6 Departementets vurdering og forslag
6.1 Overordnet om innføringen av egenbetaling (studieavgift)
I statsbudsjettet for 2023, jf. Prop. 1 S (2022–2023) og Innst. 12 S (2022–2023), har Stortinget vedtatt å redusere bevilgningen til universiteter og høyskoler, som følge av en forventet økning i inntekter fra innføring av studieavgift for studenter fra land utenfor EØS og Sveits. Som det er pekt på i Prop. 1 S, tilsier et grovt anslag at den forventede nedgangen i antall utenlandsstudenter kan frigjøre kapasitet tilsvarende 2 600 toårige studieplasser fra høsten 2023. Budsjetteffekten ville ha vært 225 mill. kroner i 2023 og 900 mill. kroner fullt opptrappet i 2025 dersom denne kapasiteten skulle vært dekket av en opptrapping av bevilgningen til universiteter og høyskoler. At høringsinstansene er negative til et slikt budsjettiltak, er som forventet. Alternative tiltak med like stor budsjetteffekt ville etter departementets mening også utløst betydelig motstand i sektoren dersom de hadde blitt sendt ut på en tilsvarende høring. Ingen høringsinstanser peker på alternative tiltak med like stor budsjetteffekt som heller bør foretrekkes. Høringsinstansene målbærer i stor grad generelle og prinsipielle argumenter mot innføring av studieavgift. Departementet oppfatter at disse argumentene er godt kjent fra tidligere utredninger om samme tema.
Departementet foreslår at statlige universiteter og høyskoler skal kreve minst kostnadsdekkende studieavgift for studenter fra land utenfor EØS og Sveits, fra og med høstsemesteret 2023. Studenter som har startet på et studieprogram før dette, skal få fullføre utdanningen uten å betale studieavgift, se punkt 6.5. For private universiteter og høyskoler som mottar statstilskudd, foreslår departementet at tilskuddet ikke skal kunne brukes til å dekke driftskostnader til utdanning for samme persongruppe. Flere høringsinstanser bruker sterke karakteristikker mot innføringen av studieavgift. Dette er karakteristikker som i så fall rammer samtlige land i Europa, ikke bare Norge. Departementet legger vekt på at det er vanlig internasjonalt å kreve høyere studieavgift fra utenlandske statsborgere enn fra egne statsborgere, og at det er svært sjeldent at det tilbys gratis høyere utdanning for alle. I Europa skjer dette i noen tyske delstater. En rekke andre velferdsordninger og offentlige ytelser i Norge skiller også mellom statsborgere fra Norge eller EØS og andre land. Norske studenter i land utenfor Norden betaler studieavgift i de fleste tilfeller.
Departementet vil ikke rokke ved gratisprinsippet for norske studenter, men vurderer at dette prinsippet ikke er til hinder for at studenter fra land utenfor EØS og Sveits betaler studieavgift i Norge. Det vil tilsvare situasjonen de fleste norske studenter møter i land utenfor EØS. Innføring av studieavgift for studenter fra tredjeland har ikke blitt fulgt av en generell innføring av studieavgift i noen av de andre nordiske landene. Departementet er ikke kjent med tilfeller fra andre land med offentlig finansiert høyere utdanning hvor en innføring av studieavgift for internasjonale studenter har vært et steg i en generell avvikling av den offentlige finansieringen.
