i TfS 2014 side 60 ««Vi kjører han inn for en sjekk» -Når skal politiets maktbruk i ordenstjeneste hjemles i straffeprosessloven og når skal den hjemles i politiloven?», samt Fredriksen & Spurkland: Ordensjuss (2014) side 26-28. Det bør være et viktig hensyn ikke å forflere disse sporvalg, og Politihøgskolen foreslår derfor at behovet for lovendring gjennomføres ved at politiloven § 5 gis følgende ordlyd:

«Enhver plikter straks å rette seg etter de pålegg, tegn eller øvrige signaler som politiet gir i medhold av bestemmelsene i kapittel Il i denne lov eller annen lovgivning.»

I loven kan det hensiktsmessig tas inn en fotnote etter «annen lovgivning» som viser til straffeprosessloven § 216. Dette må være tilstrekkelig informativt i forhold til publikum. Det vil fremgå av bestemmelsen at man bare plikter å etterkomme pålegg som har hjemmel i lov, og man får informasjon om hvor de viktigste hjemler finnes. I forhold til hensynene bak legalitetsprinsippet må dette være mindre betenkelig enn at man godtar at «blant annet» i politiloven § 7,2.ledd gir grunnlag for typer inngrep fra politiet som ikke positivt er angitt.»

4.6.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at forslaget om en straffebestemmelse som fanger opp det å bryte påtalemyndighetens eller politiets avsperring av åsteder har fått tilslutning i høringen, og går inn for en slik regel, jf. forslaget til ny § 176 i lovforslaget § 3 om endringer i straffeloven 2005.

Når det gjelder reguleringsmåte registrerer departementet at det er delte meninger blant høringsinstansene. Departementet er i lys av høringen kommet til at høringsnotatets alternativ 1 om en generelt utformet bestemmelse i § 176 bør følges opp. Departementet viser til at Oslo statsadvokatembeter mener at en slik bestemmelse kan være praktisk i tilfelle av brann eller smittefare. Departementet har imidlertid merket seg synspunktene til Den Norske Advokatforening om at det er uklart hvilke formål som kan fremmes etter dette alternativet til lovregulering. Siden forslaget tar sikte på å videreføre innholdet i en allerede gjeldende bestemmelse fra straffeloven 1902 til straffeloven 2005, kan departementet ikke se at disse synspunktene får særlig betydning. Når det gjelder innspillene i høringen om en mulig regulering i politiloven, bemerker departementet at det ikke er rom for å vurdere et slikt bredere spørsmål i ikraftsettingsomgangen. Siden departementet går inn for en generell regel, er det uansett ikke relevant å gå nærmere inn på synspunktene om politiloven i proposisjonen her.

Det vises for øvrig til merknadene til ny § 176 i straffeloven 2005 i punkt 12.3 i proposisjonen.

4.7 Plikt til å avverge et straffbart forhold

4.7.1 Innledning

I det følgende tas det opp enkelte spørsmål knyttet til straffeloven 2005 § 196 om plikt til å avverge et straffbart forhold. Departementet har tidligere signalisert at det ville komme tilbake til enkelte av disse spørsmålene i forbindelse med ikraftsetting av straffeloven 2005, jf. Prop. 116 L (2009–2010) Endringer i domstolloven (ekstraordinære valg til lekdommerutvalgene m.m.) og straffeloven 1902 (avvergingsplikt) punkt 10 side 17.

4.7.2 Gjeldende rett og straffeloven 2005

I høringsnotatet punkt 4.2.5 side 15-17 heter det følgende om avverging av straffbare forhold etter gjeldende rett og straffeloven 2005:

«Straffeloven 1902 § 139 fastsetter en plikt til å avverge en straffbar handling eller følgene av den. Bestemmelsen er videreført i straffeloven 2005 § 196. Ved vedtakelsen i 2008 innebar straffeloven 2005 § 196 en utvidelse av avvergingsplikten sammenlignet med straffeloven 1902 § 139, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 12.2.5 side 348. Ved endringslov 25. juni 2010 nr. 47 ble straffeloven 1902 § 139 skjerpet og utvidet, i all hovedsak i tråd med straffeloven 2005 § 196. Om bakgrunnen for dette vises til Prop.116 L (2009-2010) kapittel 10 side 17 og punkt 12.3 side 19-20. En nærmere beskrivelse av straffeloven 1902 § 139 slik den lød frem til 2010, samt bakgrunnen for straffeloven 2005 § 196, fremgår av Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 10.14 side 260-261 og punkt 12.2.5 side 348-349.

Enkelte av endringene som ble gjort i straffeloven 1902 § 139 samsvarte ikke med straffeloven 2005 § 196. Det ble for det første presisert i straffeloven 1902 § 139 første ledd at avvergingsplikten opphever eventuell taushetsplikt uansett hvilket rettslig grunnlag taushetsplikten hviler på. Endringen var kun ment som en presisering av gjeldende rett, jf. Prop.116 L (2009-2010) kapittel 10 side 17 og punkt 12.3 side 19. En tilsvarende presisering fremgår ikke uttrykkelig av straffeloven 2005 § 196.

For det andre ble avvergingsplikten etter straffeloven 1902 § 139 utvidet til å gjelde også straffeloven 1902 §§ 193 (misbruk av overmaktsforhold og lignende) og 219 (mishandling og grov mishandling i nære relasjoner). Dette var en utvidelse også sammenlignet med straffeloven 2005 § 196, jf. Prop.116 L (2009-2010) punkt 12.3 side 20. Straffeloven 1902 § 193 er videreført i straffeloven 2005 § 295, som ikke er omfattet av oppregningen i straffeloven 2005 § 196. Straffeloven 2005 § 196 viser til straffeloven 2005 § 283 (grov mishandling i nære relasjoner), men ikke til straffeloven 2005 § 282 (mishandling i nære relasjoner). Departementet varslet at det ville komme tilbake med forslag til enkelte justeringer i straffeloven 2005 § 196 i ikraftsettingsproposisjonen for straffeloven 2005, jf. Prop.116 L (2009-2010) kapittel 10 side 17.

I Prop.116 L (2009-2010) synes det for øvrig ved en inkurie lagt til grunn at forsøk på overtredelse av straffeloven 2005 § 196 ikke er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16 (punkt 12.3 side 20). Det synes dermed å ha blitt forutsatt at innføringen av medvirkningsansvar i straffeloven 1902 § 139, som isolert sett var i tråd med straffeloven 2005 § 196, likevel ville medføre en utvidelse sammenlignet med straffeloven 2005 § 196. Blant annet nevnes et eksempel på forsøk på medvirkning som ville rammes etter straffeloven 1902 § 139. Endringen i straffeloven 1902 § 139 medførte imidlertid ikke en utvidelse på dette punkt ettersom forsøk på overtredelse av straffeloven 2005 § 196 er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16. Det foreslås derfor ikke noen justering av straffeloven 2005 § 196 som følge av dette.

Ved lov 19. juni 2009 nr. 74 ble straffeloven 2005 § 196 ajourført ved at det ble tatt inn henvisninger til de aktuelle bestemmelsene i straffeloven 2005 avvergingsplikten gjelder, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.1 side 399 og departementets lovforslag på side 516. I den forbindelse skjedde en inkurie ved at det i bestemmelsens første ledd bokstav a ble vist til straffeloven 2005 §§ 280 og 289. Henvisningen synes å skulle ha vært til straffeloven 2005 §§ 279 og 288.

I straffeloven 1902 § 139 vises det til lov om forsvarshemmeligheter §§ 1, 2, 3 eller 4. Henvisningen er videreført i straffeloven 2005 § 196 første ledd bokstav c. Lov 18. august 1914 nr. 3 om forsvarshemmeligheter er vedtatt opphevet, jf. straffeloven 2005 § 412 nr. 5 a som er videreført i departementets lovforslag § 2 om opphevelse av enkelte lover mv. For en nærmere begrunnelse vises til Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 7.13.3 side 151-153. Opphevelsen vil tre i kraft samtidig med ikraftsettingen av straffeloven 2005.

Lov om forsvarshemmeligheter § 1 første ledd er videreført i en ny bestemmelse i sikkerhetsloven § 18 a jf. § 31 fjerde ledd, se departementets lovforslag § 4 om endringer i andre lover nr. 156 som viderefører straffeloven 2005 § 412 nr. 192 om endringer i lov 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven). For en nærmere begrunnelse vises til Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 7.13.3 side 151-153. Lovendringene trer i kraft samtidig med straffeloven 2005.

Lov om forsvarshemmeligheter § 4 er delvis videreført i straffeloven 2005 § 121 om ulovlig etterretning mot statshemmeligheter, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 7.13.3 side 152. Denne bestemmelsen er omfattet av oppregningen i straffeloven 2005 § 196 første ledd bokstav a. For øvrig er ikke andre bestemmelser i lov om forsvarshemmeligheter vedtatt videreført, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 7.13.3 side 151-152. I brev 23. april 2014 vedlagt dette høringsnotatet foreslår likevel Forsvarsdepartementet å videreføre lov om forsvarshemmeligheter § 3 nr. 1 og 3 i to bestemmelser som foreslås tatt inn i sikkerhetsloven, se høringsnotatet her punkt 4.2.2. Forslagene gjelder ulovlig kartlegging av skjermingsverdig objekt, militært anlegg eller område, og ulovlig kartlegging av enkelte dybdedata.»

4.7.3 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet en rekke mindre endringer i straffeloven 2005 § 196 mv. Om disse endringene heter det i høringsnotatet punkt 4.2.5 side 17:

«Det foreslås at henvisningene til straffeloven 2005 §§ 280 og 289 i bestemmelsens første ledd bokstav a, erstattes med henvisninger til straffeloven 2005 §§ 279 og 288. Videre foreslås det at henvisningene til lov om forsvarshemmeligheter §§ 1, 2, 3 eller 4 i bestemmelsens første ledd bokstav c, erstattes med en henvisning til straffeloven § 121 (som allerede er inntatt i § 196 første ledd bokstav a) og henvisninger til sikkerhetsloven § 18 a jf. § 31 fjerde ledd og til eventuelle bestemmelser som foreslått i det vedlagte brevet fra Forsvarsdepartementet som etter forslaget inntas i sikkerhetsloven. Henvisningene foreslås føyet til oppregningen i straffeloven 2005 § 196 første ledd bokstav c, og er i departementets lovforslag § 3 markert med hakeparenteser.

