4 Nærmere om de enkelte bestemmelsene i avtalen om fiskerisubsidier

Artikkel 1

Artikkelen fastsetter avtalens virkeområde. Den slår fast at avtalen får anvendelse på subsidier, som definert i artikkel 1 nr. 1 i avtalen om subsidier og utjevningsavgifter (SCM-avtalen), som er spesifikke, som definert i den nevnte avtalens artikkel 2. Videre følger det av denne bestemmelsen at avtalen kun gjelder for fiske av viltlevende marine ressurser og fiskerirelatert virksomhet til havs. Det presiseres i fotnoter at avtalen ikke gjelder for akvakultur og innlandsfiske. Den gjelder heller ikke for betaling mellom regjeringer i henhold til fiskerirettighetsavtaler, fordi disse ikke skal regnes som subsidier etter denne avtalen. Endelig fastslås det at en subsidie skal kunne tilskrives det medlemmet som gir subsidien, uten hensyn til et berørt fartøys flagg eller registrering eller mottakerens nasjonalitet.

Artikkel 2

Artikkelen inneholder definisjoner av fisk, fiske, fiskerirelatert virksomhet, fartøy og operatør. De fleste av disse begrepene er definert på samme måte som i Den internasjonale avtalen om havnestatskontroll av ulovlig, urapportert og uregulert fiske der Norge er part.

Artikkel 3

Artikkel 3.1 fastsetter et forbud mot å gi eller opprettholde subsidier til et fartøy eller en operatør som er involvert i ulovlig, urapportert og uregulert fiske (UUU-fiske) eller fiskerirelatert virksomhet til støtte for UUU-fiske.

Artikkel 3.2 avgjør når forbudet i artikkel 3.1 trer i kraft. Forbudet i artikkel 3.1 gjelder dersom en av de opplistede aktørene i artikkel 3.2(a)-(c) har foretatt en bekreftende avgjørelse om at et fartøy eller en operatør har vært involvert i UUU-fiske. I henhold til bestemmelsen kan følgende foreta en bekreftende avgjørelse: a) et kyststatsmedlem, for virksomhet i områder under dets jurisdiksjon, eller b) et flaggstatsmedlem, for virksomhet utført av fartøyer som fører dets flagg, eller c) en relevant regional fiskeriforvaltningsorganisasjon eller -ordning, i samsvar med disse organisasjonenes eller ordningenes regler og prosedyrer og gjeldende folkerett, blant annet ved å gi melding til rett tid, samt relevant informasjon på områder og for arter som er underlagt deres myndighet. Det innebærer at kyststater kan foreta bekreftende avgjørelser i områder under dets jurisdiksjon, mens flaggstatsmedlemmer kan foreta bekreftende avgjørelser for fartøy registrert under dets flagg.

Bekreftende avgjørelser av UUU-fiske foretatt av andre enn de tre nevnte vil ikke utløse forbudet mot subsidier til fartøy eller operatør som driver UUU-fiske. Avtalen pålegger ingen forpliktelse til å foreta bekreftende avgjørelser av UUU-fiske. Forbudet mot slike subsidier trer bare i kraft der en slik bekreftende avgjørelse av de tre opplistede enhetene har funnet sted.

Artikkel 3.3 (a) fastholder at en bekreftende avgjørelse som nevnt i artikkel 3(2) gjelder et medlems endelige funn og/eller en regional fiskeriforvaltningsorganisasjons eller -ordnings endelige listeføring av et fartøy eller en operatør som driver UUU-fiske. Videre slås det fast at denne avtalen ikke skal forstås slik at den forsinker eller påvirker gyldigheten eller håndhevingen av en avgjørelse om UUU-fiske.

