9 Gjeldsordningsperiodens lengde

9.1 Gjeldende rett

Reglene om gjeldsordningsperiodens lengde fremgår av gjeldsordningsloven § 4-2 første ledd annet punktum (frivillig ordning), og § 5-2 (tvungen ordning). Hovedregelen er i begge tilfeller fem år, men det skal mer til for å fravike hovedregelen i en tvungen ordning. Ved frivillig ordning skal perioden «normalt» være på fem år, mens den ved tvungen ordning skal være på fem år med mindre det foreligger «tungtveiende grunner» til å stadfeste en annen periode.

Ved stadfestelse av tvungen ordning er det også ytterligere begrensninger og retningslinjer for utmåling av periodens lengde. Perioden kan settes til maksimum ti år, men det må foreligge «helt særegne grunner» dersom den skal overstige åtte år. Loven inneholder i § 5-2 annet og tredje ledd også regler om adgangen til å fravike femårsregelen. En kortere periode kan bl.a. begrunnes med ekstraordinære belastninger eller oppofrelser ved en gjeldsordning, om gjelden skyldes kausjonsforpliktelser eller om skyldneren tidligere har oppfylt en utenrettslig gjeldsordning. Tilsvarende finnes det i tredje ledd en liste over omstendigheter som kan begrunne en lengre periode enn fem år. Dette kan være aktuelt dersom skyldneren har studiegjeld av betydelig størrelse, om en bolig som ikke er fullt belånt skal beholdes, om ordningen går uforholdsmessig hardt ut over samskyldner eller kausjonist, samt om en større del av en eventuell dividende medgår til å dekke forpliktelser som gis bedre dekning enn andre.

9.2 Tidligere vurderinger av gjeldsordningsperiodens lengde

Slik gjeldsordningsloven opprinnelig lød, skulle gjeldsordningsperioden som hovedregel være på fem år, men både kortere og lengre perioder skulle kunne tenkes dersom det forelå «særlige grunner», jf. Ot.prp. nr. 81 (1991–92) punkt 4.2. Departementet pekte på at spørsmålet om periodens lengde både måtte ses i lys av hensynet til skyldneren, som måtte få utsikt til en løsning på problemene i en ikke altfor fjern fremtid, og hensynet til kreditorene, som ikke måtte tape mer enn nødvendig på sine krav. Det ble videre nevnt en del forhold som skulle gis betydning ved vurderingen av gjeldsordningsperiodens lengde. Det måtte etter departementets mening legges vekt på hvor stram den foreslåtte gjeldsordningen var. Dersom forslaget innebar salg av bolig, bil og andre eiendeler, og skyldneren ble sittende igjen med en inntekt tilsvarende 85 prosent av minstepensjonen, ville det ikke være rimelig med perioder over fem år. Det skulle også legges vekt på sosiale forhold, herunder om det var barn inne i bildet. Men det ble samtidig fremholdt at en ordning hvor gjeld ble slettet burde være på minimum fem år. Dette var ment å ha en preventiv effekt for antall søknader. Endelig skulle gjeldens løpetid tillegges vekt. Lang løpetid, for eksempel femten år, var et forhold som skulle trekke i retning av en lengre periode.

Da gjeldsordningsloven ble revidert i 2002, ble reglene om gjeldsordningsperiodens lengde viet stor oppmerksomhet. Ved en undersøkelse av domstolenes praksis fant departementet at kortere perioder utgjorde under én prosent av sakene, jf. Ot.prp. nr. 99 (2002–2003) punkt 4.22. Dersom perioden avvek fra hovedregelen på fem år, var det nærmest utelukkende lengre perioder som ble fastsatt. Enkelte steder hadde det utviklet seg en praksis med tiårsordninger. På bakgrunn av sprikende praksis og en stor overvekt av forlengede gjeldsordningsperioder, ble femårsregelen da endret slik at den bare skulle kunne fravikes ved «tungtveiende grunner». Det ble presisert at dette var ment som en skjerpelse i forhold til det tidligere uttrykket «særlige grunner».

9.3 Utviklingen i rettspraksis

En gjennomgang av nyere underrettsrettspraksis viser at det sjelden stadfestes en gjeldsordningsperiode kortere enn fem år. Det er få spor i underrettsavgjørelser av at sosiale forhold ved skyldner har vært drøftet ved fastsettelse av gjeldsordningsperioden.

