3 Hjemmel til å fastsette kapitaliseringsrenten i forskrift

3.1 Gjeldende rett

3.1.1 Utgangspunkter for erstatningsutmålingen ved personskadeerstatning

Når vilkårene for erstatning er oppfylt, er den alminnelige regelen i norsk rett at skadelidte skal ha erstattet sitt fulle økonomiske tap. Prinsippet om retten til full erstatning innebærer at den skadelidte ikke skal komme dårligere ut med skaden enn om den ikke hadde inntruffet, slik dette for eksempel er uttrykt av Høyesterett i Rt. 1993 side 1524:

«Slik jeg ser det, må siktemålet være at skadelidte skal ha en erstatning som må antas ikke å ville stille ham dårligere i fremtiden enn om han hadde beholdt sin fulle arbeidskraft. Selv om en kan si at begrepet «full erstatning» først og fremst er et juridisk, ikke et eksakt økonomisk begrep, og at utmålingen nødvendigvis må skje skjønnsmessig, er kjernen i erstatningsretten at skadelidte ikke skal komme økonomisk dårligere ut med skaden enn om denne ikke var inntruffet.»

Prinsippet om retten til full erstatning har både en positiv og en negativ side. Den skadelidte har krav på full erstatning, men heller ikke mer. Eventuelle berikelser og andre økonomiske fordeler som ansvarshendelsen medfører, skal komme til fradrag i erstatningsutmålingen. Det viktigste hensynet bak prinsippet er reparasjonshensynet, som igjen først og fremst er forankret i rimelighets- og rettferdsbetraktninger.

På personskaderettens område er prinsippet om retten til full erstatning kommet til uttrykk i skadeserstatningsloven § 3-1. Bestemmelsen skiller mellom tre kategorier av skade: lidt skade, tap i fremtidig erverv og fremtidige utgifter som følge av skaden. Kategorien lidt skade kan igjen deles i påførte utgifter og tapt inntekt.

Påførte utgifter frem til oppgjørstidspunktet kan dokumenteres. Det samme kan hvilken inntekt skadelidte har hatt med skaden. Hvilke utgifter og inntekter skadelidte ville hatt frem til oppgjørstidspunktet uten skaden, er et hypotetisk spørsmål, men som oftest likevel ikke så vanskelig å besvare siden tidsperioden er forholdsvis kort. I praksis er det naturlig å ta utgangspunkt i den skadelidtes utgifts- og inntektsnivå umiddelbart forut for skaden.

Fremtidig tap vil det gjerne være vanskeligere å fastsette. Hvilke forutsetninger man legger til grunn for å komme frem til dette tapet, er et juridisk spørsmål som rettsanvenderen må ta stilling til. En del av forutsetningene baseres som utgangspunkt på normalforventninger. For eksempel legges det i utgangspunktet til grunn en pensjonsalder på 67 år. For andre typer forutsetninger finnes det ingen normalforventninger, slik som for den skadelidtes inntektsnivå uten skaden. Den skadelidtes fremtidige inntektsnivå fastsettes da ut fra en vurdering av hvilket inntektsnivå som er mest sannsynlig. Er den skadelidte eldre og har etablert seg innenfor en bestemt karrierevei, er dette som utgangspunkt avgjørende for vurderingen av inntektsnivået. I den skjønnsmessige sannsynlighetsvurderingen tar domstolene da utgangspunkt i den skadelidtes livssituasjon i basisåret (det året skadeoppgjøret skjer). Det skal deretter gjøres en realistisk vurdering av den skadelidtes hypotetiske yrkesutvikling uten skaden, herunder lønnsutvikling og karriereutvikling. For mer betydelige karriereendringer oppstilles det skjerpede beviskrav. Den skadelidtes personlige egenskaper kan også tillegges vekt i vurderingen.

Vurderingen av fremtidig inntektsnivå er mer usikker når den skadelidte er ung og ikke har etablert seg innenfor en bestemt karrierevei. Har den skadelidte heller ikke gjort noe valg av utdanning, synes inntektsnivået i rettspraksis å fastsettes skjønnsmessig. Hvis den skadelidte har peilet seg inn mot en bestemt utdannings- eller yrkesvei, synes dette etter rettspraksis å tillegges betydelig vekt. Når den sannsynlige fremtidige karriereveien er fastslått, vil gjennomsnittsbetraktninger være veiledende ved den konkrete lønnsfastsettelsen, men også her trekker domstolene inn personlige egenskaper i totalvurderingen.

