6 Skatteulempe
En følge av at personskadeerstatningen utbetales som et engangsbeløp, er at den skadelidte påføres en skatteulempe. Den summen som skadelidte får utbetalt, beskattes ikke som inntekt. I fremtiden skal det imidlertid betales formuesskatt av kapitalen og inntektsskatt av avkastningen, jf. Lødrup: Lærebok i erstatningsrett (6. utgave) side 490. For ménerstatning beregnes ikke et skatteulempetillegg. Ménerstatning er ikke erstatning for et økonomisk tap, og prinsippet om «full erstatning» lar seg da ikke anvende på samme måte.
For at den skadelidte skal få full erstatning, må skatteulempen kompenseres gjennom et skattepåslag i erstatningssummen.
I rettspraksis før 1993 ble skatteulempen beregnet individuelt, og man så en betydelig variasjon i størrelsen på erstatningen for skatteulempen. Senere har utviklingen gått mer i retning av en standardisering også her. I NOU 2011: 16 Standardisert personskadeerstatning punkt 4.4 er det uttalt at gjeldende rett langt på vei kan oppfattes slik at man gjennom rettspraksis har standardisert tillegget for skatteulempe slik at det skal være 25 prosent. I Rt. 2014 side 1203 ble tillegget for skatteulempen senket til 20 prosent, jf. avsnitt 138.
Det ble ikke foreslått endringer i fastsettelsen av skatteulempen i høringsnotatet. Noen av høringsinstansene har likevel reist spørsmål om sammenhengen mellom kapitaliseringsrenten og kompensasjonen for skatteulempen taler for en tilsvarende endring også for fastsettelsen av skatteulempen.
Advokatforeningen uttaler:
«I sin alminnelighet vil en redusert kapitaliseringsrente medføre en noe lavere skatteulempe, men hvordan dette konkret slår ut vil variere avhengig av hvilke investeringsalternativ som legges til grunn. En bankplassering, som er det mest aktuelle i vergemålstilfellene, gir f. eks. en relativt sett høyere skatteulempe enn hvis det legges til grunn at erstatningsbeløpet investeres i bolig.»
Den Norske Aktuarforening uttaler:
«Aktuarforeningen mener at det vil være fornuftig om også satsen for skatteulempen legges til forskrift, da denne henger sammen med kapitaliseringsrenten. Å vurdere en endring i kapitaliseringsrenten uten å vurdere en endring i skatteulempen virker derfor ulogisk.»
Nils-Henrik M. von der Fehr og Erik Thyness uttaler:
«Et femte – og viktig – spørsmål er om det skal benyttes en rente før eller etter skatt. I rettspraksis anvendes det en før-skatt-rente. Beskatningens betydning for den avkastning som faktisk vil komme skadelidte til gode, tas det hensyn til ved at det beregnes et prosentpåslag for «skatteulempe» til det erstatningsbeløpet som først er beregnet ut fra den fastsatte diskonteringsrenten. Fremgangsmåten slår vesentlig forskjellig ut avhengig av tidshorisonten for kontantstrømmene som erstattes. For yngre skadelidte vil tidshorisonten for de tapte inntekter være lang, og erstatning blir lett for lav. For eldre skadelidte vil tidshorisonten være kort, og påslaget for skatteulempe blir lett for høyt. Det bør vurderes om det er hensiktsmessig å gå bort fra et særskilt påslag for skatteulempe og isteden fastsette kapitaliseringsrenten som en etter-skatt-rente. Uansett hvordan dette løses, bør det klart fremgå hvilket premiss som ligger til grunn for rentefastsettelsen, slik at det som i rettspraksis er kalt skatteulempe blir kompensert på en hensiktsmessig måte, men uten noen form for dobbelterstatning.»
Departementet er enig med høringsinstansene i at skatteulempen og kapitaliseringsrenten må ses i sammenheng i den konkrete saken. Fastsettelsen av kapitaliseringsrenten bygger på en antakelse om avkastning på erstatningsbeløpet, som også vil ha betydning for skatteulempen. Samtidig må det også tas hensyn til at for eksempel en lavere kapitaliseringsrente gir et høyere neddiskontert beløp i erstatning. At denne sammenhengen tilsier standardisering av skatteulempen, er uttalt også i Rt. 2014 side 1203 (avsnitt 129).
På samme måte som for kapitaliseringsrenten ville det kunne ha klare fordeler i form av forutberegnelighet og bedre muligheter for minnelige ordninger om også skatteulempen ble fastsatt i forskrift. Også endringer i skatteordningen kan tilsi en mer fleksibel fastsettelse av skatteulempen enn det det ligger til rette for i domstolene.
Departementet er likevel etter en samlet vurdering kommet til at det ikke bør fremmes et forslag om lov- og forskriftsregulering av skatteulempesatsen nå. Det har ikke blitt rettet samme kritikk mot fastsettelsen av skatteulempesatsen som mot fastsettelsen av kapitaliseringsrenten. Domstolene vil dessuten ha anledning til å fastsette skatteulempen konkret i den enkelte saken. Et forslag til regulering av skatteulempen har for øvrig heller ikke vært på høring. Departementet har imidlertid merket seg synspunktet i høringen om at dagens fremgangsmåte med en standardisert skatteulempesats slår forskjellig ut ut fra tidshorisonten for kontantstrømmene som erstattes. Departementet antar i denne sammenhengen at det i det videre forskriftsarbeidet kan være naturlig å også vurdere om kapitaliseringsrenten bør være en rente før eller etter skatt.