I sak 23-025346 ved Oslo tingrett var skyldner 66 år og alvorlig syk. Gjeldsproblemene startet på 80-tallet da skyldner kom til Norge og var arbeidsledig de første årene. Skyldner var uføretrygdet og hadde ikke overskudd til å betale sine kreditorer i ordningen. Privat bidragsgjeld var ikke til hinder for å stadfeste ordningen, da bidragsberettigede hadde akseptert forslaget til frivillig gjeldsordning. Om det var grunnlag for å foreslå en kortere gjeldsordning i forhandlinger med kreditorene, synes ikke å ha vært et vurderingstema i saken.

I sak LB-2017-5662 ble spørsmålet om det forelå spesielle forhold ved skyldner som kunne begrunne at hovedregelen ble fraveket derimot drøftet. Skyldner var 78 år med en restgjeld som stammet fra 80-tallet. Lagmannsretten stadfestet en periode på tre år, bl.a. under henvisning til skyldnerens alder, at han hadde hatt utleggstrekk i en årrekke og at gjelden var svært gammel.

I tillegg til alder, er sykdom en grunn som ofte påberopes. Det skal likevel mye til før kortere periode enn fem år aksepteres selv om langvarige psykiske og fysiske lidelser er dokumentert. Ved alvorlig sykdom er også kortere perioder enn tre år godtatt, f.eks. sak 14-105383 i Oslo tingrett, der gjeldsordningsperioden ble satt til ett år.

Det er derimot ikke uvanlig at gjeldsordningsperioden settes lenger enn fem år. En årsak er trolig en utbredt praksis om å tilby forlengelse av perioden dersom kreditorene ikke godtar forslaget til frivillig ordning. Ønsker skyldneren å fastholde forslaget om en kortere periode eller en normalperiode, må skyldner i så fall begjære tvungen ordning, hvor hovedregelen er at gjeldsordningsperioden skal være fem år. Gol. § 5-2 kan dermed fungere som et «ris bak speilet» for kreditorene. Inngås gjeldsordninger frivillig, kommer vurderinger av «tungtveiende grunner» derimot sjelden på spissen.

Tall fra Brønnøysundregistrene viser at over 90 prosent av gjeldsordningene inngås frivillig. Dette er ressursbesparende for namsmyndighetene og fører også til at skyldner raskere kan komme i gang med sin ordning. Samtidig kan den høye andelen frivillige ordninger, reise spørsmål om tilbud om forlengelse som kompensasjon til kreditorene alltid er til det beste for skyldner. At skyldners rettsikkerhet kan bli uthulet, illustreres i studien Veien til gjeldsordning (SIFO, rapport nr. 14/2020). Av ti informanter hadde ingen kortere periode enn fem år, til tross for at årsakene til gjeldsproblemene var sammensatte. Helseplager og rusmisbruk var utbredt, flere hadde ikke midler å betjene i ordningen og noen hadde gått i svært lang tid fra gjeldsproblemet var oppstått til saken fikk sin endelige løsning hos namsmannen. Åtte av informantene hadde en femårig gjeldsordningsavtale, mens to informanter fikk en periode på sju år.

Når en frivillig eller tvungen gjeldsordning blir vedtatt eller stadfestet, begynner gjeldsordningsperioden å løpe med tilbakevirkende kraft fra åpningstidspunktet, jf. gol. § 4-2 første ledd tredje punktum. Politidirektoratets resultatkrav er at gjennomsnittlig saksbehandlingstid før åpning ikke skal overskride 90 dager etter registrering av søknad. I sak om namsmennenes saksbehandlingstid for utlegg og gjeldsordning, konkluderte Sivilombudet med betydelige og omfattende brudd på saksbehandlingstiden. Brudd på saksbehandlingstiden gir derimot ingen sanksjonsmuligheter overfor namsmannen eller rettigheter for skyldnerne. Departementet legger etter dette til grunn at skyldner, i enkelte politidistrikt, i realiteten har hatt flere års ventetid før oppstart av en gjeldsordning.

Departementet har merket seg at femårsregelen sjelden fravikes til fordel for kortere gjeldsordningsperioder. Forlengede gjeldsordningsperioder forekommer langt oftere enn nedkortede. Dette kan ha en selvforsterkende effekt, ved at skyldneren blir frarådet å foreslå en periode på under fem år fordi det er så vanskelig å få aksept for det. Dermed kan fem år eller mer bli foreslått også i tilfeller hvor det er gode grunner til å foreslå en kortere periode, og der skyldneren kunne fått spørsmålet rettslig prøvet gjennom tingrettens behandling av et forslag til tvungen gjeldsordning.