Hvis den skadelidte ikke har fylt 19 år på skadevirkningstidspunktet, utmåles erstatning for varig tap i erverv etter de særlige reglene om standardisert inntektstaperstatning til barn i skadeserstatningsloven § 3-2 a. For denne gruppen skadelidte utmåles erstatningen som hovedregel etter en tofasemodell. I fase én ytes det en såkalt overgangserstatning til dekning av barnets inntektstap frem til og med det året det fyller 21 år. Det er her tale om en grovmasket sjablongerstatning basert på den skadelidtes medisinske invaliditet. I fase to ytes erstatning til dekning av inntektstapet fra og med det året den skadelidte fyller 22 år. Det er i denne fasen det vesentlige fremtidstapet gjøres opp. I fase to tar utmålingen ikke lenger utgangspunkt i den skadelidtes medisinske invaliditet, men dennes ervervsuførhet. Reglene om standardisert inntektstaperstatning til barn er begrenset til de tilfellene der inntektstapet er varig. Er det på det rene at det kun foreligger et tidsbegrenset tap for en kortere periode, forutsettes erstatningen utmålt etter de alminnelige reglene i skadeserstatningsloven § 3-1.

3.1.2 Engangserstatning og kapitaliseringsrente

Utgangspunktet i skadeserstatningsloven § 3-9 er at erstatningen fastsettes til en engangssum. Erstatningsutbetaling i terminbeløp skjer kun helt unntaksvis.

Når engangserstatning tilkjennes for fremtidig tap, skal den fastsettes slik at tilkjent beløp (hovedstol) og avkastning til sammen dekker tapet. For å komme frem til hvor stort erstatningsbeløpet da må være, må det fremtidige, årlige tapet neddiskonteres til en nåverdi. Ved neddiskonteringen tas det utgangspunkt i faste årlige tap som ikke er justert for forventninger om inflasjon (eller deflasjon). Deretter benyttes en kapitaliseringsrente ved beregningen av engangssummen. Over tid er det blitt avklart at tapet kapitaliseres ved hjelp av en realrente, jf. Rt. 2014 side 1203 (avsnitt 74 følgende) med videre henvisning til tidligere rettspraksis. En realrente er en antatt nominell rente i erstatningsperioden minus forventet inflasjon i den samme perioden. Hvis den antatte nominelle renten for perioden for eksempel er fire prosent, og den forventede inflasjonen utgjør tre prosent, vil realrenten være én prosent.

Høyesterett kom i en dom fra 1993 til at man ved utmåling av personskadeerstatning skulle benytte en kapitaliseringsrente på fem prosent, jf. Rt. 1993 side 1524. Før dette ble det benyttet en kapitaliseringsrente på seks prosent, jf. Rt. 1981 side 138. I 2014 kom Høyesterett til at kapitaliseringsrenten som hovedregel skal være fire prosent, jf. Rt. 2014 side 1203. Tingrettene og lagmannsrettene har vært svært tilbakeholdne med å fravike tidligere fastsatt rentefot, og kapitaliseringsrenten som til enhver tid er benyttet av Høyesterett, har vært omtalt som en «prejudikatrente».

Rettspraksis bygger på at kapitaliseringsrenten er generell. Det vil si at den er den samme for alle skadelidte uavhengig av individuelle faktorer som lengden på vedkommendes fremtidige yrkesaktive liv i fravær av skadetilfellet og graden av usikkerhet knyttet til størrelsen på de ulike, forventede kontantstrømmene. Dette er blant annet kommet til uttrykk i Rt. 2014 side 1203 avsnitt 68 og 93. Det vises også til uttalelser fra mindretallet i dommen i HR-2018-1715-A. Denne saken gjaldt erstatningsutmåling ved ekspropriasjon, men uttalelsene om kapitaliseringsrenten har relevans også på personskadeerstatningsrettens område. Som departementet kommer tilbake til i punkt 4.1, synes det likevel å være en viss åpning for å fravike prejudikatrenten i særlige tilfeller.

