5 Omsorgspenger, pleiepenger og opplæringspenger

5.1 Omsorgspenger – hvem som anses som alene om omsorgen og fordeling av stønadsdager mellom foreldrene, folketrygdloven § 9-6 og arbeidsmiljøloven § 12-9 sjette ledd

5.1.1 Bakgrunn og gjeldende rett

I henhold til folketrygdloven § 9-5 kan en arbeidstaker, frilanser eller selvstendig næringsdrivende som har omsorg for barn få omsorgspenger, dersom han eller hun er borte fra arbeidet fordi barnet eller barnepasser er syk, fordi barnet skal til lege e.l., eller fordi barnepasser må ta vare på et annet barn som er sykt eller skal til lege e.l. Retten er knyttet til omsorgsansvar, og det er presisert at den også gjelder fosterforeldre. Steforeldre har ikke rett til omsorgspenger, med mindre de har fått overført slik rett med hjemmel i § 9-6 sjette ledd.

Retten til omsorgspenger gjelder til og med det kalenderåret barnet fyller tolv år. Dersom barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet, gjelder retten til og med det året barnet fyller 18 år, se § 9-5 tredje ledd.

Som hovedregel får en arbeidstaker omsorgspenger i opptil ti stønadsdager for hvert kalenderår. Har vedkommende omsorgen for mer enn to barn, ytes det omsorgspenger i opptil 15 stønadsdager. Når arbeidstakeren er alene om omsorgen, økes antallet stønadsdager til henholdsvis 20 og 30, se § 9-6 første ledd.

Ti dager med omsorgspenger dekkes av arbeidsgiver, se § 9-8. Dersom arbeidstakeren har rett til mer enn ti dager, kan arbeidsgiver kreve å få refusjon for lønn utbetalt for det antall dager som overstiger ti. Selvstendig næringsdrivende og frilansere har ingen arbeidsgiver, og må dekke de ti første dagene selv (ventetid). Dersom de har rett til mer enn ti dager, kan de kreve disse dagene dekket av folketrygden.

Personer som er alene om omsorgen har rett til økt antall dager med omsorgspenger. Med «alene om omsorgen» menes at personen er alene om den daglige omsorgen for barnet. Det er den barnet bor fast hos som er alene om omsorgen, uavhengig av omfanget av samværet med den andre forelderen. Når en forelder er alene om omsorgen for barnet, kan stønadsdagene fordeles mellom foreldrene. Fordelingen må skje i henhold til omfanget av avtalt samvær i samværsavtalen. Videre må Arbeids- og velferdsetaten få skriftlig erklæring fra begge foreldrene om samværsfordelingen. Dette framgår av § 9-6 femte ledd.

Annen fordeling enn den som følger av samværsavtalen, er ikke mulig. Det vil si at hvis samværsavtalen innebærer at samværet utgjør 40 pst. av tiden, har foreldrene valget mellom at bostedsforelderen beholder alle omsorgspengedagene, eller at denne deler 40 pst. av dagene med samværsforelderen. Det er altså ikke mulig for eksempel å la bostedsforelderen beholde 80 pst. av dagene og dele 20 pst. av dagene med den andre forelderen, selv om foreldrene er enige om en slik fordeling.

Dersom foreldrene ikke bor sammen, men har avtalt delt bosted for barnet, anses ingen av foreldrene for å være alene om omsorgen. Dette gjelder uavhengig av hvor mye tid barnet tilbringer med hver av foreldrene.

En person regnes for å ha aleneomsorg for et barn hvis den andre av barnets foreldre i lang tid (i praksis mer enn seks måneder) ikke kan ha tilsyn med barnet fordi han eller hun er funksjonshemmet, innlagt i helseinstitusjon e.l., se § 9-6 tredje ledd. Man regnes imidlertid ikke for å ha aleneomsorg for et barn dersom den andre forelderen er bosatt et annet sted som følge av studier, jobb e.l. Dette gjelder selv om det ikke er mulig å gjennomføre denne aktiviteten på familiens hjemsted, slik som f.eks. ved beordringsplikt.

En person beholder statusen som «alene om omsorgen» for egne barn, selv om vedkommende gifter seg eller blir samboer (med en annen enn barnets andre forelder). Opptil ti av stønadsdagene kan i slike tilfeller overføres til ektefelle, eller til samboer når samboerforholdet har vart i minst tolv måneder. Det er et vilkår at Arbeids- og velferdsetaten får skriftlig melding om overføringen, se § 9-6 sjette ledd.

En person beholder statusen som «alene om omsorgen» for særkullsbarn selv om vedkommende får felles barn med ny ektefelle eller samboer. Når en person som for eksempel har vært alene om omsorgen for tre barn under tolv år får et nytt barn med ny samboer eller ektefelle, beholder vedkommende retten til 30 stønadsdager. Inntil ti av disse dagene kan overføres til samboeren/ektefellen. Samboeren/ektefellen har uansett selvstendig rett til ti stønadsdager for det nye barnet.

Arbeids- og velferdsdirektoratet opplyser at Arbeids- og velferdsetaten mottar svært få meldinger om fordeling av omsorgsdager mellom foreldrene og om overføring av dager til ny ektefelle eller samboer.

Reglene i denne paragrafen gjelder tilsvarende for frilansere og selvstendig næringsdrivende, men slik at det ytes omsorgspenger etter utløpet av ventetiden (de ti første fraværsdagene).

5.1.2 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å endre folketrygdloven § 9-6 femte ledd første punktum slik at der en forelder er alene om den daglige omsorgen, kan omsorgspengedager fordeles mellom foreldrene etter avtale, uavhengig av avtalt samvær i samværsavtalen. Departementet understreket i denne forbindelse at bostedsforelderen skal beholde minst ti dager (slik som i dag), eventuelt femten dager hvis vedkommende har mer enn to barn eller har omsorgen for et kronisk sykt eller funksjonshemmet barn.

Departementet foreslo å oppheve andre setning i § 9-6 femte ledd om skriftlig erklæring til Arbeids- og velferdsetaten fra begge foreldre ved fordeling av omsorgspengedager, samt andre setning i § 9-6 sjette ledd om at Arbeids- og velferdsetaten skal få skriftlig melding om overføring av dager til steforelder.

Departementet foreslo videre at også soning i fengsel og avtjening av verneplikt nevnes spesifikt i folketrygdloven § 9-6 tredje ledd som eksempler på når en person anses å være alene om omsorgen. Tilsvarende endring ble foreslått i arbeidsmiljøloven § 12-9 sjette ledd andre punktum som gir utvidet rett til permisjon til foreldre som er alene om omsorgen.

5.1.3 Høringsinstansenes syn

Akademikerne, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Arbeidstilsynet, Bergen kommune, Jussformidlingen i Bergen, NITO, Seksjon for sosionomtenester ved Haukeland universitetssjukehus,Unio og Yrkesorganisasjonenes sentralforbund YS støtter forslagene.

Juridisk rådgivning for kvinner – JURK støtter i hovedsak forslagene, men mener at lovendringen kan føre til konflikt mellom foreldrene. JURK påpeker at det er viktig at endringen ikke fører til at den som er alene om den daglige omsorgen føler seg presset til å inngå en avtale, eller at den andre forelderen mener den har krav på overføring av omsorgspengedager fra den barnet bor fast hos. JURK ønsker at det skal komme fram i lovteksten at det er bostedsforelderen som fortsatt har rett til økte omsorgspengedager, men at det skal være mulig å avtale at noen av omsorgspengedagene overføres til den andre forelderen.

KS er opptatt av forutsigbarhet for arbeidsgivere, og skriver: «Hvis antall dager fritt kan overføres, vil det kunne bli mer krevende for arbeidsgiver å holde oversikt over antall dager arbeidstaker rent faktisk har til enhver tid. Det er også uklart hvilke konsekvenser denne endringen vil ha i praksis, og KS er derfor skeptisk til forslaget. Mulige konsekvenser er økt administrativ byrde for arbeidsgiver, og endring i finansieringsansvaret mellom foreldrenes arbeidsgivere, og mellom arbeidsgiver og folketrygden.

Departementet selv peker på dette i høringsnotatet. Det kan også være grunn til å tro at omsorgsdager i større grad vil overføres til offentlig sektor der en forelder jobber i det offentlige og den andre i det private, noe som i så tilfelle vil medføre økt sporadisk fravær i sektoren. For at arbeidsgiver skal kunne holde oversikt over hvor mange omsorgsdager den aktuelle arbeidstaker har, mener KS at «samværsavtalen bør være styrende og at arbeidsgiver kan be arbeidstaker fremlegge denne.»

NHO har merknader i samme retning som KS.

5.1.4 Departementets vurderinger og forslag

5.1.4.1 Presisering av at man anses som alene om omsorgen dersom den andre forelderen er i fengsel eller avtjener verneplikt

Departementet foreslår at det presiseres i loven at en person anses som alene om omsorgen dersom den andre forelderen er i fengsel eller avtjener verneplikt.

Ingen av høringsinstansene har innvendinger til dette forslaget.

Det framgår av § 9-6 tredje ledd at man anses å være alene om omsorgen dersom den andre forelderen over lang tid ikke kan ha tilsyn med barnet. Som eksempel nevnes at forelderen er funksjonshemmet eller innlagt i helseinstitusjon e.l. Departementet foreslår at også soning i fengsel og avtjening av verneplikt nevnes spesifikt i folketrygdloven § 9-6 tredje ledd. I praksis anses seks måneder eller mer som «lang tid». Dette fremgår i dag av rundskriv til loven. Departementet er enig i denne tolkningen av «lang tid», men mener det ikke er nødvendig å lovfeste tolkningen.

Tilsvarende endring foreslås i arbeidsmiljøloven § 12-9 sjette ledd andre punktum. Selv om samme bestemmelse femte ledd sikrer arbeidstaker rett til permisjon når man mottar ytelse etter folketrygdloven kapittel 9, taler hensynet til tydelig og lett tilgjengelig informasjon for at ordlyden i arbeidsmiljøloven tilpasses folketrygdloven.