9.4 Nordisk rett

I Sverige er gjeldsordningsperioden på fem år med mindre vektige grunner («beaktansvärda skäl») tilsier at den bør være kortere, jf. skuldsaneringslagen § 34. Perioden kan ikke være lenger enn fem år. Denne regelen kom inn ved lovrevisjonen i 2006. Hvis gjeldsordningen blir endret, kan perioden likevel forlenges, men den kan aldri overstige syv år, jf. lovens § 52. For næringsdrivende er gjeldsordningen tre år.

I Danmark er det skifteretten som beslutter lengden på gjeldsordningsperioden. Den er typisk på fem år, men kan settes lenger eller kortere etter en konkret vurdering, jf. dansk konkurslov § 216 sjette ledd.

Etter finsk rett er gjeldsordningsperioden normalt på tre år, jf. «skuldsaneringslagen» § 30. Perioden kan settes lenger, for eksempel hvis skyldnerne har fått beholde bolig. Maksimal lengde er ti år.

9.5 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet gikk departementet inn for at kortere gjeldsordningsperioder enn fem år burde kunne brukes i større utstrekning enn i dag, men at femårsregelen burde beholdes som en hovedregel. Saker med høy alder, barn eller alvorlig sykdom ble nevnt som eksempler på tilfeller hvor perioden burde kuttes ned. Det ble også foreslått at eventuell ventetid hos namsmannen skulle tillegges betydning, i alle fall dersom den oversteg ett år. Følgende to alternativer ble etter dette foreslått:

1. Gjeldsordningsperioden skal normalt være fem år. Det skal imidlertid bli lettere å fastsette en kortere gjeldsordningsperiode, av sosiale hensyn.

2. Alternativ til forslag 1: Gjeldsordningsperioden kan ikke være lenger enn fem år. Dersom en gjeldsordning blir endret, kan gjeldsordningsperioden forlenges til syv år.

9.6 Høringsinstansenes syn

Et stort flertall er enig i departementets vurdering og støtter forslag 1. Skatteetaten mener gode grunner taler for at gjeldsordningsperioder under fem år bør begrunnes i sosiale forhold. De antar at en av grunnene til at kortere perioder ikke er fulgt opp i praksis, kan være den høye terskelen ordlyden «ekstraordinære belastninger» eller «unormal oppofrelse» oppstiller. Om det vedtas at man skal legge større vekt på disse momentene, ber de lovgiver presisere nærmere hva som menes med sosiale hensyn. Arbeids- og velferdsdirektoratet støtter forslag 1 av hensyn til at det er mange som har gjeldsordning med null dividende. De viser også til at mange har omsorg for barn. De mener videre det er grunn til å tro at mange av disse skyldnerne også har utfordringer på andre levekårsområder som medfører at det for noen vil være særlige sosiale hensyn som bør tas når det gjelder gjeldsordningsperioden. Direktoratet vektlegger at hensynet til forsørgelsesbyrde bør veie tungt, hvor en lang gjeldsordningsperiode – inntil syv år – vil medføre at barna til skyldnerne det gjelder vil ha store deler av sin oppvekst i en familie med en trang økonomisk situasjon.

Namsfogden i Oslo, Asker og Bærum støtter forslag 1, og peker bl.a. på at deres erfaring er at kreditorene ofte presser på for å få en lengre gjeldsordningsperiode, uten at det foreligger rimelige grunner til det. De mener også at noen skyldnere finner det belastende å måtte begjære tvungen gjeldsordning og gir etter for kreditorenes innsigelser.

Når det gjelder konkrete forhold som tilsier en kortere periode, peker Økonomiske rådgivere i Follo på enkelte grupper som alderspensjonister og uføretrygdede med 0-dividende (ordning uten utbetaling). Rådgiverne ser også hen til at barnefamilier med ungdommer har det vanskelig under en gjeldsordning, og mener at enten bør satsene høynes eller gjeldsordningsperioden kortes ned. Lange trekkperioder, psykisk sykdom og avhengighet er også momenter for å redusere lengen på gjeldsordningen.

Kommunene Ålesund m.fl. mener det bør være enklere å få gjennomslag for en kortere periode i flere saker, eksempelvis dersom skyldner har fordelt sitt overskudd etter dekningsloven § 2-7 fjerde ledd over en lengre periode. Dette syn støttes også av Nav Gjesdal.