Endelig foreslås straffeloven 2005 § 196 justert i tråd med endringene som ble gjort i straffeloven 1902 § 139 ved lovendring 25. juni 2010. Det vil for det første si at straffeloven 2005 §§ 282 (mishandling i nære relasjoner) og 295 (misbruk av overmaktsforhold) føyes til oppregningen i straffeloven 2005 § 196 første ledd bokstav a. For det andre inntas en presisering av at avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt. En slik justering bør for øvrig også gjøres i straffeloven 2005 § 226 i samsvar med endringene som er gjort i straffeloven 1902 § 172, jf. Prop. 116 L (2009-2010) kapittel 10 side 20-22. Departementet foreslår derfor at det tas inn et nytt annet punktum i § 226 første ledd, se lovforslaget § 3 om endringer i straffeloven 2005.»

4.7.4 Høringsinstansenes syn

Barneombudet, Kripos, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet og Riksadvokaten støtter forslaget om endringer i straffeloven 2005 § 196. Ingen høringsinstanser går mot forslaget. Ingen høringsinstanser har kommentert forslaget om en justering i straffeloven 2005 § 226.

Barneombudet bemerker:

«Vi støtter departementets forslag om å endre straffeloven 2005 § 196 slik at den er i samsvar med straffeloven 1902 § 139. Det innebærer for det første en lovfesting av at taushetsplikten opphører uansett det rettslige grunnlaget for taushetsplikten. Videre inkluderer det en hevnsining til straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner.»

Kripos, med tilslutning fra Politidirektoratet, anser det som svært viktig at det som foreslått blir presisert i § 196 at avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt, og uttaler:

«Det vil lett skape forvirring hos personer underlagt taushetsplikt (f. eks. helsepersonell) om denne presiseringen ikke fremgikk av lovteksten (jfr. ordlyden i straffeloven 1902 § 139).»

Også Oslo statsadvokatembeter fremhever betydningen av at det presiseres i lovteksten at avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt:

«Statsadvokatene erfarer tidvis at ansatte i forvaltningen har en oppfatning om at deres tjenestemessige taushetsplikt går foran anmeldelse-, vitne-, og avvergeplikten. Slike uklarheter unngås dersom loven klart anviser at avvergeplikten går foran taushetsplikten.»

Enkelte høringsinstanser uttaler seg om forhold som ligger utenfor høringen om ikraftsetting av straffeloven 2005.

Barneombudet er bekymret for den begrensede bruken av straffeloven 1902 § 139 i praksis og oppfordrer departementet til å undersøke dette forholdet nærmere. Videre oppfordres departementet til å vurdere å forlenge foreldelsesfristen for den delen av § 196 som omhandler plikten til å avverge mishandling i nære relasjoner.

Kripos, med tilslutning fra Politidirektoratet, ønsker at flere straffebud skal omfattes av § 196 og uttaler:

«I tillegg til de bestemmelser som er henvist til i forslaget til ny § 196, har Kripos vurdert om også straffeloven 2005 §§ 131 og 133 burde foreslås tatt med. Det vises imidlertid i § 131 første ledd til en rekke paragrafer som allerede er tatt inn i § 196. Henvisningen omfatter imidlertid ikke §§ 240 (alvorlig miljøkriminalitet) og 257 (menneskehandel), og vi foreslår at man vurderer å også innta disse i oppregningen. Dette er alvorlige lovbrudd med mye til felles med de bestemmelser som allerede er omfattet.»

Stine Sofies Stiftelse viser til en tidligere høring og peker på et foreldelsesspørsmål:

«Departementet understreker at de endringene som var på høring i forbindelse med forslag til endringer i Straffeloven 1902 og straffeloven 2005 om personforfølgelse, voldtekt, foreldelse osv og som enda ikke er trådt i kraft, vil bli ikraftsatt i egen prosess. Stiftelsen vil følge med på dette arbeidet, og oppfordrer til at disse endringene trår i kraft snarest. Spesielt den utskutte foreldelsesfristen i straffeloven § 139 jf § 68 om avvergingsplikt vil være naturlig å endre da denne er et tema i denne høringens punkt 4.2.5.»

4.7.5 Departementets vurdering

Forslaget om endringer i straffeloven 2005 § 196 har fått støtte i høringen og departementet følger opp forslaget med enkelte justeringer, jf. lovforslaget § 3 om endringer i straffeloven 2005. Departementet følger også opp forslaget om endring av straffeloven 2005 § 226.

Departementet har etter høringen blitt oppmerksom på ytterligere en inkurie i paragrafhenvisningene i straffeloven 2005 § 196. I lys av Straffelovkommisjonens delutredning VII (NOU 2002: 4 Ny Straffelov) punkt 9.7.2 side 305 flg., Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 10.14 side 260, punkt 12.2.5 side 348 og lovforslaget § 196 samt Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.1 side 399 og lovforslaget til § 196 synes det klart at det foreligger en inkurie i første og annet ledd i § 196. For det første synes straffeloven 2005 § 314 å ha falt ut av oppregningen i § 196 første ledd bokstav a. For det andre synes straffeloven 2005 § 313 å skulle fjernes fra oppregningen i § 196 annet ledd. Departementet foreslår nå å rette opp dette. Rettelsene vil sørge for at gjeldende rett på dette punktet videreføres i tråd med det som var tilsiktet da straffeloven 2005 § 196 ble fastsatt.

Når det gjelder henvisningene i § 196 første ledd bokstav c, viser departementet til punkt 2.4 i proposisjonen, hvor det fremgår at Forsvarsdepartementet vil vurdere forslaget til eventuelle bestemmelser i sikkerhetsloven om luftfotografering og opptak av dybdedata i en egen prosess. Det er derfor ikke lenger aktuelt å foreslå henvisninger til disse bestemmelsene i § 196 i proposisjonen her. Forsvarsdepartementet vil foreslå å innta de aktuelle henvisningene i § 196 dersom dette blir aktuelt på et senere tidspunkt. Henvisningene til straffeloven 2005 § 121 (som allerede er inntatt i § 196 første ledd bokstav a) og sikkerhetsloven § 18 a jf. § 31 fjerde ledd, videreføres i lovforslaget i proposisjonen her.

Forslaget fra Kripos om å innta ytterligere bestemmelser i § 196 kan ikke behandles i forbindelse med ikraftsettingen av straffeloven 2005. Det samme gjelder Barneombudets innspill om den praktiske anvendelsen av straffeloven 1902 § 139 og foreldelse.

Stine Sofies Stiftelse peker på et spørsmål om utskutt foreldelse ved brudd på avvergingsplikten. Dette gjelder Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat 8. februar 2013 om endringer i straffeloven 1902 og straffeloven 2005 (personforfølgelse, voldtekt og andre seksuelle overgrep, formidling av prostitusjon, forberedelse til tvangsekteskap, foreldelsesregler mv.), der departementet i punkt 10.2.6.1 side 71 foreslo at det skulle innføres utskutt foreldelse for straffansvar for brudd på avvergingsplikten knyttet til straffeloven 1902 §§ 195 og 219. Departementet viser til at dette spørsmålet ble behandlet i Prop. 96 L (2013–2014) Endringer i straffeloven 1902 (foreldelse og forvaring) punkt 3.5.3.4 side 15, der departementet ikke gikk inn for å utvide regelen om utskutt foreldelse til å omfatte brudd på avvergingsplikten knyttet til straffeloven 1902 §§ 195 og 219.

Det vises for øvrig til merknadene til endringene i straffeloven 2005 §§ 196 og 226 i punkt 12.3 i proposisjonen.

4.8 Forberedelse av dokumentfalsk

4.8.1 Innledning

I det følgende tar departementet opp enkelte spørsmål knyttet til forberedelse av dokumentfalsk. Siktemålet er å sørge for at det ikke blir et hull i straffeloven 2005 på dette punktet når loven settes i kraft.

4.8.2 Gjeldende rett og straffeloven 2005

Straffeloven 1902 § 186 gir hjemmel for å straffe en lang rekke handlinger som begås «til forberedelse av dokumentfalsk». Bestemmelsen setter straff for den som «tilvirker, erverver, innfører, utfører, overdrar, besitter eller oppbevarer falsk segl, stempel eller merke eller andre gjenstander», når disse gjenstandene «tilkjennegir seg som bestemte til å benyttes til ettergjørelse eller forfalskning».

Paragraf 186 fikk sin nåværende utforming etter at den ble endret og utvidet ved lov 10. desember 2010 nr. 73. Bakgrunnen for endringen var at Høyesterett i Rt. 2010 side 1217 stilte spørsmål ved om handlingsalternativene i § 186 dekker antatt praktiske tilfeller av innførsel og/eller oppbevaring av såkalt skimmingutstyr. Siktemålet med endringen var blant annet å ramme den som anskaffer skimmingutstyr i utlandet og innfører det til Norge, jf. Prop. 14 L (2010–2011) endringer i straffeloven 1902 (skimmingsutstyr og identitetskrenkelse) punkt 1 side 1. Paragraf 186 er ikke videreført i straffeloven 2005, jf. NOU 2002: 4 punkt 10.2 side 404 og Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 10.2.3.3 side 318-319.

I Rt. 2010 side 1217 stilte Høyesterett videre spørsmål ved om det er foretatt en tilstrekkelig vurdering av behovet for en bestemmelse til avløsning av straffeloven 1902 § 186 i straffeloven 2005. Det fremgår av Prop. 14 L (2010–2011) punkt 4.1 side 3 at befatning med skimmingutstyr er straffbart etter straffeloven 2005 § 201 bokstav b som lyder:

§ 201. Uberettiget befatning med tilgangsdata, dataprogram mv.

Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som med forsett om å begå en straffbar handling uberettiget fremstiller, anskaffer, besitter eller gjør tilgjengelig for en annen

(…)

b) dataprogram eller annet som er særlig egnet som middel til å begå straffbare handlinger som retter seg mot databasert informasjon eller datasystem. På samme måte straffes den som uten forsett om å begå en straffbar handling besitter et selvspredende dataprogram, og besittelsen skyldes uberettiget fremstilling eller anskaffelse av programmet.

Departementet uttalte i Prop. 14 L (2010–2011) punkt 4.1 side 3 at det som ledd i arbeidet med ikraftsettingen av straffeloven 2005 ville vurdere om høyesterettsdommen inntatt i Rt. 2010 side 1217 tilsier at det gjøres justeringer i straffeloven 2005 § 201.

Det nevnes for ordens skyld at det i forbindelse med lovendringen 10. desember 2010 nr. 73 ble vurdert om straffeloven 2005 § 201 burde innarbeides i straffeloven 1902, jf. Prop. 14 L (2010–2011) punkt 4.1 side 3. Man valgte imidlertid ved den anledning å endre § 186.

4.8.3 Høringsnotatet

I høringsnotatet punkt 4.2.8 side 20 ble det lagt til grunn at straffeloven 2005 § 201 ikke synes å være tilstrekkelig dekkende i lys av avgjørelsen i Rt. 2010 side 1217. For å unngå et hull i straffeloven 2005 på dette punktet må det ifølge høringsnotatet sørges for at den befatningen med skimmingutstyr som dekkes av straffeloven 1902 § 186 også fanges opp av straffeloven 2005. I høringsnotatet uttales det om dette:

«Dette kan enten gjøres ved å endre straffeloven 2005 § 201, eller ved å videreføre straffeloven 1902 § 186 i en ny bestemmelse i straffeloven 2005.

Dersom § 201 skal endres, foreslår departementet at de handlingsalternativene som etter gjeldende rett følger av § 186 og som ikke fanges opp innledningsvis i § 201, fanges opp i et nytt annet ledd i § 201. På denne måten unngår man at de nye handlingsalternativene griper uheldig inn i de øvrige deler av bestemmelsen. Departementets forslag er utformet slik at det knytter an til § 201 bokstav b første punktum. Departementets forslag til et nytt annet ledd i § 201 er inntatt i departementets lovforslag § 3 om endringer straffeloven 2005 og lyder etter dette slik:

På samme måte straffes den som med forsett om å begå en straffbar handling uberettiget innfører, utfører eller overdrar dataprogram eller annet som er særlig egnet som middel til å begå straffbare handlinger som retter seg mot databasert informasjon eller datasystem, jf. første ledd bokstav b.

Et alternativ til en slik regulering, kan være å videreføre straffeloven 1902 § 186 som en ny § 370 i straffeloven 2005. En slik bestemmelse kan i så fall lyde:

§ 370 Forberedelse av dokumentfalsk

Den, som til forberedelse av dokumentfalsk tilvirker, erverver, innfører, utfører, overdrar, besitter eller oppbevarer falsk segl, stempel eller merke eller andre gjenstander, som tilkjennegir seg som bestemte til å benyttes til ettergjørelse eller forfalskning, eller i slik hensikt tilvender seg et ekte segl, stempel eller merke, straffes med bot eller med fengsel inntil 3 år.

Dette er en lovteknisk enklere løsning, men gir samtidig en mer omfattende regulering enn forslaget til endring av straffeloven 2005 § 201. Selv om bestemmelsen vil fange opp skimming, vil den også ramme andre forberedelser til dokumentfalsk som er rammet av gjeldende rett, men hvor straffansvar som tidligere nevnt ikke er tilsiktet videreført. En slik bestemmelse vil også kunne reise konkurrensspørsmål som ikke synes å oppstå ved en utvidelse av § 201 som foreslått.

Departementet ber om høringsinstansenes syn på de alternative forslagene som er fremsatt foran.»

4.8.4 Høringsinstansenes syn

Det nasjonale statsadvokatembetet, Finans Norge, Kripos, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Politihøgskolen og Riksadvokaten synes å støtte at den befatningen med skimmingutstyr som dekkes av straffeloven 1902 § 186, også bør fanges opp av straffeloven 2005. Hvilket reguleringsalternativ som eventuelt bør velges, synes det ut fra høringen å være mer tvil om. Høringsinstansene som har uttalt seg synes å kunne akseptere begge de foreslåtte reguleringene, men enkelte høringsinstanser peker på behovet for en bestemmelse som kan fange opp ny utvikling på dette feltet.

Det nasjonale statsadvokatembetet, Finans Norge, Kripos og Politidirektoratet synes å mene at det det bør gis en ny § 370 om forberedelse av dokumentfalsk i straffeloven 2005.

Finans Norge mener det bør velges en løsning som viderefører straffeloven 1902 § 186 slik den lyder etter endringen og utvidelsen i 2010, og uttaler:

«Kriminelles bruk av skimmingutstyr er en stor utfordring for næringen. Antall saker hvor næringen må utbetale store erstatninger i saker hvor skimminutstyr er benyttet er økende. Av den grunn er det et stort behov for å unngå et hull i straffeloven 2005 på dette punktet og at den tekniske løsningen departementet velger straffebelegger både innførsel og/eller oppbevaring av skimmingutstyr.»

Det nasjonale statsadvokatembetet bemerker:

«Et viktig hensyn her bør være hvilken løsning som i størst mulig grad demmer opp for fremtidige hull (som befatning med skimmingsutstyr). Metodene for dokumentfalsk vil i stor grad følge den teknologiske utvikling. Straffebestemmelsen bør derfor i størst mulig grad utformes teknologiuavhengig. Dette taler kanskje for at en bør velge alternativ to med en ny § 370.»

Kripos, med tilslutning fra Politidirektoratet, uttaler:

«I høringsnotatet er det foreslått to alternative løsninger; et nytt annet ledd i § 201 eller en ny bestemmelse i § 370. Førstnevnte bestemmelse vil bare omfatte handlinger som retter seg mot «databasert informasjon eller datasystem», mens § 370 vil være en videreføring av dagens bestemmelse. Den vil, slik vi forstår det, omfatte de situasjoner som er beskrevet i § 201 annet ledd og dessuten favne langt videre. Begge alternativer synes akseptable i dagens situasjon, men vi antar at § 370 i fremtiden vil kunne fange flere «nye metoder» som ikke rammes av forslaget til § 201 annet ledd. Kriminelle tilpasser og utvikler sine metoder fortløpende. I lys av det kan § 370 etter vår vurdering være å foretrekke.»

Oslo statsadvokatembeter, Politihøgskolen og Riksadvokaten synes i utgangspunktet å helle i retning av en regulering i straffeloven 2005 § 201. Riksadvokaten har imidlertid ikke sterke synspunkter på hvilket reguleringsalternativ som bør velges. Oslo statsadvokatembeter og Politihøgskolen synes å være åpne for andre løsninger.

Oslo statsadvokatembeter mener at det i tillegg til endringene i § 201 også bør vurderes innført en ny bestemmelse i straffeloven § 370:

«Embetet deler departementenes oppfatning om at det er behov for endringer i straffeloven av 2005 for å dekke opp de forhold som etter avgjørelsen i Rt 2010 s. 1217 ble gjort straffbare samme år. Forslaget om en nytt annet ledd i straffeloven § 201 synes å dekke dette.

Svakheten ved å endre kun straffeloven § 201 er at dette kun gjør forberedelser til skimming straffbart. Som påpekt av departementet, var dette en villet endring fra straffelovkommisjonens side. Det er ikke helt upraktisk at man kommer over bedrageriforsøk knyttet til dokumenter hvor det kunne vært ønskelig å ha mulighet til å straffe også forberedelseshandlinger. En ber derfor departementet vurdere om det i tillegg til endringen i straffeloven § 201 bør innføres en ny bestemmelse i straffeloven § 370 som rammer forberedelseshandlinger mer generelt.»

Politihøgskolen tar på sin side til orde for en noe annen regulering i straffeloven 2005 § 201 enn foreslått av departementet:

«Som det fremgår kan to strategier brukes for å kriminalisere skimming. Det kan anses som straffbar forberedelse til dokumentfalsk, og som straffbar forberedelse til å begå straffbar handling mot data(system). Det kan være hensiktsmessig å sørge for at befatningen rammes av § 201 bokstav b, fordi handlemåter som rammer datasikkerheten er generelt relevante for mange straffbare handlinger etter hvert som datateknologien får stadig flere anvendelsesområder. Hvis befatningen bare knyttes til dokumentfalsk kan det være usikkert om befatningen med utstyret rammes dersom de skimmede opplysningene for eksempel er tenkt brukt til databedrageri, uten at et falskt kort er produsert. Handlemåten (inntasting av skimmet kortnummer) er databedrageri, mens det fremstår som noe tvilsomt om det også er dokumentfalsk (ihvertfall er ikke ny straffelov lett tilgjengelig på dette punkt, gitt at dokumentbegrepets anvendelse på data krever at § 361 siste ledd (kap. 26) leses i sammenheng med § 76 i kapittel 13 om inndragning).

Dersom man velger å kriminalisere befatningen gjennom ny straffelove § 201, bør ordlyden kontrolleres. Slik den lyder, rammes befatningen dersom utstyret anses som særlig egnet til «å begå straffbare handlinger som retter seg mot databasert informasjon eller datasystem». Formuleringen «retter seg mot» synes å begrense de relevante straffebud til de som er satt til vern av data og datasystemer, jf. datasikkerhetshensynene, altså §§ 204, 205 (konfidensialitet), § 351 annet ledd (dataskadeverk) og § 145 c (driftshindring). Lovgiver har bevisst unnlatt å innta et straffebud som rammer det å kopiere andres data (Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) kap. 2.16). Kopiering av informasjonen i magnetstripen kan som nevnt heller ikke ses å være omfattet av § 204.