Internasjonale studenter er et positivt bidrag til et mangfoldig studiemiljø. Slike studenter gir også et potensial for å rekruttere kompetent arbeidskraft. Studenter som reiser tilbake til hjemlandet etter studieopphold, kan bidra til styrkede kulturelle og økonomiske forbindelser mellom Norge og andre land. Departementet mener det er et mål at norske universiteter og høyskoler fortsatt skal være attraktive for internasjonale studenter. Ved innføringen av studieavgift er det ventet at tallet på internasjonale studenter vil gå ned sammenlignet med i dag, men generelt er ikke studieavgift et hinder for den internasjonale studentmobiliteten. Flere land med høye studieavgifter er attraktive studieland. Målet i Norge bør være at studentene kommer hit på grunn av kvaliteten i tilbudene, og ikke fordi tilbudene er gratis. Universitetene og høyskolene i Norge har arbeidet systematisk med kvalitetsutvikling i lang tid. De er godt rustet for konkurransen med institusjoner i andre land basert på kvalitet. Med studieavgifter vil institusjonene måtte fortsette med kvalitetsutviklingen i tilbudet for å være attraktive for internasjonale studenter.
Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå var det i Norge i 2020 ca. 8 600 internasjonale studenter fra land utenfor EØS og Sveits («Tilstandsrapport for høyere utdanning 2022», Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse). Utlendingsdirektoratet innvilget i 2019 ca. 3 800 nye utdanningstillatelser for studenter fra land utenfor EØS og Sveits som søkte opphold lengre enn tre måneder. Tilsvarende tall for 2021 var ca. 3 400.
Det vil trolig bli færre internasjonale studenter enn i dag når studenter fra land utenfor EØS og Sveits må betale studieavgift. Dette vil isolert sett frigjøre kapasitet til studenter fra Norge, EØS og Sveits. I Sverige, Danmark og Finland gikk antallet nye tredjelandsstudenter ned med mellom 35 og 80 prosent etter innføringen av studieavgift. Hvor mye studenttallet vil gå ned vil imidlertid variere mellom institusjonene og de enkelte studietilbudene. Det vil også være variasjoner i hvor stor grad søkere fra EØS-land og Sveits kompenserer for færre søkere fra andre land. Institusjonene har ansvar for å dimensjonere studietilbudene sine i tråd med både studiesøkingen og arbeidsmarkedsbehovene. Hvis søkergrunnlaget ved enkelte studietilbud går betydelig ned slik mange høringsinstanser hevder, må institusjonen vurdere om kostnaden ved å opprettholde tilbudet overstiger nytten, og dermed om tilbudet skal avvikles og ressursene omdisponeres til andre aktiviteter. En av begrunnelsene for å innføre studieavgift, er å frigjøre kapasitet og ressurser for studenter fra Norge, EØS og Sveits i en situasjon der det i større grad enn før er behov for omdisponeringer i sektoren for å dekke prioriterte kompetansebehov. Departementet vil følge med på effektene av omleggingen, herunder konsekvenser for rekrutteringen til arbeidsmarkedet på viktige fagområder.
Bevilgningene til universitetene og høyskolene er i statsbudsjettet for 2023 redusert tilsvarende et anslag på hva de vil få i økte inntekter fra studieavgifter. Anslaget er basert på et omfang av tredjelandsstudenter på omtrent 30 prosent av tallet på internasjonale studenter i 2019, og med omtrent samme nivå på studieavgiftene som i Sverige. Anslaget er svært usikkert av flere grunner: Departementet har ikke nøyaktig oversikt over hvor mange av dagens studenter som hadde måttet betale studieavgift, eller de faktiske kostnadene ved disse utdanningene. Det er også usikkert hvordan pågangen fra tredjelandsstudenter vil endres etter innføringen av studieavgift, og dermed hvor store inntekter institusjonene vil ha fra avgiftene. Ut over budsjettreduksjonene som er vedtatt i statsbudsjettet 2023 og opptrappingseffektene i 2024 og 2025, vil institusjonene beholde inntektene fra studieavgiftene.
Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) er ikke en utdanningsinstitusjon med egen akkreditering som universitet eller høyskole, og tilskuddet til UNIS er ikke endret. Utgiftene ved utdanningstilbudet ved UNIS vil fremdeles være dekket av tilskuddet, og studenter fra utenlandske institusjoner direkte til UNIS trenger ikke å betale studieavgift til UNIS eller til fastlandsinstitusjonen som de formelt registreres ved. Tredjelandsstudenter som er tatt opp til utdanninger ved norske fastlandsinstitusjoner må betale studieavgift for utdanningen ved denne institusjonen, men fastlandsinstitusjonen vil ikke ha kostnader for studenter i den tiden de har studieopphold ved UNIS. Institusjonen kan dermed ikke kreve egenbetaling for kostnader for den delen av utdanningen som tas ved UNIS og som er dekket av departementets tilskudd til UNIS.
Departementet foreslår at statlige universiteter og høyskoler skal kreve egenbetaling fra studenter som er statsborgere i land utenfor EØS eller Sveits. Som omtalt over følger det av internasjonale avtaler at Norge er forpliktet til å likebehandle visse utenlandske statsborgere med norske statsborgere. Det går derfor fram av lovforslaget at det ikke kan kreves egenbetaling fra utenlandske statsborgere som har slik rett til likebehandling. Slike rettigheter kan være hjemlet i EØS-avtalen, EFTA-konvensjonen eller separasjonsavtalen med Storbritannia.
Videre er det visse grupper av utenlandske statsborgere som på grunn av andre former for tilknytning til Norge er gitt rett til lån og stipend til utdanning i Norge på samme vilkår som norske statsborgere. Hvilke utenlandske statsborgere som har slik rett er nærmere regulert i forskrift om utdanningsstøtte § 7. Bestemmelsen omfatter i hovedsak personer som har permanent oppholdstillatelse, opphold på grunn av beskyttelse, sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, opphold på grunnlag av familieinnvandring eller familietilknytning til norsk statsborger, samt personer som har arbeidet fulltid i Norge i to år eller har studert på fulltid i Norge i tre år. Dette er personer som har opparbeidet en så sterk tilknytning til Norge at de har en rett til likebehandling med norske statsborgere når det gjelder lån og stipend fra Lånekassen til utdanning i Norge. Departementet mener derfor at denne gruppen bør unntas fra kravet om studieavgift. For søkere som ikke mottar lån og stipend, må institusjonene vurdere om vilkårene i forskrift om utdanningsstøtte § 7 kan være oppfylt, se punkt 6.6.
I forslaget som ble sendt på høring ble egenbetaling ved statlige universiteter og høyskoler foreslått regulert i uhl. § 7-1, nytt andre ledd. Departementet foreslår av lovtekniske hensyn å regulere dette i en ny § 7-1 a. Innholdet i forslaget tilsvarer det som ble sendt på høring, se lovutkastet § 7-1 a.
Departementet foreslår også at private institusjoner som hovedregel ikke skal kunne bruke statstilskudd fra departementet til dekning av driftskostnader for utdanning for den samme gruppen studenter som de statlige institusjonene skal kreve egenbetaling fra etter forslaget til ny § 7-1 a. I forslaget som ble sendt på høring ble dette foreslått regulert i § 8-3, nytt femte ledd, som hadde samme innhold som forslaget til § 7-1, nytt andre ledd. Departementet foreslår at § 8-3 ikke gjentar innholdet i bestemmelsen for statlige universiteter og høyskoler, men heller henviser til persongruppene som er omfattet av ny § 7-1 a. Innholdet i forslaget tilsvarer det som ble sendt på høring, se lovutkastet § 8-3 femte ledd.
6.2 Administrativ håndtering av egenbetaling
6.2.1 Kostnadsberegning og nivå på egenbetaling (studieavgift)
Forslaget om å innføre studieavgift for studenter fra land utenfor EØS og Sveits, ble kunngjort 6. oktober 2022 i Prop. 1 S (2022–2023) for Kunnskapsdepartementet. I høringsnotatet 10. oktober 2022 ba departementet institusjonene om å opplyse på sine nettsider til potensielle søkere at det var planlagt å innføre studieavgift fra høstsemesteret 2023. Departementet la til grunn at institusjonene begynte å planlegge innføringen da regjeringens forslag ble kjent.
