21 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til endringene i kringkastingsloven

Til § 1-1

Bokstav g inneholder definisjonen av reklame. Bestemmelsen er utvidet slik at definisjonen også omfatter innslag i videodelingsplattformtjenester som har til formål å fremme tjenestetilbyderens egen virksomhet. Dette for å gjennomføre den justerte definisjonen av audiovisuell kommersiell kommunikasjon i direktiv (EU) 2018/1808 artikkel 1 nr. 1 bokstav h. For øvrig er bestemmelsen en videreføring av gjeldende definisjon i bokstav g. Det vises for øvrig til de generelle merknadene punkt 4.4.5.

De foreslåtte bokstavene h til k er nye.

Bokstav h inneholder definisjonen av sponsing. Den foreslåtte definisjonen er i hovedsak en videreføring av gjeldende § 3-4 andre ledd. Gjeldende definisjon omfatter kun bidrag til produksjon eller sending av program. Endringen innebærer at også bidrag til finansiering av brukergenererte videoer samt medietjenestene radio, fjernsyn, audiovisuelle bestillingstjenester og videodelingsplattformtjenester vil anses som sponsing, forutsatt at definisjonens øvrige vilkår er oppfylt. Det vises for øvrig til de generelle merknadene punkt 4.4.5.

Bokstav i inneholder definisjonen av produktplassering. Den foreslåtte definisjonen er i hovedsak en videreføring av gjeldende § 3-6 andre ledd, med enkelte rent språklige endringer. Det presiseres at bestemmelsen, på samme måte som for programmer, også omfatter brukergenerert video. Det vises for øvrig til merknadene til definisjonen i Prop. 9 L (2012–2013) s. 91, hvor det bl.a. fremgår at «Produktplasseringen må enten skje mot betaling i form av en pengesum eller ved liknende vederlag. Liknende vederlag omfatter i utgangspunktet også gratis levering av varer eller tjenester» og at «formålet med plasseringen må enten være å fremme varer, tjenester eller omdømmet til en fysisk eller juridisk person». Se for øvrig de generelle merknadene punkt 4.5.5.

Bokstav j gjennomfører definisjonen av videodelingsplattformtjeneste i direktiv (EU) 2018/1808 artikkel 1 bokstav aa. For det første må det være tale om en tjeneste. Definisjonen omfatter imidlertid også tjenester som er en del av en tjeneste, forutsatt at den klart kan skilles fra tjenesten for øvrig og den atskilte tjenesten har som hovedformål eller vesentlig funksjon å tilby programmer eller brukergenererte videoer. En adskilt tjeneste kan f.eks. være en egen fane eller seksjon på tilbyderens nettsted som er dedikert til deling av brukergenererte videoer.

Tjenesten må enten ha som hovedformål å tilby brukergenererte videoer eller bildeprogrammer, eller ha dette som en vesentlig funksjon. «Bildeprogram» er definert i kringkastingsloven § 1-1 bokstav e, og «brukergenerert video» er foreslått definert i kringkastingsloven § 1-1 første ledd ny bokstav l. Det vises for øvrig til punkt 13.2. For momenter i vurderingen av om det er en vesentlig funksjon i tjenesten å levere bildeprogrammer eller brukergenererte videoer, vises det til punkt 13.2.2.

Videre er det et vilkår at tilbyderen ikke har redaksjonell kontroll over hvilket innhold som lastes opp på plattformen (utvelgelsen), men bestemmer hvordan bildeprogrammene eller de brukergenererte videoene organiseres. Eksempler på måter å organisere innholdet på er ved automatiske metoder eller algoritmer, særlig gjennom visning, tagging og sekvensering. Tagging betyr at innholdet i tjenesten organiseres ut fra informasjon som brukeren har lagt ved det opplastede innholdet (metadata), for eksempel ved bruk av emneknagger. Med sekvensering menes at innholdet organiseres i en viss rekkefølge.

Vilkåret om at tjenesten skal tilbys til allmennheten må tolkes likt som allmenhetsvilkåret i definisjonen av hhv. kringkasting, fjernsyn og audiovisuell bestillingstjeneste i kringkastingsloven § 1-1 første ledd bokstav a, c og d. Se også Prop. 9 L (2012–2013) punkt 5.6.3.3.

Endelig må tjenesten tilbys over et «elektronisk kommunikasjonsnett». Vilkåret innebærer at reguleringen er plattformnøytral i den forstand at det ikke har noen betydning hvilken teknologi som benyttes for formidling av bildeprogrammene eller de brukergenererte videoene, så lenge overføringen av innholdet skjer via et elektronisk kommunikasjonsnett. Vilkåret skal tolkes likt som i definisjonen av hhv. kringkasting, fjernsyn og audiovisuell bestillingstjeneste i kringkastingsloven § 1-1. Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 13.2.5.

Bokstav k gjennomfører definisjonen av tilbyder av videodelingsplattform i direktiv (EU) 2018/1808 artikkel 1 bokstav da. Det spiller ingen rolle hvilken selskapsform tilbyderen av tjenesten har. Med «ervervsvirksomhet» menes økonomisk aktivitet. Dette avgrenser mot tjenester som ikke har en slik økonomisk aktivitet, jf. artikkel 36 og 37 i EØS-avtalen. Begrepet skal tolkes i tråd med den praksisen som gjelder til enhver tid. Alle former for økonomisk aktivitet omfattes, herunder tjenester som er gratis for seeren så lenge tjenesten må anses som økonomisk aktivitet i seg selv. Levering av audiovisuelt innhold på private nettsteder og for ikke-kommersielle interessegrupper er ikke å regne som økonomisk aktivitet, jf. direktiv (EU) 2018/1808 fortalepunkt 6. Se for øvrig de generelle merknadene i punkt 13.2.5.

Bokstav l gjennomfører definisjonen av brukergenerert video i direktiv (EU) 2018/1808 artikkel 1 bokstav ba. For å oppfylle definisjonen av brukergenerert video, må det for det første være tale om «levende bilder». Både videoer med og uten lyd omfattes av definisjonen. Brukergenererte lydmedier som podkast faller derimot utenfor. Det stilles ikke noe minstekrav til lengden på videoen, så lenge den utgjør ett enkelt innslag. Videre er det et vilkår at videoen skapes av en bruker og lastes opp på en videodelingsplattformtjeneste, enten av den som har laget den selv eller av en annen bruker. Brukergenerert video er ment å tolkes snevrere enn definisjonen av brukergenerert innhold i medieansvarsloven § 3, ettersom sistnevnte omfatter alle «ytringer» og en videre krets av publikasjonsplattformer. Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 13.2.5.

Til § 2-1 tredje ledd

I første punktum er ordet «offentlig myndighet» byttet ut med «Medietilsynet». Endringen innebærer i praksis ingen realitetsendring. Det er altså tale om en rent språklig endring.

