2 Bakgrunn

2.1 Regjeringens politiske plattform

Forslagene i proposisjonen tar utgangspunkt i regjeringens politiske plattform, Sundvoldenerklæringen, der det blant annet fremgår at kommuner med nødvendig kompetanse kan gis et helhetlig faglig og økonomisk ansvar for barnevernstjenesten. Det fremgår videre at regjeringen vil gi kommunene rett til fritt å velge barnevernstiltak, etter en vurdering av kvalitet, pris og hva som gir best hjelp til det enkelte barn, uavhengig av hvem som leverer tiltaket. Regjeringen vil også bidra til å etablere et tettere samarbeid mellom barnevern og andre offentlige etater. Andre viktige områder for regjeringen er å bedre muligheten for at barn kan vokse opp i fosterhjem i slekt og nære nettverk samt styrke oppfølgingen av fosterfamilier.

Gjennomgangen av ansvarsdelingen mellom stat og kommune er varslet i Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner. Departementet tar utgangspunkt i at ikrafttredelse av endringene foreslått i denne proposisjonen, ses i sammenheng med det planlagte tidsløpet for kommunereformen.

2.2 Fosterhjemsmeldingen

Meld. St. 17 (2015–2016) Trygghet og omsorg – fosterhjem til barns beste ble lagt frem for Stortinget 4. mars 2016. Dette er den første stortingsmeldingen om fosterhjemsomsorgen i Norge. Målet med fosterhjemsmeldingen er å legge grunnlaget for en videreutvikling og kvalitetsheving av fosterhjemsomsorgen.

For å få et tilstrekkelig antall gode, stabile fosterhjem tilpasset det enkelte barns behov, må faglige og økonomiske rammebetingelsene ses i sammenheng. Meldingen vektlegger at forsterkning i større grad bør skje gjennom økt oppfølging, veiledning og praktisk tilrettelegging, heller enn gjennom økt økonomisk godtgjøring og frikjøp. Meldingen understreker at økonomisk godtgjøring er viktig, men at det ikke må gå på bekostning av de faglige forsterkningstiltakene til fosterhjemmet. En slik vridning, fra økonomiske tiltak til faglige tiltak, vil bedre kunne møte barnas behov og gi fosterforeldre støtte for å klare oppdraget. Kompetanseheving og aktiv bruk av faglige anbefalinger er derfor to hovedelementer i meldingen.

Meldingen ble behandlet i Stortinget 31. mai 2016 og det ble fattet 17 anmodningsvedtak, jf. Innst. 318 S (2015–2016). I vedtak 753 ber Stortinget om at det utarbeides en offentlig utredning om fosterhjemsorgen. Regjeringen vil i løpet av våren 2017 oppnevne et offentlig utvalg som skal utarbeide en NOU på fosterhjemsområdet. I denne utredningen vil det være naturlig å se nærmere på fosterforeldres rammevilkår.

I vedtak 754 ber Stortinget om at det «ved eventuell innføring av et nasjonalt kartleggingssystem for barnevernet, sikres at barn får individuell og faglig vurdering». Departementet er enig i at individuell vurdering må være en forutsetning dersom et slikt system innføres. Utvikling av et kvalitetssystem skal gi ansatte faglig veiledning og støtte i blant annet undersøkelses- og kartleggingsarbeid. Hensikten er å legge til rette for bedre individuelle vurderinger av det enkelte barns behov. Det vises til nærmere omtale i kapittel 7.

Kommunenes plikt til å søke etter fosterhjem i barnets slekt eller nære nettverk følger i dag av forskrift. I vedtak 755 ber Stortinget regjeringen vurdere «å fremme forslag til lov om at ingen omsorgsovertakelse skal bli vedtatt uten at barnets egen familie eller nære nettverk er vurdert og at det i forskrift bestemmes at det i saksframstillingen eller på annen måte skal synliggjøres at dette er vurdert før vedtaket ble fattet». Departementet viser til omtalen av disse spørsmålene i kapittel 10 og til lovforslaget.

2.3 Høringsnotat om forslag til endringer i barnevernloven

Departementet sendte 17. mars 2016 på høring forslag til endringer i barnevernloven. Høringsnotatet redegjorde for perspektiver, utfordringer og mål for endringsforslag knyttet til ansvarsdelingen i barnevernet. Målene for endringsforslagene var at det i større grad skal legges vekt på tidlig innsats og forebygging, at barn skal få bedre tilpasset hjelp og at ressursbruken skal bli mer effektiv. Høringsnotatet inneholdt forslag til endringer i den faglige og økonomiske ansvarsdelingen på fosterhjems-, institusjons-, akutt- og hjelpetiltaksområdet samt for utredning av sped- og småbarnsfamilier. Det ble lagt vekt på at økt kommunalt ansvar vil kunne gi bedre sammenheng mellom tjenester og et bedre tilpasset tjenestetilbud. Samtidig ble det understreket at det fortsatt er behov for en statlig andrelinje som utfyller det kommunale tjenestetilbudet. Høringsnotatet varslet også utredning av mulige endringer i organiseringen av de statlige barnevernsinstitusjonene. I tillegg ble det lagt frem tiltak for økt kompetanse og kvalitet i det kommunale barnevernet.