Det foreslås på denne bakgrunn å utvide formuleringen i § 201 bokstav b til også å gjelde straffbare handlinger som begås «ved hjelp av datateknologi». Det er i så fall ikke behov for å videreføre § 186 i dokumentfalskreglene i den nye straffeloven.»

Kripos, med tilslutning fra Politidirektoratet, kommenterer for øvrig valg av strafferammer i de aktuelle bestemmelsene:

«Vi har dessuten registrert at i alternativ 2 – ny § 370 – er strafferammen foreslått til bot eller fengsel inntil 3 år. Det antas å være en inkurie at forslaget til strafferamme i henholdsvis §§ 201 og 370 er forskjellig.»

Norsk organisasjon for asylsøkere har i høringen noen generelle synspunkter knyttet til flyktningkonvensjonen, hvor forholdet til dokumentfalsk kommenteres særskilt:

«Flyktningkonvensjonen artikkel 31 kan være en mulig straffrihetsgrunn for forhold som rammes av både utlendingsloven og straffeloven. I høringsnotatets kapittel 4.2.8 omtales forberedelse av dokumentfalsk. Også en slik handling vil kunne omfattes av flyktningkonvensjonen artikkel 31. Det bør drøftes nærmere om det er behov for direkte lovregulering av unntakstilfellene som omfattes av konvensjonen når dette nå skal lovreguleres.»

4.8.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at det er oppslutning i høringen om å videreføre en bestemmelse i straffeloven 2005 som fanger opp den befatning med skimmingutstyr som etter gjeldende rett fanges opp av straffeloven 1902 § 186 om forberedelse av dokumentfalsk. Departementet går inn for dette, jf. forslaget til ny § 370 i lovforslaget § 3 om endringer i straffeloven 2005.

Når det gjelder valg av reguleringsmåte ser departementet det som mest hensiktsmessig i denne omgangen å videreføre straffeloven 1902 § 186 i en ny bestemmelse i straffeloven 2005 § 370. På denne måten tettes et mulig hull i straffeloven 2005 når denne trer i kraft. Departementet vurderer det på det nåværende tidspunkt slik at det heller ikke er uheldig om bestemmelsen omfatter straffansvar som tidligere ikke var tilsiktet videreført. En ny § 370 vil kunne fange opp ny utvikling i tråd med synspunktene i høringen.

Når det gjelder merknaden fra Norsk organisasjon for asylsøkere knyttet til flyktningkonvensjonen, bemerker departementet at merknaden har sammenheng med et mer overordnet spørsmål som det ikke er hensiktsmessig å vurdere i forbindelse med straffelovens ikraftsetting, se punkt 2.4 i proposisjonen om spørsmål som ligger utenfor rammen av ikraftsettingsarbeidet.

Det vises for øvrig til merknadene til ny § 370 i straffeloven 2005 i punkt 12.3 i proposisjonen.

4.9 Gradering av lovbrudd og spørsmål om foreldelsesfristens lengde

4.9.1 Innledning

I det følgende tar departementet opp enkelte spørsmål knyttet til gradering av lovbrudd i straffeloven 2005 og spørsmål om foreldelsesfristens lengde på bakgrunn av en slik gradering. Siktemålet er å hindre eventuelle utilsiktede konsekvenser for foreldelse av ikraftsettingen av straffeloven 2005.

4.9.2 Gjeldende rett og straffeloven 2005

Etter gjeldende rett graderes likeartede lovbrudd av forskjellig grovhet etter flere ulike kriterier og metoder, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 4.1.4.1 side 57. Straffeloven 1902 har blant annet egne strafferammer når en handling er forøvet under særdeles skjerpende eller formildende omstendigheter.

Egne strafferammer for særdeles skjerpende og formildende omstendigheter er ikke videreført i straffeloven 2005. Straffeloven 2005 § 232 annet ledd annet punktum om grov narkotikaovertredelse representerer et unntak.

Den sentrale graderingen av lovbruddene i straffeloven 2005 fremgår i stedet av inndelingen liten, vanlig eller grov overtredelse. Det er gitt forskjellige strafferammer for de ulike gradstypene av overtredelser.

I bestemmelsene om henholdsvis liten og grov overtredelse i straffeloven 2005 angis de sentrale momentene som er avgjørende for om handlingen graderes ned eller opp.

Bakgrunnen for at man gikk bort fra egne strafferammer for særdeles skjerpende og formildende omstendigheter og over til å gradere lovbruddene i liten, vanlig og grov overtredelse, fremgår av Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 4.1.4.4 side 57-59. Et viktig siktemål var å gjøre lovteksten mest mulig informativ. Både prevensjonshensyn og rettssikkerhetshensyn tilsier at det av straffelovgivningen skal være mulig på forhånd å vurdere hvor strengt en handling kan bli straffet.

Måten man graderer lovbrudd på i straffeloven 2005 har konsekvenser for hvordan man beregner strafferammen for de enkelte lovbrudd. Strafferammen for et lovbrudd har igjen betydning for blant annet beregning av foreldelsesfrister.

4.9.3 Høringsnotatet

I høringsnotatet så departementet på om graderingen av lovbrudd i straffeloven 2005 og i spesiallovgivningen etter en inndeling i liten, vanlig eller grov overtredelse, ville få særlig uheldige konsekvenser for foreldelsesfristens lengde. Om graderingen av lovbrudd i straffeloven 2005 og spørsmålet om foreldelse uttales det i høringsnotatet punkt 4.2.10.3 side 27-28:

«Heving av strafferammen som følge av et generelt kriterium som «særdeles skjerpende omstendigheter» har den konsekvens at alle overtredelser av den aktuelle bestemmelsen foreldes etter den forhøyede strafferammen uavhengig av om det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter i det konkrete tilfellet, jf. prinsippavgjørelsen inntatt i Rt. 1962 side 494. Se også avgjørelsene inntatt i Rt. 2009 side 1615 og Rt. 2010 side 850 med videre henvisninger.

Når de grove overtredelsene er skilt ut som egne straffebud, som i straffeloven 2005, vil imidlertid strafferammen i det aktuelle straffebudet være avgjørende for beregningen av foreldelsesfristen.

En konsekvens av hvordan lovbrudd er gradert i straffeloven 2005 er derfor at foreldelsesfristene i noen tilfeller kan bli kortere enn i straffeloven 1902.

I Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) punkt 4.1.4.4 side 59 pekes det, i tilknytning til forslaget om å fjerne kriteriet om særdeles skjerpende omstendigheter, på at det er av betydning for en person som har begått en straffbar handling, å vite når adgangen til å straffe handlingen foreldes. Dette var altså en del av begrunnelsen for at man gikk fra særdeles skjerpende eller formildende omstendigheter til å rendyrke en ordning med en inndeling i liten, vanlig eller grov overtredelse i straffeloven 2005. Konsekvensene for foreldelsesspørsmålet har dermed i utgangspunktet vært tilsiktet.

Departementet har likevel, for ordens skyld, vurdert om systemet for graderingen av lovbrudd i straffeloven 2005 har særlig uheldige konsekvenser for foreldelsesfristens lengde. Departementet kan for sin del ikke se at det foreligger slike konsekvenser.»

Om gradering av lovbrudd i spesiallovgivningen og foreldelse heter det i høringsnotatet punkt 4.2.10.4 side 28:

«Også i nyere spesiallovgivning har man i en del tilfeller søkt å følge systemet i straffeloven 2005 der forholdene har ligget til rette for dette.

I relasjon til enkelte nyere lovbestemmelser er det reist spørsmål om hvilken virkning gradering av lovbrudd etter det nye systemet har for beregningen av foreldelsesfrister, se blant annet to artikler i Miljøkrim, henholdsvis nr. 3/2009 og nr. 2/2010. Departementet ønsker å knytte noen bemerkninger til dette.

I de nevnte artiklene fremholdes det at utformingen av bestemmelser om straff i en del nyere lovgivning på miljøområdet, medfører at det hersker en viss usikkerhet om foreldelsesfristens lengde. I artiklene vises det blant annet til lov 19. juni 2009 nr. 100 (naturmangfoldloven) § 75, lov 5. juni 2009 nr. 35 (markaloven) § 20 og lov 27. juni 2008 nr. 71 (plan- og bygningsloven) § 32-9. Departementet kan for sin del ikke se at utformingen av disse bestemmelsene skulle tilsi at foreldelsesfristene ikke følger den øvre strafferammen. At begrepet «grov» benyttes i bestemmelsene, kan i seg selv ikke ha avgjørende betydning, jf. Rt. 2009 side 1615. Det sentrale må være om den grove overtredelsen kan sies å være tilstrekkelig klart skilt ut som en egen straffebestemmelse. I denne vurderingen vil uttalelser i forarbeidene til den aktuelle loven kunne ha betydning.

I Miljøkrim 3/2009 nevnes også lov 6. juni 2008 nr. 37 (havressurslova) §§ 60 til 63 jf. § 64. Havressurslovas straffebestemmelser skiller seg imidlertid fra straffebestemmelsene i naturmangfoldloven, markaloven og plan- og bygningsloven, ved at havressurslova § 64 fremstår som en selvstendig straffebestemmelse, særlig ved at den inneholder et skjerpet skyldkrav.»

4.9.4 Høringsinstansenes syn

Kripos, med tilslutning fra Politidirektoratet, uttaler at en finner det utfordrende å forutse hvilke konsekvenser oppsplitting av tidligere lovbestemmelser og endring i strafferammene eventuelt vil få i praksis. De nevnte høringsinstansene er noe bekymret for at oppsplittingen for enkelte lovbrudd kan medføre at foreldelse inntrer tidligere enn etter dagens lov, og uttaler:

«Som eksempel nevnes straffeloven 1902 § 200 annet og tredje ledd som har en strafferamme på inntil 6 års fengsel etter tredje ledd, og således en foreldelsesfrist på 10 år. Erfaringsmessig blir slike saker, av ulike årsaker, anmeldt først etter lengre tid og da kan forholdene allerede være foreldet. Det vil i så fall være svært uheldig.»

