19 Sanksjoner

19.1 Gjeldende rett

Kringkastingslovens sanksjonsbestemmelser følger av lovens kapittel 10. Straff for overtredelse av kringkastingsloven er regulert i lovens § 10-1. Her fremgår det at den som fortsettlig, uaktsomt grovt eller gjentatte ganger overtrer bestemmelsene i § 2-1 første eller tredje ledd, § 2-4, § 3-1 andre ledd, § 4-5 første ledd bokstav b og d og kapittel 9 eller forskrift eller enkeltvedtak gitt med hjemmel i disse bestemmelser kan straffes med bøter eller fengsel inntil seks måneder.

Medietilsynet har etter kringkastingsloven § 10-2 adgang til gi advarsel når loven, bestemmelser eller vilkår fastsatt i medhold av loven er overtrådt.

Etter kringkastingsloven § 10-3 kan Medietilsynet ilegge den som er ansvarlig for overtredelsen overtredelsesgebyr ved brudd på bestemmelsene gitt i §§ 2-1 til 2-11, §§ 2-13 til 2-19, kapittel 3, § 6-4, § 8-1 og § 8-2 eller forskrift eller enkeltvedtak fastsatt i medhold av disse bestemmelsene. Nærmere regler om utmåling av overtredelsesgebyr følger av kringkastingsforskriften kapittel 10.

Kringkastingsloven § 10-3 spesifiserer ikke hvilket skyldkrav som gjelder for ileggelse av overtredelsesgebyr. I slike tilfeller er det den generelle reguleringen i forvaltningsloven § 46 om administrativ foretakssanksjon som gjelder. I forbindelse med oppfølgningen av NOU 2019: 5 Ny forvaltningslov har det blitt vedtatt endringer i skyldkravet i forvaltningsloven § 46, jf. Prop. 81 L (2021–2022), Innst. 386 L (2021–2022) og Lovvedtak 85 (2021–2022). Endringene i forvaltningsloven § 46 innebærer at skyldkravet for administrativ foretakssanksjon er uaktsomhet med mindre noe annet er bestemt. Det legges til grunn i proposisjonen at et krav til uaktsomhet neppe vi få store konsekvenser i praksis. Der det er tale om å sanksjonere brudd på reguleringslovgivning som retter seg mot utøvelse av næringsvirksomhet, forutsettes det at aktsomhetsnormen er streng og at det skal lite til for å konstatere uaktsomhet.

Kringkastingsloven § 10-4 gir Medietilsynet hjemmel til å treffe vedtak om tvangsmulkt overfor den ansvarlige for å sikre etterlevelsen av bestemmelsene i kapittel 2, 3 og 4 og § 6-4, § 8-1, § 8-2 og § 8-5 eller forskrift eller enkeltvedtak fastsatt i medhold av disse bestemmelsene. Vedtak om tvangsmulkt er et enkeltvedtak med trussel om plikt til å betale penger til det offentlige for å sikre at plikter som følger av lov, forskrift eller individuell avgjørelse blir etterlevd, jf. Prop. 62 L (2015–2015) punkt 31.1. Tvangsmulkten er av fremoverskuende karakter, der målsettingen er å fremtvinge oppfyllelse. Vedtaket om tvangsmulkt må være mulig å etterleve på en slik måte at betalingsplikt kan unngås. Det er vanligvis ikke krav om subjektiv skyld for at det skal kunne treffes vedtak om tvangsmulkt. Medietilsynet kan velge mellom å fastsette tvangsmulkten som en løpende mulkt eller som et engangsbeløp. I særlige tilfeller kan Medietilsynet sette ned eller frafalle påløpt tvangsmulkt. Det følger også av kringkastingsloven § 10-4 tredje ledd at tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.

Medietilsynet kan forby selskaper å sende reklame i en tidsavgrenset periode når bestemmelsene i kapittel 3 eller forskrift gitt i medhold av kapittel 3, er overtrådt av noen som har handlet på vegne av en kringkaster, jf. kringkastingsloven § 10-5 første ledd. Medietilsynet kan også inndra konsesjon ved gjentatte eller grove overtredelser av loven eller bestemmelse eller vilkår fastsatt i medhold av loven som er foretatt av noen som har handlet på vegne av person eller foretak som er gitt konsesjon i medhold av §§ 2-1 eller 2-2, jf. § 10-5 andre ledd.

