2 Generelt om Copernicus-programmet

Satellittbasert jordobservasjon har gjennom flere tiår fått stadig økende betydning for forskning, myndighetsutøvelse og næringsvirksomhet. Satellitter skutt opp av ulike stater og internasjonale organisasjoner har gitt store bidrag til forståelsen av blant annet vær, klima og havstrømmer. De har også blitt viktige verktøy for operativ overvåking av blant annet avskoging, snø og isdekke, ras og skred, ulovlig fiske, oljesøl og skipsfart. Særlig i nordområdene, der det finnes få andre muligheter for overvåking, har jordobservasjonssatellitter blitt et svært viktig verktøy for å ivareta myndighetsoppgaver og å legge til rette for næringsvirksomhet.

Gjennom det såkalte Baveno-manifestet tok Europakommisjonen i 1998 til orde for å starte opp et felleseuropeisk initiativ for jordobservasjon. Bakgrunnen for dette var et stadig økende behov for informasjon om miljø og klima i kjølvannet av signeringen av internasjonale utslippsavtaler på 1980- og 90-tallet. Manifestet ble fulgt opp i år 2000 med etablering av utviklingspartnerskapet Global Monitoring for Environment and Security (GMES), mellom Europakommisjonen, ESA og EUs og ESAs medlemsstater. Innenfor rammeverket av dette partnerskapet finansierte ESA og EUs 7. rammeprogram utviklingen av teknologi som skulle legge grunnlaget for etableringen av et operativt, europeisk jordobservasjonssystem.

I 2010 var dette utviklingsarbeidet kommet langt nok til at EU kunne etablere en innledende driftsfase av det operative jordobservasjonsprogrammet GMES gjennom vedtakelsen av forordning (EU) nr. 911/2010, med varighet fra 2011 til 2013. Formålet med den innledende driftsfasen var å legge grunnlaget for utbygging av et fullskala jordobservasjonssystem fra og med 2014. Ved vedtaket av Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 377/2014 har EU besluttet å gjennomføre denne utbyggingen under navnet Copernicus. I løpet av perioden 2014–2020 skal utbyggingen fullføres og programmet settes i ordinær drift. Den første av programmets egne satellitter ble skutt opp 3. april 2014. Ytterligere ni satellitter vil skytes opp frem mot 2022.

Formålet med Copernicus er å skaffe til veie jordobservasjonsdata fra satellitter, hav- og luftbårne sensorer og bakkebaserte målestasjoner og å drifte systemer som tilrettelegger disse dataene for ulike brukere. Copernicus er et av hovedområdene for samarbeid mellom EU og ESA og utgjør sammen med satellittnavigasjonsprogrammene Galileo og EGNOS hovedpilarene i EUs rompolitikk. Programmet er på sikt tenkt å være Europas bidrag til den globale jordobservasjonstjenesten Global Earth Observation Systems of Systems (GEOSS). GEOSS vil integrere data fra ulike regionale jordobservasjonstjenester i en felles plattform og tilrettelegge informasjonen for ulike brukere. Målet er å utvikle en global, felles infrastruktur for løpende oppdatert informasjon til bruk innen blant annet miljøforvaltning og katastrofehåndtering.

Copernicus representerer en ny fase innen jordovervåking fra satellitt. Mens det hittil har blitt benyttet enkeltstående forskningssatellitter med begrenset levetid, er Copernicus et operativt system, som vil gi kontinuerlig dekning gjennom oppskyting av nye satellitter til erstatning for dem som etter hvert fases ut på grunn av alder og slitasje. Dette er særlig viktig for forståelsen av miljø- og klimaendringer, som er avhengig av sammenliknbare målinger gjennomført over et langt tidsrom.