Politidirektoratet viser til departementets omtale av gradering av lovbrudd i straffeloven 2005 og spesiallovgivningen i høringsnotatet punkt 4.2.10.4 og de artiklene det vises til der, og uttaler:

«For å unngå unødvendig usikkerhet rundt foreldelsesfrist mener direktoratet at departementet bør vurdere en generell bestemmelse om at foreldelsesfristen følger den øvre strafferammen der deliktet er gradert, og at dette får anvendelse også for spesiallovgivningen.»

Oslo statsadvokatembeter uttrykker støtte til departementets vurderinger i høringsnotatet:

«Ordningen med graderte straffebud i straffeloven av 2005 vil medføre at en rekke forhold foreldes tidligere enn de ville ha gjort etter straffeloven av 1902. Dette fordi lovbruddene som betegnes «vanlige» vil foreldes etter den ordinære strafferammen og ikke etter en generell skjerpingsbestemmelse. Dette er en tilsiktet virkning som vi tiltrer. For de mer alvorlige forholdene vil de skjerpede strafferammene i det som betegnes som «grove» lovbrudd fastsette en forlenget foreldelsesfrist som tidligere, og hvor de generelle straffeskjerpingsreglene, eks strl § 232, kom til anvendelse. Dette ivaretar behovet for at de alvorlige forholdene har en tilstrekkelig lang foreldelsesfrist. I likhet med departementet, er det også vår oppfatning at en omlegging til graderte straffebud ikke vil medføre nevneverdige uheldige konsekvenser.»

Statens sivilrettsforvaltning orienterer om at dersom den strafferettslige foreldelsesfristen reduseres, vil dette også kunne ha betydning for når et krav om voldsoffererstatning foreldes. Høringsinstansen fremhever imidlertid at foreldelseslovens frister uansett vil gjelde i slike saker.

4.9.5 Departementets vurdering

Departementet ser ikke grunn til å foreslå endringer i ikraftsettingsrunden som følge av at en endret gradering av lovbrudd i straffeloven 2005 kan ha konsekvenser for foreldelsesfristens lengde i enkelte sammenhenger. Departementet har imidlertid merket seg innspillene i høringen.

Kripos uttrykker i høringen en viss bekymring for at foreldelsesfristen for blant annet handlinger omhandlet i straffeloven 1902 § 200 annet og tredje ledd vil kunne bli kortere etter straffeloven 2005. Som påpekt av Oslo statsadvokatembeter vil imidlertid mer alvorlige forhold generelt ha en lengre foreldelsesfrist slik som tidligere. Når det gjelder lovbruddene nevnt av Kripos bemerker departementet at de alvorligste overtredelsene av straffeloven 1902 § 200 annet og tredje ledd i ny straffelov vil fanges opp av andre bestemmelser enn straffeloven 2005 §§ 304 og 305, jf. blant annet uttalelsene i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.7 side 444-445.

Hva angår Politidirektoratets forslag om en generell bestemmelse om foreldelse, bemerker departementet at en ikke kan se at spørsmålet om foreldelsesfristens lengde er særlig usikkert, jf. departementets drøftelse av dette i høringsnotatet inntatt i punkt 4.9.3 ovenfor. Uansett vil en slik bestemmelse etter departementets syn være lite egnet. Departementet peker også på at virkningene for foreldelsesfristen av endret gradering av lovbrudd i straffeloven 2005 er tilsiktet, jf. uttalelsene i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 4.1.4.4 side 59.

4.10 Foreldelse og forvaring

4.10.1 Endringer i reglene om foreldelse

Utgangspunktet etter straffeloven 1902 er at straffbare handlinger foreldes. Straffeloven 1902 har likevel enkelte unntak fra dette utgangspunktet.

Ved lov 20. juni 2014 nr. 46 (ikr. 1. juli 2014) ble noen lovbrudd unntatt foreldelse, jf. straffeloven 1902 § 66 tredje ledd annet punktum. Dette omfatter overtredelser av §§ 192 første til tredje ledd (forsettlig voldtekt), 195 (seksuell omgang med barn under 14 år), 196 (seksuell omgang med barn under 16 år) og medvirkning til slike forbrytelser samt drap etter § 233. Før lovendringen var overtredelse av § 147 a første ledd om terrorhandlinger unntatt foreldelse. I tillegg er regelen i straffeloven 2005 § 91 om at folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser som kan straffes med fengsel i 15 år eller mer ikke foreldes, allerede trådt i kraft. Straffeloven 2005 kapittel 16 om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser trådte i kraft 7. mars 2008, og alminnelig del i straffeloven 2005 trådte samtidig i kraft for disse forbrytelsene, se Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpende og formildende omstendigheter, folkemord, rikets selvstendighet, terrorhandlinger, ro, orden og sikkerhet, og offentlig myndighet) punkt 5.15 side 103.

I enkelte saker gjelder det særlige regler for beregning av utgangspunktet for foreldelsesfristen. Normalt løper fristen fra den dagen det straffbare forholdet er opphørt, jf. straffeloven 1902 § 68 første ledd første punktum. Ved overtredelse av § 219 (vold i nære relasjoner), § 222 annet ledd (tvangsekteskap), § 224 (menneskehandel) eller lov 15. desember 1995 nr. 74 om forbud mot kjønnslemlestelse §§ 1 eller 2 skal fristen likevel regnes fra den dag fornærmede fyller 18 år (såkalt utskutt foreldelsesfrist), jf. § 68 første ledd annet punktum. Regelen om utskutt foreldelse ble endret ved lov 20. juni 2014 nr. 46 hvor det ble vedtatt at foreldelsesfristen skal løpe fra det tidspunktet fornærmede er 18 år også i saker om vold i nære relasjoner, tvangsekteskap og menneskehandel. Før nevnte lovendring fra 2014 var også seksuell omgang med barn under 14 år og seksuell omgang med barn under 16 år omfattet av regelen om utskutt foreldelse. Som følge av at disse lovbruddene ble unntatt foreldelse, utgikk henvisningen til disse lovbruddene i bestemmelsen om utskutt foreldelse, se Prop. 96 L (2013–2014) punkt 3.4.3.3 side 11.

Reglene om foreldelse i straffeloven 1902 er i hovedsak videreført i straffeloven 2005. Det er også her gjort unntak for terrorhandlinger, folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser som kan straffes med fengsel i 15 år eller mer, jf. straffeloven 2005 § 91. Unntakene som ble vedtatt i straffeloven 1902 ved lovendringen fra 2014 er derimot ikke inntatt i straffeloven 2005. De tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005 som er § 275 (drap), § 291 (forsettlig voldtekt), § 299 (voldtekt av barn under 14 år) og § 302 (seksuell omgang med barn under 16 år) er således ikke unntatt foreldelse etter straffeloven 2005.

Utskutt foreldelsesfrist er videreført i straffeloven 2005 § 87 og omfatter §§ 257 (menneskehandel), 284 (kjønnslemlestelse), 299 (voldtekt av barn under 14 år) og 302 (seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år). I motsetning til det som er tilfellet etter straffeloven 1902, omfattes derimot ikke tvangsekteskap og vold i nære relasjoner av regelen om utskutt foreldelse i straffeloven 2005.

Departementet går inn for at de endringer i foreldelsesreglene som ble vedtatt ved lov 20. juni 2014 nr. 46 også gjennomføres i 2005-loven. Dette var også forutsatt i Prop. 96 L (2013–2014) punkt 2.3 side 5. Det vises for øvrig til departementets alminnelige motiver til endringen i straffeloven 1902 §§ 66 og 68 i Prop. 96 L (2013–2014) punkt 3.5.3 side 14-15.

Dette innebærer at straffeloven 2005 §§ 275 (drap), 291 (voldtekt), 299 (voldtekt av barn under 14 år) og 302 (seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år) unntas foreldelse. Disse bestemmelsene tilsvarer §§ 233 (drap), 192 første til tredje ledd (forsettlig voldtekt), 195 (seksuell omgang med barn under 14 år) og 196 (seksuell omgang med barn under 16 år) i straffeloven 1902. Det foreslås at kun fullbyrdede overtredelser unntas foreldelse slik som etter straffeloven 1902 § 66 tredje ledd. Medvirkning følger samme regler som hovedhandlingen uten at dette nevnes særskilt i lovforslaget. Flere av lovbruddene i straffeloven 2005 er inndelt i vanlig og grov overtredelse. Der hvor det i foreldelsesreglene henvises til vanlig overtredelse, vil grov overtredelse foreldes etter de samme regler som vanlig overtredelse.

Videre foreslås det at regelen om utskutt foreldelse i straffeloven 2005 § 87 også skal omfatte §§ 253 (tvangsekteskap) og 282 (mishandling i nære relasjoner). I forbindelse med at fullbyrdet overtredelse av straffeloven 1902 §§ 195 (seksuell omgang med barn under 14 år) og 196 (seksuell omgang med barn under 16 år) ble unntatt foreldelse, utgikk henvisningen til disse bestemmelsene i regelen om utskutt foreldelse i straffeloven 1902 § 68, med den følge at forsøk på slike overtredelser verken er unntatt foreldelse eller omfattet av regelen om utskutt foreldelse. Dette var ikke tilsiktet. For at foreldelsesfristen for forsøk på tilsvarende overtredelser etter straffeloven 2005 (§§ 299 og 302) skal begynne å løpe først når fornærmede fyller 18 år, foreslås det at regelen om utskutt foreldelse i straffeloven 2005 § 87 fortsatt skal omfatte §§ 299 (voldtekt av barn under 14 år) og 302 (seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år).

Departementet går videre inn for at endringene skal få virkning for handlinger begått før lovens ikrafttredelse, forutsatt at handlingene ikke allerede er foreldet. Det vises her til departementets vurdering i Prop. 96 L (2013–2014) punkt 3.6 side 21-22.