Soning og verneplikt hindrer tilsyn med barn og ligger utenfor det den enkelte selv kan styre. Dette i motsetning til f.eks. arbeid eller studier som gjennomføres på et annet sted enn der familien bor. Slikt fravær, som man i stor grad rår over selv, innebærer ikke at den ene forelderen anses å være alene om omsorgen.

Forslaget er i samsvar med praksis, men vil gjøre dette tydeligere, slik at informasjonen blir lettere tilgjengelig for dem det gjelder.

Departementet viser til lovforslaget, folketrygdloven § 9-6 tredje ledd og arbeidsmiljøloven § 12-9 sjette ledd.

5.1.4.2 Om fordeling av omsorgspengedager mellom foreldrene

Departementet foreslår at når en av foreldrene er alene om den daglige omsorgen, kan stønadsdagene fordeles mellom foreldrene etter avtale, uavhengig av eventuell samværsavtale.

Departementet mener det er uheldig at barnets foreldre har mindre fleksibilitet mht. fordeling av omsorgspengedager enn der bostedsforelderen ønsker å overføre dager til ny ektefelle/samboer etter folketrygdloven § 9-6 sjette ledd. I slike tilfeller bestemmer bostedsforelderen fritt hvor mange dager (opptil ti) vedkommende vil overføre til barnets steforelder.

Departementet ser at foreldre kan ha behov for å fordele omsorgspengedagene på en annen måte enn samværsavtalen skulle tilsi. Samværsavtalen trenger ikke å være en god indikator på behovet for omsorgspengedager. Muligheten til å være hjemme med barnet når det er sykt er ikke nødvendigvis sammenfallende med omfanget av samværet. Mye samvær i helger og ferier gir høy samværsprosent, men lite behov for omsorgspenger. På den annen side kan barnet bli syk mens det er hos samværsforelderen, og det kan være best at barnet blir værende der til det er friskt, selv om dette er lenger enn den avtalte samværsperioden.

Hvis samværsforelderen bor et stykke unna barnet og samvær primært skjer i helger og ferier, er det kanskje mindre aktuelt å være borte fra jobb for å være hjemme med sykt barn, selv om man i henhold til samværsavtalen har mye samvær. Enkelte foreldre har heller ingen skriftlig samværsavtale, eller de praktiserer en samværsordning som er annerledes enn den opprinnelige skriftlige samværsavtalen. Også slike forhold taler etter departementets vurdering for at det bør være opp til foreldrene å bestemme hvor mange av omsorgspengedagene som skal overføres. Dermed kan foreldrene selv bli enige om fordelingen av dager etter hva som passer dem best.

Dagens ordning innebærer at hvis foreldrene har blitt enige om en skriftlig samværsavtale, er det også den som legges til grunn for fordelingen av omsorgspengedagene. Ettersom begge foreldre må melde fra til Arbeids- og velferdsetaten, er det i praksis en forutsetning at begge foreldre ønsker å dele dager. Hvis de er enige om at de skal dele omsorgspengedager, trenger de altså ikke å bli enige om hvor mange dager som skal deles; fordelingen må skje i henhold til samværsavtalen. Hvis loven endres slik at det er opp til foreldrene hvor mange dager hver av dem skal ha, kan det potensielt åpne for noe mer konflikter da foreldrene må bli enige om fordelingen. Departementet legger til grunn at de fleste foreldre vil håndtere dette bra og komme fram til en løsning. Også i dag må foreldrene være enige om en samværsavtale; det blir ingen deling uten en slik avtale og uten at begge foreldre melder fra til Arbeids- og velferdsetaten.

Dersom foreldrene ikke blir enige om en annen fordeling, vil bostedsforelderen ha rett til alle omsorgspengedagene. Hvis vedkommende ikke ønsker å dele omsorgspengedager, vil det derfor ikke skje noen deling. Slik er det i dag, og slik vil det også være etter den foreslåtte lovendringen.

Arbeidsgiver dekker de ti første dagene med omsorgspenger hvert kalenderår. Dersom bostedsforelder og samværsforelder deler omsorgspengedager mellom seg, må altså også samværsforelders arbeidsgiver dekke noen dager der samværsforelderen er hjemme med sykt barn. Å endre loven slik at foreldrene kan fordele omsorgspengedager etter avtale, og ikke strengt etter samværsavtalen, vil ikke endre arbeidsgiveres situasjon i særlig grad. Som i dag må samværsforelders arbeidsgiver være forberedt på at arbeidstakeren kan komme til å ha fravær på grunn av sykt barn, og at arbeidsgiver må dekke dette. Departementet legger til grunn at fordeling etter foreldrenes ønske i noen tilfeller kan føre til at samværsforeldre tar ut flere dager enn i dag; i andre tilfeller at de tar ut færre dager enn i dag.

KS og NHO er opptatt av forutsigbarhet for arbeidsgivere med hensyn til ansattes bruk av omsorgspengedager. Det er departementet også. Ved innføring av bestemmelsen om fordeling av omsorgsdager var man blant annet opptatt av forutsigbarhet for arbeidsgiver. I Ot.prp. nr. 8 (1996–1997) står følgende: «Foreldrene skal ikke kunne avtale andre fordelingsordninger på grunnlag av individuelle ønsker og behov enn det som følger forholdsmessig av samværsretten. Dette skyldes administrative hensyn og at den foreslåtte ordning etter departementets oppfatning i de fleste tilfeller vil tilfredsstille foreldrenes behov. Det er arbeidsgiver som i det vesentlige yter omsorgspenger. Hensynet til arbeidsgiver tilsier en ordning hvor arbeidsgivers plikter fremgår klart av loven.»

Departementet kan ikke se at dagens ordning gir arbeidsgiver særlig forutsigbarhet. Arbeidsgiver vil normalt ikke være kjent med den samværsavtalen foreldrene har inngått, den er ikke alltid skriftlig, og kan uansett endres av foreldrene når som helst. Som nevnt over, må arbeidsgiver være forberedt på at en arbeidstaker som har barn, kan komme til å være borte fra arbeidet når barnet er sykt. Dette gjelder både når foreldrene bor sammen og når arbeidstakeren ikke bor fast sammen med barnet sitt. En endring som innebærer at foreldrene selv bestemmer fordelingen av omsorgspengedager, vil etter departementets oppfatning ikke gi arbeidsgivere vesentlig mer eller mindre forutsigbarhet sammenlignet med i dag. Dersom arbeidsgiver er i tvil om en arbeidstakers rett til omsorgspengedager vil arbeidsgiver kunne be den ansatte legge fram en skriftlig bekreftelse fra den andre forelderen på at vedkommende har fått overført dager fra barnets bostedsforelder. En slik bekreftelse vil ha samme funksjon som en samværsavtale har i dag.

KS uttrykker bekymring for at omsorgspengedager vil bli overført fra foreldre i privat sektor til foreldre i offentlig sektor, og dermed føre til økt belastning her. Departementet tror ikke at større fleksibilitet vil føre til spekulativ bruk av omsorgspengedager. Statistisk sett er det flere barn som bor med mor og har samvær med far enn omvendt. Det er også en overvekt av kvinner i offentlig sektor. Det er derfor ikke grunn til å tro at en større mulighet til å overføre omsorgspengedager vil føre til økt bruk av omsorgspengedager i offentlig sektor.

Departementet viser til lovforslaget, folketrygdloven § 9-6 femte ledd.

5.1.4.3 Om melding til Arbeids- og velferdsetaten om fordeling og overføring av omsorgspengedager

Departementet foreslår at foreldre ikke lenger skal sende skriftlig erklæring til Arbeids- og velferdsetaten om samværsfordelingen.

Som omtalt i 5.1.1 kan foreldre i dag fordele omsorgspengedager etter omfanget av avtalt samvær. Arbeids- og velferdsetaten må få skriftlig erklæring fra begge foreldrene om samværsfordelingen. Krav om skriftlig erklæring gjelder også ved overføring av stønadsdager til ny ektefelle eller samboer.

Departementet forstår KS og NHOs innvendinger mot å oppheve kravet om innsending av samværsavtale. Departementet er også enig i at arbeidsgivere har behov for forutsigbarhet. Arbeids- og velferdsetaten mottar imidlertid i dag svært få avtaler om samvær. Bestemmelsen som knytter fordeling av omsorgspengedager til den samværsavtalen som er sendt etaten, gir et uriktig bilde av at myndighetene har oversikt over slike avtaler og kan «gå god for» innholdet i dem. Etaten har ikke selvstendig behov for disse avtalene, men trenger kunnskap om fordeling av omsorgspengedager i konkrete saker der denne fordelingen har betydning for retten til utbetaling fra folketrygden.

Mange foreldre har heller ikke en skriftlig samværsavtale og omfanget av samvær kan endres etter behov selv om slik avtale foreligger. Arbeidsgivers plikt til å betale for inntil ti dager med omsorgspenger per år, er i hovedsak et forhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Dersom en arbeidstaker har barn under 12 år, må arbeidsgiver være forberedt på å betale inntil ti dager med omsorgspenger. Dette gjelder selv om arbeidstakeren ikke har den daglige omsorgen for barnet.

For Arbeids- og velferdsetaten er det av mindre betydning å få slike meldinger fra foreldrene. Bestemmelsen om at Arbeids- og velferdsetaten skal motta alle samværsavtaler, og utstede en bekreftelse om gjeldende fordeling av omsorgspengedager i henhold til denne, kan gi inntrykk av at Arbeids- og velferdsetaten står som garantist for at fordelingen til enhver tid er riktig. Dette er ikke den reelle situasjonen. Samværsavtalen kan når som helst endres av foreldrene, og det er ingen krav om at foreldrene sender ny melding til Arbeids- og velferdsetaten for å få en ny bekreftelse på oppdatert fordeling av dager. Dette innebærer at tidligere bekreftelser på fordeling av dager kan være utdatert og ugyldig, uten at verken etaten eller arbeidsgiver har kjennskap til dette. En slik bekreftelse vil derfor ikke være noen garanti for at det ikke utbetales for mange dager. En risiko for at en forelder mottar flere dager enn vedkommende faktisk har rett til etter samværsavtalen, er derfor til stede uavhengig av om etaten mottar melding om fordeling. Tilsvarende gjelder for overføring av dager til ny ektefelle eller samboer. Dette vil fortsatt være situasjonen etter en ev. endring som foreslått i 5.1.4.2.

