7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Kontrollforordningen hører under Landbruks- og matdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet.

Forordningens bestemmelser medfører administrative og økonomiske konsekvenser som påvirker direkte tilsynsmyndigheter og næringsaktører i matkjeden. Kostnadsvirkningene er beregnet så langt det er mulig, men da store deler av det utfyllende regelverket ikke er påbegynt, er det usikkerhet knyttet til kostnadsberegningene.

Kostnader for Mattilsynet

Kontrollforordningen retter seg hovedsakelig mot offentlige myndigheter. Den nye kontrollforordningen innebærer blant annet flere krav til opplæring og kompetanse for Mattilsynet som offentlig tilsynsorgan. Mattilsynet får kostnader med utvikling og gjennomføring av opplæring og informasjonstiltak, etatsrevisjon, inspeksjon og veiledning av laboratorier, utvikling, drift og vedlikehold av IKT-systemer, dokumentasjon og tilgjengeliggjøring. Mattilsynet må endre flere av sine nåværende rutiner og instrukser for hvordan tilsynet skal følges opp. Det er beregnet en engangskostnad for Mattilsynet på kr. 13 mill. kroner i 2020, samt 3 mill. kroner årlig for gjennomføring av den nye kontrollforordningen. I tillegg til disse antatte kostnadene vil ny kontrollforordning innebære nye administrative oppgaver for Mattilsynet. Kostnadene vil bli belastet over Landbruks- og matdepartementets budsjett, jf. Prop. 1 S (2019–2020) kap. 1115 post 01.

Det vil blant annet bli flere oppgaver innen grensekontroll og oppfølgende tilsyn som vil omfattes av gebyrer enn det det gjør i dag. Ressursbruken knyttet til ansvar for en økt gebyrportefølje, dokumentasjon og beregning av gebyrer, samt tilgjengeliggjøring av beregningen vil øke både initialt og løpende. Dette vil kunne medføre økt tidsbruk, men da omfanget er usikkert, er dette ikke beregnet. Ved gebyrpliktige oppgaver, vil gebyrene knyttet til dette, bli belastet de aktuelle aktørene (brukerne) og føres på kap. 4115 post 01 (Prop. 1 S (2019–2020). Gebyr skal som hovedregel dekke de faktiske kostnadene og ikke mer. Det er krav om at gebyrberegningen skal være offentlig tilgjengelig.

Kostnader for private

Kravet om at alle privatpraktiserende veterinærer som driver stordyrpraksis og skal utøve kontroll på vegne av myndighetene skal være offentlig godkjente, vil kreve kompetanseheving. For å bli utpekt som offentlig veterinær, må veterinærer bestå en test. Det er omfattende krav i underliggende forordninger til hvilke temaer testen skal dekke. Det er også krav til omfattende praktisk opplæring. Eksempler på hva opplæringen skal omfatte er risikoanalyse, revisjoner, overvåknings- og kontrollsystemer.

Testen og opplæringen kan ta hensyn til hvilke av disse områdene som dekkes av veterinærutdannelsen. Det kan også gjøres unntak i henhold til hvilke oppgaver den enkelte skal utføre som offentlig veterinær. Det er anslått en kostnadsvirkning på ca. et halvt ukeverk pr. utpekt privatpraktiserende veterinær. Det er i dag 850 privatpraktiserende veterinærer i stordyrpraksis. Opplæringen er samlet anslått med en kostnadsvirkning for næringsaktørene på 6,75 mill. kroner. Det er for tidlig å vite hvordan opplæringen vil administreres.

Gebyr for kontroll

Som omtalt ovenfor i punkt 4.4 pålegger kontrollforordningen at myndighetenes kostnader til kontrolltjenester finansieres ved at tjenestemottakeren betaler gebyr.

I forbindelse med at plikten til å betale gebyr må innføres for de nye områdene i forordningen, biprodukter, økologiske produkter og plantevernmidler, må Mattilsynet utvikle regelverk og støtte for gebyrileggelse, og den utvidede gebyrordningen må driftes. Obligatoriske gebyrer for tilsyn og kontroll må også tilpasses de nye kravene. Kostnadene til regelverksutvikling og drift anses imidlertid som beskjedne og vil dekkes innenfor Mattilsynets ordinære budsjett. Gebyrordningen har derfor ikke noen budsjettmessig betydning for beregningen av de økonomiske og administrative konsekvenser i forbindelse med innføringen av den nye kontrollforordningen.