Bestemmelsen i andre punktum er ny og slår fast at for drift av audiovisuelle bestillingstjenester kreves det at tjenestetilbyderen er registrert hos Medietilsynet. Bestemmelsen har sammenheng med at direktiv (EU) 2018/1808 artikkel 2 (5b) pålegger medlemsstatene å utarbeide og vedlikeholde en oppdatert liste over tilbydere av medietjenester under deres jurisdiksjon. For en nærmere begrunnelse vises det til punkt 6.1.3 i proposisjonen. Det foreslås også en mindre rent språklig endring i forskriftshjemmelen i siste punktum.

Til § 2-11

Første ledd er endret slik at opplysningsplikten utvides til å omfatte alle tilsyn som har oppgaver etter loven. Det vil si Medietilsynet, Forbrukertilsynet og Datatilsynet. Hvilke oppgaver tilsynene har etter loven, følger av kringkastingsforskriften § 1-8. Plikten gjelder opplysninger tilsynene trenger for å kunne utføre sine gjøremål etter alle bestemmelser i kringkastingsloven og regler gitt i medhold av denne loven. Begrepet «opplysninger» favner vidt og omfatter alle typer opplysninger og dokumenter, herunder informasjon som er taushetsbelagt, jf. nytt andre ledd. Opplysningsplikten omfatter også plikt til å opprette/gi tilgang til en brukerprofil der det er nødvendig med innlogging for å få tilgang til tjenesten. Dette vil for eksempel gjelde i tilfeller der man er avhengig av en tv-boks/dekoder for å få tilgang til innhold, der man må binde seg til et abonnement over en lengre periode, eller der man må bli godkjent som bruker av en administrator. Hjemmelen gjelder overfor «enhver». Dette inkluderer, men er ikke avgrenset til, kringkastere, tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester, tilbydere av videodelingsplattformtjenester, produsenter av bildeprogrammer, tv-distributører, annonsører, sponsorer mv. Utover at opplysningene kan gis skriftlig eller muntlig, stilles det ikke krav til oppfyllelsesmåte. Det må avgjøres konkret hva som er mest hensiktsmessig i den enkelte sak. Hjemmelen kan også benyttes for å innhente opplysninger som tilsynene trenger for å oppfylle Norges avtaleforpliktelser overfor en fremmed stat eller internasjonal organisasjon. Dette omfatter blant annet plikter etter direktiv 2010/13/EU og direktiv (EU) 2018/1808 og bestemmelser i norsk lov og forskrift som gjennomfører direktivene.

Andre ledd slår fast at tilsynene har rett til å innhente opplysninger uavhengig av hvorvidt opplysningene er underlagt taushetsplikt. Dette innebærer at tilsynene blant annet kan kreve å få tilgang til opplysninger og dokumenter som inneholder forretningshemmeligheter som partene har avtalt skal være underlagt taushetsplikt. Det samme gjelder opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter lov eller pålegg. Opplysningsplikten gjelder likevel ikke for taushetsplikt som nevnt i politiregisterloven § 23 første ledd nummer 1 og andre ledd og straffeprosessloven §§ 117 til 120 og 125, med unntak av § 118 første ledd første punktum. Politiregisterloven § 23 første ledd nummer 1 og andre ledd omfatter blant annet opplysninger som er nødvendig å hemmeligholde av hensyn til politiets kriminalbekjempende virksomhet. Straffeprosessloven §§ 117 til 120 henviser til lovbestemt taushetsplikt blant annet av hensyn til rikets sikkerhet, etter vergemålsloven, fra prester, advokater mv. Unntaket for straffeprosessloven § 118 første ledd første punktum gir tilsynene rett til å kreve relevante opplysninger og dokumenter fra offentlige myndigheter for å kunne fastslå om det foreligger en overtredelse av reglene i kringkastingsloven eller forskrift gitt i medhold av loven, ev. innhenting av nærmere opplysninger om en slik overtredelse. På samme måte kan tilsynene også hente inn andre opplysninger fra offentlige myndigheter som er nødvendige for å gjennomføre oppgaver pålagt etter kringkastingsloven eller forskrift gitt i medhold av loven. Opplysningsplikten innebærer ikke noen innskrenking av medienes rett til kildevern etter EMK artikkel 10. Straffeprosessloven § 125 innebærer formelt et unntak fra forklaringsplikten i straffeprosessloven § 108 for medarbeidere i redaktørstyrte medier. Rekkevidden av unntaket i andre ledd for straffeprosessloven § 125 må tolkes i lys av EMK artikkel 10, praksis fra EMD og norsk rettspraksis, herunder Høyesteretts uttalelser i dommene inntatt i Rt. 2013 s. 1290 og Rt. 2015 s. 1286.

Tredje ledd slår fast at departementet kan gi forskrift om opplysningsplikten, for eksempel om hvem som er omfattet av plikten, og hvilke opplysninger som kan kreves. Dette er en videreføring av gjeldende andre ledd med enkelte rent språklige endringer.

Se for øvrig de generelle merknadene i punkt 18.5.

Til ny § 2-11a

Paragrafen gjennomfører artikkel 30 a i direktiv (EU) 2018/1808.

Første ledd pålegger tilsynsorgan som fører tilsyn med bestemmelser som gjennomfører direktiv 2010/13/EU, å gi tilsynsmyndigheter i andre EØS-stater, samt EFTAs overvåkingsorgan, opplysninger som er nødvendige for håndhevelsen av AMT-direktivet (direktiv 2010/13/EU). Informasjonsplikten omfatter, men er ikke avgrenset til, opplysninger som er nødvendige for å bestemme jurisdiksjonen til en tjeneste etter artikkel 2, for å nedlegge videresendingsforbud etter artikkel 3 eller for å gjennomføre konsultasjons- og omgåelsesprosedyren etter artikkel 4.

Etter andre ledd har Medietilsynet plikt til å informere tilsynsmyndigheten i mottakerlandet dersom tilsynet mottar opplysninger fra en norsk tilbyder av fjernsyn eller audiovisuell bestillingstjeneste om at tjenesten helt eller i hovedsak er rettet mot publikum i en annen EØS-stat. I vurderingen av om en tjeneste «hovedsakelig er rettet mot publikum i en annen EØS-stat» vil det være relevant å legge vekt på tilbyderens egne opplysninger i registreringsskjemaet til Medietilsynet. I tillegg kan tilsynsmyndigheten gjøre en selvstendig vurdering, der relevante momenter blant annet er om tjenesten mottas kun av publikum i mottakerlandet eller i flere land, hvor hovedtyngden av tjenestens publikum befinner seg, om tjenestens programmer eller markedsføring er særlig rettet mot publikum i mottakerlandet, hvilket språk som benyttes, og om tjenesten på annen måte henvender seg særlig til publikum i mottakerlandet (jf. blant annet direktiv (EU) 2018/1808 fortalepunkt 38 og direktiv 2010/13/EU fortalepunkt 42).