Nav Haugesund viser til at for noen typer krav, som studielån, er utgangspunktet at det skal ta lang tid å betale ned lånet. De mener det i slike tilfeller vil kunne virke støtende å få slettet dette lånet etter kun kort tid. Gatejuristen mener man som hovedregel bør sette gjeldsordningsperioden til maksimum tre år der en betydelig del av gjelden er forbrukskreditt.

Oslo tingrett mener overordnet at gjeldende bestemmelse bør videreføres uten endringer i ordlyden. Den bemerker at en utvidelse av gjeldsordningsperioden til mer enn fem år, i praksis har blitt foreslått av skyldnere for å motvirke/dempe de forhold som ellers taler for at det vil virke støtende å stadfeste forslaget. Den peker på at uten en utvidelse, ville en del av disse gjeldsordningsforslagene trolig blitt nektet stadfestelse. Av de to forslag departementet ønsker høringsinstansenes syn på, støtter Oslo tingrett departements alternativ til forslag 1. Videre mener Oslo tingrett at periodens lengde imidlertid også vil inngå i den mer generelle vurderingen av om det konkrete gjeldsordningsforslaget vil virke støtende, jf. gjeldsordningsloven § 5-4 første ledd bokstav a. Oslo tingrett fremhever at departementet bør gi enkelte føringer for hvordan økt bruk av kortere gjeldsordningsperioder skal vektlegges i støtendevurderingen.

Intrum mener at man ved en nærmere presisering av hvilke sosiale forhold som kan kvalifisere for en kortere periode, vil flere skyldnere kunne få en kortere periode når særskilte forhold foreligger. Muligheten til å forlenge perioden ved for eksempel friverdi i boligen, mye prioritert gjeld og kompensasjon for mislighold av ordningen, mener de bør bestå slik det er i dag. Det siste kan også sees på som et gode for skyldnerne ved at flere som har restanser i gjeldsordningen, får mulighet til å dekke misligholdet og gjennomføre ordningen. Kredinor mener det ikke burde strammes inn på muligheten for å forlenge gjeldsordningsperioden når man forhandler om en ordning. Deres erfaring er at mange gjeldsordninger kommer i stand nettopp fordi man kan forlenge perioden, da en gjeldsordning med en normalperiode ikke ville oppfylt vilkårene i loven og deretter blitt stadfestet. De mener forlengelsen i disse tilfellene er avgjørende for at kreditorfelleskapet kan akseptere en frivillig gjeldsordning.

Innlandet politidistrikt mener at en regel om at gjeldsordningen ikke skal være på mer enn fem år, er bedre enn at perioden normalt skal være på fem år, men kortere av «sosiale grunner». Distriktet hevder at de aller fleste vil påberope sosiale hensyn. Etter Vest politidistrikts erfaring vedtas ofte lengre perioder enn fem år enn kortere perioder, selv om det etter en naturlig forståelse tilsier samme terskel for unntak fra normalperioden. Praksisen er en vridning mot lengre perioder. Distriktet mener i saker med overskudd er det rimelig med en fem-års periode, mens i saker uten utsikt til forbedret inntekt, vil en kortere gjeldsordningsperiode ikke stride mot lovens formål.

Enkelte høringsinstanser mener perioden bør kortes ned til tre år som hovedregel, bl.a. Joni Jestilã og Gjeldsoffer-Alliansen. Det vises til Finland som har en slik hovedregel. Jussbuss er kritiske til at departementet er lite villige til å redusere gjeldsordningsperioden, og støtter andres forslag om en normalperiode på to til tre år. Rettspolitisk forening påpeker at departementets forslag 1 ligger nærmest en slik regel. Cerebus mener hovedregelen bør være tre år, og at dette samlet sett vil være en rimelig regel. De mener perioden bør settes kortere, dersom gjeldsordningen ikke gir noe overskudd til kreditorene, eller det foreligger andre særlige hensyn til skyldner eller husstandsmedlemmer. Cerebus foreslår at det bør være mulig å forlenge perioden til fem år dersom hensynet til kreditorene tilsier det og hensynet til skyldnere eller husstandsmedlemmer ikke taler sterkt imot.