3.1.3 Aktuarisk risiko og annen inntektsusikkerhet

Fastsettelse av fremtidig tap (fremtidig inntekt uten skaden og fremtidige utgifter) er ikke et spørsmål om bevis av et faktum, men om underbygging av en hypotese. Man stiller spørsmålet om hvordan den skadelidtes situasjon ville blitt dersom skaden ikke var skjedd. Tradisjonelt klarlegges dette ved hjelp av vanlige bevisregler, jf. for eksempel Nygård: Skade og ansvar (6. utgave) side 93. Dersom en fremtidig inntekt eller kostnad er sannsynliggjort, tas den inn i tapsberegningen fullt ut. Inntekt og kostnader som ikke er sannsynliggjort, settes ut av betraktning, se nærmere Hagstrøm og Stenvik: Erstatningsrett (2. utgave) side 549.

Et særlig spørsmål er om såkalt aktuarisk risiko og annen inntektsusikkerhet etter gjeldende rett har betydning for valget av kapitaliseringsrente. Dette ble vurdert i dommen i Rt. 2014 side 1203 i avsnittene 82–84. Førstvoterende uttalte:

«De tre rettsoppnevnte sakkyndige har også lagt inn kompensasjon for det de har omtalt som aktuarisk risiko og inntektsusikkerhet, i sin beregning av kapitaliseringsrenten. Som tidligere nevnt er aktuarisk risiko muligheten for at den hypotetiske inntekten som skal erstattes, ville ha blitt lavere enn forventet fordi livsløp eller karriereutvikling hadde blitt dårligere enn forutsatt. Inntektsusikkerheten gjelder usikkerheten knyttet til at inntekten kunne ha blitt både høyere og lavere enn den inntekten som erstatningsutmålingen er basert på.

Jeg er enig med sakens parter i at aktuarisk risiko og inntektsusikkerhet ikke skal spille inn ved fastsetting av kapitaliseringsrenten. Aktuarisk risiko og inntektsusikkerhet vil variere mye fra skadetilfelle til skadetilfelle. Selv om det nok fra et fagøkonomisk ståsted kan gi god mening å ta hensyn til dette som en slags forsikringspremie som er lik for alle ved beregning av kapitaliseringsrenten, er erstatningsretten basert på at man skal finne frem til den enkelte skadelidtes hypotetiske livsløp og inntekt på grunnlag av vanlige bevisregler. Er det – enkelt sagt – sannsynlighetsovervekt for at den skadelidte for eksempel uansett ville ha blitt ufør i løpet av erstatningsperioden, tar man hensyn til dette når inntektstapet beregnes i kroner, ellers ikke.

Det avgjørende for kapitaliseringsrenten blir da hvilken gjennomsnittlig realavkastning, altså nominell avkastning minus inflasjon, som kan oppnås ved forvaltning av et erstatningsbeløp om man ser flere tiår frem i tid.»

Departementet legger etter dette til grunn at denne typen usikkerhet etter gjeldende rett skal hensyntas ved fastsettelsen av de fremtidige, hypotetiske kontantstrømmene og ikke ved fastsettelsen av kapitaliseringsrenten.

3.1.4 Tapsbegrensningspliktens betydning for kapitaliseringsrenten

Samtidig som at den skadelidte har rett til full erstatning, har han eller hun også en tapsbegrensningsplikt. Dette følger av alminnelige rettsgrunnsetninger og av skadeserstatningsloven § 5-1 nr. 2. For så vidt gjelder personskade, er tapsbegrensningsplikten også kommet til uttrykk i skadeserstatningsloven § 3-1 annet ledd.

Tapsbegrensningsplikten knytter seg i utgangspunktet til tapet, ikke erstatningen. Den skadelidte forventes å innrette livet sitt med skaden slik at tapet begrenses. Det ligger ikke innenfor tapsbegrensningsplikten at den skadelidte rent faktisk pålegges å investere erstatningen slik at den oppnår høy avkastning. Men Høyesterett har med bakgrunn i tapsbegrensningsplikten lagt til grunn at forventninger til investeringsrisiko får betydning for forventet avkastningsnivå, som igjen får betydning for fastsettelsen av kapitaliseringsrenten.