Høringsnotatet ble sendt følgende høringsinstanser:

• Arbeids- og sosialdepartementet

• Finansdepartementet

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Kommunal- og moderniseringsdepartementet

• Kulturdepartementet

• Kunnskapsdepartementet

• Nærings- og fiskeridepartementet

• Utenriksdepartementet

• Arbeids- og velferdsdirektoratet

• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

• Bufetat, region Midt- Norge

• Bufetat, region nord

• Bufetat, region sør

• Bufetat, region vest

• Bufetat, region øst

• Barneombudet

• Datatilsynet

• Fylkesmennene

• Helsedirektoratet

• Helse Midt-Norge RHF

• Helse Nord RHF

• Helse Sør-Øst RHF

• Helse Vest RHF

• Høgskolen i Bergen

• Høgskolen i Finnmark

• Høgskolen i Harstad

• Høgskolen i Lillehammer

• Høgskolen i Oslo og Akershus

• Høgskolen i Sør-Trøndelag

• Høgskolen i Sørøst-Norge

• Høgskolen i Volda

• Høgskulen i Sogn og Fjordane

• Høgskolen i Østfold

• Integrerings- og mangfoldsdirektoratet

• Likestillings- og diskrimineringsombudet

• Nasjonalt Folkehelseinstitutt

• Norges forskningsråd (NFR)

• Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet (NTNU)

• Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA)

• Norsk Senter for Barneforskning (NOSEB)

• Norsk senter for menneskerettigheter

• Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP)

• Regionale kunnskapssentre for barn og unge (RKBU)

• Regionale ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging

• Regjeringsadvokaten

• Sentralenheten for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker

• Statens råd for likestilling av funksjonshemmede

• Statens helsetilsyn

• Statistisk sentralbyrå

• Sysselmannen på Svalbard

• Universitetet i Agder

• Universitetet i Bergen

• Universitetet i Oslo

• Universitetet i Stavanger

• UIT – Norges arktiske universitet

• Riksrevisjonen

• Sametinget

• Sivilombudsmannen

• Fylkeskommunene

• Kommunene

• Longyearbyen lokalstyre

• Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge (NUBU, tidligere Atferdssenteret)

• Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS)

• Akademikerne

• Antirasistisk senter

• Arbeidsgiverforeningen Spekter

• BAR – Barn av rusmisbrukere

• Den Norske Advokatforening

• Den Norske Dommerforening

• Diakonhjemmet Høgskole

• Fagforbundet

• Fellesorganisasjonen

• Forandringsfabrikken

• Foreningen Romanifolkets Kystkultur (FRK)

• Forum for Barnekonvensjonen

• Forum for ideelle barnevernsinstitusjoner

• Hovedorganisasjonen Virke

• Innvandrernes landsorganisasjon (INLO)

• Juridisk rådgivning for kvinner

• Juss-Buss – Juss-studentenes rettsinformasjon

• Jussformidlingen i Bergen

• Jusshjelpa i Nord-Norge

• Kirkens bymisjon – Oslo

• KS – Kommunesektorens organisasjon

• Landsforeningen for barnevernsbarn

• Landsgruppen av helsesøstre

• Landsorganisasjonen i Norge (LO)

• Landsorganisasjonen for romanifolket

• MiRA ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn

• Norsk Innvandrerforum

• Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning

• Norges Juristforbund

• Norges Kvinne- og familieforbund

• Norges Røde Kors

• Norsk barnevernlederorganisasjon (NOBO)

• Norsk barnevernsamband

• Norsk Folkehjelp

• Norsk Fosterhjemsforening

• Norsk Psykologforening

• Norsk senter for studier av problematferd og innovativ praksis

• Norsk Tjenestemannslag (NTL)

• Næringslivets Hovedorganisasjon

• Organisasjonene for barnevernsforeldre (OBF)

• Organisasjonen for private barneverntiltak (OPB)

• Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD)