9.7 Departementets vurderinger

9.7.1 Innledning

Et hovedformål med lovendringene som nå foreslås, er at det skal bli enklere og raskere å komme fram til en gjeldsordning for de som oppfyller lovens vilkår. Belastningen ved å leve med gjeldsproblemer er stor, og veien fram til en løsning på problemene bør ikke være for lang eller for komplisert. Dette gjør det også aktuelt å se nærmere på gjeldsordningsperiodens lengde. En lang gjeldsordningsperiode medfører større belastninger på skyldnerne. På denne bakgrunn antar departementet at det også er naturlig å vurdere om gjeldsordningsperioden bør kortes noe ned. Som det fremgår av forrige punkt, er høringsinstansene noe delte i synet på dette. Mens flere mener at perioden bør være som den er, ser andre det slik at den bør forkortes, eksempelvis til tre år. Det er særlig de som jobber direkte med gjeldsrammede og har en mer sosialfaglig tilnærming til problemstillingen som går inn for en kortere periode.

Grunnen til at loven inneholder en regel om gjeldsordningsperiode er todelt. For det første fører regelen i de fleste tilfeller til at deler av gjelden blir betalt, noe som kommer kreditorene til gode. For det andre er gjeldsordningsperioden ment å skulle markere at det ikke bør være for enkelt å slippe unna gjeld, noe som kan tenkes å gå ut over den alminnelige betalingsmoral. Enkelte har også sett det slik at en del skyldnere vil kunne tilegne seg betalingsdisiplin og viktig lærdom om egen økonomistyring dersom de må gjennom en gjeldsordningsperiode.

9.7.2 Fordeler ved reduksjon av gjeldsordningsperioden

Etter departementets vurdering er det gode grunner for å redusere gjeldsordningsperiodens lengde. Den sosiale og økonomiske belastningen ved å skulle leve under et strengt økonomisk regime i fem år eller mer har vist seg å være tung for mange. Til dette kommer den økonomiske ekskluderingen som følger av at personer på gjeldsordning er «svartelistet» under hele gjeldsordningsperioden. Opplysninger om gjeldsordningen vil inngå i kredittvurderinger, noe som medfører praktiske vanskeligheter og økte kostnader i en rekke sammenhenger, for eksempel ved avtaler om forsikringer, mobilabonnement, internett ol. At gjeldsproblemer fører til sosial og finansiell eksklusjon er særlig belyst i en eldre undersøkelse gjennomført av SIFO, se rapport nr. 11/2010. Særlig for barnefamilier og personer med ulike sosiale problemer er belastningen stor. Antallet endrings- og opphevelsessaker er svært høyt, noe som viser at mange har problemer med å gjennomføre en gjeldsordning. De senere årene har det ifølge Brønnøysundregistrene vært omtrent like mange endringssaker som gjeldsordninger. Det høye antallet endringssaker medfører også en betydelig arbeidsbelastning for namsmennene og tingretten, noe som naturlig nok går på bekostning av arbeidet med å ta unna nye saker. Departementet antar at en reduksjon av gjeldsordningsperioden vil medføre at vesentlig flere vil makte å gjennomføre gjeldsordningen som forutsatt. Det er på det rene at de aller fleste endringssaker inntreffer et stykke ut i ordningen. I en tilleggsanalyse av endringssaker i Oslo i 2017, rapporterer SIFO at det bare var om lag 27,5 prosent av endringene som skjer de første tre årene (SIFO-notat 1/2024). Resten skjer i siste del av gjeldsordningsperioden. En tredjedel (34,5 prosent) inntraff fra og med år 6. Endelig er det grunn til å anta at enkelte som har behov for gjeldsordning, ikke søker om dette på grunn av gjennomføringsbyrden, herunder den lange avviklingstiden.

9.7.3 Ulemper ved reduksjon av gjeldsordningsperioden

På den annen side er det også betydelige ulemper med å redusere gjeldsordningsperiodens lengde. Først og fremst er det klart at kreditorene, både offentlige og private, vil påføres et betydelig tap i form av uteblitt dividende for den tiden perioden kortes ned med. Departementet har gjort et anslag basert på tilgjengelige tall fra SIFO-rapportene nr. 2/2019 og nr. 3/2013 om gjeldsordningenes økonomiske innhold, som viser at tapet kan komme opp mot 300 millioner kroner årlig ved en nedkorting fra for eksempel fem til tre år.

Videre vil kreditorene kunne gå glipp av eventuelle uforutsette forbedringer i skyldnerens økonomiske stilling i den delen av perioden som kortes vekk. Dette kan være inntektsøkninger, arv, gevinster mv.