Arbeids- og velferdsetaten mottar i dag svært få meldinger om fordeling og overføring av omsorgspengedager. Det vil være avbyråkratiserende å oppheve lovbestemmelsene om at etaten skal få skriftlig melding fra foreldrene om fordeling og overføring av stønadsdager. For foreldrene vil det være en fordel å slippe å melde fra til Arbeids- og velferdsetaten. For etaten vil det være en forenkling å slippe et system for mottak av slike meldinger.

Departementet viser til lovforslaget, folketrygdloven § 9-6 femte ledd.

5.2 Graderte omsorgspenger, folketrygdloven § 9-6

5.2.1 Bakgrunn og gjeldende rett

Folketrygdloven § 9-6 gir rett til omsorgspenger i hele dager. Dette er ikke til hinder for at den enkelte arbeidsplass kan ha mer fleksible ordninger for sine ansatte. En rekke virksomheter har fleksible løsninger i dag. Hovedtariffavtalene i staten § 20 nr. 3 er et eksempel på hvordan dette er gjort. Der står det at dersom arbeidstakeren selv ønsker og tjenesten tillater det, kan arbeidsgiver samtykke i fleksibelt uttak av permisjonsdagene. Mange arbeidsgivere har lokalt avtalt eller ensidig akseptert at ansatte registrerer omsorgsfravær i halve dager eller helt ned i halve timer. Dette er imidlertid ikke lovregulert, og det er opp til den enkelte arbeidsgiver å gi sine ansatte denne muligheten.

5.2.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at det sist i folketrygdloven § 9-6 tas inn en bestemmelse om at arbeidsgiver har plikt til å drøfte med de tillitsvalgte om det skal gis rett å ta ut omsorgspenger for kortere perioder enn hele arbeidsdager. Dersom det ikke oppnås enighet etter drøftinger, er det arbeidsgiver som bestemmer.

5.2.3 Høringsinstansenes syn

Akademikerne, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Bergen kommune, Den norske legeforening, Juridisk rådgivning for kvinner – JURK, Jussformidlingen i Bergen, Seksjon for sosionomtenester ved Haukeland universitetssjukehus, Unio og Yrkesorganisasjonenes sentralforbund YS støtter forslaget.

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon ønsker en utforming av bestemmelsen som gir arbeidstakere med rett til omsorgspenger en styrket mulighet til gradert uttak.

Barne-, ungdoms- og familieetaten stiller spørsmål ved hvorfor dette skal drøftes med de tillitsvalgte.

LHL Landsforeningen for hjerte- og lungesyke støtter forslaget, men mener at «dagens regelverk hvor dette ensidig er opp til arbeidsgiver gir urimelige utslag og liten fleksibilitet. LHL er usikker på om den ordningen som foreslås, med plikt til å drøfte med de tillitsvalgte om det skal gis rett til gradert uttak av omsorgspenger, er tilstrekkelig. LHL forstår det slik at blir ikke partene enige er det arbeidsgiver som endelig fastsetter dette. Forslaget innebærer også at virksomheter hvor de ansatte ikke er organisert ikke har en lovfestet rett til å drøfte dette med arbeidsgiver. For disse forblir da rettstilstanden uendret.»

NITO mener «Arbeids- og inkluderingsdepartementet burde gått lenger i sitt forslag, og oppstilt en plikt for arbeidsgiver til å tilby fleksible løsninger så lenge det ikke vil medføre vesentlig ulempe for arbeidsgiver. Det vil kunne ha stor velferdsmessig betydning for arbeidstakere med behov for fleksibilitet, og i tillegg sikre økt produktivitet i virksomhetene ved at omsorgspengene tas ut mer effektivt.»

KS mener det er unødvendig og mot tillitsreformen å pålegge drøftingsplikt om gradert uttak av omsorgspengedager.

NHO støtter forslaget, men foreslår at departementet foretar en helhetlig vurdering av bruk av drøftingsplikter.

Hovedorganisasjonen Virke mener endringen er overflødig og ikke bør innføres.

5.2.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet foreslår at det lovfestes at arbeidsgiver har plikt til å drøfte med de tillitsvalgte om det skal gis rett å ta ut omsorgspenger for kortere perioder enn hele arbeidsdager.

I anmodningsvedtak 658 (2019–2020) ba Stortinget regjeringen om å vurdere å innføre omsorgspenger gradert ned mot 50 pst. for foreldre som må være borte fra arbeidet deler av dagen. Departementet ønsker ikke å pålegge arbeidsgivere å gi ansatte slik rett til kortere uttak av omsorgspengedager, da dette må tilpasses den enkelte arbeidsplass.

Departementet mener at det i hovedsak er i arbeidsgivers og arbeidstakers felles interesse å åpne for fleksible løsninger. Det vil imidlertid være stor variasjon mellom virksomheter med hensyn til muligheten til å legge til rette for timefravær. Ikke alle arbeidsplasser eller alle typer arbeid kan tilpasses fleksibelt fravær. Det er f.eks. ikke gitt at arbeidsplasser med skift- eller turnusordninger, eller publikumsrettet virksomhet hvor den ansatte er alene på jobb, alltid kan gjøre dette. Regelverket for omsorgspenger og omsorgspermisjon må ta hensyn til denne variasjonen mellom virksomheter med hensyn til muligheten til å legge til rette for timefravær.

Hovedformålet med å lovregulere at arbeidsgiver har plikt til å drøfte med de tillitsvalgte om det skal gis rett å ta ut omsorgspenger for kortere perioder enn hele arbeidsdager, er å tydeliggjøre at en arbeidsgiver kan gi bedre rettigheter enn det som følger direkte av loven. Selv om det ikke er noe i gjeldende regelverk som er til hinder for at det på den enkelte arbeidsplass åpnes for gradert uttak av omsorgspenger, ønsker departementet at alle virksomheter er bevisste på at det er i samsvar med folketrygdloven å ha mer fleksible ordninger for å ta ut omsorgspenger, og at virksomhetene vurderer hvorvidt dette kan være en god løsning hos dem.

Drøftingsplikten innebærer at arbeidsgiver har en plikt til å drøfte med de tillitsvalgte om det i virksomheten skal gis rett til å ta ut omsorgspenger for kortere perioder. Hvor omfattende drøftingene skal være og hvordan drøftingene skal gjennomføres, må vurderes konkret i lys av virksomhetens størrelse og antall arbeidstakere. Med de «tillitsvalgte» menes her valgte eller utpekte representanter for de ansatte. Drøftingene kan gjelde alle ansatte, eller grupper av ansatte. Det siste er særlig aktuelt i virksomheter der det er store forskjeller på hvor fleksible de ansattes arbeidsoppgaver er.

Større fleksibilitet for de ansatte kan gi økt arbeidsnærvær, ved at det vil være gunstig for de ansatte å komme på jobb etter kortvarig fravær pga. barns lege- eller tannlegebesøk ol. framfor å ta ut omsorgspenger for hele dagen. Dette er av særlig betydning ved fravær knyttet til f.eks. legebesøk med barn. I forbindelse med disse vil ansatte med adgang til kortere uttak kunne jobbe før og etter legebesøket, framfor å ta fri hele dagen.

Arbeidstakernes rett til omsorgspenger følges av en tilsvarende rett til omsorgspermisjon etter arbeidsmiljøloven § 12-9. Dersom retten til omsorgspermisjon i ti eller flere dager skal kunne telles i kortere tid enn hele dager, vil det i praksis kunne bli en vesentlig økning i antall ganger arbeidstakerne kan benytte en slik rett. Dette krever administrative løsninger for registrering, og for rutiner knyttet til krav om refusjon fra Arbeids- og velferdsetaten dersom den ansatte har rett på mer enn ti dager med omsorgspenger. Innføring av slike rutiner kan være en belastning for enkelte arbeidsgivere. Dette vil være et av momentene arbeidsgiver kan ta hensyn til ved drøfting og vurdering av om det skal gis mer fleksible ordninger på arbeidsplassen.

Ved å presisere i folketrygdloven § 9-6 at arbeidsgiver har en plikt til å drøfte med de tillitsvalgte om det skal gis rett til gradert uttak av omsorgspermisjon og omsorgspenger, vil det kunne føre til at det i større utstrekning enn i dag legges til rette for fleksible ordninger der det er praktisk mulig. Departementets forslag tar hensyn til at det er ulike behov og ulike reelle muligheter i ulike virksomheter, og forutsetter derfor at spørsmålet om rett til uttak av omsorgspenger for kortere perioder enn hele dager avgjøres i den enkelte virksomheten.

Forslaget får ingen konsekvenser for allerede inngåtte avtaler om gradert uttak av omsorgspenger.

Departementet viser til lovforslaget, folketrygdloven, § 9-6 nytt åttende ledd.

5.3 Omsorgspenger ved kronisk eller langvarig syke eller funksjonshemmede barn, folketrygdloven §§ 9-5, 9-6, 9-8 og 9-9

5.3.1 Bakgrunn og gjeldende rett

Dersom en arbeidstaker har kronisk syke eller funksjonshemmede barn, og dette fører til en markert høyere risiko for fravær fra arbeidet, ytes det, i tillegg til ordinær kvote med omsorgspenger etter reglene i § 9-6 første ledd, utvidet kvote på ti stønadsdager for hvert kronisk sykt eller funksjonshemmet barn.

