3 De viktigste forhandlingsresultatene

Fiskerisubsidieavtalen inneholder forbudsforpliktelser i tre sentrale artikler. Artikkel 3 fastsetter et forbud mot å gi eller opprettholde subsidier til et fartøy eller en operatør som er involvert i ulovlig, urapportert og uregulert fiske (UUU-fiske) eller fiskerirelatert virksomhet til støtte for UUU-fiske. Artikkel 4 pålegger et forbud mot å gi eller opprettholde subsidier til fiske eller fiskerirelatert virksomhet knyttet til en overfisket bestand. Dette forbudet inneholder et vesentlig forbehold, som gjør at subsidieringen kan fortsette dersom selve subsidien eller andre egnede tiltak er på plass for å gjenoppbygge bestanden til et bærekraftig nivå. Det siste sentrale forbudet følger av artikkel 5, som fastsetter et forbud mot subsidier til fiske eller fiskerirelaterte aktiviteter utenfor en kyststats jurisdiksjon, og i områder som ikke er dekket av en fiskeriforvaltningsorganisasjons myndighet. Fiske i disse områdene er ikke underlagt noe land eller organisasjons fiskeriforvaltning, som innebærer at risikoen for at subsidier i disse områdene bidrar til overfiske er spesielt høy.

Avtalen inneholder også bestemmelser om å utvise spesiell forsiktighet ved subsidiering i situasjoner der medlemmet har mindre kontroll over virkningen på det aktuelle fisket. Dette reguleres i artikkel 5.2 og 5.3 som gjelder henholdsvis subsidier som gis til fartøy som ikke er registrert under det subsidierende medlems flagg og når subsidier gis til fiske på bestander med ukjent status. Avtalen inneholder også utvidede åpenhets- og notifiseringsforpliktelser for fiskerisubsidier, i tillegg til at den er underlagt tvisteløsning. Avtalen gir bare noen få, tidsbegrensede unntak for utviklingsland fra forbudet mot subsidier til UUU-fiske og overfisket bestand. Gjennom hele forhandlingene har mange utviklingsland bedt om brede og langvarige unntak.

Forhandlingsresultatet er mindre ambisiøst enn Norge ville ønsket, som i lang tid har jobbet for forpliktende regler som forbyr skadelige subsidier knyttet til hele forhandlingsmandatet. Særlig har et forbud mot subsidier som bidrar til overkapasitet og overfiske vært viktig for Norge. Samtidig har WTO-medlemmene blitt enige om å forhandle videre om regler som dekker disse subsidiene, og avtalen vil opphøre etter fire år dersom ikke mer «omfattende forpliktelser» knyttet til slike subsidier kommer på plass.

Til tross for at forhandlingene ikke er kommet helt i mål, er avtalen et viktig delmål og et betydelig skritt i riktig retning. Dette er den første WTO-avtalen med et bærekraftsformål. Den er kommet i stand på et tidspunkt der det multilaterale handelssystemet er under vesentlig press, og hvor den geopolitiske situasjonen har gjort multilaterale forhandlinger særlig utfordrende. Avtalen inneholder omfattende nye forpliktelser innen subsidiefeltet, og går lenger i reguleringen av fiskerisubsidier enn mange regionale handelsavtaler. Betydningen av avtalen antas å være størst for fiskeriressursene i de farvann der det er dårligst forvaltning og likevel drives subsidiert fiske.

3.1 Nærmere om de enkelte bestemmelsene i protokoll om endring av Marrakesh-avtalen om opprettelse av Verdens handelsorganisasjon

Protokollen fastsetter at avtalen om fiskerisubsidier skal inngå i WTO-avtalen, som en del av vedlegg 1A Multilaterale avtaler om handel med varer.

Videre følger det av protokollen at ingen reservasjoner kan tas mot bestemmelsene i avtalen. Protokollen er åpen for godkjenning av WTOs medlemmer. I samsvar med WTO-avtalens artikkel X nr. 3 vil den tre i kraft for medlemmene som har godkjent den når den er godtatt av to tredjedeler av medlemmene og deretter for ethvert annet medlem så snart dette medlemmet har godkjent den.

Protokollen skal deponeres hos generaldirektøren i WTO.