Departementet er kjent med at innføringen av studieavgift skaper visse administrative utfordringer for de berørte utdanningsinstitusjonene. Institusjonene har gjort grundig rede for dette i sine høringsinnspill, og departementet har hatt dialog med Universitets- og høgskolerådet (UHR) i etterkant av høringen.
Departementet foreslår regler tilsvarende det som gjelder i Sverige og Danmark, hvor studieavgiften minst skal dekke institusjonens kostnader ved utdanningen.
Nivået på studieavgiftene varierer mye internasjonalt, både ut fra kostnadsnivåene og graden av kostnadsdekning fra egenbetalingen (Education at a Glance 2021, OECD). Det varierer også mellom land i hvilken grad nivået er regulert av sentrale eller regionale myndigheter, eller om det fastsettes av institusjonene. Den gjennomsnittlige studieavgiften for internasjonale studenter i Finland og Sverige er henholdsvis rundt 130 000 og 135 000 kroner per år.
Budsjettreduksjonen er ikke førende for hvilken pris institusjonene må sette ved de enkelte studieprogrammene. Kravet om at egenbetalingen minst skal dekke institusjonens kostnader for utdanningen innebærer at alle direkte og indirekte kostnader knyttet til studietilbudet blir dekket av studieavgiften, vurdert over tid. Kostnadene per student vil variere ut fra antallet studenter i utdanningen, som ikke nødvendigvis er kjent når avgiften skal fastsettes. Vilkåret kan derfor ikke vurderes ut fra kostnadene i enkeltår, men må vurderes over tid, eller for nye tilbud ut fra hva som rimeligvis kan forventes å dekke kostnadene på sikt.
Institusjonene må selv beregne hvor stor avgiften må være for å dekke kostnadene. Det er store variasjoner mellom studieprogrammene, også innenfor samme type utdanning på tvers av institusjoner. Departementet anser det ikke som hensiktsmessig at departementet skal fastsette en felles sats eller metode for beregning som treffer alle institusjonene. Det er den enkelte institusjonen som har oversikt over kostnadene ved de ulike studietilbudene, og som dermed har forutsetninger for å beregne og fastsette en kostnadsdekkende avgift. Egenarten til høyere utdanning gjør at en stor del av kostnadene ikke direkte kan knyttes til hvert enkelt tilbud eller hver student. Det gjør at det ikke finnes ett objektivt riktig svar på hva som er institusjonens kostnader for utdanningen av en student. Det er mulig å argumentere for flere ulike forutsetninger for denne beregningen. Hva som kan regnes som kostnadsdekkende, vil derfor ikke være ett presist beløp, men et intervall. Vilkåret innebærer at institusjonene ikke kan sette avgiftene slik at de bare dekker de kostnadene som klart kan knyttes direkte til hver student, men at de må legge noen forutsetninger til grunn for tilordningen av indirekte kostnader.
Det kan være krevende for institusjonene å ha en fullstendig kostnadsmodell på plass fra høstsemesteret 2023. Som presisert over, skal kravet om kostnadsdekkende avgift vurderes over tid. Departementet har forståelse for at institusjonene ved innføringen høsten 2023 må kunne bruke forenklede løsninger for å beregne størrelsen på avgiftene, og at det kan være noe avvik mellom avgiftene som settes og de faktiske kostnadene. Departementet mener det er viktig at institusjonene i sektoren samarbeider om utvikling av beregningsmetoder og andre administrative løsninger. Dette er både ressurseffektivt og kan bidra til å sikre lik praksis på tvers av institusjoner. Departementet er kjent med at UHR har satt ned en arbeidsgruppe for å utrede slike spørsmål. Departementet vil ha dialog med sektoren i dette arbeidet, og vil følge med på utviklingen over tid i avgiftsnivået som institusjonene setter. UHR har også tatt opp utfordringer med å identifisere og registrere søkere som eventuelt skal betale studieavgift, og departementet vil ha videre dialog med UHR om dette.