Etter tredje ledd har tilsynsorganene plikt til å behandle en anmodning om informasjon om aktivitetene til en tjenestetilbyder fra tilsynsmyndigheten i et land en norsk tjenestetilbyder er rettet mot. Tilsynsorganene skal som utgangspunkt ta stilling til anmodningen innen to måneder.

Mediemyndighetene i EØS-statene har gjennom medlemskapet i ERGA (European Regulators Group for Audiovisual Media Services) inngått en intensjonsavtale (Memorandum of Understanding) som gir nærmere regler for samhandlingen mellom mediemyndighetene i saker etter AMT-direktivet (direktiv 2010/13/EU), herunder informasjons- og bistandsplikten etter direktiv (EU) 2018/1808 artikkel 30a.

Se for øvrig de generelle merknadene i punkt 17.4.

Til § 2-15

Paragrafen gjennomfører direktiv (EU) 2018/1808 artikkel 30 (1) og (2) når det gjelder Medietilsynet som tilsynsmyndighet for AMT-direktivet.

I første ledd utvides avskjæringen av instruksjonsmyndighet slik at den også omfatter instrukser fra Kongen (og ikke bare departementet) samt instrukser overfor Medieklagenemnda (og ikke bare Medietilsynet). I dag åpner loven for å pålegge tilsynet å ta en sak opp til behandling. Forslaget innebærer at denne retten avskjæres når det gjelder bestemmelser som gjennomfører AMT-direktivet.

Andre ledd presiserer at Kongen og departementet heller ikke kan treffe vedtak som hører under Medietilsynet eller Medieklagenemndas myndighet etter loven.

Tredje ledd viderefører bestemmelsen som i dag følger av § 2-15 første ledd. Ved at bestemmelsen gjelder omgjøring generelt, avskjærer den også Kongens omgjøringsadgang. Per i dag er dette bare underforstått ved at Kongen i statsråd etter § 2-15 andre ledd har adgang til å omgjøre i «saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning».

I fjerde ledd opprettholdes adgangen som Kongen i statsråd har til å omgjøre tilsynets eller klagenemndas vedtak i saker av «prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning». Samtidig presiseres det at denne adgangen ikke gjelder vedtak fattet med hjemmel i regler som gjennomfører direktiv 2010/2013/EU.

Se for øvrig de generelle merknadene i punkt 14.5.2.4.

Til § 2-16 første ledd

Innledningsvis er ordlyden «til følgende opplysninger» endret til «til opplysninger om». Endringen er rent språklig og innebærer ingen realitetsendring.

Bokstav b er endret ved tilføyelse av ordlyden «at tjenestetilbyderen er underlagt norsk jurisdiksjon». Endringen gjennomfører direktiv (EU) 2018/1808 artikkel 5 (1) bokstav d. For øvrig videreføres gjeldende bestemmelser.

Se for øvrig de generelle merknadene i punkt 6.2.5.

Til § 2-19

Paragrafen gjennomfører direktiv (EU) 2018/1808 artikkel 7 (1) og (3). Begrepsbruken er gjennomgående endret: «Tilrettelegge» for personer med funksjonsnedsettelser er endret til «utforme universelt» og «universell utforming». Det er tale om en rent språklig justering, og den medfører ingen realitetsendring. Begrepet «universell utforming» skal altså ikke forstås som at hovedløsningen må oppfylle alle brukergruppers behov samtidig.

Første ledd er endret slik at plikten til universell utforming ikke bare gjelder for NRK og riksdekkende kommersielle fjernsynskanaler med en andel på mer enn fem prosent av de samlede seertallene for fjernsyn, men alle tilbydere av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester. Tilbyderne har en plikt til å utforme «bildeprogrammer» universelt. Endringen fra «programmer» til «bildeprogrammer» har sammenheng med at «bildeprogrammer» allerede er definert i kringkastingsloven § 1-1 bokstav e. Endringen er kun en rettsteknisk justering, og er ikke ment å innebære en realitetsendring. Bestemmelsen inneholder en ikke-uttømmende liste over teknikker som kan brukes (teksting, tegnspråktolking, synstolking, lydtekst eller andre teknikker). Listen er uendret sammenlignet med gjeldende første ledd. Bildeprogrammene skal utformes universelt ved forholdsmessige tiltak. I vurderingen av hva som er forholdsmessige tiltak bør det legges vekt på hvilke teknologiske løsninger som finnes, herunder kostnadene sett opp mot den enkelte aktørs økonomiske forutsetninger. Videre bør det tas hensyn til at kravene ikke hindrer nyetableringer, utvikling eller evnen til å øke den programrelaterte produksjonen. Samtidig vil det være rimelig å stille strengere krav til tjenestetilbydere med gode finansielle forutsetninger eller høy seerandel. Hva som er «forholdsmessig» vil bli nærmere regulert i forskrift.

Andre ledd slår fast at tilbydere av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester skal utarbeide en handlingsplan for økt universell utforming av bildeprogrammer i tjenestene. Handlingsplanenes detaljeringsgrad og omfang bør avhenge av tilbyderens størrelse og økonomiske ressurser. Planene skal fungere som bevisstgjøring og et insentiv til aktivt arbeid med universell utforming. Nærmere regler om handlingsplaner kan fastsettes i forskrift, jf. tredje ledd.

Tredje ledd gir hjemmel til å gi forskrift om universell utforming av bildeprogrammer i fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester, blant annet om hvordan og i hvilket omfang tjenestetilbyderne skal utforme bildeprogrammene universelt ved forholdsmessige tiltak. Bestemmelsen viderefører forskriftshjemmelen i gjeldende tredje ledd, men er endret slik at det innføres hjemmel til å gi forskrift om universell utforming av programmer i fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester, og ikke bare regler for NRKs programmer og programmer i riksdekkende kommersielle fjernsynskanaler. Tillegget «blant annet om hvordan og i hvilket omfang tjenestetilbyderne skal utforme bildeprogrammene universelt ved forholdsmessige tiltak» er ment å tydeliggjøre at krav til utforming av bildeprogrammer universelt, herunder hva som er «forholdsmessig», vil bli nærmere regulert i forskrift.

Se for øvrig de generelle merknadene i punkt 10.1.5.

Til ny § 2-20

Paragrafen gjennomfører direktiv (EU) 2018/1808 artikkel 7 (5). Den stiller krav til universell utforming av viktig informasjon til allmennheten. Kravene til universell utforming av slike meldinger retter seg mot offentlige myndigheter, ikke til tilbydere av fjernsyn eller audiovisuelle bestillingstjenester.

