15 Opplysningsplikt for kommunen til barnevernstjenesten ved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige

15.1 Gjeldende rett

15.1.1 Dagens situasjon

Personell som yter helse- og omsorgstjenester har yrkesmessig taushetsplikt. Dette innebærer at de skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være personell i helse og omsorgstjenesten. Den alminnelige opplysningsplikten til barnevernet etter barnevernloven § 6-4 og helsepersonelloven § 33 gjelder bare barn som er født. Dette innebærer at kunnskap om at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at barnet kan bli født med skade ikke er omfattet av opplysningsplikten til barnevernet. Personell som yter helse- og omsorgstjenester har etter disse bestemmelsene ikke adgang til å gi informasjon til barnevernstjenesten uten hennes samtykke. Samtidig vil det ofte være helse- og omsorgstjenesten som har best kunnskap om kvinnen og hennes situasjon.

Barnevernloven gjelder i utgangspunktet bare for barn som er født. Barnevernstjenesten kan likevel tilby ulike former for frivillige hjelpetiltak til gravide rusmiddelavhengige, men har ikke anledning til å åpne en undersøkelsessak eller iverksette tiltak uten kvinnens samtykke. Muligheten for å tilby frivillige hjelpetiltak forutsetter imidlertid at barnevernstjenesten blir kjent med kvinnens situasjon.

15.1.2 Barnevernlovens anvendelsesområde

Barnevernstiltak kan som hovedregel bare treffes overfor barn under 18 år, jf. barnevernloven § 1-3 første ledd. I forarbeidene til barnevernloven ga departementet likevel uttrykk for at det ikke er noe i veien for at barnevernstjenesten, eventuelt sammen med andre deler av hjelpeapparatet, inngår et samarbeid med foreldrene også før barnet er født, for å søke avhjulpet de problemene foreldrene måtte ha.1 Barnevernstjenesten kan derfor iverksette ulike former for veiledning og hjelpetiltak etter samtykke fra den gravide kvinnen.

I forarbeidene til barnevernloven uttalte departementet samtidig at «[…] en sak vanskelig kan defineres som en barnevernsak, med de tvangsbeføyelser dette gir mulighet til, før barnet er født». Dette innebærer at barnevernloven ikke åpner for at barnevernstjenesten åpner undersøkelsessak eller iverksetter barnevernstiltak uten den gravide kvinnens samtykke.

15.1.3 Tiltak etter barnevernloven

Barnevernstjenestens hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, jf. barnevernloven § 1-1. Som nevnt ovenfor forutsetter åpning av undersøkelsessak og iverksettelse av tiltak overfor ufødte barn samtykke fra den gravide kvinnen. For nyfødte barn åpner barnevernloven for ulike former for tiltak både med og uten samtykke.

Det følger av barnevernloven § 4-4 andre ledd at barnevernstjenesten, når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det, skal sørge for å sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien. I utgangspunktet er hjelpetiltak etter barnevernloven frivillige. Enkelte hjelpetiltak kan imidlertid pålegges ved vedtak i fylkesnemnda.

Et av tiltakene som kan iverksettes etter § 4-4 andre ledd er opphold i sentre for foreldre og barn. Målgruppen for sentrene er barn i alderen 0–6 år. Tiltaket kan derfor også være aktuelt for nyfødte barn, og opphold i sentrene vil ofte bestå av en kombinasjon av utredning og foreldrestøttende arbeid. Sentrene kan blant annet bistå med kartlegging av barnets emosjonelle, fysiske og sosiale utvikling, foreldrenes omsorgsevne og endringspotensiale, og barnets og familiens endringsbehov, samspill og tilknytning. Enkelte sentre tilbyr i dag også spesifikke utredninger av ruseksponerte barn og samspills- og tilknytningsproblematikk.

Når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller er nødvendig av andre grunner, kan fylkesnemnda fatte vedtak om pålagte hjelpetiltak, jf. barnevernloven § 4-4 tredje til femte ledd.

Etter barnevernloven § 4-8 andre ledd andre punktum kan fylkesnemnda fatte vedtak om omsorgsovertakelse før et nyfødt barn er flyttet hjem til foreldrene. Et slikt vedtak kan imidlertid ikke treffes før barnet er født.

Videre følger det av barnevernloven § 4-9 første ledd at barnevernsadministrasjonens leder kan fatte et foreløpig vedtak om omsorgsovertakelse av et nyfødt barn før barnet har flyttet hjem. Slikt vedtak kan bare treffes dersom det er overveiende sannsynlig at flyttingen vil føre til en situasjon eller risiko for barnet som gir grunnlag for omsorgsovertakelse. For det andre kan et vedtak bare treffes dersom de interessene bestemmelsen skal ivareta, kan bli «vesentlig skadelidende» om vedtaket ikke treffes og gjennomføres straks. Eksempler på tilfeller som kan nødvendiggjøre å treffe et midlertidig akuttvedtak om omsorgsovertakelse av et nyfødt barn etter denne bestemmelsen er tilfeller der tungt belastet rusmiddelavhengige ikke er i stand til ivareta omsorgen for barnet, gjerne i kombinasjon med at barnet er født med abstinenssymptomer som innebærer at barnet kan ha behov for særlig oppfølgning og pleie. Vedtak om omsorgsovertakelse av et nyfødt barn er blant de mest inngripende tiltakene som er hjemlet i barnevernloven.

Foreløpige vedtak etter barnevernloven § 4-9 skal snarest, og om mulig innen 48 timer fra fylkesnemnda mottok saken, vurderes for godkjenning i fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 7-22. Videre kan vedtaket påklages til fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 7-23.

I forbindelse med foreløpig vedtak kan også barnevernsadministrasjonens leder fatte foreløpige vedtak som begrenser foreldrenes rett til samvær med barnet, jf. § 4-9 andre ledd. Det kan også fattes vedtak om at foreldrene ikke skal ha rett til å vite hvor barnet er, jf. § 4-19.

I tilfeller der det er fattet foreløpig vedtak om omsorgsovertakelse av et nyfødt barn, vil barnevernstjenesten ofte vurdere at det er behov for tiltak utover den akutte situasjonen. I slike tilfeller må barnevernstjenesten legge frem saken for fylkesnemnda etter reglene i § 7-11 snarest, og senest innen seks uker, jf. barnevernloven § 4-9 tredje ledd. Det foreløpige vedtaket faller bort dersom begjæring om tiltak ikke er fremmet for nemnda innen fristen, og konsekvensen er at foreldrene kan flytte barnet hjem.

Saker der det fattes vedtak etter barnevernloven §§ 4-8 og 4-9 innledes gjerne ved at personell som yter helse- og omsorgstjenester ved fødestedet melder fra til barnevernstjenesten i henhold til opplysningsplikten etter helsepersonelloven § 33 og barnevernloven § 6-4.

Etter barnevernloven § 4-12 kan fylkesnemnda treffe vedtak om å overta omsorgen for et barn. En omsorgsovertakelse innebærer en sterk begrensning i foreldreansvaret ved at foreldrene fratas retten til å utøve den daglige omsorgen for barnet, og at barnet plasseres i fosterhjem. Vedtak kan blant annet treffes der det er «alvorlige mangler ved den daglige omsorg» som barnet får eller «alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet barnet trenger etter sin alder og utvikling», jf. første ledd bokstav a. Videre kan vedtak treffes dersom det er «overveiende sannsynlig» at «barnets helse eller utvikling» kan bli «alvorlig skadd» fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig vare på barnet, jf. bokstav d.

15.1.4 Tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige etter helse- og omsorgstjenesteloven

Helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 hjemler tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige for å hindre eller begrense at barnet blir skadet. Det følger av bestemmelsens første ledd at det kan vedtas at en gravid rusmiddelavhengig kvinne uten eget samtykke skal tas inn på institusjon utpekt av regionalt helseforetak, og holdes tilbake i hele svangerskapet. Vedtak kan bare fattes dersom misbruket er av en slik art at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade. Det er også et vilkår at hjelpetiltak ikke anses tilstrekkelig.

Det fremgår av bestemmelsens andre ledd, at inntakets formål er å hindre eller begrense sannsynligheten for at barnet påføres skade. Under oppholdet skal det legges vekt på at kvinnen tilbys tilfredsstillende hjelp for sitt rusmiddelmisbruk og for å bli i stand til å ta vare på barnet.

Det er fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker som har kompetanse til å fatte ordinære vedtak om tilbakeholdelse. Kommunen kan imidlertid med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 fatte et midlertidig vedtak dersom de interesser bestemmelsen skal ivareta kan bli vesentlig skadelidende dersom vedtaket ikke treffes og gjennomføres straks. I slike tilfeller gjelder barnevernloven §§ 7-22 og 7-23 om fylkesnemndas etterfølgende godkjenning av vedtaket og behandling av klage over vedtaket. Er det truffet midlertidig vedtak, skal forslag til endelig vedtak sendes fylkesnemnda innen to uker, jf. § 10-3 sjette ledd.

Kommunen skal, i samråd med institusjonen, minst hver tredje måned vurdere om det fortsatt er grunnlag for tilbakeholdelse, jf. § 10-3 tredje ledd.

Både barnevernstjenesten og den som yter helsehjelp har plikt til uten hinder av taushetsplikt å gi opplysninger til den kommunale helse- og omsorgstjenesten, jf. barnevernloven § 6-7 tredje ledd og helsepersonelloven § 32 andre ledd. Plikten gjelder når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av helse- og omsorgstjenesteloven, plikter barnevernstjenesten og helsepersonell å gi slike opplysninger.

15.1.5 Taushetsplikten til personell etter helse- og omsorgstjenesteloven

Helsepersonell har en streng yrkesmessig taushetsplikt som er nærmere regulert i kapittel fem i helsepersonelloven. Det fremgår av hovedregelen om taushetsplikt i § 21 at helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell. Taushetsplikten gjelder alt helsepersonell som yter helsehjelp. Reglene om taushetsplikt i helsepersonelloven omfatter også personell som yter helse- og omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 2-1.