Tapet ved en nedkorting av perioden vil imidlertid begrenses noe av at en del gjeldsordninger, som ellers ville ha blitt opphevet mot slutten av perioden, blir fullført. Det vil også være en del skyldnere som mister betalingsevnen mot slutten av gjeldsordningsperioden. Samlet sett vil kreditorenes tap ved en kortere gjeldsordningsperiode trolig også reduseres noe ved at flere ordninger må antas å bli gjennomført. Erfaring viser at kreditorene jevnt over har lite å tjene rent økonomisk på at en gjeldsordning blir opphevet.

En annen ulempe ved å korte ned gjeldsordningsperioden vil være at det kan føre til en mer restriktiv praksis for åpning av gjeldsforhandlinger. Slik enkelte høringsinstanser har påpekt, kan en for kort gjeldsordningsperiode medføre at skyldneren anses å «slippe for billig» unna gjeldsproblemene, noe som kan føre til at det blir vanskeligere å få åpnet gjeldsforhandlinger eller å få godtatt forslag til gjeldsordning.

9.7.4 Styrking av grunnlaget for å sette gjeldsordningsperioden til under fem år

Et alternativ til å korte ned hovedregelen om gjeldsordningsperiodens lengde, kan være å fastsette et styrket grunnlag for å sette perioden kortere enn fem år i enkelte tilfeller. Etter gjeldende rett skal det særlig vurderes å nedsette perioden i visse tilfeller som er regnet opp i lovens § 5-2 andre ledd, jf. punkt 9.1. Oppregningen er ikke uttømmende, men det skal etter omstendighetene blant annet legges vekt på ekstraordinære belastninger, vesentlig kausjonsansvar og langvarig betaling etter en tidligere utenrettslig gjeldsordning. Skyldnere som har særlige belastninger på grunn av sykdom, høy alder, sosiale vanskeligheter mv. må dermed oppfylle kravene i bestemmelsens andre ledd bokstav a om ekstraordinære belastninger eller uvanlig oppofrelse for at gjeldsordningsperioden skal kunne settes kortere enn fem år. Departementet har vurdert om denne terskelen er for høy, slik at mange skyldnere med sosiale problemer ikke får godtatt en kortere periode, fordi situasjonen ikke er ekstraordinær eller medfører uvanlig oppofrelse. Dersom terskelen senkes noe på dette punkt, vil flere sosiale problemer kunne fanges opp. For å unngå for ulik praksis vil det i så fall være hensiktsmessig å presisere bestemmelsen noe, slik at det blir klarere hvilke typer omstendigheter som skal lede til en kortere gjeldsordningsperiode enn normalt.

9.7.5 Konklusjon

Departementet har på bakgrunn av det foranstående kommet til at gjeldsordningsperioden i en del tilfeller bør være kortere enn i dag, men at dette ikke bør gjelde generelt. Hovedregelen bør fremdeles være fem år, men perioden bør ikke kunne være lengre enn dette annet enn ved endringssaker hvor kreditorene skal kompenseres for manglende innbetaling. Det bør imidlertid være lettere å få aksept for kortere perioder dersom sosiale forhold tilsier dette, jf. forslaget i høringsnotatet. Departementet vil legge til rette for dette ved å forsterke og utvide det lovfestede grunnlaget for å nedsette perioden, jf. forslag til endringer i § 5-2 andre ledd.

Det er velkjent at det har vært langt vanligere å fastsette ordninger på over fem år enn under. Mange har også fått avslått et forslag til gjeldsordning fordi perioden har blitt ansett som for kort. Vi har ikke nyere tall for gjeldsordningsperiodens lengde, men en undersøkelse publisert i SIFO-rapport nr. 11/2010, viste at femårsperioden ble fraveket i 17 prosent av sakene. Kun 3 prosent var kortere enn fem år, mens 14 prosent var lengre enn fem år. Departementet antar at gjeldsordninger som løper over fem år ikke er en hensiktsmessig måte å gi skyldnere en ny start på.

Kortere avviklingstid for sosialt utsatte skyldnere vil sammen med en mer effektiv prosess mest sannsynlig føre til at flere vil få løst sine gjeldsproblemer gjennom gjeldsordningsloven, og at det vil bli lettere å gjennomføre en gjeldsordning. Departementet vil også vise til at utviklingen i våre naboland går i retning av kortere gjeldsordningsperiode. Som nevnt i punkt 9.4 er dette tilfelle både i Sverige og Finland.