6.2.2 Statsstøtterettslig vurdering
Offentlig støtte defineres i EØS-avtalen artikkel 61:
«Med de unntak som er fastsatt i denne avtale, skal støtte gitt av EFs medlemsstater eller EFTA-statene eller støtte gitt av statsmidler i enhver form, som vrir eller truer med å vri konkurransen ved å begunstige enkelte foretak eller produksjon av enkelte varer, være uforenlig med denne avtales funksjon i den utstrekning støtten påvirker samhandelen mellom avtalepartene.»
Det er seks kumulative vilkår som må være oppfylt for at noe anses som offentlig støtte i EØS-rettslig forstand. Et sentralt vilkår for om finansiering av utdanning anses som offentlig støtte, er vilkåret om økonomisk aktivitet.
Utdanning som i hovedsak er finansiert av staten, regnes som ikke-økonomisk aktivitet etter statsstøtteregelverket. I EFTA Surveillance Authority Decision No 3/17/COL Notion of State Aid (NoA) avsnitt 29 vises det til at dette utgangspunktet ikke forandres i de tilfellene det tas noe egenbetaling som bidrar til å dekke driftskostnader. Disse økonomiske bidragene dekker ofte bare en brøkdel av de reelle kostnadene ved tjenesten, og vurderes derfor ikke som vederlag for tjenesten som ytes. Slik egenbetaling endrer derfor ikke det statsstøtterettslige prinsippet om at utdanningstjenester hovedsakelig finansiert av det offentlige, vurderes som ikke-økonomisk aktivitet.
I NoA avsnitt 30 vises det til at offentlige utdanningstjenester som nevnt over, må skilles fra tjenester hovedsakelig finansiert av egenbetaling eller kommersielle inntekter. Som eksempel vises det til høyere utdanning finansiert i sin helhet av studenter. Dette vurderes som økonomisk aktivitet etter statsstøtteregelverket.
Departementet viser til at de statsstøtterettslige vurderingene må gjøres konkret av institusjonene, og at i den grad det drives både økonomisk og ikke-økonomisk aktivitet, må institusjonene sikre et regnskapsmessig skille mellom aktivitetene.
6.3 Unntak
Departementet foreslår at enkelte unntak fra kravet om egenbetaling går fram av endringene i uhl. §§ 7-1 a og 8-3, og at andre unntak fastsettes i forskrift.
Studentmobilitet inngår i det strategiske arbeidet for å styrke kvalitet og relevans i høyere utdanning, og institusjonelt utvekslingssamarbeid gir gode muligheter for institusjonene til å styrke det strategisk innrettede samarbeidet med prioriterte samarbeidsland og relevante fagmiljøer. Studentutveksling som finner sted som ledd i et faglig samarbeid mellom norske og utenlandske læresteder, skjer på bakgrunn av faglige vurderinger og konkrete strategiske prioriteringer fra institusjonene. Dette er en særlig ønsket modell, som departementet fortsatt vil stimulere til. En slik modell sikrer rekruttering av kvalitativt gode internasjonale studenter, samtidig som den bidrar til internasjonalisering i hele institusjonen. Dette kommer også studenter som ikke reiser ut, til gode.
De bilaterale avtalene mellom institusjonene er ofte utformet slik at studentene betaler studieavgift til den institusjonen de er opptatt til, og ikke til den utenlandske institusjonen de utveksler til. Av utvekslingsstudentene fra land utenfor EØS og Sveits på opphold i Norge på minst tre måneder i 2021, kom 97 prosent innenfor institusjonelle avtaler mens resten kom gjennom individbaserte utvekslingsavtaler. Forslaget vil derfor i svært liten grad berøre den internasjonale studentutvekslingen med tredjeland og muligheten for norske studenter til å dra på utveksling.