Helsepersonelloven inneholder også flere bestemmelser som på nærmere bestemte vilkår gir personell som yter helse- og omsorgstjenester rett eller plikt til å gi opplysninger uten hinder av taushetsplikt. I denne sammenhengen er det særlig helsepersonelloven §§ 22, 23 og 33 som er relevant.

Opplysningsplikten til barnevernet i helsepersonelloven § 33 og barnevernloven § 6-4 er ett av de lovfestede unntakene for taushetsplikt. Denne opplysningsplikten gjelder bare for barn som er født. Opplysninger om at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at barnet kan bli født med skade er dermed ikke omfattet av opplysningsplikten til barnevernet.

Taushetsplikten er ikke til hinder for formidling av opplysninger etter samtykke, jf. helsepersonelloven § 22 første ledd. Det fremgår av bestemmelsen at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger gjøres kjent for den opplysningene direkte gjelder, eller for andre i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker. Personell som yter helse- og omsorgstjenester kan derfor uten hinder av taushetsplikt gi opplysninger til barnevernstjenesten dersom en gravid rusmiddelavhengig kvinne samtykker til dette. Formidling av opplysninger etter samtykke forutsetter at samtykket er avgitt av en samtykkekompetent person2, og at samtykket er informert og reelt frivillig.

Når personell som yter helse- og omsorgstjenester i sin kontakt med utsatte gravide, kommer til at barnevernstjenesten bør kobles inn, vil personellet vanligvis forsøke å innhente samtykke fra den gravide. Dersom den gravide samtykker kan personellet gi opplysninger til barnevernstjenesten, som kan komme inn og etablere samarbeid med den gravide under svangerskapet og forberede videre oppfølging etter at barnet er født.

Også helsepersonelloven § 23 inneholder flere unntak fra taushetsplikt. Bestemmelsen inneholder en oppregning av situasjoner der taushetsplikten ikke er til hinder for at personell som yter helse- og omsorgstjenester utleverer pasientopplysninger. Blant annet fremgår det av bestemmelsens nr. 4 at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger gis videre når «tungtveiende private eller offentlige interesser» gjør det «rettmessig å gi opplysningene videre». Unntaket forutsetter at det foretas en interesseavveining før en videreformidling av opplysninger kan skje. De hensynene og interessene som taler for å sette taushetsplikten til side, må veie vesentlig tyngre enn hensynene som taler for å bevare taushet. Unntaket omfatter i hovedsak truende farer eller situasjoner der det er fare for en skadevoldende handling, og vil i utgangspunktet gjelde fare for menneskeliv og helse. De vurderingene som må foretas, vil langt på vei være sammenfallende med vurderinger som foretas i nødretts- og nødvergesituasjoner.

Etter helse- og omsorgstjenesteloven § 2-2 gjelder forvaltningsloven i hovedsak for kommunens virksomhet, med de særlige bestemmelser som følger av helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven. Dermed gjelder også forvaltningslovens taushetsplikt, jf. § 12-1, med de innsnevringer som følger av denne lovbestemmelsens andre ledd.

15.2 Forslaget i høringsnotatet

Forslaget om opplysningsplikt ved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige, ble sendt på høring 6. oktober 2016 sammen med forslag om endringer i opplysningsplikten til barnevernet. Dette innebærer at forslaget ble sendt på høring i et annet høringsnotat enn de øvrige forslagene i lovproposisjonen.

15.2.1 Bakgrunnen for forslaget

I NOU 2012: 5 Bedre beskyttelse av barns utvikling fremmet Raundalenutvalget følgende forslag om opplysningsplikt til barnevernstjenesten for å verne ufødte barn: «Helse- og sosialtjenesten bør i lov pålegges et ansvar for å varsle barneverntjenesten om gravide mødre som har en livsførsel som kan skade det ufødte barnet.»

Utvalget begrunnet sitt forslag slik:

«Barnevernet har per i dag ikke tvangsmyndighet overfor mor for å verne barnet mot skade. Utvalget har vurdert hvorvidt barneverntjenesten også bør ha et ansvar for å ivareta ufødte barn, herunder gis hjemmel for å gripe inn overfor mor med tvang der dette vurderes nødvendig. Etter utvalgets syn vil vurderinger om hvilke skaderisiko den gravide utsetter barnet for gjennom sin livsførsel imidlertid være en mer medisinsk vurdering som krever grundig medisinsk kunnskap. Slike vurderinger hører etter utvalgets syn først og fremst til helsevesenet, og ikke barneverntjenesten. Det er imidlertid grunn til å understreke at barnevernet allerede i dag vil kunne ha en viktig rolle i vernet av barnet gjennom å kunne tilby råd og veiledning. Det er derfor etter utvalgets syn viktig at det i slike saker er et godt samarbeid mellom sosialtjenesten, barnevernet og helsetjenesten.»

Videre la utvalget til grunn at bruk av rusmidler og alkohol under svangerskapet øker risikoen for at fosteret dør eller tar skade. De viste til at hjerneskadene kan gi utslag på ett eller flere områder slik som kognitiv fungering, regulering av atferd eller følelser, verbal forståelse, sosiale eller relasjonelle ferdigheter. Det fremkommer videre at det kan ta lang tid før barn med eksempelvis alkoholrelatert skade eller syndrom (FAS) får riktig diagnose. Utvalget viste også til at de ser få andre sider ved gravides livsførsel som man per i dag vet har tilsvarende virkninger for barnet og kvinnen selv. Videre viste utvalget til studier som har fulgt opp barn som er født av gravide rusmisbrukere som viser at et flertall av barna blir plassert i fosterhjem eller adoptert allerede det første leveåret.

Som ledd i oppfølgningen av Raundalenutvalget ga departementet i Prop. 106 L (2012–2013) uttrykk for at barn må vernes bedre gjennom å gi hjelp så tidlig som mulig, og at det derfor var viktig å utrede nærmere hvordan vernet av barn som ikke er født kan styrkes.

I høringsnotatet av 6. oktober 2016 ga departementet samtidig uttrykk for at en generell plikt som foreslått av Raundalenutvalget i NOU 2012: 5, reiser en rekke prinsipielle og kompliserte etiske og faglige spørsmål som ikke er blitt nærmere utredet av utvalget. Departementet viste særlig til at en slik plikt reiser spørsmål knyttet til den gravide kvinnens integritet, personvern og om konsekvenser for helse- og omsorgstjenestens mulighet til å følge opp gravide på en god måte. Departementet viste videre til at en plikt som foreslått av utvalget også forutsetter en grundig vurdering av hva som skal til for å utløse plikten, og hvordan barnevernstjenesten kan følge opp saken med undersøkelser, eventuelt også med barnevernstiltak. Innføring av en plikt vil være inngripende overfor den gravide og må derfor kunne forsvares ut i fra at det foreligger et godt begrunnet behov for plikten og at plikten vil bidra til en reell mulighet for å redusere faren for at barnet skal ta skade. En slik generell opplysningsplikt måtte derfor vurderes opp mot i hvilken grad plikten vil gi barnevernstjenesten en mulighet til å redusere faren for at barnet kan ta skade.

På denne bakgrunn konkluderte departementet med at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for å følge opp forslaget fra Raundalenutvalget om en generell opplysningsplikt for personell som yter helse- og omsorgstjenester basert på livsførsel som kan skade det ufødte barnet. Departementet mente likevel at det var grunn til å vurdere tiltak som kan gi bedre beskyttelse av barn utsatt for rusmiddelavhengighet under svangerskapet. I den sammenhengen viste departementet til at utvalget fremhevet at rusmiddelmisbruk er den livsførselen som er mest skadelig for et foster. Forslaget i høringsnotatet ble på denne bakgrunn avgrenset til å omfatte tilfeller der det er fattet og iverksatt et vedtak om tilbakeholdelse av en gravid rusmiddelavhengig kvinne etter helse- og omsorgstjenesteloven.

15.2.2 Forslaget

Departementet foreslo i høringsnotatet en ny lovfestet plikt for kommunen til å melde fra til den kommunale barnevernstjenesten i tilfeller der det er blitt fattet og iverksatt et vedtak om tilbakeholdelse av en gravid rusmiddelavhengig kvinne etter § 10-3 første ledd i helse- og omsorgstjenesteloven. Den nye bestemmelsen om opplysningsplikt ble foreslått lovfestet i helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 syvende ledd.

Det ble presisert i høringsnotatet at det er den kommunen som har fremmet sak om tilbakeholdelse overfor fylkesnemnda, og som har ansvaret for at kvinnen tas inn på eller er tatt inn på utpekt institusjon, som skal ha plikt til å melde fra til barnevernstjenesten.

I forslaget ble det presisert at meldingen skal omfatte opplysninger om hvem kvinnen er, vurderingen av rusavhengighet og fare for skade på barnet som lå til grunn for vedtaket, forventet termin og hvilken institusjon kvinnen er tatt inn på. Departementet viste til at når barnevernstjenesten mottar disse opplysningene, vil barnevernstjenesten få tilstrekkelig informasjon til å kunne ta kontakt med institusjonen der kvinnen er og forsøke å etablere en dialog og et samarbeid med den gravide. Det ble også vist til at det allerede i dag følger av § 10-3 andre ledd at det under oppholdet skal legges vekt på at kvinnen tilbys tilfredsstillende hjelp for å bli i stand til å ta vare på barnet. Videre ble det vist til at barnevernstjenesten kan tilby den gravide hjelpetiltak under svangerskapet og innhente nærmere opplysninger fra den gravide. På denne måten ville forholdene legges best mulig til rette for å ivareta barnet og den gravide etter fødselen.

