3 Generelt om innholdet i kontrollforordningen

For å sikre etterlevelse av regelverket i hele matkjeden, er den nye kontrollforordningens omfang utvidet betraktelig og omfatter nå også plantehelse, plantevernmidler, animalske biprodukter, økologiske produkter, GMO på mat- og fôrområdet og beskyttede betegnelser for næringsmidler. Dette sikrer i større grad én rettslig ramme for alle kontrollbestemmelsene i matkjeden.

Mens kontrollforordningen gjelder fullt ut i EU, er det noen kontrollområder som ikke er en del av EØS-avtalen og som dermed ikke er underlagt kontroll i EØS/EFTA-statene. Dette gjelder plantehelse, GMO på mat- og fôrområdet, beskyttede betegnelser for næringsmidler og eksport til land utenfor EU-/EØS-området.

Den nye kontrollforordningen viderefører formålet om å sikre at europeiske myndigheter er harmoniserte, at de har systemer, organisering og tiltak på plass for å sikre etterlevelse av regelverket på matområdet, inkludert dyrehelse, dyrevelferd, og fôr. Forordningen har samme mål som tidligere, men har styrket myndighetenes kontroll. Den stiller, som tidligere, dyptgående krav til ressurser, opplæring, risikobasering, gjennomføring av kontroll, etatsrevisjon, EU-inspeksjon m.m. Forordningen skal være en overordnet paraply for alle kontrollbestemmelser på forskjellige områder i hele matkjeden. Kontrollbestemmelser fra flere andre regelverk er nå samlet inn i den nye forordningen, det samme gjelder importbestemmelsene. Dette skal bidra til bedre harmonisering mellom områdene, forenkling og sikre kontroll med hele matkjeden. Forskjellige datasystemer skal integreres og samles under samme plattform i informasjonsstyringssystemet; «Integrated Management System for Official Controls» (IMSOC). Dette vil effektivisere og forenkle informasjonsutvekslingen og kommunikasjonen mellom medlemsstatene og myndighetene.

Videre regulerer den nye kontrollforordningen såkalt «annen offentlig virksomhet» i tillegg til kontroll. Annen offentlig virksomhet omfatter f. eks. utstedelse av sertifikater og forebygging av dyresykdommer.

Det er også gitt bestemmelser for å imøtekomme mangler som er avdekket og for å møte nye utfordringer, eksempelvis bestemmelser for å motvirke svindel og for å imøtekomme utfordringer med internetthandel.

Europakommisjonen gis hjemmel til å utpeke et referansesenter for dyrevelferd. Senteret skal være en støttespiller for medlemsstatene i deres arbeid med dyrevelferd. Senteret skal ikke drive med fortolkning av regelverket. Europakommisjonen gis også hjemmel til å utpeke et referansesenter for ekthet og redelighet i matkjeden. Europakommisjonen utpeker et referansesenter etter bestemte prosedyrer og det er bare EU-medlemsstater som kan søke om å få det. Norge har ingen oppgaver knyttet til referansesentrene, men vil kunne dra nytte av den informasjonen og kunnskapen som referansesentrene vil besitte.

Kontrollforordningen retter seg for det vesentligste mot myndigheter og stiller krav til dem. Enkelte av disse pliktene vil innebære noen rettigheter for virksomhetene. Forordningen har også noen plikter til virksomheter til å samarbeide med kontrollen og hjemler for å ilegge gebyrer og rammer for hvordan disse kan beregnes. Det stilles økte krav til at dokumenter og rutiner skal være offentlig tilgjengelig.

EU er i ferd med å utarbeide mye underliggende og utfyllende regelverk til den nye kontrollforordningen, som gir over 70 hjemler til Europakommisjonen til å fastsette gjennomførende og delegerte rettsakter. Norge deltar aktivt i ekspertgrupper og komitéer i EU som utarbeider disse. Hoveddelen i forordningen trer i kraft i EU 14. desember 2019. Det antas at det kan ta flere år før alt det underliggende regelverket er utformet og gjort gjeldende i EU-/EØS-området.