Hvilke forventninger som skal stilles til den skadelidtes investeringsrisiko, er et rettslig spørsmål, jf. blant annet uttalelser i Rt. 2014 side 1203 avsnitt 90. I Rt. 1993 side 1524 uttalte førstvoterende at spørsmålet er «hva en fornuftig og forsvarlig plassering vil være for en person i skadelidtes situasjon, når det også tas hensyn til at han plikter å begrense sitt tap». Videre ble det uttalt at «[v]alg av kapitaliseringsrente må skje ut fra en bred vurdering av de ulike anvendelses- og investeringsmuligheter som foreligger, dog slik at det ikke kan kreves at skadelidte foretar investeringer som det knytter seg noen særlig risiko til». Det ble med andre ord lagt til grunn en objektiv gjennomsnittsvurdering, men uten store krav til risikotaking.

Forventningen om en fornuftig plassering av erstatningsbeløpet som en faktor ved fastsettelse av kapitaliseringsrenten er videreført i Rt. 2014 side 1203. Etter denne dommen må det likevel legges til grunn som gjeldende rett en noe høyere forventning til investeringsrisiko enn tidligere. Det følger av dommen fra 2014 at det forventes at «en alminnelig skadelidt bør investere en ikke uvesentlig del av erstatningen i aksjer, og at dette vil gi en avkastning over tid som er høyere enn plassering i bank.»

3.2 Forslaget i høringsnotatet

Under henvisning til at blant annet Høyesterett har gitt uttrykk for at det bør vurderes om kapitaliseringsrenten bør fastsettes ved lov eller forskrift i stedet for av domstolene, jf. punkt 2.1, ble det i høringsnotatet reist spørsmål om det bør innføres en ny ordning for fastsettelse av kapitaliseringsrenten ved utmåling av personskadeerstatning.

Departementet uttalte at det kan være gode grunner til dette. Det ble fremholdt at et fornuftig alternativ til at rentefoten følger av rettspraksis, kan være at den fastsettes ved forskrift med hjemmel i skadeserstatningsloven. Det ble vist til at det med en slik endring kan legges til rette for en mer fleksibel fastsettelse av kapitaliseringsrenten.

Departementet foreslo at kapitaliseringsrenten fastsettes på grunnlag av fagøkonomiske vurderinger. Samtidig presiserte departementet at renten må fastsettes med utgangspunkt i de rettslige rammene for erstatningsutmålingen.

Departementet la til grunn at kapitaliseringsrenten skulle være en realrente.

3.3 Høringsinstansenes syn

De høringsinstansene som har uttalt seg, gir bred støtte til forslaget om å gi en hjemmel i skadeserstatningsloven til å fastsette kapitaliseringsrenten i forskrift.

Den Norske Aktuarforening har pekt på at dagens praksis med å endre kapitaliseringsrenten gjennom rettspraksis er en tungvint ordning, og at det vil lette prosessen om kapitaliseringsrenten i stedet fastsettes i forskrift. Finans Norge har vist til at en slik ordning bør kunne legge til rette for stabil forutberegnelighet for alle aktører og parter, og at dette igjen bør kunne redusere konfliktnivået og være prosessøkonomisk gunstig. Personskadeforbundet LTN uttaler at situasjonen er overmoden for at det legges opp til et system hvor kapitaliseringsrenten fastsettes ved forskrift, og gir uttrykk for at dagens ordning er uhensiktsmessig.

Ingen av høringsinstansene har uttalt at de har innvendinger mot en ordning der kapitaliseringsrenten fastsettes i forskrift.

Advokatforeningen, Norskog, Personskadeforbundet LTN og Universitetet i Oslo, Institutt for privatrett, ved Endre Stavang og Erling Eide har uttalt seg om og gitt støtte til at kapitaliseringsrenten skal være en realrente. Personskadeforbundet LTN uttaler om dette:

«Personskadeforbundet er enig i at det bør fremgå av lovteksten at det skal fastsettes en realrente. At det er en realrente som skal fastsettes er helt avgjørende for at skadelidte skal kunne oppnå full erstatning, og derfor et helt sentralt premiss for den nærmere forskriftsutformingen.»