Med «kronisk» forstås i denne sammenheng at sykdommen vil ta betydelig tid å bli frisk av, eller er livsvarig. Det vises som eksempel til Trygderettskjennelse TRR-2020-330, avsagt 19. april 2021, hvor retten uttaler: «Kravet om at sykdommen må være kronisk, tilsier at det som utgangspunkt må dreie seg om en livsvarig sykdom. Praksis har imidlertid vist at det ikke er et absolutt krav at sykdommen må vare livet ut. Det vises i den forbindelse til Trygderettens kjennelse med ankenummer TRR-16/00625, hvor det ble lagt til grunn at det var for strengt å stille et ubetinget krav om at tilstanden må være livsvarig for å kunne anses som kronisk, men at det må oppstilles et krav om at sykdommen har et betydelig tidsmessig omfang […] Den framlagte medisinske dokumentasjonen gir ingen avklaring på spørsmålet om sykdommen er livsvarig eller om den har et betydelig tidsmessig omfang. Barnet fikk sykdommen i 2017, og det er opplyst i anken at det fortsatt pågår utredning og oppfølging med tanke på at han skal bli frisk. På denne bakgrunn mener retten at det ikke er sannsynliggjort at barnet har en betydelig kronisk sykdom som omfattes av punkt 27 i forskriften».

Det må være en sammenheng mellom barnets sykdom og personens risiko for fravær fra arbeid, og det kreves at det skal være en markert høyere risiko for dette fraværet. Det er videre en forutsetning at Arbeids- og velferdsetaten har godtatt at barnet har en kronisk sykdom eller funksjonshemning. Det er fastsatt en egen forskrift med oversikt over hvilke diagnoser som i utgangspunktet innebærer at barnet anses som kronisk syk eller funksjonshemmet.

I henhold til § 9-5 tredje ledd gjelder retten til omsorgspenger som hovedregel til og med det kalenderåret barnet fyller tolv år. Dersom barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet, gjelder retten til og med det året barnet fyller 18 år.

Samværsforeldre og steforeldre har ikke en selvstendig rett til utvidet antall dager med omsorgspenger selv om barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet, siden denne retten er knyttet til omsorgsforeldre. De kan likevel få fordelt eller overført dager etter § 9-6 femte og sjette ledd.

5.3.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo at ordlyden i folketrygdloven § 9-6 andre ledd endres, slik at det uttrykkelig framgår av bestemmelsen at også langvarig sykdom kan gi rett til ekstra dager med omsorgspenger. Med langvarig menes i denne forbindelse at sykdommen antas å ville ha en varighet på minst ett år. Det er uansett en forutsetning at barnets helsetilstand gir markert høyere risiko for fravær, enten det skyldes tilstanden i seg selv, eller behovet for kontroller og oppfølging.

Departementet foreslo også at § 9-5 tredje ledd endres tilsvarende, slik at omsorgspersoner til barn med langvarig sykdom får rett til omsorgspenger fram til barnet fyller 18 år, på samme måte som foreldre til kronisk syke barn og funksjonshemmete barn.

Departementet foreslo at det presiseres i § 9-6 fjerde ledd at for at det skal gis utvidet rett til omsorgspenger, må Arbeids- og velferdsetaten ha fattet et vedtak hvor det både godtas at barnet er kronisk eller langvarig sykt eller funksjonshemmet, og at dette fører til markert høyere risiko for fravær fra arbeidet for å ta seg av barnet.

Videre foreslo departementet at vilkåret «langvarig sykt» legges til i § 9-9, som regulerer når omsorgspenger ytes fra folketrygden.

Departementet foreslo også å oppheve forskrift 25. mars 1997 nr. 263 om hvilke sykdommer og funksjonshemninger som skal gi utvidet rett til omsorgspenger etter folketrygdloven § 9-6 andre ledd, og erstatte denne med en tydeligere regulering i folketrygdloven § 9-6 andre og fjerde ledd.

5.3.3 Høringsinstansenes syn

Akademikerne, Bergen kommune, Den norske legeforening, Foreningen for barnepalliasjon,Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Kreftforeningen, LHL Landsforeningen for hjerte- og lungesyke, Nasjonal kompetansetjeneste for sjeldne sykdommer, NITO, Norges ME-forening/ME-foreldrene, Juridisk rådgivning for kvinner – JURK, Pårørendealliansen, Redd Barna, arbeidsgiverforeningen Spekter, Unio og Yrkesorganisasjonenes sentralforbund YS støtter disse forslagene.

Autismeforeningen i Norge er mot å oppheve forskriften, men ønsker at flere diagnoser tas inn i opplistingen.

Nasjonal kompetansetjeneste for sjeldne sykdommer støtter forslaget, og skriver: «Personer med sjeldne diagnoser utgjør en kompleks gruppe der det er stor variasjon i forløp, prognose og behov for hjelpetjenester. […] Et fellestrekk for personer med sjeldne tilstander er at det ofte tar lang tid før sikker diagnose stilles. NKSD ønsker derfor spesielt å støtte endringen i bestemmelsen i folketrygdloven § 9-6, opphevelse av forskrift om hvilke sykdommer og funksjonshemninger som skal gi utvidet rett til omsorgsdager, og heller basere vurderingen på det enkelte barns pleiebehov.»

Den norske legeforening støtter endringsforslagene. Det gjelder også de endringene som kan gi merarbeid for legene, som endringen i bestemmelsen i folketrygdloven § 9-6 og opphevelse av forskrift om hvilke sykdommer og funksjonshemninger som skal gi utvidet rett til omsorgsdager.

Bergen kommune skriver: «Endringen i § 9-5 første ledd til å også omfatte rett til omsorgspenger til og med det året barnet fyller 18 år i tilfeller hvor barnet er langvarig sykt, vil medføre at noen flere arbeidstakere vil få omsorgspenger hvor arbeidsgiver dekker de 10 første dagene. Det er likevel gunstig at regelverket endres slik at det speiler det behovet omsorgspersonene faktisk har.»

Seksjon for sosionomtenester ved Haukeland universitetessjukehus er opptatt av at oppheving av forskriften ikke må føre til lange og kompliserte søknadsprosesser.

KS er skeptiske til forslaget om å utvide til barn med langvarig sykdom. De skriver: «De foreslåtte endringene innebærer at langvarig sykdom i tillegg til kronisk sykdom og funksjonshemning skal gi utvidet rett til antall omsorgsdager, samt utvidelse av tidsrom hvor gruppen får denne stønaden. KS stiller spørsmål om dette vil medføre merkostnader for arbeidsgiver, og i hvilket omfang. KS kan ikke se at konsekvensene av forslaget er utredet i tilstrekkelig grad. KS antar videre at denne gruppen normalt vil kunne motta pleiepenger der arbeidstaker får et vedtak over en periode som medfører større forutberegnelighet og stabilitet for arbeidsgiver. For mindre kommuner vil et større sporadisk fravær ved økt bruk av omsorgsdager kunne medføre en vesentlig belastning.»

KS støtter forslaget om å oppheve forskriften, forutsatt at det reguleres at ny arbeidsgiver kan kreve dokumentasjon fra arbeidstaker om hvor mange dager med omsorgspenger som den ansatte har ut over arbeidsgivers ansvar, og hvor mange dager som er brukt.

NHO mener det ville være en fordel om de økonomiske og administrative konsekvensene for arbeidsgiver av dette forslaget hadde vært bedre belyst. De har også innspill i samme retning som KS mht. hjemmel for at ny arbeidsgiver kan kreve dokumentasjon på omsorgspengedager. De viser til at arbeidsgiver har behov for notoritet og forutsigbarhet og bør derfor kunne kreve at slik dokumentasjon fremlegges. De foreslår at denne bestemmelsen videreføres.

Arbeids- og velferdsdirektoratet er enig i at det er et klart behov for å inkludere tilstander som ikke er kroniske eller svært langvarige. De støtter forslaget om å oppheve forskriften, og dermed også diagnoselisten. Samtidig påpeker direktoratet at kravet om at sykdommen må føre til «markert høyere risiko for fravær fra arbeid» er svært skjønnsmessig. Høy grad av skjønn kombinert med at kortvarige, mindre alvorlige tilstander kan omfattes, gir risiko for ulik praksis. Direktoratet foreslår derfor at man istedenfor «langvarig sykdom», som defineres som tilstander som varer i mer enn ett år, bruker «varig sykdom» slik som ved grunn- og hjelpestønad, hvor det kreves at tilstanden varer i minst to til tre år. Direktoratet skriver: «Med en noe lengre varighet, antas det at den konkrete skjønnsutøvelsen vil bli vesentlig enklere. Det vil også gi en god begrepsharmonisering på tvers av ytelsene. Mange foreldre vil kunne ha rett til begge ytelsene, og en harmonisering med lik varighetsvurdering, vil kunne være en viktig forenkling. Det åpner også for muligheten til en fremtidig harmonisering av de to ytelsene.» Videre skriver de: «Fordi de med varig syke barn over 12 år ikke har rett til omsorgsdager etter 9-6 første ledd, foreslår vi også at henvisningen til første ledd tas ut da den dermed er noe upresis og slik vi ser det heller ikke nødvendig.» Direktoratet skriver også: «Direktoratet mener man samtidig bør vurdere å presisere sammenhengen mellom til § 9-6 andre ledd og aldersgrensen på 18 år i § 9-5 tredje ledd. En slik presisering vil ikke innebære noen rettslig endring, da det først er når vilkårene i § 9-6 andre ledd er oppfylt at også aldersgrensen utvides til 18 år.» Direktoratet mener for øvrig at det er unødvendig å ha begrepet «kronisk» med i lovteksten når «langvarig» tas inn.

5.3.4 Departementets vurderinger og forslag

5.3.4.1 Inkludere langvarig sykdom

Departementet mener gjeldende regelverk i for liten grad tar hensyn til at barn kan være svært syke og foreldrene kan ha økt behov for å ta seg av dem, selv om barnet ikke kan defineres som kronisk sykt slik dette begrepet tolkes i trygderettslig forstand.