Artikkel 3.3(b) stiller krav til kyststatens prosess for at forbudet i artikkel 3.1 skal tre i kraft. Det innebærer at kyststaten skal basere sin avgjørelse på faktiske opplysninger, og dette medlemmet i god tid har gitt flaggstatsmedlemmet og medlemmet som gir subsidien, dersom dette er kjent, melding om at et fartøy er tatt i arrest, gi mulighet til å utveksle relevante opplysninger før avgjørelsen treffes og melding om den endelige avgjørelsen. Bestemmelsen har fotnoter som klargjør at ingenting i avtalen påvirker gyldigheten eller håndhevelsen av UUU-avgjørelser i seg selv eller forsinker beslutningen. Målet er isteden å sikre at visse prosedyrekrav oppfylles før et vedtak utløser en plikt om å stanse subsidier. For øvrig vises det også til at avtalen ikke skal påvirke på noen måte flaggstatens, kyststatens og den regionale fiskeriforvaltningsorganisasjonenes myndighet etter andre internasjonale avtaler og heller ikke gi nye rettigheter til å foreta bekreftende avgjørelser av UUU-fiske.

Artikkel 3.4 fastsetter en proporsjonalitetsvurdering som innebærer at medlemmet som gir subsidien, ved fastsettelsen av hvor lenge forbudet fastsatt i artikkel 3 nr. 1 skal vare, skal ta hensyn til arten, alvorlighetsgraden og gjentakelsen av UUU-fiske som begås av et fartøy eller en operatør. Forbudet i artikkel 3 nr. 1 skal gjelde minst like lenge som sanksjonen som ilegges etter avgjørelsen som utløser forbudet, fortsatt gjelder, eller minst like lenge som fartøyet eller operatøren er listeført av en regional fiskeriforvaltningsorganisasjon eller -ordning, avhengig av hva som har lengst gyldighet.

Artikkel 3.5 innebærer at subsidierende medlem skal underrette WTOs komité om fiskerisubsidier (komitteen) om tiltakene som treffes i henhold til artikkel 3 nr. 1.

Artikkel 3.6 anerkjenner havnestatens rolle i å bidra til å forhindre UUU-fiske. Den innebærer at dersom et havnestatsmedlem underretter et subsidierende medlem om at det har gode grunner til å tro at et fartøy i en av dets havner har vært involvert i UUU-fiske, skal medlemmet som gir subsidien ta behørig hensyn til de opplysningene som mottas, og treffe egnede tiltak med hensyn til sine subsidier.

Artikkel 3.7 pålegger medlemmene å ha på plass lover, forskrifter og/eller administrative prosedyrer for å sikre at subsidier nevnt i artikkel 3 nr. 1, herunder subsidier som foreligger når denne avtalen trer i kraft, ikke gis eller opprettholdes.

Artikkel 3.8 fastsetter et midlertidig unntak for utviklingsland som innebærer at subsidier som gis eller opprettholdes av utviklingsmedlemsland, herunder minst utviklede medlemsland, opp til og innenfor den eksklusive økonomiske sonen, skal være unntatt fra tvisteløsning i henhold til artikkel 10 i avtalen i en periode på to år fra avtalens ikrafttredelsesdato.

Artikkel 4

Artikkel 4.1 fastsetter et forbud mot å gi eller opprettholde subsidier til fiske eller fiskerirelatert virksomhet knyttet til en overfisket bestand.

Artikkel 4.2 definerer når en bestand må regnes som «overfisket» i artikkel 4.1. Det følger av denne bestemmelsen at det er medlemmet selv, eller den relevante fiskeriforvaltningsorganisasjonen som avgjør hvorvidt en bestand er overfisket. Det stilles krav om at medlemmet eller fiskeriforvaltningsorganisasjonen må basere sin beslutning på best tilgjengelige vitenskapelige bevis. Kravet til «best tilgjengelige bevis» er formulert i tråd med likelydende formulering i FNs havrettskonvensjon artikkel 61.