Departementet foreslo videre at kommunen også skal ha plikt til å gi opplysninger til barnevernstjenesten når fødselen setter i gang, dersom dette er mulig. Det ble vist til at barnevernstjenesten på dette tidspunktet skal kunne forberede tiltak som skal iverksettes etter fødselen. Det ble samtidig presisert at kommunen bare kan oppfylle plikten dersom kommunen får informasjon i tide til å kunne formidle til barnevernstjenesten at fødselen er i gang. Dersom kvinnen fortsatt er tilbakeholdt på institusjon når fødselen setter i gang, ville det være en forutsetning at institusjonen så snart som mulig formidler opplysning om dette til kommunen, som så videreformidler dette til barnevernstjenesten.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at innføring av en opplysningsplikt for kommunen i helse- og omsorgstjenesteloven måtte korrespondere med en bestemmelse i barnevernloven. I den forbindelse ble det særlig vist til at barnevernstjenesten etter gjeldende rett ikke har anledning til å åpne en barnevernssak uten den gravide kvinnens samtykke. Departementet la derfor til grunn at det er behov for å presisere at barnevernstjenesten skal kunne åpne en barnevernssak, vurdere behovet for barnevernstiltak, og dokumentere relevante opplysninger og de barnevernsfaglige vurderingene i saken. Departementet foreslo derfor også en ny bestemmelse i barnevernloven § 1-5 som presiserer barnevernstjenestens ansvar og oppgaver når de mottar en melding fra kommunen om at det er iverksatt et vedtak etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 første ledd.

I bestemmelsen ble det foreslått lovfestet at barnevernstjenesten skal kunne gi råd og veiledning og tilby frivillige hjelpetiltak når de mottar en melding fra kommunen om iverksettelse av vedtak om tilbakeholdelse av gravid rusmiddelavhengig etter den nevnte bestemmelsen. Videre gikk det frem at barnevernstjenesten også skal kunne vurdere behovet for å iverksette tiltak etter fødsel.

Det ble samtidig presisert at det må vurderes i det enkelte tilfellet hvilke type undersøkelser eller tiltak det er aktuelt å iverksette etter fødsel. I høringsnotatet ble det vist til at det kan være aktuelt å vurdere både ulike former for frivillige hjelpetiltak i eller utenfor hjemmet, og tiltak som innebærer tvang, for eksempel pålagte hjelpetiltak eller omsorgovertakelse.

Det ble videre understreket i høringsnotatet at barnevernstjenesten i andre tilfeller enn det som omfattes av forslaget fremdeles bare vil kunne følge opp saken etter samtykke fra den gravide kvinnen.

15.3 Høringsinstansenes syn

I underkant av 40 instanser har avgitt høringsuttalelse knyttet til forslaget om å gi kommunen en lovfestet plikt til å gi melding ved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige. Forslaget om å lovfeste en plikt for kommunen til å melde fra til den kommunale barnevernstjenesten i slike tilfeller har fått bred støtte under høringen. Blant de instansene som gir uttrykk for at de støtter forslaget er Arbeids- og velferdsdirektoratet, Bufdir, Helsedirektoratet, Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder, Fylkesmannen i Buskerud, Fylkesmannen i Hedmark, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Vestfold, Sentralenheten for fylkesnemndene, Statens helsetilsyn, Helse Vest RHF Kvinneklinikken, Helse Bergen, HF – avdeling for rusmedisin, NTNU Det medisinske fakultet, Universitetet i Stavanger, Folkehelseinstituttet, Oslo universitetssykehus, Korus Sør Blå Kors Borgestadklinikken, Barneombudet, Asker kommune, Bergen kommune, Horten kommune, Levanger kommune, Oslo kommune, Sandnes kommune, Trondheim kommune, Rustjenesten i Ørsta kommune, Actis, Den norske legeforening, FO, Norsk fosterhjemsforening, Jordmorforeningen, Mental helse ungdom, Psykologforeningen, Norsk sykepleierforbund og Voksne for barn.

Helsedirektoratet uttaler at de støtter forslaget om en opplysningsplikt for kommunen til barnevernstjenesten ved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3. Helsedirektoratet påpeker samtidig at de anser det som nødvendig at kvinnen får god informasjon om barnevernet og deres tiltak, og at kvinnen motiveres til at et samarbeid med barnevernet etableres i løpet av oppholdet, for å planlegge eventuelle tiltak før og etter fødsel. Som begrunnelse for at de støtter forslaget uttaler direktoratet:

«Helsedirektoratet vil påpeke at en sentral del av tvangsopphold med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 vil være å avklare den gravide kvinnens omsorgsevne for barnet etter fødsel, herunder om det etter fødsel vil være behov for tiltak fra barneverntjenesten. Det kan derfor stilles spørsmål ved om det kan foreligge grunnlag for å melde saken til barneverntjenesten før behandlingen som skal bidra til denne avklaringen, begynner. Likevel kan føre-var prinsippet tilsi at barnevernet bør varsles tidlig dersom mor med stor sannsynlighet vil ha behov for oppfølgning etter fødsel, for å ivareta barnets beste på best mulig måte.

Helsedirektoratet vil også påpeke at en slik opplysningsplikt som den foreslåtte kan oppfattes av den gravide kvinnen som et «påtvunget» tilbud om samarbeid med barnevernet. Ved oppstart av innleggelsen kan det anses som en lite hensiktsmessig måte å etablere et samarbeid på, som kan bidra til at kvinnene opplever økt stress og økt motstand, samt at de i enda større grad unngår å oppsøke hjelp frivilling under svangerskapet.

Helsedirektoratet anser samtidig den nye opplysningsplikten som egnet til å styrke kommunens og barnevernets ansvar for beskyttelse av det ufødte barnet. Videre vil plikten kunne bidra til å styrke en tverrfaglig og helhetlig oppfølgning av mor/barn under tvangsoppholdet og etter fødsel. Samlet kan dette medføre at tilbakehold med tvang blir mer nyttig og gir økt effekt. Det kan videre tenkes at barnevernet vil kunne bidra til å tilrettelegge for en trygg og god start for mor og barnet, eksempelvis gjennom å støtte mor i å kartlegge og bygge opp et støtteapparat av nære støttepersoner rundt seg, samt bidra til å avklare bekymring rundt bosituasjon og andre sosiale forhold. Anvendt på en klok og god måte, vil mor kunne oppleve involvering av barnevernet som en positiv ressurs i tvangsoppholdet […].»

Helse Bergen HF, avdeling for rusmedisin gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at de generelt sett er enig i departementets vurderinger og forslag i høringsnotatet. De gir også uttrykk for at forslaget som ble sendt på høring inneholder gode refleksjoner og formidler et perspektiv de støtter. De uttaler videre:

«Det er først og fremt en lovfestet plikt for kommunen som fremmer vedtak etter HOL § 10-3. Dette vil på mange måter være en god lovendring; det gir barnevernet bedre tid og mulighet for å sette i gang tiltak tidlig, samt å tilby hjelp til familiene allerede i svangerskapet.

AFR ser imidlertid en risiko for at kvinnene det gjelder kan komme i en vanskelig posisjon i forhold til å inngå et konstruktivt og godt samarbeid med barneverntjenesten når initiativet til samarbeidet ikke kommer fra dem selv. Kvinnenes situasjon endres ofte radikalt i løpet av relativt kort tid ved tvangsinnleggelse, og fosteret er ikke lenger i fare. Det blir viktig å vurdere hver enkelt familie/gravid individuelt i forhold til om de skal gis mulighet til å kontakte barnevernet selv. AFR sin erfaring er at gravide (både frivillig innlagte og tvangsinnlagte) som blir innlagt i en tidlig fase i svangerskapet, profitterer på en prosess der de motiveres til å kontakte barnevernet selv slik at barnevernet kan åpne sak allerede i svangerskapet. I de tilfeller der den gravide er kommet langt i svangerskapet og ikke vil inngå et samarbeid med barnevernet, vil det derimot være hensiktsmessig at kommunen unntaksvis har en plikt til å gi melding til barnevernet.»

Ingen instanser har gitt uttrykk for at de er direkte uenige i at kommunen bør gis en lovfestet plikt til å til å gi melding til barnevernstjenesten ved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige. Helse Vest RHF Kvinneklinikken etterlyser imidlertid tydeliggjøringer knyttet til om forslaget innebærer at barnevernstjenesten kan innhente opplysninger på lik linje med barn som er født. De uttaler blant annet:

«Manglende opplysninger kan ha stor påvirkning for fosterets helse som trolig er større enn at barnevernet har et relativt klart opplegg i etterkant av fødselen. En slik lovendring er vi derfor imot uten at loven presiserer hvilke opplysninger som kan utgis og hvilke opplysninger barnevernet kan innhente i løpet av svangerskapet.»

Selv om forslaget om å gi kommunen en lovfestet plikt har fått bred støtte under høringen, har mange instanser synspunkter om hvilke situasjoner en slik meldeplikt bør omfatte, hvordan plikten bør utformes og om hvordan barnevernstjenestens ansvar og oppgaver bør reguleres.

En høy andel av de høringsinstansene som støtter forslaget om å innføre en lovfestet plikt, har samtidig gitt uttrykk for at de mener at forslaget som ble sendt på høring ikke går langt nok, og at plikten også bør omfatte andre tilfeller enn der det blir fattet vedtak om tilbakeholdelse av en gravid kvinne på grunn av rusmiddelavhengighet.

Enkelte instanser, som Bufdir, Asker kommune, Sandnes kommune og Høgskulen i Volda har under høringen knyttet spørsmålet om opplysningsplikt til gravide sammen med den alminnelige opplysningsplikten til barnevernet etter barnevernloven § 6-4. Bufdir gir i sin uttalelse støtte til forslaget om at kommunen i tilfeller der det er fattet et vedtak om tvunget opphold og tilbakeholdelse av en gravid rusmisbruker bør ha plikt til å gi melding til barnevernstjenesten før fødsel. Videre uttaler direktoratet:

«Departementets forslag berører en svært begrenset gruppe hvor det er bekymring for barnets situasjon etter fødsel. Meldeplikten bør utvides til å omfatte alle tilfeller der offentlige myndigheter er bekymret for et ufødt barn, og ikke bare i de situasjoner der det dreier seg om ufødte barn av tvangsinnlagte, gravide rusmisbrukere. Etter direktoratets oppfatning bør meldeplikten omfatte situasjoner der det er en bekymring for om et ufødt barn vil kunne bli utsatt for alvorlig skade eller «omsorgssvikt» etter at det er født. Det bør ikke være forskjell om bekymringen har sitt utspring i mors rusmisbruk, psyke eller om mor blir utsatt for vold fra partner.