• Press – Redd Barna Ungdom

• Redd Barna

• Romanifolkets Riksforbund

• Selvhjelp for innvandrere og flyktninger

• Stiftelsen Kirkens familievern

• Stiftelsen Menneskerettighetshuset

• Stiftelsen Rettferd for taperne

• Taternes landsforening

• Unge Duer

• UNICEF Norge

• UNIO – Hovedorganisasjon for universitets- og høyskoleutdannede

• Utdanningsforbundet

• Voksne for barn

• Yrkesorganisasjonenes sentralforbund

Høringsfristen var 10. juni 2016. Følgende instanser har avgitt realitetsuttalelse:

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)

• Bufetat region Midt-Norge

• Bufetat region nord

• Bufetat region sør

• Bufetat region vest

• Bufetat region øst

• Barneombudet

• Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder

• Fylkesmannen i Buskerud

• Fylkesmannen i Finnmark

• Fylkesmannen i Hedmark

• Fylkesmannen i Hordaland

• Fylkesmannen i Møre og Romsdal

• Fylkesmannen i Nord-Trøndelag

• Fylkesmannen i Oslo og Akershus

• Fylkesmannen i Rogaland

• Fylkesmannen i Troms

• Fylkesmannen i Vestfold

• Helsedirektoratet

• Nasjonalt folkehelseinstitutt

• Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet (NTNU)

• Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP) Øst og Sør

• Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU) Midt- Norge

• Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU) Nord

• Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU) Vest, Uni Research Helse

• Sentralenheten for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker

• Statens helsetilsyn

• Statistisk sentralbyrå

• Sysselmannen på Svalbard

• Universitetet i Stavanger

• Bamble kommune, barnevernstjenesten

• Barnevernforum i Midt-Troms1

• Barnevernledernettverket i Nord-Trøndelag2

• Barnevernsamarbeidet i Vest-Telemark3

• Barnevernstjenestene i Stor-Elvdal, Åmot, Trysil og Engerdal

• Bergen kommune

• Bodø kommune, barnevernstjenesten4

• Bærum kommune

• Drammen kommune

• Faglig Forum5

• Fosen barnevernstjeneste6

• Grong kommune

• Hemne kommune

• Hof kommune

• Høylandet kommune

• Hå kommune

• Jevnaker kommune

• Kristiansand kommune

• Larvik og Lardal kommuner, barnevernstjenestene

• Lier kommune

• Lillehammer kommune

• Lister barnevern7

• Lørenskog kommune

• Nannestad kommune

• Narvik kommune, barnevernstjenesten

• Nittedal kommune

• Nøtterøy kommune

• Oppdal kommune

• Oslo kommune

• Porsgrunn kommune, barnevernstjenesten

• Rana kommune, barnevernstjenesten

• Ringsaker kommune

• Rælingen kommune

• Rødøy kommune, barnevernstjenesten

• Sandnes kommune

• Sarpsborg kommune

• Skedsmo kommune

• Skien kommune

• Skiptvet kommune

• Stavanger kommune

• Stord kommune

• Sørfold kommune, barnevernstjenesten

• Sørum kommune

• Tromsø kommune

• Trondheim kommune

• Tysnes kommune

• Tønsberg kommune, barnevernstjenesten

• Midt-Agder barneverntjeneste8

• Vestre Toten kommune

• Åmot kommune

• Ås kommune

• Longyearbyen Lokalstyre

• Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge (NUBU, tidligere Atferdssenteret)

• ADHD Norge

• Autismeforeningen i Norge

• Barn av rusmisbrukere (BAR)

• Barnevernspedagogene i Akademikerforbundet

• BarnsBeste – nasjonalt kompetansesenter for barn som pårørende

• Fagforbundet

• Fellesorganisasjonen (FO)

• Hovedorganisasjonen Virke

• Ideelt Barnevernsforum

• Kirkens Bymisjon

• KS – Kommunesektorens organisasjon

• Landsforeningen for barnevernsbarn

• MiRA Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn

• Nasjonalt profesjonsråd for utdanning og forskning innen barnevern

• Norsk barnevernlederorganisasjon (NOBO)

• Norsk Fosterhjemsforening

• Norsk Psykologforening

• Redd Barna

• Samarbeidsforum for norske kollektiv

• SOS-barnebyer

• Stiftelsen Vilde

• UNIO – Hovedorganisasjon for universitets- og høyskoleutdannede

• VID vitenskapelige høgskole

I alt 106 høringsinstanser har gitt realitetsuttalelse. 124 kommuner er representert i høringen gjennom 52 kommunale høringsuttalelser. I tillegg har det kommet inn noen uttalelser fra enkeltpersoner. Tre høringsinstanser (Arbeids- og sosialdepartementet, Helse-, og omsorgsdepartementet og Arbeids- og velferdsdirektoratet) har uttalt at de ikke har merknader til saken.