Departementet foreslår derfor at det skal gis rett til ti ekstra dager med omsorgspenger til personer med omsorg for barn med langvarig sykdom, på samme måte som til omsorgspersoner til barn med kronisk sykdom og funksjonsnedsettelse. Med «langvarig» menes mer enn ett år. Dette ses i sammenheng med arbeidsmiljøloven § 12-9 tredje ledd, som siden 2005 gir utvidet rett til permisjon til personer som har omsorg for barn med kronisk sykdom, langvarig sykdom eller nedsatt funksjonsevne, og det derfor er en markert økning av risikoen for at arbeidstaker får fravær fra arbeidet. Begrunnelsen for å utvide retten til permisjon til også å omfatte omsorg for barn med langvarig sykdom, var at arbeidstaker i mange tilfeller vil ha samme behov for å være hjemme, som hvis barnet hadde hatt en kronisk sykdom. Når det nå foreslås tilsvarende ordlyd i folketrygdloven, vil det ikke lenger være slik at foreldre til barn med langvarig sykdom har utvidet rett til permisjon, men ikke til omsorgspenger i disse ekstra dagene. For retten til permisjon etter arbeidsmiljøloven la departementet til grunn at begrepet skal ha en forholdsvis restriktiv fortolkning, jf. Ot.prp. nr. 49 (2004–2005) punkt 14.4.4. Begrepet «langvarig sykdom» skal i utgangspunktet forstås på samme måte som tilsvarende begrep i folketrygdloven § 9-13 om opplæringspenger. Uttrykket forstås som sykdom av minst ett års varighet, og det må også være tale om samme sykdomstilfelle. Det er også vesentlig at det er markert høyere risiko for fravær fra arbeidet for å ta seg av barnet.

Departementet ser at det rent språklig ikke er strengt nødvendig å beholde «kronisk» når «langvarig» tas inn, men foreslår likevel ikke å ta dette ut av bestemmelsen. Mange pårørende og leger er vant til å forholde seg til dette begrepet, og vi ønsker ikke å skape usikkerhet ved å ta det ut. Tilsvarende foreslår departementet at omsorgspersoner til barn med langvarig sykdom får rett til omsorgspenger fram til barnet fyller 18 år, på samme måte som foreldre til kronisk syke barn og funksjonshemmete barn.

En inkludering av langvarig syke barn kan gi et noe høyere fravær, med de ulemper dette har for arbeidsgivere. Departementet legger imidlertid til grunn at mange foreldre også i dag er borte fra arbeidet når barn er syke og ikke kan være alene, selv om de ikke får omsorgspenger.

Det er ikke uvanlig at sykdomsbildet hos barn endres etter hvert som de vokser til, og det kan derfor være vanskelig å karakterisere dem som kronisk syke. Dette gjelder også der sykdommens varighet og prognose er uviss. Lidelser som er langvarige og alvorlige, men ikke alltid livsvarige, kan f.eks. være lidelser som Tourettes syndrom, migrene, ME (CFS), periodisk febersyndrom, anoreksi, kronisk smertesyndrom, posttraumatisk stresslidelse og spiseforstyrrelser. Disse er ikke omfattet av gjeldende forståelse av ordlyden i folketrygdloven. Vi vet ikke hvordan foreldre til barn med slike lidelser ordner seg i dag – om de mottar pleiepenger, bruker egenmelding, har ulønnet permisjon, eller finner andre løsninger når antall dager med omsorgspenger er brukt opp.

Noen foreldre vil fylle vilkårene både for rett til pleiepenger og for rett til utvidet kvote med omsorgspenger, men dette gjelder ikke alle, da vilkårene for disse stønadsordningene er forskjellige. For rett til pleiepenger kreves at barnet har behov for kontinuerlig tilsyn og pleie, men ikke at dette behovet skyldes en kronisk tilstand. Departementet mener imidlertid at det også for arbeidsgivere er bedre at de ansatte er omfattet av en ordning som gir opp til ti dager mer fravær per år, enn en ordning som kan gi 100 pst. fravær over lang tid. For foreldrene er omsorgspenger dessuten en mindre byråkratisk ytelse, fordi det ikke er krav om legeerklæring fra spesialisthelsetjenesten for å få rett til ytelsen. Beregningsgrunnlag og utmåling er imidlertid den samme for de to ytelsene.

Som en nødvendig konsekvens av forslaget foreslår departementet ytterligere tre endringer i kapittel 9. Det presiseres i § 9-6 fjerde ledd at for at det skal gis utvidet rett til omsorgspenger, må Arbeids- og velferdsetaten ha godtatt at barnet er kronisk eller langvarig sykt eller funksjonshemmet, og at dette fører til markert høyere risiko for fravær fra arbeidet for å ta seg av barnet. Omsorgspenger til en arbeidstaker som bare har omsorg for et langvarig sykt barn over 12 år, skal videre refunderes fullt ut, på samme måte som når barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet jf. presisering i § 9-8 fjerde ledd. Arbeidsgivere får derfor ikke økte utgifter til omsorgspenger som følge av dette forslaget. Frilansere og selvstendig næringsdrivende som bare har omsorg for et langvarig sykt barn over 12 år får rett til omsorgspenger fra trygden fra og med første fraværsdag, på samme måte som når barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet.

Endringene vil føre til at folketrygdloven blir mer i samsvar med arbeidsmiljøloven § 12-9, som gir omsorgspersoner rett til permisjon dersom barnet har kronisk sykdom, langvarig sykdom eller har nedsatt funksjonsevne.

De foreslåtte endringene vil utvide gruppen foreldre med rett til mer enn ti dager med omsorgspenger. Arbeidsgiver kan kreve refusjon fra trygden når det er betalt omsorgspenger i mer enn ti dager til en ansatt, og de økte utgiftene vil derfor falle på staten. Selv om arbeidstakerne allerede har rett til permisjon, kan økt rett til økonomisk kompensasjon føre til at noen flere bruker permisjonsretten. For små og mellomstore arbeidsgivere vil et eventuelt økt fravær fra arbeidsplassen i seg selv kunne være en vesentlig belastning. Det er likevel grunn til å tro at fraværet i all hovedsak er det samme uavhengig av retten til omsorgspenger. Dersom barnet er sykt, vil foreldrene ofte ha fravær fra jobb selv om dette ikke dekkes av retten til omsorgspenger.

Departementet mener at hensynet til at barn med langvarig sykdom skal ha samme mulighet til å ha foreldrene hos seg som barn med kronisk sykdom, veier tungt.

En utvidet rett til omsorgspenger innebærer økt ansvar for folketrygden, og det er behov for kontrollordninger. Departementet foreslår derfor at det presiseres i § 9-6 fjerde ledd at for at det skal gis utvidet rett til omsorgspenger, må Arbeids- og velferdsetaten ha fattet vedtak hvor det godtas både at barnet er kronisk eller langvarig sykt eller funksjonshemmet, og at dette fører til markert høyere risiko for fravær fra arbeidet for å ta seg av barnet.

Departementet foreslår dessuten at «langvarig sykt» legges til i § 9-8 fjerde ledd, som regulerer når arbeidsgiver får refusjon fra trygden for utbetalte omsorgspenger og i § 9-9, som regulerer når omsorgspenger ytes fra folketrygden. Dette forslaget ble ikke omtalt i høringsnotatet, men er en nødvendig konsekvens av at man likestiller langvarig syke og kronisk syke barn i §§ 9-5 og 9-6.

Departementet viser til lovforslaget, folketrygdloven §§ 9-5, 9-6, 9-8 og 9-9.

5.3.4.2 Oppheve forskrift om hvilke sykdommer og funksjonshemninger som skal gi utvidet rett til omsorgspenger etter folketrygdloven § 9-6 andre ledd

Departementet foreslår å oppheve forskrift 25. mars 1997 nr. 263 om hvilke sykdommer og funksjonshemninger som skal gi utvidet rett til omsorgspenger etter folketrygdloven § 9-6 andre ledd, og erstatte denne med en tydeligere regulering i folketrygdloven § 9-6 andre og fjerde ledd og § 9-8 nytt femte ledd.

Et flertall av høringsinstansene som har uttalt seg, støtter opphevelse av forskriften, se pkt. 5.3.3.

Forskriften er gitt med hjemmel i § 9-6 åttende ledd. Forskriften har to paragrafer. Den ene er en bestemmelse som sier at barn som lider av en sykdom eller funksjonshemning som er nevnt i en etterfølgende liste med 26 diagnoser, omfattes av folketrygdloven § 9-6 andre ledd, dersom lidelsen medfører en markert høyere risiko for at foreldrene får fravær fra arbeidet for å ta seg av barnet når det er sykt. I tillegg til de 26 diagnosene står det avslutningsvis en henvisning til andre betydelige kroniske sykdommer og funksjonshemninger enn de som er nevnt. Den andre paragrafen bestemmer at en ny arbeidsgiver kan kreve at arbeidstakeren legger fram erklæring fra tidligere arbeidsgiver(e) om hvor mange dager arbeidstakeren har fått omsorgspenger under fravær på grunn av barns eller barnepassers sykdom i det kalenderåret bytte av arbeidsgiver finner sted. Forskriften har ikke vært endret siden den ble fastsatt i 1997.

En diagnosebundet opplisting, slik det er gjort i denne forskriften, er en lite hensiktsmessig måte å fastsette regelverk på. Forskriften er lite fleksibel, da det vil ta tid før endringer i diagnosekriterier, sykdomsbetegnelser og behandling gjenspeiles i regelverket. Dette illustreres godt i gjeldende forskrift, som ikke nevner en rekke psykiske lidelser som er langvarige og som åpenbart kan gi markert økt risiko for fravær, slik som f.eks. Tourettes syndrom og spiseforstyrrelser.

Selv om den manglende fleksibiliteten i noen grad er reparert ved den avsluttende formuleringen om andre betydelige kroniske sykdommer, kan listen bli oppfattet som uttømmende av både foreldre og helsepersonell. Det kan ikke utelukkes at kravene til dokumentasjon mv. som stilles til foreldre til barn med diagnose som ikke står på listen blir relativt store. På den andre siden kan det også tenkes at foreldre til barn med en diagnose som står på listen, nærmest automatisk får flere dager med omsorgspenger, selv om barnet er så mildt rammet at det i praksis ikke medfører markert høyere risiko for fravær.