Nils-Henrik M. von der Fehr og Erik Thyness gir også uttrykk for at det er viktig at det avklares om kapitaliseringsrenten skal være en realrente eller en nominell rente.

Ingen av høringsinstansene har uttrykkelig uttalt at kapitaliseringsrenten ikke skal være en realrente.

Noen av høringsinstansene har hatt supplerende innspill til hvilke faktorer som bør være førende for fastsettelsen av kapitaliseringsrenten utover at det skal være en realrente. Nils-Henrik M. von der Fehr og Erik Thyness og Universitetet i Oslo, Institutt for privatrett, ved Endre Stavang og Erling Eide har reist spørsmål ved hvilken betydning usikkerheten i de fremtidige tapene eventuelt skal få for kapitaliseringsrenten.

Videre har Nils-Henrik M. von der Fehr og Erik Thyness reist spørsmål «om det skal fastsettes én felles rente for alle kontantstrømmer uansett tidshorisont, eller om rentesatsen skal fastsettes separat for kontantstrømmer med ulik tidshorisont». Det vises i høringsuttalelsen til at det i rettspraksis har vært anvendt samme kapitaliseringsrente uavhengig av tidshorisont, og det uttales at det «ikke [er] åpenbart at dette er hensiktsmessig». Det reises også spørsmål om det skal være en felles kapitaliseringsrente for alle inntekter, eller om det skal sondres mellom ulike inntektstyper.

Advokatforeningen, Landsorganisasjonen i Norge, Personskadeforbundet LTN, Norsk Sykepleierforbund, Stiftelsen Skagerrak og Universitetet i Oslo, Institutt for privatrett, ved Endre Stavang og Erling Eide har reist spørsmål ved hvilken risikoprofil som skal forventes for investeringene av erstatningssummen.

Advokatforeningen uttaler at følgende bør vurderes:

«Hvilken risikoprofil skal kapitaliseringsrenten basere seg på, herunder om det er grunn til å fravike den risikoprofilen Høyesterett bygger på i Rt. 2014 s. 1203, enten generelt eller for bestemte grupper skadelidte.»

Personskadeforbundet LTN uttaler:

«Etter vår oppfatning bygger Høyesterett, slik vi allerede har vært inne på, at skadelidte skal ta en for stor risiko. Konsekvensen av at risikoprofilen er så høy er at skadelidte oppnår mindre grad av inntektssikkerhet enn ordinære arbeidstakere, hvilket samsvarer dårlig med prinsippet om full erstatning.»

Norsk Sykepleierforbund uttaler:

«Det kan ikke forventes at skadelidte driver aktiv forvaltning av erstatningen. Erstatningen skal kompensere for tapt arbeidsevne og varig skade, og skal benyttes til livsopphold. Skadelidte kan ikke kompensere for evt. tap i aksjemarkedet, og har normalt behov for en lav risikoprofil. De fleste skadelidte er i en sårbar livssituasjon og har ikke overskudd eller tilstrekkelig kompetanse til å foreta «smarte» investeringer. Ofte vil erstatningen settes i banken. Prinsippet om «full erstatning» oppnås ikke når kapitaliseringsrenten forutsetter en høyere avkastning enn hva skadelidte oppnår.»

Universitetet i Oslo, Institutt for privatrett, ved Endre Stavang og Erling Eide peker på en sammenheng mellom aktuarisk risiko og tapsbegrensningsplikten og uttaler blant annet:

«Hvis usikkerheten i de tap som skal erstattes blir tilfredsstillende representert ved et aktuarisk risikotillegg, vil det ikke være behov for å drøfte risikoen ved tenkelige investeringer. En risikofri realrente med et aktuarisk risikotillegg vil gi et engangsbeløp som tilsvarer de usikre fremtidige tap.»