2.4 Forsøk med ny ansvarsdeling i barnevernet

2.4.1 Innholdet i forsøket

Forsøk med ny ansvarsdeling i barnevernet trådte i kraft 1. april 2016 og omfatter tre kommuner, Alta kommune, Røyken kommune og Nøtterøy kommune i samarbeid med Tjøme kommune. Forsøket gir kommunene økt oppgave- og finansieringsansvar og skal gjelde ut 2019. Formålet med forsøket er å innhente erfaringer og kunnskap om konsekvenser av økt kommunalt oppgave- og finansieringsansvar for barnevernet. Forsøket skal bidra til at barn og unges behov for nødvendig hjelp og omsorg til rett tid skal dekkes på en best mulig måte, og legge til rette for økt vekt på forebygging.

I forsøket har kommunene fullt faglig og økonomisk ansvar for alle hjelpetiltak, også de hjemmebaserte, spesialiserte hjelpetiltakene som Bufetat i dag tilbyr.

Forsøkskommunene betaler full pris ved bruk av sentre for foreldre og barn og velger blant tilgjengelige plasser.

Forsøkskommunene har det helhetlige faglige og økonomiske ansvaret på fosterhjemsområdet. Dette innebærer at forsøkskommunene har ansvaret for rekruttering, nødvendig opplæring og generell veiledning av fosterhjem. Forsøkskommunene har også det økonomiske ansvaret for fosterhjemmene, og kan ikke kreve å få refundert utgifter av staten. Bufetat kan tilby fosterhjem til forsøkskommunene mot full pris. Dette gjelder også statlige, spesialiserte fosterhjem.

På institusjonsområdet har Bufetat plikt til å bistå forsøkskommunen ved omsorgsplasseringer hvis forsøkskommunen inngår en bistandsavtale med Bufetat. Forsøkskommunene med bistandsavtale kan velge mellom tilgjengelige statlige og private institusjonsplasser som inngår i Bufetats tilbud, og betaler full pris for tiltaket. Bufetat skal gi kommunen oversikt over det samlede institusjonstilbudet, gi råd til kommunen om institusjonsvalg og sørge for at institusjonstilbudet inneholder tilbud som er egnet for det enkelte barnet. Forsøkskommuner som ikke inngår bistandsavtale, har selv ansvaret for at et institusjonstilbud som dekker barnets behov er tilgjengelig når behovet oppstår.

Også ved akuttplasseringer er Bufetats plikt til å bistå kommunen betinget av at forsøkskommunen inngår bistandsavtale med Bufetat. Bufetat skal gi kommunene mulighet til å velge mellom tilgjengelige akuttiltak som oppfyller de faglige kravene Bufetat stiller til plasseringen. Forsøkskommunene betaler som hovedregel full pris for akuttiltak. Dersom forsøkskommunen ikke inngår bistandsavtale, har forsøkskommunen ansvaret for å sørge for å finne et akuttiltak som ivaretar barnets behov.

Ved atferdsplasseringer har Bufetat bistandsplikt under forsøket. Dette er ikke betinget av bistandsavtale. Bufetat skal gi kommunen mulighet til å velge mellom tilgjengelige tiltak som oppfyller de faglige kravene som Bufetat stiller til den enkelte plassering. Forsøkskommunene betaler en egenandel for tiltaksplassen. Bufetats ansvar ved akutte atferdsplasseringer følger samme regler som andre atferdsplasseringer.

Vedtekter for forsøket er gitt i lokale forskrifter om forsøk med økt kommunalt oppgave- og finansieringsansvar for barnevernet.9

Forsøkskommunene kompenseres for økt oppgave- og finansieringsansvar gjennom en økning i rammetilskuddet. Beløpet er beregnet med utgangspunkt i hvor mye Bufetat brukte på de oppgavene som er overført til forsøkskommunene. Forsøkskommunene har fått overført sin del av disse summene basert på kostnadsnøkkelen for barnevern. Forsøkskommunene er dermed ikke kompensert ut fra deres faktiske bruk av statlige barnevernstiltak i foregående år. Forsøkskommuner som i forkant av forsøket har hatt en mindre bruk av statlige barnevernstiltak enn gjennomsnittet, har dermed fått en netto styrking av sine budsjetter som en følge av forsøket.