I situasjoner der det kan bli aktuelt med en omsorgsovertakelse etter fødselen kan det være en fordel for barneverntjenesten å få kjennskap til dette så tidlig som mulig, både for å kunne velge et godt og egnet fosterhjem til barnet, men også for å få vurdert muligheten til å plassere barnet i et fosterhjem i barnets familie eller nære nettverk. Tidlig informasjon og planlegging vil også kunne forhindre en omsorgsovertakelse eller et forhastet akuttvedtak ved fødsel. Direktoratet mener det bør være samme terskel for å melde fra om bekymring til barnevernet for ufødte barn som for når et barn er født.

Departementet har stilt spørsmål ved om en eventuelt lovfestet plikt for den kommunale helse- og omsorgstjenesten til å gi opplysninger til barneverntjenesten kan føre til at gravide rusmisbrukere i mindre grad ønsker å ha kontakt med hjelpeapparatet. Direktoratet deler ikke denne bekymringen. Som kjent risikerer rusmisbrukere allerede i dag å bli plassert av helse- og omsorgstjenesten mot sin vilje under graviditeten. Med tanke på hvor viktig det er at barnevernet er kjent med barnet og dennes situasjon så tidlig som mulig, må dette uansett være tungtveiende hensyn.»

Asker kommune støtter departementets forslag om å innføre en meldeplikt til barnevernet der fylkesnemnda fatter vedtak om å holde en gravid rusmiddelavhengig tilbake på institusjon uten samtykke. Kommunen uttaler videre:

«Etter kommunens syn tilsier hensynet til barnets beste at kommunale rustjenester pålegges meldeplikt til barnevernstjenesten i alle tilfeller der gravide rusmiddelavhengige følges opp av rustjenesten.

Det følger av helsepersonelloven § 32 andre ledd at helsepersonell av eget tiltak og uten hinder av taushetsplikt skal gi opplysninger til den kommunale helse- og omsorgstjenesten når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade. Kommunen etterlyser en liknende meldeplikt for helsepersonell der en gravid kvinne har en alvorlig psykisk diagnose som gjør det sannsynlig at hun ikke kan gi det nyfødte barnet tilstrekkelig omsorg. Det vises til at meldeplikten etter barnevernloven § 6-4, som også gjelder helsepersonell, ikke omfatter ufødte barn.»

Sandnes kommune gir uttrykk for at de i all hovedsak støtter forslaget i høringsnotatet til ny opplysningsplikt til barnevernstjenesten ved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige, og uttaler:

«Sandnes kommune vurderer at et ufødt barn også bør omfattes av opplysningsplikt i barnevernlovens § 6-4. Bekymring for ufødte barn omhandler ikke bare barn av gravide rusmiddelavhengige som blir tilbakeholdt uten samtykke, det omhandler for eksempel også barn av mødre som blir fysisk mishandlet eller barn av psykisk utviklingshemmede. Det er allerede i svangerskapet god grunn til å tro og overveiende sannsynlig at barnet blir eller vil bli utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt. Således vurderer Sandnes kommune at eksisterende lovverk bør endres til å omhandle meldeplikt også for ufødte barn […].»

Høgskulen i Volda uttaler:

«Når barneverntenesta på grunn av teieplikta ikkje får vite om gravide med problem, eller heller ikkje får etablert eit samarbeid, så oppstår ein vanskeleg situasjon når ein etter fødsel oppdagar problema, og omsider har klar heimel til å undersøke saka. Som Høringsnotatet peikar på, dette kan føre til hastevedtak på fødeklinikken eller like etterpå, i staden for meir gjennomarbeidde saker og vedtak, der både planlagde hjelpetiltak og omsorgstiltak kan gjennomførast på eit betre, og fagleg tryggare grunnlag. Saker kan vere dårleg utgreidd, men ein må likevel gripe inn raskt av omsyn til vern av det hjelpelause nyfødde barnet. Dette er ei svært uttilfredsstillande rettsstilstand.

[…]

Ein tillet seg såleis å foreslå at føresegnene om melde- og opplysningsplikt i bvl. § 6-4 og undersøking i bvl. § 4-3 blir endra, slik at dei også omfattar gravide kvinner, med same terskel for inngrep som for andre. Ei slik føresegn vil då også omfatte dei gravide tvangsinnlagde rusmiddelmisbrukarane.»

Sentralenheten for fylkesnemndene støtter forslaget i høringsnotatet om innføring av en meldeplikt når en gravid rusmisbruker er innlagt i medhold av helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3. Siden plikten inntrer automatisk og ikke innebærer skjønn gir de også uttrykk for at det er ubetenkelig at ansvaret for å melde ligger hos kommunen, og ikke hos det enkelte personellet personlig. Sentralenheten for fylkesnemndene uttaler videre:

«Fylkesnemndene registrerer at departementet har valgt å ikke følge Raundalenutvalgets forslag om meldeplikt også for gravide i andre risikosituasjoner. Fylkesnemndene er ikke enig i departementets avgrensning.»

Sentralenheten for fylkesnemndene viser videre til et vedlagt innspill fra Fylkesnemndene i region Nord som ble sendt til Barne- og likestillingsdepartementet i 2009. I henvendelsen uttales blant annet følgende:

«Gravide kan også på annen måte være i en livssituasjon som kan sette barnet i fare enten under svangerskapet eller umiddelbart etter fødsel. Moren kan for eksempel være psykisk utviklingshemmet i en slik grad at hun ikke er i stand til å ta vare på den nyfødte, eller hun kan leve i et forhold preget av utstrakt voldsbruk. Helsepersonell som følger moren under svangerskapet og oppfatter disse forhold som bekymringsfulle, har ikke adgang til å melde fra til barneverntjenesten, med mindre den gravide samtykker. Personellet på føde-/barselavdelingen derimot, har både rett og plikt til å melde, dersom de mener at barnet er/kan komme i en situasjon som omhandlet i barnevernloven § 4-12.»

Sentralenheten for fylkesnemndene gir i sin høringsuttalelse også uttrykk for at den foreslåtte meldeplikten, på tilsvarende måte som den alminnelige opplysningsplikten, bør fremgå av barnevernloven § 6-4. De viser til at bestemmelsene skal leses og forstås av mange ulike faggrupper. Av pedagogiske hensyn bør de være lette å finne, og like i utformingen.

Korus Sør Blå Kors Borgestadklinikken slutter seg til forslaget om at kommunen skal pålegges å melde fra til barnevernet når fylkesnemnda fatter vedtak om tilbakeholdelse av gravid i institusjon etter § 10-3 i helse- og omsorgstjenesteloven. De støtter også de foreslåtte presiseringene om hvilke opplysninger som skal gis. De uttaler videre:

«Videre er vi opptatt av at det ikke bare er den gravides bruk av rusmidler som kan medføre en fremtidig utrygg situasjon. For barnet kan situasjonen være like alarmerende på grunn av for eksempel fars misbruk, foreldrenes psykiske vansker, uro knyttet til vold og trusler eller andre forhold. Disse situasjonene omfattes ikke av det det nye forslaget til meldeplikt. Helsepersonell som arbeider i kommunen vil fortsatt bryte loven hvis de melder fra til barnevern om slike forhold før barnet blir født.

Det nye forslaget er slik vi ser det et viktig og riktig skritt for at barnevernet skal kunne legge til rette for en trygg situasjon for flere barn etter fødsel, men det er behov for flere tiltak for å få etablert et bedre vern av ufødt barn.»

Actis uttaler at de i helhet er fornøyd med forslaget fra departementet, og at det er et viktig skritt for at barnevernet skal kunne legge til rette for en trygg situasjon for flere barn etter fødsel. Videre viser de til høringsuttalelsen fra Korus Sør Blå Kors Borgestadklinikken og støtter deres beskrivelse av hvilke uheldige begrensinger som ligger i forslaget. Disse instansene har også spilt inn følgende forslag om hva en plikt etter deres oppfatning bør omfatte:

«– Meldeplikt til barnverntjenesten for alle offentlige ansatte, når det er overveiende sannsynlig at den gravide ikke er i stand til å etablere et trygt hjem og ta tilstrekkelig ansvar for et barn. Vi mener at slik meldeplikt ikke bare bør omfatte helsepersonell. Politi og sosialarbeidere er for eksempel yrkesgrupper som er viktig i denne sammenheng.»

Disse instansene har for øvrig også noen innspill om oppfølgning av gravide rusmiddelavhengige som tematisk går utover forslaget som ble sendt på høring. For det første mener de at dagens meldeplikt for gravid rusavhengig til helse- og omsorgstjenesten bør utvides til å omfatte også andre yrkesgrupper enn helsepersonell, ansatte i barnevernstjenesten og i familievernet. De viser til politi, sosialarbeidere som ikke er helsepersonell og ansatte i Nav som aktuelle grupper. De gir også uttrykk for at barnverntjenesten bør få mulighet til å pålegge kontrolltiltak i den gravides hjem etter behandling i fylkesnemnda. De viser til tilsyn og rusmiddeltesting som aktuelle tiltak.

Norsk sykepleierforbund gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at de foreslåtte endringene er viktige skritt på veien for å verne det ufødte barnet. Videre uttaler de:

«Neste skritt og en naturlig følge av dette forslaget, er å utvide meldeplikten. Den bør også gjelde andre situasjoner der vi allerede i graviditet vurderer at barnet vil bli født inn i et hjem der det er stor fare for barnets helse og utvikling.»