Med disse forslagene er Stortingets anmodningsvedtak 385 jf. 383 til 384 i sak om «Representantforslag om oppheving av foreldelsesfrist i straffesaker vedrørende incest-, voldtekts- og drapssaker», se Dokument 8:14 S (2013–2014) og Innst. 150 S (2013–2014) fulgt opp. Når det gjelder anmodningen i vedtak 386 om å la foreldelsesfristen begynne å løpe fra det tidspunktet fornærmede fyller 18 år i saker om menneskehandel, vil departementet bemerke at regelen om utskutt foreldelse etter straffeloven 2005 allerede omfatter menneskehandel, slik at foreldelsesfristen regnes fra den dag fornærmede fyller 18 år. Straffeloven 2005 er således allerede i samsvar med vedtak 386.

4.10.2 Minstetid og tidsramme ved forvaring

Ved dom på forvaring skal retten fastsette en tidsramme og bør fastsette en minstetid, jf. straffeloven 1902 § 39 e første og annet ledd. Tidsrammen angir reaksjonens varighet. Forvaringsdommen opphører dersom påtalemyndigheten ikke innen 3 måneder før forvaringstidens utløp reiser sak om forlengelse, jf. § 39 e første ledd annet og tredje punktum. Tidsrammen har for øvrig den betydning at all løslatelse før tidsrammens utløp, må skje på prøve. Tilsvarende regler er gitt i straffeloven 2005 § 43.

Betydningen av at det fastsettes en minstetid er at prøveløslatelse ikke vil kunne vurderes før minstetiden er utløpt, jf. straffeloven 1902 § 39 f og straffeloven 2005 § 44 første ledd annet punktum. Det vil heller ikke kunne innvilges permisjon før etter to tredjedeler av minstetiden, jf. forskrift 3. mai 2004 om gjennomføring av særreaksjonen forvaring (forvaringsforskriften) § 11 annet ledd.

I dom på forvaring skal retten fastsette en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige 15 år, og ikke kan overstige 21 år. Ved lov 9. januar 2015 nr. 1 ble bestemmelsen endret slik retten likevel kan fastsette en lengre tidsramme for forbrytelser som har en strafferamme på fengsel inntil 30 år. Tidsrammen kan likevel ikke overstige 30 år. Tilsvarende endringer er ikke gjennomført i straffeloven 2005. Maksimal tidsramme er fremdeles 21 år, jf. straffeloven 2005 § 43 første ledd første punktum.

Minstetiden ved forvaring kan i utgangspunktet ikke overstige 10 år, jf. straffeloven 1902 § 39 e annet ledd. Ved lov 9. januar 2015 nr. 1 ble bestemmelsen endret slik at retten likevel kan fastsette en minstetid som ikke kan overstige 14 år i tilfeller hvor retten fastsetter en tidsramme som overstiger 15 år. Videre ble det ved samme lovendring bestemt at retten kan fastsette en minstetid som ikke kan overstige 20 år i tilfeller der retten fastsetter en tidsramme som overstiger 21 år. Heller ikke disse endringene er gjennomført i straffeloven 2005. Maksimal minstetid er her 10 år, jf. § 43 annet ledd.

Departementet foreslår endringer i reglene om maksimal tidsramme og minstetid i straffeloven 2005 § 43 tilsvarende dem som ble gjort i straffeloven 1902 § 39 e ved lov 9. januar 2015 nr. 1. Det vises til departementets alminnelige motiver til endringen i straffeloven 1902 § 39 e i Prop. 96 L (2013–2014) om endringer i straffeloven 1902 (foreldelse og forvaring), punkt 4.6 side 21-22.

4.11 Retting av inkurier mv. i straffeloven 2005

4.11.1 Innledning

I det følgende tar departementet opp enkelte spørsmål om retting av inkurier mv. i straffeloven 2005 som departementet har blitt oppmerksom på.

4.11.2 Offentlig sted og offentlig handling (§ 10)

Ved lov 24. mai 2013 nr. 18 ble straffeloven 1902 § 7 endret slik at ordet «ytring» benyttes i stedet for «budskap» i definisjonen av offentlig handling, jf. Prop. 53 L (2012–2013) Endringer i straffeloven 1902 mv. (offentlig sted, offentlig handling m.m.) punkt 3.6. Departementet uttalte på side 6 i ovennevnte proposisjon at man tok sikte på å endre ordlyden i straffeloven 2005 § 10 på samme måte. Departementet foreslo derfor i høringsnotatet punkt 4.2.11.2 side 28 at «budskap» skulle erstattes med «ytring» i straffeloven 2005 § 10 annet ledd annet punktum.

Det nasjonale statsadvokatembetet støtter forslaget.

Departementet følger opp forslaget om endringer i straffeloven 2005 § 10, jf. lovforslaget § 3 om endringer i straffeloven 2005 og merknadene til endringene i straffeloven 2005 § 10 i punkt 12.3 i proposisjonen.

4.11.3 Andre særvilkår (§ 37)

I høringsnotatet punkt 4.2.11.3 side 29 viste departementet til at straffeloven 1902 § 53 nr. 3 bokstav e siste punktum, som gir straffeprosessloven § 461 tilsvarende anvendelse i de aktuelle tilfellene, ved en inkurie ikke synes videreført i straffeloven 2005 § 37 bokstav f. Ettersom det lovteknisk passer dårlig å innta henvisningen til straffeprosessloven § 461 i straffeloven 2005 § 37 bokstav f, foreslo departementet at det i § 37 tilføyes et nytt annet ledd som skal lyde: «Straffeprosessloven § 461 gjelder tilsvarende for særvilkårene nevnt i bokstav f.»

Videre fremgår det av samme punkt i høringsnotatet at henvisningen til straffeloven 1902 § 53 nr. 6 i § 53 nr. 3 bokstav e første punktum ikke er reflektert i straffeloven 2005 § 37 bokstav f. Av hensyn til sammenhengen med forslaget til endringer i straffeloven 2005 § 38, foreslo departementet i høringsnotatet å ta inn en henvisning til straffeloven 2005 § 38 i § 37 bokstav f.

Av høringsnotatet punkt 4.5.1 side 82 fremgår det at det ved lov 20. januar 2012 nr. 6 om endringer i straffeloven, straffeprosessloven, straffegjennomføringsloven, konfliktrådsloven m.fl. (barn og straff) er vedtatt en rekke endringer i ulike lover. Ved kgl. res. 20. januar 2012 nr. 41 ble det fastsatt delvis ikraftsetting av endringene. Enkelte endringer var ikke trådt i kraft da høringsnotatet ble skrevet, men man antok at de ville tre i kraft innen kort tid.

I høringsnotatet kommenterte departementet enkelte av disse ikke-ikraftsatte endringene. Dette gjaldt blant annet vedtaket om et nytt annet punktum i straffeloven 2005 § 37 bokstav d, hvor det henvises til en bestemmelse i helsepersonelloven. Ettersom det lovteknisk passer mindre godt å sette inn et ekstra punktum i § 37 bokstav d, tok departementet i høringsnotatet sikte på å justere dette på egnet måte i forbindelse med det videre arbeidet med ikraftsetting av straffeloven 2005. Departementet foreslo at det skulle inntas et nytt tredje ledd i straffeloven 2005 § 37 som skulle lyde slik: «Når en domfelt som var under 18 år på handlingstidspunktet skal avgi rusprøve etter bokstav d, gjelder helsepersonelloven § 12 tredje ledd.» Vedtaket om nytt annet punktum i straffeloven 2005 § 37 bokstav d, jf. lov 20. januar 2012 nr. 6, ble satt i kraft 1. juli 2014.

Det har ikke kommet merknader til de ovennevnte endringsforslagene i høringen.

Departementet følger opp forslagene om endringer i straffeloven 2005 § 37, jf. lovforslaget § 3 om endringer i straffeloven 2005 og merknadene til endringene i straffeloven 2005 § 37 i punkt 12.3 i proposisjonen.

4.11.4 Forskrift om særvilkår (§ 38)

I høringsnotatet punkt 4.2.11.4 side 29 stilte departementet spørsmål om straffeloven 1902 § 53 nr. 6 annet til fjerde punktum burde videreføres i straffeloven 2005 § 38. Om dette heter det i høringsnotatet:

«Departementet har blitt gjort oppmerksom på at straffeloven 1902 § 53 nr. 6 annet til fjerde punktum ved en inkurie ikke synes å ha blitt videreført i straffeloven 2005 § 38. På bakgrunn av uttalelsene i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) punkt 20.6.3.2 side 269 kan det imidlertid reises spørsmål om man allerede har tilstrekkelig hjemmel for prøveordningen med narkotikaprogram med domstolskontroll i straffeloven 2005 § 37 bokstav f jf. § 38. Departementet ber om høringsinstansenes syn på behovet for å videreføre straffeloven 1902 § 53 nr. 6 annet til fjerde punktum i straffeloven 2005 § 38. Departementet foreslår foreløpig at straffeloven 2005 § 38 endres slik at den viderefører hjemmelen for prøveordningen med narkotikaprogram med domstolskontroll. Det foreslås imidlertid ikke å videreføre § 53 nr. 6 tredje punktum særskilt i § 38, da en slik bestemmelse synes overflødig i lys av § 38 første punktum, jf. lovforslaget § 3 om endringer i straffeloven 2005.»

Bergen tingrett, Kriminalomsorgsdirektoratet, Oslo statsadvokatembeter og Riksadvokaten har uttalt seg om forslaget.

Riksadvokaten bemerker at en støtter forslaget om å videreføre hjemmelen for prøveordning med narkotikaprogram med domstolskontroll.

Bergen tingrett uttaler at en er enig i at det er tilstrekkelig at straffeloven 2005 § 38 endres slik at bestemmelsen blir hjemmel for narkotikaprogram med domstolskontroll.

Oslo statsadvokatembeter synes å legge til grunn det samme:

«Når det gjelder spørsmålet om forskrifter til gjennomføring av narkotikaprogram, fremstår det som unødvendig å videreføre strl § 53 nr 6 idet denne synes omfattet av den generelle ordlyden i straffeloven § 38.»