2.4.2 Evaluering av forsøket

Deloitte og Telemarksforskning gjennomfører en følgeevaluering av forsøket med ny ansvarsdeling i barnevernet. De vil levere årlige delrapporter til og med 2019, og en sluttrapport i 2020. Den første delrapporten ble offentliggjort september 2016.10 Formålet med følgeevalueringen er å gi departementet kunnskap om erfaringer fra og virkninger av forsøket, med vekt på hvordan endret kommunalt oppgave- og finansieringsansvar påvirker tilbudet til utsatte barn og familier. Følgeevalueringen skal også gi kunnskap om statlig og kommunalt barneverns erfaringer med gjennomføring av de endringene i ansvarsdeling som følger av forsøket. Forsøket vil dermed generelt kunne ha overføringsverdi for endringsprosesser i barnevernet.

Den første delrapporten er i hovedsak en redegjørelse for hvordan kommunene har valgt å innrette seg i gjennomføringen av forsøket og hvilke erfaringer de har trukket i planleggings- og oppstartsfasen. Det var på evalueringstidspunktet for tidlig å vurdere hvordan endringene i ansvarsdelingen har påvirket tilbudet til barn og unge i forsøkskommunene. Første delrapport er et startpunkt for å vurdere utviklingen i kommunene i de årene forsøket pågår. Den videre redegjørelsen i dette kapittelet baserer seg på delrapporten og slik de faktiske forholdene i forsøkskommunene og Bufetat var da rapporten ble overlevert departementet i september 2016.

Det var stor variasjon i hva slags planer kommunene hadde for forsøket. Kommunene prioriterte etablering av nye tiltak, kapasitets- og kompetansehevingstiltak og omfanget av bistandsavtaler med Bufetat ulikt.

Alta kommune planla blant annet å etablere et kommunalt institusjonstilbud. Denne skulle romme 4–5 omsorgsplasser, en leilighet som kan benyttes til foreldre-barn-plasseringer, samvær eller akuttsituasjoner og 3–4 hybler for ungdom i overgangsfase. Kommunen tilførte barnevernstjenesten 12 nye stillingshjemler i forbindelse med forsøket. Kommunen hadde inngått bistandsavtale med Bufetat om beredskapshjem, akuttinstitusjoner og omsorgsinstitusjoner.

Nøtterøy og Tjøme planla å etablere et tiltaksteam i barnevernstjenesten, en akuttinstitusjon og et beredskapshjem. Kommunen tilførte syv nye stillinger til barnevernet. Kommunen hadde inngått bistandsavtale med Bufetat om akuttilbudet.

Røyken kommune vil først ta stilling til etablering av eventuelle nye tilbud i 2017/2018. Kommunen har ansatt en prosjektleder for forsøket og en prosjektmedarbeider med særlig ansvar for nye oppgaver på fosterhjemsområdet. Røyken hadde inngått bistandsavtale med Bufetat om hjelpetiltak, akuttinstitusjoner og omsorgsinstitusjoner.

Første delrapport oppsummerer de viktigste erfaringene ved oppstarten av forsøket, og påpeker mulige læringspunkter for den nasjonale barnevernsreformen. Alle forsøkskommunene har valgt en prosjektorganisering for forsøket. Evaluator vurderer dette som hensiktsmessig for å få involvert alle relevante aktører og for å ha klare mål for fremdrift og resultat. Rapporten påpeker imidlertid at arbeidet med forsøket ikke må bli en aktivitet som plasseres «på siden» av kommunens øvrige virksomhet. Målsettingene for forsøket forutsetter at alle tjenestene til barn og unge informeres om og involveres i arbeidet med å forberede og gjennomføre endringene med økt ansvar. Det er også avgjørende, påpeker rapporten, at kommunens politiske og administrative ledelse har eierskap til arbeidet og følger iverksettingsprosessen tett. Kommunene rådes også til å investere i kompetanse på endringsledelse for å lykkes med omstillingen. Evaluator vurderer at tiden fra den nye ansvarsdelingen i forsøkskommunene ble vedtatt til forsøket ble iverksatt, var for kort. De vektlegger at det må settes av god tid til iverksettelse i en nasjonal reform.

2.5 Andre innspill og prosesser

2.5.1 Oppstartsmøter med aktører i barnevernet

Departementet avholdt høsten 2014 et dialogseminar med KS, NOBO og syv kommuner foreslått av KS (Bergen, Trondheim, Bærum, Sandnes, Steinkjer, Evenes og Vennesla). Tema for møtet var hvilket faglig og økonomisk ansvar kommunene bør ha for barnevernet og hvilke tjenester og tiltak som bør ivaretas av en statlig andrelinjetjeneste.