Artikkel 4.3 innebærer et betydelig unntak fra forbudet i artikkel 4.1. Den fastsetter at et medlem kan gi eller opprettholde subsidier til fiske eller fiskerirelatert virksomhet på overfisket bestand dersom subsidien eller andre tiltak gjennomføres for å gjenoppbygge bestanden til et biologisk bærekraftig nivå. Det er opp til medlemmet eller fiskeriforvaltningsorganisasjonen å avgjøre hva «biologisk bærekraftig nivå» er, ved bruk av referansepunkter sett i forhold til tilgjengelige data om fiskeriet.

Artikkel 4.4 innebærer samme unntak for utviklingsland som fastsatt for UUU-fiske i artikkel 3.8. Det innebærer et midlertidig unntak på to år for subsidier fra utviklingsland skal være unntatt tvisteløsning etter avtalens artikkel 10.

Artikkel 5

Artikkel 5 gjelder håndtering av subsidier i noen spesifikke situasjoner. Artikkel 5.1 fastsetter et forbud mot subsidier til fiske eller fiskerirelaterte aktiviteter utenfor en kyststats jurisdiksjon, og i områder som ikke er dekket av en fiskeriforvaltningsorganisasjons myndighet. I praksis vil dette innebære noen områder på det åpne hav.

Artikkel 5.2 innebærer at et medlem skal utvise «spesiell varsomhet og behørig moderasjon» når det gir subsidier til fartøyer som ikke er registret under dets flagg. Artikkel 5.3 stiller samme krav om varsomhet og moderasjon når det gjelder subsidier til fiske eller fiskerirelatert virksomhet med hensyn til bestander med ukjent status.

Artikkel 6

Artikkel 6 fastsetter at medlemmene skal vise hensyn til MUL, ved å vise behørig moderasjon når det tar opp saker som berører et minst utviklet medlemsland, og løsningene som vurderes, skal eventuelt ta hensyn til det berørte medlemmets særlige situasjon.

Artikkel 7

Artikkel 7 fastsetter at målrettet teknisk bistand og bistand til kapasitetsbygging skal stilles til rådighet for utviklingsmedlemsland for å gjennomføre forpliktelsene etter avtalen. Til støtte for denne bistanden skal WTO innføre en frivillig finansieringsordning i samarbeid med relevante internasjonale organisasjoner, for eksempel FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) og Det internasjonale fondet for landbruksutvikling. Bidragene til ordningen fra WTO-medlemmer skal utelukkende være frivillige og skal ikke tas fra regulære budsjettmidler.

Artikkel 8

Artikkel 8 fastsetter notifiseringsforpliktelser på fiskerisubsidiefeltet. Disse subsidiene er fra før dekket av notifiseringsforpliktelsen i WTOs avtale om subsidier og utjevningsavgifter (SCM), og artikkel 8 må sees som et tillegg til denne, som oppstiller mer utfyllende krav til notifisering av fiskerisubsidier. Det følger allerede av SCM artikkel 25 at medlemmer må opplyse om subsidiens utforming, beløpet som gis, formål som søkes oppnådd med subsidien, varigheten av subsidien og statistiske data som gjør det mulig en vurdering av subsidiens virkninger på handel.

Bestemmelsen i artikkel 8.1 skiller mellom opplysninger som skal notifiseres og opplysninger som skal gis i den grad det er mulig. Førstnevnte følger av artikkel 8(1)(a), som pålegger medlemmer å notifisere den type fiskerivirksomhet som subsidien er gitt for. Følgende opplysninger skal bare gis i den grad det er mulig etter artikkel 8(1)(b):

• i) status for fiskebestander i fiskeriet som subsidien er gitt for (for eksempel overfisket, maksimalt bærekraftig fisket eller underfisket), og referansepunktene som er brukt, samt om bestandene er fellesbestander som deles med andre medlemmer eller forvaltes av en regional fiskeriforvaltningsorganisasjon eller -ordning,

• ii) bevarings- og forvaltningstiltak som er innført for den aktuelle fiskebestanden,

• iii) flåtekapasiteten i fiskeriet som mottar subsidien,

• iv) navnet og identifikasjonsnummeret til fiskefartøyet eller -fartøyene som mottar subsidien, og

• v) fangstdata etter art eller artsgruppe i fiskeriet som mottar subsidien.