Kriminalomsorgsdirektoratet er av en annen oppfatning, og uttaler:

«Ved innføringen av prøveordningene med samfunnstjeneste, promilleprogram og narkotikaprogram med domstolskontroll, valgte departementet betinget dom i form av fulbyrdingsutsettelse som rettslig ramme. Det var likevel tvilsomt om reglene for fullbyrdingsutsettelse alene ga tilstrekkelig lovhjemmel til å idømme betinget fengsel overfor personer som normalt ville fått ubetinget fengsel. Høyesterett (HR) kom således i Rt-1994-1049 til at prøveordningen med promilleprogram for promillekjørere ikke utelukkende burde etableres med hjemmel i § 53 nr. 3 (generalfullmakten). Prøveordningens lovfesting kom i nytt lys, og etter departementets syn burde forsøksordningen ikke bli satt i gang uten at dette hadde klar hjemmel i lov. Det er på denne bakgrunn straffeloven 1902 § 53 nr. 6 annet til tredje punktum har fått sin form. Andre punktum tilkjennegir lovvedtaket, mens tredje punktum tilkjennegir de signaler HR ga for hvordan reguleringen av en prøveordning bør skje – «systematisk organiserte forsøk, med gjennomtenkt utvelgelse av deltakerne i programmet, organisert oppfølgning og kontroll, og etterfølgende vurdering av de samlete resultatene». Også i fremtiden bør disse krav oppfylles, især der den strafferettslige reaksjonen gjør innhugg i den ubetingede fengselsstraffens virkeområde. Det betyr likevel ikke at samme lovteknikk bør opprettholdes.

Når det gjelder fjerde punktum går det også frem av tilknyttet forskriftsverk at det er kriminalomsorgen som gjennomfører de nevnte straffereaksjoner. Dermed synes denne delen av bestemmelsen mer overflødig.» (Notehenvisninger er utelatt i dette sitatet.)

Departementet vil innledningsvis knytte noen bemerkninger til dette spørsmålet. Uttalelsene i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 20.6.3.2 side 269 og Ot.prp. nr. 31 (2006–2007) Om lov om endringer i straffegjennomføringsloven mv. (tiltak for å avvikle soningskøen og bedre innholdet i soningen mv.) punkt 8.5.3 side 68 kan tyde på at man ved vedtakelsen av straffeloven 2005 § 38 og ved senere lovendringer har tatt et bevisst valg om ikke å videreføre straffeloven 1902 § 53 nr. 6 annet til fjerde punktum i straffeloven 2005 § 38. Dette innebærer at straffeloven 2005 § 38 sammen med § 37 bokstav f ble ansett å gi tilstrekkelig hjemmel for prøveordningen med narkotikaprogram med domstolskontroll og tilhørende forskrifter.

På den annen side har man gjentatte ganger understreket behovet for en klar hjemmel for denne typen prøveordninger, se blant annet Ot.prp. nr. 43 (1994–1995) Om lov om endringer i straffeloven, vegtrafikkloven og straffeprosessloven (forsøksordning med promilleprogram m v) punkt 3 side 8-9 og Ot.prp. nr. 81 (2004–2005) Om lov om endringer i straffeloven (prøveordning med narkotikaprogram med domstolskontroll) punkt 5.12 side 34. Da prøveordningen med narkotikaprogram med domstolskontroll ble innført, ønsket departementet at det skulle fremgå av straffeloven 1902 § 53 nr. 6 at det var tale om en prøveordning, jf. Ot.prp. nr. 81 (2004–2005) punkt 5.12.2 side 34. Videre unnlot man å fjerne reguleringen av narkotikaprogrammet i straffeloven 1902 § 53 nr. 6 da man omgjorde programmet mot ruspåvirket kjøring til en permanent ordning, se Ot.prp. nr. 31 (2006–2007).

På bakgrunn av det ovenstående og uttalelsene i høringen foreslår departementet å videreføre straffeloven 1902 § 53 nr. 6 annet til fjerde punktum i straffeloven 2005 § 38, selv om dette strengt tatt ikke synes nødvendig. Det må imidlertid gjøres enkelte justeringer i fjerde punktum samt tilføyes et nytt femte punktum, jf. nedenfor.

I lov 20. januar 2012 nr. 6 om endringer i straffeloven, straffeprosessloven, straffegjennomføringsloven, konfliktrådsloven m.fl. (barn og straff) er det vedtatt endringer i straffeloven 1902 § 53 nr. 6, nærmere bestemt en tilføyelse i § 53 nr. 6 fjerde punktum samt et nytt femte punktum. Ved en inkurie gjør loven ikke tilsvarende endringer i straffeloven 2005 § 38.

De aktuelle endringene var ikke i kraft da høringsnotatet ble skrevet. Departementet uttalte derfor at man tok sikte på å fange opp endringene på egnet måte i det videre arbeidet med ikraftsettingen av straffeloven 2005 ved å gjøre de nødvendige tilføyelser i straffeloven 2005 § 38, jf. høringsnotatet punkt 4.2.11.4 side 29 og 4.5.1 side 83. Departementet uttalte også at i lys av disse tilføyelsene, samt øvrige endringer i § 38 omtalt ovenfor, passet ikke overskriften i straffeloven 2005 § 38 lenger så godt. Departementet foreslo at overskriften ble endret til «Forskrift om særvilkår m.m.».

Endringene i straffeloven 1902 § 53 nr. 6 som vedtatt ved lov 20. januar 2012 nr. 6 trådte i kraft i 1. juli 2014. Kriminalomsorgsdirektoratet påpeker i høringen at endringene inneholder en inkurie:

«Departementet har allerede signalisert overfor KDI at bestemmelsen har fått en videre formulering enn tilsiktet. At kriminalomsorgen «har ansvaret for å følge opp domfelte som gjennomfører narkotikaprogram med domstolskontroll» og «program mot ruspåvirket kjøring» er helt på det rene. Det utilsiktede ligger i at kriminalomsorgen også skal følge opp personer «som er pålagt vilkår om avholdenhet etter § 53 nr. 3 c». Meningen har visstnok ikke vært å gjeninnføre en generell mulighet til å pålegge kriminalomsorgen å føre «tilsyn» ved betingede dommer, men en mulighet for at kriminalomsorgen følger opp domfelte ved ungdomsstraff, jf. vedlagt brev.»

Til innspillet fra Kriminalomsorgsdirektoratet bemerker departementet at endringen i straffeloven 1902 § 53 nr. 6 som vedtatt ved lov 20. januar 2012 nr. 6, må anses å ha blitt for vid som følge av en ren inkurie. Feilen kan rettes opp uten høring i straffeloven 2005.

Departementet foreslår derfor at ordlyden i straffeloven 1902 § 53 nr. 6 fjerde punktum videreføres i straffeloven 2005 § 38 nytt fjerde punktum, men med en endring som klargjør at kriminalomsorgen kun har ansvar for å følge opp domfelte som er pålagt vilkår om avholdenhet etter straffeloven 2005 § 37 bokstav d når domfelte er under 18 år.

Videre tas det sikte på at straffeloven 1902 § 53 nr. 6 femte punktum videreføres uendret i straffeloven 2005 § 38 nytt femte punktum.

Som følge av dette følger man også opp forslaget i høringsnotatet til ny overskrift i straffeloven 2005 § 38.

Se lovforslaget § 3 om endringer i straffeloven 2005 og merknadene til endringene i straffeloven 2005 § 38 i punkt 12.3 i proposisjonen.

4.11.5 Brudd på vilkår om fullbyrdingsutsettelse (§ 39)

I høringsnotatet punkt 4.2.11.5 side 29 foreslo departementet at straffeloven 1902 § 54 nr. 2 første ledd femte og sjette punktum skulle videreføres i straffeloven 2005 § 39 annet ledd nytt sjette og syvende punktum. Om dette heter det i høringsnotatet:

«Lov 14. juni 2013 nr. 44 om endringar i straffegjennomføringsloven mv. gjorde endringer i straffeloven 1902 § 54 nr. 2 første ledd, ved at det ble inntatt nytt femte og sjette punktum som lyder: «Reglene om varsling i straffeprosessloven § 243 gjelder tilsvarende for rettsmøter om omgjøring. Kriminalomsorgen skal varsles etter samme regler som påtalemyndigheten.» Disse endringene synes ved en inkurie ikke foreslått inntatt i straffeloven 2005 § 39 annet ledd. Departementet foreslår å tilføye et nytt sjette og syvende punktum i straffeloven 2005 § 39 annet ledd likelydende med straffeloven 1902 § 54 nr. 2 første ledd femte og sjette punktum. Se lovforslaget § 3 om endringer i straffeloven 2005.»

Det har ikke kommet merknader til forslaget i høringen.

Departementet følger opp forslaget i høringsnotatet, jf. lovforslaget § 3 om endringer i straffeloven 2005 og merknadene til endringene i straffeloven 2005 § 39 i punkt 12.3 i proposisjonen.

4.11.6 Vilkår for prøveløslatelse (§ 45) og forening av samfunnsstraff med andre straffer (§ 51)

Departementet har blitt oppmerksom på at endringene i straffeloven 2005 som er vedtatt ved lov 29. juni 2007 nr. 83 om endringer i straffegjennomføringsloven og straffeloven (opplysningsplikt, vandelskrav og varsel til fornærmede mv.) og lov 29. juni 2007 nr. 84 om endringer i straffegjennomføringsloven mv. (tiltak for å avvikle soningskøen og bedre innholdet i soningen mv.) ved en inkurie ikke er satt i kraft.

Lov 29. juni 2007 nr. 83 endrer straffeloven 2005 § 45. Det tilføyes et nytt sjette ledd. Lov 29. juni 2007 nr. 84 endrer straffeloven 2005 §§ 37 bokstav f og 51 bokstav a.

Endringen i straffeloven 2005 § 37 bokstav f som vedtatt ved lov 29. juni 2007 nr. 84 må ikke settes i kraft, da en slik ikraftsetting vil kollidere med senere endringer av straffeloven 2005 § 37 bokstav f. Endringene i straffeloven 2005 § 45 sjette ledd og § 51 bokstav a må derimot tre i kraft når straffeloven 2005 trer i kraft.