Advokatforeningen, Den norske Aktuarforening, Norsk pasientskadeerstatning, Personskadeforbundet LTN og Syklistenes Landsforening reiser spørsmål om hvor ofte kapitaliseringsrenten skal vurderes endret. Syklistenes Landsforening er opptatt av at det skapes tilstrekkelig forutsigbarhet, samtidig som det muliggjøres å fange opp større forventede svingninger i konjunktur. Advokatforeningen og Personskadeforbundet LTN peker på at det må sikres jevnlige endringer av renten, uten at det leder til spekulasjon i oppgjørene.

3.4 Departementets vurdering

3.4.1 Hjemmel til å fastsette kapitaliseringsrenten i forskrift

Departementet følger opp forslaget i høringsnotatet om å gi en hjemmel i skadeserstatningsloven § 3-9 til å fastsette kapitaliseringsrenten ved utmåling av personskadeerstatning i forskrift. Forslaget har fått bred støtte hos høringsinstansene.

Lovforslaget, som foreslås inntatt som et nytt annet ledd første punktum i § 3-9, vil legge til rette for en mer forutberegnelig og fleksibel rentefastsettelse på personskadeerstatningsrettens område. Med dagens system vil renten sjelden endres, fordi en endring ikke bare krever at det er et endringsbehov, men også at en egnet sak kommer opp for Høyesterett. Domstolene kan dessuten mangle tilstrekkelig økonomisk kompetanse til å fastsette en korrekt rente, noe som kan medføre en viss tilbakeholdenhet når det gjelder endringer av renten. Med lovforslaget kan man unngå tvister for domstolene om hvorvidt tiden er moden for en justering av rentenivået.

I lovgivningen finnes det flere eksempler på at rentenivået fastsettes i forskrift med hjemmel i lov. Rentefastsettelse i forskrift er dermed ikke noe nytt. Departementet viser til forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd og ekteskapsloven § 70 annet ledd tredje punktum med tilhørende forskrifter. I forskrift 25. mars 1997 nr. 273 om beregning av kapitalverdier av trygdeytelser er det gitt en bestemmelse om grunnlagsrente i § 2.

Som det er redegjort for i punkt 3.1, mener departementet at det allerede følger av gjeldende rett at kapitaliseringsrenten skal være en realrente. Departementet foreslår at dette kommer til uttrykk i lovteksten.

Det kan innvendes mot en generell kapitaliseringsrente at den innebærer et avvik fra prinsippet om full erstatning, siden den ikke nødvendigvis tar hensyn til alle konkrete forhold i den enkelte saken. Det har i høringen blitt reist spørsmål om kapitaliseringsrenten skal være generell, eller om det i alle fall bør fastsettes ulike kapitaliseringsrenter for ulike inntektstyper eller for ulike tidshorisonter. Det er uttalt at fra et økonomisk synspunkt vil enkelte typer inntekter kunne være forbundet med større usikkerhet enn andre typer inntekter. For eksempel vil risikoen knyttet til en ordinær lønnsinntekt ofte være lavere enn risikoen knyttet til næringsinntekt. Når det gjelder tidsmomentet, er det vist til at dersom det for eksempel legges til grunn at rentenivået på lang sikt ville stige sammenlignet med rentenivået på domstidspunktet, vil det kunne tilsi at kapitaliseringsrenten for en ung skadelidt – som uten skaden ville ha hatt mange års arbeidsinntekt foran seg – bør være høyere enn kapitaliseringsrenten for en eldre skadelidt – som ville ha færre yrkesaktive år igjen, slik at tidshorisonten for diskonteringen ville være kortere.

Ut fra en samlet vurdering foreslår departementet ikke en slik differensiering som antydet av noen av høringsinstansene. I den totale utmålingsprosessen har en generell kapitaliseringsrente gode grunner for seg. En generell kapitaliseringsrente forenkler skadeoppgjørene og er forutberegnelig for partene. Kapitaliseringsrenten er kun ett av mange elementer i erstatningsutmålingen i den enkelte saken, som for øvrig fortsatt i stor grad vil være preget av skjønn. Det er videre departementets oppfatning at eventuelle betenkeligheter med å operere med en generell kapitaliseringsrente vil bli mindre hvis renten i fremtiden fastsettes i forskrift ut fra klare rettslige rammer og i tråd med fagøkonomiske vurderinger. Som departementet vil komme tilbake til i punkt 3.4.2, legges det dessuten til grunn at aktuarisk risiko og annen inntektsusikkerhet ikke skal ha betydning for fastsettelse av kapitaliseringsrenten.