Fotnote 13 fastsetter et unntak for MUL og for utviklingsmedlemmer med årlig andel av marin fangstproduksjon på høyst 0,8 prosent av global fangst etter de nyeste publiserte dataene fra FAO som distribuert av WTO-sekretariatet. De fleste utviklingslandene, med unntak av Kina og noe over ti andre utviklingsland, faller innenfor dette unntaket. Unntaket innebærer at disse medlemmene kan notifisere tilleggsopplysningene etter bokstav b hvert fjerde år.

Artikkel 8.2 pålegger medlemmer å oversende årlig en skriftlig liste over fartøyer og operatører som beviselig har vært involvert i UUU-fiske.

Artikkel 8.3 pålegger medlemmene å underrette komiteen om foreliggende eller nye tiltak som er truffet for å sikre at avtalen gjennomføres og forvaltes, herunder tiltak som treffes for å gjennomføre forbudene fastsatt i artikkel 3, 4 og 5. Hvert medlem skal også umiddelbart underrette komiteen om alle senere endringer av slike tiltak, og om nye tiltak som treffes for å gjennomføre forbudene fastsatt i artikkel 3.

Artikkel 8.4 fastsetter at medlemmene skal, innen et år fra avtalens ikrafttredelse, gi komiteen en beskrivelse av sin fiskeriordning med henvisninger til lover, forskrifter og administrative prosedyrer som gjelder avtalen, og umiddelbart underrette komiteen om eventuelle senere endringer. Et medlem kan oppfylle denne forpliktelsen ved å gi komiteen en oppdatert elektronisk lenke til medlemmets nettsted eller et annet passende offisielt nettsted som inneholder disse opplysningene.

Artikkel 8.5 gir andre medlemmer rett til å anmode om tilleggsopplysninger fra et medlem, om notifikasjonen og opplysningene som gis i henhold til artikkel 8. Medlemmet som notifiserer skal snarest mulig gi et skriftlig og utfyllende svar på anmodningen. Dersom et medlem anser at en notifikasjon eller opplysning i henhold til artikkel 8 ikke er gitt, kan medlemmet ta saken opp med det andre medlemmet eller med komiteen.

Artikkel 8.6 pålegger en opplysningsplikt om hvilke regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner eller -ordninger medlemmet er part i. Videre stiller bestemmelsen krav om hvilke opplysninger om fiskeriforvaltningsorganisasjonen eller -ordningen som må notifiseres.

Artikkel 8.7 fastslår at en notifisering av et tiltak ikke påvirker tiltakets rettslige status etter WTO-avtalene, virkningene av tiltaket etter SCM-avtalen eller selve tiltakets art.

Artikkel 8.8 presiserer at ingenting i avtalen krever at det gis fortrolige opplysninger.

Artikkel 9

Artikkel 9 nedsetter en komité for fiskerisubsidier, bestående av representanter fra hvert av medlemmene, og beskriver hvordan denne skal arbeide. Artikkel 9.4 pålegger komiteen at den skal, senest fem år etter avtalens ikrafttredelsesdato og deretter hvert tredje år, gjennomgå avtalens anvendelse med sikte på å foreta de nødvendige endringer for å forbedre avtalens anvendelse. Videre følger det av artikkel 9.5 at komiteen skal ha tett kontakt med FAO og andre relevante internasjonale organisasjoner innenfor fiskeriforvaltning, herunder relevante regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner eller -ordninger.