Aktørene la noe ulik vekt på hvilke oppgaver og ansvar de ønsket overført til kommunene. Det var imidlertid enighet om at kommunene burde få et større ansvar for fosterhjemsområdet, mens staten fortsatt burde ha ansvar for institusjonstilbudet. Flere mente at forskningsbaserte hjelpetiltak som MST, FFT og PMTO burde ivaretas av kommunene. I tillegg ble det pekt på at en overføring av oppgaver og ansvar til kommunene bør skje gradvis, og at det må gis god tid til omstilling i kommunene.

Høsten 2014 gjennomførte departementet også et dialogseminar med interesseorganisasjoner på barnevernsfeltet, der Landsforeningen for barnevernsbarn, Forandringsfabrikken, Norsk Fosterhjemsforening, FO, Fagforbundet, NTL, NHO Service og Ideelt Barnevernsforum deltok. Organisasjonenes tilbakemeldinger varierte og skilte seg i noen grad fra hverandre. Flere talte for et fortsatt delt ansvar mellom stat og kommune på fosterhjemsområdet. Et flertall av aktørene mente at det helhetlige ansvaret for institusjonstilbudet fortsatt burde ligge hos staten.

2.5.2 Workshop med brukerorganisasjoner og Barneombudet

Departementet hadde høsten 2016 en workshop med representanter for barn og unge i barnevernet. Ungdommer fra Landsforeningen for barnevernsbarn og Forandringsfabrikken deltok i tillegg til Barneombudet. Formålet var å få innspill fra barn og unge til departementets forslag i denne proposisjonen. Departementet ba særlig om innspill på områdene fosterhjem, institusjon og hjelpetiltak.

Ungdommene understreket betydningen av at barn blir hørt, uavhengig av tiltak. Barn må høres i alle faser, både før tiltaket settes i verk, mens barnet har tiltak og ved en eventuell flytting. Barnet må bli hørt på en måte som gjør at barnet opplever trygghet. Ofte vil dette innebære at barnet bør høres alene. Det må settes av tilstrekkelig tid, slik at barna føler seg trygge. Dette gjelder også ved tilsyn. Det krever en del å si fra om ting til en man ikke kjenner.

Videre ble det understreket at barn med erfaring fra barnevernet har kunnskap og innsikt som barnevernet må nyttiggjøre seg. Barn med erfaring fra barnevernet vet hva som var viktig for dem i ulike situasjoner. Dette må barnevernet vite om, fordi disse tingene vil være viktig også for andre barn som kommer i samme situasjon.

At barn som trenger fosterhjem får mulighet til å bo i et hjem i sitt nettverk, mener organisasjonene er rette veien å gå. Men aller først må barnet forklares hvorfor han eller hun ikke lenger kan bo hjemme. Noen barn har levd med overgrep i lang tid. Barnet må vite hva som er en normal oppvekst, og hvordan en voksen omsorgsperson skal opptre.

Det er ikke alltid et slekts- eller nettverkshjem er det beste. Det er ingen selvfølge at slektninger og bekjente av barnet vil gi god omsorg. Det er derfor viktig at barn og unge får sagt sin mening om de ønsker et fosterhjem i slekt og nettverk eller ikke.

Det er viktig å huske på at fosterhjem i slekt og nettverk også trenger støtte og oppfølging. Slike fosterhjem støter på andre utfordringer enn fosterhjem der fosterforeldrene ikke kjenner barnets foreldre. Slektsfosterhjem har allerede et forhold til foreldrene som det kan være utfordrende å håndtere, og brudd i slike fosterhjem er også mer alvorlig enn brudd i andre fosterhjem.

Det ble videre understreket at bruk av familieråd ikke erstatter behovet for å høre barnet. Barna må involveres i beslutningen om det skal holdes familieråd, og om hvem som eventuelt skal være med på dette.

Organisasjonene fremhevet videre at det må være god kompetanse i systemet, og at barnevernstjenesten må ha tilstrekkelig med tid til å utføre oppgavene sine på en tilfredsstillende måte.

Ansatte i barnevernstjenestene og fosterforeldre bør få veiledning av unge voksne som har bodd i fosterhjem. Veiledningen til fosterhjemmene bør i større grad skje i forkant av at utfordringer og behov oppstår, for eksempel for å forberede fosterforeldre til overgangen til ungdomstiden eller andre viktige overganger i barns liv. Når fosterhjemmet får veiledning, må det gjøres av en barnet kjenner, for eksempel kontaktpersonen i barnevernet. Dette vil vise at barnevernet er på lag med barnet, og at barnevernstjenesten står på for barnet også etter at barnet har flyttet inn i fosterhjemmet.