Den generelle kapitaliseringsrenten fastsettes ut fra en antakelse om at den skal ha en viss varighet og sikre stabilitet. Samtidig ser departementet det som viktig at kapitaliseringsrenten ikke justeres så sjeldent at endringen blir markant når justering først skjer. Spørsmålet om endringshyppighet og spørsmål om modell for fastsettelse av kapitaliseringsrenten bør vurderes i forbindelse med utformingen av en eventuell forskrift. Forslag til forskrift vil sendes på høring på vanlig måte.

3.4.2 Rettslige rammer for rentefastsettelsen

Kapitaliseringsrenten bør fastsettes på grunnlag av fagøkonomiske vurderinger. Samtidig er det de rettslige rammene som styrer erstatningsutmålingen, herunder alminnelige prinsipper for håndtering av usikkerhet om vurdering av fremtidig tap og den skadelidtes tapsbegrensningsplikt.

Departementet viser til at såkalt aktuarisk risiko og annen inntektsusikkerhet skal tas hensyn til ved fastsettelsen av de fremtidige, hypotetiske kontantstrømmene og ikke ved fastsettelsen av kapitaliseringsrenten. Dette er i tråd med den måten erstatningen utmåles på etter gjeldende rett, og det vises til redegjørelsen i proposisjonen punkt 3.1.3.

Det er i høringen videre reist spørsmål om rekkevidden av den skadelidtes tapsbegrensningsplikt i relasjon til kapitaliseringsrenten. Det er særlig reist spørsmål om forventningene til investeringsrisiko som er lagt til grunn i Høyesteretts dom i Rt. 2014 side 1203, er for høye.

Tapsbegrensningsplikten er et resultat av en avveining av partenes rettigheter og plikter og bidrar til å forhindre tap av verdier. Den skadelidte pålegges et visst ansvar for å forvalte de verdiene han eller hun får utbetalt, på en hensiktsmessig måte.

Det er ikke praktisk gjennomførbart å fastsette kapitaliseringsrenten på grunnlag av de investeringene en bestemt skadelidt faktisk vil gjøre. Det ville dessuten medføre at den skadelidte kunne blåse opp erstatningssummen ved å planlegge dårlige investeringer, eller ved å gi inntrykk av å ha slike planer. Spørsmålet er hvor høy forventet rente på avkastningen skadelidte må akseptere at legges til grunn for erstatningsberegningen.

I tråd med gjeldende rett legger departementet til grunn at man her må basere seg på en objektiv gjennomsnittsvurdering, altså på hva som er fornuftig og forsvarlig for en person i skadelidtes stilling. Dagens kapitaliseringsrente bygger på en forutsetning om at den utbetalte erstatningen investeres med noe risiko slik at man oppnår en viss avkastning, jf. Rt. 2014 s. 1203 avsnitt 90 følgende. Departementet er enig i at kapitaliseringsrenten bør fastsettes ut fra en forventning om investeringer med en noe høyere risiko enn plassering av beløpet på sparekonto i bank. Det risikonivået som det legges til grunn at må kunne forventes etter dommen i Rt. 2014 side 1203, kan imidlertid synes noe høyt. Som påpekt av Norsk Sykepleierforbund i høringen vil den skadelidte ofte være i en vanskelig livssituasjon på grunn av skaden og de livsendringene den medfører. Det kan ikke forventes at den skadelidte har kunnskap eller overskudd til å drive aktiv forvaltning av erstatningen. Kapitaliseringsrenten skal videre være generell, og skal dermed benyttes i tilfeller der neddiskontering (og dermed også investeringer) skal skje for lengre, men også for noe kortere tidsperioder. I vurderingen mener departementet dessuten at det må tas høyde for at en skadelidt kan være avhengig av å realisere for eksempel aksjer når likviditetsbehovet melder seg, ikke kun når aksjene har høy markedsverdi.