Ved opphevelse av forskriften vil vilkåret om at det må være «markert høyere risiko for fravær fra arbeid» få større betydning. Dette vilkåret gjelder også i dag, men har i praksis liten betydning i alle saker hvor diagnosen framgår av forskriften. Dagens regelverk kan derfor gi foreldre uten reelt behov for det, rett til utvidet antall dager med omsorgspenger, fordi diagnoser står i forskriften. Oppheving av forskriften innebærer at Arbeids- og velferdsetaten må foreta en konkret vurdering av behovet i hver enkelt sak. Gode retningslinjer for denne vurderingen vil være viktig for å sikre likebehandling. Ved vurdering av om omsorgspersonene har markert høyere risiko for fravær må det ses hen til f.eks. om barnets tilstand fører med seg økt risiko for sykdom som gjør at barnet ikke kan være på skolen eller i barnehagen. Videre må det tas hensyn til om tilstanden innebærer markert høyere risiko for legebesøk, kontroller, behandling med fysioterapi, hos psykolog ol. Ved en rekke diagnoser vil vurderingen være enkel, da de alltid fører til markert høyere risiko for fravær. Det bør videre legges stor vekt på legeerklæringen.

Ved å oppheve forskriften med diagnoselisten, må alle saker vurderes konkret etter kriteriene i loven, uavhengig av diagnose. Departementet mener dette vil medføre at utvidet rett til omsorgspengedager gis til de som trenger det. Departementet mener det skal være den reelle risikoen for mer fravær fra arbeidet knyttet til sykdommen og oppfølging av barnets helsetilstand som avgjør om det skal gis større rett til fravær med lønn, ikke diagnosen i seg selv.

Arbeidsgiver kan kreve refusjon fra trygden for utbetalte omsorgspenger ut over ti dager. For at ny arbeidsgiver ikke skal risikere å forskuttere omsorgspenger som så ikke blir refundert, vil det være nødvendig at arbeidsgiveren får kunnskap om hvor mange dager med omsorgspenger den ansatte har ut over arbeidsgivers ansvar, og hvor mange dager som er brukt. Arbeidsgiver kan også kreve dokumentasjon på at arbeidstakeren har rett til mer enn ti dager med omsorgspenger før dette forskutteres. I forskriften som foreslås opphevet står det i § 2 at når en arbeidstaker skifter arbeidsplass, kan den nye arbeidsgiveren kreve at arbeidstakeren legger fram erklæring fra tidligere arbeidsgiver(e) om hvor mange dager arbeidstakeren har fått sykepenger under fravær på grunn av barns eller barnepassers sykdom i det kalenderåret ansettelsen finner sted.

Departementet vet ikke i hvor stor grad arbeidsgivere tar kontakt med nyansattes tidligere arbeidsgivere for å få slik dokumentasjon, eller om man stoler på informasjonen den nyansatte selv legger fram om dette. KS og NHO skriver i sine høringsuttalelser at de mener bestemmelsen må videreføres.

Departementet ser at det kan være behov for en klar hjemmel til å innhente denne typen opplysninger, og foreslår derfor at bestemmelsen tas inn i folketrygdloven § 9-8.

Departementet foreslår å oppheve forskriften som er gitt med hjemmel i § 9-6 åttende ledd. Videre foreslår departementet å endre forskriftshjemmelen, ettersom departementet ikke lenger ønsker at det skal framgå av en forskrift hvilke sykdommer og funksjonshemninger som skal gi utvidet rett til omsorgspenger. Det foreslås at det i § 9-6 åttende ledd framgår at departementet kan gi forskrifter om gjennomføringen av bestemmelsene i denne paragrafen.

Dette forslaget imøtekommer også anbefalingen i NOU 2020: 1 Tjenester til personer med autismespekterforstyrrelser og til personer med Tourettes syndrom, om at retten til omsorgspenger gjennomgås for å sikre at foreldre til barn med Tourettes syndrom får rett til utvidet antall omsorgsdager. Med dette forslaget vil foreldre til barn med denne diagnosen vurderes på lik linje med foreldre til barn med andre diagnoser som gir markert økt risiko for fravær.

Forskriften ble fastsatt av daværende Sosial- og helsedepartementet i 1997, og kan oppheves av Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Forskriften omtales likevel her, da opphevelsen forutsetter at Stortinget vedtar de nødvendige endringene i folketrygdloven §§ 9-6 og 9-8.

Departementet viser til lovforslaget, folketrygdloven §§ 9-6 og 9-8.

5.4 Krav til dokumentasjon ved omsorgspenger, folketrygdloven § 9-7

5.4.1 Bakgrunn og gjeldende rett

De fleste som har rett til omsorgspengedager, får de ti første dagene dekket av arbeidsgiver i samsvar med § 9-8. De som ikke har rett til dette, kan likevel ha rett til omsorgspenger fra Arbeids- og velferdsetaten. Omsorgspenger utbetales fra Arbeids- og velferdsetaten fra første dag når arbeidstakeren har vært i arbeid, men har skiftet arbeidsgiver mindre enn fire uker før stønadstilfellet oppsto, samt i noen tilfeller til frilansere og selvstendig næringsdrivende, jf. § 9-9. For å få omsorgspenger fra Arbeids- og velferdsetaten må barnets eller barnepassers sykdom dokumenteres med legeerklæring, se § 9-7 fjerde ledd. Ved omsorgspenger fra arbeidsgiver kan man i henhold til § 9-7, bruke egenmelding de første tre dagene av hvert tilfelle, slik som ved egen sykdom. Fra fjerde dag kan arbeidsgiver kreve at barnets eller barnepassers sykdom dokumenteres ved legeerklæring.

5.4.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo å oppheve dokumentasjonskravet i folketrygdloven § 9-7 fjerde ledd, slik at arbeidstaker, frilanser og næringsdrivende kan gi skriftlig egenmelding til Arbeids- og velferdsetaten for de første tre kalenderdagene i hvert enkelt fraværstilfelle.

5.4.3 Høringsinstansenes syn

Akademikerne, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Bergen kommune, NITO, JURK og Unio støtter forslaget. Ingen andre høringsinstanser har uttalt seg om dette.

5.4.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet foreslår å oppheve dokumentasjonskravet i folketrygdloven § 9-7 fjerde ledd, slik at arbeidstaker, frilanser og næringsdrivende som har rett til omsorgspenger fra trygden, kan gi skriftlig egenmelding til Arbeids- og velferdsetaten for de første tre kalenderdagene i hvert enkelt fraværstilfelle

Mange er ikke kjent med kravet til legeerklæring fra første dag for rett til omsorgspenger fra Arbeids- og velferdsetaten. De må derfor be legen om legeerklæring i etterkant fordi Arbeids- og velferdsetaten etterspør dette når søknad om omsorgspenger behandles. Dette skaper merarbeid for Arbeids- og velferdsetaten, legen og foreldrene. Det ytes dessuten omsorgspenger også i tilfeller der barnet ikke er sykt, men f.eks. er til kontroll etter sykdom, eller når barnepasser er syk. Da er det ikke mulig å legge fram legeerklæring. Dette fører til at foreldre ikke får penger de strengt tatt har krav på.

Departementet mener det er vanskelig å se at risikoen for misbruk er vesentlig større ved utbetaling fra Arbeids- og velferdsetaten enn ved utbetaling fra arbeidsgiver i denne typen saker, selv om den personlige relasjonen og lojaliteten til arbeidsgiver mangler i den enkeltes forhold til Arbeids- og velferdsetaten. Arbeids- og velferdsetaten vil uansett ha informasjon om at man har barn og for øvrig er i en slik situasjon at det er Arbeids- og velferdsetaten som skal utbetale omsorgspengene. En harmonisering av reglene for omsorgspenger fra arbeidsgiver og fra Arbeids- og velferdsetaten vil være en fordel både for brukerne og etaten. Det vil bedre brukeropplevelsen, bidra til at foreldre får omsorgspenger de har krav på, og redusere Arbeids- og velferdsetatens administrasjon av ordningen.

Departementet viser til lovforslaget, folketrygdloven § 9-7.

5.5 Pleiepenger i livets sluttfase, folketrygdloven §§ 9-13 og 9-16

5.5.1 Bakgrunn og gjeldende rett

Personer som i hjemmet pleier nærstående i livets sluttfase har rett til pleiepenger i inntil 60 dager per pasient. Formålet med ordningen er å legge til rette for at personer som ønsker å dø hjemme, skal kunne pleies av en som står dem nær, i tillegg til av helsepersonell. Det gis derfor ikke pleiepenger dersom pasienten er innlagt i institusjon. Ved institusjonsopphold vil pleien være ivaretatt av ansatte ved institusjonen, og nærstående som er til stede, er der av andre grunner enn for å ivareta pasientens pleiebehov. Nærstående omfatter ikke bare familiemedlemmer, men også venner, naboer og andre som står den pleietrengende nær.

Det er ingen aldersgrenser for når det kan gis rett til pleiepenger etter ordningen, men i praksis benyttes den når pasienten er voksen. Ordningen for pleiepenger til syke barn er gunstigere, ved at den ikke er tidsbegrenset eller knyttet til pleie i hjemmet. Denne brukes derfor oftest når pasienten er under 18 år.

Det står ingenting i bestemmelsen om hvor mange som kan motta pleiepenger for samme pasient. I praksis tolkes dette som at bare én person om gangen kan motta pleiepenger. Dersom f.eks. to søsken samarbeider om å pleie en forelder i sluttfasen, vil de altså ikke kunne få pleiepenger for samme tidsrom, men hver av dem kan f.eks. få pleiepenger annenhver dag.

For å få rett til pleiepenger etter § 9-13 må det legges fram legeerklæring fra den helseinstitusjonen eller den legen som har behandlet pasienten, jf. § 9-16 femte ledd.

Det store flertall av pasientene har én pleier gjennom hele perioden. I gjennomsnitt ytes det pleiepenger i 17 dager per pasient, og det er svært sjelden kvoten på 60 dager brukes opp.

5.5.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo å presisere i § 9-13 at inntil to personer kan ta ut pleiepenger samtidig etter denne ordningen. Den maksimale rammen på 60 dager skal ikke påvirkes av dette. Dette innebærer at dersom to personer samtidig mottar 100 pst. pleiepenger etter bestemmelsen, kan ytelsen utbetales i maksimalt 30 dager til hver.