Videre ble det lagt vekt på at barn og unge må få sagt sin mening til den som treffer beslutningen om hvilken institusjonsplass som skal tildeles den enkelte. Det er barnet som skal ha institusjonen som sitt hjem. Barnet må derfor trekkes aktivt inn i samtalen om hvilken institusjon som vil passe best. Barnet må få medvirke, og barnevernet må bruke barnets erfaringer aktivt. Barn og unge må bli informert om innholdet i de enkelte institusjonene, for å kunne vurdere om de passer for dem og for å kunne forberede seg. En institusjonsportal med oversikt over alle institusjoner kan være nyttig. Her må barn og unge med erfaring fra institusjon delta i utformingen. Barnas egne erfaringer med institusjonen må komme frem. En idé kan være at institusjonene selv, og ungdommer som bor eller har bodd der, presenterer institusjonene fra hvert sitt perspektiv. Det må komme frem hvilke husregler som gjelder og hvor mange som bor der. Bakgrunnen til de som arbeider der er også viktig. Det er ikke alltid slik at faglærte eller mange faglærte oppleves som bra. Ansatte med variert bakgrunn gjør at institusjonene får et tydeligere preg av at institusjonen faktisk er barnas hjem.

Deltakerne på workshopen mente det er positivt om kommunene får være med på å bestemme hvilken institusjonsplass barnet skal tilbys, siden de er nærmere barnet. Noen var også opptatt av at det bør være mer enn én person i kommunen som tar avgjørelsen.

Det ble understreket at barnets medvirkning må ivaretas. Mange barn som bor på institusjon, mener de har lite medbestemmelse. De ønsker at de voksne der skal snakke mer med barna og oftere ta hensyn til barnas vurderinger, særlig ved flytting. Institusjonen er hjemmet ditt der og da. Det er tungt å flytte fra hjemmet sitt når man ikke forstår hvorfor.

Noen var veldig skeptiske til bruk av spesialiserte hjelpetiltak. Det ble særlig gitt uttrykk for at hjelpetiltakene i større grad burde ivareta barnas følelser og behov. Mange av dagens hjelpetiltak oppleves slik at de har for stort fokus på atferdsuttrykk. Det er viktig ikke å glemme de bakenforliggende årsakene til at barnet er slik det er. De voksne må snakke med barna om hva som er vanskelig, og ikke bare fokusere på symptomene som ofte gir seg utslag i atferdsvansker. Barnet må alltid være i sentrum. De må selv få definere hva som er hovedproblemet og hva de ønsker hjelp til. Selv om de ikke har hele løsningen, kan de gi en retning for hjelpen som skal gis.

2.5.3 Samarbeid med KS og kommunesektoren

KS har gjennomført en regional prosess med kommunene der tema var fremtidige endringer i barnevernssektoren. En sentral innfallsvinkel var hvordan kommunene kan tenkes å samarbeide for å ivareta økt ansvar i barnevernet. Dialogprosessen har supplert og utdypet kommunesektorens innspill til høringen.

Det ble gjennomført ni dialogmøter med i underkant av 170 deltakere fra til sammen 98 kommuner. Departementet deltok høsten 2016 på fire regionale samlinger og ett nasjonalt møte. Departementet redegjorde for høringen og de innkomne høringsuttalelsene og deltok i debatten om muligheter og utfordringer ved reformen.

Dialogmøtene støttet i det vesentlige opp under hovedtrekkene i høringsrunden. Det var bred støtte til intensjonene bak reformen og målet om tidlig innsats og forebygging. Det var også bred enighet om behovet for en kompetansesatsing og at staten bør ha ansvaret for de spesialiserte oppgavene i barnevernet.

Det ble fremhevet at økt ansvar i tråd med høringsnotatets forslag forutsetter større kommunale enheter, enten gjennom sammenslåing av kommuner eller ved å lage større og mer robuste interkommunale samarbeid. Andre sentrale forutsetninger som ble trukket frem, var at reformen må fullfinansieres og at det lages gode overgangsordninger. Det ble også påpekt at reformen bør settes i verk gradvis, slik at kommunene får tilstrekkelig tid til å forberede seg.

2.5.4 Konsultasjoner med Sametinget

Det er avholdt konsultasjonsmøter mellom Sametinget og departementet om forslagene i proposisjonen. Formålet har vært å vurdere reformens betydning for utsatte samiske barn og familier, og å drøfte hvordan deres rettigheter og behov kan ivaretas. Sametinget viser til at samiske barn har rett til oppvekstforhold hvor deres etniske, språklige og kulturelle tilknytning vektlegges og gis tilstrekkelig plass, og viser til at dette følger av rettigheter samiske barn har i henhold til nasjonale lover og internasjonale konvensjoner. Sametinget henviser til barnekonvensjonens artikkel 20 som uttrykker at det skal tas hensyn til etnisk, kulturell og språklig bakgrunn ved valg av alternative omsorgsformer for barn. Sametinget understreker at dette gjelder også ved valg av fosterhjem og barnevernsinstitusjoner. Sametinget fremmet i konsultasjonen fire posisjoner:

1. Etablering av et samisk nasjonalt veiledningsorgan, som har veiledningsansvar ovenfor kommunale barnevernstjenester.

2. Kommuner forpliktes til å kontakte samisk veiledningsorgan når omsorgsovertakelse av samiske barn vurderes, og fylkesmannens tilsyn og myndighet styrkes på dette området.