Norsk psykologforening uttaler at de er positive til lovfesting av meldeplikt til barnevern for gravide rusmiddelavhengige slik det fremgår av forslaget. Videre uttaler de:

«Vi mener at man kan gå noe lenger og vurdere lovfesting av meldeplikt også utover de tilfeller det fattes vedtak og tilbys institusjonsplass. I dag vil det stort sett gjelde et lite antall gravide som injiserer heroin, mens for eksempel omfattende alkoholbruk i svangerskap ikke vil gi grunnlag for melding til barnevern og mulighet for tidlig oppstart av tiltak fra barnevernets side fordi disse under dagens praksis ikke blir fulgt opp med vedtak mv.»

Enkelte instanser har uttalt seg om hvorvidt opplysningsplikten også bør omfatte tilfeller der den gravide har samtykket til tilbakehold. Korus Sør Blå Kors Borgestadklinikken (med støtte fra Actis) mener det er uheldig at den nye meldeplikten kun omhandler gravid som er i institusjon med hjemmel i tvangsparagraf, og uttaler:

«Det er vår erfaring at situasjonen for barnet kan være like bekymringsfull i familier der den gravide er frivillig innlagt. Avdelingen er opptatt av å legge til rette for samarbeid med barnevern så tidlig som mulig. Selv om den gravide er frivillig innlagt er det ikke like lett for henne å samtykke til dette. Mange er redd barnevernet, og flere opplever press fra partner eller annen familie. Det å få et samtykke kan ta mye tid. Tidsperspektivet er av stor betydning i et svangerskap. Det er erfaring for at samtykke noen ganger først blir gitt kort tid før fødsel. Det er uheldig for videre planlegging av en trygg omsorgssituasjon.»

Oslo kommune støtter forslaget om å innføre lovfestet plikt til å varsle barnevernstjenesten i tilfeller der det er blitt fattet og iverksatt vedtak om tilbakeholdelse av en gravid rusmiddelavhengig kvinne etter § 10-3 første ledd i helse- og omsorgstjenesteloven. Når det gjelder spørsmålet om plikten også bør omfatte tilfeller der den gravide har samtykket til tilbakehold uttaler kommunen:

«Oslo kommune har vurdert å foreslå en adgang til også å kunne melde fra til barneverntjenesten når gravide rusmiddelavhengige har inngått avtale om tilbakehold etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-4. Gravide rusmiddelavhengige som mottar rusbehandling ved avtalt tvang etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-4 kan meget vel ha store utfordringer knyttet til eget rusmiddelmisbruk og ha behov for omfattende tiltak fra barneverntjenesten. I slike tilfeller vil det være hensiktsmessig at barneverntjenesten får mulighet til å komme i posisjon til kvinnen på et tidlig tidspunkt og mulighet til å planlegge tiltak som kan tilbys.

Oslo kommune har konkludert med at en plikt til å melde fra til barneverntjenesten i slike tilfeller vil kunne forstyrre og i verste fall ødelegge samarbeidet mellom den gravide rusmiddelavhengige kvinnen og sosialtjenesten/rustjenesten. Risikoen for at hun vil vegre seg for samarbeid med rustjenesten er klart til stede og konsekvensen av slik vegring kan være at rustjenesten ikke kommer i posisjon til kvinnen og at hun også vegrer seg for å oppsøke hjelp. Det kan, etter Oslo kommunes syn, være mer alvorlig enn at barneverntjenesten først får informasjon om barnet etter at det er født.»

Kommunen foreslår samtidig en presisering av at meldeplikten også bør gjelde selv om tilbakeholdsvedtak etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 første ledd oppheves og erstattes med en avtale om tilbakehold etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-4. De foreslår alternativt at det inntas en presisering om at meldingen om overgang til frivillig opphold skal sendes barnevernstjenesten straks vedtaket er forkynt for kommunen. De foreslår videre at det også lovfestes en adgang til å melde fra til barnevernstjenesten ved midlertidig vedtak etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3, dersom avtalt tilbakehold etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-4 er forsøkt og det viser seg at avtalt tvang ikke er tilstrekkelig. Kommunen foreslår videre at barnevernstjenesten varsles dersom sosialtjenesten/rustjenesten får informasjon om at svangerskapet avbrytes.

Enkelte høringsinstanser gir uttrykk for at de har forståelse for avgrensningene i forslaget som ble sendt på høring. Oslo kommune uttaler:

«[I] høringsnotatet viser departementet til at Raundalenutvalget i NOU 2012: 5 tok til orde for at det burde innføres en generell varslingsplikt for helse- og sosialpersonell til barneverntjenesten om gravide som har en «livsførsel som kan skade det ufødte barnet.» Departementets vurdering er at en slik generell plikt reiser en rekke prinsipielle og kompliserte etiske og faglige spørsmål som ikke ble utredet nærmere av Raundalenutvalget.

Oslo kommune slutter seg i det vesentlige til departementets redegjørelse for at en generell varslingsplikt som omtalt i NOU 2012: 5 reiser kompliserte etiske og faglige spørsmål.»

Også Bergen kommune gir uttrykk for at de er enig med departementet at forslaget reiser en rekke prinsipielle og kompliserte etiske og faglige spørsmål, og uttaler:

«Samtidig vil Bergen kommune understreke behovet for en bredere utredning av hvilken skaderisiko en mer utvidet gruppe gravide gjennom sin livsførsel kan utsette det ufødte barnet for. Selv om en slik utredning må foreta mange kompliserte avveininger må hensynet til den potensielle og alvorlige faren den gravides livsførsel kan få for barnets liv, helse og utvikling i et oppvekst og livsperspektiv veie tyngst.»

Også Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder uttaler at de er enige i departementets standpunkt og vurderinger vedrørende innføring av ny § 10-3 i helse- og omsorgstjenesteloven. Samtidig gir Fylkesmannen uttrykk for at det er nødvendig å utrede nærmere de etiske og faglige spørsmål som Raundalenutvalget ikke utredet nærmere i NOU 2012: 5. Dette med tanke på å på sikt lovregulere utvalgets anbefaling.

Både Universitetet i Stavanger og Sentralenheten for fylkesnemndene støtter forslaget om innføring av meldeplikt når en gravid rusmisbruker er innlagt i medhold av helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3, men er begge kritiske til at kommunen også skal ha plikt til å gi opplysninger til barnevernstjenesten når fødselen setter i gang, dersom dette er mulig. Universitetet i Stavanger, Institutt for sosialfag uttaler:

«Vi stiller oss kritiske, og støtter ikke, forslaget til lovendringen i hol. § 10-3, 7. ledd siste setning «kommunen skal om mulig også gi barneverntjenesten melding når fødsel skjer». Departementets forslag fremstår upraktisk. Slik vi ser det er dette en bestemmelse som i liten eller ingen grad vil ha praktisk eller faktisk innhold. Etter at melding er sendt til barneverntjenesten, og etter at de har opprettet kontakt med den gravide og institusjonen vil det være naturlig at barneverntjenesten er den som har den løpende dialogen vedrørende barnet, også når det gjelder fødselstidspunktet. Ansvarlige instans i kommunen ventes ikke å ha daglig kontakt med institusjonen. Med tanke på det lave antallet aktuelle saker/ tilfeller bestemmelsen vil omfatte, synes det uhensiktsmessig å etablere rutiner for slik varsling.»

Sentralenheten for fylkesnemndene uttaler:

«Forslaget til ny § 10-3 syvende ledd siste punktum, om at kommunen om mulig skal gi barneverntjenesten melding når fødselen skjer, fremstår imidlertid som upraktisk. «Kommunen» har gjennomsnittlig arbeidstid i 40 av ukens 168 timer, og i helgene er det 64 timer sammenhengende uten at «kommunen» er på jobb. Det bør derfor være institusjonen hvor kvinnen er plassert som har ansvar for å melde fra til barneverntjenesten om at fødselen er i gang.»

Sentralenheten for fylkesnemndene har i sin høringsuttalelse berørt hvilken barnevernstjeneste som skal varsles. De uttaler:

«Fylkesnemndene antar at departementet har ment at det er barneverntjenesten i kvinnens hjemkommune som skal varsles. Det er imidlertid ikke alltid selvsagt hvor kvinnen er hjemmehørende, eller hvor hun skal oppholde seg etter fødselen, og det kan være uklart hvilken barneverntjeneste som bør følge henne opp under svangerskapet. Det er ikke gitt at reglene i barnevernloven kapittel 8 i tilstrekkelig grad vil avklare ansvarsforholdet. En nærmere regulering kan være formålstjenlig.»

Oslo universitetssykehus og Sandnes kommune peker på sin side på mulige utfordringer knyttet til at plikten er foreslått lagt til kommunen. Oslo universitetssykehus gir uttrykk for at begrepet kan vurderes å bli tydeligere definert for å unngå pulverisering av tydelig ansvarsplassering. Sandnes kommune ber departementet om å presisere hvem i kommunen det er som har ansvar for å melde fra til barnevernstjenesten.

Flere høringsinstanser har synspunkter til forslaget om regulering av barnevernstjenestens ansvar og oppgaver i forslag til ny § 1-5 i barnevernloven. Bufdir uttaler:

«For at barneverntjenesten skal kunne tilby hjelp til gravide, bør det presiseres i barnevernloven at barneverntjenesten skal kunne gi råd og veiledning, og at barneverntjenesten også skal kunne tilby ulike former for frivillige hjelpetiltak samt at det kan åpnes barnevernssak uten den gravides samtykke. På denne måten kan barneverntjenesten før fødselen vurdere om behovet for barneverntiltak kan være aktuelt å iverksette etter fødselen og eventuelt klargjøre og tilrettelegge tiltaket.»

Helsedirektoratet stiller på sin side spørsmål til at bestemmelsen er utformet som en «kan»-regel, og uttaler:

«Så fremt kvinnen samtykker, bør barnevernet etter Helsedirektoratets mening ha plikt til å utføre tiltak som nevnt i forslaget til § 1-5 ovenfor gravide innlagt på tvang etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3.