Første ledd slår fast at den som pålegger tilbydere av fjernsyn å sende meldinger i medhold av kringkastingsloven § 2-4, skal utforme meldingene universelt. Dersom meldingene sendes i medhold av kringkastingsloven § 2-4, vil pliktsubjektet være «statsmyndigheter». Bestemmelsen inneholder en ikke-uttømmende liste over teknikker som kan brukes (teksting, tegnspråktolking, synstolking, lydtekst eller andre teknikker). Det er viktig at meldingene når store deler av befolkningen raskt, og den klare hovedregelen er derfor at meldingene skal utformes universelt «umiddelbart» når meldingene formildes til offentligheten. Bestemmelsen tar likevel høyde for at det ikke alltid er mulig. Ordlyden «så snart som mulig» er ment som en sikkerhetsventil i tilfeller hvor det ikke er mulig å universelt utforme meldingene samtidig som meldingene formidles til allmennheten.

Andre ledd slår fast at første ledd gjelder tilsvarende for den som pålegger tilbydere av fjernsyn eller audiovisuelle bestillingstjenester å sende meldinger i medhold av smittevernloven § 4-8. Dersom meldingene sendes i medhold av smittevernloven § 4-8, vil pliktsubjektet være Helse- og omsorgsdepartementet eller Helsedirektoratet.

Se for øvrig de generelle merknadene punkt 10.2.5.

Til ny § 2-21

Paragrafen gjennomfører direktiv (EU) 2018/1808 artikkel 33a.

Første ledd pålegger Medietilsynet å fremme og treffe tiltak for å utvikle den kritiske medieforståelsen i befolkningen. Eksempler på tiltak kan være å utarbeide undervisningsopplegg, tilby fakta- og kunnskapsbasert rådgivning og informasjonskampanjer, gjennomføre undersøkelser for å kartlegge status for den kritiske medieforståelsen i befolkningen, holde foredrag og seminarer med videre. Tiltakene kan også gjøres i samarbeid med andre, slik som frivillige organisasjoner eller myndighetsorganer.

Andre ledd første punktum pålegger Medietilsynet innen en bestemt frist og deretter hvert tredje år å rapportere til EFTAs overvåkingsorgan om tiltakene. Rapporteringen skal gjøres i tråd med retningslinjer utarbeidet av Europakommisjonen. Det fremgår av andre ledd andre punktum at departementet gir forskrift om fristen etter første punktum.

Se for øvrig de generelle merknadene i punkt 16.5.

Til § 3-4

Første ledd første punktum fastslår at dersom radio, fjernsyn, audiovisuelle bestillingstjenester eller et program er sponset, skal det opplyses om dette på en tydelig måte. Dette innebærer en utvidelse sammenlignet med gjeldende første ledd første punktum, som kun gjelder «programmer». Utvidelsen har sammenheng med forslaget til definisjon av sponsing i kringkastingsloven § 1-1 første ledd ny bokstav h, som foreslås endret for å tilpasse definisjonen av sponsing til AMT-direktivets definisjon. I tillegg har det blitt gjort endringer i første ledd andre, tredje og fjerde punktum som tydeliggjør hvilke krav som utelukkende gjelder for sponsing av programmer. Endringene er kun av språklig karakter, og er ikke ment å endre rettstilstanden for kravene til sponsing av programmer.

For øvrig inneholder bestemmelsen mindre justeringer som er nødvendige som følge av at bestemmelsen utvides til å også omfatte sponsing av radio, fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester. Det er også ellers foreslått enkelte mindre rent språklige endringer i første til femte ledd.

I femte ledd er forskriftshjemmelen foreslått endret fra at Kongen «gir» forskrift til at Kongen «kan gi» forskrift. Det er også foreslått enkelte mindre rent språklige justeringer i dette leddet.

De materielle reglene for sponsing av radio, fjernsyn osv. gjelder tilsvarende for sponsing av videodelingsplattformtjenester og brukergenerert video, se §§ 5 A-5 og 5 A-6.

Se for øvrig de generelle merknadene i punkt 11.2.2.5.

Til § 3-6

Paragrafen gjennomfører direktiv (EU) 2018/1808 artikkel 11. Endringen er i all hovedsak av rettsteknisk karakter.

Første ledd fastslår et forbud mot produktplassering i nyhets- og aktualitetsprogrammer, forbrukerprogrammer, religiøse programmer og barneprogrammer. Enkelte program kan ha elementer fra ulike programkategorier, slik som aktualitetsprogram og dokumentar. I program som har betydelige elementer fra programkategorier der produktplassering ikke er tillatt, vil produktplassering normalt være forbudt. Hvilken programkategori programmet hører inn under avgjøres ut fra en konkret vurdering av innholdet. Hvordan tilbyder selv har kategorisert programmet er ikke avgjørende. Dette er i tråd med gjeldende forvaltningspraksis, se Medietilsynets veileder «Veileder for produktplassering i kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester». Videre er ordlyden «programmer som er særlig rettet mot barn» endret til «barneprogram». «Barneprogram» er definert i kringkastingsforskriften § 3-6 femte ledd, der det fremgår at et program er å anse som et barneprogram når barn anses å være den primære målgruppen for programmet. Endringen er kun av rettsteknisk karakter, og innebærer en bedre harmonisering med loven for øvrig der begrepet «barneprogram» er brukt. Forbudet mot produktplassering i programkategoriene som listes i bestemmelsen gjelder generelt og omfatter programmer som verken er produsert eller bestilt av vedkommende tjenestetilbyder/kringkaster.

Andre ledd slår fast at produktplassering er forbudt i programmer som er produsert eller bestilt av NRK eller tilknyttede foretak. Dette er en videreføring av gjeldende fjerde ledd, men med en rettsteknisk justering i tråd med øvrige justeringer i bestemmelsen. I programmer NRK verken har produsert eller bestilt er produktplassering tillatt, med de nærmere krav til produktplassering som fremgår av § 3-7.

I tredje ledd er det foreslått enkelte mindre rent språklige justeringer.

Se for øvrig de generelle merknadene i punkt 11.2.3.6.

Til § 3-7 første ledd bokstav a

Endringen gjennomfører direktiv (EU) 2018/1808 artikkel 11 (3) bokstav a, ved at det fremkommer at programmets innhold og organisering i en programoversikt ved kringkasting eller i en katalog ved audiovisuelle bestillingstjenester ikke skal påvirkes på en slik måte at det innvirker på ansvaret og den redaksjonelle uavhengigheten til tilbyderen. Gjennomføringen innebærer at «fastsetting av sendetid» byttes ut med «organisering». Endringen fra «fastsetting av sendetid» til «organisering» innebærer ikke en realitetsendring når det gjelder bestemmelsens nåværende krav til fastsetting av sendetid, og er kun ment som en tilpasning av ordlyden i tråd med direktivets artikkel 11 (3) bokstav a. Ordlyden «tilbyderen av medietjenesten» erstattes med «kringkasteren eller tjenestetilbyderen» for å synliggjøre at bestemmelsen gjelder for både fjernsyn, radio og audiovisuelle bestillingstjenester.