19.2 AMT-direktivet

AMT-direktivet inneholder ingen regulering av hvordan brudd på direktivets bestemmelser skal sanksjoneres. Det forutsettes likevel i artikkel 2 (1) at EØS-statene sikrer at tjenestetilbyderne underlagt deres jurisdiksjon overholder gjeldende lovgiving. Videre følger det av endringsdirektivet artikkel 4 (6) at medlemslandene skal med hensiktsmessige midler og innenfor rammen av sin nasjonale rett, sørge for at tilbydere av medietjenester under deres jurisdiksjon effektivt overholder bestemmelsene i direktivet.

19.3 Forslagene i høringsnotatet

19.3.1 Generelle justeringer

Kringkastingslovens gjeldende sanksjonsbestemmelser fastslår at det er Medietilsynet som kan ilegge sanksjoner, selv om det er flere tilsynsmyndigheter som fører tilsyn med lovens bestemmelser. I høringsnotatet mente departementet at det er mest hensiktsmessig at det er den tilsynsmyndigheten som fører tilsyn som ilegger eventuelle sanksjoner. Departementet foreslo derfor å erstatte «Medietilsynet» med «tilsynsmyndigheten» i kringkastingsloven §§ 10-2 til 10-4. Departementet understreket at endringen er ment å reflektere at det er den instansen som fører tilsyn i det enkelte tilfelle som kan ilegge sanksjon etter de nevnte bestemmelsene.

19.3.2 Kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester

I høringsnotatet foreslo departementet å innføre en ny plikt for tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester til å registrere seg hos Medietilsynet i kringkastingsloven § 2-1 tredje ledd andre punktum. Departementet foreslo at brudd på bestemmelsen skal kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr i medhold av kringkastingsloven § 10-3 og tvangsmulkt i medhold av kringkastingsloven § 10-4, slik som ved brudd på tilvarende plikt for kringkastere.

Etter kringkastingsloven § 10-3 og § 10-4 kan Medietilsynet ilegge overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt ved brudd på gjeldende bestemmelse om tilrettelegging i kringkastingsloven § 2-19. I høringsnotatet foreslo departementet at dette opprettholdes ved overtredelse av den foreslåtte bestemmelsen om universell utforming av bildeprogrammer i kringkastingsloven § 2-19.

Videre mente departementet at advarsel er tilstrekkelig for å oppnå etterlevelse av det nye kravet om universell utforming av viktig informasjon til allmennheten i kringkastingsloven § 2-20, og anså det ikke som hensiktsmessig at hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt innføres på nåværende tidspunkt. I forlengelsen av dette foreslo departementet en mindre justering i kringkastingsloven § 10-4 om tvangsmulkt, slik at den nye bestemmelsen i kringkastingsloven § 2-20 ikke omfattes.

I høringsnotatet mente departementet at brudd på de nye bestemmelsene i bildeprogramloven §§ 9 tredje ledd og 10 tredje ledd, som forbyr tjenestetilbydere å behandle personopplysninger om mindreårige som innhentes eller genereres som ledd i beskyttelsestiltak for kommersielle formål, skal kunne sanksjoneres på samme måte som de øvrige bestemmelsene i bildeprogramloven.

I høringsnotatet mente departementet at Medietilsynet bør ha anledning til å ilegge tvangsmulkt dersom en TV-distributør mv. eller noen annen enn tjenestetilbyderen forsyner fjernsynssendinger eller audiovisuelle bestillingstjenester med overliggende innslag i strid med den nye bestemmelsen i kringkastingsloven § 4-8. Ettersom det allerede følger av kringkastingsloven § 10-4 at Medietilsynet kan ilegge vedtak om tvangsmulkt for å sikre oppfyllelse av plikter i lovens kapittel 4 eller forskrift fastsatt i medhold av bestemmelsene, var det etter departementets syn ikke behov for justeringer i kringkastingsloven § 10-4.

19.3.3 Videodelingsplattformtjenester

For at tilsynsorganene skal kunne føre effektivt tilsyn med at tilbydere av videodelingsplattformtjenester treffer hensiktsmessige tiltak og følger reklameregelverket, ble det i høringsnotatet foreslått muligheter for å sanksjonere brudd på plikter etter loven med administrative sanksjoner. Departementet viste i denne forbindelse til at det i endringsdirektivet artikkel 30 (4) pekes på at medlemslandene skal sørge for at nasjonale reguleringsmyndigheter har håndhevingsmyndighet til å kunne utføre sine oppgaver på en effektiv måte.