Artikkel 10

Artikkel 10 fastsetter at de eksisterende reglene for tvisteløsning under GATT 1994 og Tvisteløsningsavtalen stort sett gjelder for denne avtalen. Et unntak fra tvisteløsningsreglene innebærer at medlemmer ikke kan fremme såkalte «ikke-krenkelse klager» eller «non-violation claims» i henhold til denne avtalen. Dette er klager som innebærer at en forventet fordel etter avtalen har blitt ugyldig eller forringet, selv om medlemmet det klages mot ikke har brutt en konkret forpliktelse i avtalen.

Videre pålegger artikkel 10 at artikkel 4 i SCM-avtalen skal gjelde for konsultasjoner og tvisteløsning angående artikkel 3, 4 og 5 i fiskerisubsidieavtalen. Artikkel 4 i SCM-avtalen hjemler fremskyndede prosedyrer for tvisteløsning sammenliknet med ordinære tidsfrister som ellers følger av WTOs tvisteløsningsavtale.

Artikkel 11

Artikkel 11 inneholder ulike sluttbestemmelser.

Artikkel 11.1 er et generelt unntak for subsidier til katastrofehjelp. Bruken av dette unntaket forutsetter at subsidien er begrenset til en bestemt katastrofe, til et bestemt område, er tidsbegrenset og i den grad det gjelder gjenoppbygningssubsidier, er begrenset til å gjenoppbygge det berørte fiskeriet/ og eller den berørte flåten til samme nivå som før katastrofen inntraff. Det presiseres at unntaket ikke gjelder for økonomiske eller finansielle kriser.

Artikkel 11.2 inneholder en viktig begrensing knyttet til territoriale krav og omstridte farvann. Bokstav a) fastsetter at verken avtalen eller anbefalinger eller tildelinger som skjer i kraft av den skal ha rettsvirkning for et medlems territorielle krav eller fastsettelse av maritime grenser. Bokstav b) regulerer tvisteløsningspanelets adgang til å ta stilling til territorielle krav. Den fastsetter at et tvisteløsningspanel ikke skal konkludere med hensyn til noen påstander fra partene som forutsetter at panelet må ta stilling til territorielle krav eller fastsettelse av maritime grenser. Det presiseres at det samme gjelder for eventuell voldgift etablert i henhold til tvisteløsningsavtalens artikkel 25. Det vil være opp til panelet å vurdere om det kan ta stilling til saken uten å måtte ta stilling til spørsmålet om territoriell jurisdiksjon eller maritime grenser.

Artikkel 11.3 fastsetter at ingen ting i avtalen skal påvirke jurisdiksjon, rettigheter eller plikter medlemmene allerede har under internasjonal rett, inkludert Havrettskonvensjonen.

Artikkel 11.4 påpeker at med mindre annet er fastsatt, skal ingen ting i avtalen innebære at et medlem er forpliktet til tiltak eller avgjørelser av et regionalt fiskeriforvaltningsorgan eller -ordning, som den ikke er en del av eller ikke er en et såkalt «samarbeide ikke-medlem» i, eller bli forstått som en anerkjennelse av slike organisasjoner eller -ordninger.

Artikkel 11.5 slår fast at fiskerisubsidieavtalen ikke endrer eller ugyldiggjør rettigheter eller plikter som følger av SCM-avtalen.

Artikkel 12

Artikkel 12 innebærer at dersom «omfattende forpliktelser» ikke er vedtatt innen fire år etter avtalens ikrafttredelse, og med mindre annet blir bestemt av WTOs hovedråd, vil avtalen opphøre (en såkalt «sunset clause»). Det følger av punkt 4 av Ministererklæringen av 17. juni 2022 at med «omfattende forpliktelser» vises det særlig til forbud knyttet til subsidier som bidrar til overkapasitet og overfiske. Ministererklæringens punkt 4 viser videre til at forhandlingene skal fortsette, med mål om å presentere anbefalinger om slike «omfattende forpliktelser» til WTOs 13. ministerkonferanse.