Helsedirektoratet vil også påpeke at departementet bør vurdere om formålsbestemmelsen og bestemmelsen om virkeområde til barnevernloven bør tydeliggjøre ansvaret for det ufødte barn der vilkårene etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 er oppfylt.»

Asker kommune uttaler:

«Det som er nytt i departementets forslag er at barnevernstjenesten, der det gis melding om iverksettelse av vedtak om tilbakeholdelse av gravid rusmiddelavhengig, kan kontakte den gravide og opprette en sak uten hennes samtykke. Som for andre gravide som er i kontakt med barnevernstjenesten, kan barnevernstjenesten bare gi råd, veiledning og frivillige hjelpetiltak dersom den gravide samtykker.

Kommunen mener at det er viktig å synliggjøre hva barnevernstjenesten kan tilby gravide generelt, og mener at dette bør inn i en ny § 1-5 i barnevernloven. I tillegg bør § 1-5 tydeliggjøre hva barnevernstjenestens oppgaver er i de spesielle tilfellene der en gravid rusmiddelavhengig tilbakeholdes i institusjon. Slik § 1-5 er formulert i departementets forslag, framstår skillet mellom hva som er barnevernstjenestens oppgaver overfor gravide som samtykker til kontakt, og oppgavene overfor gravide rusmiddelavhengige som har fått vedtak om tilbakeholdelse etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3, som uklart.»

Flere instanser har berørt spørsmålet om barnevernstjenesten på tilsvarende måte som i andre tilfeller bør ha anledning til å åpne undersøkelsessak, samt om barnevernstjenesten bør kunne gi pålegg om innhenting av de opplysningene som er nødvendig for å avklare behovet for å iverksette barneverntiltak etter fødsel. Statens helsetilsyn, Korus Sør Blå Kors Borgestadklinikken, Høgskulen i Volda, Bergen kommune, Actis og Sandnes kommune er blant disse.

Statens helsetilsyn støtter departementets forslag om ny plikt for kommunen til å gi melding til barnevernstjenesten når det er fattet og iverksatt vedtak om tilbakeholdelse av en gravid rusmiddelavhengig. Statens helsetilsyn uttaler videre:

«Vi ber departementet vurdere om barneverntjenesten også bør gis mulighet til å pålegge helsepersonell og andre å gi opplysninger der dette vurderes som nødvendig i den konkrete sak.»

Bergen kommune uttaler:

«Bergen kommune vil videre påpeke at selv om forslaget innebærer en meldeplikt til barnevernet er det ikke fremmet forslag til endringer i lovhjemler som regulerer rett og plikt for barneverntjenestens arbeid med undersøkelser som omfatter ufødte barn. Barneverntjenestens mulighet til å utrede ufødte barns behov for hjelp og tiltak etter fødsel vil derfor som i dag måtte basere seg på den gravide sitt samtykke. Omfanget av barneverntjenestens utredningsarbeid vil derfor i mange tilfeller bli svært avgrenset noe som videre vil svekke muligheten for tverretatlig samarbeid og tilretteleggingen av nødvendige tiltak for barn og mor etter fødsel. Forslaget vil derfor i praksis være relativt likestilt med rettstilstanden slik den er i dag selv om det innføres en ny meldeplikt for denne svært avgrensete gruppen gravide. Bergen kommune ber derfor departementet vurdere tilpasninger i barnevernlovens § 4-3 Rett og plikt for barneverntjenesten til å foreta undersøkelser.»

Korus Sør Blå Kors Borgestadklinikken og Actis støtter forslaget i høringsnotatet om å ta inn i barnevernloven § 1-5 hva barnevernstjenesten skal få anledning til å gjøre på tross av at samtykke mangler. De viser til at dette gir barnevernstjenesten hjemmel til å oppsøke kvinnen, gi råd og veiledning, tilby frivillige hjelpetiltak og også vurdere behovet for å iverksette tiltak etter fødsel. De uttaler videre at det er uheldig at barnevernets mulighet for å vurdere tiltak etter fødsel blir begrenset når det ikke åpnes for at de kan foreta vanlig undersøkelse ved for eksempel å innhente informasjon ved pålegg.

Høgskulen i Volda uttaler om dette:

«Det er likevel vanskeleg å forstå at forslaga til ny barnevernlov § 1-5 og til ny helse- og omsorgstenestelov § 10-3 sjuande ledd er tilstrekkeleg og føremålstenleg, når denne lovendringa ikkje er knytt til heimlar for undersøking av det moglege problemet. Forslaga til føresegner gjer eigenleg ingen ting med behovet for å undersøke kvinnas situasjon viss kvinna ikkje samtykker. Her er ikkje foreslått nokon heimel til å undersøke, verken med heimebesøk, jf bvl. § 4-3, eller med innhenting av opplysningar frå andre, bvl. § 6-4.»

Høgskulen i Volda uttaler videre:

«På side 59 i Høringsnotatet blir det nemnt at «Det er behov for å presisere at barneverntjenesten skal kunne åpne en barnevernssak, vurdere behovet for barneverntiltak og dokumentere relevante opplysninger og de barnevernfaglige vurderingene i saken.» Korleis dette skal kunne skje når ein utan samtykke frå den gravide ikkje kan innhente opplysningar i saka, er vanskeleg å forstå.

Den foreslåtte nye føresegna bvl. § 1-5 inneheld i så måte ikkje noko som ikkje følgjer av gjeldande rett, viss ein føreset at kvinna samtykker i «råd og veiledning osv», innhenting av opplysningar mv. Det er ikkje noko som hindrar eit forvaltningsorgan å opprette ei sak, innhente opplysningar og vurdere opplysningane, viss den private parten samtykker. Viss kvinna ikkje samtykker, så er bvl. § 1-5 svært nær eit slag i lufta, umogleg å gjennomføre. Det det mest konkrete er at føresegna må tolkast som at barneverntenesta har høve til å ta vare på dei opplysningane dei har motteke, i påvente av at barnet blir fødd. Men dette framgår berre indirekte, underforstått, som noko ein må tolke seg fram til.»

15.4 Departementets vurderinger og forslag

15.4.1 Behovet for en ny bestemmelse om opplysningsplikt

Personell som yter helse- og omsorgstjenester, har yrkesmessig taushetsplikt som har som formål å bidra til å verne om pasienten eller brukerens integritet, sikre befolkningens tillit til helse- og omsorgstjenesten, samt å sikre kvalitet i helse- og omsorgstjenesten. Taushetsplikten skal bidra til å hindre at hjelpetrengende unnlater å oppsøke helse- og omsorgstjenesten ved behov av frykt for uønsket spredning av opplysninger. Taushetsplikten skal også bidra til at pasienter eller brukeren vil gi fra seg de opplysninger om seg selv som er nødvendig for at helse- og omsorgstjenesten blir i stand til å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Utgangspunktet er at pasienter eller brukeren skal kunne føle seg trygge på at opplysninger som gis i forbindelse med ytelse av helse- og omsorgstjenester ikke benyttes i andre sammenhenger og utleveres til andre uten deres samtykke.

Som et generelt utgangspunkt skal omsorgen for rusmiddelavhengige bygge på frivillig behandling. Dette gjelder også overfor gravide rusmiddelavhengige. Det er viktig å skape et tillitsforhold mellom kvinnen og behandlingsapparatet. Dette fordi manglende tillit kan føre til at gravide rusmiddelavhengige holder seg borte fra behandlingsapparatet i de viktige månedene før fødsel. Tillit er en sentral forutsetning for åpenhet, dialog og samarbeid. Et slikt tillitsforhold avhenger samtidig av at den gravide kvinnen som et utgangspunkt kan stole på at det hun gir av opplysninger i én sammenheng, ikke blir formidlet til andre uten samtykke.

Samtidig må hensynet til frivillighet, tillit og personlig integritet veies opp mot barnevernstjenestens behov for å kunne motta opplysninger. Forslaget om å lovfeste en plikt for kommunen til å melde fra til barnevernstjenesten ved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige er begrunnet i barnevernstjenestens behov for å motta opplysninger på et tidligere tidspunkt.

Forslaget har fått bred støtte under høringen. Det synes også å være bred enighet om det vil være viktig for barnevernstjenesten å få vite om barnets situasjon i forkant av fødsel. Høringen underbygger at tidlig informasjon bedrer barnevernstjenestens forutsetninger for å komme i posisjon overfor den gravide kvinnen for eksempel ved å tilby ulike former for råd, veiledning og hjelpetiltak. Tidlig informasjon kan også bedre barnevernstjenestens mulighet til å vurdere behovet for og eventuelt forberede tiltak etter fødsel på en god og faglig forsvarlig måte. Dersom det er sannsynlig at kvinnen vil være avhengig av hjelp etter fødselen, kan det være en fordel om behovet for ulike former for barnevernstiltak kan vurderes og planlegges før fødsel.

Departementet legger også til grunn at i tilfeller der kvinnen ikke vil kunne ivareta omsorgen for barnet etter en fødsel, vil tidlig informasjon gi barnevernstjenesten bedre forutsetninger for å kunne forberede en trygg omsorgssituasjon for barnet, og at omsorgsovertakelsen kan planlegges slik at den skjer på en mest mulig skånsom måte både for barn og foreldre. Departementet vil i denne sammenhengen blant annet vise til at tidlig informasjon kan bedre forutsetningene for å kunne velge et godt og egnet fosterhjem for barnet. Dette omfatter også å kunne vurdere mulighetene for å plassere barnet i et fosterhjem i barnets familie eller nære nettverk.