I høringsnotatet mente departementet at det er behov for at tilsynsmyndighetene har et virkemiddel som kan fungere som et oppfyllelsespress i de tilfeller der en tilbyder ikke treffer hensiktsmessige tiltak eller der denne bryter reglene for reklame, produktplassering eller sponsing. Departementet foreslo på denne bakgrunn at det bør være anledning til å ilegge tvangsmulkt dersom en tilbyder av en videodelingsplattformtjeneste overtrer pliktene som foreslås gjennomført i kringkastingsloven kapittel 5 A, og at dette lovfestes ved å innta en henvisning til plikter for tilbydere av videodelingsplattformtjenester etter kapittel 5 A i kringkastingsloven § 10-4.

I høringsnotatet mente departementet videre at overtredelsesgebyr vil kunne være en effektiv sanksjon for det tilfelle at tilbyderen gjentatte ganger innretter seg etter pålegg, men samtidig gjenopptar den ulovlige aktiviteten etter kort tid. Departementet understreket også at sanksjonsformen vil kunne ha en preventiv effekt. Departementet foreslo derfor at brudd på plikten til å registrere seg i forslag til ny § 5 A-2 i kringkastingsloven sanksjoneres med overtredelsesgebyr, slik som ved brudd på tilvarende plikt for kringkastere og tjenestetilbydere. Videre tok departementet til orde for at brudd på kravene til reklame, sponsing og produktplassering som tilbyderne selv markedsfører, selger eller tilrettelegger i kringkastingsloven § 5 A-5 sanksjoneres med overtredelsesgebyr. Tilbydere av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester kan ilegges overtredelsesgebyr ved overtredelse av bestemmelsene som det vises til i utkastet til ny § 5 A-5 i loven, og departementet mente at det tilsvarende bør gjelde for tilbydere av videodelingsplattformtjenester.

Når det gjelder reklame, sponsing og produktplassering i bildeprogrammer eller brukergenererte videoer som lastes opp på tjenesten, mente departementet at det var mindre rimelig å ilegge tilbyderne administrative sanksjoner med pønalt formål. Dette fordi tilbydere av videodelingsplattformer ikke har redaksjonell kontroll over innholdet. Videre mente departementet at det heller ikke bør åpnes for ileggelse av overtredelsesgebyr for å sikre at tilbyderne treffer hensiktsmessige tiltak etter loven §§ 5 A-3, 5 A-4 eller 5 A-7. Departementet anså hjemmel for ileggelse av tvangsmulkt som tilstrekkelig i disse tilfellene, og understreket at dette synes også å være i tråd med Justis- og beredskapsdepartementets uttalelser i Prop. 62 L (2015–2016) Endringer i forvaltningsloven mv., om at et mer inngripende virkemiddel ikke bør brukes dersom det samme målet kan nås med mindre inngripende tilgjengelige virkemidler.

19.4 Høringen

Allente og Forbrukertilsynet er positive til departementets forslag om å erstatte «Medietilsynet» med «tilsynsmyndigheten» i kringkastingsloven §§ 10-2 til 10-4.

19.5 Departementets vurdering

Allente og Forbrukertilsynet er positive til departementets forslag om å erstatte «Medietilsynet» med «tilsynsmyndigheten» i kringkastingsloven §§ 10-2 til 10-4. Ingen høringsinstanser hadde kommentarer til forslaget utover dette.

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å erstatte «Medietilsynet» med «tilsynsmyndigheten» i kringkastingsloven §§ 10-2 til 10-4.

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om sanksjoner overfor tilbydere av kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester.

Høringsinstansene hadde ingen synspunkter til departementets forslag i høringsnotatet om å sanksjonere brudd på pliktene i kringkastingsloven kapittel 5 A om videodelingsplattformtjenester med tvangsmulkt. Høringsinstansene hadde heller ingen synspunkter til departementets forslag i høringsnotatet om å sanksjonere brudd på pliktene i kringkastingsloven §§ 5 A-2 og 5 A-5 med overtredelsesgebyr.

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å sanksjonere brudd på pliktene i kringkastingsloven kapittel 5 A med tvangsmulkt. Departementet opprettholder også forslaget i høringsnotatet om å sanksjonere brudd på pliktene i kringkastingsloven §§ 5 A-2 og 5 A-5 med overtredelsesgebyr.