Forslaget til regulering av unntak for studenter på utvekslingsavtaler er noe endret sammenholdt med forslaget som ble sendt på høring. I tillegg til enkelte språklige endringer, foreslår departementet at studenter som kommer på utveksling som en del av et institusjonelt samarbeid, inkludert institusjonelle avtaler, i utgangspunktet skal være unntatt kravet om egenbetaling, og at dette går fram av lovbestemmelsen.
Norske studenter på institusjonelle utvekslingsavtaler må i noen tilfeller betale studieavgift til institusjonen de utveksler til. Departementet foreslår at de norske institusjonene skal kunne inngå symmetriske avtaler i slike tilfeller, og at lovbestemmelsen derfor bør åpne for at institusjonene kan kreve egenbetaling også fra utvekslingsstudenter som kommer gjennom institusjonelle avtaler dersom finansiering gjennom egenbetaling ligger til grunn for utvekslingsavtalen. Siden institusjonene selv vurderer spørsmålet om egenbetaling i slike tilfeller, kan de også fastsette egenbetalingens størrelse på bakgrunn av forutsetningene i avtalen.
Forslaget som gjelder studenter som kommer til Norge gjennom nasjonalt finansierte samarbeidsprogrammer er også noe endret sammenholdt med det som ble sendt på høring. I stedet for å fastsette i lovbestemmelsen at det kan gjøres unntak for disse studentene, foreslår departementet at det i loven åpnes for at departementet i forskrift kan fastsette unntak for studenter som kommer til Norge gjennom nasjonalt finansierte samarbeidsprogrammer og for andre grupper av studenter. Med nasjonalt finansierte samarbeidsprogrammer siktes det til nasjonale programmer og ordninger som er finansiert gjennom et eller flere departementers budsjetter. I dag gjelder dette i hovedsak programmer som er del- eller helfinansiert av Kunnskapsdepartementet eller Utenriksdepartementet. Studentmobiliteten som finner sted innenfor rammene av nasjonalt finansierte samarbeidsprogrammer, er i all hovedsak kortere utvekslingsopphold, med unntak av enkelte helgradsstudenter som kommer innenfor rammene av et fåtall programmer. Flere av samarbeidsprogrammene har konkrete mål om gjensidig mobilitet mellom norske og utenlandske institusjoner.
Helgradsstudenter som kommer gjennom nasjonalt finansierte samarbeidsprogrammer vil få unntak i forskrift fra kravet om egenbetaling. Dette inkluderer studenter som kommer gjennom statlig finansierte programmer som Students at Risk (StAR), NORPART og NORHED. Det vil også bli gjort unntak i forskrift for studenter som kommer gjennom fellesgradssamarbeidet Erasmus Mundus i Erasmus+. Norge bidrar betydelig til Erasmus+ programmet. Det er et mål at hoveddelen av studentmobiliteten skjer gjennom utvekslingsopphold, og det største og mest sentrale programmet for studentutveksling og internasjonalt utdanningssamarbeid er Erasmus+. Det vil også bli gjort unntak for studenter som kommer til Norge gjennom Fulbright-programmet. Dette er en avtale mellom Norge og USA på statlig nivå, og programmet mottar en årlig tildeling finansiert over departementets budsjett. Det vil kunne være tilfeller der studenter som kommer gjennom Erasmus Mundus og Fulbright vil være omfattet av unntaket for utvekslingsstudenter som kommer gjennom et institusjonelt samarbeid, men disse programmene omfatter også gradsstudenter som ikke vil omfattes av unntaket. Hvilke konkrete programmer eller grupper som skal få unntak, vil bli fastsatt i forskrift.
Forslaget innebærer at det også kan fastsettes unntak i forskrift for andre grupper av studenter. Se lovforslaget § 7-1 a tredje ledd.