Barnevernstjenestens behov for opplysninger har sammenheng med at det i de i aller fleste tilfeller der en gravid rusmiddelavhengig kvinne er blitt tatt inn på og tilbakeholdt i en utpekt institusjon for å hindre eller begrense skader på barnet, vil være nødvendig for barnevernstjenesten å vurdere det nyfødte barnets omsorgssituasjon og behov for tiltak etter barnevernloven. Departementet legger samtidig til grunn at personellet som yter helse- og omsorgstjenester ved fødestedet i de aller fleste tilfeller vil ha plikt til å melde fra til barnevernstjenesten umiddelbart etter fødsel, jf. barnevernloven § 6-4 og helsepersonelloven § 33. Dette innebærer at barnevernstjenesten i de aller fleste tilfeller uansett vil bli informert om barnets situasjon slik at barnevernstjenesten skal kunne vurdere barnets omsorgssituasjon og behovet for å iverksette tiltak etter barnevernloven. At barnevernstjenesten uansett vil bli informert på et senere tidspunkt, bør etter departementets oppfatning ha betydning for avveiningen mellom hensynet til tillit og personvern på den ene siden, og barnevernstjenestens behov for opplysninger på den andre siden.

Etter departementets oppfatning er det grunn til å legge stor vekt på at det kan ha stor betydning for barnevernstjenestens mulighet til å ivareta barnet på best mulig måte at barnevernstjenesten mottar opplysninger i god tid før fødsel. Tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3, kan bare fattes når en gravid kvinne har misbrukt rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, samt at hjelpetiltak ikke vil være tilstrekkelig. Vedtak om tilbakeholdelse kan derfor bare fattes i alvorlige tilfeller og der rusmiddelmisbruket kan få store helsemessige konsekvenser for barnet.

Departementet viser også til uttalelsen fra Helsedirektoratet som påpeker at tidlig informasjon også kan styrke kommunens og barnevernets ansvar for beskyttelse av det ufødte barnet, og samtidig bidra til å styrke en tverrfaglig og helhetlig oppfølgning av mor og barn både under tvangsoppholdet og etter fødsel. Samlet kan dette føre til at tilbakehold med tvang kan bli mer nyttig og gi økt effekt. Departementet er enig i direktoratets påpekning av betydningen av at kvinnen får god informasjon om barnevernet og deres tiltak, og at kvinnen motiveres til at et samarbeid med barnevernet etableres i løpet av oppholdet, for å planlegge eventuelle tiltak før og etter fødsel. Dette kan medvirke til at kvinnen frivillig inngår samarbeid med barnevernstjenesten før fødselen.

På denne bakgrunn mener departementet også etter høringen at det er grunn til å lovfeste en opplysningsplikt for kommunen til barnevernstjenesten i tilfeller der det med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 er blitt fattet og iverksatt et vedtak om tilbakeholdelse av en gravid rusmiddelavhengig kvinne i en utpekt institusjon.

Departementet vil fastholde at det på nåværende tidspunkt ikke er grunnlag for å fremme forslag om en mer generell opplysningsplikt som omfatter også andre former for livsførsel som kan skade det ufødte barnet. Departementet vil også vise til høringsuttalelser blant annet fra Oslo kommune og Bergen kommune som understøtter at en mer generell plikt reiser en rekke prinsipielle og kompliserte etiske og faglige spørsmål.

Departementet har samtidig merket seg at et stort flertall av de instansene som har kommentert lovforslaget, har tatt til orde for at de mener det er behov for en plikt som også omfatter andre tilfeller der det er knyttet bekymring for det ufødte liv. Departementet vil derfor vurdere behovet for ytterligere utredning av om også andre former for livsførsel hos gravide bør utløse en plikt eller adgang til å melde fra til barnevernstjenesten. Videre ser departementet at det også kan være behov for ytterligere utredning av barnevernstjenestens ansvar og oppgaver knyttet til det ufødte liv. Vi vil i den forbindelse også vise til Stortingets anmodningsvedtak nr. 745 (2015–2016): «Stortinget ber regjeringen vurdere om også pålagte tiltak kan settes inn uten samtykke under svangerskap for å sørge for tidlig hjelp og forebygge omsorgssvikt for nyfødte.»

15.4.2 Utforming av bestemmelsen – helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3

Departementet mener også etter høringen at det er den kommunen som har fremmet sak om tilbakeholdelse overfor fylkesnemnda, og som har ansvaret for at kvinnen tas eller er tatt inn på utpekt institusjon, som bør ha plikt til å melde fra til barnevernstjenesten.

Departementet har merket seg at Oslo universitetssykehus og Sandnes kommune mener det er behov for en presisering av hvem i kommunen som har ansvar for å melde fra til barnevernstjenesten. Departementet vil i den forbindelse vise til at de pliktene som følger av helse- og omsorgstjenesteloven retter seg mot «kommunen». Dette gjelder også kapittel 10 om tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige. Departementet mener derfor det ikke er behov for en nærmere presisering i loven av hvem i kommunen som skal ha dette ansvaret, men at spørsmålet må avklares ut fra lokale forhold og hvordan den enkelte kommune har valgt å organisere sitt ansvar etter loven.

Departementet har vurdert om plikten også bør omfatte tilfeller der den gravide har samtykket til tilbakeholdelse, men har kommet til at plikten kun bør omfatte tilfeller der den gravide blir tilbakeholdt. Departementet vil særlig vise til uttalelsen fra Oslo kommune som understreker faren for at en utvidet plikt vil kunne forstyrre eller i verste fall ødelegge samarbeidet med den gravide og at gravide rusmiddelavhengige kan vegre seg for å oppsøke hjelp.

Når det gjelder merknaden fra Oslo kommune om hvorvidt plikten også bør omfatte tilfeller der et tvungent vedtak blir erstattet med vedtak basert på samtykke, vil departementet vise til at forslaget primært går ut på at kommunen skal gi melding til barnevernstjenesten når fylkesnemnda har fattet vedtak etter første ledd og kvinnen er tatt inn på institusjon. For at det skal foreligge plikt til å melde må både vilkåret om at fylkesnemnda har fattet vedtak etter første ledd og vilkåret om at kvinnen er tatt inn på institusjon være oppfylt. Forslaget omfatter således ikke de tilfellene der fylkesnemnda har fattet vedtak, men vedtaket ikke blir etterfulgt av at kvinnen tas inn på institusjon med grunnlag i dette vedtaket. Dette innebærer at dersom det blir fattet vedtak av fylkesnemnda etter § 10-3 første ledd, men kvinnen av en eller annen årsak i etterkant likevel ikke blir tatt inn på institusjon, eller i stedet tas inn på institusjon basert på samtykke etter § 10-4, så skal kommunen ikke gi melding til barnevernstjenesten.

Forslaget er forbeholdt de alvorlige tilfellene der det både er truffet og iverksatt tiltak etter § 10-3 første ledd. Dersom kommunen i etterkant av vedtaket kommer til at situasjonen har endret seg slik at det ikke lenger er behov for å ta kvinnen inn på institusjon, mener departementet at det ikke lenger foreligger en situasjon som tilsier at det skal gis melding. Dersom kvinnen i stedet, i etterkant av vedtaket, tas inn på institusjon på grunnlag av samtykke, jf. § 10-4, så bør kvinnen stilles likt med andre som tas inn på dette grunnlaget. Da må også melding til barnevernstjenesten baseres på kvinnens samtykke.

Forslaget i høringsnotatet omfattet ikke tilfeller der det treffes midlertidig vedtak etter § 10-3 femte ledd, før dette i etterkant følges opp med endelig vedtak fra fylkesnemnda etter første ledd. I lys av uttalelsen fra Oslo kommune har departementet foretatt en ny vurdering av dette.

Etter departementets mening bør hovedregelen fortsatt være at melding først skal gis når fylkesnemnda har fattet vedtak etter første ledd og kvinnen er tatt inn på institusjon. I disse tilfellene har fylkesnemnda avgjort spørsmålet om tilbakeholdelse og deretter er tilbakeholdelsen gjennomført.

I de tilfellene der kommunen først fatter midlertidig vedtak og tar kvinnen inn på institusjon etter § 10-3 femte ledd, har departementet imidlertid kommet til at det kan være behov for kommunen til å kunne gi melding til barnevernstjenesten på et tidligere tidspunkt enn først når det foreligger et etterfølgende vedtak fra fylkesnemnda etter § 10-3 første ledd. Dersom man i disse tilfellene skal måtte vente på vedtak fra fylkesnemnda etter første ledd kan det gå bort verdifull tid som barnevernstjenesten kunne ha benyttet til å komme i posisjon overfor kvinnen og å forberede tiltak etter fødsel. Departementet ser at denne tiden kan være spesielt viktig i de tilfellene der kvinnen har kommet et stykke på vei i svangerskapet og nærmer seg fødsel.

Kommunens midlertidige vedtak skal godkjennes av fylkesnemndas leder innen 48 timer etter at det er mottatt av fylkesnemnda, det følger av § 10-3 femte ledd jf. barnevernloven § 7-22 første ledd. Departementet foreslår derfor at det tas inn en tilføyelse i forslaget til § 10-3 syvende ledd som medfører at kommunen skal gi barnevernstjenesten melding også når kommunen har truffet midlertidig vedtak etter femte ledd, og vedtaket er godkjent av fylkesnemndas leder etter barnevernloven § 7-22 første ledd.

Når det gjelder spørsmålet reist av Sentralenheten for fylkesnemndene om hvilken kommunes barnevernstjeneste som skal varsles, vil departementet vise til at det fremgår av barnevernloven § 8-1, at barnevernstjenesten skal yte tjenester og tiltak til alle som «oppholder seg i kommunen» («oppholdskommuneprinsippet»). Dette innebærer at det er den kommunen der institusjonen ligger som skal varsles. Forslaget innebærer ingen endringer i ansvarsforholdet mellom kommuner. Departementet vil i denne sammenhengen særlig vise til at begrunnelsen bak oppholdskommuneprinsippet er å sørge for klare ansvarsforhold og forhindre at et barn kan bli en «kasteball» mellom flere kommuner.