Videre foreslo departementet å presisere i § 9-16 femte ledd at samme legeerklæring kan benyttes av flere pleiepengemottakere. Dette vil gjelde enten de yter pleie samtidig, eller veksler på å yte pleien gjennom den totale pleieperioden.

5.5.3 Høringsinstansenes syn

Akademikerne, Bergen kommune, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, LHL Landsforeningen for hjerte- og lungesyke, Nasjonalforeningen for folkehelsen, NITO, Seksjon for sosionomtenester ved Haukeland universitetssjukehus, Unio og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund YS støtter forslagene.

Nasjonalforeningen for folkehelsen skriver: «Pårørende til personer med demens strekker seg ofte svært langt for å ta vare på sine kjære. I snitt bruker en person som tar seg av et hjemmeboende familiemedlem med demens 2089 arbeidstimer i året. Til sammenligning utgjør et vanlig årsverk 1750 timer årlig. Mange pårørende utøver en så stor arbeidsinnsats at de selv blir syke. Nasjonalforeningen for folkehelsen mener forslaget om at flere kan motta pleiepenger samtidig vil bidra til større fleksibilitet og avlastning for pårørende. For å møte ønsket om å få dø hjemme, er det viktig at pårørende føler seg trygge. I det at flere kan få pleiepenger samtidig kan bidra til nettopp dette.»

Arbeids- og velferdsdirektoratet mener det bør kunne være flere enn to pleiere samme dag, og viser til behovet for fleksibilitet.

Noen høringsinstanser mener tiden det kan gis stønad for er for kort. Dette gjelder Foreningen for barnepalliasjon som mener at 60 dager er en kunstig begrensning. Foreningen viser til at livets siste fase er svært forskjellig fra sykdomsbilde og person, det bør derfor være en fleksibilitet etter behov. Seksjon for sosionomtenester ved Haukeland universitetssjukehus ønsker at man finner et alternativ til grensen på 60 dager, slik at ordningen i større grad kan tilpasses behovet til den enkelte pasient.

Pårørendealliansen mener også at tidsrammen på 60 dager bør endres. De skriver: «Det at det settes en tidsfrist på denne siste fasen er en utfordring, da vi i dagens samfunn og med alle medisinske fremskritt kan oppleve situasjoner med at noen vurderes å være i «siste fase og så får en bedring, igjen kommer i en «siste fase» osv.» Videre etterlyser alliansen en ordning for pårørende som er studenter, og som derfor ikke har inntektstap, men hvor pleien kan føre til forsinkelser i studieløpet og dermed få økonomiske konsekvenser.

Svært få høringsinstanser har uttalt seg særskilt om forslaget til endring av dokumentasjonskravet i § 9-16. Akademikerne, Bergen kommune, NITO og Seksjon for sosionomtenester ved Haukeland universitetssjukehus støtter forslaget.

5.5.4 Departementets vurderinger og forslag

5.5.4.1 Gi rett til at to personer kan ta ut pleiepenger samtidig

Departementet foreslår å endre § 9-13, slik at det gis rett til at to personer kan ta ut pleiepenger samtidig etter denne ordningen. Den maksimale rammen på 60 dager skal ikke påvirkes av dette. Dette innebærer at dersom to personer samtidig mottar 100 pst. pleiepenger etter bestemmelsen, kan ytelsen utbetales i maksimalt 30 dager til hver.

Departementet vil med dette gi større fleksibilitet ut fra den enkeltes behov for pleie. Det vil også kunne gi personer som pleier på kvelds- eller nattestid, mulighet til nødvendig hvile på dagtid.

Som det framgår av punkt 5.5.1, er det i dag åpnet for at flere pleieytere kan motta pleiepenger for samme pasient. Dette innebærer at flere pleieytere kan dele på det samlede antall stønadsdager, men i henhold til fast praksis er det ikke anledning for at mer enn en person av gangen kan ta ut pleiepenger for samme tidsrom. Skal to personer stå for pleien, kan de f.eks. pleie annenhver dag eller dele dagen mellom seg, men to personer kan ikke ta ut 100 pst. pleiepenger for samme tidsrom.

Pleie i hjemmet i livets sluttfase vil kunne kreve kontinuerlig tilstedeværelse av både pårørende og helsepersonell. I mange tilfeller vil det kunne være behov for at flere pleieytere kan være til stede i hjemmet samtidig. Pasienten kan ha et så stort behov for pleie, eller gjøremålene kan være så omfattende, at det er nødvendig med deltakelse fra flere. Departementet vet at mange pårørende mottar sykepenger, og det er nok også mange som får lønnet eller ulønnet velferdspermisjon fra arbeidsgiver. Dersom dette gjelder personer som pleier nærstående i livets sluttfase, vil det være pleiepenger som er korrekt ytelse, uavhengig av om også andre personer pleier pasienten. Dette tilsier at det er et behov for at flere skal kunne ta ut stønadsdager samtidig.

De siste årene har stadig flere alvorlig syke pasienter valgt å dø hjemme. En undersøkelse gjennomført av Opinion på oppdrag fra Fransiskushjelpen viser at det har vært en økning på antall som har valgt å dø hjemme på 60 pst. fra 2019 til 2020. Det antas at dette til en viss grad kan skyldes strenge smitteverntiltak og besøksrestriksjoner ved sykehus og sykehjem som følge av koronapandemien. Først om noen år vil man kunne se hvorvidt dette er en permanent endring.

Tall fra Arbeids- og velferdsdirektoratet fra 2018 viser at det i en overvekt av tilfellene (86 pst.) kun er én pleieyter for hele perioden, selv om det er anledning til å dele på dagene. Som nevnt over kan det ikke utelukkes at en del nærstående mottar sykepenger eller har velferdspermisjon selv om de egentlig har rett til pleiepenger, og at det dermed er et underforbruk av ytelsen pleiepenger i livets sluttfase.

Departementet understreker at pleiepenger i livets sluttfase skal gis til personer som yter aktiv pleie til pasienten, selv om Arbeids- og velferdsetaten har begrenset mulighet til å kontrollere nivået på den pleien som gis. Dette er årsaken til det ikke ytes pleiepenger når pasienten er innlagt i sykehus eller annen institusjon. Departementet foreslår derfor å begrense antallet samtidige nærstående pleieytere til to personer. Dette er også samme antall som kan motta pleiepenger samtidig i forbindelse med barns sykdom. Departementet forstår at det kan være flere enn to personer som ønsker å tilbringe den siste tiden sammen med en som står dem nær, men viser til at det er den sykes behov for pleie som er bakgrunnen for bestemmelsen.

Ved å gi flere pleieytere anledning til å ta ut pleiepenger for samme dag, vil kvoten på 60 dager kunne brukes opp raskere. Departementet foreslår ikke å utvide kvoten, selv om flere høringsinstanser ønsker dette. Arbeids- og velferdsetatens statistikk over bruk av ytelsen viser at det er en svært liten gruppe som i dag nærmer seg grensen på 60 dager. I 2018 ble det gjennomsnittlig utbetalt pleiepenger for 17,2 dager per pasient. Departementet mener derfor at bruken av ordningen viser at det er liten risiko for at man ved dobbelt uttak vil nå det maksimale antallet dager per pasient. Dagens bruk tyder heller ikke på at det er stort behov for flere dager med pleiepenger i denne situasjonen.

Departementet viser til lovforslaget, folketrygdloven § 9-13.

5.5.4.2 Presisere at samme legeerklæring kan gjelde flere pleiere

Departementet foreslår å presisere i § 9-16 femte ledd at samme legeerklæring kan legges til grunn for alle som pleier en nærstående.

Bare noen få høringsinstanser uttalte seg om dette forslaget. Akademikerne, Bergen kommune og Seksjon for sosionomtenester ved Haukeland universitetssjukehus støtter dette forslaget. Arbeids- og velferdsdirektoratet mener det er unødvendig å lovfeste.

Arbeids- og velferdsetaten kan med hjemmel i folketrygdloven 21-4 be om de opplysninger som er nødvendige for å vurdere om vilkårene for rett til ytelse er oppfylt. Rammene for hvilke opplysninger etaten kan innhente, vil gå fram av nødvendighetskravet i § 21-4, sammenholdt med blant annet forvaltningsrettslige bestemmelser og regler om personvern. Dersom etaten må ha opplysninger om den pleietrengendes tilstand for å vurdere om ytelse etter folketrygdloven kan gis, er det rettslig adgang til det. Dersom man ikke har et lovfestet krav om at hver søker skal legge fram en egen legeerklæring, vil Arbeids- og velferdsetaten selv kunne vurdere om det er nødvendig å be om legeerklæring i den aktuelle saken. Dersom den legeerklæring som foreligger i en pleiers sak inneholder opplysninger som er tilstrekkelig for å avgjøre en annen pleiers sak, skal etaten kunne bruke opplysningene i denne legeerklæringen, uten at det må framskaffes en ny legeerklæring.

Hensikten med endringen er å å gi hjemmel for at opplysninger innhentet i en sak om pleiepenger i livets sluttfase også kan benyttes i annen sak om samme ytelse, og samtidig legge til rette for at etaten kan utøve noe mer fleksibilitet ved saksbehandlingen av saker der en nærstående ligger for døden. Det vises ellers til § 21-4 om innhenting av opplysninger.

Departementet viser til lovforslaget, folketrygdloven § 9-16.

5.6 Opplæringspenger, folketrygdloven § 9-14

5.6.1 Bakgrunn og gjeldende rett

Familier som har barn med funksjonsnedsettelser og varig sykdom opplever utfordringer og hindringer familier med funksjonsfriske barn ikke møter. Opplæring av støtteapparatet rundt et funksjonshemmet eller langvarig sykt barn setter familien i stand til å ivareta barnets grunnleggende behov. Folketrygdloven § 9-14 gir rett til opplæringspenger til en person med omsorg for et funksjonshemmet eller langvarig sykt barn ved deltagelse på kurs eller annen opplæring ved godkjent helseinstitusjon, dersom opplæringen er nødvendig for at vedkommende skal kunne ta seg av og behandle barnet. Det er altså ikke tilstrekkelig at opplæringen oppleves som nyttig.