Samisk høgskole er en av veldig få høyere urfolksutdanningsinstitusjoner i verden, og har en viktig rolle overfor urfolksstudenter fra andre land. Samisk høgskole og Sametinget har pekt på at russiske samer utgjør en del av rekrutteringsgrunnlaget og studentmassen ved Samisk høgskole, og at høyskolens tilbud om urfolksmaster i journalistikk er et av få tilbud til urfolksstudenter på engelsk. Samisk høgskole har en sentral rolle i det samiske samfunnet og som tilbyder av utdanning til urfolk over hele verden. Sametinget har bedt om konsultasjoner om saken i medhold av sameloven kapittel 4, og disse vil bli gjennomført i forbindelse med fastsettelsen av unntak fra studieavgift i forskrift. Departementet vil i forskriften fastsette en adgang til å gjøre unntak fra studieavgift som ivaretar de hensynene Sametinget og Samisk høgskole har tatt opp knyttet til rekruttering av urfolk fra land utenfor EØS og Sveits.
Departementet vil også vurdere å fastsette unntak fra egenbetaling for kinesiske studenter i Norge som omfattes av ordningen med statsstipend. Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse forvalter i dag en stipendordning med midler fra den norske ambassaden i Beijing. Den er basert på kulturavtalen mellom Kina og Norge fra 1963. Ordningen omfatter ti stipender hver vei. Hittil har de norske stipendene til kinesiske studenter i hovedsak gått til ph.d.-studenter og postdoktorstipendiater, men ordningen er i prinsippet også åpen for studenter på masternivå. Oppholdet kan ha en varighet på opptil ti måneder.
For private institusjoner vil hovedregelen etter den foreslåtte § 8-3 femte ledd være at de ikke skal bruke statstilskudd fra departementet til dekning av driftskostnader for utdanning til den samme gruppen studenter som de statlige institusjonene skal kreve egenbetaling fra, etter forslaget til ny § 7-1 a. Departementet foreslår at unntaket som gjelder ved statlige institusjoner for studenter under utvekslingsavtaler og andre grupper av studenter som vil bli unntatt fra egenbetaling gjennom forskrift, også skal gjelde ved private institusjoner. Innholdsmessig tilsvarer forslaget det som ble sendt på høring, men med henvisning til § 7-1 a i stedet for gjengivelse av innholdet, se lovutkastet § 8-3 femte ledd.
6.4 Stipendordninger
Når egenbetalingen fra studentene minst skal dekke institusjonens kostnader for utdanningen, innebærer det at institusjonene ikke kan bruke av rammebevilgningen over Kunnskapsdepartementets budsjett til å tilby stipender til de betalende studentene. Dette gjelder både for statlige og for private institusjoner.
Det er naturlig å gjøre en vurdering av behovet for og mulig innretning av eventuelle stipendordninger i forbindelse med innføring av studieavgift. Departementet vil gi Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse i oppdrag å utrede mulige stipendordninger for studenter fra land utenfor EØS og Sveits. Departementet ønsker en kartlegging av hvordan de nordiske landene har tilnærmet seg spørsmålet om stipendordninger i forbindelse med innføringen av studieavgift i sine respektive land, samt hvordan disse er innrettet og fungerer. Samtidig må en vurdering av alternative stipendordninger ta utgangspunkt i det norske systemet. Eventuelle stipendordninger er et budsjettspørsmål som må vurderes i de ordinære budsjettprosessene.
6.5 Overgangsordning
I høringsnotatet ble det uttalt at departementet i forbindelse med ikraftsetting av nye lovbestemmelser ville legge til rette for en overgangsordning for studenter fra land utenfor EØS og Sveits som er tatt opp til et studieprogram før 1. august 2023. Av høringen ellers går det fram at egenbetaling skal innføres for studenter som starter i utdanningen høstsemesteret 2023. Formuleringen om opptak før 1. august 2023 var upresis. Studenter som er i gang med utdanningen før høstsemesteret 2023, er ikke omfattet av forslaget om egenbetaling. Disse studentene vil ha startet i en utdanning uten egenbetaling, og de skal heller ikke betale studieavgift fra høstsemesteret 2023. Studenter som starter i en utdanning høstsemesteret 2023, skal derimot betale studieavgift i samsvar med de foreslåtte bestemmelsene.