Departementet vil samtidig understreke at involverte kommuner, har full anledning til å avtale seg imellom hvilken kommune som skal ha ansvaret for å følge opp saken videre, jf. barnevernloven § 8-4. Departementet legger derfor til grunn at den kommunen som mottar meldingen raskt vurderer behovet for å involvere andre involverte kommuner, og at disse sammen vil finne gode og fornuftige løsninger med utgangspunkt i hva som er best for den gravide kvinnen og barnet i den enkelte saken.

Når det gjelder hvilke opplysninger som skal omfattes av kommunens melding til barnevernstjenesten, mener departementet også etter høringen at den bør omfatte opplysninger om kvinnens identitet, informasjon om den faglige vurderingen av rusavhengighet og fare for skade på barnet som lå til grunn for vedtaket, opplysninger om forventet termin og hvilken institusjon kvinnen er tatt inn på. Denne informasjonen vil etter departementets oppfatning samlet sett gi barnevernstjenesten tilstrekkelig informasjon til å kunne ta kontakt med institusjonen der kvinnen er og forsøke å etablere en dialog og et samarbeid med den gravide kvinnen. Departementet vil også vise til at enkelte høringsinstanser som Korus Sør Blå Kors Borgestadklinikken og Actis støtter forslaget i høringsnotatet om hvilke opplysninger som skal formidles til barnevernstjenesten.

For øvrig følger det allerede i dag av helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 andre ledd, at det under oppholdet skal legges vekt på at kvinnen tilbys tilfredsstillende hjelp for å bli i stand til å ta vare på barnet. Disse opplysningene setter barnevernstjenesten i stand til å kunne tilby den gravide hjelpetiltak mens svangerskapet pågår, og å innhente nærmere opplysninger fra den gravide. På denne måten vil forholdene kunne legges til rette for å ivareta barnet og den gravide etter fødselen.

Departementet har merket seg innspillene fra Sentralenheten for fylkesnemndene og Universitetet i Stavanger om hvorvidt kommunen også skal ha plikt til å gi opplysninger til barnevernstjenesten når fødselen setter i gang. Departementet har på denne bakgrunn valgt å ta ut denne delen av forslaget. Dette innebærer at vi er enig med Universitetet i Stavanger i at det er naturlig at det er barnevernstjenesten som etter at melding er sendt har den løpende dialogen vedrørende barnet, og at dette også gjelder fødselstidspunktet.

Utkast til nytt syvende ledd i helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 avviker noe fra forslaget som ble sendt på høring.

15.4.3 Behovet for en ny bestemmelse om barnevernstjenestens ansvar og oppgaver

Som nevnt ovenfor fremgår det av forarbeidene til barnevernloven at en sak vanskelig kan defineres som en barnevernssak før barnet er født. Etter departementets oppfatning innebærer dette at barnevernstjenesten i dag er avhengig av den gravide kvinnens samtykke for å kunne opprette en barnevernssak. Departementet mener derfor også etter høringen at det er behov for en egen bestemmelse i barnevernloven som regulerer barnevernstjenestens ansvar og oppgaver, jf. utkast til ny § 4-2 a i barnevernloven.

Departementet har merket seg innspillet fra Helsedirektoratet om hvorvidt det er grunn til også å gjøre endringer i andre bestemmelser i lovens kapittel 1 om lovens formål og virkeområde. Departementets har vurdert spørsmålet, men har kommet til at dette ikke er nødvendig. Det vises også til at bestemmelsen er foreslått flyttet til § 4-2 a. Departementet vil eventuelt vurdere om det er grunnlag for ytterligere presiseringer i forbindelse med oppfølgningen av NOU 2016: 16 Ny barnevernslov.

15.4.4 Utforming av bestemmelsen – barnevernloven § 4-2 a

I forslaget til ny § 1-5 som ble sendt på høring ble det foreslått lovfestet at barnevernstjenesten skal kunne gi råd og veiledning og tilby frivillige hjelpetiltak når de mottar en melding fra helse og omsorgstjenesten om iverksettelse av vedtak om tilbakeholdelse av gravid rusmiddelavhengig etter den nevnte bestemmelsen. Videre gikk det frem av den foreslåtte bestemmelsen at barnevernstjenesten også skal kunne vurdere behovet for å iverksette tiltak etter fødsel.

Hovedformålet med forslaget som ble sendt på høring er å bedre barnevernstjenestens mulighet til å kunne etablere en konstruktiv dialog og et samarbeid med den gravide kvinnen før fødsel. En forutsetning for at barnevernstjenesten skal kunne tilby den gravide kvinnen hjelp og veiledning, er at barnevernstjenesten som et minimum blir gjort oppmerksom på situasjonen.

Forslaget bygger på at barnevernstjenesten gjennom å motta tidlig informasjon generelt sett vil få bedre forutsetninger for å komme i posisjon og i en positiv dialog med den gravide kvinnen. Barnevernstjenesten blir da satt i stand til å tilby kvinnen ulike former for råd, veiledning og hjelpetiltak. Videre bygger forslaget på at dersom kvinnen samtykker kan barnevernstjenesten sette inn ulike former for veiledning og hjelpetiltak. Det er dermed viktig at barnevernstjenesten søker å etablere et samarbeid med den gravide kvinnen om aktuelle hjelpetiltak for å forebygge at omsorgssvikt oppstår etter fødselen.

Barnevernlovens utgangspunkt er at det ikke skal iverksettes mer inngripende tiltak enn det som er nødvendig. Ett av formålene med forslaget er derfor å legge til rette for at det kan iverksettes tiltak som kan forhindre behovet for en omsorgsovertakelse. Slike tiltak kan for eksempel være ulike former for råd og veiledning, støttekontakt og formidling av plass i et senter for foreldre og barn, jf. barnevernloven § 4-4.

I tilfeller der det er sannsynlig at kvinnen vil være avhengig av hjelp etter fødselen, vil det være en fordel om tiltak planlegges og igangsettes allerede før fødselen. Det må vurderes i det enkelte tilfellet hvilke type undersøkelser eller tiltak det er aktuelt å iverksette etter fødsel. Det kan være aktuelt å vurdere ulike former for frivillige hjelpetiltak i eller utenfor hjemmet. Når det gjelder opphold i sentre for foreldre og barn, vil departementet for øvrig vise til forslaget om statlig tilbud om utredning av sped- og småbarnsfamilier i kapittel 13.

Videre kan det også være aktuelt å vurdere tiltak som innebærer tvang, for eksempel pålagte hjelpetiltak eller omsorgsovertakelse.

Departementet har merket seg at en rekke høringsinstanser har tatt til orde for at barnevernstjenesten på tilsvarende måte som i saker som gjelder fødte barn bør kunne gjennomføre en undersøkelsessak, samt at barnevernstjenesten bør kunne pålegge andre offentlige myndigheter og yrkesutøvere å gi ellers taushetsbelagte opplysninger uten den gravide kvinnens samtykke.

Etter departementets oppfatning vil dette imidlertid bryte med den grunnleggende tanken bak forslaget, som er å sikre at barnevernstjenesten blir kjent med kvinnens situasjon og dermed gi barnevernstjenesten mulighet til å etablere en positiv dialog og kontakt med den gravide kvinnen før fødsel. Forslaget innebærer at barnevernstjenesten skal motta en melding fra kommunen med opplysninger om kvinnens identitet, informasjon om den faglige vurderingen av rusavhengighet og fare for skade på barnet som lå til grunn for vedtaket om tilbakeholdelse, opplysninger om forventet termin og opplysninger om hvilken institusjon kvinnen er tatt inn på. Etter departementets vurdering bør den resterende kontakten og dialogen mellom barnevernstjenesten og den gravide kvinnen baseres på frivillighet og et reelt og informert samtykke fra kvinnens side.

Departementet har merket seg at Sentralenheten for fylkesnemndene mener at opplysningsplikten også bør fremgå av barnevernloven § 6-4. Departementet mener at dette er et godt innspill, men fremmer likevel ikke forslag om en slik presisering nå. Departementet vil imidlertid vurdere spørsmålet nærmere i forbindelse med oppfølgningen av NOU 2016: 16 Ny barnevernslov, som også omfatter en ny bestemmelse om opplysningsplikt.

På bakgrunn av høringsuttalelsen fra Bufdir om at det bør presiseres i loven at det kan åpnes barnevernssak uten samtykke, har departementet endret utkastet slik at det fremgår av bestemmelsen at barnevernstjenesten kan åpne barnevernssak uten den gravide kvinnens samtykke.

Departementet har merket seg at Helsedirektoratet mener at barnevernstjenesten bør ha plikt til å iverksette tiltak dersom den gravide kvinnen samtykker. Departementet mener imidlertid at det er tilstrekkelig at bestemmelsen åpner for at barnevernstjenesten kan åpne en barnevernssak og tilby den gravide kvinnen ulike former for veiledning og tiltak med utgangspunkt i en faglig vurdering av hvilke former for veiledning og tiltak som er aktuelle i det enkelte tilfellet. Departementet vil også vise til at barnevernstjenesten heller ikke har en lovfestet plikt til å iverksette andre former for barneverntiltak. Vi vil samtidig understreke at det følger av det lovfestede krav til forsvarlighet i § 1-4 i barnevernloven at alle tjenester og tiltak etter loven skal være forsvarlige.

I andre tilfeller enn der barnevernstjenesten mottar melding fra kommunen om at det er iverksatt et vedtak om tilbakeholdelse av en gravid kvinne etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3, kan barnevernstjenesten under svangerskapet fremdeles bare følge opp saken etter samtykke fra den gravide kvinnen.

Utkast til ny bestemmelse avviker etter dette noe fra forslaget som ble sendt på høring. Med unntak av presiseringen om at barnevernstjenesten kan åpne barnevernssak uten den gravides samtykke, er utkastet innholdsmessig sett likt med forslaget som ble sendt på høring. Departementet har imidlertid kommet til at den nye bestemmelsen bør plasseres i kapittel 4 i barnevernloven om særlige tiltak, se forslag til ny § 4-2 a.