Se for øvrig de generelle merknadene i punkt 11.2.3.6.

Til ny § 4-1a

Paragrafen slår fast at en tjenestetilbyder som er etablert i en annen EØS-stat har rett til å formidle fjernsyn eller audiovisuelle bestillingstjenester til Norge innenfor det samordnede regelområdet til direktiv 2010/13/EU, med mindre noe annet følger av kringkastingsloven eller annen lovgivning. Bestemmelsen er kun en klargjøring av prinsippet om fri videreformidling, og er ikke ment å innebære noen realitetsendring. Bestemmelsen er bl.a. ikke til hinder for at det gjennomføres nasjonale regler om å hindre eller vanskeliggjøre tilgang til innhold eller markedsføring som ikke er samordnet av direktivet.

Se for øvrig de generelle merknadene i punkt 7.1.5.

Til § 4-5

Paragrafens innhold er endret og presisert, og den har derfor fått ny overskrift som harmonerer bedre med innholdet.

I første ledd […] er gjeldende ordlyd om at Medietilsynet «i forskrift eller enkeltvedtak kan forby videresending av fjernsynskanaler» endret til at Medietilsynet kan gi «pålegg om å midlertidig hindre eller vanskeliggjøre tilgangen til utenlandske fjernsynskanaler». Et slikt pålegg vil være et enkeltvedtak i henhold til forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Formålet med endringen er for det første å tydeliggjøre at bestemmelsen ikke etablerer et medvirkningsansvar eller noen generell overvåkningsplikt for distributørene, men at disse må iverksette tiltak for å hindre at fjernsynskanalene eller nærmere bestemt innhold i kanalene når ut til seerne når bestemmelsens vilkår er oppfylt og Medietilsynet har pålagt dette. For det andre innebærer endringen en presisering av at det kun kan gis pålegg etter bestemmelsen med midlertidig virkning. Endelig innebærer endringen at pålegg etter bestemmelsen kun omfatter tilgangen til utenlandske fjernsynskanaler. Det vil si fjernsynskanaler som ikke er underlagt norsk jurisdiksjon etter kringkastingsforskriften § 1-1 og som er etablert i en annen EØS-stat eller et tredjeland.

Det foreslås å oppheve gjeldende bokstav b i første ledd. Gjeldende § 4-5 første ledd bokstav c flyttes til bokstav b. Ordlyden i gjeldende § 4-5 første ledd bokstav c omfatter «program» som kan være skadelig for mindreårige. Skadelig innhold kan også forekomme i markedsføring. Departementet foreslår at dette reflekteres i ordlyden, samtidig som den justeres i tråd med endringsdirektivets ordlyd. Som følge av at gjeldende § 4-5 første ledd bokstav b oppheves, videreføres gjeldende § 4-5 første ledd bokstav d og e som § 4-5 første ledd bokstav c og d.

Bestemmelsens andre ledd klargjør at § 4-5 første ledd bokstav a ikke gjelder for fjernsynskanaler som tilbys av tjenestetilbydere som er etablert i andre EØS-stater eller stater som har ratifisert Europarådets konvensjon om fjernsyn over landegrensene. Bestemmelsen gjelder likevel for fjernsynskanaler som tilbys av tjenestetilbydere som er etablert utenfor EØS-området og som har ratifisert Europarådets konvensjon om fjernsyn over landegrensene dersom kanalen sender reklame som er særskilt og jevnlig rettet mot norske seere. Endringen viderefører materielt sett gjeldende bestemmelse i kringkastingsforskriften § 4-4.

I tredje ledd første punktum presiseres det at pålegget kan gis overfor den som eier eller disponerer nett som formidler fjernsynskanaler som nevnt i første ledd. «Nett som formidler fjernsynskanaler» omfatter alle distribusjonsmåter, uavhengig av hvilken teknologi som benyttes. Det er Medietilsynets vedtak som eventuelt vil utløse en handleplikt for distributøren/netteieren, og forslaget oppstiller ingen plikt til å foreta seg noe uten et slikt vedtak.

Etter tredje ledd andre punktum skal det følge av vedtaket hvilke fjernsynskanaler pålegget gjelder og dersom aktuelt hvilket innhold som nærmere omfattes av pålegget. Når det gjelder ulovlig innhold i programmer vil det være tilstrekkelig at pålegget angir hvilke program innholdet forekommer i. Videre vil det være tilstrekkelig å oppgi annonsørselskap og/eller navn på produkter i et pålegg som gjelder ulovlig markedsføring. Dersom markedsføringen er integrert i et program i form av enten sponsoridentifikasjon eller produktplassering, og markedsføringen ikke enkelt kan skilles ut, kan det være nødvendig at pålegget gjelder forbud mot videreformidling av hele programmet. Forslaget til ny ordlyd i § 4-5 første ledd slår fast at Medietilsynet kan gi pålegg om å hindre eller vanskeliggjøre tilgangen til hele fjernsynskanaler. Dette innebærer at også mindre inngripende tiltak kan iverksettes. Medietilsynet kan for eksempel gi pålegg om å hindre eller vanskeliggjøre tilgang til nærmere bestemt ulovlig eller skadelig innhold etter § 4-5 bokstav b til d.

I fjerde ledd er det lagt inn enkelte rent språklige endringer og en justering som følge av at gjeldende første ledd bokstav d og e blir ny første ledd bokstav c og d.

Endringene i forskriftshjemmelen i § 4-5 femte ledd har sammenheng med de øvrige foreslåtte justeringene i paragrafen.

Se for øvrig de generelle merknadene i punkt 7.2.5.

Til ny § 4-8

Paragrafen gjennomfører artikkel 7b i direktiv (EU) 2018/1808.

Første ledd fastslår at fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester ikke kan forsynes med overliggende innslag for kommersielle formål eller endres uten samtykke fra tjenestetilbyderen. Overliggende innslag for kommersielle formål vil si at noen annen enn tjenestetilbyderen, f.eks. en TV-distributør, legger reklame eller annen markedsføring oppå en fjernsynssending eller en audiovisuell bestillingstjeneste. Innslaget kan for eksempel være et banner som dekker deler av skjermen mens programmet vises. Bestemmelsen er ikke ment å hindre pålegg fra Medietilsynet iht. kringkastingsloven § 4-5 og § 4-7.

Andre ledd åpner for at Kongen kan gi forskrift om overliggende innslag for kommersielle formål og endringer av fjernsynssendinger og audiovisuelle bestillingstjenester, for eksempel unntak fra kravet om samtykke etter første ledd.

For øvrig vises det til de generelle merknadene til forslaget i punkt 11.4.5.

Til ny § 5 A-1

Bestemmelsen gir Kongen myndighet til å gi regler om når en tilbyder av en videodelingsplattform er underlagt norsk jurisdiksjon i henhold til direktiv (EU) 2018/1808 artikkel 28a. Det vises for øvrig til fremstillingen i punkt 13.3.