3. Utvikling av retningslinjer for vurdering av samiske barns rettigheter og behov når barnevernstiltak igangsettes.

4. Det vurderes etablert en egen samisk barnevernsinstitusjon.

Til første og andre posisjon legger Sametinget til grunn at samiske barns rettigheter som urfolksbarn ikke er tilstrekkelig kjent innenfor hele barnevernssystemet, og følges ikke opp i tilstrekkelig grad. De viser til at kommuner med samisk befolkning har varierende bevissthet og kunnskap om kommunens samiske befolkning og samiske barns rettigheter, og at det også er utfordrende å skape forståelse for samiske barns rettigheter og behov.

Til tredje posisjon legger Sametinget til grunn at det er et stort behov for kunnskap om samiske barns rettigheter som urfolksbarn på alle nivåer i barnevernet, og at avgjørelser som tas ikke alltid er til det beste for det samiske barnet. Sametinget mener retningslinjer vil kvalitetssikre at ivaretakelse av samiske barns rettigheter ikke er avhengig av enkeltpersoners kunnskap på feltet.

Til fjerde posisjon legger Sametinget til grunn at statlige barnevernsinstitusjoner, som tar imot samiske barn fra kommuner i forvaltningsområdet for samisk språk, er offentlige helse- og sosialinstitusjoner som faller innenfor Samelovens språkregler, samt at statlige institusjoner har vært en sikring av samiske barns rett til bruk av eget språk. Sametinget mener at kunnskapen om samiske barns rett til å vokse opp med samisk språk og kultur er begrenset i private barnevernsinstitusjoner, og bruk av private institusjoner øker også muligheten for at samiske barn sendes ut av samiske områder, og risikerer tap av egen identitet og tilknytning til det samiske samfunnet. Sametinget mener derfor at det er nødvendig med særskilte tiltak for å sikre samiske barns rettsvern, og at en samisk barnevernsinstitusjon vil bidra til dette.

Fra konsultasjonen ble det protokollert at departementet følger opp første og fjerde posisjon gjennom utredningsoppdrag i 2017 til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Den andre posisjonen vil, slik departementet ser det, være mest hensiktsmessig å drøfte i forbindelse med oppfølgingen av NOU 2016: 16 om ny barnevernslov, som Sametinget også har bedt om konsultasjoner om. Videre vurdering av spørsmålet må også ses i sammenheng med oppfølgingen av posisjon én. Den tredje posisjonen vil bli fulgt opp når forslaget om et nasjonalt veiledningsorgan er utredet. Spørsmålet om en egen samisk barnevernsinstitusjon er fulgt opp gjennom et oppdrag til direktoratet om hvordan samiske barns rett til å ivareta språklig og kulturell bakgrunn generelt bør ivaretas i institusjon. Bakgrunnen for dette er at kravet til målgruppedifferensiering ikke kan ivaretas hvis alle samiske barn med behov for et institusjonstiltak, samles i samme barnevernsinstitusjon.

2.6 Utkast til ny barnevernslov

Barnevernslovutvalget har i NOU 2016: 16 Ny barnevernslov – Sikring av barnets rett til omsorg og beskyttelse lagt fram forslag til ny barnevernslov.11 Utvalgets mandat var avgrenset mot realitetsvurdering av spørsmål om lovens ansvarsdeling mellom stat og kommune. Det materielle innholdet i forslagene til ansvarsdeling som fremmes i denne proposisjonen, inngår derfor ikke i utvalgets forslag til ny barnevernslov.

Forslaget til ny barnevernslov inneholder en rekke forhold av betydning for barn og familiers rettssikkerhet og for kvaliteten i barnevernets arbeid. Utvalget har videre vurdert enkelte problemstillinger som er omtalt i denne proposisjonen, som blant annet reguleringen av barnevernets ansvarsområde og barnevernets ansvar for forebyggende arbeid. Eventuelle forslag til lovendringer vil bli fremmet i forbindelse med oppfølgingen av utvalgets innstilling.