For å oppnå ikrafttredelse av de to sistnevnte endringene på en lovteknisk hensiktsmessig måte, oppheves lov 29. juni 2007 nr. 83 og lov 29. juni 2007 nr. 84 når straffeloven 2005 settes i kraft, jf. lovforslaget § 2 om opphevelse av enkelte andre lover og merknadene til § 2 i punkt 12.2 i proposisjonen. Departementet bemerker for ordens skyld at det å oppheve de nevnte lovene fra 2007 ikke innebærer at man opphever allerede ikraftsatte endringer som disse lovene har gjort i annen lovgivning. Samtidig fastsettes endringene i straffeloven 2005 § 45 jf. lov 29. juni 2007 nr. 83 og § 51 bokstav a jf. lov 29. juni 2007 nr. 84 på nytt, jf. lovforslaget § 3 om endringer i straffeloven 2005 og merknadene til endringene i straffeloven 2005 §§ 45 og 51 i punkt 12.3 i proposisjonen.

Departementet har i høringen fått et innspill fra Kriminalomsorgsdirektoratet vedrørende ordlyden i straffeloven 2005 § 45 sjette ledd. Departementet har merket seg innspillet, men bemerker at det ligger utenfor det som kan vurderes i forbindelse med ikraftsettingen.

4.11.7 Subsidiær fengselsstraff (§ 55)

Departementet er blitt oppmerksom på en inkurie i straffeloven 2005 § 55 første ledd annet punktum. Bestemmelsen viser til straffeprosessloven § 456 fjerde ledd annet punktum. Riktig henvisning er til straffeprosessloven § 456 annet ledd første punktum. Feilen oppstod som følge av at straffeprosessloven § 456 ble endret ved lov 11. januar 2013 nr. 3 om Statens innkrevingssentral, uten at henvisningen i straffeloven 2005 § 55 ble endret tilsvarende. Henvisningen rettes opp når straffeloven 2005 settes i kraft, jf. lovforslaget § 3 om endringer i straffeloven 2005 og merknadene til endringene i straffeloven 2005 § 55 i punkt 12.3 i proposisjonen.

4.11.8 Forebyggende inndragning (§ 70)

Begrepet «legemskrenkelser» i straffeloven 2005 § 70 første ledd annet punktum bør erstattes av «kroppskrenkelser» i tråd med terminologien i loven ellers. Se lovforslaget § 3 om endringer i straffeloven 2005 og merknadene til endringene i straffeloven 2005 § 70 i punkt 12.3 i proposisjonen.

4.11.9 Krenking av rettsavgjørelse (§ 170)

Straffeloven 2005 § 170 om krenking av rettsavgjørelse viser i bokstav c til bestemmelser i straffeloven 1902. Departementet foreslo i høringsnotatet punkt 4.2.11.6 side 30 å justere henvisningene slik at det vises til bestemmelser i straffeloven 2005. Om dette heter det i høringsnotatet:

«I straffeloven 2005 § 170 om krenking av rettsavgjørelse bokstav c er det vist til bestemmelser i straffeloven 1902. I merknadene til § 170 i punkt 12.2.4 på side 337 i Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) heter det: «Bestemmelsene det skal vises til i bokstav c vil først bli ferdigstilt i den andre proposisjonen om den spesielle delen i straffeloven 2005. I påvente av dette er det vist til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 1902.»

Straffeloven 2005 § 170 bokstav c viser for det første til straffeloven 1902 §§ 246-248 jf. § 252. Straffeloven 1902 §§ 246-248 om ærekrenkelser jf. § 252 er ikke videreført i straffeloven 2005 jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 5.14.3 side 165 flg. Departementet foreslår imidlertid at det i straffeloven 2005 § 170 bokstav c vises til straffeloven 2005 § 185 om hatefulle ytringer.

For det andre viser straffeloven 2005 § 170 bokstav c til straffeloven 1902 § 390. Departementet foreslår å erstatte denne henvisningen med en henvisning til straffeloven 2005 § 267, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.5 side 424.

I tråd med det ovenstående foreslår departementet at henvisningene til straffeloven 1902 i straffeloven 2005 § 170 bokstav c endres til henvisninger til straffeloven 2005 §§ 185 og 267, jf. lovforslaget § 3 om endringer i straffeloven 2005.»

Forslaget har ikke møtt motstand i høringen. Det nasjonale statsadvokatembetet uttaler i høringen at det i straffeloven 2005 § 170 bokstav c også bør vises til straffeloven 2005 §§ 183 og 136 bokstav a.

Departementet følger opp forslaget til endringer i straffeloven 2005 § 170 bokstav c, jf. lovforslaget § 3 om endringer i straffeloven 2005 og merknadene til endringene i straffeloven 2005 § 170 i punkt 12.3 i proposisjonen. Når det gjelder innspillet fra Det nasjonale statsadvokatembetet bemerker departementet at dette ligger utenfor det som kan hensyntas i en ikraftsettingsomgang.

4.11.10 Ulovlig bevæpning på offentlig sted (§ 189)

Begrepet «legemskrenkelse» i straffeloven 2005 § 189 annet ledd bør erstattes av «kroppskrenkelse» i tråd med terminologien i loven ellers. Se lovforslaget § 3 om endringer i straffeloven 2005 og merknadene til endringen i straffeloven 2005 § 189 i punkt 12.3 i proposisjonen.

4.11.11 Alvorlig miljøkriminalitet (§ 240)

Av høringsnotatet punkt 4.2.11.7 side 30 fremgår det at departementet foreslo å gjøre endringer i henvisningene i straffeloven 2005 § 240 annet ledd bokstav b. Om dette heter det i høringsnotatet:

«I straffeloven 2005 § 240 annet ledd bokstav b vises det blant annet til naturvernloven kapittel II og viltloven § 7. I Prop. 36 L (2013-2014) Lov om retting av feil i lovverket m.m. punkt 3.1 side 2 heter det om den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 1902 § 152 b annet ledd nr. 2:

«I bestemmelsen vises det blant annet til naturvernloven kapittel II og viltloven § 7. Naturvernloven er opphevet og erstattet av naturmangfoldloven (lov 19. juni 2009 nr. 100), og kapittel II i førstnevnte lov er erstattet av kapittel V i sistnevnte lov. Vernehjemmelen i viltloven § 7 annet ledd, slik denne lød før endring ved lov 19. juni 2009 nr. 100, er overført til naturmangfoldloven § 38. Det foreslås at § 152 b annet ledd nr. 2 oppdateres i tråd med dette. Straffebestemmelsen skal fortsatt ramme det å påføre betydelig skade på områder vernet gjennom vedtak fattet med hjemmel i naturvernloven og viltloven der vedtakene står ved lag etter overgangsbestemmelsen i naturmangfoldloven § 77.»

Det er vedtatt endringer i straffeloven 1902 § 152 b i samsvar med dette.

Ved lov 28. mars 2014 nr. 9 om endringer i viltloven, naturmangfoldloven mv. er det parallelt med endringene nevnt foran vedtatt endringer i straffeloven 1902 § 152 b annet ledd nr. 2 og straffeloven 2005 § 240 annet ledd bokstav b som skiller seg fra endringene som er vedtatt som en følge av forslaget i Prop. 36 L (2013-2014). Det tas sikte på å sørge for at de nevnte endringene i straffeloven 2005 vedtatt som en del av lov 28. mars 2014 nr. 9, ikke får virkning når straffeloven 2005 trer i kraft.

Departementet foreslår nå å gjennomføre realitetsmessig tilsvarende endringer i straffeloven 2005 § 240 annet ledd bokstav b som vedtatt i straffeloven 1902 § 152 b ved lovendringen som fulgte opp Prop. 36 L (2013-2014), jf. lovforslaget § 3 om endringer i straffeloven 2005.»

Departementet følger opp høringsnotatets forslag til endringer. Dette innebærer at straffeloven 2005 § 240 annet ledd bokstav b endres slik at bestemmelsen innholdsmessig tilsvarer straffeloven 1902 § 152 b annet ledd nr. 2 slik denne lød etter endringen ved lov 9. mai 2014 nr. 16 om retting av feil i lovverket m.m., jf. Prop. 36 L (2013–2014). Se lovforslaget § 3 om endringer i straffeloven 2005 og merknadene til endringene i straffeloven 2005 § 240 i punkt 12.3 i proposisjonen.

4.11.12 Besittelseskrenkelse (§ 345)

Begrepet «utettmessig» erstattes med «urettmessig» i straffeloven 2005 § 345. Se lovforslaget § 3 om endringer i straffeloven 2005 og merknadene til endringene i straffeloven 2005 § 345 i punkt 12.3 i proposisjonen.

4.11.13 Retting av enkelte inkurier i regler om seksuallovbrudd

Departementet foreslo i 2013 endringer for å rette opp enkelte inkurier i straffeloven 2005 §§ 292, 293, 296, 301, 309 og 310 i kapittel 26 om seksuallovbrudd. Endringsforslagene ble inntatt i høringsnotat 8. februar 2013 om endringer i straffeloven 1902 og straffeloven 2005 (personforfølgelse, voldtekt og andre seksuelle overgrep, formidling av prostitusjon, forberedelse til tvangsekteskap, foreldelsesregler mv.). Stine Sofies Stiftelse hadde i høringen til det nevnte høringsnotatet synspunkter på endringene i §§ 309 og 310, se merknadene til de enkelte bestemmelsene i punkt 12.3 i proposisjonen.

Departementet følger opp forslaget i det nevnte høringsnotatet, slik at inkuriene i §§ 292, 293, 296, 301, 309 og 310 rettes. Endringene gjelder språklige korrigeringer og korrigeringer av utilsiktede endringer av gjeldende rett ved vedtakelsen av straffeloven 2005, se merknadene til de enkelte bestemmelsene i punkt 12.3 i proposisjonen.