Til ny § 5 A-2

Første punktum slår fast at tilbydere av videodelingsplattformer under norsk jurisdiksjon plikter å registrere seg hos Medietilsynet. Dette innebærer en aktivitetsplikt for slike norske tilbydere, som uoppfordret skal registrere seg hos tilsynet. Regler for når en tilbyder er underlagt norsk jurisdiksjon vil bli fastsatt i forskrift, jf. forslaget til § 5 A-1. Det vises for øvrig til fremstillingen i punkt 13.4.

Andre punktum slår fast at Kongen kan gi forskrift om registreringsplikten.

Til ny § 5 A-3

Paragrafen gjennomfører artikkel 28b (1) bokstav a i direktiv (EU) 2018/1808. Første ledd slår fast at tilbydere av videodelingsplattformer skal treffe hensiktsmessige tiltak for å beskytte mindreårige mot skadelig og alvorlig skadelig innhold i bildeprogrammer, brukergenererte videoer, reklame, sponsing og produktplassering i videodelingsplattformtjenesten, se punkt 13.5. Med «mindreårige» menes personer under 18 år. «Videodelingsplattformtjeneste» og «tilbyder av videodelingsplattform» defineres i kringkastingsloven § 1-1 første ledd ny bokstav j og k. «Brukergenerert video» defineres i kringkastingsloven § 1-1 første ledd ny bokstav l. Begrepene «skadelig innhold» og «alvorlig skadelig innhold» skal tolkes likt som i lov om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram (bildeprogramloven), jf. loven § 2 bokstav h og i. Det følger av Prop. 123 L (2013- 2014) punkt 6.4 at «skadelig innhold» og «alvorlig skadelig innhold» er å regne som rettslige standarder som kan utvikles over tid. Begrepene skal tolkes i samsvar med endringsdirektivet artikkel 6a og praksis etter bildeprogramloven. Hvilke hensiktsmessige tiltak som skal iverksettes vil fastsettes i kringkastingsforskriften, se § 5 A-7 og merknadene til denne, samt proposisjonens punkt 13.8.

Andre ledd slår fast at Kongen kan gi forskrift om beskyttelse av mindreårige mot skadelig og alvorlig skadelig innhold i videodelingsplattformtjenester, for eksempel om bruk av personopplysninger om mindreårige. Det vises for øvrig til fremstillingen i punkt 13.9.

Til ny § 5 A-4

Paragrafen gjennomfører direktiv (EU) 2018/1808 artikkel 28b (1) bokstav b og c. Etter bestemmelsen skal tilbydere av videodelingsplattformer treffe hensiktsmessige tiltak for å beskytte allmennheten mot bildeprogrammer, brukergenererte videoer, reklame, produktplassering og sponsing i tjenesten som har et innhold som strider mot følgende bestemmelser i straffeloven: § 136 bokstav a (offentlig oppfordring til terrorhandlinger mv.), § 183 (offentlig oppfordring til straffbar handling), § 185 (hatefulle ytringer), § 263 (trusler) og § 311 (fremstilling av seksuelle overgrep mot barn mv.). «Tilbyder av videodelingsplattform» defineres i kringkastingsloven § 1-1 første ledd ny bokstav k. «Brukergenerert video» defineres i kringkastingsloven § 1-1 første ledd ny bokstav l. Se departementets vurderinger under punkt 13.6 for en nærmere beskrivelse av innholdet som dekkes av straffebestemmelsene, og merknadene til § 5 A-7 for en nærmere beskrivelse av hensiktsmessige tiltak. Plikten til å iverksette hensiktsmessige tiltak gjelder selv om det aktuelle innholdet er lastet opp av en bruker, og tilbyderen ikke har kunnskap om innholdet.

Bestemmelsen må tolkes i lys av ytringsfriheten slik den er beskyttet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 10 og Grunnloven § 100, samt rettspraksis knyttet til disse bestemmelsene. Plikten skal ikke forstås slik at tilbyderen plikter å treffe hensiktsmessige tiltak for å forhindre ytringer eller oppfordringer til hat mot religioner og livssyn, eller mot politiske eller andre synspunkter, i seg selv. Det samme må gjelde dersom et redaktørstyrt medium laster opp programmer med slikt innhold på en videodelingsplattform. Plikten til hensiktsmessige tiltak vil derimot omfatte ytringer/oppfordringer til hat mot personer eller grupper av personer på noen av disse grunnlagene jf. straffeloven § 185 som rammer «det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen» (departementets kursivering). Slike ytringer nyter et beskjedent grunnlovsvern ettersom de ikke faller innenfor den kjerneverdi som ytringsfriheten skal beskytte – det offentlige ordskiftet (jf. blant annet HR-2020-2133-A, avsnitt 32).

Til ny § 5 A-5

Paragrafen gjennomfører direktiv (EU) 2018/1808 artikkel 28b (2) første ledd samt harmoniserer forbrukerbeskyttelsesnivået på norske videodelingsplattformer tilsvarende som for i fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester. Den innebærer derfor noe strengere regler for reklame, sponsing og produktplassering for norske tilbydere av videodelingsplattformer enn den minimumsreguleringen som direktiv (EU) 2018/1808 legger opp til i artikkel 28b (2) første ledd.

Første ledd slår fast at kringkastingsloven § 3-1 første ledd og §§ 3-3, 3-4, 3-6 og 3-7, gjelder tilsvarende for reklame, sponsing og produktplassering som markedsføres, selges eller tilrettelegges av tilbydere av videodelingsplattformer og som inngår i eller følger med bildeprogrammer og brukergenererte videoer. Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 13.7.

Andre ledd slår fast at Kongen kan gi forskrift om reklame, sponsing og produktplassering som markedsføres, selges eller tilrettelegges av tilbydere av videodelingsplattformer.

Til ny § 5 A-6

Paragrafen gjennomfører direktiv (EU) 2018/1808 artikkel 28b (2) andre ledd. Den medfører i tillegg en plikt for tilbydere av videodelingsplattformer til å treffe hensiktsmessige tiltak for å oppfylle strengere norske forbrukervernregler for markedsføring.