Departementet foreslår at det i tilknytning til bestemmelsen om ikrafttredelse fastsettes at studenter som har startet på en utdanning før høstsemesteret 2023, ikke skal betale studieavgift for den utdanningen de er tatt opp til. I tillegg foreslås det at Kongen kan gi overgangsregler for det tilfellet at det på et senere tidspunkt skulle vise seg å være nødvendig.
6.6 Andre innspill i høringen
Som omtalt under punkt 4, innebærer forslaget at utenlandske statsborgere med slik tilknytning til Norge som kan gi rett til lån og stipend fra Lånekassen på samme vilkår som norske statsborgere, er unntatt fra kravet om egenbetaling i § 7-1 a og fra begrensningen i bruk av statlige tilskudd i § 8-3. Departementet antar at mange av disse vil søke om lån og stipend fra Lånekassen, og det kan uten videre legges til grunn at studentene som mottar lån og stipend er omfattet av unntaket i §§ 7-1 a og 8-3. For søkere som ikke mottar lån og stipend vil institusjonene måtte vurdere om vilkårene i forskrift om utdanningsstøtte § 7 kan være oppfylt. Dette vil være en del av vurderingen knyttet til den enkelte studenten, og studenten må dokumentere på en tilfredsstillende måte at han eller hun er i en slik situasjon som regnes opp i forskrift om utdanningsstøtte § 7. Disse situasjonene kan i de fleste tilfellene enkelt dokumenteres av søkeren, for eksempel på hvilket grunnlag vedkommende har oppholdstillatelse i Norge, om vedkommende har hatt fulltidsarbeid i Norge i to sammenhengende år osv. Mer informasjon om disse vilkårene finnes på Lånekassens nettsider.
Utdanningsinstitusjonene behandler personopplysninger, og behandlingen må være i samsvar med personopplysningsloven og personvernforordningen. Universitets- og høyskoleloven § 4-15 første ledd gir institusjonene rettslig grunnlag for å behandle personopplysninger når formålet er å ivareta den registrertes rettigheter, eller å oppfylle institusjonens oppgaver og plikter etter universitets- og høyskoleloven. Etter loven § 4-15 tredje ledd har institusjonen adgang til å behandle det som regnes som særlige kategorier av personopplysninger (sensitive personopplysninger) når søkeren selv har gitt disse til institusjonen eller samtykket til at institusjonen skal få dem, når opplysningene er nødvendige for formålet i § 4-15 første ledd. Departementets oppfatning er at institusjonene har det nødvendige rettslige grunnlaget for å behandle de opplysningene som er nødvendige for å vurdere om en søker er omfattet av unntak fra kravet om egenbetaling i § 7-1 a og fra begrensningen i bruk av statlige tilskudd i § 8-3.
Studenter som søker UDI om oppholdstillatelse som student, må dokumentere at de har tilstrekkelige midler til livsopphold. Innføringen av egenbetaling vil medføre at studentene også må dokumentere at de har midler til å betale studieavgiften. Studentene må dokumentere at de har tilgjengelige midler til livsopphold tilsvarende full støtte fra Lånekassen, dvs. 137 907 kroner for studieåret 2023–2024. I tillegg må studentene dokumentere at de enten har betalt studieavgiften på søknadstidspunktet, eller at de mottar stipend eller har tilgjengelige midler som er tilstrekkelige til å betale studieavgiften på et senere tidspunkt. Studentene må for øvrig overholde dokumentasjonskrav og andre krav som stilles i forbindelse med oppholdstillatelsen.