Det kan også ytes opplæringspenger når kurset holdes utenfor helseinstitusjonens lokaler, under forutsetning av at kurset eller opplæringen fullt ut skjer i helseinstitusjonens regi.

Videre kan det ytes opplæringspenger ved deltakelse på foreldrekurs ved et offentlig spesialpedagogisk kompetansesenter.

Det er et vilkår for rett til opplæringspenger at opplæringen har et omfang på minst 20 pst. av en arbeidsuke. Reisetid kan regnes med. Korte kurs og opplæring som gis utenfor foreldrenes arbeidstid, f.eks. på kveldstid, gir derfor ikke rett til opplæringspenger.

Det er ingen øvre aldersgrense for rett til ytelser etter denne paragrafen, og det kan ytes stønad selv om personen det gis opplæringspenger for, er over 18 år. Den som mottar opplæringspengene, må vel og merke «ha omsorg for» denne personen.

For personer som er omfattet av trygdeforordningen, (EF) nr. 883/2004 og (EF) nr. 987/2009 (EØS-borgere samt statsløse og flyktninger bosatt i EØS-stater, og deres familiemedlemmer), kan det ytes opplæringspenger ved opphold i en annen EØS-stat. Det samme gjelder i en stat eller et område der trygdeforordningen er gitt anvendelse for vedkommende ved en bi- eller multilateral trygdeavtale. Det gis i medhold av folketrygdloven § 9-4 andre og tredje ledd etter nærmere vilkår rett til opplæringspenger ved opphold i utlandet utover disse situasjonene. Ytelsen gis etter bestemmelsens andre ledd dersom vedkommende er pliktig eller frivillig medlem i folketrygden etter § 2-5, § 2-6 eller § 2-8, eller der vedkommende har omsorgen for et barn som er innlagt i helseinstitusjon for norsk offentlig regning eller der barnet får oppholdet dekket etter avtale med en annen stat om trygd. Et medlem kan også ellers få ytelser ved opphold utenfor Norge i inntil åtte uker i løpet av en tolvmånedersperiode. Medlemmet skal informere Arbeids- og velferdsetaten om oppholdet.

5.6.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å endre ordlyden i folketrygdloven § 9-14 slik at det framgår av lovteksten at retten til opplæringspenger er avhengig av om personen trenger nødvendig opplæring for å kunne ta seg av og behandle barnet. I dag brukes begrepet «har omsorg for», og dette tolkes ofte noe snevrere. Formålet med endringen er å klargjøre at det ikke bare er barnets foreldre, men også andre som har en rolle i omsorgen for barnet vil kunne ha rett til opplæringspenger.

5.6.3 Høringsinstansenes syn

Akademikerne, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Bergen kommune, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Kreftforeningen, LHL, Seksjon for sosionomtenester ved Haukeland universitetssjukehus, Unio og YS støtter forslaget.

Foreningen for barnepalliasjon vil inkludere flere aktører som tilbyr opplæring.

Norges ME-forening / ME-foreldrene forutsetter at det er behovet for opplæring, ikke diagnose som er avgjørende.

NITO mener det bør stå «skal få» i stedet for «kan få» i lovteksten. De skriver: «NITO er kritisk til nytt andre ledd i ftrl. § 9-14 andre ledd, hvor det er foreslått at medlemmer med behov for nødvendig opplæring «kan få» opplæringspenger. Etter dagens bestemmelse «ytes» opplæringspenger til den som har behov for nødvendig opplæring. Dersom forslaget vedtas, kan det innebære en innskrenkning i retten til opplæringspenger for grupper som har et dokumentert behov. Det bør framgå klart av lovteksten at alle medlemmer som har et dokumentert behov for nødvendig opplæring skal få opplæringspenger dersom de gjennomgår opplæring i regi av godkjent helseinstitusjon eller kompetansesenter, og at det ikke er overlatt til forvaltningens skjønn hvorvidt det innvilges opplæringspenger i hvert enkelt tilfelle.»

5.6.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet foreslår å tydeliggjøre at personer som trenger nødvendig opplæring for å kunne ta seg av og behandle et barn med langvarig sykdom eller funksjonsnedsettelse har krav på opplæringspenger.

I dag er det et vilkår for rett til opplæringspenger at personen har «omsorg for» barnet. Det framgår av forarbeidene til bestemmelsen, jf. Ot.prp. nr. 24 (1997–98), at også andre omsorgspersoner enn barnets foreldre vil kunne ha rett til opplæringspenger dersom de har den faktiske omsorgen for barnet. Begrepet «omsorg for barn» er i Arbeids- og velferdsetatens praksis og i rettspraksis tolket mer utvidende i folketrygdloven § 9-14 sammenlignet med andre bestemmelser i kapittel 9 der likelydende begrep er brukt. I folketrygdloven § 9-5 menes det med «omsorg for barn» i utgangspunktet bare barnets foreldre. Utover barnets foreldre omfatter personkretsen i folketrygdloven § 9-14 også andre personer som utøver omsorg for barnet. Arbeids- og velferdsetatens praksis er nærmere beskrevet i Arbeids- og velferdsetatens rundskriv til bestemmelsen:

«Det er den reelle omsorgssituasjonen som er avgjørende, ikke om det er et eventuelt formelt slektsforhold mellom vedkommende og barnet.

Foreldre som har daglig omsorg, samværsforelder og steforelder vil vanligvis anses å ha omsorgen for barnet. Men også andre personer enn foreldrene kan ha en klar rolle i omsorgen av barnet. En tante eller onkel kan for eksempel ha så tett oppfølging av barnet at vedkommende anses for å ta del i omsorgen.»

Etter departementets syn er det uheldig å ha ulike betydninger av samme begrep i samme kapittel i loven.

Departementet foreslår å endre ordlyden i folketrygdloven § 9-14, slik at det kommer fram i bestemmelsen at personer som har behov for nødvendig opplæring for å kunne ta seg av og behandle barnet får rett til opplæringspenger. Dette tydeliggjør at også andre personer enn barnets foreldre som har en rolle med å ta seg av og behandle barnet vil kunne ha krav på opplæringspenger. Det kreves ikke at vedkommende har den daglige omsorgen for barnet, det er tilstrekkelig at man har omsorg for og tar seg av barnet i perioder. Den faktiske relasjonen og tilknytningen til barnet vil være av betydning. Det er et krav om at opplæringen vil måtte være nødvendig for at vedkommende skal kunne ta seg av og behandle barnet. Eksempelvis vil da besteforeldre, tanter og onkler kunne ha rett til opplæringspenger dersom de periodevis tar seg av barnet. Forslaget er ikke ment å medføre en realitetsendring i personkretsen som i dagens praksis anses for å være omfattet av ordningen. Forslaget vil bringe loven i tråd med praksis. Videre er det fortsatt behovet for opplæring som er avgjørende, ikke hvilken diagnose barnet har. Personer som i kraft av yrket sitt tar seg av barnet, har ikke rett til opplæringspenger etter denne bestemmelsen.

Den foreslåtte endringen i høringsnotatet av det passive «ytes» til det aktive «kan få» i bestemmelsen var ikke ment å innskrenke retten til ytelsen. I folketrygdloven brukes flere ulike begreper for å beskrive at noen får rett til en ytelse. Departementet vil påpeke at alle vilkår for ytelsen må være oppfylt enten lovteksten sier «kan få» eller «ytes».». Den foreslåtte endringen var derfor ikke ment å innebære en endring i vurderingen. Departementet ser at det likevel kan oppfattes slik, og foreslår derfor å beholde «ytes» i lovteksten.

Som nevnt gjelder retten til opplæringspenger også etter at personen det gis opplæringspenger for har fylt 18 år. Mange personer med funksjonshemninger og varig sykdom har behov for tett oppfølging av trygge omsorgspersoner hele livet. Denne rollen fylles ofte av foreldrene også etter at barnet er blitt voksen, eventuelt har flyttet hjemmefra til egen bolig. Hensikten med bestemmelsen tilsier at opplæring også kan gis til andre personer som spiller en viktig rolle i personens liv, ved å ta seg av eller behandle vedkommende, også som voksen. Når rettigheten knyttes til «omsorgen for» kommer dette på spissen, fordi det i utgangspunktet ikke er noen som har «omsorgen for» personer som har fylt 18 år og er myndige. Når den som trenger omsorgen ikke lenger bor hjemme hos omsorgspersonen, problematiseres dette ytterligere.

En endring i ordlyden kan medføre at flere mottar opplæringspenger for personer som har fylt 18 år, noe som vil være i tråd med lovens hensikt, og derfor en riktig justering av dagens praksis. Fordi det fremdeles er krav til at opplæringen er nødvendig for at vedkommende skal kunne ta seg av og behandle personen, vil personkretsen naturlig være begrenset for personer over 18 år.

Departementet har vurdert om retten til opplæringspenger også bør inkludere opplæring gitt av flere aktører enn i dag. Det er mange ulike aktører som gir opplæring til pårørende og omsorgspersoner, og det finnes ingen statlig godkjenningsordning av slike. En del opplæring gis også i sammenheng med arrangementer som primært har andre formål, slik som nettverksbygging, erfaringsdeling, sosialt samvær ol. En utvidelse til private aktører vil derfor kunne bli administrativt krevende for Arbeids- og velferdsetaten, som på en annen måte enn i dag må vurdere nødvendigheten av og kvaliteten på opplæringen, og skille ut antall timer med opplæring fra andre formål i forbindelse med lengre fravær fra arbeidet. En utvidelse til flere aktører vil også føre til vesentlig økte kostnader, og en eventuell utvidelse må derfor utredes grundig og deretter behandles i forbindelse med budsjettprosessene. Departementet foreslår etter dette ikke noen endringer av for hvilken type opplæring det gis rett til opplæringspenger.

Departementet viser til lovforslaget, folketrygdloven § 9-14.