Første ledd slår fast at tilbydere av videodelingsplattformer skal treffe hensiktsmessige tiltak for å sikre at reklame, sponsing og produktplassering som markedsføres, selges eller tilrettelegges av andre enn tilbyderne, og som inngår i eller følger med bildeprogrammer og brukergenererte videoer, oppfyller visse krav. Bestemmelsen bokstav a til f angir hvilke regler som tilbyderen plikter å treffe hensiktsmessige tiltak for å overholde. Dette omfatter kringkastingsloven §§ 3-1 første ledd om forbud mot reklameinnslag i tilknytning til barneprogram mv., 3-3 om forbud mot skjult reklame og andre former for skjult markedsføring, 3-4 om sponsing i kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester, 3-6 om produktplassering i kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester og 3-7 om krav til programmer som inneholder produktplassering, markedsføringsloven § 2 om god markedsføringsskikk mv., alkoholloven § 9-1 om forbud mot reklame for tilvirkningsmidler for alkoholholdig drikk og § 9-2 om forbud mot reklame for alkoholdig drikk og forskrifter fastsatt i medhold av disse paragrafene, tobakksskadeloven § 22 om forbud mot reklame for tobakksvarer mv. og § 23 om forbud mot tobakkssponsing og forskrifter fastsatt i medhold av disse paragrafene, pengespilloven § 6 og forskrifter fastsatt i medhold av legemiddelloven § 19 andre ledd. Det er foreslått en hjemmel for Kongen til å fastsette regler om hensiktsmessige tiltak i forskrift § 5 A-7. Se departementets vurderinger i punkt 13.8.5. Det vises for øvrig til fremstillingen i punkt 13.7. Andre ledd slår fast at Kongen kan gi forskrift om reklame, sponsing og produktplassering som selges, markedsføres eller tilrettelegges av andre enn tilbydere av videodelingsplattformer.

Til ny § 5 A-7

Paragrafen gjennomfører (EU) 2018/1808 artikkel 28b (3) andre ledd om hvilke hensiktsmessige tiltak som kan pålegges tilbydere av videodelingsplattformer.

Første ledd første punktum slår fast at hensiktsmessige tiltak etter §§ 5 A-3, 5 A-4 og 5 A-6 skal være gjennomførbare og forholdsmessige og ta hensyn til videodelingsplattformtjenestens størrelse og art. Hensiktsmessige tiltak må baseres på arten av det aktuelle innholdet, skaden det kan forårsake, egenskapene til kategorien personer som skal beskyttes, så vel som de rettigheter og legitime interesser som er berørt, inkludert rettighetene og de legitime interessene til tilbyderen av videodelingsplattformen og til brukerne som har laget eller lastet opp innholdet og allmennhetens interesse. Tiltakene skal også være praktisk gjennomførbare og forholdsmessige, sett hen til plattformens størrelse og tjenestens art. Dette innebærer for eksempel at en videodelingsplattform som er stor i form av mange brukere eller har høy omsetning kan forventes å innføre mer avanserte løsninger for de ulike tiltakene, enn mindre tjenester. Videre slår første ledd andre punktum fast at hensiktsmessige tiltak ikke skal føre til forhåndskontroll eller opplastingsfiltrering av innhold i strid med ehandelsloven § 19. Det vises for øvrig til fremstillingen i punkt 13.8.

Andre ledd slår fast at Kongen kan gi forskrift om hvilke hensiktsmessige tiltak tilbydere av videodelingsplattformer skal treffe i henhold til §§ 5 A-3, 5 A-4, og 5 A-6. Det vises for øvrig til fremstillingen i proposisjonens punkt 13.8.

Til ny § 5 A-8

Paragrafen gjennomfører artikkel 28b (7) som fastslår at medlemslandene skal sørge for at det finnes utenrettslige klageordninger for løsning av tvister mellom brukere og tilbydere av videodelingsplattformer når det gjelder bestemmelsene om beskyttelse av mindreårige og allmennheten, samt anvendelsen av hensiktsmessige tiltak.

Første ledd slår fast at Medietilsynet kan gi forskrift om opprettelse av en klagenemnd for løsning av tvister mellom brukere og tilbydere av videodelingsplattformtjenester om hensiktsmessige tiltak som tilbyderne er forpliktet til å treffe i eller i medhold av kringkastingsloven. Hva som utgjør en «bruker» skal tolkes vidt, og omfatter både de som konsumerer bildeprogrammer eller brukergenerte videoer på videodelingsplattformene, og de som selv laster opp innhold. En «bruker» kan være både privatperson og næringsdrivende. Se for øvrig punkt 13.10.

Andre ledd slår fast at klagenemnda skal opptre uavhengig ved behandling av klager og at klagenemnda ikke kan instrueres. Det innebærer at nemnda ikke kan instrueres i de enkelte klagesakene eller generelt. Bestemmelsen må ses i lys av direktiv (EU) 2018/1808 artikkel 28b (7), som fastslår at tvisteløsningen legge til rette for en uavhengig behandling av tvisten.

Tredje ledd gir Medietilsynet hjemmel til å gi forskrift om klagenemnda, blant annet om nemndas sammensetning, kompetanse og organisering.

Til ny § 5 A-9

Bestemmelsen slår fast at Kongen kan gi forskrift om tilsyn med etterlevelsen av bestemmelsene om videodelingsplattformtjenester i kapittel 5 A. For en nærmere redegjørelse, vises det til punkt 13.11.

Til § 10-2

Gjeldende bestemmelse fastsetter at det er Medietilsynet som kan gi advarsel, selv om det er flere tilsynsorgan som fører tilsyn med lovens bestemmelser. Det er mest hensiktsmessig at det er den tilsynsmyndigheten som fører tilsyn som gir advarsel, og «Medietilsynet» foreslås derfor erstattet med «tilsynsmyndigheten». Endringen er ment å reflektere at den instansen som fører tilsyn i det enkelte tilfellet kan gi advarsel. Ellers videreføres gjeldende rett med enkelte rent språklige endringer. Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 19.5.3.

Til § 10-3 første og andre ledd

Gjeldende bestemmelse fastsetter at det er Medietilsynet som kan ilegge overtredelsesgebyr, selv om det er flere tilsynsorgan som fører tilsyn med lovens bestemmelser. Det er mest hensiktsmessig at det er den tilsynsmyndigheten som fører tilsyn som ilegger overtredelsesgebyr, og «Medietilsynet» foreslås derfor gjennomgående erstattet med «tilsynsmyndigheten». Endringen er ment å reflektere at den instansen som fører tilsyn i det enkelte tilfellet kan ilegge overtredelsesgebyr.

Bestemmelsen i første ledd er i tillegg endret slik at det kan ilegges overtredelsesgebyr ved overtredelse av bestemmelsene i §§ 5 A-2 og 5 A-5 i det nye kapittelet om videodelingsplattformtjenester. Bestemmelsene gjelder henholdsvis registreringsplikt og reklame, sponsing og produktplassering som markedsføres, selges eller tilrettelegges av tilbydere av videodelingsplattformer. For begrunnelse vises det til punkt 19.3.3.

I andre ledd første punktum foreslås det at «regler» erstattes med «forskrift». Endringen er rent språklig og innebærer ingen realitetsendring.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 19.5.3.

Til § 10-4

Gjeldende bestemmelse fastsetter at det er Medietilsynet som kan ilegge tvangsmulkt, selv om det er flere tilsynsorgan som fører tilsyn med lovens bestemmelser. Det er mest hensiktsmessig at det er den tilsynsmyndigheten som fører tilsyn som ilegger tvangsmulkt, og «Medietilsynet» foreslås derfor gjennomgående erstattet med «tilsynsmyndigheten». Endringen er ment å reflektere at det er den instansen som fører tilsyn i det enkelte tilfelle som kan ilegge tvangsmulkt.

Bestemmelsen i første ledd er i tillegg endret slik at den nye bestemmelsen i § 2-20 om universell utforming av viktig informasjon til allmennheten faller utenfor virkeområdet til § 10-4, mens nytt kapittel 5 A om videoplattformtjenester omfattes. For begrunnelsen vises det til punkt 19.3.2.2 og 19.3.3.

For en nærmere redegjørelse se de generelle merknadene i punkt 19.5.

Til endringene i tobakksskadeloven

Til ny § 40 b

Første punktum fastsetter at Kongen ikke kan instruere Helsedirektoratet om behandlingen etter tobakksskadeloven §§ 22 og 23 i enkeltsaker som gjelder tobakksvarer, elektroniske sigaretter og gjenoppfyllingsbeholdere, og som gjelder tilbydere av fjernsyn, audiovisuelle bestillingstjenester eller videodelingsplattformer. Bestemmelsen refererer til «Kongen». Når Kongens kompetanse avskjæres, avskjæres også departementets myndighet. Bestemmelsen vil kun omfatte saker som gjelder tilsyn med tilbydere av fjernsyn, audiovisuelle bestillingstjenester eller videodelingsplattformer. Disse begrepene skal forstås slik de er definert i kringkastingsloven § 1-1. Bestemmelsen avskjærer instruksjonsmyndigheten i enkeltsaker, men er ikke til hinder for at Kongen eller departementet kan gi Helsedirektoratet generelle instrukser eller foreta bindende fortolkninger av lovverket.

Det følger av andre punktum at Kongen heller ikke kan omgjøre Helsedirektoratets vedtak i slike tilfeller som nevnt i første punktum.

Til endringene i alkoholloven

Til ny § 9-6

Bestemmelsen fastsetter at Kongen ikke kan instruere Helsedirektoratet om behandlingen av enkeltsaker som gjelder alkoholloven § 9-2, når de gjelder tilbydere av fjernsyn, audiovisuelle bestillingstjenester eller videodelingsplattformer. Bestemmelsen refererer til «Kongen», men avskjærer også departementets myndighet. Bestemmelsen vil kun omfatte saker som gjelder tilsyn med tilbydere av fjernsyn, audiovisuelle bestillingstjenester eller videodelingsplattformer. Disse begrepene skal forstås slik de er definert i kringkastingsloven § 1-1. Bestemmelsen avskjærer instruksjonsmyndigheten i enkeltsaker, men er ikke til hinder for at Kongen eller departementet kan gi Helsedirektoratet generelle instrukser eller foreta bindende fortolkninger av lovverket.

Det følger av forslaget at Kongen heller ikke kan omgjøre Helsedirektoratets vedtak i slike saker.

Til endringene i legemiddelloven

Til § 20

I andre ledd er det gjort en språklig oppdatering.

Til § 21

I bestemmelsens andre ledd er i dag to skrivefeil som nå rettes opp.

Det følger av nytt tredje ledd at Direktoratet for medisinske produkter når særlige grunner taler for det, kan gi forskrift om forbud mot medisinsk reklame for bestemte varer eller varegrupper. Bestemmelsen ivaretar enkeltsaker som gjelder legemiddelreklame som omfattes av AMT-direktivet.

Til ny § 21 b

Paragrafen er ny. Første ledd regulerer Direktoratet for medisinske produkters uavhengighet i saker som gjelder legemiddelreklame som omfattes av AMT-direktivet.

Bestemmelsen fastsetter for det første at Kongen ikke kan instruere Direktoratet for medisinske produkter om behandlingen i enkeltsaker som gjelder reklame for legemidler, og som gjelder tilbydere av fjernsyn, audiovisuelle bestillingstjenester og videodelingsplattformer.

Når Kongens kompetanse avskjæres, avskjæres også departementets myndighet. Bestemmelsen skal kun omfatte saker som gjelder tilsyn med tilbydere av fjernsyn, audiovisuelle bestillingstjenester eller videodelingsplattformer. Disse begrepene skal forstås slik de er definert i kringkastingsloven § 1-1. Bestemmelsen avskjærer instruksjonsmyndigheten i enkeltsaker, men er ikke til hinder for at Kongen eller departementet kan gi Direktoratet for medisinske produkter (DMP) generelle instrukser eller foreta bindende fortolkninger av lovverket.

Det følger videre av første ledd at Kongen heller ikke kan omgjøre DMPs vedtak i slike saker.

§ 21 b andre ledd fastslår at Direktoratet for medisinske produkters vedtak i slike saker kan påklages til Markedsrådet, som er et uavhengig klageorgan. Klagene på AMT-direktivets område vil således behandles av et uavhengig klageorgan. Ved behandlingen i Markedsrådet gjelder de saksbehandlingsreglene som er gitt i eller i medhold av markedsføringsloven, så langt de passer.

Klage på andre vedtak som gjelder reklame for legemidler, og er truffet av Direktoratet for medisinske produkter, skal påklages på vanlig måte til overordnet organ (per i dag Helse- og omsorgsdepartementet).

Bestemmelsen i tredje ledd gir hjemmel for å forskriftsfeste at også øvrige saker som gjelder reklame for legemidler, jf. legemiddelloven §§ 19 til 21 a, kan påklages til et uavhengig klageorgan. I så fall vil alle reklamesaker kunne påklages til ett og samme organ, og det uavhengige klageorganet vil være klageinstans for andre saker som gjelder legemiddelreklame, ikke bare for de sakene som gjelder legemiddelreklame som omfattes av AMT-direktivet.

Til endringene i bildeprogramloven

Til § 8 andre ledd

Forslaget utvider forskriftshjemmelen til også å omfatte bestemmelser om bruk av personopplysninger om mindreårige, jf. forslaget til nytt tredje ledd i §§ 9 og 10.

Til § 9 nytt tredje ledd og § 10 nytt tredje ledd

Forslaget gjennomfører artikkel 6a (2) i direktiv (EU) 2018/1808. Begrepet «personopplysninger» i forslaget skal forstås på samme måte som i lov 15. juni 2018 nr. 38 (personopplysningsloven) og EUs personvernforordning (GDPR). «Mindreårige» er i bildeprogramloven § 2 første ledd bokstav a definert som «personer som ikke har fylt 18 år». Bestemmelsen nevner direkte markedsføring, profilering og atferdsbasert reklame som eksempler på kommersielle formål. «Profilering» defineres i personvernforordningen (GDPR) artikkel 4 nr. 4.

Til § 13 første ledd

Endringen presiserer at det er Datatilsynet som fører tilsyn med behandling av personopplysninger etter §§ 9 og 10. For øvrig ligger tilsynet med loven, som i dag, hos Medietilsynet.